Gustav Danielsen

Alder: 66
  RSS

Om Gustav

Prost

Følgere

Rykk tilbake til start - hvordan kunne det gå så galt.

Publisert 2 måneder siden - 214 visninger

Når min PC henger seg opp, har jeg en standardmetode for å komme videre: Trekker ut ledningen og starter på nytt. Gudstjenestereformen i vår kirke har hengt seg opp. Vi har fått et endeløst byråkratisk arbeid der prester og menighetsråd skal vurdere ulike samlingsbønner, syndsbekjennelser, plassering av syndsbekjennelsen osv., og det er lagt inn et kontrollsystem som holder ansatte på bispedømmekontorene i gang.

Gudstjenestereformen i vår kirke startet med Ungdommens kirkemøte i 2003, ble fulgt opp av biskoper og kirkemøte og kom ut med sine grunnleggende verdier:

Fleksibilitet – involvering – stedegengjøring.

I starten var fleksibiliteten stor. Forsøksmenigheter fikk lov til å utfolde seg og prøve ut hvordan de vil lage gudstjeneste. Det ga et forsøk som pekte i mange retninger og mange, spesielt «de folkekirkelige» begynte å bli fremmedgjort når de kom tilbake til gudstjeneste 2 – 3 år etter forrige besøk. Og reaksjonen kom i form av kontroll og godkjenningsprosedyrer. Resultatet har blitt mindre fleksibilitet enn i 1977 – ordningen. Der var det mange gudstjenesteordninger å velge i og en hel del valgmuligheter innen den enkelte ordningen. Her kunne presten bruke sitt faglige skjønn. Nå er det menighetsrådet som avgjør hvor stor valgfrihet presten skal ha.

Involvering er vel det som har hatt størst positivt gjennomslag. I mange menigheter er det kommet tekstlesere, kirkeverter osv. Det er ikke lenger prestens og organistens gudstjeneste. Men involvering lever sitt liv uavhengig av de andre to verdiene. Mange av oss var i god gang med involvering lenge før gudstjenestereformen kom.

Stedegengjøring har blitt den underligste delen av reformen. Det er ikke stedegengjøring når menighet x har syndsbekjennelsen tidlig i gudstjenesten og menighet y har den lenger ute. Jeg har ikke greid å finne stedegne grunner til de ulike plasseringene. Dette er basert på synsing. Prest x synes den skal komme tidlig, mens prest y synes den skal komme seint. Og som regel følger menighetsrådene sin egen prest. Som prost har jeg ikke oppdaget et eneste menighetsråd som har hatt andre synspunkt enn egen prest. Da blir stedegengjøring som keiserens nye klær – de var jo ikke der.
På et felt har jeg sett tydelig utslag av stedegengjøring – valg av lokal musikk til de faste liturgiske ledd. Det gir nok en god lokal korpsånd, men gir store utfordringer til vikarprester og gjestende gudstjenestedeltakere. Liturgien som skulle være det faste, det som ga gjenkjenning, blir i stedet til fremmedgjøring. Nå er denne lokale valgmuligheten i ferd med å tas bort, og da forsvinner i og for seg hele temaet.
Stedegengjøring kunne hatt noe for seg den gangen folk bodde på samme sted hele livet og nesten ikke reiste til andre steder. I vår tid er dette en verdi som i alle fall ikke bidrar til økt gudstjenestedeltakelse.

Min konklusjon er at gudstjenestereformen, bortsett fra understrekningen av involvering, har bidratt mer negativt enn positivt til gudstjenestelivet i vår kirke.

Rykk tilbake til start

Jeg ønsker ikke bare å kritisere, men har også forslag til en annen vei videre, og mitt forslag er svar på spørsmål 2 i Kirkerådets høring om gudstjenestereformen, spørsmålet om prosedyrer for godkjenning av gudstjenesteordninger:
1. Gå tilbake til rammen for 1977-ordningen. Det var en sentralt fastsatt hovedordning med en del valgmuligheter underveis, men INGEN KONTROLL av hvilke valg den lokale presten gjorde i samråd med sin menighet. Dagens ressursmateriale til hovedgudstjeneste kan enkelt innpasses i en slik form. Dette vil sikre en nasjonal sammenheng i gudstjenestelivet og samtidig gi langt flere lokale valgmuligheter. Ved å ta bort kontrollen, tar en også bort dagens mistillit til de lokale menighetene og deres ansatte. I stedet for å lage saksframlegg som skal behandles i menighetsråd, menighetsmøte og sendes bispedømmet, kan den enkelte menighet og dens ansatte bruke tiden til å lage så gode gudstjenester de er i stand til.

2. La den lokale menigheten finne sitt samspill mellom presten og resten av menigheten. Noen steder vil andre ansatte og menighetsråd med glede delta i utforming av gudstjenestelivet. Andre steder vil rådet trekke seg unna og si: Dette må presten ta seg av. Dette har ikke vi forstand på.
La oss gi menighetene tillit til at dette finner de ut av selv.

3. Ta det liturgiske arbeidet vekk fra kirkemøtet. Liturgi egner seg ikke til komitearbeid, avstemninger og kirkepolitiske kompromisser. Det er et faglig, teologisk arbeid, og det bør være biskopene som er høyeste faglige instans i dette arbeidet. Kirkemøtets rolle må bli å godkjenne resultatet. Er Kirkemøtet misfornøyd, sendes saken tilbake til biskopene og deres faggrupper.

 

Gustav Danielsen
 prost

 

Gå til innlegget

HVILKE PRESTER SKAL SIES OPP?

Publisert 5 måneder siden - 266 visninger

Hvis prestetjenesten skal måles på et detaljert timeregningssystem, hvor blir det da av presten som hyrde, som menighetsbygger, som en som er tilgjengelig for folk? Blir ikke dette en forvrengning av prestetjenesten?

HVILKE PRESTER SKAL SIES OPP?

En rekke bispedømmer arbeider med å ta vekk prestestillinger på grunn av anstrengt økonomi. Nå er det Nidaros sin tur og i den interne diskusjonen i bispedømmet, er jeg blitt kjent med at det foreligger en utregningsmåte som har vært brukt i flere bispedømmer. Den baserer seg på en detaljert gjennomsnittsutregning av hva en prest bruker av tid på dåp, konfirmantundervisning, vigsel osv. Det settes et tall for hver handling og så settes det inn statistikktall – antall døpte, konfirmanter, brudepar osv. Slik settes det da et timetall for prestetjeneste i det enkelte sokn. Dette summeres på prostenivå og en finner ut hvor stor andel prostiet skal ha av de tilgjengelige presteressursene i bispedømmet.
Dette er tilsynelatende rettferdig. En baserer seg på tall, noe som oppfattes som eksakt informasjon, og det kommer ut en fasit – og da slipper en å tenke og vurdere mer. I Nidaros fører dette til at det sentrale og største prostiet skal miste 4 og utkantprostiet med størst avstander skal miste 2 stillinger.
Men er dette en god måte å fordele prester på? Kan prestetjenesten virkelig fanges inn med tall? En slik beregning reduserer prestetjenesten til å bli en serie med kirkelige handlinger som skal gjennomføres. Det settes av et bestemt antall timer til hver handling, og så har presten gjort jobben sin. Etter min vurdering blir dette en forvrengning av prestetjenesten. Hvor blir det av presten som hyrde, som menighetsbygger, som den som er tilgjengelig for folk?
Selvsagt må vi bruke noen tall. Det bør være omtrent like vilkår for prestene. Men jeg tenker vi kan nøye oss med tre:
1.Reisetid – her er vilkårene svært ulike. Det må beregnes hvor mye reisetid som kreves i det enkelte sogn.
2. Antall gudstjenester – her beregnes det et årlig timetall ut fra gjennomsnittstid pr gudstjeneste.
3. Medlemstall – det er en tydelig sammenheng mellom medlemmer og kirkelige handlinger. Om det varierer fra sogn til sogn, vil det utjevnes innenfor et prosti, som er arbeidsområdet for prestene.
Dette gir en enkel og forståelig utregningsmåte som ikke reduserer prestetjenesten til timetelling. Jeg tenker også at det må innføres samme beregningsmåte for hele landet, slik at en kan få en mest mulig rettferdig fordeling ikke bare innen det enkelte bispedømme, men også bispedømmene imellom.
Gustav Danielsen
prost

 

 

Gå til innlegget

En tjenlig ordning for kirken

Publisert rundt 1 år siden - 371 visninger

Håpet er å få til en organisering som det store flertall opplever som enkel, tydelig og tjenlig for det kirken skal gjøre.

Kirkeordningen er blitt drøftet lenge. I starten kom det noen helhetsforslag, men de siste årene har det vært mest delforslag av typen: Biskopen skal ikke ha arbeidsgiveransvar. Det skal være én arbeidsgiverlinje. Alle skal ansettes av fellesrådet. Alle skal ansettes av bispedømmerådet.

I det følgende vil jeg legge fram et helhetsforslag som prøver å balansere de ulike interessene. Håpet er å få til en ordning som det store flertall opplever som enkel, tydelig og tjenlig for det kirken skal gjøre. Min bakgrunn for å gjøre dette, er et lang­varig engasjement for kirkeorganisering.

Erfaringen

Før Kirkeloven av 1997 ble vedtatt, var jeg en av de få prestene som ikke godtok den smarte setningen: «Prestetjenesten skal fortsette som før. Dette angår ikke prestene.»

Men hele virkeligheten rundt presten ble jo endret, så presten kunne ikke fortsette som før. Selv var jeg daglig leder for to menighetsråd før 1997. Det ble avsluttet da kirkeloven kom. Forslaget er laget ut fra min erfaring som sokneprest i 26 år og deretter prost. Det er ikke skrevet ut fra juridisk kompetanse, og er heller ikke utfyllende i alle detaljer. Det handler om forhold som bør endres og forhold som det er stilt spørsmålstegn ved.

Premissene

 Mitt forslag er ­basert på følgende premisser:

1. Mest mulig skal være slik det er. Kirken er en stor og tung ­organisasjon. Skal vi endre på noe, skal vi være 100 prosent sikre på at endringen er nyttig. Erfaringen fra gudstjenestereformen, med store visjoner i starten og magert utkomme, frister ikke til de store organisasjonsforsøkene.

2. Mest mulig skal være som i andre tilsvarende organisasjoner. Det trengs klare ledelses­linjer og tydelig fordeling av makt. Vårt budskap er fra en ­annen verden, men kirkens ­organisasjon er plantet midt i denne verden.

3. Endringene skal løse problemer og utfordringer som ligger i dagens organisering.

Svakheter og utfordringer

1. Menighetsrådets svake posisjon. Menighetsrådet er et folke­valgt organ, men ble gjennom kirke­loven av 1997 fratatt viktige deler av sitt myndighetsområde – ansvar for kirkebygg, kirkegård, ansatte og kontakt med kommunen.

Disse oppgavene ble overtatt av kirkelig fellesråd som rett nok er oppnevnt av menighets­rådene, men som ikke står ansvarlig overfor menighetsrådene.­ Fellesrådet kontrollerer seg selv og vedtar sin egen årsmelding og sitt eget regnskap. Når fellesrådet­ skal ha ansatt kirkeverge og menig­hetsrådet kan ha en daglig leder, så bidrar det ytterligere­ til maktforskyvning fra det folkevalgte menighetsrådet til felles­rådet.

2. Mangel på samordnende ledelse. I en menighetsstab kan det være en gudstjenesteleder, en diakonal leder, en pedagogisk leder, en kirkemusikalsk leder og en daglig leder, men ingen er gitt myndighet til å få denne staben til å fungere sammen. Med positive ansatte er det likevel mye som går bra, men når godviljen ikke er der, kan dette bidra til langvarige stabskonflikter.

3. Uklar ledelse for vigslede medarbeidere. Prestene har ­biskop og prost som sine ledere.­ De andre vigslede ledes av kirke­vergen. Unntaksvis fins det kirkeverger med fagkunnskap innen pedagogikk eller diakoni,­ men oftest må diakoner og ­kateketer lede seg selv.

4. Dobbel arbeidsgiverlinje. Prestene er ansatt av og ledes ut fra bispedømmerådet. De andre­ ansatte er ansatt av og ledes ut fra fellesrådet. Her gjøres det mye parallelt arbeid og gjerne ut fra ulike administrative systemer.

5. De små fellesrådene. I kommuner med bare ett sokn er ­menighetsrådet også fellesråd. Her er det ofte små kirkevergestillinger, noe som gir en krevende arbeidssituasjon, når en i denne lille stillingen skal ivareta økonomisk styring, personalledelse og eiendomsforvaltning. Samtidig er regnskap for fellesråd og menighetsråd slått sammen, så underskudd på ­oppussing av kirken må da dekkes av overskudd på ofringer til menighetsarbeidet.

Forslag til ny kirkeordning

1. Menighetsrådet får styrket sin posisjon ved å få det totale ansvar for virksomheten i egen menighet. Men menighetsrådet skal delegere arbeidsgiveransvar og kommunekontakt til fellesrådet og kan også delegere ansvar for kirken og kirkegården til fellesrådet. Der kirkegården er felles for flere menigheter, skal ansvaret delegeres til fellesrådet.

2. Fellesrådet står ansvarlig overfor menighetsrådene, som utgjør fellesrådets generalforsamling, der årsmelding og regnskap skal godkjennes.

3. Fellesrådet skal bestå av minst tre sokn og normalt sammenfalle med prostiet. Dette gir fellesråd med tilnærmet samme størrelse, slik at oppgaver og ­arbeidsmåter kan bli ganske like i hele landet.

4. Bispedømmerådet skal som i dag velges ved direkte valg og samtidig være en del av Kirke­møtet. Bispedømmerådet får ansvar for å ansette og avsette alle vigslede medarbeidere. Dermed får biskopens vurdering av vigslede medarbeidere en ­direkte konsekvens ved ansettelse og eventuell avsettelse. Dette gir også de vigslede en større frihet i forhold til de(n) menigheten(e) de skal betjene. De skal ikke bare gjøre tjeneste i menigheten. De skal også som forkynnere komme utenfra med: «Så sier Herren.­»

Kirkevergene ansettes også av bispedømmerådet. Jeg har sett hvordan fellesråd kaver når det skal gjøres endringer i kirkeverge­stillingen. Kirkevergen selv er inhabil i saksbehandlingen og om det er andre saksbehandlere i staben, er det krevende å skulle vurdere sin overordnedes stilling. Resultatet blir at valgte ledere må ta ansvar for saksbehandlingen, noe de vanligvis ikke har kompetanse til. Bispedømmerådet får ansvar for den strategiske ledelsen av bispedømmet og har en fagstab som bistår menighetene.

5. Alle andre medarbeidere ansettes av kirkelig fellesråd. Som ved ansettelse av prest gis menighetsrådene anledning til å delta i intervju med alle søkere som skal virke i menigheten.

6. I menighetene er det en prest som leder menighetsstaben i den utadrettede virksomheten, mens menighetsrådet, normalt hjulpet av en ansatt menighetsforvalter tar seg av administrasjonen. Små menigheter bør normalt gå sammen om en felles stab for flere­ menigheter. Ledende prest og menighetsforvalter samordner sin ledelse.

7. På fellesråds-/prostinivå ledes­ administrasjonen av en kirkeverge, og den utadrettede­ virksomheten ledes av prost ­(ledende prest). Disse to samordner sin ledelse.

8. På bispedømmenivå fortsettes dagens deling mellom biskop og stiftsdirektør.

9. Den daglige arbeidsgivervirksomheten for alle ansatte utøves på prosti / fellesrådsnivå og ledes av kirkeverge og prost i fellesskap.

10. Prostiet/fellesrådet er et serviceorgan som skal bistå menighetene og de ansatte til å utføre sin virksomhet på best mulig måte.

11. Prester som leder menighetsstaber får sitt ledelsesmandat fra menighetsrådet. Proster og kirkeverger får sitt ledelsesmandat fra bispedømmerådet.

12. Prester skal som før være med i menighetsråd og fellesråd og biskopen i bispedømmerådet, men disse skal da ikke ha stemmerett. Sammen med menighetsforvalter/kirkeverge/stiftsdirektør er de med i rådet for å hente ut sitt ledelsesmandat.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Skal kristne asylsøkere behandles dårligere enn andre?

Publisert over 2 år siden - 888 visninger

En rekke av de landene der kristne forfølges anses av norske myndigheter som «trygge tilbakesendingsland».

Gjennom nærkontakt med flyktninger den siste tiden har jeg blitt utfordret på hvordan vi tar imot de kristne asyl­søkerne.

Det er tre grupper av dem:

1) Forfulgte. Forfølgelse av kristne er dessverre ganske utbredt, spesielt i land der det store flertall er muslimer. Noen av disse, som Pakistan, har strenge blasfemilover. Den som anklages for å ha sagt noe ufordelaktig om profeten Muhammed, kan i verste fall dømmes til døden.

Kristne i slike samfunn tvinges gjerne til taushet og til å praktisere sin tro i det skjulte, og den som våger å dele sin tro med andre, blir lett utsatt for flertallets uvilje, noe som dessverre fører til trakassering, voldelige angrep, arrestasjoner på tvilsomt grunnlag og i ytterste konsekvens dødsstraff.

I mange tilfeller ser det ut til at myndighetene lar seg presse av flertallet, slik at heller ikke rettssikkerheten fungerer. En rekke av de landene der kristne forfølges anses av norske myndigheter som «trygge tilbakesendingsland». Det er de nok også for de som tilhører flertallets religion, men for kristne kan tilbakesending bli svært utrygt, ja kanskje livsfarlig.

2) Konvertitter. De som skifter tro. De siste årene har det vært en serie med rettssaker angående personer som kommer til Norge og så blir kristne. Norske myndigheter har mistenkt dem for å skifte tro av taktiske grunner, at kristen tro skulle øke sjansen for å få oppholdstillatelse. Jeg kjenner ikke alle asylsøkere, så det kan være at dette stemmer i noen tilfeller, men jeg har kjennskap til personer som rammes svært urimelig av en slik mistanke.

Noen muslimer har over tid vært interessert i kristendom i sitt hjemland, men ikke våget å ta skrittet fullt ut av frykt for represalier. En forståelse av islam tilsier at den som forlater sin muslimske tro fortjener å dø, og i enkelte miljø tas dette på alvor. Da er det ikke rart om en gryende kristen tro holdes skjult.

Men ved ankomst til et europeisk land ønsker mange å gå videre med sin utforsking av kristen tro og en hel del ber om å bli døpt. Andre kommer med et fiendebilde av kristen tri. Kristendommen har i deres hjemland vært koblet til USA’s krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og så videre.

Nye retningslinjer. Når disse så kommer i kontakt med alminnelige kristne i europeiske land, og får et helt annet inntrykk, er det ikke så unaturlig­ at de blir nysgjerrige på kristen tro. Men disse som skifter til kristen tro, blir dermed vanskeligere å sende tilbake til land der kristne trakasseres. Det ser ut som norske myndigheter da blir ekstra ivrige etter å «bevise» at den nye troen bare er taktikk.

Selv når prester og biskoper stiller opp som vitner og bekrefter dem som troverdige kristne, så blir de ikke trodd. Her trengs det nye politiske retningslinjer for å endre en forvaltningskultur som er svært urimelig.

3) Felles tro. De som søker et kristent land. Blant asylsøkerne er det også en del kristne som kommer til oss fordi Norge er et kristent land. De har ikke nødvendigvis vært utsatt for forfølgelse,­ men vet at de ved å flytte tilbake­ til sitt muslimske hjemland, flytter til et samfunn der de i beste fall blir ­tolerert, men antagelig må regne med å være annenrangs borger. For disse blir det underlig å ikke bli tatt imot i et kristent land.

Hvorfor ta imot kristne asylsøkere?­ Integrering er en viktig side ved asylpolitikken, og dette er ganske enkelt med kristne asylsøkere. I løpet av julen­ har jeg hatt flere gudstjenester der asylsøkere har tatt aktivt del, og etter noen uker på akuttmottak er de allerede med i ulike kristne sammenhenger. Vår felles kristne tro er en viktig faktor for å føre dem raskt inn i vårt samfunn.

Hvis noen leser dette som et innlegg om at vi bare skal ta imot kristne, så er det ikke min mening. Vi skal selvsagt først og fremst ta imot mennesker i nød, uavhengig av tro. Mitt poeng er at kristne asylsøkere synes å ha fått en dårligere behandling enn andre, og det blir underlig i et land der kristen kultur er nevnt i grunnloven.

Først publisert i Vårt Land 21.01.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sterke ytringer
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 169 visninger
2 kommentarer
Mye på spill
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
Om å innrømme feil
av
Øyvind Holmstad
rundt 16 timer siden / 109 visninger
0 kommentarer
Trump, Kim og Iran
av
Erling Rimehaug
rundt 20 timer siden / 365 visninger
8 kommentarer
Kynisk altruisme?
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 777 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
15 minutter siden / 1798 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
En djevelsk løgn.
17 minutter siden / 1186 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Sterke ytringer
23 minutter siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
29 minutter siden / 1131 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Trump, Kim og Iran
rundt 2 timer siden / 365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sterke ytringer
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
Finn en ny Gud
rundt 2 timer siden / 1663 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
rundt 2 timer siden / 332 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
En djevelsk løgn.
rundt 2 timer siden / 1186 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Menneskerettene under press
rundt 2 timer siden / 710 visninger
Les flere