Martha Rubiano Skretteberg

Alder: 0
  RSS

Om Martha

Generalsekretær i Caritas Norge

Følgere

Fortjener vi tittelen fredsnasjon?

Publisert rundt 5 år siden

Norges troverdighet som freds-
mekler kan få en knekk dersom en fredsavtale ikke følges opp med å bygge fred. Colombia må ikke bli et nytt Sør-Sudan.

For å opprettholde posisjonen Norge har opparbeidet seg som fredsnasjon er det avgjørende at vi beskytter våre investeringer i fredsarbeidet. Halvparten av alle fredsavtaler bryter sammen i løpet av de første fem årene ­etter signering.

Fravær av krig er en forutsetning for økonomisk utvikling, demokratisering, menneskerettigheter og godt styresett. Samtidig er bærekraftig fred langt mer enn fravær av krig. Norges engasjement for fred må derfor også bety en tydelig langsiktig forpliktelse slik at en eventuell avtale blir respektert og gjennomført. Det overordnede utviklingspolitiske målet er å bidra til stabilitet og bringe mennesker varig ut av fattigdom.

Kompetanse. Norske myndigheter har utviklet en unik kompetanse som det er viktig å benytte på en mest formålstjenlig måte. Det er positivt at Norge investerer betydelige ressurser og innsats i fredsskapende ­arbeid i formelle fredsforhandlinger. Dette gjelder blant annet for Colombia, hvor Norge er tilrettelegger for samtalene mellom regjeringen og FARC.
Men i dag investeres det ikke tilstrekkelige midler til den ­påfølgende fredsbyggingen for å kunne høste fruktene av potensielle fredsavtaler. En fredsavtale mellom de krigende parter er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig.

Siste tids utvikling i Sør- ­Sudan er et eksempel på dette. En fredsavtale ble signert etter blant annet stor norsk innsats. Men volden og overgrepene fortsetter i en av vår tids største humanitære kriser. Et annet eksempel der Norge har spilt en avgjørende rolle er Guatemala.­ Etter at krigen ble avsluttet, ­befinner landet seg fortsatt i en humanitær krise og er blant verdens mest voldelige land. Erfaringene fra Sri Lanka og Filippinene tilsier også et behov for et bredere engasjement som i større grad støtter opp om lokale sivile aktører.

50 års konflikt. Ikke minst er dette viktig i Colombia. Å bygge fred i et land etter mer enn 50 år med væpnet konflikt som har tatt livet av 220.000 mennesker og fordrevet over seks millioner, er en enorm utfordring. Kamphandlingene er riktig nok redusert. Men overgrepene fortsetter – som tvangsrekruttering av barn, seksuell vold, utpressing og målrettede angrep på menneskerettighetsaktivister og lokale ledere. Tilbakeføringen av jord til konfliktens ofre går også ofte i sneglefart. Dette er alvorlige hindre for at fredsprosessen får legitimitet i befolkningen.

Avstanden mellom partenes uttalelser under fredssamtalene­ i Cubas hovedstad Havanna og virkeligheten på landsbygda i Colombia må bli mindre. For lokalbefolkningen og sivilsamfunnet er fred mye mer enn det som er skrevet på et papir. For dem er arbeidet for fred vevd sammen med arbeidet for rettferdighet, sosial velferd og økonomisk sikkerhet. Det er viktig at det også på politisk hold skapes forståelse for at fredsbygging utvikles nedenfra og opp, og at dette bygger på en anerkjennelse av at samfunnet selv skal være drivkraft i sin egen utvikling.

Ofrenes stemme. Det er ­lokalt det avgjøres om det man eventuelt blir enige om lar seg gjennomføre. Alle tidligere fredsforsøk har strandet blant annet fordi sivilsamfunnet ikke er trukket inn. Fred i Colombia er et nasjonalt prosjekt hvor ikke minst ofrenes stemme må bli hørt og deres rettigheter respektert.

Gitt Norges sentrale rolle vil utfallet av forhandlingene kunne påvirke Norges omdømme og rykte som en god fredsmekler. Et positivt utfall gjennom at fredsavtalen ferdigforhandles, vil være en god start for å skape fred i Colombia. Det kan også gagne øvrige norske interesser i landet og regionen.

Fredsarbeid innebærer stor risiko for alle involverte parter, inkludert de stater som tilrettelegger for fredsforhandlinger. Det er i partnernes og Norges interesse å redusere risikoen. Det kan skje ved aktivt å bruke flere spor i fredsprosessen, både formelle og mer uformelle kanaler som inkluderer ikke-statlige aktører.

Det er avgjørende at det er tydelig synergi i dette arbeidet og at den kompetanse og kunnskap norske myndigheter har i forhold til formelle fredsforhandlinger, benyttes i det bredere engasjementet for en bærekraftig fred.

Forsoning. I tillegg til den innsatsen Norge har lagt ned i fredsforhandlingsprosessen, er det avgjørende at man også vektlegger forsoning – medregnet støtte til å demobilisere soldater, gi ofrene oppreising, gjenskape tillit samt bygge opp statlig tilstedeværelse og et apparat lokalt for å møte innbyggernes behov.

Norsk støtte til møysommelig fredsbygging i Colombia vil være viktig for konfliktens ofre. Norges troverdighet som fredsmekler kan dessuten få en knekk dersom ikke sammenhengen mellom det å få til en fredsavtale og det å bygge fred vektlegges. Colombia må ikke bli et nytt Sør-Sudan.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 25.2.2015

Gå til innlegget

Fare for folkemord

Publisert nesten 6 år siden

Den voldsomme polariseringen mellom kristne og muslimer i Den sentralafrikanske republikk fikk mange til å advare mot et folkemord. Faren er ikke over.

Den sentralafrikanske republikk (SAR) er et av de landene man bare hører om hver gang situasjonen er riktig ille. Nå har SAR vært i konstant humanitær krise i over ett år. Interessen for landet er allerede dalende, og det er farlig. Konflikten er ikke over. Mye tyder derimot på at den nå trappes opp på nytt.

Nylig erklærte Seleka-opprørerne at de hadde klart å reorganisere sine styrker som ble drevet på flukt da de kristne Anti-Balaka styrkene fjernet landets første muslimske president og leder for Seleka, Djotodia, i januar i år. Store deler av det nordlige SAR forble imidlertid under kontroll av Seleka, og det var sannsynligvis Seleka statsminister Andre Nzapayeke refererte til da han for noen dager siden sa at irregulære styrker hadde tatt kontroll over offentlige bygninger i Bambari, en by som bare ligger 400 kilometer nordøst for hovedstaden Bangui.

Foruroligende. Dette er foruroligende nyheter for at land der allerede hver fjerde innbygger er drevet på flukt, enten internt eller til nabolandene Tsjad, DR Kongo og Kamerun. Plyndringer, overgrep, drap og fordrivelser har preget situasjonen helt siden Seleka tok makten i mars 2013. Dette har fortsatt også etter at Catherine Samba-Panza, tidligere ordfører i hovedstaden Bangui, tok over og ble landets første kvinnelige president i januar i år. 

For sivilbefolkningen er situasjonen uholdbar. De fleste sykehus, skoler og offentlige bygninger har vært ødelagt i over ett år og angrepene ble i vinter i økende grad rettet direkte mot sivilbefolkningen.

Hele landsbyer er ødelagt og det er mangel på mat, vann og medisiner. Folk er i flere områder uten noen form for beskyttelse. Mange skjuler seg i skogsområder, helt uten tilgang på humanitær assistanse. Det har etter den siste maktovertakelsen spesielt vært den muslimske delen av befolkningen som har blitt utsatt for angrep fra militsen Anti-Balaka som hevn for overgrep de beskylder Seleka for å ha gjennomført da de satt med makten. Det var denne voldsomme polariseringen mellom kristne og muslimer som fikk mange til å advare mot et folkemord i SAR. 

Ikke over. Det er viktig å understreke at denne faren ikke er over. Konflikten i SAR får stadig større regionale konsekvenser, og ulike politiske interesser spiller inn. Soldater fra Tsjad i de fredsbevarende styrkene kom tidlig under sterk kritikk for å støtte de muslimske Seleka-opprørerne de er satt til å avvæpne. Mange frykter også at et reorganisert Seleka vil ha som mål å dele landet i to og etablere en egen muslimsk stat i nord. Dette vil neppe få særlig internasjonal støtte, men faren for en langvarig konflikt med alle de menneskelige lidelsene dette medfører, er i høyeste grad til stede.

Sivilbefolkningen i SAR har vært offer for dårlig styresett fra egne nasjonale myndigheter og neglisjering fra det internasjonale samfunn. Den sentralafrikanske republikk hadde et svært vanskelig utgangspunkt allerede før den pågående krisen. Landet var 159. plass på FNs Human Development Index i 2010.

6 prosent av befolkningen dør hvert år, fire ganger så mange enn i noe annet afrikansk land. Tar vi med at 62 prosent av befolkningen lever for mindre enn 1,25 USD per dag og at disse tallene er fra 2010, altså før den nåværende krisen eksploderte, får vi et bilde av en befolkning som ikke har noe å gå på.

Sikkerhet. Behovet for humanitær assistanse er enormt og det første som må prioriteres er økt sikkerhet for i det hele tatt å få tilgang til ofrene.  Av en befolkning på 4,6 millioner har hele 2,6 millioner behov for humanitær bistand.

Vi vet at sju av ti elever i grunnskolen fremdeles ikke vendt tilbake til skolebenken. Halvparten av skolene er stengt. Lærermangelen er svært stor. Men selv om skolene i noen områder er åpne, er mange redde for å gå dit på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Å få i gang undervisningen igjen er viktig i et land der det minst er 6 000 barnesoldater. Skolen normaliserer hverdagen, redder liv, gir beskyttelse, gir kunnskap til en ung befolkning som må bygge sitt land på nytt. 

Det befinner seg 2.000 franske og 6.000 afrikanske fredsbevarende styrker i SAR. I april besluttet FNs sikkerhetsråd å ta over ansvaret med en styrke på 10.000 soldater og 2.000 politifolk som skal være på plass i september. Dette kan fort vise seg å være både for sent og for lite. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3. JUNI 2014

Gå til innlegget

Sivilsamfunnet og fredsbygging

Publisert over 7 år siden

Norges rolle som fredsmekler i flere av verdens konfliktsoner er viktig og nødvendig, men for å sikre freden er ikke møter på politisk toppnivå tilstrekkelig. Grunnlaget for en bærekraftig fred skapes lokalt. Her er det sivilsamfunnet og ikke politikerne som spiller den viktigste rollen.

Bygger man fred kun på et overordnet nivå vil den ikke bli en integrert del av tankesettet til en befolkning som er oppvokst med krig som hverdag. Konfliktene vil bli resirkulert fordi behovene som førte til konflikten fortsatt vil være der. Det er derfor viktig å tilrettelegge for at lokalsamfunn selv kan gi tilbakemeldinger på hvilke prioriteringer og behov de har.

Sivilsamfunnet består av alle ikke statlige aktører, og de største er de ulike kirkesamfunnene. Til sammen utgjør de verdens største grasrotbevegelse. I mange utviklingsland står religiøse institusjoner mye sterkere hos befolkningen enn de statlige institusjonene. En meningsmåling fra 2011 viser for eksempel at godt over 60 prosent av befolkningen i Latin-Amerika har tillit til kirken, mens bare rundt 30 prosent har tillit til politikerne og rettsvesenet. Tanken rundt institusjoner er forskjellig i Norge og i sør. Dette er noe som må tas med i betraktningen når man skal bygge fred.

Det må være den lokale situasjonen som avgjør hvilken institusjon som er best egnet til å implementere det enkelte prosjektet. Derfor bruker mange bistandsorganisasjoner og internasjonale organisasjoner, som FN, trosbaserte organisasjoner til å implementere fredsprosjekter i sør. Dette er imidlertid sterkt underkommunisert. Det er berettiget å stille spørsmål om hvorvidt det er effektivt å kanalisere bistandsmidlene gjennom mange ledd heller enn å benytte seg av organisasjoner som har direkte samarbeid med institusjonene i sør.

Det sosiale og frivillige engasjement er mange steder avgjørende for å koordinere sivilsamfunnets aktiviteter. I sør er det ofte lokale prester, nonner og andre troende som er pådrivere for endring. De er der før, under og etter en krise, og arbeider utrettelig for å bedre lokalbefolkningens livsvilkår. Denne uavbrutte tilstedeværelsen i folks hverdag styrker sivilsamfunnets handlingsrom og bidrar til å synliggjøre lokale behov. På denne måten utgjør de ofte sivilsamfunnet lokalt og er et avgjørende redskap i arbeidet for å bygge varig fred. Å initiere dialog, sette fokus på sosial urettferdighet og å fremme fredsbygging er en del av både sivilsamfunnet og kirkenes daglige virke mange steder i verden.

Trosbaserte organisasjoner har vært viktige bidragsytere i arbeidet for fred, men har i liten grad fått anerkjennelse som en sentral aktør verken i utviklings- eller i fredsarbeidet. Som bistandsaktører har de tydelige fordeler. Bruk av lokale strukturer er kostnadseffektive. De er drevet av frivillig engasjement, og møter ingen kulturelle eller språklige hindre i sitt bistandsarbeid. De utgjør også en naturlig del av lokalsamfunnet og har strukturer for å gi de fattige og marginaliserte en stemme lokalt, nasjonalt og globalt. Norge er og bør være en pådriver for fred. Men for å lykkes i tilretteleggelsen av en bærekraftig fred i samfunn bør trosbaserte organisasjoner og sivilsamfunn inkluderes i større grad.

Martha Rubiano Skretteberg er generalsekretær i Caritas Norge

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere