Marianne Lystrup

Musikksjefen i NRK P1 hevder at de spiller 40-50 prosent norsk musikk. Men mange av de norske synger på engelsk.

Det er litt sprøtt, egentlig, at engelsk er blitt så vanlig i Norges musikkliv. Jeg vil ikke engang nevne hvordan tilstanden er på de kommersielle radiokanalene. Men også hvis man velger å våkne til NRK Østlandssendingen, kan man bli ganske stedvill før man får festet grepet om dagen. For midt mellom gemyttlig prat – på norsk foreløpig, heldigvis – om trailere med motorstopp i Ekebergtunnelen og løpske hester i Ryenkrysset, tyter det ut musikk som skulle tilsi at vi var et helt annet sted enn Østlandet. Nesten all musikken lar seg rubrisere som lett pop, og veldig mye er importert fra USA. Det som ikke er importert derfra, høres ut som om musikerne har prøvd hardt å få det til å høres ut som om det er det. Og nesten all sang er på engelsk.

Oscar. Amerikanerne er gode på populærkultur, visst er de det. Men det betyr vel ikke at de skal overta hele kulturlivet? Skjønt utviklingen går i den retningen. Av og til kan man lure på om vi ikke er blitt et kulturelt lydrike under USA. Nylig overførte NRK TV den amerikanske filmindustriens årlige show, Oscarutdelingen for første gang, mens en norsk musikkpris som Spellemannprisen er gitt opp, bokbransjens Bragepris fikk en kort historie på TV, og filmbransjens Amanda er overlatt til TV 2.

Formatering. Musikken som spilles i NRK radio, er for det meste valgt ut gjennom et system som heter formatering. Det innebærer at en liten gruppe musikkjournalister setter opp en liste over hvilke plater som skal spilles til enhver tid. For NRK P1 betyr det i klartekst at disse personene bestemmer hva vi skal våkne, leve og sovne til hvis vi hører på denne kanalen: Musikkjournalistene Robert Sætervik, Finn-Ulrik Berntsen, Ingrid Lægreid Steiro, Ingunn Sand, Pia Skevik, gruppeleder Atle Bredal og musikksjef Terje Qvam. Siden denne kanalen ifølge siste TNS Gallup-undersøkelse trekker til seg 52 prosent av alle som lytter til radio her i landet, hvilket vil si sånn omtrent 1,8 millioner mennesker, må man kunne si at de har en svært stor innflytelse på norsk musikkliv.

Kommersielt. Hver uke kommer altså disse folka sammen for å sette opp listene alle programlederne i kanalen må forholde seg til. I bunnen for arbeidet sitt har de diverse digitale verktøy som lager forslag. Hva som ligger av forutsetninger for disse forslagene, kjenner vi ikke til, men noen må jo ha fôret maskinene for at de skal ha mulighet til å foreslå noe. De blir rimeligvis matet med diverse salgslister, popularitetsrankinger, sjanger-, tempo-, stemningskategorier, lister over nye utgivelser, programmaler og hva vet vi. Så paranoide at vi tror CIA er på banen er vi ikke, men selve formateringen kommer i hvert fall fra USA. Der har den bidratt sterkt til kommersialiseringen av kulturtilbudet i eteren.

Kø. I NRK-avdelingen synes de dagens ordning er bedre enn den som var før formateringen. For 15 år siden var det slik at artister som kom ut med ny plate, sendte den ut til mange programledere sånn at de kunne spille plata i programmene sine. Det førte naturligvis til at det norske folk fikk høre en del spor fra norske artister som hadde laget noe nytt, og den slags mangel på styring ville ikke NRK ha. Tenk, vanlige programsekretærer med så stor innflytelse! Det kunne jo hende de bare ville slippe til naboen sin for den saks skyld. Så nå må norske artister fint stille seg i kø hos formateringsgruppa og se om de slipper inn mellom låtene som kommer seilende i strie strømmer fra den andre siden av Atlanteren.

Stans amerikaniseringen. Vi feirer Ole Bulls 200 års jubileum i år. Han var en av de store nasjonsbyggerne på slutten av 1800-tallet. Han hentet norsk folkemusikk opp på tidens store scener. Forfatteren Ketil Bjørnstad sa i anledning jubileet at en god feiring av den gamle mester, ville være å stanse amerikaniseringen av norsk kulturliv. Det er nok lettere sagt enn gjort. Men ett sted kan man begynne. Musikksjefen sier at redaksjonen er lydhør overfor innspill fra lytterne. Han treffes på epost: terje.qvam@nrk.no

Vi er kommet til slutten av serien om Harry Potter, men vi er langt fra slutten av historien om hva denne romanpersonen har betydd for folk over hele verden. Nylig kom det ut ei bok om Harry Potter-fenomenet, som belyser det.

Alle vet at bøkene om Harry Potter ble skrevet av en britisk enslig mor, som knapt hadde råd til papir og blyant. Og at hun nå er en av verdens rikeste. Det er en omveltning man blir svimmel av å tenke på. Svimmel på en god måte, fordi det er slikt som holder liv i folk: Bevisstheten om at eventyr er mulige.
Men også i det litt mindre format er det mange som har opplevd at de har fått livet endret av Harry Potter. Du har for eksempel de utallige barna som gjennom disse bøkene fant det bryet verdt å lære seg å lese. Sånt kan få store konsekvenser.

Levevei.
Og så har du nerdene, de som virkelig fulgte med inn i eventyrverdenen og gjorde den til sin egen. En slik person er Melissa Anelli, som var nyutdannet amerikansk journalist i 2001. Hun tasset rundt i morgenkåpe til langt på dag og kom seg ikke i gir. Så ble hun tatt av Potter-bølgen: «Før jeg leste Harry Potter, besto jeg bare av magisk støv og alvepust, og da jeg leste den første boken, ble alle partiklene mine trukket sammen, – Harry Potter var mitt personlige big bang» skriver hun. I boka «Historien om Harry Potter, den sanne historien om en ung trollmann, hans fans og livet på innsiden av Harry Potter-fenomenet» (på norsk hos Cappelen Damm) byr hun på en oppsummering av de fantastiske årene som fulgte. Hun kjente nemlig sin besøkelsestid, og gjorde hysteriet omkring disse bøkene til en levevei.
Melissa Anelli er webredaktør for nettstedet www.leakynews.com, et navn som henspiller på utestedet i Harry Potter-verdenen som heter Den lekke heksekjel på norsk. Siden 2001 har hun hjulpet forlagene å stoppe lekkasjer, sporet opp falsknere, vært med på Harry Potter-arrangementer over hele USA og naturligvis etter hvert fått anledning til å intervjue forfatteren J.K. Rowling i hennes hjem i Edinburgh. Hun vet mye av det som er å vite, og i denne boka formidler hun noe av det som kan kaste lys over hvorfor og hvordan Harry Potter ble en så stor suksess som det ble.

Etterpåklokskap.
Det morsomste (og mest interessante) med denne historien er starten. Etter hvert som det store kommersielle maskineriet kom i gang, er det ikke så spennende lenger, bare voldsomt. For Harry Potterbøkene har jo fått et tilbehør som er blitt en hel industri. Den skal være beregnet til svimlende 15 milliarder dollar. Ikke at jeg skjønner hvordan det er mulig å beregne slikt, men det kan godt hende at det stemmer. 400 millioner solgte bøker er jo også en del.
Dette utgjør naturligvis et grelt etterpåklokskapens lys over handlingene til de første forlagskonsulentene som fikk den ukjente Joanne Rowlings manuskript til vurdering. Dette var rutinerte forlagsfolk, som hadde sine erfaringer og instrukser å forholde seg til. Ni forlag snakker vi om, store forlag, Penguin, Transworld, HarperCollins, og de avviste manuskriptet på formelle kriterier: Det var for langt, det var feil tema, forfatteren var ukjent, pensjonatskoler var snobbete… Å, så dumme de var! Nå steker de i sitt eget arrogante fett.
Det ble en agent som var nybegynner på feltet, Christopher Little, som tok tak i manuskriptet og bestemte seg for å finne en forlegger til det, simpelthen fordi han likte boka og hadde tro på den. Han fant en annen «nybegynner», Barry Cunningham som hadde fått i oppdrag å bygge opp en barnebokliste hos forlaget Bloomsbury. Tredjemann i heiegjengen var en kvinne: Rosamund de la Hey, som jobbet i forlagets markedsavdeling.

Dør på gløtt
Denne delen av historien er verdt å merke seg. Etterpåklokskapens lys skaper alltid et helt eksepsjonelt klarsyn, det er så, men generelt kan man av denne historien lære at også en så verdifull sak som kompetanse må brukes med klokskap. Holder man ikke døra til eventyret på gløtt, går man glipp av det helt store.

Knapt noe engasjerer mer enn debatten om hva som er rettferdig. Det starter i sandkassa og fortsetter til den internasjonale domstolen i Haag. Og langs hele ruta sitter filosofene og grunner.

Det er urettferdig!

Ropet stiger med tårevåt indignasjon fra landets sandkasser og lekerom. Ingenting opprører barn mer enn det de opplever som urettferdighet. Og aldri har vel barna vært mer i pakt med sitt samfunns verdier enn nå. Troen på retten er blitt vår nye religion. Og trosbekjennelsen heter Menneskerettighetene.

 Dyd.

Rettferdighet er en dyd i særstilling. Mens forsiktighet, tapperhet og måtehold er relative dyder, er rettferdighet en absolutt dyd. Det hevdes i ei ny bok som nettopp er lagt fram. Den er utgitt av Universitetsforlaget med støtte av Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) og inngår i en serie tilsvarende essaysamlinger, der temaene for de andre bøkene er Frihet, Normalitet, Trygghet og Verdier. Redaktører for denne nye boka, Rettferdighet, er Beatrice Halsaa og Anne Hellum. Her skriver 15 av vår tids mye tenkende nordmenn om rettferdighet ut fra flere innfallsvinkler.

Balansen.

Ok, la gå at rettferdighet er en overordnet dyd. At den er som en slags horisont for andre dyder. Det kan vanskelig bli for mye rettferdighet, slik det kan med for eksempel mot og forsiktighet. Men det å definere rettferdighet, er en ganske krevende øvelse. Det vet enhver mor.

Det er jo ikke slik at løsninger blir rettferdige bare alle behandles likt. Mennesker er ulike og har forskjellige behov for å kunne oppnå sin rettferdige del av et eller annet gode. Men å finne den balansen, det er en utfordring vi aldri blir ferdige med å diskutere. Filosofene gjør så godt de kan, de legger sine kreative hjerner i bløt for å komme opp med gode teorier som kan være mulige å manøvrere etter. Allerede Aristoteles skal ha sagt at det er gjennom anerkjennelsen av ulikhet og frihet at rettferdighet kan oppstå, skriver Peter Normann Waage i sitt kapittel i boka.

Oversatt til norsk virkelighet, dreier dette seg for eksempel om en så aktuell sak som hvorvidt det er rettferdig at krisesentrene våre skal være et tilbud til både kvinner og menn. Ja, fordi også menn opplever å bli truet av den de lever sammen med, nei fordi et felles krisesenter vil gjøre det ubrukelig for mange innvandrerkvinner, som har sterke kulturelle sperrer mot omgang med menn. Hva er rettferdig her?

Gjerrige.

En annen utfordring er hvor man skal trekke grensene for rettferdigheten man forsøker å skape. Er det nasjonalstaten som er rammen? Hva så med den globale rettferdigheten?

I tidligere tider var det akseptert at rettferdighet var knyttet til stand, gruppe eller kjønn. Man lot seg ikke provosere over urettferdigheten mellom gruppene, bare innad. Langsomt er perspektivet utvidet. Nå snakker vi om universelle menneskerettigheter, men hvor universelle er vi egentlig villige til å være? I et kapittel i boka skriver Jo Thori Lind og Kalle Moene om forsøkene på å bekjempe fattigdommen i verden. De bemerker at riktignok har andelen av verdens befolkning som ligger under den såkalte fattigdomsgrensen gått litt ned de siste 30 årene (fra 51 til 44 prosent), men samtidig har inntekten per innbygger i verden blitt omtrent dobbelt så høy. Det vil si at verden på 30 år er blitt omtrent femti prosent mer gjerrig, påpeker forfatterne. Noen vil mene at dette er veldig urettferdig.

Rettferdig lønn.

Snart starter årets lønnsoppgjør. I år kommer det til å bli snakk om sammenligning mellom grupper som tradisjonelt har vært behandlet hver for seg. Sykepleiere er ikke lenger fornøyd med å ha lønn som bare fungerer rettferdig internt. De vil ha rettferdighet i forhold til andre grupper det er naturlig å sammenligne seg med.

Jo visst, her er mange perspektiver å legge an. Det er bare å velge. Uansett, rettferdighet er engasjerende. Både filosofisk og praktisk.

Hvorfor i all verden skal Staten bruke 35 millioner kroner på et leksikon når vi kan slå opp 14 millioner artikler gratis på Wikipedia?

Enkelte ting forandrer seg fryktelig fort. Selv unge mennesker i dag kan huske den tida da man måtte gå til bokhylla for å slå opp i et av de tunge bindene av Store Norske Leksikon hvis man var på jakt etter eksakt kunnskap om et ord eller emne. Nå står de vakre bøkene der som en standsmessig attergløyme og en reserve i tilfelle strømstans, og duger mest til å presse blomster til herbariet med.

Framskritt?
Kunnskap er makt. Derfor var det også et kjennetegn ved et opplyst hjem at man hadde leksikon i hylla. De som ikke hadde råd til å slippe en av de vandrende leksikonselgerne innenfor døra, kunne holde seg med en mindre ettbindsvariant. Nå kan hvem som helst søke hva som helst av informasjon på internett. Det må da være aldeles utmerket, og et stort framskritt i demokratisk retning?

Svaret er ikke så enkelt som det umiddelbart kan virke. Det er her som så ofte i livet, at der det åpner seg en ny mulighet, åpner det seg også noen nye utfordringer. I denne sammenhengen handler det for eksempel om at man må lære seg å skille klinten fra hveten. Og de av oss som ikke er bønder, kan kanskje ha litt problemer med det.

«Wikipedia er et wiki-basert leksikon eller encyklopedi som ble startet 15. januar 2001 av Jimmy Wales og Larry Sanger.» Dette står å lese på Wikipedia, og siden de skriver om seg selv, kan vi nok stole på at de har greie på dette. Det er dessverre ikke så sikkert når det kommer til en del andre fenomener man ønsker informasjon om. For dette leksikonet er i virkeligheten uten redaksjonell kontroll. Her kan hvem som helst legge inn stoff om hva som helst når som helst.
Dette er en svakhet det er full åpenhet om. Hvis man for eksempel søker på «Jerusalem» eller «ekteskap», sies det rett ut: «Denne artikkelens objektivitet er omstridt.». Eller hvis man søker på «Reklame»: «Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette. Forhåpentlig vil noen ta seg bryet med å gjøre siden til en ordentlig artikkel.»
Forhåpentlig vil noen ta seg bryet… Tja, er det godt nok? Ja, for et gratis, dugnadsbasert nettleksikon er det greit. Og det er simpelthen en helt eventyrlig dugnadsinnsats her, som på under ti år har gjort dette nettstedet til et oppslagsverk med voldsom utbredelse (243 062 artikler bare på norsk ble registrert 9. januar i år) og sannsynligvis altfor sterk tillit. Men når folk begynner å tro at de kan ta alt som står der for god fisk, er det grunn til å minne om hvordan dette leksikonet er bygget opp.

Kjapp.
Wiki er et ord på hawaiisk, står det videre, og det betyr kjapp. Og det skal de ha: De er kjappe så det holder. Men saken er at når det kommer til kunnskap, holder det ikke bare å være kjapp. Man bør helst være korrekt også. Og hva som er korrekt, kan det være så mange oppfatninger om. Det er viktig for den som spør, å vite hvem som svarer, for å kunne vurdere svaret.

Denne muligheten til kildekritikk er alfa og omega i informasjonssamfunnet. I tillegg er det nødvendig med noen filtre for å hjelpe oss til å sortere viktig fra uviktig. Dette krever kompetanse. Og det krever at noen står ansvarlig for det som hevdes. Derfor er det ikke så høl i hue som man skulle tro, å mene at Staten bør bruke noen millioner på å sikre oss et sted der ute i verdensrommet, hvor vi kan finne faglig pålitelige framstillinger av ord og fenomener.
Tidligere tok de store forlagene ansvar for å utvikle leksikoninformasjonen og holde den ved like. Det gjør de fortsatt, men de klarer det ikke alene lenger. Og det er ikke deres skyld. Det kommer ikke av at forlagsledelsen har spekulert seg bort i bobler og subprimelån (som ellers har berettiget til reddende offentlig bistand i det siste). Det skyldes rett og slett de svære endringene i rammebetingelsene. Og Staten har en helt selvsagt oppgave i å bidra til å holde ved like og styrke denne nasjonale kunnskapsbasen.

Året går mot slutten og ettertankens time nærmer seg. Nå skal igjen landets kulturredaksjoner piske seg selv fordi vi er blitt lanseringsjournalister.

Vi skriver mer og mer om det som legges til rette for oss av andre kulturelle aktører, og behandler deg, kjære leser, i stigende grad som forbruker, ikke kulturinteressert borger, lyder påstanden. Det er Aftenposten som hever pekefingeren denne gangen, og de har søkt støtte for sin analyse i et selskap ved navn Retriever. Disse holder oversikt over hva som skrives i et stort antall norske medier, og opptellingen viser nå at filmene Knerten og Upperdog er omtalevinnere i år. Hele 1915 medieoppslag er det blitt om den populære trepinnen siden den ble vist under filmfestivalen i Haugesund i august. Retriever har (i tråd med rådende trend i kulturdekningen) regnet publisiteten om til annonseverdi og landet på 44,1 millioner kroner.
Ingen bøker har fått tilsvarende oppmerksomhet, skjønt Ingar Sletten Kolloens Snåsamannen ligger bra an med redaksjonell omtale verdt 31 millioner kroner (stadig ifølge Retriever). På musikkens område var det enda «dårligere». A-ha stakkar, måtte nøye seg med omtale verdt 14,2 millioner, enda de startet avskjedsturné og alt.

Dyrene.
Vi bør absolutt følge med på utviklingen av kulturdekningen i landets aviser. Tross alt er kultur noe av det som skiller oss fra dyrene. Og ikke alle redigerer sidene sine slik at bikkja skal kunne lese det, slik VG reklamerte med for noen år siden.

«Hopp!»
Spørsmålet er ikke så mye om avisene driver lanseringsjournalistikk som hvorfor og hvordan vi gjør det. Spørsmålet er også om ikke kulturjournalistikken er ganske lik den som bedrives i andre avdelinger. Når politiske aktører kaller inn til pressekonferanse (eller eventuelt inviterer til eksklusiv lekkasje), stiller journalister på dette feltet opp, akkurat slik kulturjournalister hopper når informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal sier «Hopp!».

Klokere.
Det er i seg selv ikke noe galt i at vi skriver intervjuer med kunstnere som legger fram resultatet av arbeidet sitt. Hvis ikke vi skulle kunne gjøre det, ville det bli tynt på kultursidene. Vi er tross alt ikke skapende kunstnere alle vi bladfyker som jobber på dette feltet. Jobben vår er å viderebringe det vi ser som det mest interessante til enhver tid, stille kritiske spørsmål til det, og dernest forsøke å sette hendelser i sammenheng og kommentere utviklingen. Den lysende målsettingen er at du, kjære leser, skal få litt niste på veien, der du farer fram gjennom livet, og forhåpentlig at vi alle skal bli litt klokere.

Ledende.
Men er det slik det fungerer? Når film blir så til de grader prioritert opp i forhold til andre kunstuttrykk, er det fordi film er så veldig mye viktigere enn for eksempel bildekunst eller litteratur? Og når mediene snubler i beina på hverandre for å fortelle om Karl Ove Knausgårds romanprosjekt, er det fordi han har skrevet fletta av alle andre forfattere i år, eller er det en smule flokkmentalitet på gang? Unnskyld et par ledende spørsmål!

Farsott.
Problemet med «lanseringsjournalistikken» er ikke at avisene intervjuer kunstnere som har noe å presentere. Men kriteriet for utvelgelse er det en del å si om. For eksempel har det bredt seg en farsott av bestselgerdyrking. Det bidrar til å snevre inn området som dekkes. Ja, så langt er dette drevet, at bestselgerne kåres allerede i startgropa. Og så hausses de videre opp, til de ender som, ja, bestselgere. Men siden når ble salgstall det mest interessante kvalitetskriteriet for en kunstners ytring?

Tap-tap.
Det «fine» med denne typen kulturdekning, er at den er billig. Her kan avishusene først spare penger ved å klare seg med mindre kulturredaksjon, uten høye krav til kompetanse. Man skal jo likevel bare dilte etter andre kulturaktørers pipe. Og dernest tjener man gode penger, fordi stoffet som presenteres, er ukomplisert og lett å selge. Det er vel det de kaller vinn-vinn. Kroner altså. Når det kommer til vår utvikling som kulturnasjon, er det tap-tap.

Kjendiser skriver barnebøker og forlagene gnir seg i regnskapene. Forfatter Henrik Hovland advarer i Dagbladet mot slik spekulasjon.

Madonna gjør det, John Travolta gjør det, Brooke Shields, Frank Zappa og Paul McCartney – utgir barnebøker. De får naturligvis stor oppmerksomhet, for slik er medieloven. Men er det dermed sagt at dette er gode bøker? Naturligvis ikke.
Jeg hadde nær sagt tvert imot. For jo mer kjent forfatternavnet/fjeset er, dess kortere er veien inn til forlagenes innerste avdelinger, og dermed behøver ikke manuskriptet være så eksepsjonelt for å bli godtatt. Forleggere er bare mennesker de også. Selv om mange av dem brenner for god litteratur, har de også en bunnlinje de skal pleie, og banker en kjendis på døra, vet de at markedsavdelingen får en lett jobb.
En gammel myte sier at det er lett å skrive barnebok. Den slags var noen skikkelige forfattere kunne gjøre med venstre hånd, mens de arbeidet med «ordentlig» litteratur. Den innstillingen fikk seg en trøkk for noen tiår siden, gjennom framveksten av en hel del ambisiøse og dyktige forfattere, som så på det å skrive for barn og unge som en spesialitet. Mon tro om den gamle nissen dukker opp igjen nå, forkledd som kjendis?
Skjønt et helt nytt fenomen er ikke det heller. Allerede Alf Prøysen raljerte over fenomenet i ei vise han skrev, kan det ha vært på 50-tallet? «Det ække så lett å dikte nå/toppene de er ganske få./Storparten få'kke solgt no'/men det kan de rette på…». Deretter følger en humørfylt idébank for å få suksess. Hvis man gjør lykke med sport, eller smyger seg inn i NRK, eller skriver noe provoserende så politikerne rykker ut, da ordner det seg! Riktig morsom vise er det, han var klarsynt og kvass i pennen, Prøysen. Selvironisk også, for han hørte selv til dem som fikk større publikum gjennom NRK.
Her i landet har folk med fotfeste i TV-mediet som Dorthe Skappel, Tore Strømøy og Eli Rygg skrevet bøker for barn. Og vi har prinsesse Märtha Louise som har skrevet «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», som vel må regnes for en fantasydokumentar som hun har spesielle forutsetninger for å skrive, mer enn at hun får den gitt ut fordi hun er kjent.
Men generelt er det et problem at kretsingen rundt kjendiser preger mediene i så stor grad at det forplanter seg helt inn i forlagenes utgivelsespolitikk. Og Hovland har helt rett når han påpeker at konsekvensen av dårlig barnelitteratur er en fattigere barndom og færre lesende barn.
Saken minner oss om det sørgelige faktum at det ikke er sammenheng mellom opplag og kvalitet, og at det heller ikke er sammenheng mellom pressedekning og kvalitet. Og at om generell litteratur lider under stadig mindre faglig kritikk i mediene, er dette i enda større grad tilfelle når det gjelder barnelitteratur.
Men nå har Dagbladet hatt en tosider om barnelitteratur, og om problemet med at mye av oppmerksomheten omkring den knytter seg til andre ting enn litterær kvalitet.
Og så fikk de samtidig anledning til å sette på trykk bilde av 18 kjendiser.

En dokumentarfilm under Bergen Internasjonale Filmfestival fremmer en provoserende oppfordring: Nyt fattigdommen!
Filmskaperen vil med denne filmen påpeke at fattigdom kan føyes til som enda én blant eksportartiklene Afrika er kjent for. Ikke bare gull og diamanter er hentet i rikt monn på dette kontinentet. I våre dager kommer folk fra hele verden med dyre kameraer og forsyner seg av enda en «ressurs»: Fattigdom.
Fattigdommen er malerisk, fascinerende og gripende, men akkurat som med Afrikas øvrige ressurser som tilreisende har forsynt seg grådig av, blir det lite avkastning igjen til de fattige selv.

Kunstner.
Filmskaperen selv er en kunstner med base i Nederland. Han heter Renzo Martens, har sin utdannelse fra det katolske Universitetet i Nijmegen og Universitetet i Vrije, i Brussel. Han har også studert kunst ved to akademier i Amsterdam.
Martens er opptatt av å fortelle om mennesker som lever i områder med stor politisk uro. Han bruker performance og satire for å stille spørsmål ved journalistikkens dokumentasjonsmetoder. Han hadde en hypotese for arbeidet med denne filmen: Fattigdom er blitt Afrikas nyeste eksportartikkel. «Nyt Fattigdommen» ble til etter at han i tre år hadde bodd i Kongo. Filmen åpnet Dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam i fjor. Siden har den vært vist en rekke ganger, blant annet på norsk TV i sommer.

Butikk.
Tanken til Martens er forfriskende annerledes. Men det er nok også det som er dens styrke. For hva om de fattige kongolesere begynte å gjøre som filmskaperen foreslår? At de faktisk begynte å se på fattigdommen som en ressurs som de kunne foredle og selge som en vare? Det ville måtte ende med fiasko. Forslaget vitner om et syn på både samfunn og mennesker som bunner i at det er mulig å gjøre alt til butikk (sånn sett er det kanskje ikke så veldig annerledes). Men menneskers nød og fornedrelse skal ikke selges.
Så kommer likevel innvendingene: Er det ikke det vi gjør allerede, da? Alle som tar bilder og lager bøker, utstillinger, reportasjer og filmer med bilder av mennesker som lever under uverdige forhold? Vi får betalt – men de vi formidler bilder av, får ingenting. Kanskje med unntak av noen småting vi kan unnvære, eller en liten neve dollar.

Utstilling.
Noen røper at de tenker på dette og ønsker å gjøre noe med det. For eksempel fotografen Stuart Franklin, som har utstilling i Oslo i disse dager. Han ble berømt da han tok bildet av studenten foran stridsvognen i Beijing for 20 år siden. I mange år har han vært medlem av det prestisjefylte fotograflauget Magnum Photos, og har reist rundt i verden og blant annet dokumentert hungersnød og fattigdom.
Nå har han laget en samling bilder knyttet til temaet kvinner og vann. Bildene er tatt i Dogon-området i Mali, der mange kvinner må jobbe flere timer hver dag for å skaffe vann til familien sin. Bildene skal selges til inntekt for et prosjekt som skal skaffe rent vann til afrikanske landsbyer. Da er det kanskje greit? Med dette er vi over i avdelingen for bistand. Der løper jevnlig debatten om hvordan man skal beskrive nøden man jobber for å avhjelpe.

Verdighet.
Det viktigste perspektivet i denne debatten, er at menneskeverdet ikke må krenkes. Det er her jeg lurer på om ikke Martens er på feil jorde når han foreslår at fattige mennesker skal selge fattigdommen sin, (hvis det da ikke er et ironisk grep for å vekke til debatt). For ved det flyttes fokus fra mennesket til nøden, og man fjerner håp og verdighet.
Om fattige mennesker derimot ville ta betalt for å la seg fotografere av rike besøkende, enten det er turister eller profesjonelle fotografer, må det være fordi de eier en stolt selvbevissthet – ut over selve fattigdommen – slik man kan se i øynene til skrukkete gamle folk på Cuba, som poserer sigarrøkende mot betaling. De stiller ut sitt levde liv, og det er kanskje ikke så storveies, men det er verdighet i det.

Uføretrygd er fine greier for dem som ikke klarer å jobbe. Men noen ganger lurer jeg på om diagnosen ufør heller burde vært satt på arbeidslivet.

Utrolig nok etter en fin høstferie, kan man kjenne glede ved å gå på jobb. Men det er mange som snytes for den muligheten.

Hvert år blir 30.000 arbeids-takere uføretrygdet, skrev Dags-avisen lørdag. De har hentet tall fra Nav.

Statistikker skjuler store individuelle forskjeller. Mange av disse 30.000 er sikkert lykkelige over at det endelig er gått i orden med trygden deres. Senest i går hørte vi i nyhetene om at det i enkelte kommuner er mange som får avslag på søknad om uføretrygd. Nav overprøver fastlegens vurdering.

Men det er også mange som faktisk får uføretrygd, som heller ville vært i arbeid, hvis det hadde vært mulig å få tilrettelagt arbeidsoppgavene slik at de kunne greie det. Ofte kan det være skader eller andre belastninger som gjør at en arbeidstaker i kortere eller lengre tid ikke kan klare å gjøre den jobben hun eller han gjorde før. Arbeidsgiver strekker seg kanskje et stykke på vei, og lager spesialordninger, men etter en tid blir det forventet at alt skal være som før. Det vil si at man må være 100 prosent på topp hver dag, hele tiden.

Dødtid. Effektivisering og rasjonalisering er ord som har fått høy status de siste årtiene. Det er vel og bra. Men dette radarparet har vist seg å være svikefulle døråpnere ikke bare til bedre lønnsomhet, men også til et tøffere samfunn. Der man kutter bort all dødtid, rammes selve menneskeligheten. Ja, bare smak på ordetdødtid.Hva i all verden er det? Blir tiden død hvis du ikke bruker den i direkte, målbart produktivt arbeid? Tvert imot. Noe av det som gir mulighet til kreativ nytenkning er perioder da man ikke er veldig målbevisst.

Uførhet er ofte en ganske situasjonsbestemt sak. Ved forrige kommunevalg ville en tidligere bussjåfør på Nesodden stille til valg som ordfører, til tross for at han var uføretrygdet. Han mente selv at han ikke kunne greie å føre buss, men derimot ordfører, kunne han være. Akkurat den historien egner seg sikkert best i et vitsehjørne, men den illustrerer noe viktig. Mange av dem som i dag mottar uføretrygd ville kunne gjøre mye godt på en eller annen arbeidsplass hvis bare forholdene lå til rette for det.

Før. Vi skal ikke veldig mange årene tilbake før mange arbeidsplasser hadde en mer allsidig sammensatt arbeidsstyrke enn vi ser i dag. Det kunne være Jensen som hadde fått en ryggskade og ikke lenger klarte tunge løft, og dermed var gitt andre oppgaver enn han hadde før. Eller det kunne være Moen som hadde fått en knekk på nervene, og ikke maktet tidspress lenger. Men det er mange slags oppgaver i en bedrift som må utføres, ogkanutføres uten at klokka tikker som en dommedag over nakken.

Hvis arbeidslivet hadde den slags fleksibilitet ville det være til glede for alle arbeidstakere. Dagens beinharde kamp for stadig mer effektivitet er utrivelig for alle, unntatt investorer som ser at de kan tjene penger på bedriftene de har investert i.

Samfunnsmessig ville det lønne seg at folk bidrar med det de kan, selv om det ikke er topp effektivitet over innsatsen. For mange av de uføretrygdede ville det oppleves som en glede å kunne holde kontakt med sitt yrke og med kollegene.

De beste. Men konkurransen i det private næringsliv er høy for tiden, og det ligger i systemet vårt at ledelsen ansetter folk som de regner med vil være de beste de kan få. Skal vi kunne håpe på en oppmyking her, trengs det noen offentlige kroner i tilskudd til bedrifter som satser på slike løsninger.

Vi har allerede sett at det er mulig på beslektede områder. I Stavanger har AS Pøbelprosjektet nylig fått 700.000 kroner av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell til sin innsats for å skaffe jobb til folk som normalt faller gjennom på jobbintervju.

Jobb er viktig. Det handler om identitet og det handler om selvbilde. Og så handler det om ferie. For som Pippi så korrekt påpeker: Når man ikke går på skole, får man heller ikke ferie. Det med pluttifikkasjonen er ikke så viktig. Det handler om fellesskap.

Noen hevder at det beste står mellom linjene. Men også de som har mer enn nok med å holde styr på det som står på linjene, trenger litteratur.

I dag lanseres en ny bokklubb. De kaller seg verdens første bokklubb for dem som ikke vil lese mellom linjene. Leser søker bok står bak satsingen. Samme dag gir Aschehoug ut ei bok i samarbeid med Blindeforbundet. Det vil si, samme bok utgis i tre ulike utgaver: En «vanlig», en lydbok og en punktskriftbok.
Dette er gledelige begivenheter. Det forteller både noe om at litteratur anses som viktig, og noe om vilje til å se forbi hindringer, og isteden fokusere på løsninger. Det er jo et faktum som stadig blir påpekt av forskere, at mange mennesker i samfunnet vårt ikke kan lese så godt som man kunne ønske.
 For å ta bokklubben først: Å være medlem i en bokklubb er mer enn en billig og lettvint måte å skaffe seg bøker på. Det dreier seg om et slags fellesskap, en identitetsmarkør. At også lesesvake nå får anledning til å ta del i denne kulturkjeden, er veldig bra. Ja nettopp lesesvake kan ha glede av et slikt tilbud, fordi det vil lette arbeidet med å finne fram til bøker som kan passe for dem.

Demokrati.
Leser søker bok har holdt på å mange år med å legge til rette for at lesesvake kan få anledning til å ta del i boklivets gleder. De har også kartlagt tilstanden, og forteller at mer enn én million mennesker i Norge har vansker med å lese vanlig tekst. Tidligere var det vanskelig å finne litteratur som tilpasset seg disse leserne. Derfor gikk en rekke organisasjoner sammen for å finne ut hvordan alle kunne få tilgang til litteratur. Løsningen ble Leser søker bok, som er en allianse av ymse kaliber, fra forfatterorganisasjoner og forleggere via bokhandlere og helt ut til leserne. Selv mener de at denne brede sammensetningen er en viktig forutsetning for suksessen de har hatt siden de ble stiftet i 2002.
Kulturelt demokrati er målet for foreningen, som mener at ingen skal være stengt ute fra gleden av å lese en god bok. Tilgang til litteratur er også et spørsmål om ytringsfrihet. For å kunne delta i offentligheten, må man kunne tilegne seg informasjon og kunnskap gjennom både skjønn- og faglitteratur.
I løpet av årene de har vært aktive, har Leser søker bok blant annet innstiftet Leseknappen (som en parallell til svømmeknappen), de har gående en offensiv for å styrke folkebibliotekene slik at de skal kunne gi et godt tilbud til svake lesere. I 2007 fikk de Folkeopplysningsprisen blant annet for dette arbeidet, som de fortsatt strever med å fullføre. De kaller det Bok til alle-bibliotek og i januar 2008 var det over 120 slike bibliotek her i landet. Målet er at alle norske kommuner skal ha et bibliotek som er slik utrustet at det fungerer også for lesesvake innen 2016.

Enkel.
Og nå lanseres altså Leseklubben. Det vil si, det er snakk om to klubber: Den ene har undertittel enkel tekst og er beregnet på folk med dysleksi, ADHD eller som her et annet morsmål og synes at vanlig tekst er tunglest. Leseklubben enkelt innhold sikter seg inn mot folk med utviklingshemninger. Helga Gunerius Eriksen har skrevet den første boka i denne serien. Den handler om Pål som reiser med hurtigruta fra Bergen og helt til toppen av Norge.
Dagens utgivelse fra Aschehoug og Blindeforbundet er et annet eksempel på at her arbeides det godt for å gjøre leseglede tilgjengelig på mange måter. Det er Endre Lund Eriksen som har skrevet boka som kommer i tre varianter i dag. Bodøværingen er kjent for å ha et sosialt engasjement i tillegg til sitt gode fortellertalent. Bøkene om Pitbull-Terje der han skriver om en overvektig gutt som kaster av seg taperstempelet, er store suksesser i bokhandler og bibliotek, og er dessuten blitt grunnlag for film. Nå har han skapt en hovedperson som er blind, og boka heter Super.
Vi kan ikke dy oss, men må melde at vi synes det er supert at det satses så bredt og godt på å gjøre leseglede tilgjengelig for alle.

Noen sier at det er fordi Kronprinsesse Mette-Marits yndlingsfarge er blå, at prinsessen hennes ikke går med rosa klær.

I sommer fikk avislesere se bilder av kronprinsbarna og hvalpen familien har fått. Ingrid Alexandra hadde på seg mørkeblå jakke. Og da barna ble fotografert i forbindelse med jula 2007, satt både hun og lillebror Sverre Magnus i nøkterne skjorter av blårutet stoff.

Men andre «prinsesser» i dette kongeriket kles opp i rosa. Ja ikke bare klærne skal være rosa. Småjentene dynges over av rosa effekter enten det er sykler, sekker, leker, sportsutstyr eller bøker. Selv de tøffeste jentene, som vil drive med skating, ender gjerne opp med rosa rullebrett.

Jentebibel. Og hva synes du om å få presentert Bibelen i gutte- og jente-utgave? «Barnas Bibel for jenter» står med rosa kant i bokhandelen. Dette er en samling der de hyppigst gjengitte historiene fra Bibelen er gjenfortalt av Sarah Toulmin og illustrert av Kristina Stephenson. Hermon forlag er norsk utgiver.

Og sannelig, der står det en «Barnas Bibel for gutter» også. Samme forfatter og samme illustratør, men denne gang med blå kant. At innholdet også er det samme, registrerer jeg med en blanding av tilfredshet og skuffelse. Det er jo bra at bibelfortellingene formidles likt til gutter og jenter. Men når man presenterer bøkene på denne måten, kunne det vært interessant å se hvordan utgiverne hadde tenkt seg at forskjellene skulle arte seg. Her kan man fritt la alle stereotype fordommer blomstre, og se for seg utbroderingen av kampen mellom Josef og brødrene hans i guttebibelen, mens jentene kunne få lese om Ruts grensesprengende trofasthet, Martas offervilje og Jomfru Marias lydighet.

Ja, det kunne vært interessant, men jeg er glad vi slipper.

Hevne. Den er litt overraskende denne voldsomme rosa bølgen. Skjønt det er vel bare den samme gamle generasjons-leksa. Nå vokser barnebarna til 68-generasjonen opp, og barna som fikk en barndom i unisex-klær og hadde mødre som insisterte på å være frigjorte, har vel ett og annet å hevne. Og næringslivet er entusiastisk med på notene.

Fellesskap. Psykologiprofessor Hanne Haavind sier til Aftenposten at den mest rosa alderen er mellom fem og sju år. Gjennom den skapes tilhørighet og jentefellesskap. Samtidig tror hun ikke denne rosa perioden betyr noe for hvordan barna blir senere.

Det er en overraskende konklusjon. På alle områder ellers blir vi jo fortalt at de første barneårene er umåtelig viktige for hvordan vi blir siden i livet. Og hva er «tilhørighet og jentefellesskap» hvis ikke det setter spor etter seg? Kunne man dessuten tenkt seg andre typer fellesskap å bygge tilhørighet på? Noe som ikke i samme grad beredte grunnen for den kjønnsdelingen i samfunnet som vi siden bruker mye energi på å bryte ned? Noe som ikke feide banen så vidåpen for skjønnhetsindustriens framstøt etter hvert som de rosa småjentene vokser til? Hvorfor er det for eksempel sånn at så mange kvinner ikke synes de kan vise seg offentlig uten en maske av sminke?

Slippe unna. Vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. I tillegg er det fortsatt menn som regjerer på toppene. Noen av oss mener at dette gir grunn til å prøve å få til en endring. Og man må begynne tidlig. Alle barn bør ha tilgang til klær og farger som stimulerer dem i leken. Forklaringen om at alle jenter elsker rosa og at det er de selv som ønsker å kle seg som små prinsesser, holder ikke mye vann. Her er det tunge påvirkningskrefter i sving.

Det er interessant at de virkelige prinsessene her i landet later til å slippe unna prinsesseindustriens klør. Årsakene vet vi ikke, men vi skal ikke se bort fra at det ligger en bevisst kjønnspolitisk holdning bak. Og kanskje en preferanse for blått.

Kritikken er en truet sjanger. Men hva er det som truer? Kjendisjakt? Sparekniv? Eller er den truet av kritikerne selv?

Høsten er over oss, enda sommeren fortsatt lokker med en og annen deilig, fet soldag. Vi merker- det på bokbunkene, på nedtellingen til teatrenes premièrer og på konserter som river seg løs fra festivalgrepet og finner sted helt på egen hånd. Og snart åpner Høstutstillingen.

Og like sikkert som at disse kunstytringene finner sted, like sikkert står kritikerne klare med kvasse blikk og skjerpede ører, for å fortelle folk hva de skal mene om det alt sammen. Vi føler oss som en viktig del av nasjonens kulturliv, og skriver og prater, samt kaster terning med livslyst og dødsforakt. Gjerne i full fart også, for deadline sprinter mot oss mens vi tygger på blyanten og søler kaffe på tastaturet.

Kritikken har lang tradisjon, og store kunstneres biografier er ofte- krydret med historier om kritik-ere som tok skammelig feil, og dømte nord og ned noe som i ettertid viste seg å holde høy kvalitet. Vel vel. Det kan vi som stand leve med. Også kunstnere kan i de fleste tilfeller leve med å måtte forholde seg til kritikere som tar feil   skjønt vi vet ikke så mye om dem som ble sablet ned og mistet motet og tilliten gjennom det, og ikke kom tilbake etterpå.

Salgstall. Men kritikken er ikke hva den engang var. Der avis-ene tidligere holdt seg med faste medarbeidere som fikk god plass til å skrive om et fagfelt der de hadde ervervet seg spesiell kompetanse, ser vi i dag stadig trangere rammer for dette. Nå skal kritikken passe inn i redaksjonens øvrige maler styrt av hva som er populær lesning. Det viser seg i jakt på kjendiser, originale personligheter, og mest av alt salgstall eller til og med forventede salgs-tall. Dette krever ingen spesiell kompetanse. Det er bare å bite på forlags og arrangørers agn og la seg slepe med.

Noe slikt skjedde nylig da Cappelen Damm lanserte boka -Vidunderbarnav Roy Jacobsen. Den ble anmeldt før lansering i en avis, som spådde at den ville bli en stor salgssuksess, hvilket førte til at forlaget straks økte opplaget, som igjen førte til at flere aviser skrev om denne forventede salgssuksessen. Resul-tatet blir formodentlig at de får rett. For nå er det bestemt, midt i august, at Roy Jacobsen har skrevet en av høstens store bestselgere.

Blander kort. Det kan godt hende at alle som kommer til å kjøpe boka hans, blir fornøyd. Kanskje boka er kjempegod. Poenget er at det skjer altfor ofte at kritikere blander kortene. Vi skulle holde oss til å vurdere kvaliteten. Isteden ser man rett som det er formuleringer av -typen: «Dette er en veldig god plate, men den vil nok bare være- for spesielt interesserte» eller «dette er så bra at det bare må bli en salgssuksess!». Naturligvis er det interessant å vite hvilken utbredelse ulike kunstuttrykk har. Galt blir det først når kunn-skapen blir brukt som en rettesnor for å avgjøre hva som er verdt oppmerksomhet og hva som ikke er det. Eksemplet over viser dessuten hvor lett manipu-lerbar man er når kompasset man manøvrerer etter, har salgstall som nordpol.

Pådriver. Hvem som er den sterkeste pådriveren til denne endringen, er ikke lett å si, men vi i mediene har nok et dugelig dagsverk foran oss når vi skal feie for egen dør. Anmeldere (det heter- gjerne det nå, det er litt mindre forpliktende enn «kritikere», slik utviklingen også tilsier) merker et stadig sterkere press i retning av at det de leverer, skal spisses og vinkles og passe med den nye samlebetegnelsen som vinner fram mange steder: Kultur/Underholdning. Terningkast er noe av det spisseste du kan levere. Da kan leseren med et blikk se om dette er godt eller dårlig. Og kritikeren slipper å gjøre jobben sin, som er å vurdere og begrunne sine vurderinger.

Nationen er en gammel kulturavis som i det siste har gitt helt opp å holde skansen. Under en omlegging i vår, fjernet de like godt all kritikk og raderte i samme- slengen ut nesten hele- kulturavdelingen. Heldigvis har vi ikke hørt om andre aviser som har gjort tilsvarende grep, og vi registrerer med interesse at -Nationens «gamle» kulturredaktør lever i beste velgående som egen kulturinstitusjon: www.idalou.no. Som om interessen for velfundert kritikk var borte!

Så til spørsmålene innledningsvis, er nok svarene ja.

Vi liker ikke å innrømme det, men det kan hende at svenskene har noe å lære oss her. Imens kan vi jo hygge oss med at det er blitt bedre service på en del restauranter og butikker!

På tide å få inn a med tødler i det norske alfabetet? Eller hur?


Antall registrerte svensker i Norge har økt med 37 prosent de siste ti årene. Tallet på svenske statsborgere som betaler skatt i Norge i år er hele 75.000, fortalte Vårt Land i forrige uke.
Det er ikke akkurat svimlende mange, men i hovedstaden har antall svensker økt med 14 prosent på ett år. Det er en merkbar økning. Ikke minst fordi mange av svenskene som kommer, finner seg jobber i utelivsbransjen, der de er veldig synlige. Man kan knapt gå på restaurant i Oslo nå uten å treffe på en svenske.
Det er interessant å merke seg at mange av svenskene som først hadde planlagt et kortvarig stunt hos oss, oppdager at de trives, og dermed blir værende. Det forsterker effekten av arbeidsinnvandringen fra vårt naboland i øst.

Tilfeldig, neppe.
Utviklingen er villet, sier direktøren for Handels- og Service-næringens Hovedorganisasjon (HSH) Thomas Angell. Vi trenger dette tilskuddet til arbeidsstokken for å få hjulene til å gå rundt. Og det er ingen grunn til å frykte at svenskene «tar jobbene» fra nordmenn. Vi har for tiden det beste arbeidsmarkedet i Europa.

Det skulle bare mangle om vi ikke ønsket svenskene velkommen. På vår lille jord nå for tiden spiller grenser mellom nasjoner mindre rolle enn før, og folk reiser omkring og tar for seg av de ulike mulighetene som finnes mange steder i verden. I denne sammenhengen er grensen mellom Sverige og Norge knapt merkbar, nære naboer som vi er. Tidligere har strømmen av arbeidere gått den andre veien. Vi skal ikke lenger tilbake enn en 20 års tid for å finne eksempler på det.

Riktignok har vi lenge lidd av et plagsomt mindreverdighetskompleks overfor svenskene. Det har gitt grunn til årevis med radiospilling av svensktoppar istedenfor norske artisters plater, og surmuling av typen «SAS betyr Svensk Alt Sammen». Fortsatt er det litt sårt for oss at svenskene har to store bilfabrikker mens vi bare har en liten elbilprodusent eller to, men oljerikdommen vår har løftet selvbildet grundig her til lands.

Foretrukket.
Litt mer ugreit er det at oljerikdommen kanskje også har løftet latskapen vår noen hakk. I alle fall sier vikarbyråer at de opplever at norske arbeidsgivere ofte ber spesielt om å få en svenske når de skal ha inn en vikar (Dagsavisen 30.07.09). Det betyr ikke at de automatisk får det, for det er forbudt å utelukke jobbsøkere på bakgrunn av nasjonal opprinnelse, men bare det at de spør, bør sette i gang en refleksjon hos norske statsborgere som er på arbeidsjakt.
Vel å merke snakker vi ikke her om at arbeidsgivere spekulerer i vanskeligstilte utlendinger som de kan få til å gjøre hardt arbeid for luselønn. Dessverre har vi sett en del slikt i de senere år, til skade for både de utenlandske arbeiderne, de norske kollegene og ikke minst vårt omdømme som en stat med ordnede forhold på arbeidsmarkedet. Nei, dette dreier seg om alminnelige stillinger, med vanlige norske lønns- og arbeidsbetingelser.

Lovskjold.
At vi skal måtte hente opp et lovskjold for ikke å bli utkonkurrert i jobbkøen, er et misbruk av loven. Den var neppe ment som en beskyttelse av bedagelige nordmenn mot flinke utlendinger.
Når det er sagt, kan man spørre seg om hvor det fører oss hen, dette stadig mer grenseløse samfunnet, der den frie konkurransen og bevegeligheten av så vel kapital som folk er trosbekjennelsen. Kan det tenkes at vi i frihetens navn innskrenker muligheten til å bygge og verne et samfunn der det også er plass til dem som ikke er raskest og flinkest? Og gjennom det også ofrer tryggheten for alle?
Jeg bare spør. Og i mellomtiden kan vi jo se på svenskenes inntog som et signal om at vi burde innlemme Jämtland og Härjedalen i Norge igjen. Eller kanskje like gjerne gå for full fusjon? Sto det til alle de sæggende tenåringsguttene som flagger Björn Borg på underbukselinningen sin, er svaret klart.

Noen sier at det er fordi Kronprinsesse Mette-Marits yndlingsfarge er blå, at prinsessen hennes ikke går med rosa klær. 
I sommer fikk avislesere se bilder av kronprinsbarna og hvalpen familien har fått. Ingrid Alexandra hadde på seg mørkeblå jakke. Og da barna ble fotografert i forbindelse med jula 2007, satt både hun og lillebror Sverre Magnus i nøkterne skjorter av blårutet stoff. Men andre «prinsesser» i dette kongeriket kles opp i rosa. Ja ikke bare klærne skal være rosa. Småjentene dynges over av rosa effekter enten det er sykler, sekker, leker, sportsutstyr eller bøker. Selv de tøffeste jentene, som vil drive med skating, ender gjerne opp med rosa rullebrett. Jentebibel. Og hva synes du om å få presentert Bibelen i gutte- og jente-utgave? «Barnas Bibel for jenter» står med rosa kant i bokhandelen. Dette er en samling der de hyppigst gjengitte historiene fra Bibelen er gjenfortalt av Sarah Toulmin og illustrert av Kristina Stephenson. Hermon forlag er norsk utgiver. Og sannelig, der står det en «Barnas Bibel for gutter» også. Samme forfatter og samme illustratør, men denne gang med blå kant. At innholdet også er det samme, registrerer jeg med en blanding av tilfredshet og skuffelse. Det er jo bra at bibelfortellingene formidles likt til gutter og jenter. Men når man presenterer bøkene på denne måten, kunne det vært interessant å se hvordan utgiverne hadde tenkt seg at forskjellene skulle arte seg. Her kan man fritt la alle stereotype fordommer blomstre, og se for seg utbroderingen av kampen mellom Josef og brødrene hans i guttebibelen, mens jentene kunne få lese om Ruts grensesprengende trofasthet, Martas offervilje og Jomfru Marias lydighet. Ja, det kunne vært interessant, men jeg er glad vi slipper. 
Hevne. Den er litt overraskende denne voldsomme rosa bølgen. Skjønt det er vel bare den samme gamle generasjons-leksa. Nå vokser barnebarna til 68-generasjonen opp, og barna som fikk en barndom i unisex-klær og hadde mødre som insisterte på å være frigjorte, har vel ett og annet å hevne. Og næringslivet er entusiastisk med på notene. 
Fellesskap. Psykologiprofessor Hanne Haavind sier til Aftenposten at den mest rosa alderen er mellom fem og sju år. Gjennom den skapes tilhørighet og jentefellesskap. Samtidig tror hun ikke denne rosa perioden betyr noe for hvordan barna blir senere. Det er en overraskende konklusjon. På alle områder ellers blir vi jo fortalt at de første barneårene er umåtelig viktige for hvordan vi blir siden i livet. Og hva er «tilhørighet og jentefellesskap» hvis ikke det setter spor etter seg? Kunne man dessuten tenkt seg andre typer fellesskap å bygge tilhørighet på? Noe som ikke i samme grad beredte grunnen for den kjønnsdelingen i samfunnet som vi siden bruker mye energi på å bryte ned? Noe som ikke feide banen så vidåpen for skjønnhetsindustriens framstøt etter hvert som de rosa småjentene vokser til? Hvorfor er det for eksempel sånn at så mange kvinner ikke synes de kan vise seg offentlig uten en maske av sminke? 
Slippe unna. Vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. I tillegg er det fortsatt menn som regjerer på toppene. Noen av oss mener at dette gir grunn til å prøve å få til en endring. Og man må begynne tidlig. Alle barn bør ha tilgang til klær og farger som stimulerer dem i leken. Forklaringen om at alle jenter elsker rosa og at det er de selv som ønsker å kle seg som små prinsesser, holder ikke mye vann. Her er det tunge påvirkningskrefter i sving. Det er interessant at de virkelige prinsessene her i landet later til å slippe unna prinsesseindustriens klør. Årsakene vet vi ikke, men vi skal ikke se bort fra at det ligger en bevisst kjønnspolitisk holdning bak. Og kanskje en preferanse for blått.

Russerne er noen resere til å spille balalaika. Det liker vi mye bedre enn at de tjuvfisker.
Det er ingen hemmelighet at vi sliter litt med å holde god tone i havområdene i nord. Men i forrige uke underskrev kultur- og kirkeminister Trond Giske og kulturminister Alexander Avdejev en treårig avtale om kultursamarbeid. Kanskje det kan bedre på kommunikasjonen.

Generasjoner. Nå er det for så vidt ikke Giske som har funnet opp norsk-russisk kultursamarbeid. Det har foregått I generasjoner. På Hå Gamle Prestegård ved Stavanger har de nettopp fått I stand en utstilling som trekker linjene helt tilbake til vikingtida. Deres sommerutstilling dokumenterer både handel og kulturutveksling så langt sørover langs kysten som til Rogaland.
De som ikke er fullt så «langsynte», kan se på 1800-tallet og den utstrakte handelsvirksomheten som den gangen foregikk mellom folk I Nord-Norge og Russland. Handelen var så livlig at det til og med ble utviklet et eget språk mellom dem som utvekslet tømmer og mel med fisk: Pomor-språket. Den russiske revolusjon satte en brutal stopper for den livlige grensekryssingen, men fortsatt er det et forholdsvis stort innslag av russere I Nord-Norge.
I Harstad førte det blant annet til interesse blant mange til å lære seg russisk, og Friundervisningen startet kurs for noen år tilbake.
Lokalt. Så den nye samarbeidsavtalen er mer et «velkommen etter» enn et nybrottsarbeid. Én sak er at folket I nord har drevet med dette I lange tider. Også på ministernivå har dette være tema. Statslederne Putin og Bondevik for eksempel, snakket i vårt ferske årtusen varmt om å samarbeide om så vel musikk, som dans, teater, film, bildende kunst og litteratur.
Det er fint at samarbeidsavtalen er kommet på plass. Og det er lovende at det heter at samarbeidet skal forankres i lokale initiativ i nord, samtidig som det naturligvis er stas å lese at det også planlegges samarbeid mellom Den Norske Opera og Ballett og Bolsjoj-teatret.
Naboskap. Godt naboskap er viktig. Unnskyld at jeg presiserer noe så opplagt. Det gjelder over hagegjerdene, men også i høyeste grad på nasjonalt nivå. Det er vanskeligere å gå til krig og skyte på folk du har hatt store opplevelser i en konsertsal sammen med eller blitt beriket av gjennom en leseopplevelse.
I den nye, globale landsbyen foregår det hele tiden masse viktig kultursamarbeid. Veldig mye av dette skjer i norsk sammenheng etter aksen nord-sør. Det er gledelig at myndighetene nå vil prioritere litt andre retninger.
Naturligvis er det litt skummelt å lese at «Nordområdene er Norges viktigste satsingsområde i årene som kommer», som det står på hjemmesidene til Nasjonalbiblioteket. Den formuleringen lukter sterkt av oljeboring og mer hardhendt, økonomisk politikk.
Spiskammerset. Den saken må også få sin oppmerksomhet, kanskje blant annet fra kunstnerhold. Det behøver ikke bli mer oljeboring i spiskammerset vårt av at vi berikes med uttrykksfull, russisk musikk, dans og kunst.
Så sent som på søndag kunne vi nyte fem fantastisk dyktige russiske musikere i flott samklang med Divisjonsmusikken under Festspillene i Nord-Norge. Terem Quartet og trompetfantomet Sergei Nakariakov framførte et allsidig sammensatt program, blant annet med stoff som var nyskrevet for denne spennende koblingen.

Gleder oss. Festspillene, som skryter av at de er den største «knutepunktfestivalen» nord for Bergen, er allerede i gang med den kulturutvekslingen som det nå skal bli mer av. Vi gleder oss. Håper noe av det kommer oss «søringer» til gode også.

Tripp trapp – her kommer neste generasjon. Kristen oppdragelse er et sisyfosarbeid!

Bursdagsselskap med kaker og brus samlet glade folk i IKOs hage i Colletts gate tirsdag. Der feiret IKO (Institutt for Kristen Oppseding) at det er ti år siden arbeidet med Dåpsklubben Tripp Trapp startet. Arbeidet er i vekst. Heldigvis, for det fødes unger hele tiden, og noen må jobbe hardt for å innvie dem i det kristne mysterium.

Tradisjoner. Kristent barnearbeid har lange tradisjoner. Egentlig skriver det seg helt tilbake til Jesus selv, som tok barna på fanget og sa «la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til». Men det satt jo litt langt inne for kirkens mektige menn å følge opp den ansatsen! De fulgte på en måte mer disiplenes atferd, som ville vise barna bort, eller i hvert fall be dem sitte stille og være lydige.

Mange har ivret for å åpne kirkens favn for barna. Her til lands har vi en rekke gode krefter som har stått på for barnas beste. Mia Hallesby drev i skyggen av sin strengt predikende mann Ole, et inderlig arbeid med oppbyggelige fortellinger for barn. Og allerede på begynnelsen av 30-tallet ga biskop Johan Lunde ut en samling med barneprekener. Boka var illustrert til og med, uttrykksfulle blyanttegninger av Gudmund Stenersen ga sitt besyv til biskopens ord. De hadde nok ikke kommet langt i møte med barn i våre dager, men inderlige uttrykk for et ønske om å formidle bildet av den kjærlige Jesus til den tidens barn, det var det.

I 1947 ble IKO, som i går feiret en av sine avleggere, stiftet. I boka Det gjelder barnet, som kom ut i 1953, skriver IKOs første leder Bjarne Hareide, ildfullt om behovet for en religionspedagogisk satsing. Han viste til at prekestolen hadde sine teologiske fakulteter, og påpekte at «for den like viktige gjerning, dåpsundervisningen, har vi ennå ikke én vitenskapsmann som kan ofre seg helt. Kirken har like stor forpliktelse for den kristne pedagogikk som for sin teologi.»

Formyndersk Å ja, vi fikk etter hvert en religionspedagogisk utdanning, og etter hvert også en – jeg hadde nær sagt avpedagogiserende utvikling. For det har vært servert mye velment kjedelig og ikke så rent lite formyndersk i den gode saks tjeneste de siste generasjoner. Til tross for at det allerede på 50-tallet ble hevdet at «Ingen kan oppdras til kristendom, bare i kristendom».

I dag stoler vi mer på kraften i kunstnerisk frie fortellinger. Åpenheten gir blomster i mange bed. Som forfatteren Levi Henriksen skrev i sin spalte «Menn om mangt» forleden: Jeg hadde ikke blitt så god til å fortelle historier hvis det ikke hadde vært for flanellografen på søndagsskolen.

Katolikkene. Dåpsklubben Tripp Trapp er IKOs satsing for de aller minste. Det er en videreføring av Hjemmenes Dåpsring som Fred Riktor startet på 80-tallet. Og det er et arbeid i vekst. Ikke bare har tiåringen 7.800 medlemmer når de nå er i ferd med å sende ut medlemspakke nummer to av årets tre. Pakkene er et tilbud til grunnplanet i kirken, og mange gir uttrykk for at innholdet hjelper dem til å få naturlige samtaler om kristne emner.

Nylig ble de også kontaktet av den katolske kirke i Norge, som hadde merket seg stoffet de sprer, og ønsket et samarbeid. Når det kommer i sving, blir det et oppsiktsvekkende økumenisk framstøt, som sier mye om hvilket klima det er i norsk kirkeliv for tiden.

Bursdagspresang. For grunnutfordringen er den samme enten man er katolikk eller protestant. Og den er heller ikke blitt særlig endret de siste 70 år, skal vi tro Hareide som skriver i sin bok om hva det var som sviktet i mellomkrigstiden: «Nytteverdiene trådte istedenfor åndsverdiene».

Tripp Trapp kunne trenge en skikkelig bursdagspresang for å gjøre tilbudet sitt enda bedre kjent. Alle dåpsbarn burde få pakke. Hvem åpner pengepungen? Kirkerådet?

Har du mye lekser til i morgen?
Standardspørsmålet fra foreldremunn er blitt avleggs. For elevene har ikke lekser til i morgen lenger. Ikke engang på videregående. De har arbeidsplan, og den skal munne ut i styrket kompetanse på ett eller annet felt etter en gitt periode. Nå er det tid for innspurten i den lengste av alle disse periodene – selve skoleåret. Vi er inne i «sluttvurderingsperioden».

Den gode nyheten er at nå er det mulig for elever som har daffet seg gjennom hele året, å løfte seg opp. For selv om de har levert minimumsløsninger slik at de bare sånn omtrent har oppnådd måtelige karakterer til «Midtveisvurderingen», kan karakterene ved skoleårets slutt bli bra. Regjeringens reform i grunnskole og videregående skole, det såkalte Kunnskapsløftet, pålegger nemlig lærerne å vurdere elevenes kompetanse ved skoleårets slutt, ikke å gi et gjennomsnitt av hvordan året har vært.
Den dårlige nyheten er at det kan bli vanskelig for mange å plutselig skulle hente inn kompetanse som skulle vært bygget opp gjennom planmessig arbeid i løpet av hele skoleåret. Mange elever sliter med å få til en god arbeidsrytme. En innlevering som skal være om 14 dager, har man jo all verdens tid til å gå løs på – i morgen!

Kompetanse. Hvor pussig det enn kan virke, siden vi her snakker om et «kunnskapsløft», er det heller ikke lenger så mye snakk om kunnskap. Kompetanse er det nye mantra. Det er dette elevene skal tilegne seg. De behøver ikke kunne navnene på byene i Belgia. Det holder å vite hvor man kan finne dem hvis man trenger dem.
Ansvar for egen læring høres fint ut, og tenker man på målet for utdannelsen, er det besnærende. Det er jo slike arbeidstakere Norge vil ha: Folk som ikke behøver å bli detaljstyrt, men som viser ansvar og har egen framdrift. Spørsmålet er bare om det ikke er litt vel optimistisk å tro at det bare er å bestemme at det er slik, og vips så får vi elever som følger med og legger planer, disponerer tida si slik at oppgavene kan leveres i tide. Og som har et støtteapparat som kan veilede dem til å finne ut hvordan oppgaver skal løses, når det ikke lenger er nok bare å lese læreboka. Alle elever kunne trenge hver sin IT-konsulent for å kunne hamle opp med alle utfordringene de nye skoleverktøyene medfører.

Ny vurdering. For lærerne er den nye ordningen også utfordrende. For at elevene skal ha mulighet til å vise at de er blitt skikkelig flinke i det siste, har de nemlig rett til å kreve ny vurdering av sine prestasjoner. Det kan bli svært travelt for lærerne i disse vakre vårdagene, når elevene strømmer på for om mulig å rykke opp en karakter eller to i forskjellige fag, når livets harde realiteter er begynt å gå opp for dem, og de har funnet ut at det faktisk er kamp om plassene på den skolen eller det studiet de gjerne vil inn på.

«Kvantitetsløftet». De nye kravene som stilles til lærerne (og elevene) i Kunnskapsløftet innebærer at reformen har fått oppnavnet «Kvantitetsløftet» av enkelte. Det er blitt veldig mye måling og telling i det siste. Visst kan man mene at det er mange bra mål som er satt, men det er lumpent å sette høye mål hvis man ikke samtidig setter deltakerne i stand til å nå dem. Ordningen stresser elevene, som har oppgaver som er nesten ubegrensede i sitt omfang. Det stresser også lærerne, som er blitt pålagt mye merarbeid i forhold til både veiledning av enkeltelever og plikt til å stille opp på krav om nye vurderinger.
Vurderingene er dessuten blitt stadig mer skjebnesvangre for elevene. Mens man tidligere hadde som overordnet mål for skolen at den skulle gjøre elevene til «gagns menneske», skal den i dag produsere målbare resultater som kan settes opp i statistikker og kåre vinnere og tapere.
Min bestefar kunne med hånden på hjertet si: Det er ikke karakterene som teller, men karakteren. Det er blitt en sannhet med modifikasjoner.

Fritt Ord har funnet en verdig vinner til prisen sin. Få kan provosere så kraftig som Nina Karin Monsen.

Fritt eller trendy?

Nina Karin Monsen er noe så eksotisk som en filosof som snakker Frp-dialekt. Eller med andre ord: Hun formulerer seg rett som det er usedvanlig klart og forbeholdsløst, og resultatet er ofte at hun provoserer folk inntil det smertefulle.

Juryen som hvert år flytter 400 000 kroner fra sin konto til en annens, samt deler ut en statuett laget av Nils Aas, sier at det i år skal være Monsen for hennes «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt».

Dette provoserer mange enda mer. Ikke nok med at man skal tåle at den høyrøstede filosofen fra Bergen ytrer seg så det gjaller både gjennom aviser, radio, bøker, foredrag og TV. Hun får pris for det også!

Fremst i rekken av protesterende står Kim Friele. Hun mottok selv prisen i 1978 for sin utrettelige kamp mot diskriminering av homofile og lesbiske. Nå vil hun levere den tilbake, både statuetten, diplomet og de 400 000 kronene, som hun nå kaller for Judaspenger.
Det er flott å tenke på at Fritt Ord ga prisen til Friele i 1978. Da var det faktisk bare seks år siden forbudet mot homofile handlinger var blitt opphevet i kongeriket Norge. Hun talte høyt mot diskriminering av homofile i en tid da det var motstrøms og risikabelt. Da hun fikk prisen, hadde opinionen svingt kraftig til fordel for homofile, men det var like fullt så kontroversielt, at det var et tøft valg av Fritt Ord å utpeke henne.
Siden har utviklingen fortsatt i det som Friele og hennes kampfeller vil kalle riktig retning. For ikke bare er det slutt på forbudet. Det er også kommet forbud mot diskriminering, og med den likestilling i forhold til retten til å gifte seg. Og folk som gifter seg vil ha barn, og omtrent der er vi nå i debatten. Skal homofile ha rett til assistert befruktning?

Sterk kost. Nina Karin Monsen er av dem som har ytret seg kvast om dette. Ikke bare er hun imot. Hun ordlegger seg provoserende:
«Hun (Friele red.anm.) og lesbiske som vil ha farløse barn ser mannen som en avlsokse, slik gamle patriarker tidligere så på alle kvinner som rugekasser. Når det gjelder homofile menn, kan de reise til USA eller India på jakt etter kvinner som kan bære frem deres barn. Det er fattige kvinner ingen synes å bry seg så mye om», sier Monsen i intervju med Dagbladet. Hun sier at barn av lesbiske blir handicappede.
Dette er sterk kost ikke bare for Friele. Musikeren Lisa Dillan sier til magasinet Blikk at hun vil starte opprop mot prisutdelingen.

Hele konflikten illustrerer godt hvor nær menneskers innerste følelser dette berører. Det burde en filosof som Nina Karin Monsen vite, og dermed holde seg for god (eller klok?) til å bruke betegnelser og karakteristikker som hun vet må virke sårende.
Men på den annen side: Hva er en debatt der bare den ene partens syn er legitimt å bringe til torgs? Og der følelseskoket tolereres bare på den ene siden?

Majoritetstyranniet. «Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer», skriver Fritt Ord om tildelingen.
Det er vel omtrent der vi er: Vi er et samfunn som roser oss av å sette ytringsfriheten i høysetet. Men noe tyder på at vi er i ferd med å få en ytringsfrihet innenfor grensene av det flertallet kan gi sin tilslutning til. Det er vel ikke særlig mye å rose seg av?
Toleranse er ofte noe folk med makt utviser. «Toleranse har langt på vei blitt det nye majoritetstyranniet», konstaterte Svein Inge Olsen i forbindelse med Protestfestivalen sist sommer.

Så la bergenseren snakke! Og la Fritt Ord minne oss om at prisen de deler ut, hverken heter «Snilt Ord» eller «Brubyggende Ord». Men det kunne kanskje være idé til en ny pris?