Maria Ånonsen

Kan ensomheten ha noe med kilder å gjøre? For meg lyder det egentlig som et paradoks. Dersom du ikke går under huden på ordet og mennesket. Under huden og nærværet av det blotte ingenting kan det dukke opp en tanke om at valget ikke lengre står og faller på alle andre. Men meg selv. At ansvar ikke handler om å tåle, men om undring og nærvær av noe mer. Tillate noe annet enn ingenting. En tydelighet som slår fast at ingenting er uakseptabelt. Umenneskelig.

Selv om taktfaste skritt ber meg om å gå raskt videre. Holde ut. Finnes det nå også en stemme der ute. En stemme som kun adlyder tilsynelatende svake fottrinn. Her nytter det ikke lengre å masjere inn. Ta kommandoen. Si at dette klarer du fint alene. Nei. Her må det gås varsomt. Trinn for trinn. Ingen hast. Ekkoet av nye erfaringer. Av ansiktets åpenhet. Har foreløpig for frossen jord til å få feste. Er vanskelig å hente frem. Men etterlater store nok avtrykk i sjelens glemte irrganger. Til at de ikke glemmes helt. Så i paradokset mellom glemsel og det svake håpet om at noe ekte er til stede befinner jeg meg. Tenker at det skal mot til for å gå i møte marsjerende tropper som roper og proklamerer nødvendigheten av fortsatt ensomhet. Foran troppene står i dag en kvinne med alle aldere intakt. I glemselens beskyttende livmor. Sier i styrke at nå er det nok. Som vil gjenta ordene til det menneskelige når inn som enn større selvfølgelighet enn det umenneskelige. Kanskje handler det om å la språkløshetens fange slippe fri? Ut i åpenheten.

Innlegget er i utgangspunktet skrevet her. 

Hva skal våges å snakkes om?
Skal det tolereres at ingenting så ofte er til stede?

Våren er på mange måter en symbolsk tid. "Det er vår i lufta". Vi kjenner at gradene kr yper oppover. Fra de kalde og frosne til de med mer varme i. Sola kikker endelig fram. Begynner så smått å varme. Det som gjennom mange kalde dager, netter og måneder har vært fastfrosset og kaldhjertet, får liv og begynner å bevege seg. Istappen mister det sylskarpe og potensielt ødeleggende i sin spisse form når dråpene som formet den etter hvert slipper taket og dryppende treffer synlig og fuktig asfalt. Naturen har våknet opp etter dvalen der alt lå i hvilestilling. Det er som om den vrir seg ut av et kjølig og kaldt grep. Gjesper. Og strekker seg i hele sin lengde, bredde og dybde. 

Lengsel
Det er liv og bevegelse i vårlufta. Det er et løfte om noe som er annerledes og nytt. Det ligger mye lengsel i våren. Etter å sitte i solveggen og kjenne at sola faktisk varmer ansiktet. At vinterskoa skal byttes ut til fordel for småsko og bare legger. Men det er også så mye mer enn det. Overføringsverdien og muligheten for gjenkjennelse ligger også på et annet nivå. Våren innbyr til å holde fast i håpet om at mørke skal slippe tak til fordel for lysere tider. En gang. En dag. Om at det fra kald og hardtrampet jord kan komme noe vakkert. En dag. Noe uventet. Overraskende. Det er jo ikke alltid så enkelt å holde håpet oppe selv, men kanskje kan våren håpe litt for oss der den sakte, men sikkert smelter meter for meter av snøhaugene. 

Mer om håpet og lengselen etter vår på en litt annen måte, se her. 

Jeg har kanskje alltid vært opptatt av paradokser. Fascinert av motsetninger og kontraster. Livet kommer ikke alltid i passe porsjoner. Det er av og til som å stå midt i en virvelvind, og oppdage at jeg står – midt i livet. Paradokser får ikke helt tydelige kanter dersom vi ikke oppdager motsetningene som disse faktisk består av. Og fordi jeg liker kontraster og paradokser, beundrer jeg modige mennesker. Mennesker som setter ord på livet i sin råhet, nakenhet. Dette gir vel naturlig assosiasjoner til smerte, men kan vel også – likeså godt handle om det vakre, at vi mennesker lar oss berøre på både godt og vondt. Så på et vis er dette innlegget et håndtrykk til disse menneskene som våger. De som kjemper for at vi skal se, høre – våge å merke livet, og si hva det gjør med oss – på vårt vis.

Språkløshet
Det går an å bruke mange ulike ord på det jeg er opptatt av. Både fra den poetiske verden, men også fra det livet vi lever hver dag. Kanskje er det jeg ønsker å skrive om egentlig at vi skal ha mot. Mot til å våge å bruke ordene om livet slik de faktisk folder seg ut for oss i vårt indre. Ærlighet heter det kanskje. Ikke enkelt. En utfordring like mye til meg selv. Det handler om de gangene i livet som vi mister stemmen og ikke finner språket. Jeg vil skrive om "oss" og ”vi” som en inkluderende helhet. Fordi vi alle er en del av livet. Vi rammes og rystes, berøres og beveges. Men hva gjør det med oss å være uten språk? Å lete etter ord som vi ikke vet hvor er, hvordan ser ut. Å oppdage nye dimensjoner ved livet, nye dybder. Der det gamle språket vårt ikke strekker til. Dette kan være en dagligdags ting som at vi mister ordene - kanskje fordi godheten som møter oss er så overveldende at vi ikke finner noen måte å takke på. Oftere handler det allikevel om møter vi har der livet på et vis bare rammer oss. Vi kan oppleve å stå igjen - med en opplevelse av både tomme hender, og tomme ord. 

Å la egen og andres stemme tre frem
Jeg tar meg frihet til å ikke være konkret. Lar det være opp til deg hva du ønsker å koble disse tankene opp mot. Jeg stiller mer spørsmål. For meg kan påstander ofte renne over i mitt menneskelige litermål, og gjøre at jeg blir sittende fast. Jeg ønsker mer å ha noen å tenke sammen med om spørsmål som jeg er opptatt av. Vi mennesker sitter med en rik erfaringsverden av opplevelser som vi har med oss. Dette preger oss. Gjør noe med vår måte å se verden på. Vi ser og observerer, deltar og er hovedaktører i våre egne liv. Men våre liv knyttes også sammen med andres liv. Hvor stor vidvinkel har vi i møte med egne og andres erfaringer? Hva velger vi å dele med andre, og hva holder vi for oss selv? Hva lytter vi til, og hva "går vi forbi"? For min del hender det at jeg ikke gir meg selv lov til å sette ord på noe som burde få stemme og språk. Andre ganger synes jeg det ville være for ubehagelig å være menneske, men også medmenneske. Midt i det ordløse, hender det at jeg leser noe, ser noe, hører noe som gjør at jeg tenker – dette var ekte. Her var det noe som traff meg. Og spørsmålene renner inn. Hva var det det traff? Hvilket dyp i meg nådde det frem til? Kanskje handler mot om å våge å lete etter ord sammen, men også av og til la stillheten tre inn – fordi ord til tider er for fattige. Dette går kanskje i perioder. Jeg tenker imidlertid at det er noe sunt ved å lete etter språk. Noe potensielt legende ved dette, fremfor språkløshet, stemme – fremfor stemmeløshet. Dersom vi leter etter ord på en slik måte at taket ikke senkes, men at hvelving på hvelving åpnes opp. Gjenkjennelse og gjenklang tilbys. 

Jeg har skrevet om det her også: http://wp.me/pFnDD-yM . På en litt annen måte.

På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage  dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.

Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell.  Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.

Innlegget er hentet fra min hovedblogg, og er ment som en slags beskrivelse av meg selv...

Er du en vandrer?