Mariken Lauvstad

Alder:
  RSS

Om Mariken

Skuespiller, teaterpedagog og sceneinstruktør. Skribent (periskop.no og scenekunst.no). Brenner for scenekunst for og med unge. www.marikenlauvstad.no

Følgere

Murene imellom oss

Publisert 10 måneder siden - 1079 visninger

12-16 September skulle den norsk/sør-afrikanske teaterproduksjonen Phefumla framføres på Sand Internasjonale Teaterfestival i Kristiansand, 18. september i Oslo. Men det gikk ikke som tenkt; på tross av at festivalen stilte som garantister, syntes UDI det var for risikabelt å la to av de seks være i Norge i ni dager. Forestillingen kan dermed ikke vises i sin opprinnelige form. Og på den måten har den fått et politisk meta-aspekt.

Cape Town -den vakre havnebyen med den grimme historien. Byen topper stadig internasjonale kåringer for «beste reisemål», og i sommer- halvåret flommer den over av turister fra hele verden. Det er imidlertid få som setter foten i de fattige townshipene som omkranser sentrum. Her ble«svarte» og «fargede» sør-afrikanere separert og forvist ut under apartheid. Den geografiske raseoppdelingen henger fortsatt igjen, og millioner av underprivilegerte bor her; «svarte» xhosa i sine områder, «fargede» afrikaans-språklige i sine. Navnene på townshipene ble i sin tid satt av hvite kolonialister, og er nærmest ironisk misvisende; «Ocean View» og «Lavender Hill» høres ut som villastrøk, men er i virkeligheten det helt motsatte: Hundretusenvis av bølgeblikk-skur som rommer høy arbeidsledighet, høy kriminalitet, høy dødelighet, og høy forekomst av HIV/AIDS. Det er i slike områder alle de fire skuespillerne i “Phefumla” har vokst opp.

Forestillingen, støttet av Kulturrådet, Utenriksdepartementet, Cultiva og ASSITEJ, er produsert med seks unge menn fra underprivilegerte områder utenfor Cape Town, og var basert på deres egne historier fra post-apartheids mørke bakgater. Den ble svært godt mottatt under verdenspremiéren ved ASSITEJ International Theatre Festival i Cape Town i mai. Som produsent og initiativtaker har min drivkraft hele tiden vært et ønske om å skape et direkte møte mellom to totalt ulike virkeligheter. Jeg tror det er viktig i vår tid. 

En annen verden
Etter å ha bodd i begge land, tør jeg påstå at livspremissene for en gjennomsnittlig nordmann og en gjennomsnittlig sør-afrikaner er så vanvittig ulike at det er nesten umulig å forestille seg før man har møtt menneskene, pustet deres luft, lyttet til deres historier og forsøkt å forstå.
Og det er nettopp ut fra dette ønsket, at forestillingen “Phefumla” (Å puste) ble til. Å bringe “deandre” til “oss”. For er våre antakelser om “de andre”, riktige? Når vi ser nærmere, er våre forestillinger om oss og dem, rett og galt, sant og usant, korrekte?

Jeg flyttet i utgangspunktet til Sør-Afrika for å arbeide på det Fredskorpset-finansierte teaterprogrammet “Help, I am Free”, med teater som et verktøy for rehabilitering i fengslene Pollsmoor og Goodwood Prison. Møtet med sør-afrikansk historie og kultur var brutalt. Den rommer alt; kolonialisering, maktforholdet mellom nord og sør, tidligere institusjonalisert rasisme og systematisk dehumanisering. Jeg innså at alle murene vi mennesker har laget mellom hverandre; sosialt, nasjonalt og globalt, murer som nå også utgjør en del av vår historie som menneskehet, fortsetter å forme oss. Lite visste jeg at dette prosjektet så til de grader skulle tydeliggjøre akkurat hvor høye og tykke disse murene egentlig er. I townshipene i Sør-Afrika lever mennesker sine usynlige, ubetydelige liv, langt under vår vestlige radar. Gjennom produsentarbeidet fikk jeg merke hvilken avgrunn som skiller oss:
Hvordan skaffer man pass til en nittenåring som ikke en gang har fødselsattest? Hvordan skal man lønne mennesker som ikke har egen bankkonto? Hvordan kan en person som knapt har forholdt seg til en datamaskin hele sitt liv, klare å fylle ut elektroniske visumsøknader? Hvor kvitteringen sendes på e-post, og vedkommende aldri har verken sendt eller mottatt en epost noen gang?

Etter arbeidet med denne teaterproduksjonen, kan jeg svare deg på alle disse spørsmålene, og mange andre også. Løsningene har ikke vært lette. Vår verden er ikke laget for dem. Hele dette initiativet har vært et forsøk på å bryte opp strukturer som alltid har provosert meg. Overbevise dem, og meg selv, om at vi kan snakke sammen, utveksle historier, bygge broer.

Håp i håpløshet
Helt siden jeg skjønte hvor stor betydning prosjektet mitt har fått for de seks involverte, har jeg vært livredd for at de skal få avslag på visumene sine. “Det er ikke sikkert vi skal til Norge. Det kommer an på UDI,” har jeg forklart, et tjuetalls, førtitalls ganger. Men det prellet av, det eneste
de tenkte på er at de skulle få sitte i et fly, se utlandet for første gang, hvor mye de skulle skryte når de kom tilbake før de ga seg i kast med neste framføring på Cape Town Fringe Festival i Oktober, og sannsynligvis Nederland like etter. De er herlige mennesker, som har trukket elendige lodd. Ja, de har bakgrunn som ungdomskriminelle, men i townshipene er gangsterne de eneste i gatebildet som har synlig status og penger, alltid på utkikk etter unge løpegutter. Det kunne skjedd hvilken som helst
township-gutt, å snuble inn i gangster-livet som 13-åring. Den styrken de fire har vist ved å klare å komme ut av noe slikt, med elendige odds, for noen av dem etter begredelige soningsforhold i ungdomsfengsel og kraftig stigmatisering, er mer enn hva de fleste av oss ville klare.

Disse fire er noen av de varmeste folka jeg har møtt. De arbeidet knallhardt, men ble fullstendig overveldet over å oppleve reaksjonene fra publikum under den internasjonale teaterfestivalen Cradle of Creativity her i Cape Town, hvor stykket hadde premiére. Forestillingen har blitt invitert til Canada, Frankrike og Belgia, og kunne utgjort et levebrød. Men som organisator og produsent er jeg avhengig av en viss medvind for å kunne fortsette å drive prosjektet framover. Og verden er full av murer.

Murer mellom sort og hvit, rik og fattig, oss og dem. Murer vi har skapt, murer vi opprettholder og forsterker, for eksempel for å holde syriske flyktninger og andre mennesker i nød så konsekvent på utsida av norges landegrenser.


Kun ni dager skulle guttene oppholde seg i Norge, men bare fire fikk lov.
Murene vi i Norge skaper for å beskytte oss mot «de andre» i dag, er de samme murene som vil ødelegge oss i morgen. Vi tror vi beskytter oss selv, men i virkeligheten forsterker vi kulturelle avgrunner som, over tid, vil skape økte politiske og kulturelle konflikter. Har prosjektet vært bortkastet? Jeg mener at det ikke har det. Å arbeide for humanitet og rettferdighet, for miljø, for en bedre og helere verden, er ikke bortkastet selv om det ikke hver gang gir ønsket resultat, og selv om det kan ha en pris. Jeg vet at dét i seg selv har betydd mye for disse gutta; at noen var villig til å legge inn et stort arbeid for å prøve å gi dem muligheter. Det er kampen som er viktig. Det at vi prøver. Det at vi fortsetter å prøve. Jeg tror vi trenger denne tankegangen, mer enn noensinne, ettersom verden i øyeblikket er et svært usikkert sted
med mange mørke krefter.

Selvsagt vet jeg at UDI følger regler. De er ingen fæle troll som gnir seg i hendene hver gang de kan avvise en visumsøknad. Kanskje har saksbehandleren til og med gjort en god og grundig jobb. Det er reglene og systemet som er for kaldt. Og hvordan reglene og systemet er i samfunnet vårt, må vi alle ta ansvar for. Avslaget opprører meg enormt fordi det inngår i et større bilde. Et bilde hvor det å ta inn 20.000 flyktninger i året sees på som radikalt og urealistisk, mer enn velferdsstaten vår kan makte. Samtidig finnes det velferdsprofitører som casher ut millioner i profitt på omsorgstjenester som eldreomsorg og
barnevern. Hvor de rikeste får mindre skatt. Hvor sosiale forskjeller vokser raskt. Jeg tror ikke det er flyktninger og asylsøkere som er den største trusselen mot velferdsstaten vår. Det er oss, og det samfunnet vi har valgt.

Men det én person ikke kan flytte alene, kan mange flytte sammen. Derfor velger vi å gjennomføre forestillingen. Den blir omarbeidet, den blir adaptert, den mangler to stykker. Tomrommene etter dem blir en del av den, og forestillingen, som på mange måter handler om å ikke bli hørt og sett av den vestlige verden, vel, den blir i sin form et bevis på akkurat dét.

Det er den drømmen vi bærer på
At noe vidunderlig skal skje...

Vi må aldri gi oss, det er vi som skaper verden.
Så godt valg da, dere. Hvilken verden vil du ha?

Gå til innlegget

Flyktning eller menneske?

Publisert over 1 år siden - 961 visninger

Både ordlyden i debatten og karakteristikkene av flyktninger, har forandret seg dramatisk. Er norsk flyktningepolitikk blitt systematisk dehumaniserende?

 

Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt. Alle er like for loven, og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven, sier FN's menneskerettigheter. Siden krigen i Syria ble systematisk forverret i 2014, og tusener av syrere ble tvunget på flukt med Norge som ett av mange mål, har norsk innvandringsdebatt gradvis endret karakter. Både ordlyden i debatten og karakteristikkene av flyktninger, har forandret seg dramatisk. Regjeringen har nylig fremmet forslag om lovendringer som fratar flyktninger mange av deres juridiske rettigheter. Er norsk flyktningepolitikk blitt systematisk dehumaniserende?

Vi lærer våre barn at alle mennesker er like mye verdt. Uten selvransakelse tar vi det som en selvfølge at Norge slutter seg til FN's menneskerettighetskonvensjon, som sier at enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Enhver. Alle mennesker på jorda. Hadde du sett et barn holde på å drukne i et vann, hadde du helt refleksivt kastet deg uti og gjort alt du kunne for å hjelpe. Men hva om det var to som druknet? Enn hvis det var ti, femti? Eller, hva om den etiske problemstillingen gjaldt hundrevis av druknende flyktningebarn på veien over Middelhavet fra Syria til Europa, barn som ikke er norske, som ikke er vårt, mitt eller ditt, ansvar?

Når slutter vi å føle at det er vårt ansvar å hjelpe? Når blir de som drukner, bombes og dør, «de andre»?»

Da flyktningehistoriene var ferske, gikk hele Norge amok med innsamlinger, pengegaver og engasjement. Men til tross for dette, så stoppet ikke nøden. Flyktningene fortsatte å komme. Og de kommer fortsatt. Det er fremdeles krig, barn blir bombet i hjel eller drukner i Middelhavet. Hvordan skal vi kunne bære ansvaret for det? Hvordan skal vi orke å engasjere oss når det aldri slutter?

 Å kunne distansere seg psykologisk fra global nød og sosial urettferdighet er avgjørende for at vi skal kunne klare å fokusere på våre egne liv; rettferdiggjøre vår levestandard, vårt forbruk og våre politiske og økonomiske interesser som nasjon og individer. Nøden i verden er for stor. Dersom vi ikke konstruerer og opprettholder murer mellom oss og de andre, vil vi rett og slett ikke klare å fungere på den måten samfunnet vårt, slik vi har skapt det, er avhengig av. Og det må vi jo. Norges økonomi og politiske interesser må fremmes, ivaretas, opprettholdes. Må de ikke?

En samfunnspsykologisk konstruksjon

Dehumanisering er en samfunnspsykologisk mekanisme vi kan finne utallige historiske eksempler på, og som har funnets til alle tider. Fenomenet lever blant oss, og med oss, hele tiden. Klasseinndeling er ett eksempel. Det er vi, også er det de andre. De skitne, de bare halvt menneskelige. De udugelige, ynkelige, ubrukelige. Som de øst-europeiske tiggerne som kommer i hundretall hver sommer, den skjærende lyden av sure trekkspill og raslingen fra mynter i pappkrus som høres Oslo rundt hele sommerhalvåret. «Ikke gi, det går bare til bakmenn!» «Hvis du gir, kommer det bare enda flere!» Og de narkomane, de som står med knekk i knærne og sprøyta i lysken på T-banestasjonene. «De er jo skyld i det sjøl!» «Få dem vekk! I hvert fall fra sentrum, hvor familier tar ungene sine med på lørdagshandel!» Men de aller verste må vel være muslimene? «Den religionen er jo som en epidemi. Merker dere ikke hvor fort det går? For femti år siden gikk folk i kirka. Nå står kirka tom, mens de nybygde moskeene er fulle.» Og så flyktningene, da, der de svømmer for livet bak kantrede båter. «Men du, er de mediebildene virkelig ekte tror du? Eller er det manipulert? Er flyktningekrisa virkelig så voldsom som media skal ha det til? Og hvem er det som er så naive at de tror vi bare kan åpne grensene og hilse hele Syria velkommen med åpne armer og gratis lefserull ved grensa?»

 Alle mennesker som tror de er helt uten stigmatiserende og dehumaniserende tendenser, lyver enten overfor seg selv, er historieløse, eller begge deler. Dehumanisering er en så systematisk del av vår politiske og økonomiske struktur, at ingen forblir uberørt. Holdningene bringes videre gjennom historisk arv, og underbygges av nåtidens medier og ny informasjon. Vi reagerer ikke nødvendigvis særlig mye på alle disse synlige og usynlige murene. Vi trenger dem, til og med. De er en del av prosessen med å finne, forstå og forsvare vår egen plass i verden.

 Systematisert dehumanisering la grunnen for både slavehandel, Holocaust og folkemordet i Rwanda. Men det er ikke bare et spøkelse fra fortiden. Vi finner det fremdeles i all krig, diskriminering av minoriteter og rasisme. Kan vi snakke om deportering, når afghanske ungdommer nå sendes ut av landet som konsekvens av en høyt omdiskutert form for alderstesting? En metode både Legeforeningen, Redd Barna, NOAS og Folkehelseinstituttet mener dagens alderstesting av mindreårige er alt for usikker og ikke tilstrekkelig vitenskapelig basert?

 Den amerikanske filosofiprofessoren David Livingstone Smith hevder i boken «Less than Human» (2011) at avisoverskrifter er en av primærkildene til dehumaniserende retorikk. De er designet for å fange øyets interesse og umiddelbart motivere til videre lesning. Sjokk-overskrifter med ord som «flyktningestrøm» osv., fanger blikket vårt fordi de spiller på vår dypeste frykt, frykten for å miste vår trygghet, vår identitet, det som er «oss». Et eksempel på en slik retorikk er Dagbladets overskrift 25. November 2016: «Erdogan truer med å oversvømme Europa av flyktninger». Overskrifter som dette, sprer frykt og lukker sinnet. Hvis en stor og komplisert humanitær situasjon forklares som en «flyktningestrøm» som risikerer å «oversvømme» Norge, vel, da blir videre analyse overflødig.

Ord og manipulasjon

Dehumanisering som samfunnspsykologisk prosess har fått sterkere røtter i det norske samfunnet etter at regjeringen dreide kraftig mot mørkere blått. Politisk språk, retorikk og holdninger nører opp under antakelser, forutintatthet, frykt og kynisme. Venstresida beskyldes for naivitet, for å fremme et «godhetstyranni». Lykkejegere eller økonomiske migranter er ordene innvandrings- og integreringsministeren vår bruker om flyktningene. «Vi kan ikke hjelpe alle!» «Vil vi ha svenske tilstander i Norge?» Det er lett å tro at forandringene, både i språk og i lovverk, er små og uten betydning. I virkeligheten er de dramatiske. Regjeringen har stått for en rekke forslag til, og vedtak om, innstramminger og endringer i velferdsordningene for flyktninger. De fleste særrettighetene for flyktninger i folketrygden foreslås opphevet. Regjeringen har for eksempel foreslått å øke botidskravet for mange ytelser til fem år, at ytelser til familier i mottak ikke skal overstige 10 000 kroner per måned. For en familie på seks vil forslaget bety at man sitter igjen med 55 kroner dagen hver. Det er fremmet forslag om å innføre betalingskort uten kontantuttak, som gjør hverdagen for flyktningene enda vanskeligere enn den allerede er.

 Nødvendig beskyttelse, eller kaldt skjold

Systematisk dehumanisering er farlig. Og uansett hvor stor og uoverskuleig verdens nød enn er: vi hadde ikke kunnet legitimere vår fordelingspolitikk, praktisere vår flyktningepolitikk eller rettferdiggjøre våre forbruksvaner, dersom vi virkelig levde ut fra prinsippet om at alle mennesker er like mye verdt. Hadde vi ikke hatt «de andre», hadde det heller ikke vært noe komfortabelt «oss».

For tiden bor jeg i Sør-Afrika, et av verdens mest urettferdige samfunn. Her blør fortsatt sårene etter kolonialisering og apartheid. Sør-Afrika er et land hvor bitterheten fra traumatiserte folkegrupper og de hvites vedvarende økonomiske maktgrep, fortsatt opprettholder rasehatet. Er det noe jeg har lært meg siden jeg kom hit, så er det at dehumaniserende prosesser, enten det er på internasjonalt eller nasjonalt plan, kan skape dype sår som trenger tiår, eller lengre, på å gro.  Den siste tidens forandringer i det norske samfunnet kverner i hodet mitt, og skremmer meg langt inn til beinet. Jeg er redd, ikke på grunn av flyktningene, men på grunn av måten de behandles på. Ordlyden i de offentlige debattene. Ordene vi bruker for å beskrive flyktninger og flyktningekrisen, hvordan vi fratar mennesker menneskeverdet.

 Mange tror at Norge, som et av verdens rikeste land, best kan beskytte sine interesser ved å innføre den strengeste flyktningepolitikken som overhodet er mulig. Men det er ikke flyktningene som slår beina under velferdsstaten. Det er en stadig sterkere økonomisk elite, økt privatisering, barnetrygd og andre offentlige ytelser som aldri justeres ordentlig opp. Økonomiske mekanismer som tross alt har fint lite med flyktningekrisen å gjøre. De økte sosiale forskjellene alene bidrar til en økende grad av dehumanisering; klasseforskjellene øker, og vi er i tillegg i ferd med å danne en ny tjenerklasse av arbeidsinnvandrere.

 Jeg har mistet mye av stoltheten over landet mitt. Det som imidlertid gir håp, er at mange endelig har begynt å våkne. Folk er sinte nå. Og det sinnet, den vissheten i både hjerte, mage og hode om at den sittende regjeringens praksis er feil, feil på et dypt og grunnleggende humanistisk nivå, den skal vi lytte til. I følge FN's menneskerettskonvensjon har alle mennesker det samme menneskeverdet. De samme rettighetene til juridisk hjelp og andre ytelser. "De andre" er en illusjon. Vi er alle mennesker. Det er en krevende erkjennelse, men om vi ikke tar det innover oss, kommer vi heller aldri til å kunne løse globale utfordringer på lang sikt. Norge er blant verdens rikeste land, og fører en innvandringspolitikk som er blant verdens strengeste i en tid med akutt humanitær krise. Det er ikke humant.

 

 

 

Gå til innlegget

Det brennende hjertets problem

Publisert nesten 3 år siden - 599 visninger

Når du arbeider med mennesker, men ikke lenger er åndsnærværende og tilstede som et helt menneske i jobben din, er det da en etisk problemstilling?

Nesten ikke tilstede

Vi har alle vært der. På jobben, når man er dritt lei, irritert og sliten. Rutinene, kravene, stresset og forventningene. Det skal gå fort, man skal holde arbeidsmengden i sjakk. Man sitter på kontoret, behandler pasienten eller underviser elevene, mens man formelig hører veggklokka tikke sirups-seige sekunder. Man utfører alt man skal korrekt, og det hele ville sannsynligvis kunne rapporteres, dokumenteres og se fint ut på papiret, men noe mangler. Kanskje det viktigste.

En del av oss lever det meste av arbeidslivet sitt på denne måten. Det er helt greit, men heller ikke mer. Man stempler inn og stempler ut. Man kjeder seg mye og vil mindre enn man ville i fjor, dropper det ekstra prosjektet som krevde så mye tid og ekstraarbeid, sniker seg til en ekstra kaffepause. Drømmer om ferien. Sannsynligvis vil ingen noensinne klage på deg. Du er jo ikke til bry. Du krever ingenting, annet enn avspaseringsdagene dine og hvert minutt av overtiden. For det er jo ikke det at du ikke gjør det du skal. Du gjør det du må. Men heller ikke et gram mer.

Et eller annet sted mellom skuffelsen over arbeidsoppgavene, omorganiseringen og irritasjon over sjefen, skjedde det noe. Umerkelig. Ikke fra den ene dagen til den andre, men langsomt. En del av deg selv ble koplet ut. Men hvorfor? Og hva får du selv ut av det? Du gleder deg jo ikke lenger over å få til noe. Det som stimulerte deg, er borte. Livet har blitt det som skjer fra du stempler ut klokka 16.00 til du stempler inn klokka 08.00, på samme måte som da du som tenåring hørte lærerens stemme som en fjern dur, kikket ut av vinduet i klasserommet og dagdrømte om at det virkelige livet skulle begynne.

Nærvær og fravær

Mange av oss har møtt legen som kikker inn i dataskjermen mens han spør hvordan du har det. Læreren som ikke ser hvordan Maria forsvinner mer og mer inn i seg selv, fordi han ikke orker å forholde seg til nok en mobbesak, de er jo uansett nesten umulige å gjøre noe med. Pleieren som heller tar en ekstra femminutter på pauserommet enn å sitte ved sengen til den alvorlig syke pasienten. Saksbehandleren som ser opp på deg bak brilleglassene, men ikke ser deg. Kroppen er der, men hjertet har stemplet ut. Småting, kanskje. Men samtidig holder vi mennesker hverandres skjebner i hånden hele tiden. Hva hvis ingen ser Maria, ingen tar pasientens plager alvorlig, ingen sitter ved den sykes seng når hun dør?

Og samtidig, hver dag, over hele Norges land og alle andre land i verden, skjer det motsatte. Legen møter pasienten sin med et varmt håndtrykk og åpent blikk. Læreren ser allerede ved starten av dagen at Maria fortsatt ikke har det bra, og begynner umiddelbart å tenke over hvordan han skal håndtere det. Sykepleieren bruker de ekstra fem minuttene ved sengen til den alvorlig syke.

Det brennende hjertet er nærværende, tilstede og lyttende. Det brennende hjertet blir glad i elevene sine, bryr seg om pasientene sine, involverer seg på et mellommenneskelig plan.

Det brennende hjertet tar de ubehagelige kampene og stiller de vanskelige kravene, for elevene, pasientene og klientene. Det brennende hjertet engasjerer og mobiliserer. Fordi hjertet er i jobben og jobben er i hjertet. Og sammen kan de brennende hjertene flytte fjell.

Å brenne, og å brenne ut

Men hjerter er sårbare. For det kan være tungt å brenne, i et byråkratisert, effektivisert og økonomistyrt samfunn. Politikerne og samfunnssystemet bærer en stor del av ansvaret for å unngå at effektivitetskrav og press til slutt gjør det å koble ut hjertet til en overlevelsesstrategi. Ingen kan gjøre mer enn det systemet legger opp til. Legen har så mange pasienter, læreren har det allerede så travelt. Og de brennende hjertene trenger tid. De tenker ikke kroner og øre. De tenker mennesker. Det farlige er likevel når man ikke lenger klarer eller vil være et helt menneske i jobben sin, men kobler ut hjertet. Når jobben ikke lenger blir virkelige møter med andre skjebner og liv. Og der har også enkeltmennesket et ansvar, for hvis ikke de etiske valgene man gjør hver dag i jobben man har et langt arbeidsliv, definerer en, hva definerer en da?

Utbrent er kanskje et negativt ladet ord, som gir assosiasjoner til svakhet, til å ikke tåle motstand. Men man har i hvert fall brent. Og det er uvurderlig. Vi skal ikke alle gå på jobb som levende brannfakler hver dag. Men med et lite bluss, kanskje. Et lite bluss og en tilstedeværelse som gjør ekte og givende møter med andre mennesker mulig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
34 minutter siden / 10839 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10839 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10839 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 2 timer siden / 784 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 784 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 10839 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 310 visninger
Eirik Elin Stillingen kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 3 timer siden / 193 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 3 timer siden / 1746 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
rundt 3 timer siden / 517 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 4 timer siden / 193 visninger
Les flere