Magrethe Rud

Alder:
  RSS

Om Magrethe

Følgere

"Fordi jeg fortjener det"

Publisert 6 dager siden - 123 visninger

Tanken om at "jeg fortjener det" har mange assosiasjoner. Det kan være den positive belønningen etter en god arbeidsinnsats - eller det kan være den selvstraffende konklusjonen etter en negativ hendelse. Men hva fortjener vi egentlig? Og hva fortjener vi ikke?

"Fordi jeg fortjener det" - Belønning

Vi har kanskje alle lagt merke til reklamen. Dette produktet er noe for deg, eller dette spa-oppholdet er noe for deg - "fordi du fortjener det". Det er et godt argument fra produsentens side, betimelig myntet på den kjempende samvittighet som skal forsøke å bestemme seg for om man skal investere i et par timers personlig nytelse eller bruke pengene på noe nyttig - for andre. Det blir Dagsrevyens bilde av lidende mennesker mot reklamens verden av godhet. Valget er ikke enkelt. Men reklamen vet å spille på de rette strengene: "Fordi du fortjener det!"

Ingen av oss liker å ha det vondt. Etter en slitsom arbeidsdag eller en vanskelig dag med familien, kan det føles direkte befriende med et slikt "plaster på såret". Og skal vi tro reklamen, er det akkurat det du fortjener etter de siste dagers tøffe kamper. Det er menneskelig å lengte etter trøst og sympati, lindring og ro. Da er det kanskje ekstra godt om noen sier nettopp disse ordene: "Fordi du fortjener det..."

"En arbeider er sin lønn verd," heter det. Og som ansatte får vi alle vår lønn etter kontrakten. Men jeg husker da mine kolleger - som var like godt lønnet som meg - argumenterte for at det var helt rimelig at de tok mat, drikke og materielle ting fra arbeidsplassen. "Vi fortjener det," var argumentet. "Men vi får jo lønn," forsøkte jeg meg. Mine kommentarer om at dette minnet mistenkelig om tyveri, ble imidlertid avvist på elegant vis med nettopp denne kommentaren: "Fordi vi fortjener det..."

"Fordi jeg fortjener det" - Straffen

Mennesker som opplever traumatiske hendelser, særlig i nære relasjoner, kan ofte føle at det som skjedde var deres feil. At mor eller far slo, sparket og forgrep seg, oppleves som om det var noe fortjent. Selv om de egentlig vet at de ikke har gjort noe galt, selv om de egentlig vet at de bare var barn og de andre var voksne, kan følelsen sitte i lenge og komme tilbake som nedlatende, selvkritiske tanker senere i livet. Det er som om det lille barnet fortsatt lider, og det tror det vonde skjer "fordi jeg fortjener det". "Jeg sa noe jeg ikke skulle. Pappa sparket og det var vondt. Men det skjedde fordi jeg fortjente det."

Når sykdom, ulykker eller urett rammer, er det mange som lurer på hvorfor. Ikke sjelden blir resonneringen omkring det som har skjedd, farget av "fordi jeg fortjener det"-tanken. Det er vanskelig å forstå at noe ondt skal skje med en uskyldig, så da må det være noe man har gjort galt - ja, "hva galt har jeg gjort for å fortjene dette?" Det er ikke alltid lett å finne en konkret årsak, kanskje fordi det ofte ikke foreligger en slik. Men ideen om at det vonde skjedde "fordi jeg fortjener det" kan likevel bli dominerende. Og her legger den stein til byrden av et allerede tynget hjerte.

Hva fortjener vi? Og hva fortjener vi ikke?

I den kristne tro får "fordi jeg fortjener det" atter et annet perspektiv. "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre," står det i Rom. 6, 23. Det er et sentralt budskap at alle mennesker er syndere, og derfor underlagt syndens konsekvens, døden. Ingen fortjener døden på grunn av synder andre har begått. Vi er kun skyldige på grunn av vår egen synd.

Mens døden er det vi fortjener, er det glade budskapet at Gud ønsker å gi oss det motsatte, det vi ikke fortjener. "For alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus." (Rom. 6, 23-24). Frelsen innebærer nettopp dette: Guds sønn fikk det vi fortjente, mens vi blir behandlet slik han fortjener.

Det er ikke noe vi har gjort, sagt eller tenkt som gjør oss fortjent til frelsen. Det er noe som gis oss. Det er helt "ufortjent". Derfor kalles det en gave, en nådegave. "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre."

Enten du nå går juletiden i møte med glede eller med en klump i brystet, kan du likevel glede deg over denne største gaven av dem alle. Om vi ville klare å gripe det, ville vi nok også forstå mer av vår egen verdi - at den er helt uavhengig av behagelige opplevelser, høye lønninger og vonde hendelser i fortid eller nåtid. Vår verdi står alltid uendret hos Gud.

"Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn  til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1. Joh. 4, 10).

"Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!" (1. Joh. 3, 1).

"Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv." (Ef. 2, 4-9).

Gå til innlegget

Hvor ble det av det 2. bud?

Publisert 2 måneder siden - 512 visninger

Luthers lille katekisme har hatt stor betydning for å utdanne allmennheten om sentrale deler i Bibelens lære. Katekismen ble utgitt i 1529, og har nå vært virksom i snart 500 år. Også i Norge har den lille katekismen spilt en viktig rolle i kristendomsopplæringen.

En av de oppfatninger som er blitt formet av katekismen, er oppsetningen og nummereringen av De ti bud.

De ti bud ble ifølge bibelhistorien gitt til Moses på to steintavler på Sinai-fjellet etter at israelittene var blitt ledet ut av Egypt. Alle som kjenner litt til Egypts historie, vet at landet i gammel tid var et mektig rike med flotte byggverk og imponerende kunst – herunder en rekke fascinerende gudebilder. Det var dyr og det var mennesker, og det var figurer som var sammensatt av begge kategorier. Egypterne tilbad disse, og de kunstneriske fremstillingene var et ærverdig uttrykk for det guddommelige. Tilbad man statuen, tilbad man guden.

At israelittene var preget av de omgivelsene de hadde vært i, kommer frem i historien om gullkalven. Mens Moses var oppe på Sinai-fjellet, ble folket nervøse fordi det drøyde så lenge uten at de hørte noe fra ham. De var ikke en gang sikre på om Moses noen gang ville komme ned igjen.

Menneskelig kreativitet er ofte erfaringsbasert. Israelittene henvendte seg til Mose bror (Aron) og ba ham lage en gud til dem – en som kunne føre dem videre til Det lovede land nå som Moses var borte. De hadde verken glemt eller forkastet den Gud som hadde ledet dem ut fra Egypt. Men de ønsket seg et visuelt uttrykk for den guddommelige makt som de forsøkte å sette sin lit til. Inspirasjonen hentet de fra Egypt – og resultatet ble en gullkalv.

Gullkalven skapte åpenbart glede i leiren. Men ikke på fjellet. Ifølge bibelhistorien ba Gud Moses om å gå ned igjen fordi «ditt folk som du førte ut av landet Egypt, har handlet fordervet. De har vært snare til å vike av fra den veien jeg bød dem å gå. De har laget seg en støpt kalv og tilbedt den og ofret til den og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» (2. Mos. 32, 7-8).

Folket gledet seg. Men den Gud som hadde ført dem ut av Egypt, virket ikke særlig tilfreds med å bli fremstilt som en kalv av gull...

Da Moses kom ned, knuste han steintavlene med De ti bud. Ironisk nok, var disse blitt innledet med ordene: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem...» (2. Mos. 20, 3-5).

Israelittene hadde ikke funnet seg noen andre guder enn Gud. Men de hadde laget seg et utskåret bilde, en etterlikning av noe som var på jorden (en kalv) – og som de mente var en etterlikning av noe som var i himmelen (Gud selv). Handlingen brøt med det som stod på steintavlene, den veien Gud hadde bedt dem å gå.

I dag har de fleste fremstillinger av De ti bud forkortede utsagn sammenliknet med nedtegnelsen i 2. Mos. 20, 3-17. I bibelteksten er heller ikke budene nummerert, men det kommer klart frem fra andre tekster at det dreier seg om tallet ti (se f.eks. 2. Mos. 34, 28 og 5. Mos. 4, 13).

I Luthers lille katekisme blir budene fremstilt slik (med kommentar):

Første budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.

Andre budet: Du skal ikke misbruke Guds navn.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.

Tredje budet: Du skal holde hviledagen hellig.
osv.

Her gjenfinner vi forbudet mot andre guder – men hvor er det blitt av budet som forbyr å lage etterligninger av det som er i himmelen eller på jorden, for så å tilbe dette bildet?

For alle som bryr seg om bibelhistorien, burde fortellingen om gullkalven være tilstrekkelig til å forstå at dette var et forbud Gud ikke tok lett på. Hvorfor er da dette budet ikke lenger en del av det vi nå fremstiller som «Guds ti bud»?

Luther var augustinermunk. I oppdelingen (nummereringen) av De ti bud fulgte han den fremstillingen som Augustin over tusen år tidligere hadde laget, og som var blitt fulgt av Den katolske kirke. Vi kan her ta med et sitat fra Den katolske kirkes katekisme:

«Oppdelingen og nummereringen av budene har variert opp gjennom historien. Denne katekismen følger den oppdelingen som ble foretatt av St. Augustin, og som er blitt vanlig i Den katolske kirke. Den er også vanlig i de lutherske kirkesamfunn. De greske kirkefedre delte dem opp på en litt annen måte som vi finner igjen i de ortodokse Kirker og i de reformerte kirkesamfunn.» (2066).

Det er med andre ord – og har alltid vært – en uenighet blant kristne om hvordan budene best bør nummereres. Den største forskjellen i budenes fremstilling ligger i hvorvidt det andre budet (billedforbudet) er inkludert eller ei. Men hvordan kan da antallet være det samme (10) hvis ett bud er fjernet i noen varianter?

La oss vende tilbake til Luthers lille katekisme og ta en titt på de to siste budene:

Niende budet: Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller eiendom eller prøver å ta noe fra ham med knep, men hjelper ham så han får ha sitt i fred.

Tiende budet: Du skal ikke begjære din nestes ektemake eller hans arbeidsfolk eller noe som hører din neste til.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller truer fra vår neste hans ektemake eller noen som arbeider hos ham, men minner alle om å være trofaste og gjøre sin plikt.

Begge disse budene berører det samme, nemlig det å begjære. I de fremstillinger som inkluderer billedforbudte (som det andre budet), står alt dette som ett bud (det tiende bud). Hvis man ser bort ifra nødvendigheten av å dele det opp for å opprettholde tallet ti (hvis billedforbudet ble fjernet), er det ingen egentlig logikk i at det skal være to begjæringsbud. Selv Paulus fokuserer på begjæret som denne syndens kjerne, ikke på hva som begjæres (Rom. 7, 7).

Hvis vi ser på nedtegnelsen av De ti bud i Bibelen, vil vi imidlertid finne at oppdelingen i to separate begjæringsbud verken er sannsynlig eller praktisk mulig. Budene står nedtegnet to steder, i 2. Mosebok kapittel 20 og i 5. Mosebok kapittel 5. Luthers inndeling følger teksten i 2. Mos. 20, 17:

«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.» 

Hvis vi så går til nedtegnelsen i 5. Mos. 5, 21, vil vi se en annen rekkefølge på objektene for begjæret:

«Du skal ikke begjære din nestes hustru. Du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord, tjener, tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.»

Ordlyden her er, som vi ser, ikke forenelig med Augustins og Luthers oppdeling.

Det sentrale budskapet i loven er at Gud regner det som synd hvis vi begjærer noe som tilhører vår neste, enten det gjelder levende vesener, relasjoner eller materielle ting. Det er dette som er selve budet, eller lærdommen. Som Paulus skriver: «Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» (Rom. 7, 7).

Det er derfor vanskelig å komme bort fra det faktum at det andre budet – billedforbudet – er blitt regelrett fjernet fra den mest dominerende fremstillingen av De ti bud i vesten. Hvorfor har dette skjedd? Uten tvil må det forstås i lys av kirkehistorien og de mange uenigheter og strider om hellige bilder, helgenbilder, ærverdige statuer, ikonproduksjon og ikonoklasme. Mens noen kristne anklaget dem som ødela bilder og statuer for å være vandaler og gudsbespottere, hevdet andre kristne at disse fremstillingene brøt med billedforbudet i Guds lov og at det derfor var riktig å fjerne dem.

Vi er nå så vant til å se avbildninger og etterlikninger både av hellige og alminnelige ting, at vi kanskje ikke tenker så mye over det vi ser. Kanskje betrakter vi det med ærefrykt. Kanskje beundrer vi det som en kulturell eller historisk skatt. Vi kommer likevel ikke unna det faktum at det faller inn under berøringspunktet for det andre budet. Og for dem som måtte bry seg om bibelfortellingen, kan historien om gullkalven kanskje besvare de spørsmål man så sitter igjen med.

Gå til innlegget

Hva skal vi med De ti bud i 2018?

Publisert 6 måneder siden - 603 visninger

Ifølge bibelhistorien ble De ti bud skrevet av Gud selv på to steintavler, som så ble overrakt Moses på Sinai-fjellet. Millioner av troende har opp gjennom tidene ansett De ti bud som Guds egen lov, en lov som har en helt spesiell plass blant alle lover i verden.

Som menneske har det likevel ikke vært lett å vite hvordan man skal forholde seg til denne loven. Noen har ment den skulle etterleves til punkt og prikke, kanskje geledet av ekstra påbud og forbud. Andre har ment den ble foreldet ved Jesu død på korset.

I USA har steintavler og skulpturer med De ti bud ført til protester og rettsaker. Hva symboliserer egentlig de to tavlene? For noen er de det synlige uttrykk for Guds plass i nasjonen. For andre er det et historisk vitne om nasjonens kultur. Og for atter andre er det et spørsmål om religionsfrihet, eller om frihet fra religion: Steintavlene er et sterkt symbol på den judeokristne arven, og siden USA er en sekulær stat, har de ingenting å gjøre i det offentlige rom.

Men har det noen gang vært et passende rom for De ti bud?

Jeg blir fristet til å stille et spørsmål jeg sjelden stiller: Hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Som kristen vil jeg naturlig nok vende meg til Bibelen for å finne et svar. Var jeg ikke troende, ville spørsmålet neppe engasjert meg.

I Salomos ordspråk står det at «budet er en lampe, og loven er et lys» (Ord. 6, 23). Bildet er enkelt. I et mørkt rom er det umulig å se noe med mindre man tenner en lampe. Slik gjør også De ti bud det mulig å se klart hva som er rett og hva som er galt. I Romerbrevet skriver Paulus:

«Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» (Rom. 7, 7).

Når budskapet er at «syndens lønn er døden» (Rom. 6, 23), er det også nødvendig å vite hva som er synd. Hvordan skal man som menneske ellers vite hva man skal gjøre eller ei?

«Jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære...»

Salme 119 er Bibelens lengste salme. Ikke sjelden blir korte utdrag fra den sitert av kristne i dag, slik som f.eks. vers 105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Men kanskje er ikke alle kristne klar over at denne salmen inneholder en rekke lovprisninger av Guds lov? Salmen innledes med å vise hvordan loven fungerer som nettopp et lys på stien, som noe som viser vandringsmannen hvor han skal gå:

«Salige er de som er på den fullkomne vei, som vandrer i Herrens lov. Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. De gjør ikke urett. De vandrer på Hans veier.» (Sal. 119, 1-3).

Israelittene trengte rettledning. De trengte å lære hvordan de skulle vandre for å være Guds folk. Men det var ikke meningen at loven skulle henge som en steintavle på veggen eller bindes rundt pannen med lærreimer. Esek. 36, 26-28 viser at Gud hadde en større planer for sin lov:

«Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem. Da skal dere bo i det landet Jeg gav deres fedre. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud.»

Dette innlegget har ikke til hensikt å diskutere utvelgelsen, løftelandet eller jødenes plass i dag. Det handler om lovens plass og formål. I Jer. 31, 31-34 snakker Gud om den første pakt med sitt folk som ble mislykket. Israelittene brøt den idet de brød Guds lover. Gud ville derfor innføre en ny pakt, og denne beskriver han slik:

«Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Jer. 31, 33).

Som et lys og en lampe skulle loven virke på innsiden. Kanskje blir det i denne sammenheng ikke så dumt å tenke på Jesu beskrivelse av de troende som verdens lys:

«Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.» (Matt. 5, 15-16).

Det hjelper lite å ha loven hengende på rådhusveggen eller inkorporert i landets lover. Dersom den ikke blir en del av livet – blir «skrevet i hjertet» – vil man ikke kunne være «verdens lys». Uten loven skrevet i hjertet, vil man ikke kunne leve slik at andre vil gi ære til Gud, han som er i himmelen.

Så hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Ifølge Moses var det nettopp dette som var Guds hensikt med dem:

«Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Herren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i for å ta i eie. Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand fremfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: ‘Sannelig, dett store folket er et vist og forstandig folk.’» (5. Mos. 4, 5-6).

Loven skulle lære israelittene hva som var rett og galt; den skulle vise dem hvor og hvordan de skulle vandre; og som et levende prinsipp skulle den gjennom dem vise andre folkeslag hvem Gud var. De skulle se deres gode gjerninger og gi ære til Gud, han som er i himmelen. Slik skulle de være «verdens lys».

Hva så med vår egen tid? Hva vi skal med De ti bud i 2018? Jeg tror svaret er det samme. Vi trenger loven for å se hva som er rett og galt, slik at vi kan velge den rette vei. Men heller ikke vi har noen nytte av å ha loven på utsiden. Den må bli en del av hjertet. Hvis ikke blir vår kristne bekjennelse som en lampe under et kar.

«Ikke alle som sier til Meg: ‘Herre, Herre’, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?’ Men da skal Jeg bekjenne for dem: ‘Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet.’» (Matt. 7, 21-23).

Loven har kanskje ingen plass i det offentlige rom. Men den trenger hjerterom, og det er der vi trenger den.

Gå til innlegget

Hvorfor går det dårlig med kristne mennesker?

Publisert 8 måneder siden - 1245 visninger

Vi forstår ikke alltid hvorfor ting skjer - men vi bør huske at Gud kan vende enhver vond situasjon til det gode!

Det skjedde ganske nylig. En ung mann ble drept ved en elv i Indonesia. Mannen var helse- og bibelarbeider. Han var forlovet og skulle snart gife seg. Kameraten hans klarte å rømme. Men den unge mannen lever ikke lenger.

            Familie og venner er etterlatt i stor sorg. Kanskje også forvirring. I en verden der det allerede er sparsomt med misjonærer, kan det være vanskelig å forstå hvorfor en person som tross alt har valgt å arbeide aktivt for Gud ute i feltet, skulle miste livet på en slik tragisk måte. Kanskje går tankene våre til de menneskene han arbeidet med. Hva skjer nå med dem? Kanskje går tankene våre til et spørsmål som vi ikke tør uttale, men som er der likevel: Hvorfor tillot Gud at dette skjedde? Mannen arbeidet jo for Gud (det er ikke så mange slike), hvorfor kunne ikke Gud redde  ham?

            Spørsmålet henger sammen med det mer generelle “Hvorfor går det gode mennesker dårlig?” - For det skjer jo rett som det er at også kristne opplever nederlag og sorg eller blir rammet av sykdommer, ulykker og død. Ja, det skjer jo rett som det er at kristne får problemer, og noen av dem som opplever de tyngste byrdene, er de som jobber mest iherdig for Gud. Ja, hvorfor er det slik?

            Det er ikke uvanlig at mennesker som blir rammet av noe ondt, stiller spørsmålet: “Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette?” Enten de tror på Gud eller ei, så formidler denne tanken en idé om straff. Gale handlinger skal jo straffes, selv Bibelen sier jo det. Men Bibelen viser også at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom “gal gjerning” og “vond skjebne” - se bare på Job, Daniel og Jesus!

            En litt mer typisk kristen tanke, er at det er Gud som tester oss gjennom de prøvelsene vi møter. Kommentaren “God is testing our faith” er nærmest en klassiker i kristne amerikanske filmer. Og det kan for så vidt være bibelsk korrekt. Etter utgangen fra Egypt, opplevde israelittene en rekke ubehagelige utfordringer - og det står at Gud lot dette skje for å prøve dem, for å finne ut om deres tro var ekte eller ei:

            “Du skal huske hele den veien som Herren din Gud førte deg disse 40 årene i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg, så Han kunne kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Derfor ydmyket Han deg, lot deg sulte og gav deg manna å ete (...), for at Han skulle la deg kjenne at mennesket lever ikke bare av brød, men mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.” (5. Mos. 8, 2-3).

            Uansett hva man måtte tenke om årsaken til en kristens lidelser, så er det dette som blir utfallet. Prøvelsene vil åpenbare troens kvalitet. Da Job ble rammet av den ene ulykken etter den andre, la hans kone enda en snublestein i veien for ham: “Forbann Gud og dø!” Men Job ville ikke. Han stod fortsatt urokkelig i sin tro (Job 2, 9-10).

            Ofte er det slik at mennesker som opplever fare - fare for tap av liv, helse, venner, familie, penger, ting, arbeid, osv. - kan se ut til å bli mer religiøse. De ser behovet for hjelp fra noe(n) som er sterkere enn dem selv, og selv ikke-troende kan når nøden blir tilstrekkelig, vende seg til Gud i gråt og bønn om hjelp. Men når troende mennesker opplever prøvelser, og da kanskje spesielt i form av skuffelser, hender det at de gir slipp på troen. Og det skjer ikke sjelden akkompagnert av spørsmålet om “Hvorfor?”

            I de første århundrer e.Kr. var det mange kristne som ble forfulgt og drept, ofte under nokså grusomme omstendigheter. Deres død førte imidlertid til at flere kom til troen. “Martyrenes blod er såkorn for kirken”, som Tertullian beskrev  det (Apology 50). Det samme har faktisk skjedd i Indonesia. Man skulle kanskje trodd at den unge bibelarbeiderens død ville skremme andre bort fra tilsvarende oppgaver. Men i stedet har nå flere meldt seg til misjonens tjeneste. Var dette årsaken til at han døde? Det får vi kanskje ikke noe svar på. Men det er i alle fall en frukt av at det skjedde.

            Det som skjedde med den unge bibelarbeideren, kan kanskje fremkalle uro og frykt hos andre kristne. Hvis slikt kan skje med ham, vil det jo også kunne skje med meg! Eller med en av mine kjære! Det er en ubehagelig tanke, men kanskje er det ikke så dumt om den kommer. Den kan nemlig minne oss om vår egen sårbarhet.

            I vår del av verden har vi så mange privilegier at vi har tid til å klage på været. Eller over trafikken. Men vi er ikke mer udødelige her enn den unge bibelarbeideren var i Indonesia. Kanskje takker vi Gud daglig for Hans store velsignelser og gode gaver. Men det søte liv er ikke mer en selvfølge for oss enn det var for ham. Kanskje trodde vi at troen og vår tilslutning til det kristne fellesskap skulle bevare oss fra det onde. Å bli kristen, er imidlertid ingen billett for å beskytte seg mot en “for tidlig” død. Men det er en billett for å beskytte seg mot evig død.

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77225 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19033 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 113 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 186 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 967 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere