Marit Vikan Sævareid

Alder: 0
  RSS

Om Marit Vikan

Jeg er født i 1980. Har mastergrad i filosofi fra NTNU og Bachelorgrad i religionsvitenskap fra UiT - Norges Arktiske Universitet. Sitter i Menighetsråd i Stjørdal sokn der jeg bla har ansvar for misjon. Jobber ellers som vitenskaplig assistent for NTNU på Institutt for Filosofi og Religionsvitenskapi

Følgere

Fra barnetro til overtro ?

Publisert 3 måneder siden

Den religionskritiske organisasjonen Ateistene markerte på lørdag ateistdagen. I tillegg til å jobbe for religionskritikk og kritisk tenkning står organisasjonen også på for ateisters rettigheter som dessverre ikke er så godt ivaretatt mange steder i verden.  

Vi som er kristne bør være takknemlige for religionskritikk. Historisk har kritikken fra bla Marx, Freud og Nietzsche virket stimulerende for utviklingen av kristen teologi. At noen tar på seg jobben med å gå oss etter i sømmene i vår daglige virksomhet er også bra, innen de fleste trossamfunn fins det garantert mindre heldige, for ikke å si undertrykkende praksiser som trenger å trekkes frem i lyset. Ateistene har derfor en viktig jobb å gjøre.

Mindre positiv stiller jeg meg til det reduksjonistiske utgangspunktet organisasjonen argumenterer ut i fra, et utgangspunktet  de deler med den nyateistiske bevegelsen i USA som anført av kjente vitenskapsmenn, Dawkings, Harris m.fl, forsøker å forsvare vitenskapelig fornuft mot religiøs overtro. Over dammen er diskusjonene  harde og frontene steile, ikke minst fordi ulike kreasjonisme teorier står sterkt blant mange kristne der som akseptable alternativer til Darwins evolusjonsteori.

Her i Norge har det så langt vært fredelige forhold, de færreste kristne protesterer mot seksualundervisning i skolen eller krever at barna deres ikke skal undervises i evolusjonsteori. I tråd med opplysningsfilosofene, Kant, Newton med flere, tenker vel de fleste av oss at tro og vitenskap stort sett kan leve i symbiose. En verden opplyst av vitenskap kan fortsatt ha plass for mysteriet. Slik har vi tenkt, vi som fortsatt tror på Gud og ikke føler at vitenskapen egentlig truer det prosjektet. Det er derfor trist å lese at leder i Ateistene Dagfin Eckhoff anser menneskers religiøse tro som en trussel mot den vitenskapelige fornuften og vil kjempe for barns rett til å vokse opp uten det han kaller overtro.

Eckhoffs utgangspunkt ser ut til å være at det fins et absolutt skille mellom fornuft og ufornuft, sant og usant, og at vi kan innta et nøytralt ståsted hvor vi kan skille de to krystallklart fra hverandre. Barna må få lære naturvitenskap, logikk og matematikk inntil de er blitt gamle nok til selv å velge hva de vil tro på. Etter å ha nådd en viss alder kan de så introduseres for de ulike religionene for å velge om de vil tro på en av de. Dessverre vil et slikt valg, uansett hvor optimalt det måtte være organisert, aldri kunne bli virkelig fritt, begrensninger i den menneskelige eksistensen sørger for det.

Fra vårt første åndedrag og til vi dør er vi del av en felles verden hvor kunnskap, verdier, fornuft og ufornuft i en salig blanding overleveres og bearbeides i oss. Selvsagt har disse barna, lenge før de ble introdusert for religionene fått noe å tro på. Ikke minst har de lært å tro på vitenskap og kunnskap tilegnet gjennom vitenskapelig metode. Mennesker som over tid har fått høre at dette er det eneste tillatte perspektiv på verden vil ikke uten videre kunne velge det bort og fritt erstatte det med noe annet. Nå kan det hende Ateistene ville blitt svært glade for det, men jeg tror ikke vitenskapen  er tjent med å absolutteres på denne måten. Forhåpentligvis er det heller ikke Ateistenes intensjon.  

 Det vitenskapelige blikket er et av mange mulige perspektiver vi mennesker kan se verden gjennom. Kunst, religion så vel som den enkeltes hverdagserfaringer kan gi andre vinklinger på den samme verden. Å anerkjenne at denne pluralismen fins er trolig en langt bedre vaksine mot overtro, irrasjonalitet og fremtidig intoleranse enn å prøve å sikre barna mot potensielt skadelig påvirkning fra foreldrenes religion.

Gå til innlegget

Hva driver KrF med?

Publisert 7 måneder siden

KrF valgte som sin kampsak i regjeringsforhandlingene å stramme inn på abortlovens paragraf 2C. Prioriteringen er skuffende. Det burde være mulig å profilere seg som et kristendemokratisk parti uten å drive kamp imot kvinnerettigheter som abort. Det burde også være mulig å ivareta retten til selvbestemt abort uten å forsvare et «sorteringssamfunn».  

Medisinsk teknologi gir oss nå muligheten til lange og stort sett komfortable liv. Samtidig stiller den oss, både som enkeltindivid og samfunn ovenfor vanskelige eksistensielle valg, og vi kan dessverre ikke få det ene uten også å ta med det andre.

Å avgjøre om noen skal leve eller dø er ikke en lettvint avgjørelse en kvinne tar, utelukkende av hensyn til seg selv og egen komfort. I tilfellene som faller inn under 2C kan det likeså gjerne tenkes at foreldrene bestemmer seg for å ofre gleden over et kommende barn nettopp av hensyn til barnet, for at det skal slippe å lide for mye. Jeg tror derfor ikke det bare er hensynet til kvinners selvbestemmelse som kan rettferdiggjøre abort. Det handler like mye om det kommende barnets velferd, hva slags liv som venter det.  I fremtiden vil vi i stadig større grad bli nødt til å ta avgjørelser som gjelder liv og død. Å overlate disse til Gud ved å vise til prinsipper om menneskeverd og livets hellighet kan fort fortone seg mer uansvarlig enn fromt.  

Medisinsk bioetikk er blitt et område hvor det er lett å kappes om å vise de mest høyverdige moralske prinsipper. Like lett er det visst også blitt   å bruke Marte Wexelsen Goksørs person som et levende argument mot selektiv abort. En abortlov som tillater svangerskapsavbrudd ved påvist Downs kommuniserer indirekte at mennesker som henne, og andre med tilsvarende handicap, er uønsket.

Det er ikke vanskelig å se at eugenikk, det vi ofte omtaler som sortering, kan bli en trussel imot menneskelig mangfold.  Dersom det blir vanlig praksis å fjerne fostre med påvist Downs vil denne gruppen mennesker kanskje bli utrydningstruet. Vi må likevel spørre oss her; hvordan er det for et barn å bli født inn i en familie hvor det ikke er ønsket? Samfunnet som hele kommuniserer gjennom loven at barnet er velkomment, men hva hjelper det hvis foreldrene det skal vokse opp med i utgangspunktet helst ville slippe å ta imot det?

Jeg føler meg som en minoritet sa Goksør i debatten forleden dag. Det er ingen tvil om at hun er en ressurssterk person, og det fins mange som henne der ute. Vi viser at vi verdsetter menneskelig mangfold ved å anerkjenne minoritetspersoner, bla de med Downs, som de unike og ressurssterke individene de ofte er. Funksjonshemmede og «annerledes» barn av alle slag trenger sosiale ordninger som ivaretar behovene deres. Foreldrene deres trenger å føle seg trygge på at samfunnet vil inkludere disse menneskene i skole og arbeidsliv og la de få blomstre og utfolde seg i et meningsfullt liv. Da kan vi motvirke, ikke sortering men selve ønsket om å sortere vekk noen.

Gå til innlegget

Samme etikk for dyr som for mennesker?

Publisert 9 måneder siden

I artikkelen «Kjøtt kan ikke forsvares» konkluderer Lage Nøst: «Hvis vi vil være konsistente, uten å ofre menneskers rett til liv, bør vi avstå fra å bidra til at dyr blir drept i annet enn nødsituasjoner».

 Aksepterer vi drap av dyr må vi også godta drap av mennesker. Noe annet vil være spesiesisme eller artsrasisme; at vi uten grunn favoriserer noen bare fordi at de er mennesker. En kjent talsmann for antispesiesismen er filosofen Peter Singer.  

 Jeg har ingen problemer med å gi Nøst og Singer rett i at det meste av kjøttproduksjonen i vår tid gjør stor urett imot dyrene og er bent ut umoralsk. At jeg ikke har blitt vegetarianer selv enda skyldes mer latskap enn uenighet.  Det jeg derimot finner betenkelig i tradisjonen fra Singer &co er ideen om at vi skal ha samme etikk for mennesker og dyr, så lenge de befinner seg på samme kognitive nivå. Uavhengig av art skal skapninger ha rettigheter, gradert ut i fra hvor avansert (selv) bevissthet de måtte ha. Med dette får vi et intelligenshierarki hvor enkelte dyrearter humaniseres, mens enkelte grupper av mennesker tilsvarende animaliseres.  

Gitt moderne premisser er det blitt svært vanskelig å begrunne at mennesket qua mennesket skal ha fortrinn, eller at våre behov og preferanser skal veie tyngre enn andre arters. At vi er skapt i Guds bilde er uten betydning hvis du ikke er kristen. Vil du vise til fornuften, slik vestlig tradisjon alltid har gjort, må du kunne svare på hva som er den avgjørende forskjellen på et menneske, en ape, ku eller delfin i de tilfellene de er på samme nivå evnemessig. Så lenge vi ikke kan gi et tilfredsstillende svar på dette virker det både inkonsekvent og umoralsk at mennesker skal ha rettigheter som andre, like intelligente dyr, ikke tilkjennegis. Følgelig kan det se ut som at noen dyr må gis langt flere rettigheter, mens enkelte mennesker tilsvarende bør miste sine.  I tråd med dette forsvares dyrs rettigheter i samme åndedrag som eutanasi og senabort. Det er her jeg tenker at noe må ha gått feil. Om enkelte mennesker og dyr kan være like mht kognitivt nivå, er det dermed gitt at de skal behandles på samme måte ?  

Dyret og mennesket har begge sitt være i verden; de trer frem i utallige og differensierte livsformer, hver enkelt med sine særpreg og behov. Om mennesket, apen, delfinen og kua skulle vise seg å være like smarte skapninger er ikke apens liv menneskets liv, og delfinens liv ikke vårt. Det vi skylder kua eller delfinen er derfor ikke nødvendigvis det samme som vi skylder et annet menneske.

At det er rett å la veterinæren avlive en gammel og sliten hund betyr ikke automatisk at en lege bør gjøre det samme med den gamle bestemoren din. Om det er forsvarlig å avlive en dyreunge er det ikke sikkert at vi bør foreta sene aborter og eutanasi på våre egne barn.  Når vi avgjør hvordan våre medskapninger skal behandles, og hvilke forpliktelser vi har ovenfor de, blir det svært snevert å la vurderingen utelukkende baseres på nivå av intelligens og bevissthet; enten vi er mennesker eller andre dyr så handler vårt være i verden om mer enn bare det.

 

Gå til innlegget

En etikk for levende skapninger

Publisert 9 måneder siden

I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

Når begynner fosterets rett til liv ? kanskje er spørsmålet feil stilt i utgangspunktet for hvordan kan det å leve være en rettighet ? I kristen sammenheng er livet en gave, enten det gjelder mennesket eller skaperverket som hele. I vestlig sivilisasjon har vi vært heller dårlige til å ivareta dette aspektet ved den kristne tradisjonen. Vi har i beste fall begrenset det til å gjelde vår egen art. Den ekstreme objektiveringen av dyr der vi i forskning og industrielt landbruk kynisk har tillatt oss å utnytte de som rene midler til våre formål burde tale for seg.

Det rasjonelle livet, fornuften, er det vi gjennom de siste  2000 årene har lært oss å verdsette. Dess mindre fornuftig, dess mindre verdifull er skapningen. Så langt har den kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde forhindret oss å ta i bruk denne verdivurderingen på oss selv. Dette er nå i ferd med å forandre seg.

Et moralsk fremskritt de senere årene er at vi begynner å forstå at dyr har egenverdi. Samtidig gir vi ikke slipp på den opprinnelige ideen om at det er graden av fornuft og bevissthet som er avgjørende. I praksis fører dette til at mennesker i deler av livsfasen sin, eller kanskje noen hele livet blir på linje med dyr og at den etikken vi nå utvikler for dyrene også skal gjelde for de. Vi skal unngå  å påføre de unødig fysisk smerte. Bortsett fra det står de  til fri disposisjon for sine mer rasjonelle medskapninger og er objekter for deres autonomi.  Humaniseringen av dyr skjer slik parallelt med en tilsvarende dehumanisering av mennesket og vi har fått store problemer med å si noe om hva som skiller et menneskefoster fra et kjæledyr. Debatten om abortgrensa skal flyttes til 24 uker er bare det siste eksemplet her.

 Ethvert forsøk på å tenke differensen mellom mennesker og dyr i andre begreper enn grad av fornuft og bevissthet ser ut til å ende i ubegrunnet specisisme hvor vi arrogant plasserer oss selv som den overlegne rasen og jordas ubestridte herskere. Dette på trass i at Bibelen alltid har vært tydelig her på at vi kun er forvaltere og derfor burde ha all grunn til å være ydmyke ovenfor  andre skapninger og  bevisst på at vi har et ansvar for de.

Hvis vi er enige om at de største goder er den rasjonelle aktørens selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte for alle som er i stand til å føle noe slikt er det kanskje greit å abortere fostre inntil 24 uker forutsatt selvsagt  at grensen flyttes om nevrovitenskapen skulle komme frem til at menneskefostre føler smerte lenge før den tid. Dette siste er paradoksalt da forslaget opprinnelig ble fremmet for å forhindre at abortgrenser blir relative i forhold til teknisk utvikling og de muligheter som måtte finnes for at fostre skal kunne overleve utenfor en kvinnes livmor. Vi kan spørre oss om det er så mye bedre å gjøre den relativ i forhold til forskning på nervesystemet.

Selv om vi liker å tro det, det er ikke så sikkert at idealene om selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte står  på egne bein. Med mindre vi legger til grunn at levende skapninger er verdifulle i seg selv blir det meningsløst å legge så stor vekt på at de skal spares for smerte eller sikres utfoldelse i form av selvbestemmelse. Et 18 eller 24 uker gammelt foster er åpenbart en levende skapning som gjennom spark og bevegelser har gitt seg til kjenne for kvinnen som bærer det og ofte også for andre personer rundt henne. Det samme kan vi si om (de fleste) dyr, de viser seg for oss både som levende og  relasjonssøkende skapninger.

 I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

 

Gå til innlegget

Sannhet til besvær

Publisert 12 måneder siden

«Hva er sannhet» ( Pontius Pilatus, Joh.18:38) 

I en kommentar til en anmeldelse av boken «Tro for en tid som denne» tar forfatteren av boka Kjell Tveter til orde for et korrespondansebegrep om sannhet og hevder at det er et slikt sannhetsbegrep vi finner i Bibelen (VL 19.06.2018) At sannhet innebærer korrespondanse mellom en påstand og et faktum er for de fleste av oss så selvsagt at vi vanskelig kan tenke oss at sannhet kan bety noe annet, men som Tveter skriver, det fins alternativer. Vi kan velge å benekte at det fins sannhet i det hele tatt, at alt er relativt og derfor like sant, et synspunkt Tveter tilskriver postmodernismen. Vi kan også velge et pragmatisk sannhetsbegrep, da holder vi for sant det som til enhver tid er mest komfortabelt, noe som oftest innebærer å ukritisk godta de rådende oppfatninger. Jeg er fullstendig enig med Tveter i at de to sistnevnte, i alle fall slik de her er presentert er uakseptable. Jeg er derimot langt fra like sikker på at sannhet som korrespondanse er bibelens eneste sannhetsbegrep.

 At sannhet betyr korrespondanse mellom en påstand og et faktum er en ide som for alvor fester seg   med den vitenskapelige revolusjonen. Innenfor en naturvitenskaplig kontekst gir dette sannhetsbegrepet god mening. All empirisk vitenskapvitenskap handler i aller enkleste forstand om å teste hypoteser mot observasjoner som vi for enkelthets skyld her også kan kalle fakta. Spørsmålet er om det er slik testing vi også holder på med når vi leser Bibelen. Hva slags faktum skulle det eventuelt korrespondere med når Jesus i Johannes 14:6-7sier «Jeg er veien, sannheten og livet» ?

Det greske ordet for sannhet , aletheia som er det ordet Platon og Aristotle så vel som  nytestamentets greske forfattere benytter har i utgangspunktet lite med korrespondanse å gjøre. Snarere betegner aletheia en grunnleggende erfaring av at noe kommer til syne, åpenbarer seg mens noe annet forblir skjult. All tilsynekomst av sannhet innebærer slik en indre spenning mellom lys og mørke, et spill mellom det åpenbarte og det skjulte.  Heidegger, som var den filosofen som gjenoppdaget dette begrepet i moderne tid brukte det senere til å forklare hvordan et kunstverk alltid viser oss noe samtidig som at det lar noe annet forbli skjult. Ville ikke dette i mange sammenhenger være et mer hensiktsmessig språk for bibelsk sannhet enn korrespondanse begrepet vi har overtatt fra naturvitenskapene ?

Vitenskap handler om en møysommelig bevisføringsprosess der teorier stadig må etterprøves og hvor nye og forhåpentligvis bedre teorier erstatter de gamle. Å tro på Gud er derimot noe mennesket alltid har vært nødt til å gjøre uten bevis. Å tro på Darwins evolusjonsteori er derfor noe helt annet enn å tro på Jesus når han sier jeg er veien, sannheten og livet. Mht det første etterstreber vi sikkerhet og søker bevis, mht det andre er vi i vår tid, like mye som på Jesu egen tid bedt om å foreta et sprang inn i det risikable og ukjente. Når Thomas vil ha bevis på at det virkelig er Jesus som står foran han får han til svar:  «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh.20:»29-30).

Vi kan utforske og konstruere teorier om hvordan livet har oppstått på jorda. En gang vil vi ut fra denne kunnskapen kanskje også selv bli i stand til å skape kunstig liv. Noe slikt vil likevel aldri føre oss nærmere et svar på hvordan inkarnasjonen eller Jesu oppstandelse var mulig. Naturen, inkludert oss selv kan fint være objekter for naturvitenskaplig forskning, Gud kan aldri bli det. Der animale rationale driver med vitenskap forholder homo religioso seg til mysteriet. Forholdet mellom de to er som de siste femhundre årene har vist oss lang fra harmonisk men de er heller ikke alltid uforenlige. Platon og Aristoteles så på undringen som opphavet til all filosofi og vitenskap. Litt på samme måte tenkte relativitetsteoriens opphavsmann, fysikeren Albert Einstein når han skriver om det mysteriøse; «The most beautiful things we can experience is the mysterious.  It is the source of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand wrapt in awe, is as good as dead».

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere