Marit Johanne Bruset

Alder:
  RSS

Om Marit Johanne

Engasjert i spørsmål om barn sine rettigheiter (viser til kronikk i Aftenposten 7.april 2016 under tittelen "Barnet som vart borte i debatten om eggdonasjon").
Tidlegare ufrivillig barnløs og tidligare aktiv i Forening for ufrivillige barnløse (no kalla Ønskebarn).
Mor til barn etter IVF-behandling og ved utanlandsadopsjon.
Psykologspesialist med meir enn 30 års erfaring frå klinisk arbeid med barn, unge og familier, derav fleire år som sjefpsykolog/leiar ved ein barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.
Omlag like mange år med erfaring som sakkyndig for
Domstolen i barnefordelingssaker og i barnevernssaker, og som sakkyndig i omsorgsvurderingar for Barnevernet.
Partipolitisk uavhengig, medlem av Human Etisk Forbund.

Følgere

MED EGGSTOKKANE I FULL FYR!

Publisert rundt 1 måned siden - 151 visninger

Det måtte ein mann til for å få kvinnekroppen og kvinnehelsa i fokus i eggdonasjonsdebatten! Takk til Bent Høie!

Emma Ingeborg Tveit Erlandsen var ein av fleire kvinnelege delegater som fyrte laus mot Bent Høie sitt standpunkt om eggdonasjon på Høgre sitt landsmøte sist helg. Hennar utsagn om at ho var så rasande " at eggstokkene mine tar fyr!" er ein god illustrasjon på temperaturen i  debatten.

Min første spontane tanke til hennar utsagn, var ;

"Då skulle du ha kjent kor smertefullt det er å ha eggstokkane i full fyr!" (Ein tilstand som kan omskrivast til å ha "utsprengte" eller hyperstimulerte eggstokkar.)

For det er både urimeleg- og provoserande-å høyre utsagn om at eggdonasjon og sæddonasjon kan sidestillast. Etter mi meining er det no på høg tid at forskjellen mellom ein eggdonasjon og ein sæddonasjon kjem skikkeleg på dagsorden. Noko som eg håpar at Høie sitt standpunkt vil bidra til.

Utsagn frå andre delegater som; "Jeg sidestiller eggdonasjon og sæddonasjon!" tyder på at her gjenstår det eit viktig opplysingsarbeid.

Eg har sjøl prøvd å kome med eit lite bidrag for kort tid tilbake gjennom mitt siste innlegg " Risikabel eggdonasjon?" her på Verdidebatt.

Vi veit ikkje idag kva langtidseffektane av å gjennomgå hormonbehandlingar vil vere. Eg var blant dei første her i landet som fekk barn etter IVF behandling. Og eg kjenner ikkje til at det er gjort nokon forskning på evnt. helsemessige konsekvensar hos oss pasientar no meir enn 30 år etter.

Som ufrivilleg barnlaus var eg klar over risikoen for hyperstimulering og auka risiko for brystkreft ved hormonbehandlingar, men var villeg til å ta den risikoen i håp om å få eit etterlengta barn. Smertene ved evnt. hyperstimulering var medrekna i dette og vart også opplevd som innan tålegrensa.

Når vi no skal drøfte spørsmålet om eggdonasjon i tida framover, så må vi reise spørsmålet om kor mange kvinner i Norge som er villege til å ta denne risikoen- utan å få belønning i form av eit etterlengta barn?

Eg og trur at det fins dei som er villege til å gjere det av medfølelse med ufrivilleg barnløse.

MEN kva med omsynet til dei kvinnene som kan kjenne seg pressa eller kjem i ein følelsesmessig vanskeleg posisjon fordi dei står i eit nært forhold til den barnløse/dei barnløse; som t.d. ei søster eller ei venninne?

Eg meinar at vi også må ha omsynet til dei med oss i denne vanskelege og viktige diskusjonen i tida framover.

Etter mitt syn så har kvinneperspektivet så langt vore einsidig vinkla i debatten om eggdonasjon.

Og det er tankevekkande at det måtte ein mann til som var modig nok til å framheve bruk av kvinnekroppen og kvinnehelsa i denne diskusjonen. Så stor takk til Bent Høie!

Høgre har no følgd den tidlegare uttalte oppmodinga frå leiaren i Bioteknologirådet (Kristin Halvorsen) om å ta ein breiare etisk debatt av spørsmålet fram mot neste landsmøte.

Med respekt å melde så må spørsmålet om vi skal opne for eggdonasjon i Norge, ikkje forenklast til kun å gjelde eit likestillings- eller eit likebehandlingsspørsmål.

Vi kan ikkje vere bekjent av å skyve hovudpersonen i dette spørsmålet, nemleg BARNET, heilt ut på sidelinja. Etter mitt syn så er det ikkje ein opplyst nasjon verdig. 

Gå til innlegget

Risikabel eggdonasjon?

Publisert rundt 1 måned siden - 137 visninger

Å likestille eggdonasjon og sædonasjon vitnar om manglande kunnskap og er ein påstand som "rett og slett ikke holder vann"!

Eggdonasjon vs sæddonasjon:

Eg har sjøl gjennomgått hormonbehandlingar i samband med IVF behandling og snakkar her utfrå eigne erfaringar. Eg har erfart risikoen for hyperstimulering (ovarial hyperstimulering; kalla OHSS) og  lever også, bortimot 31 år etter, med vissheita om auka risiko for brystkreft.

Eg, og mange kvinner med meg, har likevel vore villege til å ta den risikoen fordi belønninga har vore å få eit etterlengta barn.

Spørsmålet er om andre kvinner i Norge vil ta same risikoen for å hjelpe dei ufrivilleg barnløse, utan å få denne belønninga?

I oppslaget i Aftenposten " Om jeg vil ha en ferietur, donerer jeg egg" forrige laurdag, står å lese;

"På informasjonsarket som alle donorer mottar frå den nasjonale fruktbarhetsinstitusjonen i Spania, SEF, står det at foruten  vanlige risikoer forbundet med en operasjon kan livmoren bli unormalt stor om man blir utsatt for et såkalt hyperstimuleringssyndrm. Man kan dessuten få diverse hormonforandringer og psykiske problemer som angst og depresjon, men de skriver at å donere egg ikke vil gå utover  kvinnens egne sjanser til å få barn i fremtiden." ( side 33 i avisa).

Legen ved den spanske klinikken svara imidlertid (ikkje uventa) benektande på spørsmålet om evnt. risikofaktorer ved gjentatte eggdonasjonar.

Årsaka til tilstanden hyperstimulering er ikkje fullt ut forstått, sjøl om ein kjenner visse risikofaktorar.

Ved å google hyperstimuleringssyndrom på nettet, kan ein finne mykje informasjon om tilstanden. Forekomsten er nemnt å vere frå 1 til 5 % av alle hormonstimuleringar (internetmedicin.se). Andre kilder nemner forekomst hos 1 av 10 kvinner. Tilstanden kan forekomme i forskjellige grader; frå mild til moderat til alvorleg.

Ved alvorleg hyperstimulering er det behov for sjukehusinnlegging for observasjon og forebyggande behandling av blodpropp. Tilstanden kan påvirke lever- og nyrefunksjonen.

I sjeldne tilfeller kan alvorleg OHSS vere livstruande.

 

I VÅRT LAND den 16.januar i år var temaet helserisiko ved eggdonasjon oppe under overskrifta " Risikerer kreft og barnløshet". Det vart vist til dokumentaren Eggsploitation av amerikanske Jennifer Lahl som har skapt debatt i USA. Lahl vert oppfatta som erkekonservativ og mange har kome med kritikk mot denne dokumentaren der fleire kvinner som har vore eggdonorar vert intervjua.

Slik eg forstår Lahl så er eitt av hennar hovudpoeng at eggdonasjon og sæddonasjon ikkje kan likestillast. OG at menn tar ingen helserisiko ved sæddonasjon i motsetnad til kvinner som donerer sine egg.

Eit anna viktig poeng frå Lahl sin side, er at ingen har forska på langtidseffekten av behandlinga og at det er eit problem at vi idag veit for lite om dette.

Slik eg ser det, så gjeld Lahl sine påstandar om at eggdonasjon og sæddonasjon ikkje kan likestillast i forhold til medisinsk risiko. Vi veit også lite her i Norge om evnt. langtidseffekter av å gjennomgå slike hormonbehandlingar.( Eg er i alle fall ikkje kjent med at det er gjort norske studier om evnt langtidsseffekter av hormonstimulering for oss som vart behandla ved IVF på starten av 1980 talet.)

Eg håpar at Høgre på sitt landsmøte i helga fastheld å sette barneperspektivet øverst og at partiet ivaretar det store ansvaret dei tidlegare har tatt for å sette barnet sine rettar framon dei vaksne sine ønsker og behov. Dette har Høgre hittil bidratt til, i felleskap med KrF og Senterpartiet.

Eg håper at utfallet av debatten iløpet av morgondagen, blir positivt sett frå eit barneperspektiv!

Gå til innlegget

Opphav og det å høyre til

Publisert 4 måneder siden - 426 visninger

Barnet sitt behov og barnet sin rett til å kjenne sitt genetiske opphav og rett til - så langt det er mogleg - å vekse opp hos sine genetiske foreldre, vert nedtona i debatten om eggdonasjon og surrogati. Diskusjonen har vore prega av at sterke interessegrupper som har tala dei vaksne si sak har fått dominere, og at altfor få har fremma barneperspektivet i desse store og viktige bioetiske spørsmåla.

Kvart år i desse dagane kjem dei ulike kulturhistoriske laga ut med sine årbøker. Haram kulturhistoriske lag, der eg er medlem, opnar sine årbøker med følgande kinesiske ordtak: " Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot."

I Sunnmørsposten idag vert kunstnarane Simon Wågsholm og Ørnulf Opdahl sin første fellesutstilling i kunstgalleriet Stavanger, gitt stor spalteplass. Den har tittelen "Opphav" og slik eg oppfattar det, er hovudtemaet at ønsket om tilhørigheit er grunnleggande i eit menneske. I Ørnulf Opdahl sine ord så handlar det om  "tilhørighet til en kultur, et land, et område, sin slekt og sin forfedres historie". Simon Wågsholm uttaler at for han handlar opphav om identitet. "Gjennom å vite hva som er skjedd med slekten min, forstår jeg min egen familie og meg selv bedre. Det gir meg større forståelse om hvorfor jeg er som jeg er."

Spørsmålet om viktigheita av opphav, tilhørigheit og identitet er i desse dagar aktualisert i den store og viktige debatten om bioetikk.I løpet av det komande året skal våre folkevalte ta stilling til m.a. spørsmålet om eggdonasjon og surrogati i samband med evalueringa av Bioteknologilova

Når det gjeld desse kjernespørsmåla om opphav, tilhørigheit og identitet har det i debatten frå fleire hald vore ei nedtoning av betydinga av desse. Slik eg ser det så har dette samanheng med at diskusjonen har blitt dominert av sterke pressgrupper som har tala dei vaksne sin sak. Det er få som har tala barnet si sak og som har påpeika barnet sine behov og barnet sin rett til å kjenne sitt genetiske opphav, og barnet sin rett til, så langt det er mogleg, å vekse opp med sine genetiske foreldre.

I ei tid der alt er i endring og flytande, så er behovet for å kjenne sitt opphav og sine røter truleg sterkare enn nokon gong tidlegare.

Det er difor tankevekkande å lese dei to kunstnarane sine uttalelser i avisa idag.

Eg  vil igjen stille spørsmålet om vi som samfunn, gjennom vårt lovverk, har rett til å fråta barnet ein rett som dei fleste av oss meinar å vere ein grunnleggande rett. Eg vonar at våre politikarar er seg sitt store ansvar bevisst om først og fremst å verne om barnet sine interesser i desse store og viktige spørsmåla.  

Gå til innlegget

Om "ubehaget i magen"

Publisert 7 måneder siden - 636 visninger

Etter å ha engasjert meg i den offentlige debatten om eggdonasjon og surrogati, så har eg fått spørsmålet; kordan kan du som tidligare ufrivillig barnløs meine at dette ikkje bør tillatast i Norge? Dette er mitt svar på spørsmålet.

"Slektslause menneske" var overskrifta på ein artikkel i Sunnmørsposten 8.januar 1986. Forfattaren var Bjarne Rabben; ein kjent kulturperson på Sunnmøre.

Diskusjonen om assistert befruktning (då kalla kunstig befruktning) gjekk høgt i media i etterkant av at dei første prøverørsbarna var fødde i Norge.                                                               Rabben viste til den store interessa for slektstemner og slektsforskning og stilte spørsmål om det var ei motebølge og om det følgde status med å stå i ein slektstradisjon.

Han sjøl svara:" Eg trur heller det er søking etter identitet, ein vil vite kven ein er, kva biologisk samanheng ein høyrer til i. Det ligg i oss eller vaknar i oss etter kvart som livet går, at me vil vite kven me er av opphav og art og rang, kva ein no vil kalle det."

Rabben sitt hovudpoeng var, slik eg oppfatta han; at mennesket har rett til å vite om sitt biologiske opphav.                                                                                                                             Han advara mot det han kalla den "kunstige barneavl" som "trugar med å løyne opphav og identitet og setje inn i verda rotlause menneske". Han kalla det også " tukling med livsfrø", og han kunne ane uhyggelege konsekvensar ;" at menneske kjem til verda frå ukjend far og kanskje frå ukjend vikarmor, og så veks opp hos fosterforeldre. Han stilte spørsmålet ; Kven er det mennesket?"

Han avslutta artikkelen med å påpeike paradokset at "midt i aukande interesse for slektssamanheng og slektsrøter skjer samanbrotet av og interessa for ein teknikk som i sin ytste konsekvens avlar slektslause menneske!"

I artikkelen var Rabben open på at han sjøl hadde fosterforeldre og visste kva han snakka om.           

Då Bjarne Rabben skreiv denne artikkelen så var eg aktiv i Foreningen for ufrivillig barnløse.           Då eg her eine dagen leita igjennom mitt rikhaldige utklippsarkiv om temaet assistert befruktning, så fann eg eit utkast som motsvar til Rabben sin artikkel som eg hadde skrive, men aldri sendt.     I dette utkastet så hevda eg at Rabben teikna eit urealistisk skremmebilde av framtida.                I dag må eg innrømme at den gode Rabben har fått rett i sine spådommar.                             Snakk om å møte seg sjøl i døra!                                 

Eg har valt å starte dette innlegget med å sitere frå Bjarne Rabben sin artikkel om "Slektslause menneske" fordi den set søkelyset på det som er mi største bekymring i utviklinga av reproduksjonsteknologien og bruken av denne idag.

Innleiinga er også meint å illustere at eg har gått ein lang veg når det gjeld offentlig å stå fram med dei standpunkta som eg no har i den viktige pågåande debatten om eggdonasjon og surrogati.

Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte den 12.sept. mitt forrige innlegg Om at vi gløymer barnet sitt beste i debatten om eggdonasjon og surrogati. Ho reiser ei kjent problemstilling då ho stiller spørsmålet om ikkje dei som står midt oppi det, veit kva som er beste løysinga?                                                                                                                               Eg har også frå somme fått spørsmålet: Kordan kan du som sjøl har erfart å vere ufrivillig barnløs, meine at vi ikkje bør tillate eggdonasjon og surrogati i Norge?

Dette vil eg prøve å gi eit svar på; ikkje som eit forsvar eller ei unnskyldning, men som ei forklaring.

Prosessen fram mot å meine noko om desse spørsmåla i det offentlige rom, har for min del vore ein årelang prosess. Både utfrå lojalitet til dei ufrivillig barnløse har det vore vanskelig å stå fram med mine meiningar, og fordi eg har tvilt meg fram til å eksponere mi personlige historie.

Gjennom smertelig eigenerfaring har eg fått kjenne den store sorga det er å vere ufrivillig barnløs. Eg veit kva det inneber å gjennomgå infertilitetsutredning, kirurgiske inngrep og hormonbehandlingar for å få oppfylt det store barneønsket.                                                          Eg har også vore igjennom den årelange og krevande prosessen framimot å få adoptere eit barn frå utlandet. Alt dette strevet resulterte til sist i den veldige gleda over å få eitt eigenfødd barn gjennom prøverørsbehandling og eitt barn gjennom utanlandsadopsjon.

Gjennom 1980-talet så engasjerte eg meg aktivt i dei ufrivillig barnløse si sak. Seinare har eg - med ein stadig vondare magefølelse- frå sidelinja følgd debatten om utviklinga innan reprodusjonsteknologien. Det har vore ei merkbar dreiing frå å ha barnet og barnet sine behov i sentrum, til å fremme dei vaksne sine rettigheitskrav som likestilling og likebehandling. Parallelt med dette så har debattklimaet hardna til.                                                                                 Men lojaliteten min til dei ufrivillig barnløse har vore sterk, og takknemligheit over å ha fått hjelp gjennom assistert befruktning, gjorde at eg heldt tilbake sjøl om "ubehaget i magen" etter kvart tiltok. Det kjentes også som "å skulle drage stigen opp etter seg" dersom eg skulle stå fram og argumentere imot donasjon og surrogati.

Gjennom alle mine år i behandlingsarbeid med barn og unge, har eg møtt barn/unge i ulike omsorgsituasjonar og med all slags problematikk. Eg har arbeidd med voldsutsatte barn og barn som har opplevd seksuelle overgrep og andre traumer av mange slag. Som barnefaglig sakkyndig så har eg opplevd kor lojale og kor tapre mange barn/unge er, og i kor stor grad dei skjermer og tar omsyn til sine foreldre sjøl kor vond og vanskelig situasjon dei sjøle er i.                                   Dette arbeidet der eg har komme så tett på barnet og den unge sin smerte, har gjort at min lojalitet til dei gradvis har blitt dominerande. Til slutt så vart det for meg- av samvittigheitsgrunnar- viktig å fronte barneperspektivet i denne debatten som etterkvart har blitt stadig meir einspora og dominert av dei vaksne sine ønsker og interesser.

Det å stå fram å hevde "upopulære meiningar" i dagens debattklima, kan vere ei påkjenning.

Då diskusjonen gjekk høgt i forkant av at Bioteknologirådet la fram sin tilråding, så var mitt fokus ein heilt anna stad. Vi hadde over lengre tid levd med uro og bekymring for vårt yngste barn sin fysiske helse. Då jenta vår brått og uventa døydde sommaren 2015, så var min tanke at eg ialle fall no hadde ei forståelig unnskyldning for å la vere å engasjere meg i den offentlige debatten.

Men dette snudde fort; det som skjedde på det private planet gjorde det ekstra viktig for meg å stå fram og fortelle om at det å adoptere eit barn er ein fin og verdifull måte både å bli og å vere foreldre på.

Adopsjon er eit tema som klart viser skilnaden på barneperspektivet i forhold til vaksenperspektivet i debatten. Ved adopsjon så er der eit barn som treng foreldre, og utgangspunktet i adopsjonsprosessen er alltid barnet sine behov. Istaden for at det er foreldra som får betemme kva slags barn dei vil ha, så er det kva dette barnet treng, som er bestemmande for valget av foreldre. Nokre hevdar at ein kan sjå på eggdonasjon og surrogati som ein form for adopsjon. Mitt svar på dette er at eggdonasjon og surrogati (både i alltruistisk form og kommersielt) har utgangspunkt i dei vaksne sine ønsker og dei vaksne sine behov.                                                                                                                               Mange adoptivbarn har i visse faser av oppveksten fokus på sine biologiske foreldre; eller på sin fødemor som det kallast ved surrogati. Barnet kan ha tankar om kvifor ho valte å gi ifrå seg barnet. Om det til dømes var fordi ho var fattig eller sjuk. Barnet kan også lure på om ho angrer og tenker på barnet som ho ikkje kunne behalde.

Surrogatbarna (og også donorbarna) derimot må vekse opp med det utgangspunktet at deira genetiske mor aldri ønska å vere mor for dei, og at fødemora hadde planlagd å gi barnet ifrå seg allereie før egg- og sædcelle hadde smelta ihop.

Om det vil gjere nokon forskjell for barnet si oppleving om det er resultat av ein handelstransaksjon eller av ei alltruistisk handling, kan det reisast spørsmål om. I alle andre samahengar så forkastar samfunnet vårt tanken om å kjøpe eller selge mennesker. Vi forkaster også tanken på å gi mennesker bort som ei "gåve".

Andre viktige bidrag til at eg har valt å delta i den offentlige debatten er det eg oppfattar som unnfallenheit frå andre som eg meinar burde vere forplikta til å delta i diskusjonen om desse store og viktige spørsmåla og å tale barna sin sak; først og fremst gjeld dette Barneombudet. Ei av hovudoppgåvene for ombudet er vel å ivareta barnet sine interesser i forhold til Menneskerettigheitsspørsmål? Så langt eg veit er det ingen av donorbarna som enno har valt å prøve ei slik sak, men det kan bli interessant å sjå kva som vil skje i framtida når desse barna vert vaksne og får eigne barn.

Eg har forøvrig oppfatta det som uredelig at fleire har hevda på bakgrunn av ein enkelt spørreundersøking gjort av Helsedirektoratet, at fleirtalet av det norske folk er positive til eggdonasjon og surrogati. Dette skjer stadig vekk sjøl om fleire har stilt spørsmål både ved metodevalg, utforminga av svaralternativ og lav svarprosent. Når det gjeld forskninga på donorbarna og surrogatbarna som mange referer til, så blir det heller ikkje tatt forbehald om viktige begrensingar når det gjeld kva slutningar ein kan trekke av dei relativt få studia som hittil er gjort. Verken alderen på barna/dei unge er blitt problematisert og utfordringane knytta til lojalitet har heller ikkje, så langt som eg veit, blitt tatt omsyn til i tolkinga av resultata.

Når det gjeld kommentaren frå Aarvold Flottorp, så grip denne direkte inn i spørsmålet om reproduksjon og kva metodar vi gjer bruk av, skal overlatast til den enkelte sitt valg.

Gjennom eigne erfaringar og kontakt med mange ufrivillig barnløse så veit eg kor langt mange er villige til å gå. Reproduksjonsteknologien utviklar seg i enorm fart, og teknisk så er der nesten ingen grenser. Eivor Andersen Oftestad har skrive ei framifrå bok "Vi lager barn" som set desse spørsmåla inn i eit større perspektiv. Ho peikar på at alle dei private valga på dette området er med og formar oss som samfunn og har betyding for kva menneskesyn som vert rådande i tida framover.

Dette er dei store og alvorlige bakanforliggande spørsmåla som vi i høgste grad treng å uroe oss for. I den samanhengen har eg (i forståing med henne) lånt hennar uttrykk "ubehaget i magen" som illusterande for mi eiga oppleving og mi eiga historie.

Eg vil og seie meg samd i Andersen Oftestad sin påpeikning av at vi treng "en ny humanistisk feminisme som gjenoppretter forbindelsen mellom livserfaring og politiske argumenter."  Og at det haster å artikulere intuisjonen og magefølelsen vår.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
11 minutter siden / 1544 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Livsfjern teologi
13 minutter siden / 1544 visninger
Elisabeth Hoen kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
17 minutter siden / 1411 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
22 minutter siden / 1544 visninger
Siri Fuglem Berg kommenterte på
Retten til et annerledesbarn
23 minutter siden / 7036 visninger
Rune Holt kommenterte på
Fornyeren
23 minutter siden / 3831 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
25 minutter siden / 1544 visninger
Geir Solli kommenterte på
Livsfjern teologi
28 minutter siden / 1544 visninger
Eskil Skjeldal kommenterte på
Livsfjern teologi
30 minutter siden / 1544 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Livsfjern teologi
43 minutter siden / 1544 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
rundt 1 time siden / 1411 visninger
Geir Solli kommenterte på
Drømmen om et attråverdig liv
rundt 1 time siden / 1411 visninger
Les flere