Espen Halvorsen

Jeg har hatt en sang i hodet siden ja var liten, og tar jeg ikke helt feil var det Thore Thomassen som sang den. – Gode nordmenn, stolte nordmenn! Det er ingen som er som oss.

Det startet dårlig for oss i OL, men det har bedret seg etter hvert og ser absolutt ut til å kunne bli et akseptabelt resultat. Vi har langt unna den vanvittige innsatsen i Salt Lake City da vi tok 13 gull, men så langt sitter vi med 18 medaljer fordelt likt på de tre valørene. Vi har over 300 medaljer i vinterlekenes historie, og ligger en langside foran nestemann på lista. Selv om Petter Northug kan fremstå som noe arrogant er føler jeg meg veldig ydmyk i møte med resultatene og utøverne våre. I en artikkel Wall Street Journal skrev i dag presenterte de Mysteriet Norge og den mangel på anerkjennelse vi får grunnet vårt rykte om å være født med ski på beina. Og det blir ikke så mye bedre av at mange nordmenn (meg inkludert) faktisk tror det bare er å reise bort og ta medaljer. Selv om vi i år har hatt snø over hele landet i flere måneder, så krever det likevel mye innsats for å heve seg der oppe.

Jeg har tenkt litt de siste dagene om det bare er Norge som har snø? Men svaret er jo på ingen måte ja. I rekken bak oss kommer det land som har enorme områder med snø og vinterføre, og ikke minst en befolkning som er mange ganger større enn vår. Wall Street Journal presenterer oss ikke som arrogante, men trekker ført og fremst frem Jansrud som etter sitt sølv bukket og takket de norske tilskuerne fremfor å slå seg på brystet. Snø, skifødsler og janteloven til tross… jeg kjenner jeg er en stolt nordmann.

Les artikkelen i WSJ her.

Slik lærte Broder Andreas meg å tolke ordet Islam. Inntrykkene Islam legger igjen her til lands er merkbare, enda mer tydelige er de prøvelsene kristne utsettes for i muslimske land. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er lett å holde på denne filosofien min i møte med kristne som blir forfulgt av muslimske ekstremister, men jeg har lovet meg selv at jeg i det minste skal prøve.

Det blir heldigvis så mye lettere når jeg ser hvordan de som selv forfølges legger så stor vekt på det å elske sine neste uansett religion. I deres øyne er de først og fremst mennesker, deretter muslimer. Som mennesker er de like verdifulle for Gud, men det er lett å glemme i møte med den stadige utbredelsen av Islam og stigmatiseringen av muslimer i media. Da jeg nylig var i Israel ble jeg minnet på hvor viktig respekten og kjærligheten for andre mennesker er i arbeidet for fred og forsoning. Historien er ikke nådig mot verken kristne eller jøder, men en muslim kommer godt ut av konflikten om man går tilbake i historien. Da Saladin erobret Jerusalem gav han befaling om at verken jøder eller kristne skulle henrettes, ei heller ble de gjort til treller etter erobringen. Uten at jeg kjenner mye til historien, er det tydelig at han fremdeles høster meget stor respekt selv den dag i dag. Til tross for å være en mektig kriger, viste han samtidig respekt for menneskeverdet og for andres tro.

Islam har siden den gang vokst enormt, og har blitt den faktoren i verden som står for den verste forfølgelsen av kristne, og også for den verste terrorismen mot vestlige verdier og levesett. Men denne ekstremismen innen Islam er veldig begrenset, og ikke en del av det folkelike Islam som representerer majoriteten. Ingen steder har jeg blitt så godt tatt imot og så verdsatt som menneske og som venn enn det jeg har gjort de årene jeg bodde i Mali med 90 % muslimer. Kristne kjenner ikke til den store konflikten der, men vi vet den eksisterer. Medlemmer av menigheten vår i Mali tør ikke gå over til de arabiske nabolandene i frykt for sine egne liv.

Hva lærer Jesus oss?

Jeg tror vi har skutt oss selv i foten mange ganger når mange kristne har latt bitterheten og hatet styre hvordan vi behandler og forholder oss til muslimer. Jeg ser det dessverre igjen i veldig mange mennesker… frustrasjonen, motløsheten, bitterheten. Det er forståelig og det er menneskelig, men jeg tror ikke ting blir så mye bedre for vi som kristne lærer å leve mer etter disse ordene:

”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner der, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere” Matt:5,44

Jeg vet jeg sårer noen ved å trekke frem min bakgrunn som utelukkende positiv, og jeg har full respekt for at andre har opplevd situasjonen som misjonærbarn annerledes. Jeg fikk frysninger da jeg leste siste innlegget til H. Herland om misjonærbarns selvmedlidenhet. Jeg er kjempeglad for at det trekkes frem våre positive sider, og den statistikken som legges frem tror jeg ikke lyver. Jeg kjenner meg igjen i det som blir sagt, men det er noen ting som er noe unyansert. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har 12 år bak meg i Mali.

Jeg hadde en periode der jeg skrev flere innlegg i aviser og ikke minst kontaktet Vårt Land i forbindelse med flere saker de trykket. Hvorfor? Jo fordi jeg er evig takknemlig for min oppvekst, men det er ingen som spør meg! Selvmedlidenheten som ofte kommer frem er ikke skapt av oss misjonærbarn, selv ikke den som er berettiget. Jeg har opplevd å bli kontaktet i forbindelse med debatter som har gått både i kristne og ikke kristne medier om saken. Spørsmålet som har kommet har i hovedsak dreiet seg om mine negative erfaringer, og hvor vidt jeg kan si noe dritt om organisasjonen vi var ute for. Jeg har til og med opplevd at flere innen min egen organisasjon har kommet til meg og lagt ut om hvor synd de synes på meg og hvor tungt jeg må ha det. Hva? Jeg er en godt over gjennomsnittet ressurssterk person med en stor vennekrets, normale hobbyer og sunne verdier. Jeg har mye mer å takke, enn å klage over. Jeg blir bare ikke spurt. Så å si at situasjonen er skapt av oss misjonærbarn er etter min mening helt feil. Men folk spør ikke om min mening… godt jeg har bloggen min.

Jeg er ikke ute etter å skape debatter, finne sjelevenner eller skape uvenner. Jeg vil bare proklamere min lykke over oppveksten jeg har hatt og det rike livet mine erfaringer som misjonærbarn har gitt meg. Men jeg har flere barndomsvenner i samme situasjon som har andre mindre hyggelige opplevelser, og det har jeg enorm respekt og medfølelse for. Bare husk å fokusere på begge sider av saken sier jeg.

Da jeg startet i min nåværende jobb var jeg tidlig ute med å handle frukt til alle på jobben til lunsj. Før jeg startet var det en sporadisk ting at det innimellom dukket opp litt fersk frukt. Men med gode tilbakemeldinger fra kollegaer ble det til en mer permanent løsning der jobben la ut for en liten oppfrisker. Fem om dagen er mottoet vi i flere år har hørt i diverse reklamer og kampanjer for å få oss nordmenn til å spise mer frukt. Det hjelper virkelig! Det gir meg en mer variert lunsj, det gir meg mer energi og det gir meg noe å glede meg til.

Hva så med den andre frukten vi kristne bør bli bedre til å dyrke? Den frukten som gir oss motivasjon på et helt annet plan?  Vi har frukt for kroppen og frukt for ånden.

Jeg leste gjennom Lukas 6 for noen dager siden, og der star det tydelig at kristne skal kjennes på frukten. Ikke på den vi tar til oss, men på den vi gir fra oss. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg er spesielt god til noen av disse tingene, men jeg kan i det minste tilegne meg mottoet og gjøre mitt beste. Ta meg sammen og prøve å fokusere på disse fruktene. Ta en av gangen… glede et menneske en dag, ofre min stolthet en annen dag, løse en konflikt den tredje, og på den fjerde dagen være vennlig mot noen jeg i grunnen ikke er så begeistret for. Til slutt kan jeg kanskje på dette planet også klare fem frukt om dagen.

Det finnes mange oppskrifte for hvordan man kan få et mer verdifullt liv, men alle sammen går ut på å sette andre mennesker i sentrum, ikke bare en selv.

Det har vært en ganske lang epoke der både nyhetsbildet og ikke minst underholdingen på tv har vært sterk preget av overnaturlige fenomener. Jeg har forsøkt en liten periode å følge med på et par av disse programmene, men har i alt mylderet for lengst falt av den vogna. Jeg forstår at folk finner det tiltrekkende, men jeg tror det er ganske mange som sammen med meg føler at grensen er nådd for hvor mange programmer man bør sende om slike ting. TvNorge er blitt rene åndekanalen, men uten den kristne motvekten. Jeg tror det er veldig mye av dette som er uskyldig, og jeg er selv sikker på at det finnes en verden utenom denne. Det jeg lurer på er hvor sunt det er å kontakte denne delen? Vest-Afrika er kjent som en krybbe for voodoo og svart magi, og i tillegg til mange ekstreme historier har jeg også sett hvordan dette fungerer i praksis. Ondskapen som kan manes frem gjennom kontakt med åndeverden er veldig skremmende, men fjern for så mange i Norge.

- The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world he didn't exist.

Jeg har møtt veldig mange kristne som lever I en verden der alt er godt og bortsett fra noen få fristelser i ny og ne så er ikke Djevelen noe de er spesielt redde for. Vi gir ham lite oppmerksomhet. Frykten og forfølgelsen fra det onde har vært grunnlaget for mange store vekkelser i Asia og Afrika de siste årene. Motstanden fra Satan har ført mennesker til Gud, og denne åndskampen er helt fjern for mange av oss her hjemme. Når mennesker ikke tror han eksisterer, har han heller ikke noe behov for å manifestere seg. Det ligger noe i dette djevelens triks… for Gud er ingen trussel for Satan så lenge vi mennesker ikke tror Satan eksisterer.

Selv om jeg mener det har blitt mange programmer om ånder de siste årene, så tror jeg også det er sunt at flere nordmenn har fått øynene opp for at det finnes dypere dimensjoner enn det vi kan se. Det som er det skumle er at mye av denne dimensjonen som vises på TV ikke er av Gud, tvert imot. Ånder og engler som ikke kalles frem i Guds navn, er av den andre sorten. Det er ånder som ikke skal kalles frem, men heller fordrives. Jeg har fått mange rare tilbakemeldinger når jeg ved flere tilfeller har anbefalt kristne å se filmen ”The Exorcist” Den er en grusom, men realistisk film. Demonbesettelsen som beskrives i filmen er skremmende reell, og under innspillingen av filmen brant hele filmsettet ned, ni mennesker mistet livet under innspillingen, og flere av skuespillerne er preget for resten av livet. Mange mennesker har gått ut av kinosalen og søkt Gud etter å ha sett denne filmen.

Jeg fraskriver meg alle titler som apologet når det kommer til kristendommen, jeg er verken begavet eller belest når det kommer til dette... men jeg er bereist. Og i mitt møte med andre kristne i u-land her jeg fått erfaringer som styrker mitt trosliv uten bruk av vanskelig ord og argumenter. Det er snakk om god gammel tro. En tro som er full visshet om ting man ikke ser, en tro som bygger opp om det enkle og banale, barnekåret som sier meg at Gud er Gud uansett om ikke alt kan forklares. Da jeg var liten og spurte min far om et spørsmål, tok jeg svaret hans for gitt selv om det ikke på noen måte ble begrunnet eller forsøkt bevist. Jeg hadde tiltro til at han visste bedre enn meg, og klarte å falle til ro med dette. Når jeg for ente gang her om dagen ble spurt om jeg trodde jorden ble skapt på 7 faktiske dager, eller om dette bare var et bilde, ble svaret mitt det samme som før: ”I don’t care!”

Jeg er utrolig takknemlig for de som bruker sin tid på å forsvare min tro, men jeg er også takknemlig for at det finnes rom i Guds ord til bare å sette seg ned og si; Gud vet best, og det holder for meg. Jeg er nemlig sikker på at det er veldig mye vi ikke skal vite, og jeg tror det er en mening med at menneskesinnet ikke er skapt til å forstå prospektene av hva en evighet er. Vitenskapsmenn forsøker iherdig å motbevise Gud, og det må de bare gjøre for min del. Menneskets mest kjente forsøk på å nå opp til Guds høyder endte i at vi ble spredt for alle vinder, og oppgaven med å nå alle folkeslag på deres eget språk ble betydelig vanskeligere. Vi kan takke våre forfedre for den, samtidig som det er en påminner om hvilken makt Gud har til å skape underveis. Når jeg blir konfrontert med at de finner dinosaurbein som er millioner av år gamle, er det like naturlig for meg å tro at Gud kan ha skapt denne jorden gammel… og fremdeles skaper. Bare i 2008 ble det i Sørøst-Asia oppdaget 163 nye dyrearter. Det forteller meg hvor mangfoldig og hvor fantastisk skaperverket er. Bibelen sier: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Vi kristne har alle tatt imot dette som et lite barn, vi tror og er overbevist om noe vi ikke ser. Vi kan ha full tillitt til ting vi ikke forstår. Jeg er glad for at jeg også skal få lov til å leve i denne troen, at Gud ikke krever mer enn dette når det gjelder mitt forhold til ham. Så kan jeg bruke den intelligens Gud har gitt meg til heller å forstå, og ikke minst gjøre verden bedre.

Vår familie er ikke som alle andre familier, og det jeg nok ikke alene om å tenke. Vi er den erketypiske misjonærfamilien med mangfoldige år i Afrika og med foreldre som fremdeles er ute. Barna er spredt for litt forskjellige vinder og de fleste av oss har en liten ild i kroppen som brenner etter å komme seg over andre landegrenser og som trives best om bord en Boeing 747. En forskjell fra noen andre misjonærfamilier er at vi sitter igjen med utelukkende gode minner. Vi ville aldri byttet bort vår oppvekst for noe annet. Bekymringene begynner å komme nå, og det er ikke bekymring for min egen tilstand, men for tilstanden til de misjonærer som fremdeles er på feltet, og for misjonsorganisasjonen som har oppdratt meg.

For her sitter vi og klager over hvor ille det er at regjeringen og lotteritilsynet har så lite til overs for misjon, mens vi selv blir motarbeidet i egne rekker. Aldri hadde jeg trodd at vi skulle bo og jobbe i et land med 90 prosent muslimer, men likevel komme hjem og kjempe den hardeste kampen her hjemme. Kall den ”kampen for tilværelsen”, for det er den det er snakk om. Tilværelsen til misjonærene som har viet livet sitt til et kall, og kampen for fremtidige misjonærbarn.

Har vi glemt hva misjon er? Vårt første kall er å være sammen med Gud, men vårt andre kall er å dele Gud med andre. Mens Normisjon bygger opp menigheter her i landet, kjempes det en intens kamp om å beholde de elementene som gjør Normisjon til en ytremisjon. På motsatt side står det flere høye menn som mer enn gjerne ser at Gå Ut Senteret legges ned til fordel for mer grasrotarbeid. Dette er øyenstenen til Santalmisjonen… mitt andre hjem da jeg hvert år var i Norge som liten misjonærgutt. Jeg tror Lars Olsen Skrefsrud er enig med meg der han snur seg i graven og arven etter Santalmisjonen sakte men sikker viskes vekk. Det er to år siden Normisjon solgte Santalgården for 145 millioner, men likevel jobbes det i kulissene for å ta livet av Gå Ut Senteret til tross for at Normisjon omsider ser ut til å gå i balanse. Tar de livet av en grunnstein som Gå Ut Senteret, så river de ikke bare sjelen ut av ytremisjonen, men de river sjelen ut av mennesker som meg, mine brødre og min familie både her og i Mali.

Etter å ha vært på konfirmasjonstur der jeg var leder for over 60 konfirmanter, satt jeg på ferja hjem fra Hirtshals. Men jeg stod og fylte ei kurv med godteri i tax-free butikken, tikke en sms inn. ”Kan du kjøpe med ei flaske vin til meg?” stod det. Jeg tenkte med meg selv at det var jo ikke noe problem, men så gav jeg meg heldigvis litt mer tid til å tenke.

For om jeg hadde stått der og lagt ei flaske vin i kurva, og disse ungdommene hadde sett meg? Hva hadde de gjort da? Jeg tror ikke de hadde kommet bort til meg og spurt meg om hva Bibelen sa om vin, og om hvilket forhold jeg hadde til alkohol. De hadde stått der og sagt til seg selv at ”når Espen gjør det kan det ikke være så galt” De visste ingenting om sms-en jeg hadde fått, og ville gjort seg opp en helt egen mening i deres 14 år gamle sinn som allerede er i en situasjon med enormt mange inntrykk og press fra ulike sider i samfunnet.

 Jeg husker da jeg selv var 14 og var i samme situasjon. Jeg om inn i butikken og der stor ungdomslederen min og pantet ølflasker. Automatisk kjente jeg en enorm skuffelse, for jeg som på den tiden tok total avstand fra drikkepresset på skolen, følte at denne lederen var en jeg kunne identifisere meg med. Nå er det jeg selv som er denne lederen, og erfaringene jeg sitter med minner meg hver dag om at jeg er, og skal være et forbilde i alt jeg gjør. Det er mange som ikke har noen idé om hvor viktige de er for yngre mennesker.

En ung gutt på 14 år som ønsker å være en kristen eller er på søk, slites mellom utrolig mange inntrykk og et stort press. Automatisk blir man som eldre kristne ungdommer et forbilde for disse unge. De ser på vår adferd, de ser på vårt språk og vår væremåte.. og ikke minst registrer de våre valg i sin søken etter mennesker de kan identifisere seg med. Viktigheten av dette forbildet er det mange som har glemt, og det har forandret ungdomsmenigheter totalt.

Selv om det ikke er noe som helst galt i å ta et glass øl og nyte det, så er det heller ikke hyklerisk om du lar være å ta dette glasset i sammenhenger der du møter disse unge som søker etter svar. De kommer ikke og spør… de gjør seg opp ett inntrykk som ikke alltid er like gjennomtenkt. I en hverdag der de dras mot et drikkepress på skolen og i fritiden, så bør man tenke over hva slags forbilde man faktisk er.

Det tar meg 20 minutter fra jeg setter meg i bilen til jeg stopper utenfor et ganske så imponerende helbredelsessenter i Vennesla. Prislappen var høy, og det ligger tusenvis av arbeidstimer og mange bønner bak dette bygget. Svein-Magne Pedersen har gjort det godt, det er det ingen tvil om. Jeg viser ryggen til janteloven og har alltid sittet med en liten glede i kroppen over kristne som gjør det bra. Her nede på Sørlandet er det ikke alltid like lett, ikke minst under en periode der vår lokale avis hadde en redaktør med mål om å utrydde mest mulig av kristendommen. Jeg husker fremdeles hvordan Frikirkepastor Jan Gossner på det groveste ble hengt ut i avisen… på sin egen 60-års dag. En spalte som normalt brukes til å hedre mennesker som fyller året, ble av Fedrelandsvennens egen journalist brukt til å trykke pastoren ned i søla med diverse anklager.

Svein-Magne Pedersen har jeg alltid støttet, til tross for en del motbør... Hvorfor?

Fordi jeg har en far som er predikant, jeg har gode venner som alle har lønnet arbeid der arbeidet består i å tjene penger på de gavene som Gud har gitt dem. Predikanter tjener penger gjennom sine respektive organisasjoner, og jeg har alltid tenkt at det må Pedersen også få lov til. Han har jo også mange ansatte. Men nå er min mangeårige tillitt snudd til noe annet… for min far har da vitterlig aldri stått ved dørene og krevd penger av mennesker som skal inn for å høre ham forkynne Guds ord? Jeg har stått mot alle som har talt vondt om Pedersen, fordi en av mine beste venner ble helbredet ved at Gud brukte Pedersen, og fordi det skal mye til før jeg går imot slike nådegaver. Men gaver kan også misbrukes, og når vet jeg ikke hva jeg skal si. Sporet han nå går inn blir for meg vanskelig å forsvare. Ikke minst fordi ett av mine tidligere argumenter nettopp har vært at Svein-Magne Pedersen aldri tar penger for å be for folk på møter. Jeg vil så gjerne gi min fulle støtte til Svein-Magne… men nå har han senket min tillit.

Bafoulabé i Mali er kanskje ett av de mest primitive stedene i verden. Da tenker jeg primitiv i forhold til teknologisk utvikling. Det har skjedd en veldig stor utvikling i landsbyen de siste to årene, og når jeg nå var nede til jul kunne jeg for aller første gang legge meg i et rom med innlagt strøm. I tillegg har de fått enkelte vannstasjoner med tappekran, samt en raskt spredende mobildekning. Samtidig som jeg synes det er fantastisk at utviklingen omsider når landsbyen min, så er det også litt vemodig å se at det som for meg var en oase av fred og uforstyrrede hverdager nå blir preget av airconditionlyder og ringetoner.

Det som er likt med lille Bafoulabé med tanke på resten av verden, er deres glede og entusiasme for fotball. Da jeg vokste opp var dette en av de tingene som virkelig forente mine brødre og meg med barna rundt oss. Det trakk oss sammen, og det er et unikt regelverk og språk i fotballen som gjør at kultur og hudfarge viskes vekk ved første ballberøring. De som sier at fotballen har blitt mer om penger enn om sport, vet mye om penger og lite om mennesker.

 Lyon – Rosenborg

Det er kveld i landsbyen, og dette er mens både strøm og telefoner er fremmed for dem. En av de få som eier en Tv i landsbyen har nettopp ladet bilbatteriene og satt frem kampen til offentlig beskuelse. Det er samme året som de har fått tv-signaler til landsbyen, og endelig kan få inn Mali sin nasjonale tv-kanal. At noen har råd til en Tv er ekstra stas, og gårdsplassen er stappfull. Midt mellom hundre mørke ansikter sitter et par hvite inkludert meg. Kampen er spesiell, og ble for meg en av de største fotballopplevelsene i mitt liv. Det er nemlig ikke hvilken som helst kamp! På Lyon spiller Mali sin egen askepott, nemlig Mahamadou Diarra. Som om ikke det er nok, spiller han side om side med ett av våre store fotballikoner… John Carew. Sammen spiller de mot en gjeng med trøndere som mine maliske venner har hørt lite om, men hva gjør vel det når vi alle heier på Lyon i dag. Det går opp for meg at jeg sitter sammen med 90 prosent muslimer i verdens fattigste og minst utviklede land, mens vi ser menn med millionlønninger løpe rundt med en ball. Alle forskjeller settes til side i 2 x 45 minutter mens vi ser Malis og Norges mest populære fotballspiller spille sammen for et felles mål… bokstavelig talt. Fotballspillerne kan gjerne tjene så mye penger de vil for meg, for den opplevelsen de gav meg og mine maliske venner den kvelden var ubetalelig.

Lyon vant 2-1

Det er dagen derpå for meg også, ikke bare på grunn av valgresultatene, men også fordi valgdagen var min siste dag på laksefiske, og den 15. var årets sesong slutt.

Kort oppsummert faller sesongen like brutalt som Venstre, uten sammenheng forøvrig. Generelt over hele landet har det vært en dramatisk nedgang i villaks-stammen, en nedgang som flere enn en middels ihugga sportsfisker burde ta som et faresignal.

Nylig leste jeg en artikkel på NJFF sine sider om hvilke partier som kommer godt ut i miljøspørsmål med tanke på villaksens kår. Den oppsummerte følgende:

Venstre, SV og partiet Rødt er de eneste partiene som er klare på at oppdrettsnæringa må tilpasse seg villaksen. Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioriterer oppdrettslaks framfor villaks.Kristelig Folkeparti ønsker en ”tenkepause” før en eventuell videre vekst i oppdrettsindustrien. Dette er en føre var-tankegang som viser at det går an å stoppe opp for å evaluere effektene av dagens oppdrettsnæring, og muliggjør ei kursendring med nye miljøkrav og teknologiske løsninger for å ivareta villaksens behov.
FrP er det partiet som skiller seg sterkest ut med sine utspill om frislipp av oppdrettsnæringa. Dersom konsesjonsordninga opphører og miljøkrav uteblir, oppstår katastrofale tilstander med sykdom og lakselus - også for oppdrettsnæring, på linje med dagens tilstand i Chile. Et slikt frislipp vil også gi katastrofale effekter for villaksen, med økt rømming, mer lakselus og sykdom, mener Norske Lakseelver.

Det har gått i en bølgedal med laksen, men det er en syklus som er veldig farlig. DN har kuttet i laksekvoten, samt kuttet i fiske i sjøen.. men det er en lang vei igjen.

Jeg håper den katastrofale sesongen får flere politikere til å tenke gjennom hva de sier ja til når de øker oppdrettskonsesjoner, bygger ut kraftverk og driver overfiske for å tilfredsstille oppdrettslaksens behov etter pellets. Det sies at Laksen er Norges arvesølv, og det er helt sant. Laksens betydning for Norge har vært enorm, både før og nå. Norge har de aller viktigste vassdragene i verden, og de må vi ta vare på. I gamledager tok de 170 000 kg i Mandalselva, i år blir det knapt 5000. Som ivrig fisker legger jeg gjerne stange på hylla noen år for å bevare denne viktige miljøarvenn. Så håper jeg politikerne ser sitt kall til å legge litt av sine oppdretts-vinninger til side og se hva som skjer!

Forfølgelse er et av kirkehistoriens eldste begrep, og ikke sjelden hører jeg prester og predikanter trekke frem historier fra Bibelen og fra denne tidsalder, om mennesker som har blitt forfulgt for sin tro. Mennesker som sitter i fengsel for sin tro, men som opplever at troen bare blir sterkere og sterkere for hver dag bak murene. Forfølgelsen har de siste hundre årene spredt seg fra kommunismen til islam, der den i dag er kraftig økende i mange muslimsk dominerte land. Så har du jo i tillegg hinduismen som går fra å være en fredelig religion til å bli en voldstrussel mot kristne og også muslimer. Vi kan sitte i Norge og føle oss spart for denne forfølgelsen... i det minste den fysiske. Men hva med resten?

Jeg føler at jeg som kristen mer og mer blir stemplet som dømmende og rasistisk på grunn av mine meninger. Jeg føler min jobb og det kristne organisasjonslovet rundt meg blir diskriminert av lov og regjering... ja til og med av de som skal forestille "våre egne" i regjeringen. Siste i rekken for meg var når et større kirkesamfunn i kristiansand nylig ble nektet å holde julelotteri fordi de drev med forkynnende virksomhet. En tradisjon de har hatt siden menigheten så dagens lys. Samtidig som det er litt urovekkende, er det spennende å se hva vi går i møte her hjemme. Hvorfor skal vi bli spart for forfølgelsen? På hvilken måte vil den komme? Jeg ser vel for meg at den velsignelsen som har ligget over landet vårt snart er litt oppbrukt...

Men det å bli forfulgt for kristus er også en velsignelse!

I dag er det 31 grader og jeg jeg må trekke tilbake mitt argument om at det er klimaet i Norge som preger vår væremåte. Jeg føler sommerne blir varmere og varmere... og ikke minst lengre. Nå kan jeg gå på jakt i shorts og t-skjorte i slutten av september.

Folk som har vært i Afrika kommer gjerne tilbake og forteller om hvor vennlige menneskene var der nede. Det gjelder ikke bare Afrika, men en høy prosentandel av verden utenfor oss. Jeg skulle ikke lengre enn til Danmark der jeg ble møtt med en hjelpsomhet og vennlighet jeg ikke hadde sett på lenge. Da bilen startet å lage lyder jeg ikke like, kjørte jeg innom nærmeste verksted. En mann kom ut og slapp alt han hadde i hendene, kjørte bilen han jobbet på ut, og satt inn vår. Etter 20 minutter kom han frem til at det ikke var noe som helst alvorlig men henviste til et par ting vi burde fikse når vi kom hjem. Kostnad? 0,-

Han var bare glad for å kunne hjelpe, og han hadde jo ikke fiksa noe.

Nylig kom jeg hjem fra Australia, og det skammer meg litt å være norsk i møte med resten av verden. Selv uten at jeg på noen måte fremstod som turist, hilste nesten alle og enhver på meg i situasjoner som ville vært helt unaturlige i Norge. Jeg tror ikke jeg støter så mange med min påstand om at alle som har vært og besøkt andre kulturer sitter igjen med ett lite inntrykk av at vi nordmenn er et kaldere folkeslag enn gjennomsnittet.

Hvorfor er vi slik? Hvordan var det for 50 år siden, og hva har skjedd i mellomtiden?

Temaet kom opp i en samtale jeg hadde med noen venner, og jeg stiller det åpent videre. Det er et spørsmål som høres litt dumt ut og som folk ofte stiller for å fleipe litt. Samtidig fikk det meg til å tenke over situasjonen vi lever i her i landet. Jeg glemmer det ganske ofte, og det skremmer meg litt. For jeg som har vokst opp i verdens fattigste land burde mer enn noen andre tenkte over nettopp dette ene sentrale spørsmålet. I Mali takket de kristne for alt. Den minste ting de fikk, var en gave fra Gud. De hadde nesten ingenting i utgangspunktet. Også muslimene takket Allah for alle gode ting.

Har vi det så godt her i landet at vi ikke klarer å se hvilke gaver og velsignelser vi får? Hvor går grensen for hva vi kan kaller bønnesvar og gaver for Gud? Paulus sier at vi skal legge alt frem for Gud i bønn, og påkallelse med takk.

Selv føler jeg at takken ofte glemmes midt i all luksusen vår.

Det kom nylig noen venner til meg og spurte om hvorfor vi skulle støtte penger til barnebibler i Kina, de hadde hørt at der var det ikke noen forfølgelse der lenger. Flere og flere kommer hjem etter besøk i Kina med den oppfatningen, og da sitter det noen styresmakter i landet og gnir seg i hendene. Intet er bedre enn at de kommer tilbake med et inntrykk av at Kina forholder seg til religionsfriheten på en sånn positiv måte. Da spør jeg meg selv… var de ikke i noen menigheter eller kirker under dette oppholdet? Har de vært på landsbygda og snakket med lokale kristne om hvordan lokale myndigheter i perifere områder slår ned på kristne ledere?

Selv var jeg nylig i Beijing, og gikk på formiddagsmøte i BICF (Beijing International Christian Fellowship). Selv i kinas hovedstad var jeg pent nødt til å vise frem passet mitt for å komme inn. Begrunnelsen var klar, nemlig at myndighetene hadde forbudt kinesere å gå i denne menigheten. På hvilken måte kan dette kalles fritt?

Kina har gjennomgått en enorm transformasjon og er helt klart på riktig vei. Martyrenes blod la vei for en vekkelse som verdenshistorien så langt ikke har sett maken til. Fremdeles er det et langt stykke igjen. Huskirker på landsbygda opplever alvorlig forfølgelse. Lokale lover endrer seg hele tiden, og lokale myndigheter håndhever ikke alltid lovene. Fremdeles sitter det tusenvis av mennesker i fengsel for sin tro.

La meg sitere Amnesty Internationals rapport om Kina for 2007:

 «et økende antall journalister ble trakassert, arrestert og fengselet. Tusenvis av personer som utøvde sin tro utenfor offisielt sanksjonerte kirker ble gjenstand for trakasseringer og mange ble arrestert og fengslet. Tusenvis av kinesere ble dømt til døden og henrettet.»

I tillegg vet vi at kinesisk politikk knyttet til nordkoreanske flyktinger er å sende dem tilbake der de kom fra. Ofte sammen med informasjon om hvor de har vært og hvem de har vært sammen med. Disse menneskene sendes tilbake til en sikker død.

Vi har fremdeles mye å be for og en stor jobb å gjøre.

Det er ikke sjeldent jeg har tatt meg en tur i markens i Kristiansand en sen kveld, og gått forbi køene inn til byens mange utested. Køene er som regel fulle av studenter fra Universitet og mindreårige som prøver seg med falsk legitimasjon. Sammen med disse to grupperingene finner jeg litt for ofte en gruppe berusede ungdommer som det skuffer meg litt mer å se. Her på Sørlandet er det lett å bli kalt moralist og mørkemann om man trekker fram ting som ødelegger for moroa, men så har vi da også fått et kall til å si fra til mennesker som lever utenfor Guds veier. Før folk misforstår meg, så la meg presisere at jeg bruker ordet ”beruset”, for på den måten å presisere at jeg på ingen måte synes det er galt å se kristne på utesteder, tvert imot.

Men alt for ofte møter jeg samme personer på ungdomsmøtet, som jeg så pære fulle på byen dagen før mens de bannet, spydde og prøvde seg på 15 år gamle jenter i miniskjørt. Jeg er heller ikke den mørkemannen som mener det er galt med alkohol, og tror aldri jeg har sagt et negativt ord om konsum av alkohol i kontrollerte og akseptable sammenhenger. Men når man sitter på en bank og spyr opp hele kvelden, for så ikke å huske nor fra kvelden dagen derpå, så har man kommet inn på en vei som man vanskelig kan forsvare. Det er neppe en vei som førere ungdommen nærmere Gud

Som en kristen ungdom har jeg kallet til å være et forbilde for dem som kommer etter meg, og det gjelder både i tro og i gjerninger. Som konfirmantleder ville jeg ikke følt meg veldig kul om konfirmantene mine hadde sett meg drita på byen. Hvilke konsekvenser vil det ha for gutter og jenter i den aldersgruppen som mer enn noen annen aldersgruppe er på utkikk etter forbilder og klare svar på hva som er rett og galt. Hvordan kan jeg tale om et liv i renhet og tillit til Gud, når jeg går full på byen på fredag, for deretter å tale om Guds fulle rustning og lederskap på påfølgende ungdomsmøte?

Eller hva med de som ikke er kristne? Hvilket forbilde ser de i oss mennesker? Det er slik i min vennekrets i dag at mine ikke-kristne venner har klare formeninger om hva som er kristne verdier. Dette er noe de respekterer høyt. Verdier som måtehold for alkohol, språkbruk og seksualmoral. Jeg finner større respekt for dette hos mine ikke-kristne venner enn hos mange av de kristne. I sistnevnte sammenhenger ser de på meg som mer hyklerisk og mørkemann når jeg konfronterer dem med slikt.

Det blir et større og større problem, og jeg håper flere menigheter tar dette alvorlig og kaller en spade for en spade. Ved ikke å ta opp slike temaer i ungdomsmøter, gjør man seg selv en stor bjørnetjeneste.

Etter ei uke der ting har handlet om KrF har jeg lyst til å sette noen av mine tanker på trykk. Jeg har vært en ihuga KrF-er siden en ung Jørgen Kristiansen vervet meg for over 10 år siden. Det har vært noen år på der entusiasmen har gått opp og ned, omrent som partiets popularitet. Etter en del år med diverse verv i KrfU, samt noen faste år i kommunestyre har jeg funnet ut at jeg nok ikke gjør karriere på politikken min. Den har jeg gjort i tjeneste for forfulgte kristne i utlandet mens jeg venter på at vi kristne blir en betydelig mer utsatt minoritet her til lands, og våre verdier viskes vekk av rødgrønne regjeringer.

FrP stjeler velger fra KrF like raskt som østeuropeere havner på norsk ledighetstrygd og nordmenn melder seg ut av statskirken. Kanskje er det her litt av grunnlaget for velgerflukten ligger? Jeg står trofast ved siden av KrF, men jeg har blir skremt over den siste tids utvikling. KrF har hatt abortkampen som en fanesak i mange herrens år, og den kommer til å bli der fordi det er en av identitetene til partiet. Men det meste betente temaet de siste årene har vært ekteskapsloven, og der har vi stått back to back med Frp mot resten av røkla. Nå har vi fått et slag for baugen, men med en nær venn Øivind Benestad som kollega, mister jeg ikke tro på at ting kan reverseres. Det er det dessverre visse krefter i KrF som har gjort. Jeg var ikke det minste tvil om at det var nok tydelige stemmer i partiet til at dette ble en viktig sak på landsmøtet, og at de fikk reversert Hareides forslag om å fjerne kampen for ekteskapet fra partiprogrammet. Jeg er likevel veldig skuffet over at det i det hele tatt kom så langt at man måtte stemme over det.

KrF møter motbør, og som politikere møter vi mye personlig motgang og angrep på grunn av slike saker. Noen tåler dette mindre enn andre, og gir opp. De vil helst gå inn i valgkampen uten å måtte svare for hvorfor de mener homofile ekteskap ikke bør likestilles med heterofile. Stemmer som veier tungt i partiet uttaler at «blir feil å bruke verdifull landsmøtetid på denne saken» Det skuffer og overrasker at ikke Høybråten tar til motmæle mot denne typen snikaksept av ekteskapsloven, men heller bruker til på å rette kritikk mot konservative krefter i partiet. Jeg synes KrF leker litt med ilden når ledelsen i partiet forsøker å legge et lokk på slike verdisaker, da er det mye av partiets ellers så gode politikk som havner i skyggen og vi taper enda flere velger til FrP (hvilket jeg godt kan forstå)

Hvor ville Norge vært i dag uten den kristne verdiforankringen som våre forfedre la ned?

Etter å ha opplevd, og fremdeles opplever en sterk økonomisk tilbakegang i Europa er det verd å tenke på en gang til. Selv midt i denne uroen blir Norge bemerkelsesverdi godt bevart. Norges samfunnsliv ble i sin tid i stor grad preget av Hauge, og det er få historikere som vil benekte at haugianismen hadde en vesentlig rolle i å få Norge ut av fattigdommen.

Historikerne ser dette, men det gjør naturligvis ikke politikerne. Så mye som mulig at den kristne påvirkning i dagens samfunn skal skjæres vekk, helst fjernes fullstendig uten hensyn til hvor mye den kristne moralen og etikken har betydd for Norges suksess, og også resten av Europa. Max Weber kom først med begreper ”den protestantiske etikk”, og det var en tidlig beskrivelse av hva han mente var grunnen til at Vest-Europa gjorde det så mye bedre enn Østen, og at dette var en trigger for den industrielle revolusjon. Teorien går ut på at protestanter gjennom å dyrke det som er godt og å være gode mot hverandre ville vise at de var blitt kristne. Å ha oppnådd frelse skulle vises gjennom forandring i samfunnet, gjennom å være gode borgere og flittige arbeidere.

Nå tror jeg at i tillegg til denne etikken kom også Guds velsignelse over det folket som fulgte ham.

David Aikman forteller i sin bok, Jesus in Beijing, om et foredrag han kom over. Dette var i 2002, ved Chinese Academy of Social Sciences in Beijing. Undersøkelsen som ble presentert, var gjort av noen av Kinas fremste akademikere og gikk ut på å finne ut hvorfor Vesten var så mye mer vellykket enn Kina. Jeg siterer:

”We studied everything we could from the historical, political, economic, and cultural perspective. At first, we thought it was because you had more powerful guns than we had. Then we thought it was because you had the best political system. But in the past twenty years, we have realized that the heart of you culture is your religion: Christianity. That is why the West has been so powerful. The Christian moral foundation of social and cultural life was what made possible the emergence of capitalism and then the successful transition to democratic politics.”

Dette kommer fra hjertet av dagens kommunisme, og er en tankevekker for fler enn bare oss kristne. En av mine største bekymringer for landet vårt er ikke oljemangel, høye renter eller arbeidsledighet. Det er det enorme moralske forfallet i samfunnet, og partier som gjør det de kan for å bygge opp om det. Med den utviklingen vi har i dag er jeg redd vi snart har brukt opp den velsignelsen Gud gav våre forfedre. For meg blir det viktigere for hver eneste dag, å be for landet vårt og de som styrer det.

Det er ikke mange år siden man ble sett på med litt rare øyne dersom man forsøkte å lage filmer med kristne budskap i Hollywood.

Men så kan man da diskutere hva som er kristent budskap og ikke i en film. Selv er jeg en filmentusiast av det ekstreme slaget, og må til min fars fortvilelse innrømme at jeg nok ser mer film enn jeg leser i Bibelen.

Venner inviterer meg ikke på filmkvelder, for de vet de skal slite med å finne filmer jeg ikke har sett. Det har sine ulemper, men på den andre side er jeg ikke sen med å anbefale filmer jeg lar meg imponere av. En av dem er Fireproof

De som har sett filmene i Left Behind serien kjenner til Kirk Cameron. Han spiller hovedpersonen i denne nye filmen produsert av pastorsønnen Filmen er en lavbudsjettsfilm takket være store frivillige styrker, og Cameron selv skal visstnok ha nektet å ta imot betaling for hovedrollen i filmen. Kvalitetsmessig kan man se at dette er en film som ikke kan ha kostet all verdens, og skuespillerprestasjonene står heller ikke til oscar. Likevel sitter jeg igjen med en klump i halsen… jeg som lever på action og psykologiske thrillere. I filmen møter vi ekteparet Catherine og Caleb Holt, som begge er svært yrkesaktive mennesker og har liten tid til hverandre. Ekteskapet slår store sprekker og selv om begge vil ut, blir Caleb overtalt av sin far til å gi det en siste sjanse. Med på vegen får Caleb en bok som hans far hadde brukt i samme situasjon… det er ikke Bibelen. Filmen inneholder spenning, dramatikk og romantikk som pakkes inn i et svært tydelig kristent budskap. I et land som USA der 50 prosent av alle par skiller seg, er denne filmen med på å motivere folk til å gi ekteskapet en ny sjanse. I tillegg er det en tydelig evangelisk film, der vi ser hvordan denne kampen for å bevare ekteskapet også fører mennesker tilbake til Gud. Ikke et overfladisk og upersonlig gudsbilde som vi så ofte ser i amerikanske filmer, men en personlig og tilstedeværende gud. Dette er virkelig en film som folk burde se, kristen eller ei, gift, forlovet, i et forhold eller singel… og ikke minst er det en film for mennesker som er i en situasjon der de ikke vet om ekteskapet deres er like ”fireproof” som det burde vært.

Se Trailer

To kristne menn møter hverandre, på et avstengt offentlig toalett i Pyongyang. Den ene er kineser, den andre nord-koreaner.

For begge er dette livsfarlig, men verdien er så mye større enn risikoen. Kineseren har allerede jobbet mange måneder får å få til dete éne møte med en kristen bror i verdens mest lukkede land. Når de møtes kommer nord-koreaneren med et glass. I glasset har han penger... masse små mynter. I gledestårer gir han dette glasset til kineseren og sier:

"Dette er min tiende som jeg har samlet i 19 år. Du er den første kristne jeg møter. Ta mine penger med deg og la dem komme til nytte for Guds rike"

Historien har jeg fått som førstehåndsinformasjon, men den er ikke unik. Jeg satt med en klump i halsen etter mitt eget møte med denne kinesiske kristne mannen. Nord-Korea har vært i media nesten daglig den siste tiden, med fokuset på det politiske spillet rundt atomvåpenprogrammet og rakettoppskytinger. Bak dette teppet sulter nesten 9 millioner mennesker, og hundretusene av mennesker sitter i fangeleirer der de nesten uten klær og mat produserer klær og andre varer som selges til både det amerikanske og europeiske markedet.

Mange av dem som sitter bak disse murene og piggtrådene er kristne. Å eie en bibel er mer enn god nok grunn til å havne her, om ikke du henrettes umiddelbart. Straffen gjelder ikke bare deg, men myndighetene har som praksis å straffe tre generasjoner. Både dine barn, og dine foreldre kan forsvinne for alltid. Familiemedlemmer blir å høy grad satt opp mot hverandre i dette samfunnet, og denne rettspraksisen har ført til at menn ikke engang tør fortelle sin kona at de tror på Jesus.

Bildet har endret seg de siste årene. For 50 år siden var Sovjetunionen den største undertrykkeren av kristne. Muren falt, men kommunismen har holdt noen siste skanser i østen. Trusselbildet har endret seg dramatisk de siste årene, og Islam strammer inn noten rundt kristne i mange muslimske land. De mister alle sine retter. Man skal ikke lengre enn til Tyrkia før kristne diskrimineres for sin tro. Førerkort og pass beslaglegges, offentlige tjenester begrenses dramatisk og barn kastes ut av skolene.

Jeg kan komme på et møte å fortelle folk om situasjonen, og de kommer til meg etterpå og sier at dette var de ikke klar over. Mennesker som har vært kristne i 60...

Jeg har en plikt og et kall til å tjene den forfulgte kirke. Vi har det fantastisk i Norge, men vi leser Bibelen uten å tenker over hva som skjedde med apostlene. Vi leser Bibelen uten å tenke over hvor mange av brevene som faktisk er skrevet i fangenskap, hvor mange av disiplene som led martyrdøden. Mange leser Bibelen uten å tenke over at dette skjer også i DAG!

Til slutt vil jeg faktisk rette en takk til avisen Klassekampen som skrev en fabelaktig god artikkel om dette temaet forrige helg. En sjelden god artikkel fra en verdslig avis. Saken kan leses her:

Fra Klassekampen, lørdag 18. April.

Klikk på bildet for å gå videre til saken.