Marit Halvorsen Hougsnæs

Alder: 59
  RSS

Om Marit

Administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Følgere

Fristillingen av Den norske kirke har så langt pågått i gjensidig forståelse mellom kirke og stat. Etter fremleggelsen av ny trossamfunnslov ulmer det likevel nå i kirken, særlig lokalt.

Regjeringen la før sommeren fram forslag til ny og helhetlig trossamfunnslov. Det er grunn til å gi honnør for gode intensjoner om en aktivt støttende religionspolitikk og for lydhørhet for innspill fra mange tros- og livssynsaktører i den høring i forkant, Den norske kirke inkludert. Det gjelder særlig utformingen av ny tilskuddsordning.

 

Endrer finansieringen. Regjeringens foreslår imidlertid å endre utformingen av den delte finansieringsordning som fortsatt skal gjelde Den norske kirke. Det gjelder særlig kommunenes finansieringsansvar for den lokale kirke.  Også andre bestemmelser som la grunnlaget for fristillingsprosessen mellom lokalkirke og kommune i 1997, foreslås opphevet. 

Målet den gang var at valgte lokalkirkelige organer skulle overta ansvar for forvaltningsoppgaver innenfor økonomi, arbeidsgiveransvar, kirkebyggforvaltning og gravplass. Det nye rettsgrunnlag ble utviklet etter omfattende offentlig utredningsarbeid, brede høringsprosesser og drøftinger mellom det daværende kirkedepartement og Den norske kirke.

Resultatet er å finne i gjeldende kirkelov. Her fastsettes at det i alle kommuner skal være et demokratisk valgt felles styringsorgan, sammensatt av representanter fra alle menighetsrådene i området.

 

Kirkelig motstand. Å samle styringsansvar for flere sokn i et felles styringsorgan, var avgjørende i 1996 for å få på plass en offentlig finansieringsplikt overfor den nye, lokale kirkeforvaltning. Både driftskostnader og daglig leder for det nye rådet ble definert som lovpålagte utgiftsforpliktelser for kommunene og har vært det fram til i dag. Ordningen muliggjorde også at ansatte som hadde hatt kommunen som arbeidsgiver fram til fristillingen, fikk beholde et tilsvarende tjenesteområde som før, med muligheten for større stillinger, fagmiljø og så videre. 

Regjeringens forslag om å oppheve disse bestemmelsene, gjøres til tross for motstand fra flertallet av kirkelige høringsinstanser. Også fra kommunalt hold og fra mange arbeidstakerorganisasjoner kom det innsigelser.

Paradoksalt nok oppgir regjeringen kirkelige hensyn som begrunnelse. Det vises til at kirken skal fristilles og dermed selv skal ha frihet til å organisere sin egen virksomhet. Ordningen må ifølge lovproposisjonen gjerne videreføres, men da etter bestemmelse av Kirkemøtet.

 

Lokalt selvstyre i spill. Argumentasjon har ikke overbevist en allerede fristilt lokalkirke, som nå opplever at mye av grunnlaget for eget styringsansvar nå settes i spill.

Det blir særlig tydelig ettersom lovforslaget etterlater uklarhet omkring hvem som vil ha ansvaret for framtidig finansiering av et fortsatt lokalt kirkestyre. Mens kommunenes ansvar for å utrede kostnader til drift og daglig leder av de eksisterende kirkelige fellesråd tydelig er utpekt i kirkelovens § 15, vises det i lovproposisjonen at det vil bli Kirkemøtets ansvar selv å utrede de økonomiske konsekvenser av fremtidig vedtak om den lokale kirkes organisering (s. 252).

Det vil være vedtak som ikke utløser kommunal finansieringsplikt.

Også legitimitetsgrunnlaget for et felles styringsorgan for flere sokn blir påvirket av lovforslaget. De kirkelige fellesråd er heller ikke i dag egne juridiske personer. I en lang rekke situasjoner har det vist seg å være til stor hjelp å kunne henvise til mandat forankret i lov for å oppnå aksept for nødvendige styringsbeslutninger og klargjøre mandat for ulike former for avtaleinngåelser. 

 

Kirkedemokrati – i nye hundre år. Aftenpostens politiske redaktør, Trine Eilertsen, skrev i en kommentar 17. august at årsaken til de senere års suksessrike utvikling av norsk skole har vært at stadig skiftende politiske regimer, har valgt å ikke rive ned eksisterende, godt innarbeidede ordninger.

Det er fristende å vise til samme logikk også på det kirkepolitiske område. Når det å understøtte den ytre, organisatoriske ordning av Den norske kirke klart faller innenfor det staten fortsatt kan regulere uten å sette seg ut over konstitusjonelle skranker (s. 52 i lovproposisjonen), bør noe mer av den lokale kirkes ordning fortsatt sikres i lov.

Det er kirkens alminnelige medlemmer lokalt, og deres valgte representanter, som sammen med en landsdekkende prestetjeneste og kirken nasjonalt har ansvaret for Den norske kirkes framtid.


Verdimarkering. I sluttfasen av den viktige reformprosessen mellom stat og kirke, er det derfor å håpe at det kan oppnås bred politisk enighet i 2020 om at også det lokale demokrati i Den norske kirke fortsatt skal aktivt understøttes av staten.

Innenfor rammen av en ny religionspolitikk for et livssynsåpent samfunn, vil det kunne bli en framtidsrettet symbolsk verdimarkering 100 år etter at den første bestemmelse om kirkedemokrati ble vedtatt av Stortinget i 1920. Den vil også komme øvrige tros- og livssynssamfunn til gode.

Marit Halvorsen Hougsnæs
Administrerende direktør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter


Innlegget stod på trykk i Vårt Land 26. september 2019.

Gå til innlegget

De kirkelige fellesråd er demokratiske

Publisert 5 måneder siden

Jeg deler engasjementet for sterke menighetsråd. Men påstanden om at de kirkelige fellesråd er ikke-demokratiske, er fortsatt feil.

Skollevoll og Brekke fastholder sin påstand om dette i sine svarinnlegg i VL 01.07.19. Jeg er uenig. I en demokratisk styringsform tas beslutninger direkte av et folk eller en gruppe (direkte demokrati), eller gjennom valg av representanter som tar beslutninger på folkets eller gruppens vegne (representativt demokrati). Valg av representanter kan skje ved direkte eller indirekte valg.
Kirkedemokratiet i DnK er et representativt demokrati. Styringsorganer sammensettes dels ved direkte valg, dels i en kombinasjon direkte/indirekte valg. Kirkelig fellesråd velges indirekte hvert fjerde år blant representanter direkte valgt inn i menighetsrådene. Både menighetsråd og kirkelige fellesråd er dermed demokratiske organer, men valgt på ulik måte.

Sidestilte organer.

Det er samtidig riktig, slik både Skollevoll og Brekke skriver, at menighetsrådene ikke kan utøve «demokratisk kontroll» over fellesrådet.
De kirkelige fellesråd blir ikke av den grunn «ikke-demokratiske». Kirkeordningen etablerer menighetsråd og kirkelig fellesråd som sidestilte organer. Begge opptrer på vegne av den juridiske person «soknet», men på hvert sitt kompetanseområde. Ingen av rådene vil derfor kunne instruere det andre innenfor den andres ansvarsområde. Begge råd har mandat til å gjøre sine politiske beslutninger ut fra det ansvar som er tillagt dem som demokratisk valgte organ.
Heller ikke det nye, nasjonale rettssubjekt for Den norske kirke er generelt sett etablert «over» de lokale kirkelige organer. På noen saksfelt er Kirkemøtet likevel gitt hjemmel til å kunne gripe inn i soknenes autonomi. Det gjelder overfor begge soknets organer – både menighetsråd og fellesråd. Kirkemøtet innehar også en rolle som trossamfunnet Den norske kirkes øverste representative organ.

Balansert styringsform. 

Bakgrunnen for at det er slik er at Den norske kirke ikke har forstått seg selv verken som en nedenfrastyrt «forening» eller en hierarkisk, ovenfrastyrt organisasjon. Med basis i sitt lutherske læregrunnlag, en sterk lokal forankring og langvarig statskirkelige historie, har trossamfunnet Den norske kirke utviklet en særegen organisatorisk- rettslig form. Den har fanget opp i seg elementer både fra klassisk luthersk kirkeforståelse (menigheten som grunnenhet, prestetjenesten mv), politiske ideer om lokalt selvstyre, statsforfatning (Kirkemøtet som en form for storting) og et tydelig bispeembete. Kirkens nåværende ordninger har hatt som intensjon å balansere mellom ulike styringsformer og nivåer.

Veien videre. 

Det knytter seg derfor mange og viktige utfordringer til den videre utvikling av Den norske kirkes styringsform. Noen ønsker seg - slik jeg leser Brekke - en fremtidig modell med sterke, autonome sokn. Andre - slik jeg leser Skollevoll - ønsker seg en sterkere nasjonalt styrt kirkeordning. Begge synspunkter lar seg fremme uten å tillegge dagens kirkelige fellesråd feilaktig status som ikke-demokratiske organer.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter 

Gå til innlegget

De kirkelige fellesråd har de siste ukene vært utsatt for mye negativ omtale. Landets mer enn 400 fellesråd jobber året rundt for å sikre at folk over hele landet skal ha en betjent kirke å gå til. Det er på tide å legge vekk faktafeil og fordommer mot fellesrådene i den videre diskusjon om fremtidig kirkelig organisering.

Prosten i Senja, Sigurd Skollevoll, omtaler fellesrådene som «ikke-demokratiske» forvaltningsorganer (Vårt Land 17.06.19). I tillegg omtales ordningen med to organer for soknet som en «temmelig innviklet» og «lite tilfredsstillende» ordning sett fra menighetsrådets synsvinkel.

Menighetsrådsleder Dag Brekke (Vårt Land 21.06.19) omtaler fellesrådene som «gjøkunger» som tar seg til rette på bekostning av menighetsrådene. Lignende kritikk ble tidligere i juni fremsatt av biskop emeritus Aarflot (Vårt Land 11.6.19). «Store og mektige fellesråd» omtales i negativt ladede ordelag. De «utmanøvrerer» strategiske oppgaver som tilligger bispedømmerådene og «truer» og «frarøver» menighetsrådenes innflytelse i egen menighet.

Fakta om de kirkelige fellesråd

Fellesrådene er et demokratisk valgt fellesorgan for alle menighetsråd i kommuner med flere sokn. Det er et felles styringsorgan der hvert menighetsråd velger inn sine representanter. Mandatet til menighetsråd og kirkelig fellesråd – som begge er organer for den juridiske person «soknet» – er nedfelt i dagens kirkelige lovgivning (kirkelovens §§ 9 og 14).

Ordningen ble lovregulert av Stortinget i juni 1996 etter at den gradvis var blitt frivillig etablert av menighetsrådene i mange kommuner som svar på reelle samordningsbehov. Utformingen av lovens bestemmelser ble gjort etter omfattende dialog mellom staten, kommunene og Den norske kirke og hadde bred støtte både blant et flertall av menighetsrådene og Kirkemøtet.

Gjennomgående fungerer fellesrådene godt. Et flertall av menighetsrådene har i gjentatte høringsrunder gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Forskningsbasert evaluering underbygger samme konklusjon (Rapport IRIS – 2014/054). Det betyr selvsagt ikke at alt og alle fungerer bra overalt, men at ordningen fungerer etter intensjonen.

Debatten om ny kirkelig organisering

Så pågår det en viktig og nødvendig diskusjon både om forbedring av kirkens organisering og om hva av dagens kirkelov som fortsatt bør være lovregulert.

Uansett utfall av den debatten, vil behovet for fellesløsninger for flere sokn øke i tida framover. Å sikre en forsvarlig ressursforvaltning i en kirke med mange små sokn, er den viktigste grunnen til det.

Fellesskapsbaserte løsninger muliggjør deling av kompetanse, økt profesjonalisering og flere heltidsstillinger. De er helt nødvendige av hensyn til å kunne rekruttere og beholde dyktige ansatte i Den norske kirke. Fellesløsninger setter også det enkelte sokn i stand til å få til mer. En fremtidig organisering bygget på det enkelte sokn som administrativ forvaltningsenhet, er – gitt dagens soknestruktur – lite hensiktsmessig.

Hvor mange sokn som bør inngå i framtidige fellesstrukturer, om den kirkelige inndeling bør etableres parallelt med den offentlige eller følge indrekirkelige kriterier, om opprettelsen av samarbeidsorganer bør besluttes lokalt eller nasjonalt, i lov eller med hjemmel i lov, er viktige spørsmål som bør diskuteres bredt. Denne type spørsmål må også belyses både kirke- og arbeidsrettslig og med hensyn til økonomiske konsekvenser.

Soknet er kirkens grunnenhet

Ut fra et kirkelig ståsted, er det uansett soknene som utgjør kirkens grunnenhet. Begge dagens organer for soknet – både menighetsråd og kirkelig fellesråd – opptrer side om side med likeverdig legitimitet på soknenes vegne.

Det er ingen prinsipielle religionspolitiske årsaker til at staten ikke skal kunne lovregulere det ene av soknets to organer, hvis det kan lovregulere det andre. Avgjørende kirkelig sett for hvorvidt noe bør lovreguleres eller ei, er hva som på kort og lang sikt vurderes som mest tjenlig. Det henger igjen sammen med synet på Den norske kirke som folkekirke og hva som på best måte vil sikre forsvarlige, forståelige og forutsigbare rammebetingelser for kirkens arbeid over hele landet.

Diskusjonen om utformingen av ny trossamfunnslov og fremtidig kirkelig organisering er uansett for viktig til at faktafeil og fordommer mot de kirkelige fellesråd bør dominere den. Det har verken folkekirken som fellesskap eller som arbeidsplass råd til.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere