Marit Halvorsen Hougsnæs

Alder: 59
  RSS

Om Marit

Administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Følgere

De kirkelige fellesråd er demokratiske

Publisert 13 dager siden

Jeg deler engasjementet for sterke menighetsråd. Men påstanden om at de kirkelige fellesråd er ikke-demokratiske, er fortsatt feil.

Skollevoll og Brekke fastholder sin påstand om dette i sine svarinnlegg i VL 01.07.19. Jeg er uenig. I en demokratisk styringsform tas beslutninger direkte av et folk eller en gruppe (direkte demokrati), eller gjennom valg av representanter som tar beslutninger på folkets eller gruppens vegne (representativt demokrati). Valg av representanter kan skje ved direkte eller indirekte valg.
Kirkedemokratiet i DnK er et representativt demokrati. Styringsorganer sammensettes dels ved direkte valg, dels i en kombinasjon direkte/indirekte valg. Kirkelig fellesråd velges indirekte hvert fjerde år blant representanter direkte valgt inn i menighetsrådene. Både menighetsråd og kirkelige fellesråd er dermed demokratiske organer, men valgt på ulik måte.

Sidestilte organer.

Det er samtidig riktig, slik både Skollevoll og Brekke skriver, at menighetsrådene ikke kan utøve «demokratisk kontroll» over fellesrådet.
De kirkelige fellesråd blir ikke av den grunn «ikke-demokratiske». Kirkeordningen etablerer menighetsråd og kirkelig fellesråd som sidestilte organer. Begge opptrer på vegne av den juridiske person «soknet», men på hvert sitt kompetanseområde. Ingen av rådene vil derfor kunne instruere det andre innenfor den andres ansvarsområde. Begge råd har mandat til å gjøre sine politiske beslutninger ut fra det ansvar som er tillagt dem som demokratisk valgte organ.
Heller ikke det nye, nasjonale rettssubjekt for Den norske kirke er generelt sett etablert «over» de lokale kirkelige organer. På noen saksfelt er Kirkemøtet likevel gitt hjemmel til å kunne gripe inn i soknenes autonomi. Det gjelder overfor begge soknets organer – både menighetsråd og fellesråd. Kirkemøtet innehar også en rolle som trossamfunnet Den norske kirkes øverste representative organ.

Balansert styringsform. 

Bakgrunnen for at det er slik er at Den norske kirke ikke har forstått seg selv verken som en nedenfrastyrt «forening» eller en hierarkisk, ovenfrastyrt organisasjon. Med basis i sitt lutherske læregrunnlag, en sterk lokal forankring og langvarig statskirkelige historie, har trossamfunnet Den norske kirke utviklet en særegen organisatorisk- rettslig form. Den har fanget opp i seg elementer både fra klassisk luthersk kirkeforståelse (menigheten som grunnenhet, prestetjenesten mv), politiske ideer om lokalt selvstyre, statsforfatning (Kirkemøtet som en form for storting) og et tydelig bispeembete. Kirkens nåværende ordninger har hatt som intensjon å balansere mellom ulike styringsformer og nivåer.

Veien videre. 

Det knytter seg derfor mange og viktige utfordringer til den videre utvikling av Den norske kirkes styringsform. Noen ønsker seg - slik jeg leser Brekke - en fremtidig modell med sterke, autonome sokn. Andre - slik jeg leser Skollevoll - ønsker seg en sterkere nasjonalt styrt kirkeordning. Begge synspunkter lar seg fremme uten å tillegge dagens kirkelige fellesråd feilaktig status som ikke-demokratiske organer.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter 

Gå til innlegget

De kirkelige fellesråd har de siste ukene vært utsatt for mye negativ omtale. Landets mer enn 400 fellesråd jobber året rundt for å sikre at folk over hele landet skal ha en betjent kirke å gå til. Det er på tide å legge vekk faktafeil og fordommer mot fellesrådene i den videre diskusjon om fremtidig kirkelig organisering.

Prosten i Senja, Sigurd Skollevoll, omtaler fellesrådene som «ikke-demokratiske» forvaltningsorganer (Vårt Land 17.06.19). I tillegg omtales ordningen med to organer for soknet som en «temmelig innviklet» og «lite tilfredsstillende» ordning sett fra menighetsrådets synsvinkel.

Menighetsrådsleder Dag Brekke (Vårt Land 21.06.19) omtaler fellesrådene som «gjøkunger» som tar seg til rette på bekostning av menighetsrådene. Lignende kritikk ble tidligere i juni fremsatt av biskop emeritus Aarflot (Vårt Land 11.6.19). «Store og mektige fellesråd» omtales i negativt ladede ordelag. De «utmanøvrerer» strategiske oppgaver som tilligger bispedømmerådene og «truer» og «frarøver» menighetsrådenes innflytelse i egen menighet.

Fakta om de kirkelige fellesråd

Fellesrådene er et demokratisk valgt fellesorgan for alle menighetsråd i kommuner med flere sokn. Det er et felles styringsorgan der hvert menighetsråd velger inn sine representanter. Mandatet til menighetsråd og kirkelig fellesråd – som begge er organer for den juridiske person «soknet» – er nedfelt i dagens kirkelige lovgivning (kirkelovens §§ 9 og 14).

Ordningen ble lovregulert av Stortinget i juni 1996 etter at den gradvis var blitt frivillig etablert av menighetsrådene i mange kommuner som svar på reelle samordningsbehov. Utformingen av lovens bestemmelser ble gjort etter omfattende dialog mellom staten, kommunene og Den norske kirke og hadde bred støtte både blant et flertall av menighetsrådene og Kirkemøtet.

Gjennomgående fungerer fellesrådene godt. Et flertall av menighetsrådene har i gjentatte høringsrunder gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Forskningsbasert evaluering underbygger samme konklusjon (Rapport IRIS – 2014/054). Det betyr selvsagt ikke at alt og alle fungerer bra overalt, men at ordningen fungerer etter intensjonen.

Debatten om ny kirkelig organisering

Så pågår det en viktig og nødvendig diskusjon både om forbedring av kirkens organisering og om hva av dagens kirkelov som fortsatt bør være lovregulert.

Uansett utfall av den debatten, vil behovet for fellesløsninger for flere sokn øke i tida framover. Å sikre en forsvarlig ressursforvaltning i en kirke med mange små sokn, er den viktigste grunnen til det.

Fellesskapsbaserte løsninger muliggjør deling av kompetanse, økt profesjonalisering og flere heltidsstillinger. De er helt nødvendige av hensyn til å kunne rekruttere og beholde dyktige ansatte i Den norske kirke. Fellesløsninger setter også det enkelte sokn i stand til å få til mer. En fremtidig organisering bygget på det enkelte sokn som administrativ forvaltningsenhet, er – gitt dagens soknestruktur – lite hensiktsmessig.

Hvor mange sokn som bør inngå i framtidige fellesstrukturer, om den kirkelige inndeling bør etableres parallelt med den offentlige eller følge indrekirkelige kriterier, om opprettelsen av samarbeidsorganer bør besluttes lokalt eller nasjonalt, i lov eller med hjemmel i lov, er viktige spørsmål som bør diskuteres bredt. Denne type spørsmål må også belyses både kirke- og arbeidsrettslig og med hensyn til økonomiske konsekvenser.

Soknet er kirkens grunnenhet

Ut fra et kirkelig ståsted, er det uansett soknene som utgjør kirkens grunnenhet. Begge dagens organer for soknet – både menighetsråd og kirkelig fellesråd – opptrer side om side med likeverdig legitimitet på soknenes vegne.

Det er ingen prinsipielle religionspolitiske årsaker til at staten ikke skal kunne lovregulere det ene av soknets to organer, hvis det kan lovregulere det andre. Avgjørende kirkelig sett for hvorvidt noe bør lovreguleres eller ei, er hva som på kort og lang sikt vurderes som mest tjenlig. Det henger igjen sammen med synet på Den norske kirke som folkekirke og hva som på best måte vil sikre forsvarlige, forståelige og forutsigbare rammebetingelser for kirkens arbeid over hele landet.

Diskusjonen om utformingen av ny trossamfunnslov og fremtidig kirkelig organisering er uansett for viktig til at faktafeil og fordommer mot de kirkelige fellesråd bør dominere den. Det har verken folkekirken som fellesskap eller som arbeidsplass råd til.

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør 
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter 

Gå til innlegget

Prosessen fram mot en ny og helhetlig trossamfunnslov er inne i sluttfasen. Det er bra. Vi utfordrer nå statsråd Kjell Ingolf Ropstad særlig på fire områder.

Av Ingrid Vad Nilsen og Marit Halvorsen Hougsnæs:

For tros- og livssynssektoren er det mye å glede seg over i Granavolden-plattformen. Der heter det blant annet at regjeringen vil:

«Føre en aktiv og støttende tros- og livssynspolitikk, der lovgivning og finansieringsordninger bygger på prinsipper om likebehandling og tros- og livssynsfrihet.»

«Sikre Den norske kirkes særlige stilling som landsdekkende og demokratisk folkekirke gjennom lovgivningen og forutsigbare finansieringsordninger.»

Disse formuleringene peker i retning av en god avslutning på prosessen fram mot ny lov om tros- og livssynssamfunn. At målet om «en aktiv og støttende tros- og livssynspolitikk» er tilbake i regjeringserklæringen (Jeløya-plattformen: «helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk»), innebærer en anerkjennelse av tros- og livssynssamfunnene rolle i og bidrag til et godt samfunn. Dette underbygges ytterligere av punktet om at regjeringen vil «stimulere til økt samarbeid mellom kommunene og trossamfunnene for å løse sosiale og diakonale utfordringer».

På noen viktige områder gjenstår det likevel viktig arbeid. Vi vil nevne fire:

Bred tverrpolitisk forankring 

Sett fra vårt ståsted, vil det fortsatt være verdifullt å få til en bredest mulig tverrpolitisk forankring av en ny og helhetlig tros- og livssynssamfunnslov. Stadig nye runder om tros- og livssynssamfunnenes kår skaper slitasje både for trossamfunnene selv, men også i et videre samfunnsperspektiv.

For Den norske kirke, som i flere tiår har vært gjennom omfattende reformprosesser, vil det å få på plass noe mer forutsigbare rammer være viktig. Trosminister Kjell Ingolf Ropstad bør derfor legge avgjørende vekt på at ny loven utformes slik at den får bred støtte i Stortinget.

Tilhørighetsordningen

Fra 1. oktober i fjor mistet Den norske kirke tilgangen til å søke opp nyfødte barn av medlemmer i Folkeregisteret. Dette innebærer at arbeidet med å invitere til dåp blir mye vanskeligere og ressurskrevende enn tidligere, men det betyr også at kirken i praksis ikke klarer å oppfylle sin lovbestemte forpliktelse til å ha oversikt over sine tilhørige (udøpte barn av medlemmer).

Når regjeringen i sin plattform går inn for å «forbedre tilhørighetsordningen», forstår vi det som et signal om at statsråden vil finne en løsning på dette spørsmålet, slik at tilhørighetsordningen kan gis mening og reelt innhold.

Mer må til for å berge kirkelige kulturminner 

Signalene fra Ropstad i intervju med Vårt Land 5. februar er positive når det gjelder framtidig finansiering av tros- og livssynssamfunn. Det er i tråd med formuleringene i regjeringsplattformen om at også Den norske kirke «skal ha ressurser som gjør at den kan være til stede i hele landet, utføre kirkens oppdrag og gi mennesker gode tjenester i alle livssituasjoner.»

I 2015 vedtok et enstemmig storting å be regjeringen «utarbeide en forsterket strategi for hvordan steinkirker fra middelalderen, fredede etterreformatoriske kirker og særlig viktige kirker fra etter 1650 kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå». Dette ble fulgt opp av et flertallsvedtak under trontaledebatten sist høst.

Regjeringen lover nå å «utarbeide en strategi for hvordan alle fredede og verneverdige kirker kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå», og i år er det for første gang lagt inn penger i statsbudsjettet til å komme i gang med denne jobben.

Det viktigste innholdet i en slik strategi handler om hvordan det skal kunne fremskaffes penger, ettersom vedlikeholdsetterslepet til disse kulturskattene er beregnet til å ha en kostnadsramme tilsvarende et tosifret milliardbeløp. Disse pengene lar seg ikke lete fram ved interne omdisponeringer av eksisterende bevilgninger til tros- og livssynsfeltet, Den norske kirke inkludert.

Vi håper derfor at tiden nå er inne til å gå i gang med det viktige arbeid med å ta vare på denne delen av vår felles kulturarv.

De særskilte bestemmelsene om Den norske kirke 

Utkastet til ny og helhetlig lov inneholdt et eget kapittel om Den norske kirke til erstatning for gjeldende kirkelov. Denne løsningen som oppnådde bred tilslutning i høringen.  

Den endelige utformingen av dette kapittelet er derimot ikke klar. Vi legger til grunn at lovteksten her bør utformes i nær samforståelse med Den norske kirke. Kirkelig instanser bør derfor nå bli trukket aktivt inn i arbeidet med endelig utforming av de bestemmelser som kun angår Den norske kirkes egen organisering. Vi ser fram til nærmere dialog med statsråden om dette i tiden framover.

Ingrid Vad Nilsen
direktør
Kirkerådet

Marit Halvorsen Hougsnæs
administrerende direktør

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Gå til innlegget

Kulturens usynliggjorte kraftkilder

Publisert 7 måneder siden

En tydelig forankring i menneskerettighetene av statens kulturpolitikk, er positivt. Men hvorfor er tro, religion og kirke usynlige i den nye kulturmeldingens omtale av kulturlivets fundamenter og arenaer?

En kulturmelding er alltid en begivenhet. Kultur handler om det som definerer samfunnet, om kildene samfunnet henter sin energi fra. Den vil alltid være i endring og dialog med sin egen tradisjon og fortid, og med andre kulturer og impulser i samtiden. Norge trenger mer kreativitet og nye ideer. Slikt utforskes og dyrkes ikke minst i frodige kulturmiljø.

Mer penger loves det imidlertid ikke til kulturfeltet. Kapittelet om økonomi innledes nøkternt: «Offentlege finansar vil i tida framover vera under press på grunn av høge offentlege utgifter kombinert med reduserte inntekter. Dette vil kunne få følgjer også for overføringane til kultursektoren og kan tvinge fram krevjande økonomiske prioriteringar i åra som kjem». Kulturpolitikk handler nå en gang mye om prioritering og fordeling av nettopp penger.

Med dette som tolkningsnøkkel, er stortingsmeldingen «Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida» mer enn noe annet å forstå som et overordnet forsvarsskrift for fortsatt offentlig pengebruk til kulturformål. Statsråd Trine Skei Grandes begrunnelse for dette er en kulturforståelse som definerer kulturens samfunnsbærende karakter: Institusjonene på kulturfeltet er en del av den bærende infrastrukturen i samfunnet vårt. Dette fordi kulturvirksomhet utgjør viktige elementer i grunnlaget både for demokratiutvikling, dannelsen av sosiale fellesskap og den økonomiske verdiskaping.

Tro som usynliggjort dimensjon

Meldingen favner vidt. Visjonær er den også. Det er nesten så det stiger skaperkraft ut av teksten. Det er derfor overraskende at meldingen er så skarpt avgrensende på enkelte områder som er helt fundamentale for kulturen, som for eksempel religion. Religionen er på mange måter et av fundamentene for all kultur, fordi den representerer mye av det idémessige grunnlaget for samfunnet vårt.

I en europeisk og norsk kontekst betyr religion historisk først og fremst den kristne kirke, i sine ulike sjatteringer. Kulturmeldingen viser seg imidlertid å være renset både for begreper og resonnementer som synliggjør denne dimensjonen ved kulturen. Viktige kulturarenaer som eksempelvis kirkebygg og kirkerom fremstår som glemte eller usynliggjorte kulturelle ressurser i et samfunnsperspektiv. 

En av vår tids viktigste filosofer, Jürgen Habermas, snakker om at vi lever i en postsekulær tid der de religiøse og multikulturelle aspekter blir stadig viktigere. Det multikulturelle betyr møter mellom folk med ulik bakgrunn, livsanskuelse, holdninger og tenkesett. Det er i møtet mellom ulike tradisjoner, erfaringer og kunnskap at friksjonen oppstår, friksjonen som skaper kreativ nytenkning innen alle kunstarter, som igjen leder til ny kunnskap, holdninger og produktive ideer.

Religion og livsanskuelse er viktigere i norsk kultur enn på svært lenge. Dette er det som gir identitet og samhold til nye innbyggere og innvandrergrupper og til mange fødte nordmenn. Når over 90 prosent av borgerne i dette landet regner seg å tilhøre slike grupper, er det et klart tegn på at dette har kulturell betydning. Mangfold kan være krevende, men det er først og fremst berikende. Eksistensiell undring har alltid vært en del av kunstens vesen og drivkraft.

Kirken er en vesentlig bidragsyter

Det er en kjensgjerning at også det kirkelige kulturliv ikke bare inngår i, men er en av energikildene til norsk kulturliv som bidrar aktivt til å realisere allmenne kulturpolitiske mål.

Innen sang- og musikkfeltet er det påfallende mange utøvere som er med eller har bakgrunn i nettopp kirkelige miljøer.

Mange av de klassiske og nyskrevne musikalske verkene er også en del av det kirkelige kunstmiljøet. Arkitektkonkurranser for nye kirkebygg inspirerer til rekordhøy deltagelse. Flere av de nye kirkene får priser og internasjonal oppmerksomhet. Bildekunstnere og forfattere henter inspirasjon fra kristendommens grunnfortellinger og bruker kirken som arena for sine verk. Kirkens egen bruk av kunstneriske uttrykk som dans og drama er også med å bryte barrierer og skape kreative rom.

Det kirkelige kulturliv bidrar til å frembringe kunst og kulturuttrykk av ypperste kvalitet. Det fremmer dannelse og kritisk refleksjon. Det tar vare på og formidler kulturarv. Det tilbyr også møteplasser og bygger brede og inkluderende folkelige fellesskap der det interkulturelle er kjernen.

Fra middelalderen av har kirken vært en vesentlig kanal for kulturveksling mellom Norge, Europa og verden. Historisk har den lutherske reformasjon gitt viktige bidrag for å styrke det norske språk, skolevesen, billedkunst og musikkliv. I dag pågår det videre nye former for samarbeid mellom kirkeeiere og norsk reiseliv om nye kulturopplevelser fordi kirkebyggene er en så viktig del av den norske kulturarven.

En kulturpolitikk som synliggjør

Et samfunn organiseres i sektorer for å få oversikt og for å kunne prioritere og styre. Men sektorene må ikke bli til tette siloer. Kultur handler om mennesker: ideer, følelser, brytninger, provokasjoner, kreativitet og deltagelse. Vi henter ideer og inspirasjon overalt. Skal kulturfeltet fungere optimalt, må sektorene eller siloene være langt mer porøse enn den tenkningen som ser ut til å ligge til grunn for denne meldingen.

Deler av «religionsfeltet» må naturligvis reguleres i en tros- og livssynssamfunnslov, men siden tro og livssyn danner vår livsanskuelse, holdninger, etikk og moral, vil dette også være en del av den kapitalen vi bringer inn i kulturen og kreativiteten.  

Norsk kulturpolitikk har derfor alt å tjene på en langt sterkere synliggjøring av religion og livssyn som dynamiske kraftkilder i samtidskulturen. Kirkelige og andre livssynsbaserte kulturarenaer og kulturaktører er vesentlige bidragsytere i og til norsk kulturliv som bør tydelig anerkjennes og ikke usynliggjøres når framtidas kulturpolitikk skal utformes.

Marit Halvorsen Hougsnæs
Administrerende direktør
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Oddbjørn Sørmoen
Fagdirektør
KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter


(På trykk i Vårt Land 12. desember 2018)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
22 dager siden / 8276 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 6230 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
17 dager siden / 3343 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
12 dager siden / 2601 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 2139 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1920 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
10 dager siden / 1694 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
6 dager siden / 1641 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 1521 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere