Marte Bauge

Alder: 35
  RSS

Om Marte

Følgere

Hvit jul

Publisert rundt 5 år siden

Det er aldri feil å la være å være påvirket av alkohol - spesielt ikke i julen.

Det er snart desember og vi går inn i julestria. Julen er fylt med tradisjoner, pepperkaker, julestrømper og handling av julegaver. Vi går på julebord, vi ser julefilmer og pynter juletrær. Vi ser de samme julefilmene frivillig, år etter år. De fleste barn som feirer jul, er glade når høytiden kommer. De fleste barn forbinder høytiden med noe positivt.

Mange barn gruer seg til jul

Selv om de fleste barn ser frem til jul vet vi at det er mange barn som også gruer seg, og som har dårlige minner fra julefeiringene på grunn av far eller mors alkoholvaner. Mange barn og voksne har uttalt at de sitter igjen med mareritt fra julefeiringen på grunn av foreldres alkoholbruk. Det er ikke en fredelig juleferiring som står fremst i minnet, men juletrær som ble rasert i fylla, juledager som ble ødelagt av foreldrenes drikking, krangling og vold grunnet foreldrenes fyll. De ser en far som endrer oppførsel og som ikke klarer å stå på bena fordi han er for full. En forelder som skifter personlighet så snart flaskene tas frem. Historiene er mange, og de er grove. Å se en forelder som blir mer og mer beruset på julaften, som er ufin ved julebordet, er ikke en hyggelig opplevelse for et barn. For disse barna består julefeiringen av usikkerhet, uvitenhet og frustrasjon. Og ikke minst skam. Barna gleder seg til skolen begynner igjen så de kan gå tilbake til vante, trygge og faste rutiner. Barna forteller sjeldent hvordan julen egentlig har utartet seg. -Fin svarer de på spørsmål om hvordan den har vært. Man vil jo være som alle andre, og man skammer seg over det man har opplevd. 

Myndighetene har tatt ansvar

At folk drikker mye i julen og at folk har alkoholproblemer er ikke noe nytt. Vi har hørt dette før gang på gang, år etter år. Dårlige alkoholvaner er likefullt et stort problem i mange familier i Norge, og i julen drikkes det spesielt mye. Uansett om man drikker lite eller mye til vanlig merker barna det når mamma eller pappa endrer oppførsel. Berusede mennesker kan ha uforståelig og endret adferd noe som kan være skummelt for et barn å oppleve og forholde seg til. Barn trenger voksne som er til stede.

Myndighetene har bestemt at vinmonopolet skal holde stengt på julaften. Dette er bra og kan føre til mindre drikking i julen. Alle som har vokst opp med en alkoholiker i familien vet at alkoholikere ikke er flinke til å spare på drikkevarene. De drikker til det er tomt. Nettopp derfor er begrenset tilgang på alkohol på julaften en etterlengtet regel. Jeg er glad for at myndighetene ved helseminister Bent Høie i spissen har skjønt dette. Myndighetene har bidratt til å redusere drikking i julen ved å holde polet stengt julaften og nyttårsaften. Dette er bra.

Kollektivt ansvar

Vi har imidlertid også et kolletivt ansvar her som voksne for å redusere vår drikking. At det drikkes i lag med barn, spesielt på julaften er ikke bra. I 2014 har det vært mye fokus i media på at vi må se de barna som har det vanskelig hjemme. I flere debatter er det blitt tatt opp at vi må vise at vi bryr oss om de barna vi vet ikke har det godt hjemme. Blå Kors sitt "Jeg ser" prosjekt har vært et viktig bidrag. 

De siste årene har en rekke avholdsorganisasjoner arrangert en kampanje som de kaller Hvit jul. Kampanjen går ut på at man skriver under på en moralsk kontrakt om at man ikke skal drikke alkohol sammen med barn i julen. Jeg har hørt folk fnyse og latterliggjøre dette tiltaket. Ingenting provoserer meg mer. Kampanjen er meget god for å forebygge og forhindre skadelig alkoholbruk i hjemmet. Overdreven alkoholbruk sammen med barn er ingenting å spøke med. Gjennom kampanjen har man mulighet til å vise at en bryr seg om de barna som har dårlige minner fra julefeiringen, og som gruer seg til jul hvert år. Ved å støtte Hvit jul tiltaket viser man at man tar standpunkt.

La oss sikre at barna slipper å grue seg til årets feiring på grunn av voksnes alkoholbruk. Det er den alkoholfrie gleden som varer, som gir barna trygghet, skaper de gode relasjonene og minnene, med mindre vold, helsegevinst, pengegevinst og familiegevinst. Det er ikke mye å ofre å la være å drikke i julen. På den måten går vi også foran som et godt eksempel i juleselskapene. Gi barna en alkoholfri jul. Det er aldri feil å ikke være påvirket av alkohol.

Gå til innlegget

Respekter asylbarnas rettigheter

Publisert over 5 år siden

Det oppleves som urettferdig at regjeringen har innført nye regler for lengeværende asylbarn, men ikke sikrer familiene nødvendig rettshjelp og informasjon om de nye reglene. Rettshjepsdugnaden skal sikre at barnas saker blir prøvd på nytt.

Da jeg leste saken om Neda 13 år som etter å ha bodd 10 år av sitt liv i Norge ble sendt til Jordan med familien sin, stilte jeg meg spørsmålet: Hva er viktigere enn hensynet til barnets beste i en slik sak? Når man nylig kunne lese at tingretten har bestemt at Neda ikke får komme tilbake til Norge fordi retten mener hensynet til innvandringsregulerende hensyn må veie tyngre enn hensynet til barnets beste, er spørsmålet igjen høyst aktuelt.At Neda og familien hennes fikk prøvd saken sin på nytt i tingretten, og ikke vant frem, oppleves som svært urettferdig. Dette og flere andre saker om lengeværende asylbarn har engasjert, og utfordret den allmenne rettsfølelsen. Det oppleves som urettferdig at flere asylbarn ikke får prøvd sakene sine på nytt fordi familiene ikke får juridisk hjelp, og ikke kjenner til reglene.

Nye regler

Regjeringen har innført nye regler for barn med lang oppholdstid i Norge. Uavhengig av Neda-saken har ulike aktører uttrykt bekymring for lengeværende asylbarn sin situasjon. Barneombudet, Norsk senter for menneskerettigheter, Redd Barna og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) har kritisert regjeringens forslag til nye regler for ikke å ivareta barns rettigheter etter barnekonvensjonen. Organisasjonene er kritiske til at innvandringsregulerende hensyn ofte veier tyngre enn hensynet til barnets beste, og at barnas selvstendige rettigheter ikke respekteres.

Ingen informasjon

Selv om det er kommet nye regler, tar ikke myndighetene ansvar for at familiene får informasjon eller nødvendig juridisk hjelp. Barns oppholdstid og tilknytning til Norge kan være et selvstendig grunnlag for oppholdstillatelse. Det er imidlertid ingen ordninger som sikrer at dette oppholdsgrunnlaget blir vurdert før en eventuell tvangsretur. I sakene har foreldrene allerede fått avslag på asylsøknaden, men barns selvstendige rett til opphold på grunn av sterk tilknytning bare blir vurdert dersom familiene skaffer seg informasjon om regelverket og sender inn en omgjøringsbegjøring selv. Regelverket er svært komplisert. Dette fører til at det er vanskelig for flere barn å få saken sin prøvd på nytt i praksis. Dette er et stort rettssikkerhetsproblem for asylbarna. SV krevde nylig i Stortinget at uttransportering av asylbarna skal stanses, men partiet fikk ikke gjennomslag for dette. Tvangsutsendelse av lengeværende barn som har sterk tilknytning til riket pågår derfor for fullt.

Rettshjelpsdugnad

Siden det offentlige ikke gir familiene relevant informasjon eller juridisk bistand, ble det i sommer startet en rettshjelpsdugnad som skal gi alle de lengeværende barna mulighet til å få prøve saken sin på nytt. Se https://www.facebook.com/rettshjelpsdugnad 

Dugnaden administreres av NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), som også gir hoveddelen av rettshjelpen. Gjennom innsamling av midler og advokater som vil jobbe gratis, tilbys de aktuelle familiene rettshjelp og bistand til å sende inn en omgjøringsbegjæring, slik at de kan få saken vurdert opp mot det nye regelverket. Målet er at alle familier med lengeværende barn skal få informasjon om de nye reglene og juridisk bistand i saken, samt å hindre at barn tvangsreturneres uten at saken blir vurdert på nytt.

Lørdag 1. og søndag 2. november er det planlagt en aksjonshelg med arrangementer og innsamling av midler til rettshjelpsdugnaden. Dette vil finne sted over hele landet. I den forbindelse trengs det støttespillere som organiserer eller deltar på små eller store arrangementer til inntekt for dugnaden.  Det er også mulig å støtte aksjonen med 100 kroner ved å sende en sms med NOASBARN til 2160. Bli med på årets viktigste dugnad for rettferdighet for asylbarna. Din innsats teller.

 

Gå til innlegget

Et mørkt sinn forsvinner ikke med skatt

Publisert over 5 år siden

I dag 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse. Regjeringens forslag til statsbudsjett gjør det enda viktigere å markere og støtte opp om denne dagen. La det være klart: Psykisk syke blir ikke friske av å bli presset ut i arbeidslivet

FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i juni 2013. Norge skulle ha økt forkus på funksjonsnedsettelser, herunder psykiske lidelser. Ved utgangen av 2013 snakket statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale om hvor viktig det er at mennesker med psykiske lidelser ikke blir stigmatisert, og at også mennesker som sliter psykisk bør gis en ny sjanse i arbeidsliv og utdanning. Hun lovet at regjeringen ville prioritere feltet i året som kom. Hun uttalte også at det finnes mange kompetente og arbeidsvillige menneske som lengter etter en ny sjanse. Vi tenkte: Yes, endelig. Erna leverer.

Året som har gått har også vist at det har vært økt fokus på psykisk helse særlig i media.  Lene Marlin og flere andre kjentfolk har bidratt til å kaste lys på problemstillingen rundt unge og selvmord, og andre psykiske lidelser. Vi har også lest om og sett film om såkalte "flinke piker" som stresser seg syke, hver fjerde student sliter psykisk, og NRK meldte nylig at det tar opp til et år å få psykologtime ved moderate depresjoner.

For noen dager siden ble regjeringens forslag til statsbudsjett sluppet. Der kan man lese at regjeringen ved helseminister Bent Høie faktisk har hørt på sin sjef Erna, og valgt å prioritere psykisk helse. Det skal fremover satses på pårørende- og brukerperspektiv når det gjelder psykisk helse og rus. Pasienten skal være i fokus i helsetjenesten, og det bevilges endelig penger til dette arbeidet. Prioriteringene ble godt mottatt av brukerorganisasjonene og andre som har erfaring fra psykisk helsefeltet, enten som bruker eller som pårørende.  Dette var gode nyheter å få bare få dager før markeringen av verdensdagen for psyksisk helse. "So far, so good" eller hva? Joda, helt til man kommer til regjeringens forslag om at uføretrygden skal skattelegges som lønn fra 1.januar 2015.

Dette forslaget legger en veldig stor demper på feiringen. Det er vanskelig å tolke forslaget som noe annet enn at dagens regjering med Robert Eriksson i spissen, har en oppfatning om at folk som går på uføretrygd er late mennesker som er fullt i stand til å jobbe og betale skatt. Gjennom forslaget hører vi ham si "De gidder bare ikke og derfor må vi få de tilbake i jobb". Regjeringen mener det ikke bør lønne seg å være utenfor arbeidslivet. Det regjeringen glemmer i sin iver etter å få folk tilbake i jobb, er at mennesker i Norge som mottar uføretrygd som oftest ikke gjør det fordi de har lyst, men fordi de ikke har noe annet valg.

Ofte er dette mennesker som har en psykisk sykdom i form av depresjon, angst etc. Dette er sykdommer som ofte er så tyngende at arbeidslivet i store og små perioder av livet fremstår som umulig. Verdens helseorganisasjon (WHO) har i en kampanjevideo  "The black dog" beskrevet depresjon og angst som en følelse av å ha en svart hund hengende over seg uansett hvor man er. Hunden påvirker deg til å tenke negativt og selv de enkleste ting blir tungt grunnet  hundens nærvær. Hunden vokser seg større, og den blir ikke mindre før man søker profesjonell hjelp. Videoen om den svarte hunden er god i den forstand at den hjelper folk å forstå hvordan hverdagen til en person med psyksisk sykdom, herunder depresjon og angst, arter seg, og hvordan man kan få hjelp,

Det er selvsagt mulig å bli frisk fra psykiske sykdommer. Det finnes nok av eksempler på folk som har kjempet seg tilbake i arbeid etter psykisk sykdom med stort hell. Det som imidlertid er viktig i denne sammenheng, og som gjør regjeringens forslag så usosialt og grunnleggende feil, er at psykisk syke mennesker ikke blir friske av å bli presset ut i arbeid fordi de ikke har noe annet valg. For mange er det dette regjeringens forslag vil føre til. 

Regjeringens forslag vil også føre til at fordommene og stigmatiseringen av uføre forsterkes. Det sendes et signal om at man bør få dårlig samvittighet dersom man ikke er i jobb. Jobber man ikke, og mottar penger fra staten bør man skamme seg. Jeg tviler på at det var dette Erna Solberg så for seg da hun på nyttårsaften 2013 uttalte at psykisk syke må få en ny sjanse.

Istedenfor å legge frem et forslag som straffer de uføretrygdede, burde regjeringen satset på et inkluderende arbeidsliv som tilrettela for de som trenger det mest. På samme måte som Høie burde Eriksson hørt på sin sjef og innført tiltak som bidro til å fjerne stigmatiseringen av psykisk syke og uføretrygdede.

Tilrettelegging, lavterskeltilbud og gode ordninger som gjør det mulig å komme tilbake i arbeid  etter psyksisk sykdom og annen sykdom er det samfunnet trenger. Da hjelper det ikke at regjeringen innfører noe som oppfattes som et pressmiddel i form av skatt. Et forslag som vil føre til at mange vil føle at de må tilbake på jobb fortest mulig fordi man ikke har råd til å være syk. Vi har forstått at regjeringen ønsker at folk skal ut i arbeidslivet, men et mørkt sinn forsvinner ikke fordi det skattlegges.

Gå til innlegget

Enslige asylbarn er ikke annenrangs

Publisert over 5 år siden

Å la en enslig mindreårig asylsøker få et dårligere omsorgstilbud enn et annet barn bare fordi det er asylsøker, fremstår som diskriminering.

Halvdan Sivertsen synger om en sommerfugl i vinterland. Når det gjelder de enslige mindreårige asylbarna er det kanskje lett å  få en annen assosiasjon. På samme måte som løvetannen sprenger seg gjennom bakken, er noen barn nødt til å sprenge seg sin vei gjennom livet. Mange asylbarn som kommer til Norge uten foreldre gjør nettopp dette. De tar seg gjennom vanskelige oppvekstkår i et nytt land og gjennom firkanta systemer og byråkrati, på samme måte som løvetannen ofte trenger gjennom hard asfalt. Mot alle odds vokser disse barna opp. I norsk asylpolitikk kan det imidlertid virke som om bakken alltid er laget av asfalt. Enslige asylbarn over 15 år har for eksempel i dag et klart dårligere omsorgstilbud enn hva norske barn under barnevernet har.

Fortsatt forskjell på omsorg til flyktningebarn og norske barn

I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lovgivning noe som betyr at norsk lov må samsvare med konvensjonen. Etter konvensjonen har alle barn krav på beskyttelse mot diskriminering på bakgrunn av blant annet etnisitet, religion og alder. Myndighetene må også ta hensyn til barnets beste i beslutninger som angår barn.

Et norsk barn uten foreldreomsorg har rett til å bli tatt hånd om av barnevernet. Barnevernloven gir barna et sterkt vern. Det stilles krav til standard på institusjonene, tilsyn og barnefaglig utdanning. Ved utgangen av 2007 fikk enslige mindreårige asylsøkere under 15 år endelig den samme retten som norske barn da omsorgen ble plassert under barnevernet. Omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år er imidlertid fortsatt plassert hos Utlendingsdirektoratet, hvor krav til materiell standard, tilsyn, personaltetthet og barnefaglig kompetanse fremdeles bestemmes av instrukser. Kravene i instrukser tilfredsstiller ikke de kravene som settes til barnevernsinstitusjoner. Enslige asylbarn over 15 år har derfor kvalitativt dårligere oppvekstforhold enn norske barn.

På denne måten opprettholder myndighetene et urettferdig skille mellom enslige mindreårige asylbarn over 15 år og andre barn. Denne forskjellsbehandlingen er vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å akseptere. Hvorfor har det seg slik at norske barn har krav på et bedre tilbud enn enslige mindreårige asylsøkere. Har ikke asylbarna kjempet seg gjennom nok asfalt? Å la en enslig mindreårig asylsøker få et dårligere omsorgstilbud enn et annet barn bare fordi det er asylsøker, er intet mindre enn diskriminering. En kan stille spørsmål ved om norske myndigheter her bryter kravene i Barnekonvensjonen.

Det kommer ikke som et sjokk at skillet mellom flyktningebarn over 15 år og norske barn er begrunnet i manglende finansiering og manglende midler til flere omsorgssentre. År etter år har denne saken blitt nedprioritert til fordel for andre ting som har blitt ansett som viktigere av politikerne. Men hva er egentlig viktigere enn at barn får en likeverdig omsorg?Redd Barna og Barneombudet har i flere år tatt til orde for at barnevernet bør får omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige helt frem til myndighetsalder.Barn som er under barnevernet har krav på et oppfølgingsvedtak etter Barnevernloven § 5A-4. At myndighetenes ansvar blir tydeliggjort et sted under Barnevernets omsorg vil kunne gjøre det lettere å følge opp barnet, og ikke minst styrke barnets rettssikkerhet og forutberegnelighet i det norske samfunnet. At Barnevernet får ansvaret for alle enslige asylbarn vil helt klart også være det som er mest i tråd med «barnets beste» i FNs barnekonvensjonen artikkel 3

En ting er sikkert- enslige mindreårige asylsøkere er ikke annenrangs barn. Disse barna har krav på de samme rettighetene som andre barn, også når det gjeder omsorg. Det er på høy tid at myndighetene kommer på banen og  sikrer at dette tydeliggjøres også i lovverket.

Gå til innlegget

Et forbud mot niqab er feil fokus

Publisert over 5 år siden

Et forbud mot niqab handler om mye mer enn å forby et plagg. Det handler om å stenge ute en allerede marginalisert gruppe fra samfunnet. Når politikerne snakker om å forby niqab blir fokuset helt feil.

Fremskrittspartiet (Frp) vurderer å fremme et forslag i Stortinget om et forbud mot det heldekkende plagget niqab. Forslaget støttes av mange i Norge

Den Europeiske menneskerettsdomstolen i Haag (EMD) har også i en nyere dom slått fast at å forby bruk av niqab og burka i det offentlige rom ikke er i strid med Den europeiske menneskerettighetskovensjon (EMK). Dommen ble avsagt etter at Frankrike innførte forbud mot niqab og burka. Etter EMK har «enhver» krav på et vern om sin religionsfrihet». I utgangspunktet har kvinner som velger å ikle seg religiøse heldekkende plagg også et krav på vern om sin religionsutøvelse. Det følger likevel av bestemmelsen at det kan gjøres unntak. Det er denne unntaksbestemmelsen som gjør at Frankrike nå lovlig kan forby niqab i det offentlige.

Det er ikke vanskelig å være enig med flertallet i EMD og Frp i at niqab sett fra et vestlig ståsted symboliserer et merkelig kvinnesyn. I Vesten skal menneskers ansikt være tydelig, og det blir problematisk når noen kvinner velger å dekke det til  i offentligheten. Dette er uvant, og det vil av mange bli oppfattet som ubehagelig å skulle forholde seg til et tildekket ansikt i det offentlige rom. I Norge er det anslått at ca 50- 100 kvinner bruker niqab. Dette er ikke veldig mange. Noen ifører seg niqab av egen fri vilje, men noen av disse kvinnene kan oppleve sosialt press, og føler seg tvunget til å ta på seg plagget mot sin vilje. Dette er problematisk, og bør selvsagt ikke skje i et morderne samfunn. Basert på denne argumentasjonen kan et niqabforbud virke fornuftig.

Ønsker vi franske tilstander?

Et forbud mot niqab handler imidlertid om mye mer enn å forby et plagg. Gjennom et forbud risikerer vi å skyve en allerede marginalisert gruppe ut av samfunnet. Når politikerne snakker om å forby niqab mener jeg fokuset blir helt feil. En effekt av et niqabforbud vil kunne være svært negativt for de kvinnene det rammer. Nylig kunne man lese om en kvinne som ikke fikk fortsette på sitt studie ved Høyskolen i Telemark fordi hun brukte niqab. Ønsker vi et samfunn hvor kvinner som vil ta utdannelse må slutte på sitt studium som følge av et niqabforbud? Er det bedre at kvinner som allerede lever så avstengt og annerledes fra storsamfunnet isolerer seg hjemme, fremfor å delta på voksenopplæring, gå i banken, hente barna i barnehagen etc. Et forbud mot niqab vil kunne føre til dette.

I Frankrike har det også vært flere tilfeller av vold og trakassering av muslimske kvinner som har brukt niqab etter innføring av forbudet. Dette er urovekkende.

Fremfor å fokusere på et forbud burde myndighetene lære av de negative konsekvensene niqabforbudet har ført med seg i Frankrike og Belgia. Politikerne burde fremme og jobbe for tiltak for å hindre vold/tvang/trakassering og stigmatisering av kvinner uavhengig av religion. Kvinner blir stigmatisert og utsatt for vold og trusler hver dag. Fokuset burde vært på hvordan dette kan forhindres fremfor å bruke all tid og krefter på å gå inn for et forbud som stigmatiserer en liten gruppe mennesker. Kvinner har på lik linje med menn rett til å velge hva de vil ta på seg uten å oppleve trakassering. Dette gjelder både niqab og miniskjørt. Både kvinner med og uten niqab har rett til beskyttelse og vern av grunnleggende menneskerettigheter.

Et forbud mot niqab er ikke veien å gå. Fokuset må snus mot de virkelige problemene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere