Marit Johanne Bruset

Alder:
  RSS

Om Marit Johanne

Engasjert i spørsmål om barn sine rettigheiter (viser til kronikk i Aftenposten 7.april 2016 under tittelen "Barnet som vart borte i debatten om eggdonasjon").
Tidlegare ufrivillig barnløs og tidligare aktiv i Forening for ufrivillige barnløse (no kalla Ønskebarn).
Mor til barn etter IVF-behandling og ved utanlandsadopsjon.
Psykologspesialist med meir enn 30 års erfaring frå klinisk arbeid med barn, unge og familier, derav fleire år som sjefpsykolog/leiar ved ein barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.
Omlag like mange år med erfaring som sakkyndig for
Domstolen i barnefordelingssaker og i barnevernssaker, og som sakkyndig i omsorgsvurderingar for Barnevernet.
Partipolitisk uavhengig, medlem av Human Etisk Forbund.

Følgere

Trang meiningskorridor

Publisert 15 dager siden - 147 visninger

Dei siste 15 - 20 åra har debatten om reproduksjonsteknologien gradvis endra seg frå å ha barnet i fokus til å handle om likestilling og likebehandling for dei vaksne. Den underliggande ideologien er at viktigheita av det biologiske bandet mellom barnet og foreldra har blitt nedtona i forhold til det sosiale foreldreskapet. Eg har undra meg over kva som har bidratt til denne snuinga.

Dei siste 15-20 åra har debatten om bioteknologi  og reproduksjonsmetodar dreia frå å ha barnet i fokus, til å bli dominert av vaksenperspektivet. I dag er det relativt få i den offentlege debatten som tar den svakaste parten sitt parti; nemleg barnet. Eg har undra meg over dette skiftet og meinar at dreiinga er kopla til framveksten av sterke pressgrupper sin rettigheitskamp og debattklimaet som har utvikla seg i takt med denne.

Det har frå tidleg på 1980-talet vore ein sterk allianse mellom Forening for ufrivillig barnløse (no kalla Ønskebarn) og behandlingsmiljøet i reproduksjonsfeltet. Etter kvart som rettigheitskampen for homofile, lesbiske og transpersonar har fått fotfeste, så har pressgruppa som ivaretar dei vaksne sine interesser på dette området, blitt sterkt utvida. Ettersom stadig nye grupper vert inkludert (no står dei einslege for tur) så er den rådande argumentasjonen blitt ; like rettigheiter og likestilling for alle når det gjeld barneproduksjon. 

At menn og kvinner frå naturen av er gitt ulike roller i reproduksjonen, er det visst ingen grunn til å problematisere? For ved bruk av likestillingsargumentet, så er det ingen grenser for inkludering. Resultatet blir overvekt av dei som har interesse av å gi vaksenperspektivet stor plass i debatten. Når det i tillegg er sterke lobbykrefter frå den internasjonale reproduksjonsindustrien som jobbar på mange frontar, så vert overmakta stor.

I forsøket på å foreine likestillingsargumentasjonen og barna sine behov, så har nokre viktige argument slått rot i debatten. Desse har fått gjennomslag langt inn i den norske Kyrkja og i Bioteknologirådet. Nemleg; at det viktigaste for barnet er å vere ønska og elska. Dette vert påstått å trumfe både behovet for å kjenne sine biologiske foreldre, og retten til, så langt som råd, å få vekse opp med dei  (ref. barnet sine rettar ifl. Barnekonvensjonen).

Det andre argumentet er;  at i omsorgsrolla så er foreldra sitt kjønn utan betydning for barnet sin identitetsutvikling  og den psykososiale utviklinga.

Det vert også stadig hevda at forskinga visar at donorbarn som veks opp hos likekjønna foreldre klarer seg godt psykososialt; ja endåtil bedre enn andre barn hevdar enkelte. MEN faktum er at vi idag ikkje veit nok om dette, og ingen kan hittil vise til forskingsresultat som grunnlag for slike påstandar.

Vaksne donorbarn som dei siste åra har stått fram med sine historier, har fortalt at saknet av den andre genetiske foreldreparten har skapt alvorlege emosjonelle vanskar og bidratt til ein tung identitetsprosess.  Dei fortel om tøffe kostnadar med å stå fram og om kraftige sanksjonar i deira oppvekstmiljø. Historia til australske Millie Fontana er eitt gripande eksempel på dette. Fordømminga og dei sanksjonane som donorbarna har blitt møtt med i LHBT- miljøet vitnar om kor "farleg" denne informasjonen er for deira rettigheitskamp i høve reproduksjonsspørsmålet.

I forhold til den norske offentlege debatten, er det interessant å lese journalist Anki Gerhardsen sitt innlegg i Aftenposten 16.februar iår der ho skriv under tittelen "Minoritetenes makt" ; " Den som vil beholde sitt gode navn  og rykte, stiller ikke spørsmål ved minoritetenes krav. Det gjør ikke pressen heller." Ho hevdar også; "... vår tids tabu i de progressive kretser, og der kryr det av journalister, er en problematiserende og kritisk holdning til minoritetenes krav og virkelighetsbeskrivelse."

Anki Gerhardsen visar til eit sjeldant unntak der T. Ulserød, som er homofil, i Aftenposten 13.februar hevdar at homoeliten, inkludert delar av den norske pressen, er intolerant og at meiningar utanfor eit smalt register blir møtt med sterke sanksjonar og hatefull respons.

Eg meinar at den skeive meiningsrepresentasjonen i debatten om eggdonasjon også handlar om debattkilmaet og vanskar med å komme til orde.

Gerhardsen tar utgangspunkt i systemteoretikeren Nassim Taleb sin påstand i essayet " The most intolerant wins"; at samfunnsvitere feilaktig går ut frå at fleirtalet i eit samfunn bestemmer. Ho refererar så til Klassekampen sin tidlegare omtale av dette essayet og deira slutning; at det ofte heller er minoritetar som får viljen sin, gjennom at eit lite mindretal av høglydte grupperingar får diktere norma i eit heilt samfunn.

Som deltakar i eggdonasjonsdebatten har eg erfart eit debattklima med velkjente hersketeknikkar som tausheit og neglisjering. Det har, med nokre viktige unntak, vore utfordrande å få sleppe til i media og har kravd tolmod og stå-på-vilje. Dersom andre har opplevd det same, så forstår eg at det er lett å miste motet for så å trekke seg som aktør i debatten. Stemplinga av meinigsmotstandarane som gamaldagse, bakstreverske og til og med som befruktningsmoralister og homofobe, gjer det heller ikkje enklare å stå fram.

Det er synd om angst for å bli stempla og frykt  for "å risikere sitt gode namn og rykte", held folk borte frå å delta i denne viktige verdidebatten. Mine erfaringar både privat og i yrkessamanheng, har gjort det påtrengande viktig for meg å ivareta og å framheve barneperspektivet i debatten; uavhengig av kva som vert utfallet når Stortinget mot sommaren skal evaluere Bioteknologilova. For dersom det blir fleirtal for eit ja til eggdonasjon, så vil dei etiske dilemmaene og utfordringane stå i kø vidare i debatten.

Utfallet av debatten om eggdonasjon (og surrogati) vil prege samfunnet vårt på så mange områder i tida framover.                                                 Det handlar ikkje berre om barna sine rettigheiter i høve Barnekonvensjonen (som Norge har skrive under på), men kor mykje vi vil vektlegge betydninga av slekt og kontinuiteten mellom generasjonane i vår kultur. I vår tid med så rask utvikling og forandringar på så mange områder i samfunnet, vil det å fasthalde slike viktige identitetsmarkørar bidra til å skape sterkare tilhørigheit og oppleving av samanheng for barna som skal vekse opp.

Nedtoninga av betydninga av biologisk opphav til fordel for betydning av sosialt foreldreskap, meinar eg er eit stort eksperiment. Idag veit vi ikkje kordan dette eksperimentet vil prege barna sin identitet.

Den ustabiliteten som vi ser i samfunnet med mange skilsmisser og skifte av sosiale foreldreskap, skulle tilseie at biologisk foreldreskap gir eit tryggare grunnlag for lovgivninga omkring barnet.

 

 

Gå til innlegget

Kvinneperspektivet og Høyres Kvinneforum

Publisert 21 dager siden - 259 visninger

Høyres Kvinneforum ved leiar Tina Bru hevdar å tale kvinnene si sak i den brennaktuelle debatten om eggdonasjon. Syner til hennar uttalelser gitt til NRK 12.februar iår i samband med at programkomiteen i partiet la fram sitt forslag til vedtak; nemleg å seie nei til eggdonasjon.

Mitt syn i eggdonasjonsdebatten er at den viktigaste parten i dette spørsmålet, må og bør vere barnet. Barnet er den svake parten som relativt få i dagens tilhardna debattklima, vågar å kjempe for.

MEN; dersom ein likevel skulle forenkle dette viktige og komplekse verdispørsmålet til "berre" å vere eit kvinnepolitisk spørsmål, så bør ein - med respekt å melde - i alle fall ta eit litt breiare perspektiv enn å avgrense det til at spørsmålet handlar om kvinnas rett til å bestemme over eigen kropp.

Vi bør då i det minste sjå spørsmålet som eit breiare kvinnehelsespørsmål, og også som eit solidaritetsspørsmål i forhold til kvinner som kan oppleve seg pressa til å donere egg til ei søster eller til ei nær venninne (sokalla alltruistisk eggdonasjon).

Som kjent er det også eit internasjonalt aspekt ved spørsmålet som gjeld utnytting av fattige kvinner i ein stadig meir kynisk billion fertilitetsindustri. Den internasjonale bevegelsen "Hands off our ovaries" er eitt eksempel på positive og stadig veksande motreaksjonar i høve denne industrien.

Idag fins det internasjonale firma som Facebook og Gooogle som tilbyr kvinneleg tilsette nedfrysing av egg; slik at kvinnnene først kan gjere karriere før dei planlegg å få barn- noko som vert rekna å ta ei 10 års tid. At suksessraten for desse "taken home babies" er lav, vert det i liten grad opplyst om.

Dette illusterar at spørsmålet også omhandlar viktige kvinnepolitiske tema som krav i arbeidslivet og styring av kvinner i forhold til reproduksjon.

Når det gjeld den helsemessige risikoen ved eggdonasjon, så har det i norske medier vore påfallande taust. Eg er ei av dei aller første her i landet som fekk barn ved prøverørsbehandling og har i over 30 år levd med informasjon om auka kreftrisiko.

På internett kan ein lese om den prisbeløna dokumentaren EGGSPLOITATION laga av amerikanske Jennifer Lahl. I denne dokumentaren fortel eggdonorar om alvorlege  helsemessige forhold som slag og kreft og barnløshet som dei mistenkar har samanheng med hormonbehandlingane dei har vore igjennom. Lahl er mest av alt uroleg for at det idag ikkje finst forskning som kan seie noko om langtidseffektane av hormonbehandlingane som donorkvinnene gjennomgår; som forøvrig er sterkare enn dei hormonkurane kvinner får ved prøverørsbehandling.

Det som skjer  ved eggdonasjon, er at donor må gå på hormon i fleire veker for å modne flest mogleg egg. Menstruasjonssyklusen til donor må synkroniserast med syklusen til mottakarkvinna, og når egga er modne vert desse henta ut ved ultralyd og ei nål.

Ein kjent risiko ved sjølve hormonbehandlingane, er tilstanden overstimuleringssyndrom (OHHS) som forekjem i fleire alvorligheitsgrader. Dei mest alvorlege krev sjukehusinnlegging og overvaking og kan i verste fall føre til døden. I avisa The Guardian finn ein 13.nov.2016 å lese om Lee Cowden som fekk hjerteinfarkt som følge av OHHS. Pga av dette må ho ta hjertemedisin resten av livet.

Kva som er årsak til at nokre utviklar tilstanden OHHS, er ein idag ikkje sikker på. Hanevik som er fertilitetslege og leiar i Norsk forening for assistert befruktning har forska på ein mogleg samanheng mellom OHHS og genetiske faktorar hos kvinnene som utviklar dette syndromet.

Når sæddonasjon og eggdonasjon vert sidestilt av enkelte i eggdonasjonsdebatten, så vil eg påstå at dei ikkje veit kva dei snakkar om. Det er heilt klart at til skilnad frå kvinnene, så tar mennene som donerar sæd, absolutt ingen helsemessig eller medisinsk risiko.

Når det gjeld spørsmålet om alltruistisk eggdonasjon, så kan alle som har kjent kor følelseslada og sterkt eit barneønske kan vere og gi seg uttrykk som, forstå at ei søster eller ei nær venninne kan komme i ein svært vanskeleg følelsesmessig situasjon. Dvs. ein situasjon  der ho kan kjenne seg følelsesmessig pressa til å bidra som donor. Ho kan komme i klemme mellom eit ønske om å hjelpe og frykt for eigen helsemessig risiko, eigne ønskar og behov, og også nokre gongar eigne verdiar. Dersom vi tar eit kvinneperspektiv i denne debatten, så meinar eg at vi også må ha tanke for og lojalitet til desse kvinnene.

Ein annan alvorleg risiko og kompliserande faktor i ein situasjon der ei søster eller nær venninne har donert egg, er at barnet sjøl kan komme i ein alvorleg følelsesmessig klemme mellom donor og mottakar. Dette er det få eller ingen som har trekt fram som eit viktig moment i diskusjonen.

Som søster eller venninne så vil donor vere eindel av barnet sitt oppvekstmiljø, og dersom donor forventar større delaktigheit og nærare følelsesmessig kontakt til barnet enn eggmotakaren er innstilt på, kan dette skape ein emosjonelt vanskeleg  situasjon for alle involverte partar. Som psykolog har eg erfart på nært hald kor øydeleggande ein slik konfliktsituasjon (samanliknbar), kan vere for eit barn å vekse opp i.

I samband med presentasjonen av Høyres Kvinneforum sine krav til det komande landsmøtet den 6. april, kom Tina Bru med følgande utsagn om motstanden mot eggdonasjon; " Det underminerar egentlig alle de ulike familiekonstruksjonene vi har idag."

Eitt utruleg utsagn som etter mitt syn snur problemstillinga oppned!

Eg vil hevde at det er så absolutt dei vaksne sine ønskar og behov som har drive fram utviklinga av desse familiekonstruksjonane. Det er i alle fall ikkje barna sine behov som har bidratt til denne utviklinga.

Og heldigvis har det no - overraskande tidleg - byrja melde seg kritiske røyster frå donorbarna sine eigne rekker. Australske Millie Fontana er ei talefør og modig kvinne midt i 20 åra som har stått fram med si historie. Ho vaks opp med to lesbiske mødre og valte i samband med kampen mot likekjønna ekteskap i Australia å stå fram med si historie. (Denne er å finne på You Tube under tittelen "The other side of the rainbow- Millie Fontanas story".)

Eg vil sterkt anbefale å låne oppmerksamheit til hennar fortelling.  Ikkje minst fordi hennar fortelling også er historia om kva sanksjonar og motkrefter ho og andre donorbarn møter når dei står fram og ønskar å dele sine historier. Det kan nemnast at Montana sjøl valte først å stå fram og fortelle si historie i ei kristen forsamling; for som ho sjøl uttrykker det, så var det dei einaste som var opptekne av barnet og av barnet sine behov.

Korleis hennar og andre donorbarn sine historier har blitt mottatt, dvs. som "historier vi helst ikkje vil høyre", er i seg sjøl eit alvorleg og viktig tema. Det fortel m.a om ein stadig trangare meiningskorridor og om dei sterke kreftene som arbeidar for ugyldiggjering av kjønn i foreldreskap.

Den trange meiningskorridoren er forøvrig eit tema som i seg sjøl krev breiare omtale.

Gå til innlegget

MED EGGSTOKKANE I FULL FYR!

Publisert rundt 1 år siden - 168 visninger

Det måtte ein mann til for å få kvinnekroppen og kvinnehelsa i fokus i eggdonasjonsdebatten! Takk til Bent Høie!

Emma Ingeborg Tveit Erlandsen var ein av fleire kvinnelege delegater som fyrte laus mot Bent Høie sitt standpunkt om eggdonasjon på Høgre sitt landsmøte sist helg. Hennar utsagn om at ho var så rasande " at eggstokkene mine tar fyr!" er ein god illustrasjon på temperaturen i  debatten.

Min første spontane tanke til hennar utsagn, var ;

"Då skulle du ha kjent kor smertefullt det er å ha eggstokkane i full fyr!" (Ein tilstand som kan omskrivast til å ha "utsprengte" eller hyperstimulerte eggstokkar.)

For det er både urimeleg- og provoserande-å høyre utsagn om at eggdonasjon og sæddonasjon kan sidestillast. Etter mi meining er det no på høg tid at forskjellen mellom ein eggdonasjon og ein sæddonasjon kjem skikkeleg på dagsorden. Noko som eg håpar at Høie sitt standpunkt vil bidra til.

Utsagn frå andre delegater som; "Jeg sidestiller eggdonasjon og sæddonasjon!" tyder på at her gjenstår det eit viktig opplysingsarbeid.

Eg har sjøl prøvd å kome med eit lite bidrag for kort tid tilbake gjennom mitt siste innlegg " Risikabel eggdonasjon?" her på Verdidebatt.

Vi veit ikkje idag kva langtidseffektane av å gjennomgå hormonbehandlingar vil vere. Eg var blant dei første her i landet som fekk barn etter IVF behandling. Og eg kjenner ikkje til at det er gjort nokon forskning på evnt. helsemessige konsekvensar hos oss pasientar no meir enn 30 år etter.

Som ufrivilleg barnlaus var eg klar over risikoen for hyperstimulering og auka risiko for brystkreft ved hormonbehandlingar, men var villeg til å ta den risikoen i håp om å få eit etterlengta barn. Smertene ved evnt. hyperstimulering var medrekna i dette og vart også opplevd som innan tålegrensa.

Når vi no skal drøfte spørsmålet om eggdonasjon i tida framover, så må vi reise spørsmålet om kor mange kvinner i Norge som er villege til å ta denne risikoen- utan å få belønning i form av eit etterlengta barn?

Eg og trur at det fins dei som er villege til å gjere det av medfølelse med ufrivilleg barnløse.

MEN kva med omsynet til dei kvinnene som kan kjenne seg pressa eller kjem i ein følelsesmessig vanskeleg posisjon fordi dei står i eit nært forhold til den barnløse/dei barnløse; som t.d. ei søster eller ei venninne?

Eg meinar at vi også må ha omsynet til dei med oss i denne vanskelege og viktige diskusjonen i tida framover.

Etter mitt syn så har kvinneperspektivet så langt vore einsidig vinkla i debatten om eggdonasjon.

Og det er tankevekkande at det måtte ein mann til som var modig nok til å framheve bruk av kvinnekroppen og kvinnehelsa i denne diskusjonen. Så stor takk til Bent Høie!

Høgre har no følgd den tidlegare uttalte oppmodinga frå leiaren i Bioteknologirådet (Kristin Halvorsen) om å ta ein breiare etisk debatt av spørsmålet fram mot neste landsmøte.

Med respekt å melde så må spørsmålet om vi skal opne for eggdonasjon i Norge, ikkje forenklast til kun å gjelde eit likestillings- eller eit likebehandlingsspørsmål.

Vi kan ikkje vere bekjent av å skyve hovudpersonen i dette spørsmålet, nemleg BARNET, heilt ut på sidelinja. Etter mitt syn så er det ikkje ein opplyst nasjon verdig. 

Gå til innlegget

Risikabel eggdonasjon?

Publisert rundt 1 år siden - 166 visninger

Å likestille eggdonasjon og sædonasjon vitnar om manglande kunnskap og er ein påstand som "rett og slett ikke holder vann"!

Eggdonasjon vs sæddonasjon:

Eg har sjøl gjennomgått hormonbehandlingar i samband med IVF behandling og snakkar her utfrå eigne erfaringar. Eg har erfart risikoen for hyperstimulering (ovarial hyperstimulering; kalla OHSS) og  lever også, bortimot 31 år etter, med vissheita om auka risiko for brystkreft.

Eg, og mange kvinner med meg, har likevel vore villege til å ta den risikoen fordi belønninga har vore å få eit etterlengta barn.

Spørsmålet er om andre kvinner i Norge vil ta same risikoen for å hjelpe dei ufrivilleg barnløse, utan å få denne belønninga?

I oppslaget i Aftenposten " Om jeg vil ha en ferietur, donerer jeg egg" forrige laurdag, står å lese;

"På informasjonsarket som alle donorer mottar frå den nasjonale fruktbarhetsinstitusjonen i Spania, SEF, står det at foruten  vanlige risikoer forbundet med en operasjon kan livmoren bli unormalt stor om man blir utsatt for et såkalt hyperstimuleringssyndrm. Man kan dessuten få diverse hormonforandringer og psykiske problemer som angst og depresjon, men de skriver at å donere egg ikke vil gå utover  kvinnens egne sjanser til å få barn i fremtiden." ( side 33 i avisa).

Legen ved den spanske klinikken svara imidlertid (ikkje uventa) benektande på spørsmålet om evnt. risikofaktorer ved gjentatte eggdonasjonar.

Årsaka til tilstanden hyperstimulering er ikkje fullt ut forstått, sjøl om ein kjenner visse risikofaktorar.

Ved å google hyperstimuleringssyndrom på nettet, kan ein finne mykje informasjon om tilstanden. Forekomsten er nemnt å vere frå 1 til 5 % av alle hormonstimuleringar (internetmedicin.se). Andre kilder nemner forekomst hos 1 av 10 kvinner. Tilstanden kan forekomme i forskjellige grader; frå mild til moderat til alvorleg.

Ved alvorleg hyperstimulering er det behov for sjukehusinnlegging for observasjon og forebyggande behandling av blodpropp. Tilstanden kan påvirke lever- og nyrefunksjonen.

I sjeldne tilfeller kan alvorleg OHSS vere livstruande.

 

I VÅRT LAND den 16.januar i år var temaet helserisiko ved eggdonasjon oppe under overskrifta " Risikerer kreft og barnløshet". Det vart vist til dokumentaren Eggsploitation av amerikanske Jennifer Lahl som har skapt debatt i USA. Lahl vert oppfatta som erkekonservativ og mange har kome med kritikk mot denne dokumentaren der fleire kvinner som har vore eggdonorar vert intervjua.

Slik eg forstår Lahl så er eitt av hennar hovudpoeng at eggdonasjon og sæddonasjon ikkje kan likestillast. OG at menn tar ingen helserisiko ved sæddonasjon i motsetnad til kvinner som donerer sine egg.

Eit anna viktig poeng frå Lahl sin side, er at ingen har forska på langtidseffekten av behandlinga og at det er eit problem at vi idag veit for lite om dette.

Slik eg ser det, så gjeld Lahl sine påstandar om at eggdonasjon og sæddonasjon ikkje kan likestillast i forhold til medisinsk risiko. Vi veit også lite her i Norge om evnt. langtidseffekter av å gjennomgå slike hormonbehandlingar.( Eg er i alle fall ikkje kjent med at det er gjort norske studier om evnt langtidsseffekter av hormonstimulering for oss som vart behandla ved IVF på starten av 1980 talet.)

Eg håpar at Høgre på sitt landsmøte i helga fastheld å sette barneperspektivet øverst og at partiet ivaretar det store ansvaret dei tidlegare har tatt for å sette barnet sine rettar framon dei vaksne sine ønsker og behov. Dette har Høgre hittil bidratt til, i felleskap med KrF og Senterpartiet.

Eg håper at utfallet av debatten iløpet av morgondagen, blir positivt sett frå eit barneperspektiv!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
4 minutter siden / 7971 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
8 minutter siden / 7971 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
10 minutter siden / 7971 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Ser du ulven?
13 minutter siden / 7971 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
23 minutter siden / 351 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
28 minutter siden / 7971 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
34 minutter siden / 7971 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 7971 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 1 time siden / 483 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7971 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7971 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7971 visninger
Les flere