Magnus Moksnes Myhre

Alder:
  RSS

Om Magnus Moksnes

Domkantor  Molde

Følgere

Liturgi som trosopplæring

Publisert 11 dager siden

Liturgi er tro og teologi. Det har de kristne til alle ­tider forstått og kjempet for. Forstår vi dette også i dag?

Å tenke på liturgien som en formidler av ­teologi kan være en fremmed tanke for det ­moderne mennesket. Dette kommer blant annet til uttrykk i Per ­Eriksens innlegg «En mang­foldig ­kirke» (Vårt Land, 7. februar), der ­formidling og liturgi settes opp mot hverandre, og «livsnær, ­relevant og bibelsk forkynnelse» også blir stående som en motpol til liturgien.

Der den ortodokse ­kirkes ­liturgi er svært ordrik og ­nærmest oppsummerer hele grunnlaget for den kristne tro og Gudsforståelse, er vår liturgi på sin side ganske knapp og to the point. Dette er noe vi ­isolert sett kan betrakte som en ­styrke. Like fullt er det interessant å ­sammenligne hvordan vår liturgi fungerer som en formidler av tro og teologi i dag, sett opp i mot liturgiens historiske utgangspunkt. Dette blir særlig interessant når vi trekker inn momentet trosopplæring, som er et viktig satsningsområde i dag.

Blitt trukket ut. Trosopp­læring er et begrep man kan ­legge mye ulikt i, men det er ­sjeldent et begrep man ­knytter sterkt opp mot det ­liturgiske. Tvert i mot er det en virksomhet som i stor grad er blitt ­trukket ut av guds­tjenesten i de senere årene. Ser man på guds­tjenestens utgangspunkt, ­består denne grovt sett av to ting: ­Ordet og bordet, eller sagt på en ­annen måte: trosopplæring og nattverdfellesskap. Opprinnelig var jo også dette to ulike gudstjenester der man i Ordets gudstjeneste fikk sin trosopplæring før man ble døpt og kunne delta i nattverdfellesskapet.

I den ortodokse kirkes ­liturgi og kirkeliv finner man fortsatt mye av denne «opprinnelige» tanken om at menigheten får sin trosopplæring gjennom å delta i gudstjenesten. Bevisstheten om at liturgi er teologi står svært sterkt. Med r­eformasjonen – og senere også pietismen – fikk vi systematisk opplæring i ­katekisme gjennom skole­systemet, og salmediktere som Petter Dass skrev salmer med mange vers, som på sin måte ­formidlet både tro og teologi.

Et kritisk blikk. Sett i et ­pedagogisk perspektiv har vår lutherske tradisjon og ­modell vært både effektiv og lett ­tilgjengelig. Likevel kan man se med et kritisk blikk på hvordan dette vil utvikle seg ­videre. ­Realiteten nå er at ­barna i ­begrenset grad lærer kristendom på skolen. Vi synger ­færre ­salmer, og i den grad vi ­synger salmer så har vi dem i alle fall ikke med oss som noe vi kan utenat og tar med oss ut i hver­dagen. Som et svar på dette ­kommer det ­spennende ­konseptet tros­opplæring. I noen sammen­henger er det svært ­vellykket, men ofte viser det seg at det kan være u­tfordrende å få oppslutning omkring ­disse ­tiltakene også. Hva står vi igjen med da? Jo, gudstjeneste og ­liturgi.

Etter gudstjeneste­reformen har liturgien vår blitt ­preget av involvering, både i den ­praktiske utførelsen, men også i selve ­skapelsesprosessen. Mye ­interessant kan oppstå i kreative gudstjenesteverksteder der ­mange personlige ­erfaringer bringes på banen. Inn i dette oppstår det samtidig et balanse­punkt mellom hva vi selv b­ringer inn av subjektive erfaringer sett i forhold til hva vi mottar av det som er kirkens kollektive trosgrunnlag. Det tydeligste ­eksempelet på dette er nettopp det ­liturgiske punktet tros­bekjennelse.

Kollektive bekjennelse. At kirkens trosbekjennelser er hardt tilkjempet gjennom ­århundrer med blod svette og ­tårer, er lett å ta som en selv­følge for oss ­moderne mennesker. I ­enkelte gudstjenester slipper man til mennesker som frem­fører sine egne tros­bekjennelser. ­Alternativt synger man en sang som trosbekjennelse. Isolert sett kan dette tilføre mye fint, og ­skape gode tilknytnings­punkter for menigheten. Inn i dette land­skapet mener jeg for det første det er viktig med ­tydelighet! Tydelighet i å kommunisere hva som er et personlig trosvitnesbyrd, og hva som er kirkens ­kollektive bekjennelse av tro.

For det andre mener jeg det stadig vil bli viktigere å ha en ­bevissthet omkring at de ­liturgiske valgene man gjør – både i tekstlige og ­musikalske ledd – også er valg som ­bidrar til å styrke eller svekke menighetens trosopplæring i guds­tjenesten. Liturgi er tro og ­teologi. Det har de kristne til alle tider forstått og kjempet for. Forstår vi dette også i dag?

Magnus M. Myhre

Domkantor 
i Molde domkirke

Gå til innlegget

Lav terskel inn – til hva?

Publisert 5 måneder siden

Åste Dokka skrev sist fredag om en kirke i fritt fall («En kirke av penger og ansatte»). Kristin Gunleiksrud Raaum har forsvart (Aftenposten) hvor mye som faktisk skjer i kirka. Så hvordan kan det gå sånn nedover med ei kirke der det skjer så mye friskt og spennende? Aldri har vel kirka vært mer åpen og inkluderende, både i fellesskap og medarbeiderskap. Liturgireformen har i seg selv høvlet ned dørtersklene. Men så gjenstår spørsmålet: Lav terskel inn – til hva?

I gamle dager var bensinstasjoner et sted der du alltid fikk tak i det du trengte til 
bilen. Til og med en liten service kunne de ta. Så begynte noen å spørre «Hadde det ikke vært kjekt om vi kunne fått leid film her? Og kjøpt brød og melk? Og gjerne en varm middag?» «God idé!» sa bensinstasjonene. Kunden har alltid rett!

På ferietur med bilen holdt ene hjulet på å løsne, i et øde område. Litt kritisk var det, og heldigvis lå en bensinstasjon innen rekkevidde. «Har dere hjulkryss eller noe annet jeg kan bruke for å skru på plass hjulet?» spurte jeg. «Næ … Vi driver jo ikke med sånt lenger … Men la meg se om vi har noe liggende fra gammelt av», var svaret.

Er det blitt litt slik med kirken og? «Gud sier du?! Nei, vi driver nok med andre ting nå. Beklager.»

For på kort sikt – er det egentlig antallet som betyr alt? Det er vel tross alt viktigere at vi bevarer troen, enn at vi bevarer 
arbeidsplassene? Eller?

Trykket i Vårt Land 1. oktober 2018.

Gå til innlegget

Kunsten å være kirke

Publisert over 3 år siden

Etter min mening er det nettopp i gudstjenesten man finner de største inspirasjonskildene til å skape kunst, det største behovet for kunst, og det mest virkningsfulle rommet for kunst.

Det er i høyeste grad en kunst å være kirke.­ Denne kunsten blir ikke mindre krevende i møte med begrepene «kunst og kultur», noe de siste dagers artikler og innlegg har belyst.
Det er dessverre vanskelig å vedta seg frem til endring og gode resultater, selv for Kirkerådet. Og det hjelper ikke å ønske seg resultater, dersom man ikke ser nokså pragmatisk på de rammene som skal danne grunnlaget for endring.

Jeg vil ta for meg tre områder man burde satset mer på for å styrke dette grunnlaget:

1. Kirken som organisasjon. Deltar man på en konferanse relatert til kunst/kulturfeltet, vil man støte på kantorer, kulturrådgivere, et par kunstnere­ og en og annen festivalsjef. Prester, diakoner og kateketer er som regel fraværende. Når så de førstnevnte kommer hjem til sine respektive menigheter, med nye tanker og initiativ i bagasjen, skjer det minimalt av erfaringsutveksling med resten av organisasjonen. Den samme mekanismen finner vi også andre veien, når det kommer til teologiske refleksjoner, trosopplæringsreform etcetera. Kirken opererer i leirer som i liten grad utnytter hverandres potensial.

2. Styrk behovet. De beste og mest interessante stundene skapes når de ulike leirene finner tid til å sitte sammen og tenke ut et godt tiltak eller ­arrangement på tvers av fagfelt. Da er min erfaring at man ofte og helt naturlig kommer til et punkt der behovet for kunst som bestanddel melder seg. Jeg tenker at det er mye mer konstruktivt om man skaper rammer som legger til rette for at det i kirken oppstår et naturlig behov for kunsten, snarere enn at kunstnere og kirken skal påtvinge hverandre synspunkter om mengden av kunst i kirken.

3. Felles forståelse. Både kirken og kunstnerne definerer hverandre ut og bort fra en helhetlig tankegang. Er kirken interessert i kultur, spørres det. Utgangspunktet må, etter min mening, være å forstå at kirken og troen er kultur, noe som i seg selv burde trigge enhver kunstner. I forlengelsen av dette er det også interessant å observere hvordan mye av debatten omkring ulike kunst- og kultur­uttrykk i kirken, legger som et uuttalt premiss at dette i alle fall er noe som finner sted utenfor gudstjenesten. Dette bidrar i seg selv til en polarisering mellom kirken og kunsten.

Gudstjenesten. Etter min mening er det nettopp i gudstjenesten man finner de største inspirasjonskildene til å skape kunst, det største behovet for kunst, og det mest virkningsfulle rommet for kunst. Jeg gir min fulle tilslutning til behovet for dialog, men denne dialogen må skje innenfor en ramme der alle ledd i kirken er med. Først da vil man oppnå en kirke som i enhet roper på kunsten, og forstår kunstens betydning.

Først publisert i Vårt Land 18.11.2015

Gå til innlegget

Kirken er ikke et sevicetorg

Publisert over 4 år siden

Kirken er et trosfellesskap. Den er ikke et offentlig servicetorg, uten rammer og verdier

Vi ser en økende trend i at folk ønsker sine vielser, og i særlig grad begravelser, ut av de store kirkerommene og inn i mer intime rom. Der kan de få definere sine private seremonier uten for mye kirkelig staffasje rundt. Kirkens betjening er aller nådigst med på lasset.

Rent menneskelig er dette høyst forståelig, men som kirke må vi kjenne vårt ansvar og se, at hvordan vi definerer våre ritualer, også er med på å definere vår fremtid som kirke. 

Spennet. Spennet mellom begrepene seremoni og liturgisk handling kan hjelpe oss til å se dette bildet klarere. Seremonien er en rite som i symbolbruk har til hensikt å hylle eller ære Gud eller mennesker.

Det er ikke vanskelig å se at i vår sammenheng handler dette om å ære den avdøde, med konkrete ønsker for musikk, salmer, tekster og annet innhold. I seremonien spiller man gjerne av en cd, man velger en låt avdøde elsket, som allsang – og de påkrevde tekstlesningene suppleres gjerne av et kjært dikt. Den øvrige forkynnelsen tones gjerne ned til et minimum. Den avdødes liv og eventuelle ønsker er klar premissleverandør for det som skjer, mye på bekostning av de fremmøttes mulighet for deltagelse.

Gjør sammen. Den liturgiske handlingen har en annen dynamikk. Ordet liturgi er laget av to ord som er smeltet sammen – det ene er folk, det andre er arbeid eller virke eller handling. Liturgi handler altså om det vi gjør sammen, det vi sammen skaper. I den liturgiske handlingen oppstår det en kommunikasjon og øyenkontakt mellom solisten som synger og de pårørende. De fremmøtte kan ta del i sangen, fordi de kjenner salmen. Man gjenkjenner bibeltekstene som en felles arv, og forkynnelsen løfter de pårørendes situasjon ut i et større perspektiv. Gravferdsordningens første linje lyder: Handlingen gravferd er fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer. 

Trosfellesskap. Ingen kan bestride at kirkens ritualer er liturgiske handlinger, men la oss likevel reflektere grundig over hva dette har å si for de rammene vi legger. Kirken er menighet. Kirken er trosfellesskap. Den er ikke et offentlig servicetorg, uten rammer og verdier. Og i dette må også vi som prester og kantorer fremfor alt prioritere å jobbe godt med disse kirkelige handlingene. Her har vi bedre enn noe annet sted, en mulighet til å nå ut til de som ikke finner veien til gudstjenestene våre. Her skapes de gode stundene. Her skapes lengselen etter å komme tilbake til kirken. Til et hellig rom der det gode skapes av mennesker. For mennesker. Sammen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.9.2014

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere