Marit Vikan Sævareid

Alder:
  RSS

Om Marit Vikan

Jeg er født i 1980. Har mastergrad i filosofi fra NTNU og Bachelorgrad i religionsvitenskap fra UiT - Norges Arktiske Universitet. Sitter i Menighetsråd i Stjørdal sokn der jeg bla har ansvar for misjon. Jobber ellers som vitenskaplig assistent for NTNU på Institutt for Filosofi og Religionsvitenskapi

Følgere

Samme etikk for dyr som for mennesker?

Publisert rundt 8 timer siden - 76 visninger

I artikkelen «Kjøtt kan ikke forsvares» konkluderer Lage Nøst: «Hvis vi vil være konsistente, uten å ofre menneskers rett til liv, bør vi avstå fra å bidra til at dyr blir drept i annet enn nødsituasjoner».

 Aksepterer vi drap av dyr må vi også godta drap av mennesker. Noe annet vil være spesiesisme eller artsrasisme; at vi uten grunn favoriserer noen bare fordi at de er mennesker. En kjent talsmann for antispesiesismen er filosofen Peter Singer.  

 Jeg har ingen problemer med å gi Nøst og Singer rett i at det meste av kjøttproduksjonen i vår tid gjør stor urett imot dyrene og er bent ut umoralsk. At jeg ikke har blitt vegetarianer selv enda skyldes mer latskap enn uenighet.  Det jeg derimot finner betenkelig i tradisjonen fra Singer &co er ideen om at vi skal ha samme etikk for mennesker og dyr, så lenge de befinner seg på samme kognitive nivå. Uavhengig av art skal skapninger ha rettigheter, gradert ut i fra hvor avansert (selv) bevissthet de måtte ha. Med dette får vi et intelligenshierarki hvor enkelte dyrearter humaniseres, mens enkelte grupper av mennesker tilsvarende animaliseres.  

Gitt moderne premisser er det blitt svært vanskelig å begrunne at mennesket qua mennesket skal ha fortrinn, eller at våre behov og preferanser skal veie tyngre enn andre arters. At vi er skapt i Guds bilde er uten betydning hvis du ikke er kristen. Vil du vise til fornuften, slik vestlig tradisjon alltid har gjort, må du kunne svare på hva som er den avgjørende forskjellen på et menneske, en ape, ku eller delfin i de tilfellene de er på samme nivå evnemessig. Så lenge vi ikke kan gi et tilfredsstillende svar på dette virker det både inkonsekvent og umoralsk at mennesker skal ha rettigheter som andre, like intelligente dyr, ikke tilkjennegis. Følgelig kan det se ut som at noen dyr må gis langt flere rettigheter, mens enkelte mennesker tilsvarende bør miste sine.  I tråd med dette forsvares dyrs rettigheter i samme åndedrag som eutanasi og senabort. Det er her jeg tenker at noe må ha gått feil. Om enkelte mennesker og dyr kan være like mht kognitivt nivå, er det dermed gitt at de skal behandles på samme måte ?  

Dyret og mennesket har begge sitt være i verden; de trer frem i utallige og differensierte livsformer, hver enkelt med sine særpreg og behov. Om mennesket, apen, delfinen og kua skulle vise seg å være like smarte skapninger er ikke apens liv menneskets liv, og delfinens liv ikke vårt. Det vi skylder kua eller delfinen er derfor ikke nødvendigvis det samme som vi skylder et annet menneske.

At det er rett å la veterinæren avlive en gammel og sliten hund betyr ikke automatisk at en lege bør gjøre det samme med den gamle bestemoren din. Om det er forsvarlig å avlive en dyreunge er det ikke sikkert at vi bør foreta sene aborter og eutanasi på våre egne barn.  Når vi avgjør hvordan våre medskapninger skal behandles, og hvilke forpliktelser vi har ovenfor de, blir det svært snevert å la vurderingen utelukkende baseres på nivå av intelligens og bevissthet; enten vi er mennesker eller andre dyr så handler vårt være i verden om mer enn bare det.

 

Gå til innlegget

En etikk for levende skapninger

Publisert 7 dager siden - 285 visninger

I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

Når begynner fosterets rett til liv ? kanskje er spørsmålet feil stilt i utgangspunktet for hvordan kan det å leve være en rettighet ? I kristen sammenheng er livet en gave, enten det gjelder mennesket eller skaperverket som hele. I vestlig sivilisasjon har vi vært heller dårlige til å ivareta dette aspektet ved den kristne tradisjonen. Vi har i beste fall begrenset det til å gjelde vår egen art. Den ekstreme objektiveringen av dyr der vi i forskning og industrielt landbruk kynisk har tillatt oss å utnytte de som rene midler til våre formål burde tale for seg.

Det rasjonelle livet, fornuften, er det vi gjennom de siste  2000 årene har lært oss å verdsette. Dess mindre fornuftig, dess mindre verdifull er skapningen. Så langt har den kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde forhindret oss å ta i bruk denne verdivurderingen på oss selv. Dette er nå i ferd med å forandre seg.

Et moralsk fremskritt de senere årene er at vi begynner å forstå at dyr har egenverdi. Samtidig gir vi ikke slipp på den opprinnelige ideen om at det er graden av fornuft og bevissthet som er avgjørende. I praksis fører dette til at mennesker i deler av livsfasen sin, eller kanskje noen hele livet blir på linje med dyr og at den etikken vi nå utvikler for dyrene også skal gjelde for de. Vi skal unngå  å påføre de unødig fysisk smerte. Bortsett fra det står de  til fri disposisjon for sine mer rasjonelle medskapninger og er objekter for deres autonomi.  Humaniseringen av dyr skjer slik parallelt med en tilsvarende dehumanisering av mennesket og vi har fått store problemer med å si noe om hva som skiller et menneskefoster fra et kjæledyr. Debatten om abortgrensa skal flyttes til 24 uker er bare det siste eksemplet her.

 Ethvert forsøk på å tenke differensen mellom mennesker og dyr i andre begreper enn grad av fornuft og bevissthet ser ut til å ende i ubegrunnet specisisme hvor vi arrogant plasserer oss selv som den overlegne rasen og jordas ubestridte herskere. Dette på trass i at Bibelen alltid har vært tydelig her på at vi kun er forvaltere og derfor burde ha all grunn til å være ydmyke ovenfor  andre skapninger og  bevisst på at vi har et ansvar for de.

Hvis vi er enige om at de største goder er den rasjonelle aktørens selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte for alle som er i stand til å føle noe slikt er det kanskje greit å abortere fostre inntil 24 uker forutsatt selvsagt  at grensen flyttes om nevrovitenskapen skulle komme frem til at menneskefostre føler smerte lenge før den tid. Dette siste er paradoksalt da forslaget opprinnelig ble fremmet for å forhindre at abortgrenser blir relative i forhold til teknisk utvikling og de muligheter som måtte finnes for at fostre skal kunne overleve utenfor en kvinnes livmor. Vi kan spørre oss om det er så mye bedre å gjøre den relativ i forhold til forskning på nervesystemet.

Selv om vi liker å tro det, det er ikke så sikkert at idealene om selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte står  på egne bein. Med mindre vi legger til grunn at levende skapninger er verdifulle i seg selv blir det meningsløst å legge så stor vekt på at de skal spares for smerte eller sikres utfoldelse i form av selvbestemmelse. Et 18 eller 24 uker gammelt foster er åpenbart en levende skapning som gjennom spark og bevegelser har gitt seg til kjenne for kvinnen som bærer det og ofte også for andre personer rundt henne. Det samme kan vi si om (de fleste) dyr, de viser seg for oss både som levende og  relasjonssøkende skapninger.

 I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

 

Gå til innlegget

Sannhet til besvær

Publisert 3 måneder siden - 142 visninger

«Hva er sannhet» ( Pontius Pilatus, Joh.18:38) 

I en kommentar til en anmeldelse av boken «Tro for en tid som denne» tar forfatteren av boka Kjell Tveter til orde for et korrespondansebegrep om sannhet og hevder at det er et slikt sannhetsbegrep vi finner i Bibelen (VL 19.06.2018) At sannhet innebærer korrespondanse mellom en påstand og et faktum er for de fleste av oss så selvsagt at vi vanskelig kan tenke oss at sannhet kan bety noe annet, men som Tveter skriver, det fins alternativer. Vi kan velge å benekte at det fins sannhet i det hele tatt, at alt er relativt og derfor like sant, et synspunkt Tveter tilskriver postmodernismen. Vi kan også velge et pragmatisk sannhetsbegrep, da holder vi for sant det som til enhver tid er mest komfortabelt, noe som oftest innebærer å ukritisk godta de rådende oppfatninger. Jeg er fullstendig enig med Tveter i at de to sistnevnte, i alle fall slik de her er presentert er uakseptable. Jeg er derimot langt fra like sikker på at sannhet som korrespondanse er bibelens eneste sannhetsbegrep.

 At sannhet betyr korrespondanse mellom en påstand og et faktum er en ide som for alvor fester seg   med den vitenskapelige revolusjonen. Innenfor en naturvitenskaplig kontekst gir dette sannhetsbegrepet god mening. All empirisk vitenskapvitenskap handler i aller enkleste forstand om å teste hypoteser mot observasjoner som vi for enkelthets skyld her også kan kalle fakta. Spørsmålet er om det er slik testing vi også holder på med når vi leser Bibelen. Hva slags faktum skulle det eventuelt korrespondere med når Jesus i Johannes 14:6-7sier «Jeg er veien, sannheten og livet» ?

Det greske ordet for sannhet , aletheia som er det ordet Platon og Aristotle så vel som  nytestamentets greske forfattere benytter har i utgangspunktet lite med korrespondanse å gjøre. Snarere betegner aletheia en grunnleggende erfaring av at noe kommer til syne, åpenbarer seg mens noe annet forblir skjult. All tilsynekomst av sannhet innebærer slik en indre spenning mellom lys og mørke, et spill mellom det åpenbarte og det skjulte.  Heidegger, som var den filosofen som gjenoppdaget dette begrepet i moderne tid brukte det senere til å forklare hvordan et kunstverk alltid viser oss noe samtidig som at det lar noe annet forbli skjult. Ville ikke dette i mange sammenhenger være et mer hensiktsmessig språk for bibelsk sannhet enn korrespondanse begrepet vi har overtatt fra naturvitenskapene ?

Vitenskap handler om en møysommelig bevisføringsprosess der teorier stadig må etterprøves og hvor nye og forhåpentligvis bedre teorier erstatter de gamle. Å tro på Gud er derimot noe mennesket alltid har vært nødt til å gjøre uten bevis. Å tro på Darwins evolusjonsteori er derfor noe helt annet enn å tro på Jesus når han sier jeg er veien, sannheten og livet. Mht det første etterstreber vi sikkerhet og søker bevis, mht det andre er vi i vår tid, like mye som på Jesu egen tid bedt om å foreta et sprang inn i det risikable og ukjente. Når Thomas vil ha bevis på at det virkelig er Jesus som står foran han får han til svar:  «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh.20:»29-30).

Vi kan utforske og konstruere teorier om hvordan livet har oppstått på jorda. En gang vil vi ut fra denne kunnskapen kanskje også selv bli i stand til å skape kunstig liv. Noe slikt vil likevel aldri føre oss nærmere et svar på hvordan inkarnasjonen eller Jesu oppstandelse var mulig. Naturen, inkludert oss selv kan fint være objekter for naturvitenskaplig forskning, Gud kan aldri bli det. Der animale rationale driver med vitenskap forholder homo religioso seg til mysteriet. Forholdet mellom de to er som de siste femhundre årene har vist oss lang fra harmonisk men de er heller ikke alltid uforenlige. Platon og Aristoteles så på undringen som opphavet til all filosofi og vitenskap. Litt på samme måte tenkte relativitetsteoriens opphavsmann, fysikeren Albert Einstein når han skriver om det mysteriøse; «The most beautiful things we can experience is the mysterious.  It is the source of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand wrapt in awe, is as good as dead».

 

Gå til innlegget

Likestilling for eggstokker?

Publisert 7 måneder siden - 224 visninger

Bør vi som beboere på en overbelasta og overbefolka planet ha rett til teknologisk assistanse for å lage barn ?

I sin artikkel i Vårt Land 01.08.18 hevder talsperson for Grønn Ungdom Ola Eian at eneste grunn til å være motstander av legalisert eggdonasjon handler om «kjønnsstereotyper, hylling av blodslinje og et gammeldags ideal om kjernefamilien». Eian avviser med dette elegant at det kan finnes argumenter mot legalisert eggdonasjon som ikke har noe med antifeminisme eller motstand mot likestilling å gjøre.

Eggdonasjon er i likhet med sæddonasjon en spesiell metode anvendt innen kunstig befruktning, IVF, som skal hjelpe ufrivillig barnløse til å få barn. Logikken i Eians argument er at så lenge vi tillater sæddonasjon må også eggdonasjon i likestillingens navn tillates. At det å gi egg for en kvinne er en langt mer krevende prosess enn det er for en mann å gi sæd tas ikke med i betraktningen, selv om det trolig har betydning for et annet spørsmål Eian tar opp, hvordan en ordning med eggdonasjon skal praktiseres.

Siden formålet her er likestilling vil det være nærliggende å gå inn for en ordning der kvinner får mulighet til å donere egg på samme vis som at menn i lengre tid har hadt mulighet til å donere sæd. Dessverre viser erfaringer fra andre land at det ikke er så lett å få frivillige eggdonorer. I og for seg er dette forståelig nok. Prosessen innebærer hormonbehandling som ikke er særlig behagelig og de fleste av oss er ikke så altruistisk innstilt at vi gladelig ofrer egen komfort og helse for å bidra til andres lykke.  Løsningen har derfor blitt at donorene får betalt for eggene. Praktisert på en slik måte kan det være fare for at ordningen åpner opp for utnytting av kvinner i sårbare situasjoner, ikke ulikt det som skjer innen prostitusjon og betalt surrogati. Det fins imidlertid en måte å unngå dette på og likevel i begrensa omfang kunne tilby befruktning med donerte egg.  Det er hvis vi bestemmer oss for kun å tillate bruk av egg som allerede er der som overskuddsmateriale etter IVF behandling. Dette ser ut til å være en god løsning, under den forutsetning at IVF i utgangspunktet er i orden, noe det kan være grunn til å spørre om det egentlig er.  

I de senere årene har Dyrebeskyttelsen fått gjennomslag for at folk bør kastrere kattene sine for å unngå at det blir satt flere kattunger til verden da det allerede fins nok av hjemløse katter. Vil du ha katt tar du til deg en omplasseringskatt. Mht vår egen art tar vi det derimot for gitt at vi skal få skaffe oss så mange barn som vi måtte ønske. Greier vi ikke å realisere prosjektet ved egen hjelp skal helsevesenet komme oss til unnsetning og tilby behandling, noe som i dette tilfellet betyr teknologisk assistanse. Så langt i Norge har vi bare hadt tilbud om tradisjonell IVF med eller uten donorsæd. Benytter du helsevesenet i utlandet kan du i tillegg få både donoregg og mulighet til å leie surrogatmor. I framtida kan kanskje kloning også dukke opp som et alternativ. Mange vil vel være skeptiske til det siste men dersom formålet er å hjelpe barnløse til å få barn burde vel ikke metoden, så lenge den er trygg, spille så stor rolle ?  Motstanden vår mot kloning kan vise seg å bygge utelukkende på fordommer, på samme vis som at fordommer i følge Eian nå hindrer oss i å akseptere eggdonasjon.

I artikkelen sin er Eian ganske klar på hvilke fordommer som her er i spill: Mor må ha genetisk tilknytning til barnet, det er naturlig, vanlig og bra at barn har en mamma og en pappa og barnet har rett til å vite sitt genetiske opphav. I alle disse forestillingene går det igjen at biologisk tilknytning er avgjørende for forholdet mellom foreldre og barn. Paradoksalt nok ser både motstandere og de mest ihuga forsvarerne av alle former for IVF ut til å dele dette som et felles grunnpremiss. Uenigheten går på hvorvidt biologiske begrensninger skal få spille noen rolle mht hvem om noen, som skal gis tilbudet og mer spesifikt hvilke metoder som bør tillates.

Det er vel nokså gitt at uten teknologisk assistanse er det kun kvinner og menn i fertil alder som kan lage barn. Befruktningsteknologier som IVF, surrogati mm gir oss muligheten til å utfordre denne begrensningen og langt på vei fristille forplantningen fra seksualiteten. Likefult forblir det med alle disse metodene tilbake et biologisk bånd mellom foreldrene og barnet. Dette gjelder både ved IVF og surrogati og uavhengig av om det er sæd eller egg som doneres. I alle tilfeller sikres barnet et biologisk bånd til minst en av foreldrene, enten genetisk eller gjennom selve svangerskapet. Hadde ikke dette ønsket om å føde eget barn eller få avkom som deler noe av ditt DNA vært tilstede, ville samtlige befruktningsteknologier vært overflødige.  Det fins nemlig andre måter å lage familie på enn å ta i bruk teknologien. Det er å ta til seg et barn som allerede er født. I følge SOS barnebyer er antallet gatebarn i verden flere millioner, vi skal ikke lengre enn til nabolandet vårt Russland for å finne noen av de. I tillegg sliter barnevernet i vårt eget land konstant med å finne fosterhjem til norske barn som av ulike grunner ikke kan vokse opp hos sine opprinnelige foreldre.

Ved adopsjon og etablering av fosterhjem er det ifra starten av samfunnet som konstruerer familien. Dette gir oss en unik frihet til å se bort fra biologiske begrensninger som selv ved de mest avanserte teknologiske løsninger på en eller annen måte gjør seg gjeldende. I stedet kan vi velge å legge andre verdier til grunn som f.eks  person(enes)  omsorgsevne. I så fall ville det ikke lengre finnes gode grunner til å diskriminere på grunn av alder, kjønn eller samlivsform, for som Eian med rette skriver: «Det er beviselig slik at omsorgsevne ikke henger sammen med legning eller kjønnsidentitet».

En grunn til å forsvare rett til IVF har alltid vært at det innebærer stor sorg å ikke kunne ha barn og at et godt familieliv er viktig for oss. Jeg vil selvsagt ikke betvile noe av dette men jeg har samtidig problemer med å forstå at det å tilby kjærlighet og fremtid til et barn som ellers ikke ville fått det ikke kan være et likeså meningsfullt livsprosjekt for et menneske som å videreføre eget DNA

Kanskje har ingen tid vært så opphengt i genetikk og biologisk tilknytning som vår. Denne opptattheten gjør oss overfokusert på hvordan vi best mulig kan ta i bruk og utvikle bioteknologi til å sikre oss et mest mulig vellykka avkom. I bestrebelsene for å få til dette glemmer vi samtidig svært beleilig at barn har rett til omsorgspersoner, vi voksne har ingen rett til barn. All den tid verden er full av barn som lider under alvorlig omsorgssvikt ser jeg gode grunner til å være skeptisk til eggdonasjon så vel som alle andre former teknologiassistert produksjon av barn. Ikke minst gjelder dette hvis metodene også åpner opp for ytterligere utnytting av mennesker i utsatte situasjoner slik jeg mener også kan være tilfellet med eggdonasjon. 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Trumans regnestykke

Publisert 10 måneder siden - 328 visninger

«Come now: if you had to choose between boiling one baby and letting some frightful disaster befall a thousand people - or a million if  thousand is not enough – what would you do» .

Spørsmålet ovenfor ble stilt av den britiske moralfilosofen Gertrude Anscombe i 1956. Anscombe var på det tidspunktet ansatt som professor i filosofi ved Oxford universitetet og tidligere president i USA Harry Trumann var invitert dit for å motta tittelen som æresdoktor. Elleve år tidligere, sensommeren 1945, hadde den samme Truman gitt ordre om å slippe atombomber over Hiroshima og Nagasaki.

Gertrude Anscombe, Wittgensteinelev, katolikk og sjubarnsmor var kritisk til at en politiker som hadde beordret massedød skulle belønnes med et æresdoktorat. Som en protest gav hun ut pamfletten hvor hun stilte det allerede nevnte spørsmålet, ville du kokt en baby hvis det hindret en fryktelig ulykke i å ramme tusen, eller kanskje en million mennesker ?

Eksemplet virker makabert men Anscombe tok det ikke ut av løse luften. Mennesker inkludert babyer ble kokt levende i Hiroshima, i elver og bassenger i forsøk på å unnslippe den ekstreme varmebølgen atomeksplosjonen produserte.

Anscombe og de to andre ved fakultetet hennes som protesterte nådde ikke frem i 1956 og Truman fikk æresdoktoratet sitt. 10. desember deles det derimot ut en pris som Anscombe sannsynligvis ville ønsket mer velkommen.  Da deles Nobels Fredspris ut til Den Internasjonale Kampanjen Mot Atomvåpen (ICAN) og lederen deres Beatrice Fihn kommer til Norge for å motta prisen. Hun kommer sammen men en overlevende fra Hiroshima.

Andre verdenskrig er for lengst blitt historie. Soppskyen over Nagasaki virker som et gammelt bilde fra en fjern tid.  Siden da har vi hatt krig i det tidligere Jugoslavia, et folkemord i Rwanda, et utall terroraksjoner i forskjellige storbyer for å si ingenting om hvordan det er i deler av Kurdistan, Syria og Palestina. Selv uten atomvåpen kan ødeleggelsene vår rase er i stand til fortone seg enorme.

Da bombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august 1945 døde 120 000 mennesker umiddelbart under eksplosjonene. Kort tid etter døde omtrent dobbelt så mange av sykdommer og skader knyttet til strålingen. Byene ble smadret fullstendig sammen og kultur og naturlandskap ble forgiftet. ICAN arbeider for at ingen skal måtte oppleve noe slikt igjen.

Da Truman og hans rådgivere valgte å gå for atombombene i 1945 var det selvsagt ikke av ondskap eller hat mot japanerne. De mente tvert imot å ha gode grunner og at de gjorde det som var riktig. Et så dødelig våpen kunne sette en effektiv stopper for krigen og tvinge japanerne til kapitulasjon, noe som også skjedde. De over hundre tusen menneskene som ble ofret og fikk livene sine ødelagt av denne strategien ble derimot aldri spurt om de var villige til et slikt offer.

Anscombe var ikke passifist eller talsperson for naiv snillisme og hun var fult klar over at vi også med konvensjonelle våpen kunne forårsake enorme lidelser. Likevel holdt hun fast på at det til og med i krig fantes handlinger som ikke under noen omstendighet kunne forsvares. Å slippe atombombene over de japanske byene mente hun var i den kategorien. Uansett hvor mange liv som evt ble spart ved at krigen kom til raskere avslutning var det en morderisk handling Truman hadde beordret og han burde aldri ha gjort det.

Det er liten vits i å spekulere hva som ville ha skjedd om Truman hadde handlet annerledes den gangen. Det som derimot er verdt å tenke gjennom er at den ene gangen atomvåpen er blitt anvendt i krig på jorda var det ikke en gal diktators impulsive handling. Tvert imot var det en velutdannet leder i et etablert demokrati som ville det og beslutningen ble tatt ut i fra kvantitative beregninger om liv tapt kontra liv spart. Svaret på regnestykket kostet hundretusenvis av mennesker livet og naturen omkring ble påført skader det tar lang tid å lege fullstendig.  Jeg tenker det bør være i hele menneskehetens interesse å arbeide for at en slik kalkulasjon aldri mer gjennomføres.

 

Gratulerer med fredsprisen til Den Internasjonale Kampanjen mot Atomvåen. Velkommen til Norge leder av ICAN Beatrice Fihn.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
8 minutter siden / 1047 visninger
Anders Møller-Stray kommenterte på
Tjene Gud og mammon
14 minutter siden / 2737 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Skinne klart
23 minutter siden / 815 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
32 minutter siden / 364 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Mer enn én Gud
43 minutter siden / 1810 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1047 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1047 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 1 time siden / 2994 visninger
Per Erik Karlsson Brodal kommenterte på
Tjene Gud og mammon
rundt 1 time siden / 2737 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 1047 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
President Donald Trump snakker sant
rundt 2 timer siden / 519 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Vegetartrenden er en gavepakke for folkehelsen
rundt 2 timer siden / 159 visninger
Les flere