Margrete Kvalbein

Alder: 42
  RSS

Om Margrete

Selvstendig næringsdrivende

Følgere

Når «snarveien» er lengst

Publisert 5 måneder siden - 341 visninger

Det finnes ingen snarveier til vigslet tjeneste.

Det er spennende å se at mitt innlegg 6. april har ført til en rekke viktige tekster i Vårt Land. Denne saken treffer visst en nerve. Jeg vil takke for at preses Byfuglien i sitt svar til Kjersti Marken redegjør for de to ulike paragrafene som gjør seg gjeldene for de av oss som av ulike grunner ikke ser oss i stand til å gjennomføre en cand.theol. utdanning. Jeg vil gjerne kommentere noe av det som kommer fram i preses’ innlegg.

Gode fagteologer.

Først og fremst: Det er få av de jeg snakker med blant voksne studenter som for alvor vil argumentere MOT at det er viktig og utviklende med teologiske studier og at kirka trenger gode fagteologer. Selvsagt er ikke livserfaring, yrkeserfaring, egnethet og kall tilstrekkelige som utrustning for prestetjeneste i et trossamfunn som Den norske kirke. Det er klart at alle må ha teologiutdanning. Det gjenspeiler seg også i at ALLE, uansett paragraf, må igjennom praktikum som et minste felles multiplum. Voksne prestestudenter ønsker i all hovedsak å studere teologi, men mange er ikke i stand til å gjennomføre hele teoretikum. Derfor spør vi oss hvor avgjørende det må være i rekrutteringssituasjonen til Den norske kirke at nåløyet for prester som ikke er teologer skal være så smalt. Er dette tida for å akseptere at noen er teolog-prester, andre er bare teologer og noen er bare prester? (Jeg er klar over at dette er krevende i forhold til Porvoo-avtalen, men denne går jeg ikke inn på akkurat her.)

Spikeren på hodet.

Når overskriften til Byfuglien nevner «snarveier» treffer hun spikeren på hodet i det som er misoppfatningen om hva det vil si å bli prest som voksen. For etablerte teologer som har kjempet med sin seksårige (eller lengre) teologutdanning kan det kanskje framstå som en «snarvei» å bli ordinert på § 5 eller 6. Likevel: Før fagforeninger eller andre instanser blir for opptatt av å «dra stigen opp etter seg», er det viktig å få med seg hvor misvisende «snarvei» er som begrep for disse paragrafene - og da særlig §5. Dette forsøkte jeg å redegjøre for i mitt første innlegg: Å ta flere profesjonsutdanninger og/eller flere universitetsgrader er kostbart for den enkelte - og det er svært lite hjelp å få. Vi betaler prisen selv: Økonomisk, helsemessig, og noen familier blir sterkt belasta. Det er sjelden vond vilje begrunnelsen for å ikke ta cand.theol.

Blir skyflet rundt.

Dessuten gir rekrutteringsproblemene noen ugreie konsekvenser i en del enkelttilfeller i arbeidslivet. For eksempel finnes det prestevikarer som blir skyflet rundt i ulike prostier med desperat behov. De får korttidsavtaler, gjerne lav lønn og ofte svært begrensa mulighet til å fortsette studiene som egentlig skulle gjennomføres parallelt med vikariatene. For den som har jobba som prest i mange år, blir verdsatt av menigheten(e) sin(e), samtidig som lønn, forutsigbarhet og anseelse konstant er lavere enn for de ordinerte kollegene, oppleves det underlig at kravet om å ta en dårlig tilrettelagt utdanning blir stående som absolutt.

Dersom kirka i realiteten helst vil rekruttere bare unge som kan ta opp studielån og bo på hybel på studiestedet sitt, mens de gamle ikke egentlig er mål for rekrutteringsarbeidet, men skal «skyfles rundt» på studiesteder og vikariater - kanskje det vil være ærligere å legge ned noen av de menighetene som må greie seg uten ordinert prest? DNK trenger jo sårt å spare penger.

Lang snarvei.

Menighetene har nemlig ikke bare forventning om at presten skal ha teologisk kompetanse. De ønsker seg en prest som er til stede i deres menighet, viser innsikt og omsorg og som liker jobben sin - om det er en fullært cand.theol.-teolog eller en prest som har lært sin Bibel, sin sjelesorg og sin kritiske tenkning på andre måter.
All den tid cand.theol. er sammensatt og undervises på den måten som er tilfelle i dag, tror jeg at jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at det er denne utdanningen som presser oss ut på en omvei til prestetjeneste - ikke en snarvei. Som jeg har skrevet om før: Min «snarvei» krever ni år fra jeg begynte målretta presteutdanning til jeg blir ordinert. Jeg synes ordet snarvei skal slettes fra dette vokabularet.


Trykket i Vårt land 20. april 2018

Gå til innlegget

Kall i motvind

Publisert 6 måneder siden - 801 visninger

Rekrutteringen til vigslet tjeneste svikter. Kirkerådet har ansatt nye rådgivere til saken. Jeg håper de vil merke seg vitnesbyrd fra oss som vil bli prester i voksen alder. Her er mitt:

”Hva er det som skiller deg fra vanlige teologistudenter?” Spørsmålet fikk jeg fra bispemøtets administrasjon for en tid siden. Jeg hadde tatt kontakt for å få vite om det stemmer jeg er utestengt fra vikartjeneste i det bispedømmet jeg bor i. På innledende praktikum i Tromsø fikk jeg vite at studiet skulle kvalifisere til vikartjeneste. Mange av mine medstudenter var i arbeid som prestevikarer. Selv har jeg har mange års arbeidserfaring fra kirka og mente det var rimelig å be om litt hjelp, men mitt bispekontor svarte ikke på henvendelser – bortsett fra i form av avslag på dispensasjon til å forrette en dåp.

 

Der jeg bor gis det altså ikke dispensasjon til sakramentsforvaltning slik det gjøres andre steder i landet. Prestemangelen er ikke akutt her. Dette ble en av flere ubehagelige overraskelser på veien til prestetjeneste. Jeg tror forresten jeg greide å svare bispemøtets medarbeider: ”Jeg er eneforsørger uten rettigheter i Lånekassa og har mange års høyere utdanning. Det skiller meg fra andre studenter.”

 

Fins vi egentlig, andrekarrieristene?

Vi er altså noen som vil bli prester i voksen alder, og vi har vilkår som skiller seg fra andre studenters. Jeg har blitt overraska over hvor få som kjenner til hindringene vi kan møte – også blant folk sentralt plassert i det kirkelige systemet. Mangel på deltidstilrettelegging, mangel på økonomisk støtte etc. – slikt gjør at vi kan lure på om folk har skjønt at vi eksisterer. Jeg ble nesten rørt da jeg nylig leste et relevant utredningsdokument der det sto: ”Det har vist seg at bestemmelsen om 5-årsfristen har slått ekstra hardt ut for enkelte personer som ellers har syntes aktuelle for behandling i evalueringsnemnda..” (Jeg kommer tilbake til hva ”Evalueringsnemnda” og ”5-årsfristen” betyr.) Dette er jo meg! tenkte jeg.
Her er noen glimt fra min vei som ”andrekarrierist”:

 

Kallet kom antakelig i tenårene. Jeg så på meg selv som en som skulle være i kirkelig tjeneste. Men tjenesten var lenge som kunstner. Det praktiske prestekallet smalt på plass i løpet av noen dager i oktober 2015 – da var jeg i ferd med å bli kunstnerpensjonist. I januar 2016 var jeg på praktikum ved Kirkelig utdanningssenter i nord – selveste oasen for en andrekarrierist! Men snublesteinene ramla inn i løpet av første semester som student:

 

Det kostbare hinderløpet

Jeg mangla flere studiepoeng enn jeg trodde – fem av mine åtte år i høyere utdanning ga ingenting på vei mot cand.theol.-graden. To bibelspråk måtte legges inn i langtidsplanen – dette krever (for min førti år gamle hjerne) en god del oppmøte på et studiested en kostbar pendlervei unna. I tillegg: Tromsø-pendlingen betød åtte turer på ett år. Til sammen kosta reise og opphold domkring 30 000 kr – bare for innledende praktikum. Åtte arbeidsuker ble i tillegg opptatt med ubetalt praksis. Alt dette hadde vært utenkelig å gjennomføre uten privat økonomisk støtte. Det var først seinere jeg oppdaga at jeg etter 2016 sto så å si utafor velferdssystemet. Varig sykdom, ulykke eller arbeidsledighet i denne perioden ville ha sendt meg på sosialhjelp.

 

Hva med den ”andre veien”?

Jeg hadde en ”nesten-mastergrad” i kristendom allerede da jeg starta. Det ble etter hvert naturlig å tenke at denne må bli løsningen – til tross for at cand.theol. er og blir hovedløypa mot prestetjeneste. Etter mangfoldige timers research gjennom over tre-fire forskjellige studiesteders timeplaner, legathåndbokas mulige og umulige støtteordninger og en rekke kræsjaktige møter med min egen faglige stolthet, ble det helt klart: Jeg kan ikke ta cand. theol. Selv med bestått gresk og stor respekt for fagteologers kompetanse, kunne jeg ikke ofre min sosiale trygghet for å gå ”A-løypa” til ordinasjon. Siste lodd på vektskåla var da jeg etter en vikariatperiode som prest på Møre ble arbeidsledig. NAV avslo søknad om dagpenger – ettersom jeg jo studerer til å bli prest. Student + arbeidssøker klinger surt i NAVs (og mange arbeidsgiveres) ører. Altså: Det blir mastergrad på meg: Her kan jeg studere når og hvor det passer meg. Nå har jeg stø kurs mot å bli ”B-prest”, som jeg har hørt noen kalle det. Men det gir mat på bordet underveis.

 

Femårsregelen

Det er bare én hake: Jeg er snart 42 år. I følge kvalifikasjonskravene for prester i Den norske kirke er jeg altfor ung. Hadde jeg tatt MA-graden over 50 år gammel, kunne jeg søkt Evalueringsnemnda med det samme. Jeg må altså i det jeg kaller en ”karantene” før jeg kan søke om å bli prest. Først fullføre grad, så vente fem år, så søke nemnda og – hvis vedtaket er positivt – først DA kan jeg begynne på avsluttende praktikum. De to intensivukene jeg allerede har fra avsluttende praksis blir utdatert i mellomtida. I praksis: Om sju år er tidligste mulighet for å bli ordinert (ett år før jeg fyller 50!). Når jeg forteller andre at jeg sikter mot ordinasjon i 2025, tror de meg knapt. De som kjenner meg, men ikke kjenner det teologiske miljøet, ler ofte en vantro latter og himler med øynene over stivbeinte regler.

 

Jeg har 9 års høyere utdanning, søknaden til nemnda ligger klar med sterke attester fra dem som har opplevd meg som prest, men min søknad kan ikke passere saksbehandlerbordet med dagens regelverk. Det er rart å forlate prestelivet nå som jeg er ”nyforelska” i tjenesten. 8 måneder som prestevikar ble antakelig den beste perioden i yrkeslivet mitt. Nå skal jeg jobbe med noe annet i 6 år før jeg skal finne ferdighetene fram igjen. Forholdet til den Den norske kirke som arbeidsgiver er tynnslitt. Det er godt det finnes andre aktører. Dessuten: Det er ingen skam å revidere regelverk.

 

Konkrete råd

Dette er min fortelling. Jeg kunne klippa inn en rekke flere, men brevet er allerede for langt. Bak følgende konkrete råd står det imidlertid flere av oss:

1: Se over kvalifikasjons-reglementet, og ta bort ”50-års-regelen”. (Gjør om til: ”Unntak fra 5-årsregelen kan gjøres i særlige tilfeller.” Punktum.)

2: Lag studiestipend. Legg ned minst én av stillingene som skal fremme rekruttering og bruk pengene på for eksempel eneforsørgere og/eller dem som må reise langt for å studere.

3: Legg bedre til rette for deltidsstudier, og tenk geografi! Deltid i Tromsø er flott – og viktig for rekruttering i nord, men både klima- og økonomiske hensyn burde tilsi opprettelse av et deltidspraktikum i Sør-Norge.

4: Gjør Den norske kirke til en arbeidsplass som kan ta imot voksne deltidsstudenter. Deltidsarbeid er gull verdt for en voksen og fremtidig prest/diakon/kateket. Dessuten er det en investering i framtida for en hardt pressa kirke.

Gå til innlegget

Kunsten å være en innadvendt kirke

Publisert nesten 4 år siden - 327 visninger

Jeg ville gjerne være kirkekunstner, men er i ferd med å gi opp

Det er blitt ti år siden kirka fikk en kulturmelding. Da arbeidet med denne vakre og grundige boka ble starta opp på Granavollen våren 2004, hadde jeg urpremiere på en danseforestilling skapt for kirke, og jeg ble oppglødd. Nå er jeg igjen invitert til konferanse om kunst og kirke, og jeg tenker: Jeg klarer ikke flere ord. Jeg skal forklare hvorfor:

Jeg ville gjerne være kirkekunstner, nemlig, men er i ferd med å gi opp. Ikke fordi det har manglet på velvilje og vakre ord, det er praksisen som er umulig. 

Etter drøyt 20 år begynner jeg å ta konsekvensen av at kirka er bygd for lyd. Ikke bevegelse. Ikke min kunst. Scene og dans er for kostbare for kirka. Dessuten: Som ikke-ansatt er jeg også en som mangler stemme i kirkelige systemer. Kirka har sine strukturer, organisasjoner og faggrupper. Kunstnere er ikke blant dem. Kirkemusikkens posisjon er enestående, frilansere lever på nåde.

Mistanke. Faktisk har jeg en begrunna mistanke om at det for dansens del var bedre før – utrolig nok. Denne mistanken kom da jeg gjorde et større intervju med selveste pionéren – Ragni Kolle – hun som gjorde dans for kirke allerede på 60-tallet.

På 80-tallet gjorde hun en omfattende turné med dans for kirke. Exultate skapte begeistring og hadde kanskje fortjent vel så mye oppmerksomhet en den notoriske Missa Vigilate fra 1967. 

Sistnevnte eksperimentmesse gjenoppføres snart for andre gang i dette årtusenet - under Egil Hovland-festivalen i Fredrikstad 31. oktober. Det var også Hovland som trumfet gjennom de omstridte dansernes deltakelse den gangen. Visst fortjener han feiring for å være en banebryter for mer enn sin egen kunstform.

Det er likevel et tankekors at denne begivenheten hentes opp nok en gang (forrige gang var i Torshov i 2007 – som en markering av 40 år med dansekunst i kirke) – i en tid der vilkårene for nyskapning i kirka bare unntaksvis er gode, og nyhetsverdien som fantes i dans er død. 

Ikke aleine. Stemmer det altså ikke at alt har gått framover og blitt friere, rikere og åpnere? Vel, Vårt Lands oppslag i den siste tida tyder på at jeg ikke er aleine om å lure på om vi kommer noen vei. 

Teologisk fakultets Svein Aage Christoffersen peker på noe jeg selv har opplevd i mange sammenhenger: Interessen for å øke kunst- og kulturfaglig kompetanse fra teologenes og andre kirkeansattes side, er laber. 

Kulturaktører og kunstnere stiller opp – og de er sultne! – mens kirkefolket har nok med sitt. Erik Hillestad nevner økonomiske faktorer som avgjørende – betimelig nok. For det ble jo ikke slik at Kulturrådet åpnet kanalene for nyskapende kirkekunst fordi kirka fikk seg en kulturmelding og etter hvert også kulturrådgivere.

Kirkemusikken har antakelig fått en styrking, men når det gjelder andre kunstarter er det ikke lett å få øye på noen forskjell. Statistikken får komme etter hvert, og jeg håper og tror at dyktige kulturrådgivere faktisk har maktet å bevege den seige materien noen centimeter, men som skapende og utøvende kunstner har jeg fått nok. Scenekunst er noe kirka ikke tar seg råd til og som Kulturrådet ikke er interessert i at skal vises i kirka, så jeg må finne andre utløp for kompetansen jeg har opparbeidet meg over et par tiår.

Rota vekk. Hva består min opplevelse av «seig materie» av? 

Jeg har gitt gratis-tilbud om dans i kirka, tilbud som er blitt rota vekk fordi ingen greide å finne ut hvem som kunne ta seg av en så vrien henvendelse. 

Jeg har mottatt spennende forespørsler om nye prosjekt, for så å innse at dersom jeg tar på alvor hva vedkommende foreslår – og gir vedkommende prisen på hva det faktisk koster å skape ny scenekunst– så veit jeg at jeg aldri blir spurt igjen.

Jeg har ledet nye scene-prosjekter fram mot realisering mens jeg kombinerer å være koreograf, pedagog, danser og prosjektleder – og sitter igjen med en lønn som i beste fall dekker den ene av jobbene jeg har gjort. Å få lønn i forhold til utdannelsen min kan jeg bare glemme. 

Ja, som vikar for en kulturrådgiver tjente jeg mer enn jeg kunne komme i nærheten av som kunstner. Ironisk nok var jo en av oppgavene mine i den rollen å «stimulere til» at slike som meg skulle kunne jobbe i kirka. Men «slike som meg» får seg arbeid i kulturbyråkratiet. Det skal jo stå mat på bordet også i mitt hjem.

Håndfull. For ikke å snakke om hvordan det kjennes når det sitter en håndfull mennesker i det enorme kirkerommet og får en eksklusiv visning som koster en arrangør penger de nesten ikke har, for å betale kunstnere som ikke får nok. Og de som er tilstede er dypt beveget, takknemlige.

Flere sukker når de forteller meg hvor viktig det er at noen tar med seg hele kroppen i bevegelse i kirkerommet. Og jeg sukker jeg også, for jeg veit hvor dypt meningsfylt det er, men jeg veit også at dansekunst aldri er god butikk i Norges grisgrendte land. Kunstnerisk kan jeg godt motivere at jeg gjør mine forestillinger for dem som kommer – uansett hvor få de er, men jeg veit at det jeg gjør ikke lønner seg.

Prisgitt. Kirkekulturens praksis er fortsatt prisgitt enkeltmenneskene som gir det lille, men helst det store ekstra. Det triste er at det slett ikke er sikkert at det blir lagt merke til eller satt pris på av dem som sitter godt i sine etablerte stillinger.

Den «hellige uroen» som det snakkes vakkert om på konferanser om nyskapende kunst i kirka, den frambringes av en helt hverdagslig og reell uro over hvorvidt det blir lønn til regningene denne måneden også - for dem som arbeider den fram. Men det er kanskje ikke kirkas problem. Eller?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 7 timer siden / 164 visninger
0 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 7 timer siden / 61 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 10 timer siden / 35 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 20 timer siden / 1781 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 22 timer siden / 993 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 22 timer siden / 124 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 22 timer siden / 261 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 22 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 4 timer siden / 1781 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 4 timer siden / 61 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 6 timer siden / 1781 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 6 timer siden / 261 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 6 timer siden / 261 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 6 timer siden / 261 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 6 timer siden / 187 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 6 timer siden / 993 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 7 timer siden / 1635 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 7 timer siden / 261 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 7 timer siden / 1781 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No-platforming
rundt 7 timer siden / 212 visninger
Les flere