Marit Johanne Bruset

Alder: 0
  RSS

Om Marit Johanne

Engasjert i spørsmål om barn sine rettigheiter. Tidlegare ufrivillig barnløs og tidligare aktiv i Forening for ufrivillige barnløse (no kalla Ønskebarn).Psykologspesialist og barnefagleg sakkyndig frå 1988. Partipolitisk uavhengig.

Følgere

I Sverige foregår det ein heftig debatt i media om behandling av barn og unge med kjønnsdysfori. Men i vårt land er det ytterst få som i media tar til orde for at vi også treng ein open diskusjon om dette viktige spørsmålet.

Debatten er høgaktuell fordi Helsedirektoratet er igang med å utforme nye retningslinjer for organiseringa av behandlingstilbudet for barn og unge med kjønnsdysfori. Sterke grupper jobber for at tilbudet vert organisert som eit lavterskeltilbud. I forhold til dette, er det særleg viktig å lytte til debatten som skjer i vårt naboland (og i fleire andre land) og å ta lærdom av deira erfaringar.

Ei gruppe på 17 svenske foreldre til barn med kjønnsdysfori, skreiv den 4.9 ein artikkel i Dagens Nyheter (DN) om epidemien av kjønnsdysfori blant barn og unge voksne (18 - 25 år) som blir spreidd på sosiale medier. Dei representerer ei veksande gruppe foreldre med barn som i tenåra plutseleg uttrykker ei sterk kjensle av å ha "feil kjønn". 

Forskrekka foreldre

Foreldra har gjort seg like erfaringar om at; 1) ingen av barna har tidlegare i barndommen gitt uttrykk for tvil om sin kjønnsidentitet 2) dei aller fleste er jenter 3) for alle barna har kjønnsdysforien hatt samtidigheit med psykiske vanskar som angst, traumer, depresjon eller spiseforstyrrelser 4) mange av barna har hatt problem med å få venner og å ha gruppetilhørigheit, fleire har diagnoser i autismespekteret 5) alle har vore opptatt av transspørsmål på ulike nettsamfunn like i forkant av at dei ga uttrykk for sin kjønnsdysfori og mange har hatt venner som identifiserer seg som trans eller ikke-binære.

Desse foreldra fortel at erfaringane dei har gjort med å søke hjelp i Bup (barne- og ungdomspsykiatrien) har forskrekka dei. Dei opplever at det vert gjort raske utredninger og at kjønnsbekreftande behandling med irreversible inngrep vert igangsett. Foreldre som har uttrykt tvil omkring dette har nokre gongar blitt meldt til barnevernet. Det har skjedd omsorgsovertakingar og inngrep har blitt gjort mot foreldra si vilje. 

Desse foreldra stiller krav om at all medisinsk og kirurgisk behandling opphøyrer for denne gruppe barn og unge, at det vert slutt på eksperimentell behandling utan støtte i forskning og evidens, og at førstehandstilnærminga ved kjønnsdysfori skal vere samtaleterapi.

Dei viser til at talet på dei som angrer og "detransitionerer" og går tilbake til sitt fødselskjønn, er raskt aukande. Og at dei som har gjennomgått hormonell og kanskje kirurgisk behandling, er utsett for unødig lidelse og livslang medisinsk risiko.

Fagleg støtte

I DN idag får desse foreldra støtte frå fagleg hald v/ Sven Roman som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Han uttaler at kjønnsdysfori vert spreidd som ein epidemi på nettet. Han støtter foreldra i deira bekymring for den kjønnsbekreftande behandlinga som vert gjennomført og karakteriserar den som drastisk, ugjenkalleleg og uvitenskapeleg.

Frå 2014 har henvisningene av barn med kjønnsdysfori, vist ein kraftig auke i Sverige. Roman antar at tusenvis av barn og unge vaksne har fått kjønnskorrigerande behandling dei siste fem åra; i form av høge doser kjønnshormon og kirurgi av bryst og kjønnsorgan. Dette til trass for at det saknast vitenskapleg belegg for slike behandlingar av barn, og sannsynlegvis også for unge vaksne.

Forskning viser at minst 75 % av pasienter med kjønnsdysfori har annan psykiatrisk problematikk; autisme, spiseproblematikk, sjølskading og overgrep. For alle desse finns evidensbasert behandling, og ved behandling av desse forsvinn ofte kjønnsdysforien, då det er vanleg at denne er sekundær til desse tilstandane.

Uavhengig gransking

Ifl.Roman bør all kjønnskorrigerande behandling for pasienter som er yngre enn 25 år, opphøyre. Han viser til at hjernen gjennomgår store endringar i tenåra, og at den først er ferdigutvikla ved 25-30 årsalderen. I den delen av hjernen som modnast sist, pannelappen, sitte bl.a.evnen til heilheitstenking og innleving.

Han meinar at ein uavhengig gransking bør skje av det som truleg er den største "sjukvårdsskandalen" i Sveriges historie.

I Norge er Helsedirektoratet igang med å utarbeide nye retningslinjer for behandling av barn og unge  med kjønnsdysfori. Som underlag for dette arbeidet brukar Hdir rapporten "Rett til Rett kjønn".

I denne er det ikkje tatt med den sterke framveksten av gruppa barn og unge med kjønnsdysfori. Dette er ein pasientpopulasjon som vi førebels veit lite sikkert om, verken når det gjeld årsaksforhold eller effekt av behandling. Pga av tidsfaktoren er det førebels lite forskningsdata å støtte seg på. Men vi veit at dette er ei svært sårbar gruppe med høg prosent av samsjukligheit med psykiatriske diagnoser. 

Dette aleine skulle mane til stor forsiktigheit i korleis vi ivaretar og møter desse barna og dei unge. Ein nødvendig og god strategi er å møte dei med ei heilheitstilnærming og med grundige utgreiingar av tverrfaglege team i spesialisthelsetenesta. Pga av den høge prosenten av samsjukligheit, er det utan tvil påkravd med kompetanse innan psykiatrisk diagnostikk. Dette talar klart imot ei organisering i form av eit lavterskeltilbud i kommunehelsetenesta.

Ropar varsku

Det er forøvrig ikkje berre i Sverige at det er kritisk fokus på praksisen med raske utredningar og kjønnsbekreftande behandling av barn og unge. Etter tv-dokumentaren av Uppdrag Granskning om "Tranståget och Tonårsflickorna", er fokus blitt sett på praksisen ved  Karolinska.

Tilsvarande granskingar foregår no ved Tavistock i England, og også i Australia. Ved Tavistock i England har fleire fagpersonar trekt seg pga at dei meinar at praksisen med kjønnsbekreftande behandling strir mot faglige og etiske retningslinjer. Klinikken er forøvrig aktuelt under gransking etter at alderen for bruk av pubertetsblokkere (hormonbehandling) vart seinka av klinikken, basert på ein studie ved klinikken som idag blir etterforska. Det blir ropt varsku om at data frå studien har vist auka forekomst  av rapportering av suicidale tanker og tanker om sjølskading hos unge under behandling med pubertetsblokkere. Disse data har det ikkje blitt tatt omsyn til, og alderen har likevel blitt seinka slik at unge så langt ned i 11 års alder , har blitt tilbudt pubertetsblokkere ved denne klinikken.

Når våre Stortingsrepresentantar om ikkje lenge skal ta stilling til spørsmålet om organiseringa av behandlingstilbudet i Norge, vil eg sterkt oppmode om at dei også lyttar til dei kritiske stemmene som no etterkvart gjer seg stadig sterkare gjeldande internasjonalt. Om dei velger å ignorere desse, så kan dei i alle fall ikkje i ettertid hevde at dei ikkje visste eller ikkje forstod kva som foregjekk.


Gå til innlegget

Nokre hevdar at "det går seg nok til" når det gjeld dei to ulike syn på vigsel av likekjønna i DnK. Fordi der er ein klar kopling til barna sine rettigheiter i denne saka, vil eg hevde at "det å late det gå seg til" er ein lite farbar veg å gå. For barna si skuld, er det svært viktig å ha klar tale i dette spørsmålet. Det er også fullt mogleg å ha klar tale utan å ha ei konfronterande haldning i denne nødvendige og viktige debatten.

Som observatør på sidelinja og engasjert i spørsmål knytta til barn og deira rettigheiter, vil eg hevde at DnK har tatt debatten om vigsel av likekjønna i feil rekkefølge. Kyrkja som historisk har kunne smykka seg med rolla som forsvarar og talsperson for barnet og barnet sine rettigheiter, har valt å skifte side gjennom vedtaket om vigsel av likekjønna. No veg omsynet til ei gruppe vaksne (LHBT-gruppa) tyngst; sjøl om vi vel alle er samde om at barna er den aller svakaste gruppa?

Barna vert ramma fordi vedtaket i sterk grad bidreg til at innhaldet i ekteskapet vert endra. Derigjennom vert også foreldreskapet endra. Historisk har ekteskapet å gjere med oppdraging av barn; noko som avspeglar Staten sin interesse i å regulere dette. Så det einsidige fokuset på kjærleik, og retten til å elske den ein vil, er ikkje det som er hovdsaka i spørsmålet om ekteskapet. Eg unner alle å elske den ein vil, uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet og legning. Dette er i mi oppfatting ein klar og udiskutabel menneskerett. Men ekteskapet handlar ikkje om følelser mellom to vaksne eller retten til å elske den ein vil, men om kva rammer samfunnet skal vedta som beste ordning for foreldreskap og oppdraging av barn.

Gjennom vedtaket om vigsling av likekjønna, så vert barnet sin naturgitte rett til både ei mor og ein far stilt til side. Dette er etter mitt syn alvorleg, då ein gjennom dette vedtaket gir aksept til påstanden om at kjønn på foreldrepartane/omsorgspersonane ikkje spelar nokon rolle for barnet. Mi mangeårige røynsle som barnepsykolog og barnefagleg sakkyndig, er at kjønn spelar ei stor og viktig rolle. Ei mor og ein far har ulike roller overfor barnet, og dei har klart ulike funksjonar som identifikasjonsfigurar for barnet. Dette er vesentleg i barnets sin identifikasjonsprosess, og ein far kan ikkje bytast ut med ei medmor, og ei mor kan ikkje bytast ut med ein medfar i denne samanhengen. 

Nødvendigheita av debatt, må også settast i samanheng med at FRI og Prideideologien hadde som hovudparole i fjorårets prideparader;  retten til familie. Dette inneber også ein rett til barn. At ei gruppe kan påberope seg ein slik rett, finn eg klart urimeleg. Ingen, uansett kjønn og legning, har rett til barn. Barn derimot har rett til foreldre.

Då Pride vart arrangert i Ålesund for første gong ifjor, uttalte sokneprest Kari Vatne som representant for DnK (til Sunnmørsposten) at debatten om familie tar vi etterpå. Førebels har eg ikkje sett nokon invitasjon til debatt frå hennar side, og eg fryktar at denne debatten no kjem i seinaste laget. Men likevel trur eg ikkje det er for seint.

Debatten skulle imidlertid ha kome før ein drøfta vigsel av likekjønna, og før posisjonane og standpunkta vart fastlåste slik dei framstår idag. Situasjonen er no prega av fenomenet som på mitt fagspråk kallast "kognitiv dissonans". Det betyr at ein søker informasjon som forsterkar eigne standpunkt, framfor å innta ei lyttande og open haldning overfor ny informasjon og overfor andre sine argument. 

Risikoen for at dette fenomenet inntrer, er ekstra stor dersom standpunkta er hardt tilkjempa gjennom ein lang og konfliktfylt prosess.

Når situasjonen er slik, vil innstillinga karakterisert gjennom utsagnet " det går seg til", vere ein altfor defensiv haldning - dersom ein ønskar å fremme barneperspektivet i denne saka. 

Amerikanske Katy Faust som har danna den internasjonale organisasjonen "ThemBeforeUs" og som kjemper for barna sine rettigheiter, er eit godt døme på at ein kan ha klar tale utan å ha ei konfronterande haldning i desse og tilgrensande spørsmål som gjeld barn og deira velferd og deira rettar. Hennar utgangspunkt er eit kristent livssyn. Eg vil råde flest mogleg å lytte til hennar klare og velfunderte tale.

Faust syner ein aksepterande og open haldning overfor alle uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet og legning. Men ho er samstundes veldig tydeleg på kva som er barna sine behov og barna sine rettar. Ho talar om dette til trass for at ho sjøl har positive omsorgserfaringar med si eiga lesbiske mor og hennar partnar gjennom mange år.

Det er og viktig å vere klar over at stadig fleire donorbarn byrjer å kome til orde med sine vitnemål. Særleg i USA der eggdonasjon og surrogati har hatt frislepp lengst. På nettsida "AnonymousUs" fortel mange om opplevingar av sorg og sakn av biologiske foreldre. Eg minner forøvrig om at australske Millie Fontana har som ein av dei første blant "donorconceived children" kome med eit rørande vitnemål om korleis ho kjempa for å oppnå kontakt til sin biologiske far og slekta på farssida. Ho fortel om korleis bitane i identitets-pusslespelet hennar fall på plass etter mange års slit og psykiske problem som følge av dette.

Viss det er nokon som har uttalerett, så er det vel desse barna/no unge vaksne, som opplever konsekvensane direkte av denne radikale kjønnsideologien?                                                                                                         (Eg har tidlegare skrive om donorbarna og barna "on the other side of the rainbow", under tittelen " Historier vi ikkje vil høyre".)

I årets Pride som aktuelt går av stabelen i Oslo, er triste og vonde historier frå homofile, lesbiske, bifile og transpersonar i fokus. Det er, utan tvil, viktig å lytte til disse og ha stor forståing for deira vanskelege livsituasjon.

MEN liksom i DnK, så saknar eg - og fleire med meg - barna si stemme både i vigseldebatten og i Pridefeiringa som aktuelt grip om seg.

Eg vil hevde at vi gjer barna ein stor urett ved å skyve deira behov og deira rettigheiter til side slik det er gjort gjennom vedtaket om vigsel av likekjønna i DnK. Eg er og redd at ettertida vil kritisere både DnK og samfunnet forøvrig, for å ha late vaksne sine ønskar og behov få forrang for barna sine rettar. Eg trur at ein om nokre tiår vil sjå det som no skjer, som ein av notidas "blindspot".                                                                                   Men der fins faktiske motstemmer og vektige argument mot denne utviklinga som no er på gang både i DnK og elles i samfunnet. Og desse kan ein velge både å lytte til, og å tillegge vekt.

Forøvrig er det eit anna og talande eksempel på at FRI og prideideologien verkeleg har fått innpass i DnK; nemleg samarbeidet som er innleiia med FRI si fagavdeling; Rosa Kompetanse. Denne er ein storaktør når det gjeld påverknad av barn og unge i forhold til FRI sin radikale kjønnsideologi. Kanskje dette samarbeidet og at ein gjennom det støtter opp om denne ideologien, er noko DnK burde bekymre seg for i samband med fenomenet Rapid Onset Gender Dysforia (ROGD) ? Eit tema som eg tidlegare har omtala med bekymring i eit innlegg her på Verdidebatt.


Gå til innlegget

Kjønnsideologi på avveie

Publisert 6 måneder siden

Kanskje er det mogleg å få ein meir open og kunnskapsbasert offentleg debatt om barn og kjønnsidentitet? La oss håpe det!

I fleire vestlege land har det vore ein formidabel auke blant barn og unge med raskt oppkommen kjønnsdysfori. Tilstanden inneber at barnet/ungdommen opplever manglande samsvar mellom sitt biologiske kjønn og den opplevde kjønnsidentiteten.

Sårbare barn

No ropar både foreldrenettverk og stadig fleire fagfolk varsku om ei utvikling der radikal identitetspolitikk har fått trumfe biologi og vitskap i omsorga for desse sårbare barna. Særleg bekymringsfullt er det at stadig yngre barn blir utsette for irreversibel feilbehandling.

Det er på tide å spørje: Kva ansvar har media for denne alvorlege situasjonen? I media og på nettet vert dei unge eksponerte for einsidig og ubalansert informasjon om temaet, samstundes som der er eit sterkt påtrykk for at den rette løysinga er å få stadfesta den nye kjønnsidentiteten gjennom kjønnsbekreftande behandling med hormon og kirurgiske inngrep.

I skulen og etterkvart i stadig fleire barnehagar, vert barna eksponerte for Prides radikale kjønnsideologi. Senter for likestilling arrangerer gratis kurs for tilsette i skular og barnehagar med formål opplæring av den oppveksande generasjonen. Kurset har tittelen «Trygg i eget uttrykk - jenter, gutter og alle andre» og handlar om kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering. Dette betyr at barn heilt ned i 3-4-årsalderen, med Statens velsigning og støtte, faktisk er gjort til målskive i eit identitetspolitisk prosjekt.

Kritiske spørsmål

Det er på høg tid å stille kritiske spørsmål også ved det som skjer i barnehagar og skular her i landet. Liksom den svenske psykiateren David Eberhard har gjort om tilhøva i Sverige. I boka Det stora kønsexperimentet (2018) kjem han med eit klart bodskap om at dei må gjere slutt på det store kjønnseksperimentet som, i likestillingens namn, skjer i svenske barnehagar og skoler, og som medfører meir skade enn gagn.

Med utviklinga vi no ser i Norge, er det grunn til å spørje om opplæringa i den radikale kjønnsideologien i barnehagar og skular kan bidra til å skape meir forvirring og usikkerheit om kjønnsidentitet hos dei sårbare barna/dei unge?

NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for Transseksualisme) har landsfunksjonen for utgreiing og behandling av transseksuelle personar her til lands. Fagfolka der har høgaste kompetanse og lengst og breiast erfaring med denne problematikken. Dei har sett det naudsynt å gå ut i media med si bekymring for at sexologar og andre behandlarar som eit lavterskeltilbud startar opp behandling av yngre personar. Syner til deira kronikk i Aftenposten 21. mars 2018 med overskrifta «Behandlingsivrige sexologer spanderer hårvekst og mørk stemme på najonens døtre».

Skjer for raskt

I eit oppslag i svenske Expressen 4. april i år (også gjengjeve i Nettavisen), kan ein lese om ei gruppe fagfolk og pårørande av barn/unge som har gjennomgått kjønnsbekreftande behandling, som åtvarar mot den same utviklinga i Sverige. Gruppa er samansett av leger, psykologar, forskarar og pårørande (derav også nokre norske). Dei åtvarar om at utredning skjer for raskt og er for lite omfattande og at førekomsten av «angrarar» vert fornekta eller neglisjert. I oppslaget i Expressen vert det referert frå eit brev til svenske Socialstyrelsen i november 2018, der gruppa også uttaler at ein ikkje kan utelukke at kjønnsdysfori kan «smitte» på same måte som spiseforstyrringar og annan sjølskadingsatferd. Det vert også vist til at i tillegg til dei med «ekte» kjønsdysfori, finst det unge som søker løysingar på andre underliggande problem, og at kjønnsbekreftande behandling ikkje vil hjelpe dei på lengre sikt.

Eitt trist døme på dette er å sjå i programserien «Uppdrag granskning» som vart vist på svensk tv i april i år. Dokumentaren har tittelen «Tranståget og tenårsflickorna». Den viser den vonde historia til ei ung finsk jente som har gjennomgått hormonbehandling og kjønnskirurgi. Ho angrar og må leve med dei irreversible forandringane resten av livet. Ei anna ung svensk jente som også angrar på kjønnsskiftet, blir intervjua. Men ho vågar ikkje stå fram med namn og ansikt av frykt for negative reaksjonar frå transmiljøet.

Grundige utgreiingar

Vi treng meir forskingsbasert kunnskap på dette viktige og vanskelege feltet. Særleg fordi der er ein høg førekomst av samanfall i diagnosar hos barn med plutseleg debuterande kjønnsdysfori. Diagnoser innan autismespekteret er overrepresenterte. Det er behov for spisskompetanse, grundige utgreiingar og tilpassa trygg behandling. Det kviler eit stort ansvar på fagfolka som jobbar i dette feltet på å klare å skilje kjønnsdysfori frå andre tilstandar, slik at dei som treng det, vert gitt rett behandling før dei når vaksen alder.

Ved Tavistock Centre i London, ein statleg spesialistteneste for transseksualisme, har nyleg fem leger valt å seie opp jobben fordi dei meinar at den medisinske behandlinga av ungdommane er etisk uforsvarleg, og at veksten i kjønnsdysfori ofte skuldast andre forhold enn eit reelt behov for kjønnsskifte.

D. Eberhard gir i den nemnde boka uttrykk for at i den postmoderne verda er følelsar blitt like viktige som fakta, og at ingen stader blir dette meir tydeleg enn i debatten om mannleg og kvinneleg.

Ideologisk motiverte angrep

Det er svært urovekkande å lese at innan det internasjonale akademiske miljøet og blant forskarar innan transfeltet har fleire opplevd å bli trakasserte, motarbeidd og freista knebla og sensurert. I England har det gått så langt at i oktober 2018 bad ei gruppe på over 100 akademikarar/forskarar frå ulike fagområde styresmaktene om beskyttelse mot ideologisk motiverte angrep innan dette feltet.

Barn og unge med utfordringar knytta til kjønnsidentitet er ei samansett gruppe vi treng å møte med omsorg og respekt, men også med god og sikker informasjon. Både i undervisingsamanheng, i det førebyggande arbeidet og i behandling er det viktig å hente informasjon frå oppdaterte, kunnskapsbaserte og pålitelege kjelder. Dessverre er dette langt ifrå situasjonen slik den framstår i dag.

Eitt lite lyspunkt er at journalist Ingunn Økland i sin kommentar i Aftenposten den 27. april i år uttalte at transbevegelsen må tåle debatt.

Marit Johanne Bruset

Psykologspesialist

Gå til innlegget

Radikal kjønnsideologi

Publisert 10 måneder siden

Eg støttar dei homofile sin rettigheitskamp, men eg er sterkt imot og skremt av Prideideologien som FRI forfektar.

I 2018 arrangerte FRI (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) Prideparade i Ålesund for første gong. Sjøl opplevde eg å stå i eit dilemma: Eg støttar dei homofile sin rettigheitskamp, men eg er sterkt imot og skremt av Prideideologien som FRI forfektar. For meg vog det siste tyngst.

Ideologien. 

FRI står som arrangør og medarrangør for dei fleste Prideparadar her i landet. Eg trur at mange som har deltatt i paradane ikkje har sett seg inn i kva FRI faktisk står for, og har deltatt utan å tenke igjennom at FRI truleg tar den store oppsluttinga som har vore om paradane landet over, til inntekt for sin ideologi og sine verdiar.

FRI med sine omlag 2.000 medlemmar har røter i homokampen som starta som ein borgerrettigheitskamp på 1960-talet. Frå å vere ei viktig stemme for homofile sine rettigheiter, har foreininga idag ein mykje breiare agenda. Kampen har blitt til eit venstreradikalt identitetspolitisk prosjekt som framleis lener seg moralsk på historia som ein liberal fridomskamp.

Fleire, også homofile, stiller idag spørsmål om dette prosjektet er så moralsk udiskutabelt som det ein gong var. Kampen, i vestlege land, handlar i dag i stadig mindre grad om likeverd og i stadig større grad om positiv særhandling for stadig smalare definerte grupper.

Grunnleggande verdiar. 

Eg har i fleire tiår vore opptatt av barn sine rettar og meinar det er viktig å sjå nærare på kva prideideologien faktisk handlar om; både i høve barnet sine rettar og deira behov. Men også fordi ideologien rokkar ved våre grunnleggande verdiar når det gjeld familie, foreldreskap, slekt og kontinuiteten mellom generasjonane.

FRI forfektar ein radikal kjønns-
ideologi der alle typar kjønn, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitetar og seksuelle orienteringar er likestilte «normal-
variantar». Det same gjeld for all seksualitet, alle seksuelle handlingar mellom samtykkande og likestilte vaksne og alle typar samliv. Når det gjeld sistnemnde, så er den vedtekne politikken at verken talet på personar eller kjønn skal avgjere kva slags verdi og juridiske status samlivsforma skal ha. Dette inneber med anna lovfesting av retten til polygami.

Norge har ratifisert FN sin barnekonvensjon. Ifølgje artikkel 7.1 skal barnet, så langt det er mogleg, kjenne sine foreldre og få omsorg frå dei.

Det tokjønna foreldreparet. 

Den monogame familien der biologiske foreldre oppdreg sine felles barn i eit samarbeid og i ein dialog er historisk vurdert som ein kjerneverdi i samfunnet vårt. Gjennom det tokjønna foreldreparet vert familieband etablerte og slektskap danna.

Slekt bind generasjonar ihop, og barnet blir ein del av ein større samanheng og med røter i eit større fellesskap

FRI kjempar for å utvide familieomgrepet; noko som inneber dekonstruksjon av familien og endring av innhaldet i foreldreskap og avskaffing av forholdet mellom mann og kvinne som det naturgitte grunnlaget for familien. Dette har radikale konsekvensar også for slekt og slektstilhørigheit, og når det gjeld forholdet mellom generasjonane.

Innan reprodusjonsfeltet reiser FRI kravet om surrogati; noko som forutset retten til eggdonasjon. Den sistnemnde retten var tatt for gitt; noko som den nye politiske situasjonen truleg vil endre.

Plan for lobbyarbeidet. 

I paradane i 2019 vil retten til eggdonasjon garantert vere i fokus. Og FRI har nok allereie lagt sin plan for lobbyarbeidet der føremålet er å påverke stortingsrepresentantane som hittil har vore imot eggdonasjon.

Dersom krava vert innfridd, så vert barnet gjort til ein rettigheit for dei vaksne (jamfør kravet om retten til familie.).

Eg meinar det er viktig å vere merksam på at Prideparadane er ei politisk markering av LHBTQ-bevegelsen sine verdiar. Som det heiter i paradereglementet: «deltakelse i paraden må ikke være i strid med disse verdiene.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
2 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere