Magrethe Rud

Alder:
  RSS

Om Magrethe

Følgere

Hvor ble det av det 2. bud?

Publisert 10 dager siden - 466 visninger

Luthers lille katekisme har hatt stor betydning for å utdanne allmennheten om sentrale deler i Bibelens lære. Katekismen ble utgitt i 1529, og har nå vært virksom i snart 500 år. Også i Norge har den lille katekismen spilt en viktig rolle i kristendomsopplæringen.

En av de oppfatninger som er blitt formet av katekismen, er oppsetningen og nummereringen av De ti bud.

De ti bud ble ifølge bibelhistorien gitt til Moses på to steintavler på Sinai-fjellet etter at israelittene var blitt ledet ut av Egypt. Alle som kjenner litt til Egypts historie, vet at landet i gammel tid var et mektig rike med flotte byggverk og imponerende kunst – herunder en rekke fascinerende gudebilder. Det var dyr og det var mennesker, og det var figurer som var sammensatt av begge kategorier. Egypterne tilbad disse, og de kunstneriske fremstillingene var et ærverdig uttrykk for det guddommelige. Tilbad man statuen, tilbad man guden.

At israelittene var preget av de omgivelsene de hadde vært i, kommer frem i historien om gullkalven. Mens Moses var oppe på Sinai-fjellet, ble folket nervøse fordi det drøyde så lenge uten at de hørte noe fra ham. De var ikke en gang sikre på om Moses noen gang ville komme ned igjen.

Menneskelig kreativitet er ofte erfaringsbasert. Israelittene henvendte seg til Mose bror (Aron) og ba ham lage en gud til dem – en som kunne føre dem videre til Det lovede land nå som Moses var borte. De hadde verken glemt eller forkastet den Gud som hadde ledet dem ut fra Egypt. Men de ønsket seg et visuelt uttrykk for den guddommelige makt som de forsøkte å sette sin lit til. Inspirasjonen hentet de fra Egypt – og resultatet ble en gullkalv.

Gullkalven skapte åpenbart glede i leiren. Men ikke på fjellet. Ifølge bibelhistorien ba Gud Moses om å gå ned igjen fordi «ditt folk som du førte ut av landet Egypt, har handlet fordervet. De har vært snare til å vike av fra den veien jeg bød dem å gå. De har laget seg en støpt kalv og tilbedt den og ofret til den og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» (2. Mos. 32, 7-8).

Folket gledet seg. Men den Gud som hadde ført dem ut av Egypt, virket ikke særlig tilfreds med å bli fremstilt som en kalv av gull...

Da Moses kom ned, knuste han steintavlene med De ti bud. Ironisk nok, var disse blitt innledet med ordene: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem...» (2. Mos. 20, 3-5).

Israelittene hadde ikke funnet seg noen andre guder enn Gud. Men de hadde laget seg et utskåret bilde, en etterlikning av noe som var på jorden (en kalv) – og som de mente var en etterlikning av noe som var i himmelen (Gud selv). Handlingen brøt med det som stod på steintavlene, den veien Gud hadde bedt dem å gå.

I dag har de fleste fremstillinger av De ti bud forkortede utsagn sammenliknet med nedtegnelsen i 2. Mos. 20, 3-17. I bibelteksten er heller ikke budene nummerert, men det kommer klart frem fra andre tekster at det dreier seg om tallet ti (se f.eks. 2. Mos. 34, 28 og 5. Mos. 4, 13).

I Luthers lille katekisme blir budene fremstilt slik (med kommentar):

Første budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.

Andre budet: Du skal ikke misbruke Guds navn.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.

Tredje budet: Du skal holde hviledagen hellig.
osv.

Her gjenfinner vi forbudet mot andre guder – men hvor er det blitt av budet som forbyr å lage etterligninger av det som er i himmelen eller på jorden, for så å tilbe dette bildet?

For alle som bryr seg om bibelhistorien, burde fortellingen om gullkalven være tilstrekkelig til å forstå at dette var et forbud Gud ikke tok lett på. Hvorfor er da dette budet ikke lenger en del av det vi nå fremstiller som «Guds ti bud»?

Luther var augustinermunk. I oppdelingen (nummereringen) av De ti bud fulgte han den fremstillingen som Augustin over tusen år tidligere hadde laget, og som var blitt fulgt av Den katolske kirke. Vi kan her ta med et sitat fra Den katolske kirkes katekisme:

«Oppdelingen og nummereringen av budene har variert opp gjennom historien. Denne katekismen følger den oppdelingen som ble foretatt av St. Augustin, og som er blitt vanlig i Den katolske kirke. Den er også vanlig i de lutherske kirkesamfunn. De greske kirkefedre delte dem opp på en litt annen måte som vi finner igjen i de ortodokse Kirker og i de reformerte kirkesamfunn.» (2066).

Det er med andre ord – og har alltid vært – en uenighet blant kristne om hvordan budene best bør nummereres. Den største forskjellen i budenes fremstilling ligger i hvorvidt det andre budet (billedforbudet) er inkludert eller ei. Men hvordan kan da antallet være det samme (10) hvis ett bud er fjernet i noen varianter?

La oss vende tilbake til Luthers lille katekisme og ta en titt på de to siste budene:

Niende budet: Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller eiendom eller prøver å ta noe fra ham med knep, men hjelper ham så han får ha sitt i fred.

Tiende budet: Du skal ikke begjære din nestes ektemake eller hans arbeidsfolk eller noe som hører din neste til.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller truer fra vår neste hans ektemake eller noen som arbeider hos ham, men minner alle om å være trofaste og gjøre sin plikt.

Begge disse budene berører det samme, nemlig det å begjære. I de fremstillinger som inkluderer billedforbudte (som det andre budet), står alt dette som ett bud (det tiende bud). Hvis man ser bort ifra nødvendigheten av å dele det opp for å opprettholde tallet ti (hvis billedforbudet ble fjernet), er det ingen egentlig logikk i at det skal være to begjæringsbud. Selv Paulus fokuserer på begjæret som denne syndens kjerne, ikke på hva som begjæres (Rom. 7, 7).

Hvis vi ser på nedtegnelsen av De ti bud i Bibelen, vil vi imidlertid finne at oppdelingen i to separate begjæringsbud verken er sannsynlig eller praktisk mulig. Budene står nedtegnet to steder, i 2. Mosebok kapittel 20 og i 5. Mosebok kapittel 5. Luthers inndeling følger teksten i 2. Mos. 20, 17:

«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.» 

Hvis vi så går til nedtegnelsen i 5. Mos. 5, 21, vil vi se en annen rekkefølge på objektene for begjæret:

«Du skal ikke begjære din nestes hustru. Du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord, tjener, tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.»

Ordlyden her er, som vi ser, ikke forenelig med Augustins og Luthers oppdeling.

Det sentrale budskapet i loven er at Gud regner det som synd hvis vi begjærer noe som tilhører vår neste, enten det gjelder levende vesener, relasjoner eller materielle ting. Det er dette som er selve budet, eller lærdommen. Som Paulus skriver: «Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» (Rom. 7, 7).

Det er derfor vanskelig å komme bort fra det faktum at det andre budet – billedforbudet – er blitt regelrett fjernet fra den mest dominerende fremstillingen av De ti bud i vesten. Hvorfor har dette skjedd? Uten tvil må det forstås i lys av kirkehistorien og de mange uenigheter og strider om hellige bilder, helgenbilder, ærverdige statuer, ikonproduksjon og ikonoklasme. Mens noen kristne anklaget dem som ødela bilder og statuer for å være vandaler og gudsbespottere, hevdet andre kristne at disse fremstillingene brøt med billedforbudet i Guds lov og at det derfor var riktig å fjerne dem.

Vi er nå så vant til å se avbildninger og etterlikninger både av hellige og alminnelige ting, at vi kanskje ikke tenker så mye over det vi ser. Kanskje betrakter vi det med ærefrykt. Kanskje beundrer vi det som en kulturell eller historisk skatt. Vi kommer likevel ikke unna det faktum at det faller inn under berøringspunktet for det andre budet. Og for dem som måtte bry seg om bibelfortellingen, kan historien om gullkalven kanskje besvare de spørsmål man så sitter igjen med.

Gå til innlegget

Hva skal vi med De ti bud i 2018?

Publisert 4 måneder siden - 551 visninger

Ifølge bibelhistorien ble De ti bud skrevet av Gud selv på to steintavler, som så ble overrakt Moses på Sinai-fjellet. Millioner av troende har opp gjennom tidene ansett De ti bud som Guds egen lov, en lov som har en helt spesiell plass blant alle lover i verden.

Som menneske har det likevel ikke vært lett å vite hvordan man skal forholde seg til denne loven. Noen har ment den skulle etterleves til punkt og prikke, kanskje geledet av ekstra påbud og forbud. Andre har ment den ble foreldet ved Jesu død på korset.

I USA har steintavler og skulpturer med De ti bud ført til protester og rettsaker. Hva symboliserer egentlig de to tavlene? For noen er de det synlige uttrykk for Guds plass i nasjonen. For andre er det et historisk vitne om nasjonens kultur. Og for atter andre er det et spørsmål om religionsfrihet, eller om frihet fra religion: Steintavlene er et sterkt symbol på den judeokristne arven, og siden USA er en sekulær stat, har de ingenting å gjøre i det offentlige rom.

Men har det noen gang vært et passende rom for De ti bud?

Jeg blir fristet til å stille et spørsmål jeg sjelden stiller: Hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Som kristen vil jeg naturlig nok vende meg til Bibelen for å finne et svar. Var jeg ikke troende, ville spørsmålet neppe engasjert meg.

I Salomos ordspråk står det at «budet er en lampe, og loven er et lys» (Ord. 6, 23). Bildet er enkelt. I et mørkt rom er det umulig å se noe med mindre man tenner en lampe. Slik gjør også De ti bud det mulig å se klart hva som er rett og hva som er galt. I Romerbrevet skriver Paulus:

«Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» (Rom. 7, 7).

Når budskapet er at «syndens lønn er døden» (Rom. 6, 23), er det også nødvendig å vite hva som er synd. Hvordan skal man som menneske ellers vite hva man skal gjøre eller ei?

«Jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære...»

Salme 119 er Bibelens lengste salme. Ikke sjelden blir korte utdrag fra den sitert av kristne i dag, slik som f.eks. vers 105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Men kanskje er ikke alle kristne klar over at denne salmen inneholder en rekke lovprisninger av Guds lov? Salmen innledes med å vise hvordan loven fungerer som nettopp et lys på stien, som noe som viser vandringsmannen hvor han skal gå:

«Salige er de som er på den fullkomne vei, som vandrer i Herrens lov. Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. De gjør ikke urett. De vandrer på Hans veier.» (Sal. 119, 1-3).

Israelittene trengte rettledning. De trengte å lære hvordan de skulle vandre for å være Guds folk. Men det var ikke meningen at loven skulle henge som en steintavle på veggen eller bindes rundt pannen med lærreimer. Esek. 36, 26-28 viser at Gud hadde en større planer for sin lov:

«Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem. Da skal dere bo i det landet Jeg gav deres fedre. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud.»

Dette innlegget har ikke til hensikt å diskutere utvelgelsen, løftelandet eller jødenes plass i dag. Det handler om lovens plass og formål. I Jer. 31, 31-34 snakker Gud om den første pakt med sitt folk som ble mislykket. Israelittene brøt den idet de brød Guds lover. Gud ville derfor innføre en ny pakt, og denne beskriver han slik:

«Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Jer. 31, 33).

Som et lys og en lampe skulle loven virke på innsiden. Kanskje blir det i denne sammenheng ikke så dumt å tenke på Jesu beskrivelse av de troende som verdens lys:

«Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.» (Matt. 5, 15-16).

Det hjelper lite å ha loven hengende på rådhusveggen eller inkorporert i landets lover. Dersom den ikke blir en del av livet – blir «skrevet i hjertet» – vil man ikke kunne være «verdens lys». Uten loven skrevet i hjertet, vil man ikke kunne leve slik at andre vil gi ære til Gud, han som er i himmelen.

Så hva skulle israelittene med De ti bud på Mose tid? Ifølge Moses var det nettopp dette som var Guds hensikt med dem:

«Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Herren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i for å ta i eie. Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand fremfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: ‘Sannelig, dett store folket er et vist og forstandig folk.’» (5. Mos. 4, 5-6).

Loven skulle lære israelittene hva som var rett og galt; den skulle vise dem hvor og hvordan de skulle vandre; og som et levende prinsipp skulle den gjennom dem vise andre folkeslag hvem Gud var. De skulle se deres gode gjerninger og gi ære til Gud, han som er i himmelen. Slik skulle de være «verdens lys».

Hva så med vår egen tid? Hva vi skal med De ti bud i 2018? Jeg tror svaret er det samme. Vi trenger loven for å se hva som er rett og galt, slik at vi kan velge den rette vei. Men heller ikke vi har noen nytte av å ha loven på utsiden. Den må bli en del av hjertet. Hvis ikke blir vår kristne bekjennelse som en lampe under et kar.

«Ikke alle som sier til Meg: ‘Herre, Herre’, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?’ Men da skal Jeg bekjenne for dem: ‘Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet.’» (Matt. 7, 21-23).

Loven har kanskje ingen plass i det offentlige rom. Men den trenger hjerterom, og det er der vi trenger den.

Gå til innlegget

Hvorfor går det dårlig med kristne mennesker?

Publisert 6 måneder siden - 1220 visninger

Vi forstår ikke alltid hvorfor ting skjer - men vi bør huske at Gud kan vende enhver vond situasjon til det gode!

Det skjedde ganske nylig. En ung mann ble drept ved en elv i Indonesia. Mannen var helse- og bibelarbeider. Han var forlovet og skulle snart gife seg. Kameraten hans klarte å rømme. Men den unge mannen lever ikke lenger.

            Familie og venner er etterlatt i stor sorg. Kanskje også forvirring. I en verden der det allerede er sparsomt med misjonærer, kan det være vanskelig å forstå hvorfor en person som tross alt har valgt å arbeide aktivt for Gud ute i feltet, skulle miste livet på en slik tragisk måte. Kanskje går tankene våre til de menneskene han arbeidet med. Hva skjer nå med dem? Kanskje går tankene våre til et spørsmål som vi ikke tør uttale, men som er der likevel: Hvorfor tillot Gud at dette skjedde? Mannen arbeidet jo for Gud (det er ikke så mange slike), hvorfor kunne ikke Gud redde  ham?

            Spørsmålet henger sammen med det mer generelle “Hvorfor går det gode mennesker dårlig?” - For det skjer jo rett som det er at også kristne opplever nederlag og sorg eller blir rammet av sykdommer, ulykker og død. Ja, det skjer jo rett som det er at kristne får problemer, og noen av dem som opplever de tyngste byrdene, er de som jobber mest iherdig for Gud. Ja, hvorfor er det slik?

            Det er ikke uvanlig at mennesker som blir rammet av noe ondt, stiller spørsmålet: “Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette?” Enten de tror på Gud eller ei, så formidler denne tanken en idé om straff. Gale handlinger skal jo straffes, selv Bibelen sier jo det. Men Bibelen viser også at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom “gal gjerning” og “vond skjebne” - se bare på Job, Daniel og Jesus!

            En litt mer typisk kristen tanke, er at det er Gud som tester oss gjennom de prøvelsene vi møter. Kommentaren “God is testing our faith” er nærmest en klassiker i kristne amerikanske filmer. Og det kan for så vidt være bibelsk korrekt. Etter utgangen fra Egypt, opplevde israelittene en rekke ubehagelige utfordringer - og det står at Gud lot dette skje for å prøve dem, for å finne ut om deres tro var ekte eller ei:

            “Du skal huske hele den veien som Herren din Gud førte deg disse 40 årene i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg, så Han kunne kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Derfor ydmyket Han deg, lot deg sulte og gav deg manna å ete (...), for at Han skulle la deg kjenne at mennesket lever ikke bare av brød, men mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.” (5. Mos. 8, 2-3).

            Uansett hva man måtte tenke om årsaken til en kristens lidelser, så er det dette som blir utfallet. Prøvelsene vil åpenbare troens kvalitet. Da Job ble rammet av den ene ulykken etter den andre, la hans kone enda en snublestein i veien for ham: “Forbann Gud og dø!” Men Job ville ikke. Han stod fortsatt urokkelig i sin tro (Job 2, 9-10).

            Ofte er det slik at mennesker som opplever fare - fare for tap av liv, helse, venner, familie, penger, ting, arbeid, osv. - kan se ut til å bli mer religiøse. De ser behovet for hjelp fra noe(n) som er sterkere enn dem selv, og selv ikke-troende kan når nøden blir tilstrekkelig, vende seg til Gud i gråt og bønn om hjelp. Men når troende mennesker opplever prøvelser, og da kanskje spesielt i form av skuffelser, hender det at de gir slipp på troen. Og det skjer ikke sjelden akkompagnert av spørsmålet om “Hvorfor?”

            I de første århundrer e.Kr. var det mange kristne som ble forfulgt og drept, ofte under nokså grusomme omstendigheter. Deres død førte imidlertid til at flere kom til troen. “Martyrenes blod er såkorn for kirken”, som Tertullian beskrev  det (Apology 50). Det samme har faktisk skjedd i Indonesia. Man skulle kanskje trodd at den unge bibelarbeiderens død ville skremme andre bort fra tilsvarende oppgaver. Men i stedet har nå flere meldt seg til misjonens tjeneste. Var dette årsaken til at han døde? Det får vi kanskje ikke noe svar på. Men det er i alle fall en frukt av at det skjedde.

            Det som skjedde med den unge bibelarbeideren, kan kanskje fremkalle uro og frykt hos andre kristne. Hvis slikt kan skje med ham, vil det jo også kunne skje med meg! Eller med en av mine kjære! Det er en ubehagelig tanke, men kanskje er det ikke så dumt om den kommer. Den kan nemlig minne oss om vår egen sårbarhet.

            I vår del av verden har vi så mange privilegier at vi har tid til å klage på været. Eller over trafikken. Men vi er ikke mer udødelige her enn den unge bibelarbeideren var i Indonesia. Kanskje takker vi Gud daglig for Hans store velsignelser og gode gaver. Men det søte liv er ikke mer en selvfølge for oss enn det var for ham. Kanskje trodde vi at troen og vår tilslutning til det kristne fellesskap skulle bevare oss fra det onde. Å bli kristen, er imidlertid ingen billett for å beskytte seg mot en “for tidlig” død. Men det er en billett for å beskytte seg mot evig død.

 

Gå til innlegget

Hvor ble det av omvendelseskallet?

Publisert 7 måneder siden - 513 visninger

Nesten 2000 år har gått, og det kan virke som om kristenheten har glemt hvorfor den ble til.

Det er ikke lenger så vanlig som det en gang var å snakke om omvendelse fra synd som nødvendig for tilgivelse og frelse. Mer populært i kristne kretser er det å fokusere på kultur og tradisjon, sosialt samvær og et variert aktivitetstilbud som kan tiltrekke flest mulig mennesker med ulik bakgrunn og interesse.

Man kan nesten lure på hvor det er blitt av omvendelseskallet, det som kommer forut for det glade buskap om frelsen i Jesus Kristus?

Det er skrevet lite om Jesu liv før han var rundt 30 år (Luk. 3:23). Historien om hans offentlige virke starter med døperen Johannes’ kall: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3:2). Jesus fulgte så opp med det samme budskapet: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4:17).

Igjen og igjen lød kallet, og det rettet seg mot det ene livsområdet etter det andre: Familieliv, ordvalg, omsorg for de fattige, pengebruk, religiøse ritualer og forholdet til venner og fiender. Selv personlige emosjoner som frykt og bekymring ble berørt av kallet til omvendelse. Hele mennesket var inkludert.

Forandringen som omvendelsen krevde, var så stor at den ble sammenliknet med en ny fødsel. «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike,» forklarte Jesus til fariseeren Nikodemus. Deretter utdypet han dette med å si: «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» (Joh. 3:3, 5).

Dagens frelsesdebatt fortoner seg gjerne litt annerledes. I noen kirker eller menigheter kan manglende vilje hos lederskapet til å spille mer moderne musikk, være grunn nok til at enkelte velger å forlate troen. Forståelsen av guddommen – antakelig det vanskeligste spørsmål et menneske kan befatte seg med – blir brukt som målesnor på ortodoksi og til å ekskludere grupper og individer fra tverrkirkelig samarbeid.

Uten å nevne flere eksempler, er det nok liten tvil om at det også i dag slukes en del hårete kameler, mens små mygg omhyggelig blir silt ut. Forhold som er av mindre betydning for frelsen, får uforholdsmessig stor plass i trosdebatten og kristenlivet – mens den nødvendige omvendelseserfaringen lett blir glemt eller forenklet til noen overfladiske minnesmarkeringer.

Det gamle testamentet og De ti bud blir i dag ofte fremstilt som en tidsbegrenset ordning fra en kravstor Gud. «Man blir ikke frelst av lovgjerninger!» er parolen. Og den er heller ikke vanskelig å finne bibelsk belegg for den. Likevel er kravene som stilles i Det nye testamentet atskillig høyere enn det man kan få inntrykk av fra denne fremstillingen. Der rettes nemlig fokuset fra det ytre til det indre, og Guds lov får en ny dimensjon.

«Den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven,» skriver Paulus i Romerbrevet (2:29). Kroppslig avstamning og kroppslige ritualer var i seg selv ikke nok for å finne frelse. Man måtte bli forvandlet i hjertet, ved Ånden. Man måtte bli «født på ny», av vann og Ånd.

Åndens rolle er sentral. «Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden,» står det, «for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.» (Rom. 6:4). Den viktigste erfaringen i den kristnes liv, handler altså ikke om å forstå guddommens natur eller ha et sosialt spennende liv i menigheten. Begge disse tingene kan være bra og nyttige, men de er langt underordnet nødvendigheten av å bli «født på ny».

«Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!» Dette budskapet er ikke mindre relevant for oss i dag. Johannes skulle berede veien for Jesus ved å forkynne dette. Han skulle gjøre folket i stand til å ta imot sin frelser. Det er det samme budskapet som også i dag vil berede mennesker for frelseren. Dersom kallet uteblir, vil man ikke se sitt behov – og det kan da bli nærliggende å vende oppmerksomheten mot ytre anliggender, slik som ritualer, musikkstil eller aktivitetstilbud.

For noen kristne er det å bli «født på ny» synonymt med kognitivt å ta imot Jesus som sin frelser eller å tale i tunger. Dette er imidlertid ikke nok. «Allerede nå er øksen lagt til roten av trærne. Så blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden» (Matt. 3:10). Døperen Johannes’ kall til omvendelse var et alvorlig budskap, og det er like viktig for kristne i dag å forstå hva det handler om som det var for jødene på den tid.

«Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,» var budskapet fra Johannes til de svært religiøse menneskene som kom for å bli døpt av ham i Jordan (Matt. 3:8). Hvordan ville denne forkynnelsen bli tatt imot i vår tid? Ville vi være villige til å gi slipp på våre synder og tillate endringer i våre liv i henhold til Bibelens prinsipper? Eller ville vi heller ønske oss døperens hode på et sølvfat?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 5 timer siden / 3645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3324 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 6 timer siden / 3994 visninger
Les flere