Magne V. Kristiansen

Alder: 59
  RSS

Om Magne V.

Gift. Fire barn Bosatt i Stryn. Oppvokst på Nøtterøy i Vestfold Utdannet lærer, praktiserende kunstner. Medlem av Den nordisk-katolske kirke. Her er mer info: www.adfontes.no

Følgere

Hva er en prest?

Publisert rundt 1 måned siden

«Hva skal vi med teologi?» spør Åsta Dokka i VL fred. 14. feb. Hun drøfter teologiens nytte og prestens anseelse etter haugianismens plogspiss som åpnet opp den frie forkynnelse fra kompetente og mindre komptetente predikanter. Hun beskriver en dalende respekt for prestestanden. Hun har mange gode poeng.

Det er, tror jeg, på høy tid å spørre norsk kristenhet: Hva er en prest og hva skal vi med han? Denne spørsmålsstillingen blir mer og mer aktuell, spesielt i Folkekirkens demokratiske modell der alle er prester og teologi er en dialog mellom mennesker.

Det middelbare

Presten er verdt vår respekt, både gjennom sin ordinasjon og gjennom sin komptetanse. Jeg er selv vokst opp som femte-sjette generasjons vekkelseskristen haugianer. Skepsisen og mistenksomheten til nettopp presten var tydlig uttalt i de indremisjonske kretser. Det samme var den sakramentale biten som kunne gi seg uttrykk i en typisk kommentar: «Jeg gikk hjem før nadverden». Man hadde fått det åndelige Ordet, det var nok. Det inkarnerte Ordet var ingen bevisst teologi. Der i gården hadde man umiddelbar kontakt oppad. Jeg for min del mener vi har middelbar kontakt, gjennom inkarnasjonens mange midler og synlige tegn. Om det åndelige bare forblir i det åndelige kan det med tiden bli et slit å tro. Eller et risikoprosjekt. der jeg lett fanges av «et hvert lærdoms vær». Det åndelige må materaliseres om vi skal unngå sektenes oppblåste individualisme og sekularismens brede, selvfølgelig vei.

«Men hva annet har vi etter utkastelsen av hagen, egentlig? Gud går ikke kveldstur her vi bor.» skriver Dokka. Nettopp, vi får ingen ildskrift på himmelen, vi er overlatt til den profetiske og apostoliske åpenbaring gjennom Kirken og inkarnasjonens mysterium. 

«Vi og Den hellige ånd»

Så skriver hun  videre: «Gud er ikke lett å se og lett å tyde. Derfor har vi teologi, en løpende to tusen år gammel samtale mennesker imellom om hvem Gud er.» Jeg vil ikke misforståes nå, denne samtalen foregår blant jordiske, ja. Men Kirken er ikke alene med seg selv i denne samtalen, også «din Kirke i himmelen» følger med på den teologi vi samtaler fram her nede. Også Ånden som vi bekjenner når vi bekjenner Kirken, er tilstede. Dette visste apostlene og deres etterfølgere, ja, vi rygger nesten når de i det første i kirkemøtet i Jerusalem uttaler: «Vi og Den hellige ånd har vedtatt.» 

Jeg tror Dokka beskriver presist hva som er det kirkelige demokrati sin premiss for vår «tyding av Gud»: En teologi samtalt av mennesker som har kuttet linjen til det prestelige embetet. Jeg er redd  den profetiske og apostoliske kjølen mangler i Folkekirkens skip, som dermed er i drift for vind og strømmer. Kirken er bygd på profeters og apostlers grunnvoll.

Teologien lodder dypest

Gud har blitt menneske og han fortsetter sin middelbare tilstedeværelse gjennom sitt legeme på jord, Kirken. Ja, vi trenger teologien, det er den som gir oss de begrep og kognitive verktøy som psykologi og sosiologi ikke har i sin verktøykasse. Teologien lodder dypere og svarer grundigere på vårt dypeste problem: Hvordan leve i tro og håp i dødens og forgjengelighetens verden?  Dødelige, født av dødelige, det er vår dype uro som sender oss ut på evig jakt etter bekreftelser og tilfredsstillelser. Det som avler synd i oss fordi vi så fort bommer på målet i denne jakten.  Kirken gir  svar om vi våger å stille de viktigste spørsmål i livet. Vi bekjenner om Guds Sønn: «…for ned til dødsriket, sto opp fra de døde...for opp til himmelen…» Det finnes intet dyp eller høyde i vår væren der Gud ikke er.

Vår felles tro i tid og rom

Jeg er blitt gammel-katolikk. Et ganske langtekkelig steg fra den umiddelbare åndlighet på bedehuset til  det middelbare sakramentale liv der vi også mener presteordinasjonen er et sakrament. At presteordinasjonen er et sakrament vet jeg de lutherske teologer er uenig med meg i. Selvsagt, ellers er de knapt lutheranere. Det er der selve kløften går mellom katolsk og protestantisk teologi: Presteembetet. I 1842 hadde Norge vært luthersk i 300 år. Ennå satt gammeltroen i i folket. Respekten for presten var nok ikke bare fordi han var kongens mann, heller ikke at han var så klok og kompetent, men at han rett og slett var en Kirkens tjener, ordinert på vår felles tro. 

Jeg håper Den norske kirke snart våkner av sin 500 år lange tornerosesøvn når det gjelder det apostoliske embetet. Det finnes svake tegn på det.  Og enda mer lekmannsrørslene og frikirkenorge. Når predikanten står  og sier «så sier Herren», hvem er han utsending for, hvem taler han på vegne av?  Ikke seg selv håper jeg. «For intet profetord er gitt til egen tyding». 

Fullmakt, ikke magi

«Ordinasjonen er ikke magi» skriver Dokka, og jeg gir min fulle støtte.

Det er ikke magi når en prest står i sitt ornat og lyser den aronittiske velsignelse eller i skriftemålets sakrament spør: «Tror du at min tilgivelse er Kristi tilgivelse i kraft av mitt embete?» Det er heller ikke ubegrenset makt eller ufeilbarlighet, det er fullmakt.  Det er en sterk opplevelse å svare ja på det spørsmålet, og ikke så rent lite skakende når en tror på det. Presten står der ikke i egen autoritet, det er ikke hans intellekt som gir han rett til å si disse ordene, det er ikke hans karismatiske utstråling, men at han er utsendt gjennom den apostoliske fullmakt, levende, inkarnert tilstede helt til vår tid fordi Jesus har lovet å være med sin apostoliske kirke til enden.

Dette har jeg begynt å tro på er sant. Herlig er det når presten er faglig dyktig, er sosial anstendig og lever som han lærer. Grusomt når han ikke er verdig sin ordinasjon. Like fullt har hans ord full gyldighet, fordi det er ikke hans eget ord han forkynner, men Kristi ord gjennom den apostoliske tradisjon.

Gå til innlegget

Født med menneskeslektens synd og skyld?

Publisert 3 måneder siden

Arver vi synden? Derom strides øst og vest. La nå arvesynden ligge. Ett er sikkert: Vi arver døden, både den legemlige og åndelige død.

Sjarmerende god

Men, nei takk, det lille barnet med sin myke hud, sitt åpne blikk, sin inkluderende latter, noen synder er ikke dette lille barnet. Det er Guds barn, skapt i Guds bilde som vi nå skal feire. Hvem kjenner ikke sympati for denne sjarmen. Nå sies det heldigvis mer enn som så i liturgien, men jeg synes å merke en forskyving av teologien som sakte vil fase ut behovet for frelse fra livets start.

Dødelig

For barnet er dødelig som alt annet og det vil gå veldig kort tid før  dødskreftene legger sine skygger  over det lille hjertet. Hadde det ikke vært for overstrømmende godhet og barmhjertighet som omsluttet dette vesen fra dag en, hadde det snart mistet troen og livsmotet. Det merkelige i livet er ikke at ungdom ruser seg, det merkelige er at de ikke gjør det. Vi fødes inn i en nådeløs verden og blir det snart selv, både i subjetiv og objektiv forstand. 

Skapt sånn og født sånn

Ja, vi er skapt i Guds bilde. Vi er Guds barn. Gjerne det, for det er sant. Det er én tilleggsopplysning som mangler: Vi er født i fangenskap og tatt som gisler av Døden selv. Det er på tide at vi makter å skille mellom det å være skapt og det å være født. Vi er ikke skapt syndige, men vi er født som sådan. Vi er ikke skapt blinde, men vi kan fødes som det. Guds opprinnelige design var såre god og harmonisk, men folk og fe fødes med skavanker og dødelige sår. Vi er Dødens bytte og sitter i fengsel.

Jeg vil hevde at det er på dette punkt gjengs teologi lekker og som gir impuls for all teologi og liturgi. Der djevel, synd og fortapelse blir myter, der blir teologien et tåkehav av gode intensjoner og sentimental seremoni. Et vakkert valg blant mange andre minst like brukelig ideer til feiring av livet. 

Kristus gav seg som løsepenge

Det kreves løsepenger. Ikke av foreldrene eller Gud Fader, det er Guds fiende som krever offer. Guds motstander krever soning før noen frigivelse kan finne sted. Nå har Døden har fått sin betaling. Det er dette frihetsbrev barnet får i dåpen. Et synlig (bokstavelig talt)  dokument på noe gjennomgripende som har skjedd i himmelen, på jorden og under jorden. Om vi da i det hele tatt skal tro at den apostoliske Kirke forvalter sakramentene.

En åpnet dør

Jesus har brakt Anklageren til taushet. Det skjedde på korset. Mange tar anstøt av dette Golgataofferet. Har Gud virkelig sagt han krever blod? Hvilken barbarisk Gud. Eller har vi blitt vranglært? Kan det tenkes det jeg antyder ovenfor: Det er Den onde som krever offeret? Da vil alt som står om kors og offer få en helt annen valør. Da faller ting på plass.

Og er fangedøren sprengt, ja så la alle få tilbudet om frihet, også barna. Det var nå slik, da folket gikk gjennom Det røde hav, de tok med seg barna selv om de ikke forsto noen ting av alvoret. Å la dem sitte tilbake på stranden til de skulle velge selv ville være uforståelig. 


Magne V. Kristiansen

Freelance kunstner, Stryn

Gå til innlegget

Jeg tror i vår tro!

Publisert over 1 år siden

Det er ikke sant når kirkestrateger poengterer at troen ikke handler om dogmer. Deres egne dogmer er like viktige som de dogmer de misliker. Heller ikke er det sant at Jesus ikke hadde noen lære. Det står gang på gang - «Han lærte dem!»

Jeg gikk til den gammel-katolske kirke for to år siden. Jeg var i Kirken og er i Kirken fortsatt.  Jeg flyttet fra Den norske kirke og er nå medlem i Den nordisk-katolske kirke. Luther sitter ennå ytterst på tungen. Han var én av de som hjalp meg til tro. Pave Benedikt XVI har sagt at Luther har definert stykker av troen på unike og geniale måter. (Fritt memorert)

Å sitte fremmedgjort i kirkenbenken over år skaper vakum i sjelen. Nå er bildet mer avklaret, kjenner fastere grunn under føttene i et troens felleskap som ikke bygger på individualistisk troserfaringer, men på «den tro som en gang for alle er overgitt de hellige». Vi tror sammen - det vil si: Jeg tror i vår tro. Det pussige er at jeg aldri har kjent så stort inidviduelt armslag og frihet som nå. Alle de åndelige påfunn rundt meg er ikke så truende lenger, jeg har ryggdekning i noe større enn meg selv. Men troens strid fortsetter også i det nye kirkelandskapet. Å være kristen er alltid å bære sitt kors. Troen er ikke sentimentale drømmerier, den er virkelighet.


Bare Gud kan frelse

Ja, en må være lydig, og jo mer Vår Herre kan stole på at vi lyder ham, jo større friheter får vi. Etter hvert som ti-årene går finner en ut at han er den eneste som er verd å lyde når alle de en adlød viser seg å være dødelige mennesker. Mange er redd for den katolske autoriteten, men da har de glemt at vi alltid lyder en eller annen makt. Om ingen andre, så meg selv og mitt eget oppblåste ego som tilslutt må frelse seg selv. Og er det noe kristen tro aldri kan godta er at vi er vår egen frelser. Det er selve synden. Bare Gud kan frelse.

Den norske kirke har bestemt seg - det som nedfelles i liturgien, det er den tro som bekjennes. 

Hvor langt Dnk er villig til å gå i sine dogmatiske valg og alternativer er helt uvisst? For dogmene uttrykkes i liturgi og bønner, mye mer enn den enkelte prests utlegninger av bibelske tekster. Heller ikke meningsbrytninger på fakultetene er avgjørende, men slik du ber, slik tror du. Og i salmene - derfor er det alltid ståhei når salmeboken redigeres. Den er lære i hvert vers.

Jeg kan tåle mang en suspekt preken, men ikke liturgier jeg mener ikke har hjemmel verken i Bibel eller Tradisjon. 

Kirkens plattform

Trykket økte med den liturgiske reformen som kom for noen år siden. Den teologiske plattform skulle være « Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring». Jeg undret meg, ble urolig.

Vi har teologisk plattform! Vår apostoliske og nikenske trosbekjennelse. Kirken er bygget på profeter og apostlers grunnvoll står det. Jeg vil oppfordre en hver troende til å tygge lenge på de gamle, men svært så levedyktige ordene: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke» og spørre hva hvert eneste ord i denne korte setning uttrykker.  Jeg sto der og bekjente disse ordene og ble til slutt det jeg hadde vært lenge: Katolikk. Som betyr «det som samsvarer med helheten»

Dualisme?

Den norske kirke vil ha mangfold, ikke bare i kulturelle uttrykk, men og i etikken og troen. Men alt er vel ikke bare menneskebud? Var det ikke noe som het Guds bud og? Er alt bare subjektive troserfaringer, teologi nedenfra? Finnes det da ingen åpenbarte sannheter og teologi ovenfra? Å si at budene ikke har med troen å gjøre er dualisme. Akkurat som å si at sjel og kropp er atskilt eller at biologi og psykologi er underordnet tidens sosiologi og våre høyst menneskelige konstruksjoner. Og har vi konstruert livet, så kan vi vel dekonsturere det? 

Jeg mistenker at den kamp vi i dag står i handler om den gamle gnostisisme. Det er alltid kroppen det er noe galt med. At det skulle være noe vrangsnudd i våre åndelige innstilinger eller vår psyke er rett og slett en krenkelse av det åndelige mennesket. For ånden er ufeilbarlig og udødelig sies det, kroppen en treg og begrenset som vi vet. Det indre mennesket er perfekt, det ytre bare skygger og et fengsel.

Men  sjelen kan også dø. Det er bare én som ikke kan dø, den udødelige Gud. Han som er den Han er, Han som i går, i dag og til evig til tid, er den samme. 

Evangelium

Dette er et evangelium i en verden som er i konstant endring og alltid har vært det. Alt som er skapt er forgjengelig og går mot sin ende, men Gud Er. Kulturene skifter, motene går av moten, våre jordiske skatter irrer og ruster og det som er tatt av intet kan gå tilbake til intet, men Gud Er. Dette er teologisk plattform som holder og som får vår «fleksible, lokale og involverte tro» til virke noget blass, omtrent som et politisk-humant program.

Gå til innlegget

Jesus fra Nasaret

Publisert over 1 år siden

Kanskje vi er mer liberale enn vi tror, også vi konservative? Det er ikke lett å definere fenomenet «liberal teologi». Det ligger i det liberale konsept at det dogmatiske ikke er så betydningsfullt som «levd liv». Empiri og vitenskap trumfer dogmer og åpenbaring og autorisert lære.

«Jesus av Nasareth – det er det navn, hvormed vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, kaltes av alle som ikke trodde på ham.» Det er ikke for å stemple folk som vantroende, men slik åpner biskop J. C. Heuch sitt femte kapittel i boken «Mod Strømmen» utgitt i 1902. Den «nye», såkalte liberale teologi, var nå på frammarsj for alvor og de «gamle» teologer måtte møte den med grundighet. De forsto at noe vanskelig var i gjære. Den rasjonelle teologi fra Opplysningstiden var på vei til å bli liberal teologi rundt 1900. Ikke bare naturen og det immanente skulle vitenskapelig utforskes, også det transendente skulle forskes på med vitenskapelige metoder. Bibelen ble nå gjenstand for historisk-kritisk forskning. Og la det være sagt – la forskerne forske, vi kan få mye nyttig bibelhistorisk kunnskap som både kan fordype troen og avlive tidstypiske tolkninger. Vi skal ha respekt for teologer både på høyre og venstre side.

Kyrie eleison!

Heuch peker på at det i hans samtid var trend å stadig henvise til «Jesus fra Nasaret» i prekner og foredrag som om vi stadig måtte påminnes at han kom fra Nasaret. Ser vi hvordan denne tittel brukes i evangeliene så var det svært ofte, som Heuch påpeker, folks alminnelige identifisering av ham, tømmermannens sønn. De derimot som ropte til ham om frelse brukte aldri denne tittel – de ropte: Jesus du Davids sønn, miskunne deg over meg! Ja selv de onde ånder gjenkjente han, ikke bare som Jesus fra Nasaret, men Du Guds hellige som de kunne rope!

 «Så har det vært i Kirken til denne dag. Kun sparsomt vil du finne Jesus fra Nasaret i salmer og oppbyggelsesskrifter, og hvor det forekommer vil det av sammenhengen være lett å se, hvorfor man just på dette sted har hatt bruk for å kalle Herren med dette navn. Så har det vært inntil nu» skriver Heuch. Men dette er i ferd med å endre seg fortsetter han.

Levd liv og læren 

Og følger vi litt med i den teologiske ordveksling, ser vi at endringene har vært dyptgripende. «Jesus hadde ingen lære» hører jeg av og til. Dette til tross for at det over tjue ganger står at han lærte dem osv. Hvor har han sin lære fra? «Levd liv» er blitt et teologisk honnørord som kan parkerer et hvert tradisjonelt dogme. Kommer vi langt nok ut på venstre fløy blant teologer er det å tro på Jesus, ulike nivåer av Kristusbevissthet – Jesus var Mesteren som hadde funnet Kristus i seg, Paulus var og på god vei, men var ikke kommet så langt som Jesus fra Nasaret. Det er ingen prinsipiell forskjell på de to, begge var de «bare» historiske personer, bundet av sin tid. Derfor er heller ikke Bibelen noe annet enn «bare» historiske trosfortellinger som kan inspirere oss til å bli mer Kristuslike og derfor kan vi spille Jesus ut mot Paulus og grunnen er at de begge hadde autoriteten i seg selv, det vil si, Jesus var ikke så mye mer enn Paulus utover det at han var kommet lenger i sin Kristusbevisshet.

 Kanskje biskop Heuch sin bekymring for at Jesus som den inkarnerte Guds Sønn, Gud av Gud, Lys av Lys svinner, er brennende aktuell også for vår tid? For denne bekymring er gammel som Kirken selv. Det var dette de strevde med fra første stund – å holde fast på Han som er «født av Faderen før alle tider og som er født av jomfruen i tiden»

Konservativ? 

Begrepet «konservativ» er og flytende. Jeg liker like lite å bli kalt konservativ, som liberale liker å bli definert som liberale. Liksom liberal teologi helt sikkert har viktige anliggender for sannheten, må vi og tenke at konservativ teologi og er sannhetssøkende. Åsta Dokka skriver i Vårt Land 19. sept. at «Hver gang noen sier «vi lever tross alt i 2018» (min uthev.) i en kirkelig debatt, er det antakelsen om at samtidas verdier er normative som skinner gjennom». Jeg skal hverken kalle henne liberal eller konservativ, men hun har som så mange andre observert det merkelige med at et årstall skulle være et sannhetskriterium for  standpunkt om liv og død. For det er det troen faktisk handler om! Sannhet, liv, lys og evig liv.

 Jeg skulle veldig gjerne funnet et mer presist begrep enn konservativ, selv om jeg ikke er redd for å bli kallt det. Det kan tenkes at også konservative har både vidd og hjertevarme, er opplyste og liker fariseisme like lite som progressive kristne gjør. Også vi har forstått at Jesus brøt grenser og talte makta midt i mot. Dette kunne han gjøre fordi hans autoritet hadde han fra Faderen. Han sa intet av seg selv, bare det han hadde sett og hørt av sin Far. Han lærte med myndighet står det og ikke som de skriftlærde og folket undret seg: Hvor har han sin lære fra, denne Jesus fra Nasaret?  Selv sier han at han er gitt all makt i himmelen og på jorden.  

Bibelens autoritet?

Alle protestantiske og reformerte arvtakere, både høykirkelige og lavkirkelige hevder «Bibelen alene».  Men hva hjelper det å hevde Bibelens autoritet når det dypest sett er «min tolkning» av den som er autoriteten her? For det var slik de ressonerte, de liberale arkitekter på slutten av 1700-tallet, min troserfaring (empiri) føyer seg sammen med Bibelens trosvitner (som er «bare mennesker», selv Jesus fra Nasaret) og etablerer en annen type autoritet. Autoritet i kraft av min erfaring, ikke åpenbaring eller lære.

 Da taler jeg dypest sett ut fra meg selv, frigjort fra en hver kanonisert og kirkelig forståelse av Jesus fra Nasaret – Guds enbårne Sønn, vår Herre, ...for oss og til vår frelse steg Han ned og ble kjøtt og blod ved Den hellig ånd og jomfru Maria osv. Gud av Gud, Lys av Lys, sann Gud, født ikke skapt...

Dette skal dere ha som tegn

Her er noe mer enn Jesus fra Nasaret – det er Gud av Gud som ligger i krybben. Det er tegnet og her avsløres en hver ånd i følge apostelen Johannes:  Kristus kommet i kjøtt og blod.

Og la det nevnes til slutt:
Våre trosbekjennelser er eldre enn kanoniseringen av Det nye testamente. Kirkens credo er like forpliktende for oss som Kirkens kanonisering av Skriften. Liberaliserer vi Bibelen fra den lange kirkelige tradisjonen er vi egentlig blitt vår egen autoritet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1187 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1176 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 958 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 812 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 701 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere