Magne V. Kristiansen

Alder: 58
  RSS

Om Magne V.

Gift. Fire barn Bosatt i Stryn. Oppvokst på Nøtterøy i Vestfold Utdannet lærer, praktiserende kunstner. Medlem av Den nordisk-katolske kirke.

Følgere

Jeg tror i vår tro!

Publisert 6 måneder siden

Det er ikke sant når kirkestrateger poengterer at troen ikke handler om dogmer. Deres egne dogmer er like viktige som de dogmer de misliker. Heller ikke er det sant at Jesus ikke hadde noen lære. Det står gang på gang - «Han lærte dem!»

Jeg gikk til den gammel-katolske kirke for to år siden. Jeg var i Kirken og er i Kirken fortsatt.  Jeg flyttet fra Den norske kirke og er nå medlem i Den nordisk-katolske kirke. Luther sitter ennå ytterst på tungen. Han var én av de som hjalp meg til tro. Pave Benedikt XVI har sagt at Luther har definert stykker av troen på unike og geniale måter. (Fritt memorert)

Å sitte fremmedgjort i kirkenbenken over år skaper vakum i sjelen. Nå er bildet mer avklaret, kjenner fastere grunn under føttene i et troens felleskap som ikke bygger på individualistisk troserfaringer, men på «den tro som en gang for alle er overgitt de hellige». Vi tror sammen - det vil si: Jeg tror i vår tro. Det pussige er at jeg aldri har kjent så stort inidviduelt armslag og frihet som nå. Alle de åndelige påfunn rundt meg er ikke så truende lenger, jeg har ryggdekning i noe større enn meg selv. Men troens strid fortsetter også i det nye kirkelandskapet. Å være kristen er alltid å bære sitt kors. Troen er ikke sentimentale drømmerier, den er virkelighet.


Bare Gud kan frelse

Ja, en må være lydig, og jo mer Vår Herre kan stole på at vi lyder ham, jo større friheter får vi. Etter hvert som ti-årene går finner en ut at han er den eneste som er verd å lyde når alle de en adlød viser seg å være dødelige mennesker. Mange er redd for den katolske autoriteten, men da har de glemt at vi alltid lyder en eller annen makt. Om ingen andre, så meg selv og mitt eget oppblåste ego som tilslutt må frelse seg selv. Og er det noe kristen tro aldri kan godta er at vi er vår egen frelser. Det er selve synden. Bare Gud kan frelse.

Den norske kirke har bestemt seg - det som nedfelles i liturgien, det er den tro som bekjennes. 

Hvor langt Dnk er villig til å gå i sine dogmatiske valg og alternativer er helt uvisst? For dogmene uttrykkes i liturgi og bønner, mye mer enn den enkelte prests utlegninger av bibelske tekster. Heller ikke meningsbrytninger på fakultetene er avgjørende, men slik du ber, slik tror du. Og i salmene - derfor er det alltid ståhei når salmeboken redigeres. Den er lære i hvert vers.

Jeg kan tåle mang en suspekt preken, men ikke liturgier jeg mener ikke har hjemmel verken i Bibel eller Tradisjon. 

Kirkens plattform

Trykket økte med den liturgiske reformen som kom for noen år siden. Den teologiske plattform skulle være « Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring». Jeg undret meg, ble urolig.

Vi har teologisk plattform! Vår apostoliske og nikenske trosbekjennelse. Kirken er bygget på profeter og apostlers grunnvoll står det. Jeg vil oppfordre en hver troende til å tygge lenge på de gamle, men svært så levedyktige ordene: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke» og spørre hva hvert eneste ord i denne korte setning uttrykker.  Jeg sto der og bekjente disse ordene og ble til slutt det jeg hadde vært lenge: Katolikk. Som betyr «det som samsvarer med helheten»

Dualisme?

Den norske kirke vil ha mangfold, ikke bare i kulturelle uttrykk, men og i etikken og troen. Men alt er vel ikke bare menneskebud? Var det ikke noe som het Guds bud og? Er alt bare subjektive troserfaringer, teologi nedenfra? Finnes det da ingen åpenbarte sannheter og teologi ovenfra? Å si at budene ikke har med troen å gjøre er dualisme. Akkurat som å si at sjel og kropp er atskilt eller at biologi og psykologi er underordnet tidens sosiologi og våre høyst menneskelige konstruksjoner. Og har vi konstruert livet, så kan vi vel dekonsturere det? 

Jeg mistenker at den kamp vi i dag står i handler om den gamle gnostisisme. Det er alltid kroppen det er noe galt med. At det skulle være noe vrangsnudd i våre åndelige innstilinger eller vår psyke er rett og slett en krenkelse av det åndelige mennesket. For ånden er ufeilbarlig og udødelig sies det, kroppen en treg og begrenset som vi vet. Det indre mennesket er perfekt, det ytre bare skygger og et fengsel.

Men  sjelen kan også dø. Det er bare én som ikke kan dø, den udødelige Gud. Han som er den Han er, Han som i går, i dag og til evig til tid, er den samme. 

Evangelium

Dette er et evangelium i en verden som er i konstant endring og alltid har vært det. Alt som er skapt er forgjengelig og går mot sin ende, men Gud Er. Kulturene skifter, motene går av moten, våre jordiske skatter irrer og ruster og det som er tatt av intet kan gå tilbake til intet, men Gud Er. Dette er teologisk plattform som holder og som får vår «fleksible, lokale og involverte tro» til virke noget blass, omtrent som et politisk-humant program.

Gå til innlegget

Jesus fra Nasaret

Publisert 9 måneder siden

Kanskje vi er mer liberale enn vi tror, også vi konservative? Det er ikke lett å definere fenomenet «liberal teologi». Det ligger i det liberale konsept at det dogmatiske ikke er så betydningsfullt som «levd liv». Empiri og vitenskap trumfer dogmer og åpenbaring og autorisert lære.

«Jesus av Nasareth – det er det navn, hvormed vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, kaltes av alle som ikke trodde på ham.» Det er ikke for å stemple folk som vantroende, men slik åpner biskop J. C. Heuch sitt femte kapittel i boken «Mod Strømmen» utgitt i 1902. Den «nye», såkalte liberale teologi, var nå på frammarsj for alvor og de «gamle» teologer måtte møte den med grundighet. De forsto at noe vanskelig var i gjære. Den rasjonelle teologi fra Opplysningstiden var på vei til å bli liberal teologi rundt 1900. Ikke bare naturen og det immanente skulle vitenskapelig utforskes, også det transendente skulle forskes på med vitenskapelige metoder. Bibelen ble nå gjenstand for historisk-kritisk forskning. Og la det være sagt – la forskerne forske, vi kan få mye nyttig bibelhistorisk kunnskap som både kan fordype troen og avlive tidstypiske tolkninger. Vi skal ha respekt for teologer både på høyre og venstre side.

Kyrie eleison!

Heuch peker på at det i hans samtid var trend å stadig henvise til «Jesus fra Nasaret» i prekner og foredrag som om vi stadig måtte påminnes at han kom fra Nasaret. Ser vi hvordan denne tittel brukes i evangeliene så var det svært ofte, som Heuch påpeker, folks alminnelige identifisering av ham, tømmermannens sønn. De derimot som ropte til ham om frelse brukte aldri denne tittel – de ropte: Jesus du Davids sønn, miskunne deg over meg! Ja selv de onde ånder gjenkjente han, ikke bare som Jesus fra Nasaret, men Du Guds hellige som de kunne rope!

 «Så har det vært i Kirken til denne dag. Kun sparsomt vil du finne Jesus fra Nasaret i salmer og oppbyggelsesskrifter, og hvor det forekommer vil det av sammenhengen være lett å se, hvorfor man just på dette sted har hatt bruk for å kalle Herren med dette navn. Så har det vært inntil nu» skriver Heuch. Men dette er i ferd med å endre seg fortsetter han.

Levd liv og læren 

Og følger vi litt med i den teologiske ordveksling, ser vi at endringene har vært dyptgripende. «Jesus hadde ingen lære» hører jeg av og til. Dette til tross for at det over tjue ganger står at han lærte dem osv. Hvor har han sin lære fra? «Levd liv» er blitt et teologisk honnørord som kan parkerer et hvert tradisjonelt dogme. Kommer vi langt nok ut på venstre fløy blant teologer er det å tro på Jesus, ulike nivåer av Kristusbevissthet – Jesus var Mesteren som hadde funnet Kristus i seg, Paulus var og på god vei, men var ikke kommet så langt som Jesus fra Nasaret. Det er ingen prinsipiell forskjell på de to, begge var de «bare» historiske personer, bundet av sin tid. Derfor er heller ikke Bibelen noe annet enn «bare» historiske trosfortellinger som kan inspirere oss til å bli mer Kristuslike og derfor kan vi spille Jesus ut mot Paulus og grunnen er at de begge hadde autoriteten i seg selv, det vil si, Jesus var ikke så mye mer enn Paulus utover det at han var kommet lenger i sin Kristusbevisshet.

 Kanskje biskop Heuch sin bekymring for at Jesus som den inkarnerte Guds Sønn, Gud av Gud, Lys av Lys svinner, er brennende aktuell også for vår tid? For denne bekymring er gammel som Kirken selv. Det var dette de strevde med fra første stund – å holde fast på Han som er «født av Faderen før alle tider og som er født av jomfruen i tiden»

Konservativ? 

Begrepet «konservativ» er og flytende. Jeg liker like lite å bli kalt konservativ, som liberale liker å bli definert som liberale. Liksom liberal teologi helt sikkert har viktige anliggender for sannheten, må vi og tenke at konservativ teologi og er sannhetssøkende. Åsta Dokka skriver i Vårt Land 19. sept. at «Hver gang noen sier «vi lever tross alt i 2018» (min uthev.) i en kirkelig debatt, er det antakelsen om at samtidas verdier er normative som skinner gjennom». Jeg skal hverken kalle henne liberal eller konservativ, men hun har som så mange andre observert det merkelige med at et årstall skulle være et sannhetskriterium for  standpunkt om liv og død. For det er det troen faktisk handler om! Sannhet, liv, lys og evig liv.

 Jeg skulle veldig gjerne funnet et mer presist begrep enn konservativ, selv om jeg ikke er redd for å bli kallt det. Det kan tenkes at også konservative har både vidd og hjertevarme, er opplyste og liker fariseisme like lite som progressive kristne gjør. Også vi har forstått at Jesus brøt grenser og talte makta midt i mot. Dette kunne han gjøre fordi hans autoritet hadde han fra Faderen. Han sa intet av seg selv, bare det han hadde sett og hørt av sin Far. Han lærte med myndighet står det og ikke som de skriftlærde og folket undret seg: Hvor har han sin lære fra, denne Jesus fra Nasaret?  Selv sier han at han er gitt all makt i himmelen og på jorden.  

Bibelens autoritet?

Alle protestantiske og reformerte arvtakere, både høykirkelige og lavkirkelige hevder «Bibelen alene».  Men hva hjelper det å hevde Bibelens autoritet når det dypest sett er «min tolkning» av den som er autoriteten her? For det var slik de ressonerte, de liberale arkitekter på slutten av 1700-tallet, min troserfaring (empiri) føyer seg sammen med Bibelens trosvitner (som er «bare mennesker», selv Jesus fra Nasaret) og etablerer en annen type autoritet. Autoritet i kraft av min erfaring, ikke åpenbaring eller lære.

 Da taler jeg dypest sett ut fra meg selv, frigjort fra en hver kanonisert og kirkelig forståelse av Jesus fra Nasaret – Guds enbårne Sønn, vår Herre, ...for oss og til vår frelse steg Han ned og ble kjøtt og blod ved Den hellig ånd og jomfru Maria osv. Gud av Gud, Lys av Lys, sann Gud, født ikke skapt...

Dette skal dere ha som tegn

Her er noe mer enn Jesus fra Nasaret – det er Gud av Gud som ligger i krybben. Det er tegnet og her avsløres en hver ånd i følge apostelen Johannes:  Kristus kommet i kjøtt og blod.

Og la det nevnes til slutt:
Våre trosbekjennelser er eldre enn kanoniseringen av Det nye testamente. Kirkens credo er like forpliktende for oss som Kirkens kanonisering av Skriften. Liberaliserer vi Bibelen fra den lange kirkelige tradisjonen er vi egentlig blitt vår egen autoritet.

Gå til innlegget

Guds nåde er nok

Publisert 10 måneder siden

Hvorfor skal dette med troen være så vanskelig? Gud er da god og vi trenger ikke gjøre dette så komplisert. Livet er komplisert, ja, det er faktisk ganske nådeløst.

Vårt Land har (5. sept. 18) en artikkel om M.G.Barcleys forskning på Guds nåde. «Hvis nåden ikke endrer deg, er det ikke nåde» sier professoren med  referanse til sin forsking på Paulus. Dette markerer et gjennombrudd i Paulus-forskningen sier Karl Olav Sandnes. 

Mon tro det er så nytt? Kanskje for forskerne, men for oss vanlige Bibellesere er det lite nytt i det som her fremsettes. Dagen etter følger Petter Olsen fra Indremisjonen og teologiprofessor Halvor Moxnes med sine kommentarer. Jo, nåden er gratis, sier Olsen, men man må forvente endringer, den vil sette preg på livet. Dette «vil», vet vi som har sittet under evangelisk forkynnelse, veldig fort blir til «bør» og i neste omgang: Uteblir fruktene settes det faktisk spørsmålstegn ved om vi lever i nådetroen. Akkurat som Barcley ressonerer. Som en hver luthersk predikant og professor konklurderer med.

Moxnes følger opp med de samme tankebaner bare fra en litt annen vinkel. "Vi kan ikke si at frelsesverket skjedde for 2000 år siden, og det var det." Han peker på at nåden har både en kognitiv side og en mystisk eller karismatisk side.

Egentlig er alt dette «gammelt stoff» for den som har lest sin Bibel i over en mannsalder, sittet under utallige prekestoler og lest en masse kristen oppbyggelseslitteratur av såkalt evangelisk art: Av nåde er du frelst. Du kan intet gjøre selv. Men troen må bære frukter. 

En nådeløs verden

Som kristne lever vi i en slags åndelig schizofreni. Her, i denne nådeløse verden, skal vi leve i troen på at Guds nåde er nok. 


Prøv å diskuter nåde med banken. Eller HMS-ansvarlig i kommunen. Prøv å diskuter nåde med bomstasjonene og barnevernet eller din kritiske tenåring eller forsømte ektefelle som fortvilet sier: Du skal alltid… eller du kan aldri… Å nei du, betal det du skylder. For en kristen er ikke fritatt livets krav, vi må stå midt i vindene fra nådeløshetens stepper. Og vi fryser til om det ikke finnes en plass å varme seg.  

Nåde kommer jo av «gracia» - det som er gratis. Et lite barn reflekterte sine åndelige tanker en gang, det er underlig hvor nær Gud de lever, barna - barnet spurte - Hvorfor kunne ikke alt vært gratis?

Jeg kom over dette hjertesukket fra en mor som hadde vært på foreldremøte og skrev i Bergens Tidende:

Kritikken begynner å hagle inn. «Dokumenterer dere skriftlig alle sanksjoner dere setter inn mot hver enkelt elev? Hvordan blir trivselslederne valgt ut? Hvilke kriterier ser dere på, hvordan vet jeg om det har vært en rettferdig prosess hvis mitt barn får avslag? Hva gjør dere med de elendige dusjfasilitetene? Hvorfor har de ikke gym på slutten av dagen istedenfor i starten? Er dere klar over at en fjerdeklassing skal kunne tre svømmeteknikker? Hvorfor tilbys det ikke svømming i 5. klasse? Hekken er for høy, og hva tenker dere å gjøre med at fortauet blir så glatt på vinteren? Hvor mye psykisk helse har dere egentlig på planen, mitt barn stiller ganske dype spørsmål for tiden.»

 Og var vi skolens ledelse kunne vi ikke bare si - la oss være litt nådige her. Hvor ble det av det populære dogmet om at «Guds nåde er at du er god nok!»

Troen er enkel, den bygger ikke på egne prestasjoner eller offergaver til Gud. Likevel skyggelegges hjertet av tvil. Lyset som stråler ut fra Guds ansikt taper seg så fort. Troens trygghet svinner på et nådeløst hav.

 Guds herlighet og våre sprekkdannesler.

Det er ikke sikkert grunnen til denne uro er fordi vi ikke har innsikt i de grunnleggende trossannheter. Nådetroen må alltid kjempe mot nådeløsheten i oss og rundt oss. Vi er ikke på nøytral mark, vi er under kryssild. Paulus skriver til de troende i Korint:

 For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.   Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld.   For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

2.Kor. 4,5-6

 Er vi klar over hvilket kall vi har som Guds Kirke på jord? Han har latt lyset skinne i våre hjerter for at Guds herlighet skal lyse på jord. Dere er jordens salt, dere er verdens lys. «Er«, ikke«skal være»sier  Jesus. Tross vårt skrøpelige kristenliv og Kirkens elendige image. Ja, nettopp derfor lyser det sånn, når menneskene senker skuldrene, forsoner seg med alt som er av sprekkdannelser i livet. «There is a crack in everything, thats how the lights get in». Og det er slik lyset slipper ut. Stakkars det menneske og den menighet som tror alt må være perfekt for at Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.  

Vårt krav til kompetanse, perfeksjon og fullkommenhet fremmer ikke Guds rike, det forhindrer det. Det finnes en positiv tenkning som faktisk gjør meg bare verre og hardere og mer ubarmhjertig, både mot meg selv og andre.

Nådens kilde er Gud 

Nådens herlighet har sitt utspring i Gud. Guds nåde er Guds utståling som  overstråler oss og er en virkelighet utenfor oss som virker i oss. Den virker kraft og glede og motiverer oss til å gjøre nådens gjerninger om det er mulig. Noen ganger er det ikke mulig, fordi vi er for stivfrosne.  Når nådens virkelighet går opp for oss, strømmer gode følelser fram. Men det er ikke følelsen som er nåden, like lite som det er latteren som er den gode historien. Det er den gode historien som kaller fram latteren, ikke omvendt. 

 Synden er nådeløsheten

Jeg må  si litt om de av oss som har sprekkdannelser i sjelen. Det er ganske mange av dem.  Betente sår som stadig avgir mental verk og åndelig puss. Disse sjelene er spesielt utsatt for tvil og uro, fordi det ble nettopp så lite av denne nåden da en stabbet i veg med sin barnlige sjel. Den lille ble snart gjenstand for nådeløse omgivelser.  Mennesker underærnært på nåde som repeterer synden i det uendelige. 

Jo da Gud er nådig, hadde jeg bare av og til følt det og opplevd det konkret.

 Det mangler ikke på teori.  Det mangler nådige mennesker som praktiserer nåde. Det er ikke et nytt krav, bare en diagnose. For av og til møter vi slike mennesker som har denne Guds herlighet over  seg. De er lette å være i lag med, de leter ikke etter feil hos andre men setter mot i livsvandringen. Motsatt kan vi oppleve å bli sugd tomme når vi kommer inn i nådeløse rom. 

 Alle kan vi miste nådens lys. Alle er vi skadet av  nådeløsheten. Alt for ofte blir vi djevelens advokater som nok skal si folk sannheten, men uten nåde. Eller vi glatter over realitetene og lever fortsatt i løgnen. Jo, jeg innrømmer det gjerne, jeg viker unna sannheten, våger den ikke, om det da ikke er Nåden selv, Kristus, som taler med meg.  

Nåde og sannhet 

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Guds sannhet er aldri nådeløs. Hans nåde aldri løgnaktig.

Den onde taler gjerne sannhet uten nåde for å gjøre oss fortvilet eller han smører på med sentimentalitet for å gjøre oss blinde. Dette blir aldri enkelt for oss syndere. Bare Jesus kan lære oss det.

Inkarnert nåde 

Og Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Nåde og sannhet. I den rekkefølge. Skal vi si sannhet kan det bare skje i nåde. En må aldri utsette nåden, Jesus tynte aldri sine klienter med pinefullle avhør. På forunderlig vis sa han den samaritanske kvinne sannheten uten at hun stakk av. Herrens nåde holdt henne fast og hun bekjente sine synder uten frykt i tro på Ham som hadde tatt så vel i mot henne.

 Det foregår altså en kamp om vår sjel. Nådetroen må stadig fornyes ellers vil vi påny overmannes av nådeløse vinder.  En verden som hver dag oljes med misnøye og lærer oss å forbruke naturen, forbruke mennesker, ja forbruke religiøsitet for den saken skyld. Det finnes absolutt intet som ikke synden klår på. 

 «Guds nåde er at du er bra nok!»

Vi har sikkert hørt denne formuleringen og den er sagt i god mening. Det er absolutt et godt pedagogisk, terapuetisk poeng i dette som har som mål å stive opp min brustne selvfølelse og dempe mitt moralske stress, men utsagnet har en svakhet. Det er helt ubrukelig den dagen du faktisk ikke er det.

Den dagen du  faktisk har vært blodig urettferdig, anklager over ditt liv at du forsømte familien, du ligger under for tunge laster som rus, spillegjeld, sexavhengighet og overgrep. Ser vi for oss at metoo-kampanjen ville godta én eneste «jeg er bra nok»-unnskyldning for det som åpenbart har krenket et utall kvinner? Jeg tviler. Om moralpolitiet, og de er ikke først og fremst utsendt av Kirken, fikk tak i dette kjellergrumset, ville selv de mest tolerante fordømme vårt liv og si: Ikke bra.  Så står vi der med ryggen til veggen og fekter for livet for å forsvare og forklare vår miserable mangel på «å være bra nok.»

 Guds nåde er bra nok

Poenget mitt er dette: Det er Guds nåde som er nok! Også de dagene jeg må ta konsekvensene av mine misgjerninger. Jeg får være hos Gud da også, i nåde.

Det er bare èn som er god. Vi er ikke rettferdige i oss selv, men vi har all vår rettferdighet i Jesus Kristus. Guds nåde er intimt knyttet til Han som ble vår rettferdighet, vår hellighet og vår fred.  Går dette opp for oss, vil mange forventninger og menneskebud straks falle av våre skuldre. Vi er ikke Gud og prøver vi å bli det har vi dypest sett bare oss selv og vår egen fortreffelighet å stole på. 

 Ja vi er bra nok fordi Gud sier: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Nå, i denne stund kan jeg hjelpe. Nå, mens livet ennå er rotete,  er min nåde nok. Skal du vente til du får alt på stell før du tror min nåde, blir det aldri nåde. 

 Gud er ikke meg og jeg er ikke Gud

Denne nåde forkynnes i denne stund. Den er ikke bare en tanke i mitt hode slik som positiv tenkning lærer oss, men en herlighet som stråler ut fra Gud i Jesus Kristus som en objektiv sannhet. Det har skjedd i historien. Det er Kristus som er denne nåde, kommet i kjøtt og blod.

Vi trodde kanskje Gud bare kunne rope fra himmelen: Jeg elsker dere, alt er tilgitt. Nei, Han måtte bli menneske, han måtte oppfylle all lov for oss, sone all synd her nede og stå opp med sin kropp. Derfor kan han si; dine synder er deg forlatt. Min nåde er nok for deg.  

 Vi aner at lovens innerste mantel er barmhjertighet. For Gud er barmhjertig, han vil at alle skal leve, derfor sier han, slå ikke ihjel du heller. Han som gir uten vonde ord vil aldri rane ditt liv, han sier, så stjel ikke du heller. Lån ut uten tanke på å få noe igjen. Og her blir vi stående alle som nådeløse, retthaverske syndere. Betal det du skylder. Det er nåden som lar oss forstå hva synd dypest sett er. Det er nåden som lærer oss å leve gudfryktig i verden

Høye krav? 

Ja, vi har altså med Gud å gjøre og vi trodde vel ikke vi er som han?  For det finnes bare èn som er god. Denne herlighet griper etter oss om vi kunne bli grepet av det.

Han er god mot de onde og utakknemlige.  Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.  Dette er det bare nåden som makter å gi oss så vi er frie og glade og takknemlige i vår gudstjeneste i verden.

Så vil det skje gang på gang. Nådens lys dimmes, det ebber ut og magesekken rumler og strupen tørker ut. Vi synker tilbake i sløvhet, bekymring, mismot, laster og nådeløse vinder og overgis til vår egen avmakt for at vi nettopp ikke skal miste nådens legedom og aldri forlate de dyrebare ord fra Guds munn: 

Min nåde er nok, for kraften fullendes i avmakt.

 Og en ting til slutt:

Nåden er ferskvare.

 

 

 

Gå til innlegget

Jesu kropp etterlyst

Publisert rundt 1 år siden

Tre teologer kommer med tunge kronikker i Vårt Land om Kristi himmelfart. Hos alle, Marius Timman Mjaaland (2.mai), Halvor Moxnes  (3. mai) og Notto R. Thelle (5.mai), er det tydelig at evangelisten Lukas konstruerer en kroppslig historie som egentlig bare er et bilde på en dypere eller høyere åndelig virkelighet.

Vi kan ikke lenger forholde oss til den antikke virkelighetsforståelse med himmelen der oppe, jorden her og dødsriket under oss. Kristi himmelfart handler om Jesu allestedsnærvær. 

Det skinner gjennom at  en «romferdstolkning» (en litt latterliggjørende beskrivelse av andres forståelse av dette) avleder selve poenget med Jesu nærvær og Åndens komme, mener skribentene.

 Nei, slik er det nok ikke. 

For det første, jeg drar bare litt på smilebåndet av «himmelspretten» som folk ofte flåsete kaller denne helligdagen, ikke fordi jeg ikke har humoristisk sans eller er religiøs prippen, men jeg tror ikke det var noen romferd, det er de «opplyste» som  applikerer denne konstruksjonen på de som de mener ennå ikke har forstått det åndelige poeng, at Jesus blir borte i en sky og nå er himmelsk nærværende.

Spørsmålet henger i luften: Men var han der, legemlig tilstede og ble han borte? Hvordan er underordnet, opp eller ned, i en sky eller på andre måter er ikke saken, men er vi fortsatt i inkarnasjonens mysterium? 

For det andre har en kroppslig forståelse av denne dagen ikke noensinne forkludret det åndelige poeng, Jesu tilstedværelse og Åndens komme. Selv som barn på søndagsskolen "forsto" jeg poenget at Jesus drar bort for å være evig nær og at han vil sende Ånden. Selvsagt en kroppslig forståelse, men nettopp derfor forsto jeg den. De som lærte meg det var konservative bibellesere som heldigvis skjermet oss mot Bultmanns avmytologisering og konstruerte oppstandelsestro.

Det som forkludrer forståelsen er det syn som bare ser på Himmelfarten som nok en antikk myte med åndeliggjort innhold. For de som kjenner litt til det gnostiske farvann kan teste seg selv  om det er i denne led  vi nå seiler.

Factum est...

Tilbake til Lukas. Det er bare han som forteller om Himmelfarten som en fysisk hendelse i tid og rom. Derfor er en fysisk tolkning tvilsom, hevder de, de andre sier det jo ikke på den måten, de er åndelige og teologiske, ergo Lukas konstruerer en fiksjon, et bilde.

Men typisk nok, kan vi si, Lukas har og levert et svært så virkelig, kroppslig juleevangelium som begynner med Factum est…Er dette også mytologi? Eller kan det tenkes at i denne natten oppfylles alle myter, eventyr og legender på virkelig? Balder og Herkules og Askeladden, alt knyttes sammen i Betlehem, på ordentlig.  Men de tre teologer er opptatt av mytene og lærer oss at evangelistene levde i et myteunivers, så er de og sannsynligvis mytologer. Kan det tenkes at vi her nok en gang må løfte inkarnasjonens banner der det står: Ordet ble kjøtt?

Det hviler en skygge i alt dette hos de nevnte teologer, de etterlater en tvil om Jesu kroppslige oppstandelse. For om nå Himmelfarten kun er en metafor og at alt er en åndelig hendelse, så må vi altså etterlyse Jesu kropp. Hvor mener de den er i alt dette? Var han fysisk tilstede? Etter å ha lest de tre kronikker må en komme i tvil.

Mener teologene at Jesu bein fortsatt ligger en eller annen plass i Jerusalem eller et eller annet kloster? Er det så må vi jo gi ryktet rett som ble satt ut etter at han var lagt i graven: Hans venner stjal hans legeme og tømte graven.

 Er min uro begynt å bli bekreftet; at store deler av Den norske kirkes lærere og hyrder gjerne snakker om oppstandelsestroen  i meg (abstrakt) som er like uanfektet av om Herrens bein ligger forvitret en plass, eller er Jesu kroppslige, oppstandelsen factum est?


En kortere versjon av denne teksten ble trykket i Vårt land 11. mai 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere