Marit Johanne Bruset

Alder: 0
  RSS

Om Marit Johanne

Engasjert i spørsmål om barn sine rettigheiter. Tidlegare ufrivillig barnløs og tidligare aktiv i Forening for ufrivillige barnløse (no kalla Ønskebarn).Psykologspesialist og barnefagleg sakkyndig frå 1988. Partipolitisk uavhengig.

Følgere

Hei og takk for langt og utfyllande svar.

Eg er glad for at du så langt ifrå deler synspunkta til Ole Martin Moen og hans likesinna som kjempar for det transhumanistiske prosjektet - dette prosjektet som har forgreiningar inn på så mange områder; t.d. i  debatten om bioteknologien (særleg om nye metodar innan reproduksjonsteknologien), om assistert sjølmord, og no sist, diskusjonen i media, om liberalisering av ruspolitikken.

Eg er glad for at du og er opptatt av barnet, og at du er kritisk til utviklinga mot ei liberalisering av lovverket; og som du skriv " Skal vi tenkje ut i frå eit barneperspektiv bør vi vel legge til grunn at alle barn har rett til foreldre men at ingen vaksne har rett til å bli foreldre, mao at barn aldri må verte ein menneskerett og enda mindre ei handelsvare."

Eg har følgd diskusjonen om utviklinga innan reproduksjonsteknologien frå tidleg på 1980-talet, og eg har med sterk bekymring sett kordan barneperspektivet trinn for trinn har kome i bakgrunnen. Som journalist og teaterkritiker Anki Gerhardsen  skriv i sin kronikk i Aftenposten 24.januar iår under tittelen " I begynnelsen var urettferdigheten" ; " Debatten om eggdonasjon og assistert befruktning sitter fast i en formel basert på rettigheter og likestilling. Mot den formelen går det ikke an å si nei til noen slags kontroll over menneskelivet."

Eg har stor sympati med LHBT personar og gler meg over den haldningsendringa som skjer i samfunnet vårt i høve dei. Men nettopp fordi barnet er blitt gjort til eit tema i deira rettigheitskamp, så meinar eg- i motsetning til deg -at barna og omsynet til dei, må trekkast inn i spørsmåla som handlar om LHBT personar og rettane deira. Difor vil eg hevde at det vert korttenkt å ikkje adressere spørsmålet også i samband med den utviklinga som skjer innan den norske kirke og innføringa av den nye vigselsliturgien.

Eg er sjølsagt samd i at barn, uansett korleis dei har blitt til, treng gode omsorgspersonar. Men spørsmålet om eggdonasjon og surrogati handlar ikkje om kven som kan gi barnet god omsorg!! Det er å snu diskusjonen bort frå det som spørsmålet eigentleg handlar om; barnet sin rett til å kjenne sine genetiske foreldre- og så langt som mogleg å få vekse opp hos dei.

Det alvorlege ved eggdonasjon er at morsbegrepet vert splitta og at det for barnet vert vanskeleg å forstå og å forhalde seg til kven som er mor; den genetiske som har gitt egget eller den biologiske som bar barnet fram? Morsbegrepet vert splitta og dermed uklart.

Ved å tillate eggdonasjon, så er allereie barrieren mot surrogati passert. ( Som B.K. Myskja i Bioteknologirådet har uttrykt det så er eggdonasjon og surrogati speilvendte metoder.) Og ved surrogati opnast det for både ei genetisk mor, ei biologisk mor og ei sosial mor.

Når det gjeld det ubetinga kjærleiksbandet mellom foreldre og barn, så meinar også eg at det ikkje er betinga av biologi. Eg har sjøl erfart det gjennom å vere adoptivmor til eit utanlandsfødd barn som kom til oss då ho var 3 år gamal. Ho døydde brått og uventa ifrå oss for vel 1 og 1/2 år sidan. Smerten ved å misse ho er det vanskeleg å sette ord på. 

Eg er også så heldig å ha fått oppfylt mitt barneønske gjennom IVF behandling, og eg ville aldri fordømme andre ufrivilleg barnløse sine valg for å få oppfylt sine legitime barneønske.                                                                                                                 Og barna, uansett korleis dei har blitt til, må aldri, på nokon måte, straffast for dei valga som deira omsorgspersonar har gjort. Difor ville det etter mitt syn vere feil å straffe dei som drar til utlandet for å få oppfylt sine barnedrømmer. Men det er ressursterke personar som drar utanlands for behandling med eggdonasjon og surrogati. Og dei må sjøle bere ansvaret for sine handlingar og for å skjerme og ivareta barna på best mogleg måte for dei evnt. utfordringane  som dei måtte møte.  

Du skriv at du finn det ganske sannsynleg at vi i framtida kan komme dit at vi skal produsere barn med stadig meir raffinert teknologi. Sjøl om eg og fryktar det, og ser at utviklinga er i ferd med å styre i den retninga, så meinar eg at vi nettopp må synleggjere det som skjer; at barnet vert gjort til ein rettigheit for dei vaksne!

Som ein klok mann eg kjenner, uttrykte det; " Det er tungt å jobbe motstrømms!" Det er sterke krefter som kjemper både for dei vaksne sine rettigheiter (inkl. LHBT bevegelsen) og for å dekonstruere kjønnsbegrepet. 

Eg har sjøl fått erfare- etter at eg har engasjert meg i den offentlege debatten - kor vanskeleg det kan vere å sleppe til med debattinnlegg. Eitt nyleg eksempel er då Aftenposten rett over nyttår køyrde sin "Babydrømm-kampanje" over fleire veker. Den første dagen tok eg kontakt fordi eg ønska å komme med mitt bidrag, men det vart vist til at dei ikkje hadde tid eller plass. Dette skjedde sjøl om det i nettutgåva vart oppmoda til å komme med bidrag. Til sist fekk eg "krangla" meg til eitt debattinnlegg. ( dette innlegget vart raskt forsøkt ugyldiggjort ved ein kommentar frå psykolog Elsa Almås.) 

Eg har lenge undra meg over kor skeiv dekkinga i media er når det gjeld meiningsytringar i desse viktige spørsmåla! Det er vel ikkje urimeleg å tenke at andre med politisk ukorrekte meiningar i spørsmålet om eggdonasjon og surrogati, også strevar med å sleppe til?                                                                           

Då er det bra å ha debattkanalar som Verdidebatten! 

Snart skal bioteknologilova evaluerast, og frå Unge Høyre er det tydeleg eit sterkt trykk for å få moderpartiet til å endre standpunkt i spørsmålet om eggdonasjon. Hittil har Høgre sitte med jokeren når det gjeld om vi i vårt lovverk skal opne for eggdonasjon.                                                                                                                           Leiaren i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, skreiv ein kronikk i Aftenposten  den 11.januar iår; " Høyre bør snu om eggdonasjon. Motargumentene våre holder rett og slett ikke vann".                                                                                                        Etter mitt syn presterer Unge Høyre her noko av den tynnaste argumentasjonen eg har lese om eit så komplekst og samansett tema som eggdonasjon og surrogati.                                                                                                                                           Tonning Riise argumenterer einsidig utfrå rettigheiter og likestilling, og viser til at at eit forbud vitner om et gamaldags og utdatert syn på kjønnsceller og foreldreslkap. Han uttrykker at den prinsippielle forskjellen mellom eggdonasjon og sæddonasjon er vanskelig å forstå.                                                                              Men mest oppsiktsvekkande, og avslørande, er følgande utsagn om adopsjon ;

 "Hvis det dessuten er sammenhengen mellom oppvekst og genetikk som er så avgjørende viktig, så bør man jo primært slå ned på adopsjon der hele det genetiske opphavet er frikoplet fra både sosial mor og far."

Tonning Riise demonsterer her fullstendig mangel på å forstå forskjellen mellom å ha eit barneperspektiv kontra eit vaksenperspektiv i denne viktige debatten! 

Det alvorlege er at hans argumentasjon synes å ha gjennomslag i fylkespartia og hos andre liberale meiningsfellar.

Det du skriv om at praksisen idag viser at nasjonale lover på det bioteknologiske området ikkje fungerer fordi dei som ikkje får det dei ønsker heime, reiser til utlandet og kjøper tenester der.                                                                                             Eg ser det slik at vi no i Norge, fordi vi til skilnad frå mange andre land, har hatt ein restriktiv bioteknologilov, har ein unik muligheit for å ta den etiske viktige debatten i forkant av evalueringa av lova. I mange land , land som vi også samanliknar oss med på mange områder, så har teknologien fått styre utviklinga og etikken har kome halsande etter.

Eks. på det er debatten i Danmark om kor mange barn ein donor kan vere far til (tidlare opptil 200 barn) og debatten i Sverige om alltruistisk surrogati. Til det siste så vert det debattert og problematisert at nære slektninger kan oppleve press og "tvang" i eit slikt vanskeleg etisk spørsmål.

Sist vil eg nemne om spørsmålet om risikoen ved eggdonasjon er tilstrekkeleg belyst i vår heimlege debatt?                                                                                           Helsedirektoratet har konkludert med at det medisinsk sett er liten risiko forbunde eggdonasjon og hormonstimulering. Eg veit at risikoen for overstimulering har vore kjent frå då tilbudet om IVF behandling vart etablert i Norge tidleg på 1980-talet. Etter eit oppslag i Vårt Land for noko tid tilbake, gjekk eg på nettet og såg den amerikanske dokumentaren EGGSPLOTATION av Jennifer Lahl. Ho hevdar at dei idag veit lite om dei helsemessige langtidsverknadane av å gjennomgå hormonstimulering som ein må ved eggdonasjon.

Eg har nyleg i ein e-post til Helsedirektoratet stilt spørsmål om dei vurderar det som kjem fram der som skremselspropaganda eller om dette er relevant og viktig informasjon å bringe inn i den foreståande debatten- før evalueringa av vår bioteknologilov. Eg har enno ikkje motteke svar. 


Gå til kommentaren

Hei og takk for langt og utfyllande svar på min kommentar om barneperspektivet.




Gå til kommentaren

Manglande forståing for barneperspektivet?

Publisert nesten 3 år siden

Spørsmål til Marit Vikan Sævareid;

Når det gjeld overskrifta på innlegget ditt (Et uvesentlig spørsmål), så oppfattar eg at du har meint dette retorisk. MEN eg er redd at det du skriv om kjønnspolaritet og barneproduksjon, likevel vitnar om ein manglande forståing av at der også er eit barneperspektiv som gjeld både i denne og i fleire av dei store diskusjonstemaene i dagens samfunnsdebatt.

Eg siktar til følgande utsagn i innlegget ditt;

" En dag kommer vi kanskje dit at kjønnspolaritet er historie, at hen blir like vanlig som han og hun og at å få barn ved hjelp av kunstig befruktning eller surrogati ikke oppleves som mer unaturlig ennå sette de til verden som resultat av ordinært samliv mellom mann og kvinne."

I ein slik situasjon som du framstiller, så har dei superliberale kreftene i samfunnet fått fullt gjennomslag. Eg har engasjert meg i diskusjonen om eggdonasjon og surrogati, og for meg så framtrer dette som eit "skrekksenario" der barnet er blitt gjort til "drømmebarnet" og eit lykkeobjekt for dei vaksne.

Du har kanskje lese boka til Eivor Andersen Oftestad som kom ut sist haust; " Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år." ?

Eit slikt bilde som du teiknar, samsvarer med det som transhumanisten Ole Martin Moen og hans likesinna kjempar for. Det som er skremmande er at deira tankegods er i ferd med å få fotfeste i den yngre generasjonen blant dei liberale (eksempelvis i Unge Høyre der det idag foregår ein kampanje for eggdonasjon). 

Eg har tidlegare skrive eit debattinnlegg om "Barnet som lykkeobjekt" i nettutgåva av Morgenbladet den 23.12 16.  Min frykt er at dette bildet som du teiknar- og kallar eit ubetydelig spørsmål- endrar vårt syn på barnet - og kanskje mest av alt; at foreldre-barn relasjonen vert betinga fordi det til "drømmebarnet" er kopla forventingar om t.d. utsjånad og eigenskapar. 

Den kjente psykologen Eric Fromm skriv i boka "Om kjærlighet" at den einaste ubetinga kjærligheten er mellom mora og barnet hennar (her kan vi og legge til; mellom faren og barnet). Som psykolog med lang erfaring frå barne- og familiefeltet har eg erfart kor viktig dette er som grunnlag for barnet sin utvikling og framtidige psykiske helse.

Så oppsummert; For meg vert både overskrifta OG utsagnet om kjønnsroller og framtidig barneproduksjon, nok eit teikn på at Barnet vert gløymt i desse store og viktige samfunnspørsmåla. Eg håper eg tar feil i forhold til ditt innlegg. 

Gå til kommentaren

Spørsmålet stiller eg til debattredaktør Alf Gjøsund. Viser til min forrige kommentar under innlegget om " Queer-kirken neste?" 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 3 år siden

Journalist og teaterkritiker Anki Gerhardsen hadde nyleg ein god kronikk i Aftenposten om eit anna viktig verditema; eggdonasjon. Ho viser der kordan rettigheitsformelen som premiss i debatten fungererar på bioteknologifeltet.

Eg lurer på om du har lest denne? Og vidare; om du evnt. har gjort deg nokon oppfatting om der kan vere likheitspunkter eller paralleller i dei to sakene? 

Eg har sjøl vore opptatt av temaet eggdonasjon og surrogati og "skråplaneffekten". Etter mi meining klarer Anki Gerhardsen å tydeliggjere denne risikoen på ein framifrå måte i diskusjonen om eggdonasjon; når debatten tar utgangspunkt i ein formel basert på rettigheiter og likestilling.

Når eg les ditt innlegg om utviklinga innan den norske kirke, så vert eg nysgjerrig på om du har tankar og refleksjonar om det som Anki Gerhardsen skriv i kronikken sin?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere