Maria Elizabeth Fongen

Alder: 10
  RSS

Om Maria Elizabeth

Ihuga familiemenneske - det blir man jo når man har vært så heldig å få være mor til ti. En betraktende natur, med skrivelyst og samfunnsengasjement. Alvorskvinne med lyst sinn og ukuelig optimisme. Aktiv i katolsk kirkeliv siden 17-årsalderen. Leder for Oslo katolske bispedømmes Familiesenter siden 2002, for tiden i permisjon. Temaer som interesserer meg: Ekteskap og familie, etiske spørsmål, Den katolske kirke, økumenikk, religionsdialog, mariologi m.m.
Jeg ber Jomfru Marias Uplettede Hjerte og den hellige Maximilian Kolbe om å være mine beskyttere i denne gjerning.

Følgere

Peters efterfølger

Publisert over 6 år siden

Overraskelsen over at Den katolske kirkes vaktmann, pave Benedikt XVI, velger å tre av, ledsages av respekt for ydmykheten han gjør det med. Både overraskelsesmomentet og ydmykheten vil ha betydning for pavevalget, kanskje mer enn vi fatter...

Nå når sjokket over Benedikt XVIs frasigelse av paveembedet er gått over i en konstruktiv, verdensomspennende bønnedugnad for ham, for Kirken og for den nye paven, melder det seg en rekke tanker: Handlingens dimensjoner, timingen, veien videre for Kirken.

Det er unektelig sterkt å være vitne til at en pave velger å tre tilbake. Det overrasker, men er samtidig ytterst logisk, for gjennom hele sitt pontifikat har Benedikt XVI vist seg som en sjeldent ydmyk mann. Det er betydningen av Guds plass i menneskenes bevissthet og besvarelsen av Guds uendelige kjærlighet til menneskene med menneskers kjærlighet som har ligget ham på hjertet. Han selv har aldri vist tegn til å ville stå i sentrum for folks oppmerksomhet, men til fulle levd opp til formaningene i apostelen Peters første brev (kfr. 1 Pet 5, 1-4): "Vokt den Guds hjord som er dere betrodd. Og gjør det, ikke som under tvang, men av fri vilje, slik Gud ønsker det; heller ikke for ussel vinnings skyld, men alene av iver og hengivenhet." Sterkest kom dette kanskje til uttrykk da paven stillferdig tok imot de stående ovasjonene i Peterskirken askeonsdag, uten fakter, kun med et forklaret blikk, et enkelt takk og en oppfordring om å gå tilbake til bønnen; underforstått: Gud først! 

Å balansere egne krefter opp mot oppgavenes størrelse, å avveie plikt og ansvar, må ha kostet Benedikt XVI betydelige sjelekvaler. Når det gjelder Kirkens eksterne utfordringer - behovet for en tydelig og dyptgripende nyevangelisering i en sekularisert verden, det videre arbeidet for kristen enhet (en av hans hjertesaker), åndelig letargi i store deler av Vesten, dekonstruksjonen av ekteskapet og familien i stadig flere lands lovgivning og praksis, omfattende kristenforfølgelser i land i Afrika, Midt-Østen og Asia, uretten som daglig begås mot kvinner, barn, fattige, vanskeligstilte; den dypt urettferdige fordeling av mat, arbeid og ressurser, etterdønninger av pedofiliskandalene, massemedienes press mot folks holdninger og moral - vet paven bare så altfor godt hvor omfattende de er. Paven er dessuten helt sikkert kjent med en del av de interne konfliktene som utspiller seg i kurien, og han har grunn god nok til å tro at en del utro tjenere river Kirken mer ned enn de bygger den opp. Som sine forgjengere velger han å se det beste i hver enkelt, å be for deres omvendelse, å bære smerten over svik i stillhet og med tilgivende kjærlighet. Hans håp og utrettelige bønn overskygger slik disse negative aspektene, og det er i håp og tillit til Kristus som den øverste hyrde at han i tro legger ned sitt petrinske embede. Skulle noen ha forsøkt seg på maktspill, er hans enestående ydmykhet ved å tre tilbake en svært effektiv åndelig motgift.

Embedsfrasigelsen er alvorlig for hele Kirken. Når vaktmannen trer av, er Kirken mer sårbar enn ellers. Tidspunktet for vaktskiftet er i et slikt tilfelle alt annet enn likegyldig. Benedikt XVI har måttet overveie nøye: Når kunne han legge ned roret, når ville det være minst risikabelt? Personlig tror jeg at han har valgt tidspunktet for fratredelsen som Romas biskop med omhu, av minst to grunner. For det første: Med fastetidens begynnelse to dager etter kunngjøringen, ville Kirken stå rustet med to av de sterkeste åndelige "våpen" den har: Bønn og faste. Disse skal vi aldri undervurdere. Jesus selv minner oss på hvor kraftig effekt bønnen og fasten har: Mot bønn og faste må onde makter vike. Gjennom bønn og faste styrkes vår forening med Gud, vår lydhørhet til Ham og vår kjærlighet til vår neste. En sterkere oppfordring til å ta fastetiden alvorlig enn embedsfrasigelsen kunne vi slik sett ikke fått!

For det andre: Kunngjøringen av frasigelsen den 11. februar er neppe tilfeldig. Den 11. februar er i den katolske kirkekalenderen minnedagen for Jomfru Maria av Lourdes. I 1858 viste Jomfru Maria seg som "Den uplettede unnfangelse" for den unge Bernadette Soubirous, og formaner de troende innstendig til bot og omvendelse. Pave Benedikt XVIs dype hengivenhet til Jomfru Maria gjør det nærliggende å tenke at han ved å kunngjøre sin frasigelse på denne datoen, har villet utføre en "Totus tuus"-handling, lagt hele Kirkens fremtid i Guds Mors hender - "bønnfalle [Kristi] hellige mor, Maria, om at hun må bistå kardinalene med sin moderlige omsorg i valget av en ny pave", som han sier i sin erklæring. http://www.katolsk.no/nyheter/2013/02/pave-benedikt-xvi-jeg-frasier-meg-embetet-som-biskop-av-roma 

I sterk kontrast til pave Benedikts uselviske og ydmykelse embedsfrasigelse ser vi nå enkelte kirkelige miljøer kaste seg inn i en geskjeftig lobbyvirksomhet om hvem som bør besette Peters stol. Kanskje aller mest usmakelig er Hans Küngs og andre ytterliggående teologers nylig publiserte "ønskeliste" over hvilke kvaliteter en pave bør inneha. Küng har dessverre utmerket seg tidligere ved sin skamløse taktløshet: Mens pave Johannes Paul II lå på sitt dødsleie, trykket han en helsides artikkel i en rekke av verdens største aviser om hvor negativt Johannes Paul IIs pontifikat hadde vært for verdens utvikling. Publiseringen av "pavelige kvaliteter" kan vanskelig oppfattes som annet enn dårlig skjult kritikk av Benedikt XVI, og faller på sin egen urimelighet.

Paven forlater  sin post torsdag 28. februar. Den dagen leser vi følgende tekster i Messen: Jer 17, 5-10, Salme 1 og evangeliet om den rike mannen og den fattige Lasarus. Hos Jeremias leser vi: "Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. (...)" Klarere kan det ikke sies hvor fåfengt menneskers streben etter makt og posisjoner er, sammenlignet med styrken som ligger i å sette sin lit til Guds forsyn.

Benedikt XVI har til fulle vist at han har forstått betydningen av å leve i samsvar med Jesu Kristi oppfordring til apostlene om å tjene hverandre, i tråd med den innholdsmettede tittelen Romas biskop ofte benevnes med, nemlig "Guds tjeneres tjener".

Veien videre blir spennende. Den Hellige Ånds aktive virke i Kirken utgjør en viktig del av vår tro. Likeså Jesu løfter om at Kirken står urokkelig fast på Peters klippe: "Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold" (kfr. Mt 16, 13-19). Pave Benedikt XVI har i disse dagene lagt stor vekt på å formane oss til full tillit til Kristus som vår øverste hyrde, og forsikret oss om at Jesus Kristus seirer. Om vi i dyp takk til Gud for den gode og kloke lederen Benedikt XVI har vært, kan leve denne fastetiden med hjertet oppmerksomt vendt mot Guds ord i Bibelen, i inderlig bønn for Kirken, i aktiv omsorg for vår neste, med jevnlig bruk av Eukaristien og Forsoningens sakramenter i et ærlig forsett om egen, personlig omvendelse, med forsakelse og bot, vil dette være viktige handlinger av transcendent betydning for å få valgt den mest egnede personen til vår nye pave. Paven uttalte kort tid etter frasigelsen at han hadde følt de troendes forbønn for ham nesten fysisk. Om hele Kirken ber sammen, vil også alle som forbereder pavevalget merke Guds kjærlige kraft og inspirasjon. La oss innstendig påkalle Den Hellige Ånd og be om Hans veiledning av kardinalene i de kommende uker.

Ett er sikkert: De troende vil vite å kjenne igjen Den gode hyrdes stemme i Peters efterfølger når denne er rettmessig valgt. Ydmykhet vil være et av de viktigste kjennetegnene på at rett mann er på rett plass.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Og barnets rettigheter...?

Publisert rundt 7 år siden

Ap og Venstre foreslår nå eggdonasjon, gjerne fra egen slekt. Alt ikledd altruistiske motiver og begrunnet i rettferdighet. Voksne skal garanteres retten til barn! Forstår vi alvoret og uretten i denne manipuleringen med det biologiske foreldreskap?

Foreldreskap angår de aller fleste av oss. Derfor forundrer det meg at så få deltar i debattene om lovforslag som radikalt endrer på forutsetningene for foreldreskap og som på sikt gjør noe med vår forståelse av foreldreansvaret. Hvordan kan vi forbli tause? Nedenfor gjengir jeg med små endringer min kommentar til Venstrepolitiker Guri Melbys innlegg av 24. september:

Det burde ikke være for mye forlangt å etterspørre en grundigere etisk refleksjon ved så dramatiske inngrep i det biologiske foreldreskap som surrogati og eggdonasjon innebærer. Ap hever fanen påmalt ordet 'rettferdighet': alle skal ha lik rett til barn. Rettferdighetsargumentet blir imidlertid misbrukt når det anvendes så ensidig; rettferdighet – justitia – må omfatte alle involverte parter. Rettferdigheten oppfylles dessuten først når den anvendes proporsjonalt med partenes sårbarhet. Den minste og mest sårbare part her er barn, og de er i ferd med å utsettes for det største sosiale eksperiment noensinne, der de allerede planlegges mor- eller farløse, og snart risikerer å bli sine foreldres tantebarn.

Hvordan kan barnets rettigheter så behendig utelates fra regnestykket? Kanskje fordi sannheten som ligger i barns naturgitte, iboende rettigheter så ettertrykkelig demaskerer uretten i ønskeprosjektene de mange parkonstellasjonene og foreldresurrogatene setter i gang.

La oss ta det fra begynnelsen – uten teknologiske hjelpemidler: Det er barnet som skjenker kvinnen og mannen foreldreskapet i det øyeblikk det blir unnfanget med deres kjønnsceller. Barnets rettmessige foreldre er de to personene som har unnfanget det. Og: Foreldrene er til for barnets skyld. De har ansvaret for å gi barnet en best mulig oppvekst. For barnet er det store fordeler forbundet med å vokse opp i egen genetisk familie: Barnet får en optimal identitetsutvikling og tilhørighet, samtidig som den gjensidige genetiske gjenkjennelsen letter oppdragelsen for både barn og foreldre. Foreldre er genetisk ”skreddersydd” for sine barn. Så er jobben deres å leve opp til dette oppdraget.

I vår tid har vi snudd problemstillingen på hodet. Fertilitetsindustrien har postulert at barn er til for foreldrene. De har å innfinne seg, for å sikre foreldrenes livslykke, trøste og bekrefte dem. Teknologiens muligheter, kombinert med en bokstavelig talt kreativ kremmerånd, har fått fritt spillerom, og de sparsomme etiske overbygg som har vært forsøkt reist, har ikke klart å regulere utviklingen. Er det ingen som gjennomskuer profittbegjæret i denne offensiven? Fertilitetsklinikkene tjener store penger på voksnes ønsker om barn.

Barnløshet fremstilles nærmest som en krenkelse, men er det ikke; den er ikke påført noen av noen. Barnløshet er en av livets mange prøvelser, og i singles og likekjønnedes tilfeller bør man i all kunnskaps navn forstå at den er en naturlig biologisk følge av livsstil. Medisinen kan bøte på infertilitet så langt det er etisk forsvarlig. Men ikke alt som er teknologisk mulig kan forsvares etisk.

Den som krenkes, når stat og fertilitetsklinikker tyr til enhver tenkelig metode for unnfangelse av barn, er barnet selv:

  • Barnet krenkes på det dypeste når voksne med fullt overlegg fratar det dets rettmessige kjødelige mor eller far, dets aller nærmeste omsorgspersoner.
  • Det er en kollektiv krenkelse av barn når lovverket i dag tillater planlagt farløse barn.
  • Det er en kollektiv krenkelse av barnet når loven tillater villet forvirring om foreldreskap: Når barnet kan ende opp med å ha en genetisk mor, en surrogatmor og en sosial mor, kanskje også en medmor og ingen far – hvem kan det ha tilhørighet til? Hva skal det tenke og tro etter hvert som det vokser opp og får greie på sannheten om sin flokete tilblivelse, om sitt avhugde slektstre?
  • Det er en kollektiv krenkelse av barn når loven tillater at de på embryostadiet kan ”gis bort”, "re-designes", settes ”på vent” i årevis eller overlates til forskning og destruksjon.
  • Det er en kollektiv krenkelse av barn når de på embryostadiet tillates utsortert pga utviklingsavvik.

Vi er gått for langt! Vi har glemt at forut for foreldreskapet er det et foreldreansvar å ta stilling til og påta seg, og dette ansvaret bør leves ubetinget så langt råd er. Har vi noensinne rett til å frasi oss det potensielle foreldreansvaret våre kjønnsceller bærer i seg og overføre det til fremmede? Hvor er omtanken for de egne barn man slik fraskriver seg ethvert ansvar for? Hva er stort og altruistisk ved en slik handling? Og om det skjer i egen slekt – gjør man barnet en tjeneste ved å gjøre genetisk tante til ”mor”, mens genetisk mor tar tanterollen? Hvilken pris skal barn betale for at voksne skal få sine drømmer oppfylt?

Ansvar og øye for barnets rettigheter er nøkkelen til å håndtere foreldreskapets besværlige sider. Det gjelder uplanlagte foreldreskap like mye som de overplanlagte. Regjeringens offentlige utredning om ”Farskap og annen morskap” fra 2009 viser tydelig hvilke livsløgner voksne er villige til å lovfeste for å bevare fasader. For barnet er imidlertid det enkleste om de voksne er sanne i sine handlinger, og ikke tilraner seg foreldreskap som ikke er deres og som kan skape vansker for barnet, ei heller fornekter foreldreskap de har ansvar for.

Våre myndigheter er etisk forpliktet til å sørge for at lovverket ikke lar voksnes urimelige ønsker om barn munne ut i ”botemidler” - ulover - som i seg selv krenker ønskebarnet. Foreldreskap handler ikke om "retten til egne valg", men om å ivareta barnets rett. Foreldreskap må leves på barnets premisser og på deres iboende rett til egen mor og far.

Gå til innlegget

Helse- og omsorgsdepartementets nye forskrift, som fratar fastleger reservasjonsretten, er et illevarslende angrep på en av menneskets mest grunnleggende rettigheter.

Respekten for samvittighetsfriheten har sitt utgangspunkt i menneskeverdet og i menneskets iboende rettigheter. Dersom vi mener noe med at mennesket er fritt, må vi anerkjenne dets rett til å danne seg sin egen overbevisning, det være seg gjennom tilslutning til en bestemt religion eller et livssyn, eller gjennom sin generelle livsførsel. Samvittigheten er menneskets primære navigasjonsinstrument for alle livets valg. Hvert menneske går i løpet av livet gjennom en unik erkjennelsesprosess, som pålegger det å tenke, tale og handle i samsvar med samvittighetens imperativer. Ut fra samvittighetens dypeste overbevisning definerer vi vår identitet, våre holdninger og vår livsførsel.

Samvittighetsfriheten er tett forbundet med menneskets søken etter sannhet, rettferdighet og fred; den viser sannhetens forrang over makten, godhetens forrang over nytteverdien, de fredelige midlers vei over volden. Når en person kommer frem til at gitte handlinger overkjører andres rettigheter, bidrar til konflikt eller er i strid med sannheten om mennesket som fritt subjekt, er vedkommende i sin fulle rett til å avstå fra disse handlingene, og har krav på å respekteres for dette uten å bli ilagt diskriminerende sanksjoner (kfr. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, art. 9 og Menneskerettighetserklæringen, art. 18) . I praksis er samvittighetsfriheten særlig aktuell i sammenhenger der spørsmål om liv og død er involvert, som i medisinsk og militær virksomhet, men langt på vei også innen jus og politikk, der prinsipielle avgjørelser tas på samfunnets vegne.

Borgernes samvittighetsfrihet har en udiskutabel forrang over myndigheter og makthavere, og er disses viktigste korrektiv. Ingen myndighet og ingen person har rett til å tvinge noen til å handle mot sin personlige overbevisning. Det er et ytterst alvorlig angrep mot menneskeverdet. Der samvittighetsfriheten ikke respekteres, er borgernes frihet en fiksjon!

Når mer enn en fjerdedel  av dagens medisinstudenter tar konsekvensen av sin kunnskap om livets tilblivelse, og ønsker å gjøre bruk av reservasjonsretten i sin utøvelse av legeyrket, burde dette være et sterkt signal om at reservasjonsretten berører vesentlige sider ved menneskelivet. Legene sitter på mer ervervet empirisk kunnskap om livets begynnelse enn de fleste av oss. Deres bruk av reservasjonsretten blottstiller lovens urett, og burde få myndighetene til å spørre seg om hvor manglene i lovverket ligger, siden det åpenbart ikke klarer å finne en rettferdig balanse mellom kryssende interesser, og om det kan hende at interessene ikke er blitt tilstrekkelig avveid mot hverandre i et etisk og moralsk perspektiv.

Man kan undres over hvorfor myndighetene ønsker å forbigå empiri og etikk, og velger å se bort fra at legitimering av abort, abortiv prevensjon, samt befruktning med donorsæd undertrykker rettighetene til en svakere part, nemlig de unnfangede menneskeembryoers livsrett eller rett til å kjenne og få omsorg fra sin biologiske far. Er det en bevisst politikk eller resultater av strømninger i tiden? Myndighetenes håndtering av reservasjonsretten antyder dessverre det første alternativet…

Leger som praktiserer reservasjonsretten har til nå funnet smidige ordninger for å ivareta pasientenes liv og rettigheter; de har ikke på noen måte brutt med den offentlige orden eller krenket andres rettigheter. Legene påpeker sannheten i at et ufødt liv eksisterer og har rett til å ivaretas, de verner om det ufødte liv så lenge det er i deres varetekt, samtidig som de ivaretar pasientenes lovfestede rettigheter ved å henvise til leger som er villige til å utføre inngrepene de selv ikke finner å kunne medvirke til. Helseministerens utilbørlige bruk av tvang synliggjør derimot et totalitært meningsdiktatur uten lydhørhet for menneskeverdet. Det er definitivt diskriminerende å ilegge fastleger yrkesforbud pga deres personlige overbevisning.

Det finnes løsninger som ivaretar alles naturgitte rettigheter ved at samfunnets endelige målsetninger følger et rettmessig hierarki bygget på eviggyldige moralprinsipper. Retten til liv er et slikt prinsipp. Og det finnes lovfestede rettigheter som er urettmessig eller feilaktig fremkjempet og bør frafalles, av den enkle årsak at de trår over personers primærrettigheter. Hele sakstilfanget rundt abort, assistert befruktning og bioteknologi trenger slik sett en ny og grundig etisk gjennomgang. Det må legges langt større vekt på praktisk forebygging av abort og på bevisstgjøring om foreldreskapets helhetlige ansvar.

Å frata leger samvittighetsfriheten er i alle fall ikke veien å gå. Det umenneskeliggjør helsevesenet og samfunnet som helhet. Slik drives vi inn i svært farlige ideologiske farvann. Det underliggende spørsmålet blir: Hva kan vi borgere vente oss av innskrenkninger i våre grunnleggende rettigheter i neste omgang? Leger som er for reservasjonsretten bør vurdere å stevne staten inn for Menneskerettighetsdomstolen.

Gå til innlegget

Det er med usigelig glede jeg nettopp har lest pave Benedikt XVIs tale til de katolske biskopene i Norden som i disse dager har vært på sitt 5-årige ad limina-besøk hos ham i Roma.

Paven fremhever at et av de viktigste budskap folk i de nordiske land trenger å høre fra biskopene, er familiens sentrale betydning for et sunt samfunn. Han påpeker at man de siste år dessverre har sett en svekkelse av forpliktelsen til ekteskapets institusjon og det kristne syn på seksualitet. Han nevner spesielt at barn har rett til å unnfanges, bæres frem i mors liv og oppfostres innenfor ekteskapet, fordi det er gjennom den trygge og erkjente relasjonen til sine foreldre at barnet kan oppdage sin egen identitet og oppnå sin tilbørlige menneskelige utvikling.

Det er særdeles morsomt for de av oss som har deltatt i kampen for å bevare ekteskapet at paven understreker at i land som har tradisjon for å forsvare borgerrettigheter, skulle man forvente at barnets grunnleggende rettigheter ville prioriteres over voksnes angivelige rett til å påtvinge dem alternative familieformer og enhver angivelig rett til abort. Siden familien er den fremste og uunnværlige læringsarena for fred, sa paven, den påliteligste samholdsaktør i samfunnet og den beste skole for sivile dyder, er det i alles interesse - og særlig i regjeringenes (!) - å forsvare og fremme et stabilt familieliv.

Paven formaner biskopene til å sette inn all sin energi på å fremme en nyevangelisering av områdene de har ansvar for, hvorav fortsatt oppmerksomhet rettet mot økumenisk aktivitet. Og paven har notert seg hvordan de kristne i de nordiske land i tallrike oppgaver har gitt et samlet vitnesbyrd overfor verden.

Dette er oppmuntrende ord til oss alle! Det har vært utrolig berikende å samarbeide i  felleskirkelige nettverk om å bevare ekteskapets institusjon og det biologiske foreldreskapet.

Den Hellige Ånd arbeider synlig og virksomt.

På et personlig plan vil jeg si at paven har adressert alle mine hjertesaker - ekteskap og familie, barns rettigheter, omsorg for prestene, utkantkatolikkers situasjon, de nye kirkelige bevegelsers betydning, nyevangelisering og økumenikk - og det vil være en fryd å legge seg i selen for å oppnå nye resultater på disse områdene.

Gå til innlegget

Hvem kan gi oss en familiestyrkende politikk?

Publisert rundt 10 år siden

I Norge har vi ingen egentlig familiepolitikk. Regjeringen Bondevik prøvde å gjøre noe med det ved å opprette vårt første barne- og familiedepartement, men Stoltenberg har i etterkant koblet barn til likestilling. Og deri ligger misèren.

Tiltak rettet mot barn og foreldre preges av en ensidig likestillingstankegang, der sosialisme, utilitarisme og radikal feminisme har fått legge premissene, uten noensinne å klare å endre den strukturelle uretten i lønnsnivåer, arbeidslivsordninger, beskatning og fødselspermisjonsordninger, ei heller snu den økende skilsmissefrekvensen. Man klatter og klatter på et lovverk som fortsatt ekskluderer flere grupper foreldre fra samfunnsgoder vi har vennet oss til å ta for gitt. Staten tvinger fedre til "likeverdig deltaking" i omsorgen for nyfødte; den lager kunstige permisjonsordninger som tilpasses arbeidslivet, virker direkte familiesplittende og glemmer barnets primærbehov og morens behov for restitusjon. Derfor er det oppmuntrende å kunne lese at 54% mammaer er "ulydige" og drar på ferie sammen med barnefar under dennes pappapermisjon. Et sunnhetstegn ville jeg kalle denne "sivile ulydigheten". Ganske enkelt betyr det at vel halvparten av norske foreldre har skjønt at det er best for dem å være sammen om det å innlemme et nytt barn i familien.

Å bruke fødselspermisjonen for å utjevne lønnsforskjellene mellom mann og kvinne, er et bomskudd. Lovverket bør i stedet sikre enhver persons rett til lik lønn for likt arbeid og sanksjonere arbeidsgivere som ikke etterlever dette. Det er ikke barnet som skal straffes med mindre mulighet til å bli ammet, med en mor som er utslitt fordi hun dyttes ut i arbeid før hun er fullt restituert etter en fødsel, og en far som skal kompensere for begge.

Hadde man forstått hva likeverd mellom mann og kvinne betyr, og frikoblet begrepet fra likestillingens klamme tvangstrøye, ville man forstått at mor og far blir bedre foreldre av å få være mor og far sammen. For mor er selvsagt den beste hjelpen å ha sin nærmeste venn og make med seg i det å ta imot og integrere et nytt barn i familien. Det er faktisk meningen at farsrollen skal leves og utvikles i et jevnbyrdig samspill med barnets mor. Slik veves familien sammen, og makenes likeverd som foreldre styrkes. Det har definitivt også barnet best av.

Det er i det hele tatt uhørt av staten å blande seg inn i familiens anliggender. Vi burde være langt mer bevisst familiens suverenitet og forrang før staten, gitt ved at familien er det første samfunn og den grunnleggende organisme for etableringen av ethvert samfunn. Den er fremfor alt et kjærlighetsfellesskap, og må derfor gis de vekstbetingelser som styrker kjærligheten medlemmene i mellom. Ønsker vi en endring, må vi insistere på at staten etterlever subsidiaritetsprinsippet, ved å la familien selv få avgjøre det som angår den, ved å gi familien rom for sin iboende kapasitet til å fungere selv, og bare yte hjelp ved behov.

En familievennlig politikk må derfor styrke familien som enhet, gi den tid og anledning til å være sammen som familie, og gi den mulighet til å klare seg godt økonomisk. Staten må gjerne sikre familier gode ferie- og permisjonsordninger som omfatter fødsler, samt barns, ektefelles eller foreldres sykdom, men familiene må selv kunne velge fritt hvordan permisjonstiden fordeles mellom mor og far og hvordan de organiserer sine liv. Hadde man tenkt familiestyrking - og jeg er sikker på at mange samliv kunne vært reddet med et så enkelt tiltak - ville det vært naturlig å gi mor og far en større porsjon fødselsperm sammen.  Dette ville vært det enkleste tiltak for å fremme både foreldrenes likeverd og likelønnsprinsippet! 

Hvilke familiestyrkende tiltak kunne vurderes?

Ta utgangspunkt i følgende:

  • Å fostre opp barn er den viktigste oppgave i et samfunn, og fortjener langt høyere anerkjennelse, også i lovs form.
  • Barn har rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre så langt det er gjørlig. Ergo: I oppveksten skal barn ha rett til nok tid med mor og far til å oppleve å kjenne dem som sine viktigste kjærlighets- og omsorgsgivere.
  • Foreldre må få den nødvendige forberedelse til å ville og kunne holde sammen.
  • Hvert barn skal være garantert å nyte godt av en anstendig andel av mors og fars lønnsinntekt.
  • Foreldrenes rett til å oppdra barnet i overensstemmelse med sin tro, sine verdier og sin kultur skal være garantert i forhold til skole og andre offentlige institusjoner.

Det burde være mulig for en familie å kunne leve godt av én enkelt lønning under småbarnsårene, slik at barna kunne få mest mulig av sin barndom med foreldrene som hovedoppdragere; hvem av foreldrene som arbeider ute til enhver tid, får mor og far selv finne ut av etter hva som gavner familien best. I denne sammenheng er forsørgerbyrde et nøkkelbegrep som idag neglisjeres og avspises med et skarve foreldrefradrag. Hadde man snudd på flisa og tenkt på hvor stor andel av foreldrenes lønn hvert enkelt barn skulle få nyte godt av, hadde beskatningen sett ganske annerledes ut! (Og jeg skal ikke falle for fristelsen til å hente frem Kåre Willochs regnestykke om hvordan storfamilier diskrimineres økonomisk.) Det burde være en selvfølge at familien får sitt før staten. Da ville den klare seg bedre og trenge færre statlige overføringer.

Aleneforeldre burde gis mulighet til å arbeide 50-60%, men motta støtte som tilsvarer full lønn. Dette for å sikre at barna får nok tid med forelderen, istedenfor å leve storparten av dagen prisgitt offentlige omsorgs- og tilsynsordninger. Solidaritetsbeskatning av høytlønnede øremerkes lavtlønnede (og ikke til å holde liv i byråkratiet). Grensen for hva som er en anstendig minsteinntekt økes og garanteres for av felleskassen, som et fattigdomsavskaffende tiltak.

La fødselspenger følger barnet, uavhengig av mors og fars arbeidsstatus eller -lengde. Slik avskaffes gapet mellom støtten alminnelige lønnsmottakere og andre grupper får (en del selvstendig næringsdrivende, studenter, hjemmeværende, arbeidsledige, osv.)

Bedømmelsen av hva som er samfunnsnyttig arbeid må inkludere og belønne oppfostring av barn. Omsorgslønn kunne vurderes innført f.o.m. etablert graviditet, i hvert fall f.o.m. 12. svangerskapsuke, men gjerne før, dersom det er realiserbart. Arbeidslivet kunne innrettes etter familiens behov - forslagsvis tre dager i uken forbeholdt arbeid for familie og vedlikehold av hjem, tre dager i uken viet arbeid for samfunnsfellesskapet. Den syvende dagen holder man hviledagen hellig, i henhold til tro og overbevisning. Jeg vil tro at en slik ordning vil påvirke både forbruksmentalitet og arbeidsledighet. Vi vil sannsynligvis få en enklere levestandard, men bedret livskvalitet og kulturliv.

Dette er på ingen måte en uttømmende liste, men løse tanker som har slått meg som mor og arbeidstager, og som jeg gjerne skulle sett drøftet av flere. Jeg anbefaler sterkt å lese Charter of the Rights of the Family for en langt mer helhetlig gjennomgang av hva familien er og hvilke grunnleggende rettigheter familien bør være garantert i et samfunn: http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/family/documents/rc_pc_family_doc_19831022_family-rights_en.html  Den turde være et godt utgangspunkt for en mer adekvat familiepolitikk.

Jeg utfordrer familievennlige samfunnsvitere, jurister og sosialøkonomer - og ikke minst familier selv - til å tenke videre rundt disse spørsmålene. Vi trenger å bygge et menneskeligere samfunn; det gjør vi best ved å ta utgangspunkt i familien og behandle den som eget subjekt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere