Marianne H. Brekken

Alder: 31
  RSS

Om Marianne H.

Teolog og prest i den norske kirke, bachelor i religionsvitenskap. Nestleder i Åpen folkekirke og medlem av Mellomkirkelig Råd og Sentralkomiteen til Kirkenes Verdensråd.

Følgere

En økumenisk vårdag

Publisert rundt 1 år siden

Den verdensvide kirken må stå sammen i møte med en truet og sårbar verden.

Skrevet av Marianne H. Brekken Medlem av KVs sentralkomite og Berit Hagen Agøy Generalsekretær i Mellomkirkelig råd

Pave Frans kom ens ærend til Genève 21. juni, for å delta på markeringen av 70-års-jubileet til Kirkenes verdensråd (KV). Det unike besøket er en sterk bekreftelse på pave Frans’ prioritering av kirkelig enhetsarbeid og på den nære relasjonen som nå har utviklet seg mellom Den romersk-katolske kirke og KV. 

Paven var krystallklar i sin tale: Gud har gitt hele sin kirke i oppdrag å fremme evangeliet om fred og forsoning. Kirkens enhet er Guds gave til oss, og vi er satt til å synliggjøre fellesskapet mellom kristne søsken – i tjeneste for hverandre og for alle mennesker. Den verdensvide kirken må derfor stå sammen i møte med en truet og sårbar verden. En samlet kirke må bringe håp til mennesker som lider og som kjemper for fred, rettferdighet og skaperverket. 

Klar brodd. 

Paven minnet oss om at vi vandrer i kraften av Den hellige Ånd, og at bønn er økumenikkens oksygen. Han etterlyste et sterkere økumenisk samarbeid om evangelisering og misjon, og han kom med klare diakonale utfordringer i møte med en ødelagt verden. Pave Frans var radikal og konkret da han snakket om diakoni. Han utfordret oss blant annet til å ta imot så mange flyktninger vi er i stand til – fordi de er våre medmennesker. Han hadde også en klar brodd mot grådighet materialisme og ødeleggelse av skaperverket. 

Paven Frans’ agenda er gjenkjennelig for alle som har fulgt KVs arbeid gjennom 70 år. Når paven snakker om klimaengasjement og menneskerettigheter – i et språk KV har brukt i tiår – vekker det internasjonal oppmerksomhet. Det viser paveembetets gjennomslagskraft, men handler også om pave Frans’ personlige engasjement og utstråling. At pave Frans nå forplikter sin kirke til et tettere samarbeid med KV, er ikke overraskende, men likevel svært gledelig.

Felles pilegrimsreise. 

«Vi bør gjøre sammen det vi kan gjøre sammen», sa KVs generalsekretær, Olav Fykse Tveit, i sin tale under pavebesøket. Selv om kirkene er ulike både i teologi og tradisjon, er vi «forsonet i vårt mangfold» og står sammen om det viktigste. I dag ser vi en tendens til at økumenisk samarbeid fokuserer på hva vi er enige om og kan gjøre sammen, heller enn på det vi er uenige om. Smerten over det vi fremdeles ikke kan dele, som felles nattverd, er der selvsagt fortsatt, men mens tiden arbeider langsomt for dogmatiske tilnærminger, er det svært mye vi kan gjøre sammen. 

KVs siste generalforsamling i Sør-Korea i 2013 lanserte «Pilgrimage of Justice and Peace» som visjon for KVs arbeid i årene framover. Pave Frans har sagt at denne pilegrimsreisen vil han også være med på. Sammen med hele Guds kirke på jord – og alle mennesker av god vilje, uavhengig av tro – vil vi stå sammen i arbeidet for en fredeligere og mer rettferdig verden, i respekt for hverandre og for skaperverket. Temaet for pavebesøket i Genève 21. juni var nettopp Økumenisk pilegrimsreise – vi går, ber og arbeider sammen. 

Bildet av pave Frans som slår armene ut og smiler strålende idet han får øye på KVs generalsekretær, Olav Fykse Tveit, ved ankomsten til det økumeniske senteret i Genève, forteller at økumenikk handler om vennskap og mellommenneskelige relasjoner. 

Miriam Spies er en ung prest som sitter i rullestol. Som medlem av KVs sentralkomite var hun tilstede under pavens besøk. «Paven stoppet opp og hilste på meg og ba meg be for ham. Vanligvis sier kirkeledere at de skal be for meg», fortalte Spies. 

Disse møtene er eksempler på pave Frans’ inderlige tilstedeværelse. Paven møtte manges blikk i løpet av de timene han var i Genève, korte møter som bekreftet fellesskap. De over 400 journalistene som dekket møtet fikk mange flotte bilder av en smilende pave i samtale med ulike mennesker i løpet av dagen. Paven møtte også studentene på det økumeniske studiestedet Bossey, og en gruppe kristne fra Sør- og Nord-Korea. 

Berøres av hverandre. 

Dogmatiske læredokumenter og fellesuttalelser er gode og nødvendige redskap i økumenikken, men livet leves mellom mennesker som berøres av hverandre. Den personlige relasjonen mellom paven og KVs lederskap er utvilsomt avgjørende for at samarbeidet nå er så nært og godt. Å bygge gode personlige relasjoner er en måte å virkeliggjøre enheten i økumenisk arbeid. 

«Dette var en dag for unike møter. Når en person møter en annen og kjenner at møtet gjør en glad, beveges alltid hjertet». Pave Frans var tydelig rørt da han oppsummerte i Genève for journalistene under flyturen tilbake til Roma. «Dette var ingen formell høflighetsvisitt», fortsatte paven, «men møter mellom mennesker.» 

Generalsekretær i KV, Olav Fykse Tveit, kaller årets pavebesøk en historisk milepæl i forholdet mellom KV og Den romersk-katolske kirke. Med sine 350 medlemskirker, i 110 land representerer KV over en halv milliard kristne, mens Den romersk-katolske kirke har 1,2 milliarder medlemmer. 

Bare to ganger tidligere har Den romersk-katolske kirkes overhode besøkt KVs ledelse i Genève, Paul VI i 1969 og Johannes Paul II i 1984, men i år var første gangen paven møtte KVs valgte lederskap, sentralkomiteen. Det har vært offisiell kontakt mellom KV og Den romersk-katolske kirke siden 2. Vatikankonsil på 1960-tallet. Siden 1968 har det vært katolsk representasjon i «Faith and Order»- kommisjonen. 

I dag deltar katolikkene også som medlem av Kommisjonen for misjon og evangelisering, og deltar i en rekke av KVs ulike utvalg og arbeidsgrupper. Studiestedet Bossey har også en katolsk professor. Relasjonene mellom Vatikanet og KV har svingt opp igjennom årene, for 10-20 år siden blåste det en «økumenisk vinter», men nå snakkes det om en «økumenisk vår». 

Tegn til håp. 

Paven nikket gjenkjennende da KVs generalsekretær snakket om retten til å håpe i sin tale. Kirkens budskap må gi mennesker håp om et bedre liv og troen på at forandring faktisk er mulig, sa Olav Fykse Tveit. Dette står vi sammen om, responderte paven. «Pavens besøk er et håpstegn for alle som lengter etter enhet, fred og rettferdighet i en polarisert og urolig verden» ifølge KVs generalsekretær. Vi opplevde en økumenisk vårdag.

Trykket i Vårt Land 29. juni 2018

Gå til innlegget

Dåp, konfirmasjon og bryllup har utviklet seg til å bli en betydelig budsjettpost for norske familier. At kirkens ritualer er med å utløse pengefester og sosialt press om å være innenfor normalen er noe jeg som prest møter med ambivalens.

I dag omtales «billigbryllup» som bryllup som koster fra 80-100 000 kroner. Den første dåpen er for mange også den første festen man inviterer til som par og hvor to familier skal møtes, dåpsfølger i dag teller ofte 50 personer. Konfirmasjon er også en betydelig utgift, i tillegg til festen fikk årets konfirmanter i snitt 40 000 i rene pengegaver, det er 7 000 mer enn i 2015. Å velge kirkens ritualer betyr dermed ofte en stor budsjettpost for de fleste familier.

Konfirmasjonen er en viktig dag i ungdommenes liv og den skal selvsagt markeres, men som kirke må vi ta på alvor at mange foreldre og konfirmanter kjenner på et sosialt press når det kommer til konfirmasjon. Det er selvsagt ikke konfirmantene som er ansvarlig for dette, men presset og forventningene ungdommene kjenner på sammenfaller ofte med hva vi voksne setter opp som normalen. Får en konfirmant 15 000 og en annen 5 000 fra mor og far er det med å sette standarden for; mye og lite. En mor jeg møtte på butikken før konfirmasjonene i år fortalte at hun nå hadde tatt ut 1000 kroner til kompisgaver, de 2000 hun alt hadde tatt ut ble for lite. De hadde prøvd å være streng, men syntes det var vanskelig da han fikk fra noen de i utgangspunktet ikke hadde på listen.

Som prest overhører jeg ikke så mange samtaler mellom konfirmantene om pengegaver. Det betyr likevel ikke at presset ikke finnes. Det som ikke snakkes om kan ofte være et større press enn det som settes ord på. For slik er det med sosialt press, ofte er det noe vi ikke snakker om, det bare er sånn og alle vet om man er innenfor eller ikke.

Når konfirmasjonen nærmer seg er det nok mange foreldre med trang økonomi som ønsker at konfirmasjonsdagen ikke skal være enda en dag hvor konfirmanten får høre «vi har ikke råd» eller kjenne seg utenfor. Konfirmanter som er klar over familiens økonomiske situasjon kjenner nok ofte i slike situasjoner på et stort krysspress, en forventning fra omgivelsene og seg selv til gavene og festen, samtidig en bismak og kanskje dårlig samvittighet da de vet at familien egentlig ikke har råd. 

Gjennom konfirmasjonsåret går vi med bøsse for Kirkens Nødhjelp, vi tematiserer hvordan forbruk, rettferdighet og fattigdom henger sammen. Vi snakker om hvordan vår livsførsel påvirker andre og om hvordan vi kan skape fellesskap det er godt å være i, som ikke plasserer mennesker innenfor og utenfor. På samme tid er det i forlengelsen av kirkens ritualer at det har utviklet seg fester det er knyttet store forventninger og økonomiske krav til. Situasjoner hvor mennesker, unge og voksne føler på å ikke leve opp til forventningene som finnes og at det ikke er andre valg enn å følge etter. Det må kirken ta på alvor.

Dåpsbarna, konfirmantene og brudeparene skal selvsagt feires, og vi skal ikke sette taket på gavene eller forvente at konfirmantene ikke snakker om hvor mye de fikk. Likevel bør vi som kirkelige medarbeidere bli tøffere til å tematisere dette. Vi kan ikke tenke at presset ikke finnes bare fordi det ikke snakkes om pengegavene (utenom når årets snitt kommer.) Som kirke har vi et ansvar for å være en motkraft, men vi har også et ansvar for at kirkens ritualer ikke bare er tilgjengelig for de som har råd til å arrangere bryllupsfesten eller gi gavene som gjør at konfirmantene ligger innenfor «normalen».

Som kirke må vi erkjenne at våre ritualer utløser pengefester og sosialt press, det er ikke kirken som har skapt dette, men vi har et ansvar for at presset ikke får leve i våre sammenhenger uten at vi tematiserer det i våre møter med konfirmanter og konfirmantforeldre. 

Marianne H. Brekken, vikarprest i Sverresborg menighet

Gå til innlegget

Biskopenes selvstendige plass i Kirkemøtet

Publisert nesten 4 år siden

I den forvirrende valgordningen vi har i dag er det ikke biskopenes eller prestenes plass i Kirkemøtet vi i Åpen folkekirke tar til orde for å endre.

 I et innlegg på Verdidebatt spør Harald Hegstad om Åpen folkekirke vil kaste biskopene ut av Kirkemøtet? Svaret er nei. Han begrunner spørsmålet med at vår plattform sier at vi vil at Kirkemøtet skal velges av medlemmene selv.

Det Hegstad ikke tar med, men som også står i Åpen folkekirkes plattform, er følgende: "Bispemøtet skal ha en selvstendig plass i kirkeordningen med ansvar for bl.a. liturgiske og læremessige saker."

I dette ligger det at vi mener at embetslinjen skal være representert i kirkedemokratiet. Åpen folkekirke vil altså gi biskopene en tydeligere rolle i kirkeordningen enn den de har i dag, da særlig når det kommer til forberedelser og behandling av liturgiske og læremessige saker. Vi tar dermed til orde for at biskopene fortsatt skal være en del av bispedømmeråd og Kirkemøtet.

I den forvirrende valgordningen vi har i dag er det ikke biskopenes eller prestenes plass i Kirkemøtet vi i Åpen folkekirke tar til orde for å endre. Sitatet Hegstad viser til henviser først og fremst til at vi ønsker at alle de syv leke medlemmene i bispedømmerådene velges direkte.

I dag er det 11 prester som velges inn i Kirkemøtet av prestene i sitt bispedømme. De er derimot ikke de eneste i tillegg til biskopene som innehar teologikompetanse eller som er ordinerte prester. Dette ettersom den eneste måten ordinerte prester og fagteologer som ikke er i prestestilling kan velges på, er gjennom lek-kvote. Dette gjelder blant andre Harald Hegstad selv.

Åpen folkekirke ser behovet for å finne en bedre måte å sikre teologikompetansen på enn at teologer velges inn som leke medlemmer. Her vil det være nødvendig å gå noen ekstra runder for å finne måter hvor prester og fagteologer fremdeles er representert i Kirkemøtet, men hvor dette ikke går på bekostning av lek-kvoten eller fører til at prester utenfor prestestilling ikke kan stille til valg.

Åpen folkekirke vil slik også i en fremtidig kirkeordning tale for at de som gjennom sin ordinasjonsforpliktelse har ansvar for forvaltning av ord og sakrament har plass i kirkens demokratiske organer.

Gå til innlegget

Som kirke må vår oppgave være å invitere til fellskap og ikke bagatellisere at nærmere 2700 medlemmer i Den norske kirke har meldt seg ut i løpet av 20 dager.

Ulike medier meldte 29. april om fraværet av utmeldingsbølgen etter Kirkemøtet. I seg selv er ikke 2700 medlemmer en stor andel av Den norske kirkes totale medlemsmasse. På samme tid er det altså nærmer 2700 enkeltmennesker som ikke lengre ønsker å være en del av Den norske kirke. Det er alvorlig!

I Vårt Land 30. april uttaler Marie Grastveit at det ikke gjør noe at disse melder seg ut, da disse ikke er de kirkeaktive medlemmene. Med dette sier Grastveit noe om hva hun tenker om folkekirken og tar opp igjen de gamle diskusjonene om hvem den virkelige kirken egentlig er.

Grastveit uttaler: ”Dette hadde vært mye mer alvorlig dersom det var de aktive kirkegjengerne som meldte seg ut, noe som kunne skjedd dersom kirken sa ja til homoliturgi. Det er disse aktive som holder kirken i gang og som har et aktivt forhold til Jesus i hverdagen”.

Det mest alvorlige i Grastveits kommentarer er skillet hun setter opp mellom en aktiv og en ikke aktiv kirkemedlem. På meg virker det som at man trenger stemplingskort i kirkedøren for å kunne vise at man kvalifiserer til å være en god nok kirkemedlem.

Grastveit sier at utmeldingene vil gjøre terskelen for å være medlem høyere og forpliktelsen til å bidra større. Eller for å si det med andre ord mener hun at dette vil gjøre døren lavere og porten smalere for folks opplevelse av at deres liv har en plass i kirken. Det går grunnleggende imot Den norske kirkes visjonsdokument om å være en ”Bekjennende – Åpen – Tjenende og Misjonerende folkekirke”.

Medlemmene i Den norske kirke er forskjellige. Også når det gjelder hvor hyppig de er i kirken.Noen medlemmer kommer ofte til gudstjeneste, andre kommer noen ganger i året. Noen er med som konfirmantledere, andre går på babysang eller er hører på radiogudstjenesten. Andre igjen har kirken som en helt naturlig del av livets store begivenheter.

Felles for oss alle er at grunnlaget for vår kirketilhørighet er at vi er døpt inn i kirken. Vi tror at Gud er virksom i dåpen. For alle døpte. Og at han ikke har lagt opp til noen rangering av kirkemedlemmene, hverken når det gjelder tro, kunnskap eller moral. Troens vesener å være uten verdighet, forstand eller fortjenester å påberope seg, men å være i Guds hender. Derfor må vi som kirke aldri rangere mennesker som viktige eller uviktige, heller ikke når de melder seg ut av kirken. Når kirkens medlemmer er forskjellige, må også kirkens rom være åpen for forskjelligheter. Jesus delte ikke mennesker inn i A- og B-lag, han refset derimot Fariseerne som gjorde seg frommere enn andre. Det er altså ikke vår oppgave å si hvem som er god nok eller mest verdifull i Kristi Kropp!

I denne omgang er ikke utmeldingstallene skremmende høye, men det er like fult en sorg at folk vender kirken ryggen.De første dagene etter Kirkemøtet var vi flere som brukte mye tid på å systematisk forsøke å snu alle som kontaktet oss og sa de ville melde seg ut. Det ble nærmest en Facebook- og twitteraksjon, som på kort tid snudde stemningen. Hvor høye utmeldingstallene ville vært uten at en klarte å snu engasjementet fra å melde seg ut, til å ønske å delta, kan man bare spekulere i. Men da vi satte i gang denne mobiliseringen var det ut fra følgende grunnholdning: Alle kirkemedlemmer er viktige, fordi alle døpte er viktige.

 

Det vi nå ser er at mange venter og vil vise sin protest i Kirkevalget i 2015. Folk har skjønt at om man melder seg ut, sier man fra seg retten til å si at Den norske kirke skal være en inkluderende og åpen Folkekirke for alle!

 

Marianne H. Brekken

Medlem av Møre bispedømmeråd og Kirkemøtet

Gå til innlegget

Kirken har 
mange syn!

Publisert over 5 år siden

Den verdensvide kirke har ikke ett syn på homofili eller én forståelse av ekteskap. Den har mange ulike syn.

Erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu har uttalt: «Jeg vil ikke tilbe en homofobisk Gud, og det er så sterkt jeg føler om dette. Jeg er like engasjert i dette som jeg var i kampen mot apart­heid».Metropolitt Hilarion i Den russisk ortodokse kirke sa i november: «Vi må tydelig signalisere at de landene som gjennom lov har åpnet for homofilt samliv, har tatt et seriøst steg i retning av en 
destruksjon av konseptet ekteskap og familie.»

Homofilt samliv var ikke høyt oppe på agendaen på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i november, da man enda arbeider med hvordan temaet skal snakkes om. Temaet ble likevel berørt gjennom metropolitt Hilarions tale, en workshop om «Human sexuality» og i avslutningsprekenen til den sørafrikanske presten Michael Lapsley. Lapsley sa unnskyld til alle LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) for den skade religiøse har påført dem opp i gjennom tiden.

I Det lutherske verdensforbund (LVF) har man tydelig uttalt at kirkene har ulike syn i dette spørsmålet, og det er slått fast at det ikke er kirkesplittende. Mekane Yesus-kirken i Etiopia har brutt kontakten med Svenska kyrkan etter at homofile fikk mulighet til å gifte seg i kirken. Selv om Mekane Yesus kirken har brutt den direkte kontakten, har de valgt å bli værende i fellesskapet i LVF hvor også Svenska kyrkan er. LVF har vektlagt at kirken er ett på grunn av det som er gitt kirken i evangeliet og 
sakramentene. Kirkens enhet trues
 ikke i luthersk forstand i møte med dette spørsmålet.

Spørsmålet om homofilt samliv er en sak som rører seg i mange kirker. Enkelte kirker har kommet til en avklart situasjon, men mange kirker er i samme uavklarte posisjon som oss. I Norden har de lutherske kirkene i Danmark, Sverige og Island åpnet for vigsel av homofile. I Finland går debatten med høy temperatur på samme måte som i Norge.
I Skottland og Irland er det en pågående debatt og prosess. I Church 
of England har debatten blitt aktualisert etter at Storbritannia åpnet for homofilt ekteskap, det 
offisielle synet er ikke endret, men meningsforskjellene har blitt 
tydeligere.

Den romersk-katolske og de ortodokse kirkene åpner ikke for noen form for velsignelse av homofile. Det samme gjelder de fleste evangelikale kirker og pinsebevegelsen. Slik kan man si at de fleste kirker som åpner for en form for velsignelse av homofile, hører til en protestantisk tradisjon.

Mens vi drøfter spørsmålet om homofile skal få gifte seg i kirken, ser vi at lovverket mot homofile strammes inn i land som Uganda, Nigeria, India og Russland. Vi er enig om at en slik kriminalisering går mot det kristne menneskeverdet. Samtidig ser vi at kirker i flere av disse landene støtter opp om og aktivt ønsker en kriminalisering av homofile.

Biskop Tutu og metropolitt Hilarion representerer begge synspunkter som finnes blant kristne ledere og kristne i verden. Spørsmålet om homofilt samliv er en vanskelig debatt i de økumeniske fora. Men vi skal ikke lure oss selv og tro det enkelte påstår; nemlig at Kirkemøtet nå har valget mellom en økumenisk ekteskapsforståelse eller å gå vår egen vei.

For hva er eventuelt en økumenisk ekteskapsforståelse – Tutus 
eller Hilarions? Sveriges eller Ugandas? Faktum er at den verdensvide kirke ikke har ett syn på homofili eller én forståelse av ekteskap. Den verdensvide kirke har mange ulike syn. Spørsmålet er hva som skal være Den norske kirkes syn.


Marianne H. Brekken Medlem av Kirkemøtet og Sentralkomitémedlem i Kirkenes Verdensråd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3262 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2416 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2350 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2341 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1625 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1486 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1384 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere