Magne Raundalen

Alder:
  RSS

Om Magne

Barnepsykolog

Følgere

Et barn er født, et barn er dødt

Publisert over 2 år siden

Vi går mot jul i et land som er skadet i sin innerste medmenneskelighet, som har skapt helter blant dem som er mest hardhjertede i møtet med de vergeløse barna fra Syria.

Jesus fra Nasaret het han og ble født i en stall og hans levende legeme ble svøpt og lagt i en krybbe, og beretningen om hans nedkomst har gjennom nesten to tusen år landet i selve kjernen for vår medmenneskelighet, vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet.

Aylan Kurdi het han, fra Kubani i Syria, og hans tre år gamle, døde legeme drev i land på en strand i ferieparadiset Bodrum i Tyrkia. Fra første øyeblikk traff bildet vår innerste medmenneskelighet, vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet.

Den engelske avisen med det flotte navnet «INDEPENDENT» skrev at hvis dette bildet ikke beveget oss i flyktningpolitikken, hva skulle da gjøre det?

Motbevegelsen kom raskt, og de  angrep våre ytre sjele-lag; hvor frykten og egoismen bor. Skremmerne stormet inn på stranden fra alle kanter, og ville fjerne bildet. De var allerede skaket av Angela Merkel som den 31. august, dagen før Aylan Kurdi og broren druknet, hadde sagt at «wir schaffen es!»; og åpnet for en million. Svenskene hadde åpnet sine hjerter og tatt 80 000. Hos oss ble det store bølger av tallet 8000, for med 10 (tusen), da ville Norge gå under; og velferd og velstand til våre barn ville bli alvorlig truet. Var vi ikke redde for det, da løy vi. For bakom var vi falske godhetstyranner som skjulte frykten og egoismen vår, og lot som om vi var bedre enn andre. Det var forferdelige tilstander i vårt lille land. Og de har vedvart.

Vi går derfor mot jul i et land som er skadet i sin innerste medmenneskelighet, som har skapt helter blant dem som er mest hardhjertede i møtet med de vergeløse barna fra Syria. Fryktskaperne som faktisk har villet skjule for våre øyne at vi egentlig skal være ubeveget, også av Syria, av den største katastrofe og menneskelige lidelse, etter krigen. Vi må bare glemme Syria, fordi vi må være strenge i flyktningpolitikken, fordi det handler om våre egne barns framtid. Som juleglede kan vi derfor legge en halv milliard under treet som vi har spart fordi vi var strenge og glemte Syria. Ubarmhjertigheten mot Syria var lønnsom. Så nå kan vi hjelpe dem der de er.

På min kalkulator blir det 14 øre dagen, når vi skal være strenge og fordele det bare på 10 millioner, blant de mest nødlidende siden krigen. Selv ganske små barn forstår at disse ti millionene på flukt, de kan ikke komme hit. Men de samme barna vet meget godt at 14 øre dagen, det er ingen ting.

Vi blir fortalt at Flyktningkonvensjonen må sammenlignes med en sykehusinnleggelse. På sykehuset, det vil si som flyktning i Norge skal de få den hjelp de trenger så lenge de svever mellom liv og død, selv om det blir lenge. Men de kan ikke si, når de er utenfor fare at de har vært der så lenge at de nå vil bo på sykehuset! Sånn skal de herde oss til vi er forherdet.

Sannheten er, hvis vi bruker sykehus-sammenligningen, at vi har hatt en «helsepolitikk» gjennom ti-år som har bestått i å hindre adgangen! Og er de ikke «syke nok» de som klarer å trenge seg inn, så skal vi sende dem ut straks, og sette dem på en trapp som ikke lengre finnes. Barnekonvensjonen og «sterke menneskelige hensyn og tilknytning til Norge» er fjernet fra dagligspråket. Skjønner vi ikke at vi må gjøre dette, at dette er veien å gå framover, er vi blinde. Det er bare det at metoden de ber oss om å bruke handler om å lukke øynene for barna. Fremfor alt foran bildet av et dødt barn. Aylan Kurdi, tre år, fra Syria.

Skal jeg lese eventyret om trollet som gikk glad og ubekymret, ubarmhjertig og upåvirket, som aldri kjente anger, fordi han ikke hadde hjertet på seg, for mine barnebarn i julen? Skal jeg virkelig lese det som mitt julebudskap til Norges Framtid?

Ja, det skal jeg!

Og så vil jeg sende en spesiell julehilsen til Elizabeth Hoff fra Ålesund, vår og Verdens Helseorganisasjons kvinne i Aleppo i Syria, som hver dag har minnet oss på at «kvar enkelt må krevja at krigshandlingane må ta slutt!». Takk for at du finns, Elizabeth, og at du tør å være der du er.

På selve julaften skal jeg tenke spesielt på at du også er jordmor!

God jul fra Magne


FØRST PUBLISERT PÅ NETTSIDEN TIL RVTS SØR

Gå til innlegget

Snakk med barna om Donald Trump

Publisert over 2 år siden

Vi må snakke med barna om valget på Donald Trump som USAs 45. president. Egentlig passer det å reflektere nå, når vi alle har fått noen dager til å tenke seg om det rystende faktum.

Bakgrunnen for det behovet for å kommunisere med barna, er to-delt, og det sier seg selv: Donald Trump har, fra han meldte seg på til primærvalgene og gjennom hele valgkampen, sagt utrolig dumme og til tider helt forferdelige ting. I de tusen hjem har forskrekkede foreldre brukt ord som dum, forferdelig og sterkere ord om ham, over lang tid. Og det har antagelig ikke vært særlig sensur for barna på dette; hverken ved middagsbordet eller foran TV.

(Ikke les videre «for å sluke, men se hva du kan bruke» fritt etter Henrik Ibsen).

Barna vet nå at USAs neste president er dum og forferdelig, og dessuten er det slik at de fleste barn, i alle fall fram mot 10-årsalderen, tror at foreldre som blir høyrøstet forskrekket OGSÅ ER REDDE. Noen foreldre kan endog ha sagt at de blir redde hvis han blir president. Kanskje ikke så veldig høyt, fordi de trodde det egentlig ikke. Nå er det et faktum, og vi får rapporter om at barn fra 7 års alder og oppover snakker om den tredje verdenskrig rundt hjørnet. Hva de nå enn måtte forstå med det. I alle fall blir deres angst-senter tidvis koblet inn.

 Jeg har selvsagt merket meg presseoppslag både fra Danmark og Sverige om at «tredje verdenskrig» der rapporteres som barnetema nr. 1 etter valget på Donald Trump som USAs kommende president. Dessuten treffer alle små barn, i alle fall de fra 6 år og oppover, større barn som gjerne føler seg enda større dersom de kan fortelle de små noe forferdelig og samtidig se frykt i deres øyne.

Hva skal vi si, og hvordan? For barna under 10 år og nedover, hvor langt ned vi skal gå, må vi faktisk føle oss fram til. Og nå skriver jeg til foreldre og besteforeldre som treffer barna jevnlig, det vil si at de har mulighet til avlese reaksjoner og følge opp med utvidet trøst.

 I starten av en samtale, kan det være en støtte å ha bilde av Hillary Clinton og Donald Trump foran seg på bordet, eller på skjermen. Det signaliserer også at vi har tid for planlagt samtale. Deretter sier vi at begge ville bli USAs nye president fordi de var valgt av hvert sitt parti for å kjempe om det. De var i kamp for «lagene» sine, og den het valgkamp. Trumps lag het Republikanerne og Clintons lag het Demokratene. Kampen for å bli valgt. Da må de fortelle folk som skal stemme at mitt parti er det beste og har de beste forslagene for at folk i USA skal få det bedre. Stem på oss! En del av valgkampen er også å si at den andre, det andre partiet, er dårligere, har dumme forslag, og mye kan bli verre hvis de vinner og får presidenten som har mye makt.

I mange valgkamper blir det en konkurranse om å love at bra ting for folk skal bli gjort. Det heter valgløfter. Og det kan folk skrive ned og se om det blir sant. Hvis noen sier feil og lover noe de ikke kan holde, er det lov å si at de lyver. Men det er sjelden at noen bruker ord som løgn og lyve mot den andre. I alle fall i valg i Norge, fordi vi vil at de skal snakke ordentlig og skikkelig, også i en valgkamp. For egentlig snakker de til oss som skal velge dem.

Det Donald Trump har gjort, er at han har snakket stygt, veldig stygt, til Hillary Clinton, han har for eksempel sagt til henne når de diskuterte på TV at hun var et ekkelt kvinnfolk. Sånt har vi aldri hørt i valgkamp før. Og så har han snakket stygt og fiendtlig om muslimer og flyktninger, og hele tiden sagt stygge ting som en ikke sier i valgkamper, særlig om Hillary Clinton og kvinner. Hillary Clinton har sagt at han er dum og andre ting til ham, men ikke på samme forferdelige måte. Hun har snakket mye mer om politikk, som handler om hvordan folk som bor i Amerika skal få et bedre liv.

Jeg vil si til barn at de kan tenke om en valgkamp som har vært så voldsom som denne, at den ligner litt på en boksekamp. Ofte sier de som skal slåss dårlige ting om hverandre på forhånd, og så begynner kampen og de slår løs på hverandre. Og så vinner den ene, og den andre som tapte, gratulerer med seieren, og så snakker de vanlig til hverandre, og ingen begynner å slåss igjen når kampen er over. Da Donald Trump hadde vunnet valgkampen, ringte Hillary Clinton og gratulerte ham, og han sa på Tv at hun hadde levert en god og hard kamp. Og de sluttet å slå etter hverandre. Alt dette betyr ikke at alt er bra. Og det er mange blant oss, jeg også, som synes det er skrekkelig det vi opplevde. Jeg vil si til mine barnebarn, at jeg aldri kommer til å glemme, og aldri til å akseptere, hvor forferdelig og stygg Trump var i valgkampen. Det er mange i USA som gråter av skam nå, men de og jeg håper at politikken vil styre ham slik at han ikke blir en ulykke for sitt land.

 

Etter alle valgt er voksne spente på hvordan det kommer til å gå, og mange er ekstra spente på Donald Trump fordi han har oppført seg så dårlig og sagt forferdelige ting. Hvordan blir det når han skal lede et land med 49 stater og 320 millioner innbyggere, et land som er det mektigste i verden. Et land som har lovet å forsvare oss, som skal stå sammen med Europa, som har noen problemer med mektige land som Kina og Japan, og ikke minst Putin i Russland.

Alt dette snakker voksne om, og kommer til å snakke om. Da kan vi si til våre barn at vi så å si i alle år har vært opptatt av og bekymret for problemer med krig og konflikt ute i verden. Det har gått dårlig i mange land med kriger og flukt, særlig fattige land. Men Europa, USA, Japan, Kina og Russland har holdt fred siden den andre verdenskrig sluttet for over 70 år siden. Og vi som lever i et lite land må snakke mye om og være opptatt av hva som skjer med de store, og mellom de store, om de blir bedre venner eller de begynner å krangle om ting. Derfor snakker vi mye om Trump og Putin, for akkurat Putin har vi være noe engstelig for fordi han ikke er demokratisk-

Da kan det være viktig for større barn å få noen impulser fra vår demokratiske styreform og maktfordelingsprinsippet. Det vil i korthet si at USA har et av verdens beste systemer, i alle fall mener mange eksperter det, for å styre en dårlig president, slik at han ikke får makt til å gjøre helt gale ting. Det er lover og styrer i hver stat, det er lover i landet som gjelder alle, også presidentene. Det skal skje avstemninger om alle viktige saker. Og de som stemmer er både  Clintons, og inntil nå Obamas, tilhengere og Donald Trumps tilhengere. Og når Trump nå har vunnet valget, er det fordi mange misfornøyde amerikanere tror at han blir bedre enn Obama til å skape et godt liv for dem, bedre enn Hillary Clinton var blitt fordi de trodde hun ville fortsette poltikken som nå. Og egentlig er det veldig rart at hun ikke fikk støtte for det, for når går alt så meget bedre i USA de siste årene. Flere får jobber, og flere får bedre betalt, og det er jo alle foreldre opptatt av.

 Når ekspertene skal forklare at så mange stemte på Trump, som av og til virket ganske gal, var det fordi de trodde at han som forretningsmann og milliardær også skulle drive «butikken Amerika» mye bedre så mange flere fikk jobb og mange flere fikk bedre lønn.

En liten huskelapp tilslutt:

1)    Husk at barn snakker med andre barn, vi barnepsykologer kaller det «barnesystemet». Sjekk hva som foregår der, og ikke minst hva de på egenhånd får med seg fra nettet.

 

2)    Husk at barna trenger din veiledning, slik som vi må høre på ekspertene, så får vi også bedre idéer til hva vi skal forklare barna.

 

3)    Det gjelder å lytte så barn snakker, det gjelder å snakke så barn lytter.

 

4)    Medias ansvar i en valgkamp som denne, er et viktig tema for dagens oppegående og media-våkne barn og unge.

 

5)    Tenk på at du skal oppdatere barna framover, og at det er viktig det du gjør, egentlig er det å forhåndslagre demokratiet i den kommende generasjon!

GOD SØNDAG

 (FØRST PUBLISERT PÅ MAGNE RAUNDALENS FACEBOOK-SIDE «MAGNE PÅ EN SØNDAG»

Gå til innlegget

Hva krigen gjør med barn

Publisert over 2 år siden

ingen ser dobbeltmørket som senker seg over redde krigsbarn når dypt krigsskadde fedre gjør hjemmet til en slagmark. Krigen varer hele livet.

«Motstandsbarn» heter en ny, norsk bok med undertittelen «med fars krigsinnsats i bagasjen». Den ble lansert på torsdag i uken i et «bokbad» hvor jeg samtalte med forfatteren. Fordi jeg hadde skrevet forordet. Forfatteren fyller 80 år til uken, og det er hennes egne barndomsminner boken handler om.

Derfor er den for meg en av de viktigste og mest brennaktuelle bøkene jeg har lest på lenge. Fordi den handler om hva krig gjør med barn, i et livstidsperspektiv. Samtidig blir bokens intense beretning stående som et lysende minnesmerke bak «det vilde kor» av en flyktningedebatt som har herjet landet. Ikke med ett eneste ord melder forfatteren seg på denne debatten, men for meg blir likevel hennes tynne barnestemme det sterkeste bidraget om temaet til nå.

 Liv Riktor Lykkenborg var knapt fire år da krigen startet 9. april 1940, og hun fylte 9 år den 18. oktober i fredsåret 1945. Da hadde hun og fire søsken gjennomlevd fem års mareritt i Oslo. Med gatene fulle av soldater med våpen, og familien var i utallige netter blitt revet opp av sengene på grunn av fly-alarmer som varslet bombing. De to siste årene måtte hun også leve uten tryggheten fra verdens snilleste pappa som gradvis ble ødelagt på Grini og i andre tysk-drevne anstalter. Fordi han var en motstandspappa. Det meste av livet etter det, handlet om å overleve.

Hun beveger seg, og meg, inn i et landskap jeg til og fra har møtt de siste 30-årene: barn i og etter krigene – ute og hjemme. Og jeg laget på min bakgrunn tre overskrifter for å beskrive barnas påkjenninger og krigsskader: Sviket, tapet og traumet. Disse tre «head-lines» har jeg hatt med meg gjennom boken når lille Liv har ledsaget meg gjennom fem krigsår; og tiden deretter.

Barn i og etter krig føler seg sveket i sin tro på at voksenverdenen kan beskytte dem og gi dem trygghet. Fra den ene dagen til den andre er voksne blitt maktesløse, og til tider er de like livredde som barna. Familiens alminnelige og fabelaktige dagligliv blir skutt og bombet i filler. Det går et kjempeskred i barnas forstandsmessige landskap, og det river med seg troen på voksen-beskyttelsen hele veien fra hjemmet til regjeringskvartalene, og etter krigen er navnet Stalin like farlig som Hitlers var. Mye av barnetroen på den allmektige Gud går ofte med i raset. Alt dette beskriver forfatteren gjennom lille Liv på en måte som både bekrefter og gir ny innsikt. Alt hun skriver her gir oss fagfolk en viktig bekreftelse på hvor grunnleggende støtten til foreldrene er. Jeg tenker konkret på dem som nå kommer med barna sine til ny utrygghet i våre mottak, etter årevis med angst og frykt og sønderrevne dagligliv. Og ikke minst behovet for voksenledet bearbeiding av «øyeblikkene som aldri tar slutt». Denne boken, som gir stemme til barna, minner oss om hvor mye vokseninnsats som skal til, ETTER KRIG, for å gi barna troen på livet og voksenverdenen tilbake.

Traume før og etter freden er et sterkt tema i boken siste tredje del. Først hennes egen langvarige kamp, i og delvis mot psykiatrien, for å komme seg igjen mentalt. Dernest handler det om nye traumer på grunn av farens åpenbare sensitivitet og dysfunksjon som resulterer i årevis med barne-frykt for det uforutsigbare. En barndom blir knust. Fordi den nye leieboeren i 2. etasje er en farlig nazist. Og i en periode skjuler de dødsdømte jøder. Ble de oppdaget var det slutten for dem alle. Og far kommer skadet hjem fra sine mange, skrekkelige fangenskap. Uten at den krigstrette mor som ser alt og hører alle skrikene makter å forsvare barna! Hjerteskjærende er det, men uhyre viktig å få beskrevet hvor kortvarig fredsrusen varer i et sinn etter skadeverket på Grini. Og hvor mye som kan foregå bak lukkede dører beskyttet av privatlivets fred.

Det største og viktigste drama i boken, for meg som barnepsykolog, kommer derfor med freden. Fordi hennes tydelige barnestemme maner oss til våkenhet og innsats etter krigen. Fordi ingen ser dobbeltmørket som senker seg over redde krigsbarn når dypt krigsskadde fedre gjør hjemmet til en slagmark. Sagt med forfatterens klare budskap til oss: Krigen varer hele livet.

 

Gå til innlegget

Moralsk slått ut, statsminister

Publisert over 2 år siden

I samtale med de intelligente­ barna vi omgir oss med, har jeg mange tanker om at vi skal problematisere­ massiv tankeløs hyllest av det som ser ut som voldsutøvelse.

– Hva har du tenkt å si til sønnen din om Cecilia Brækhus? Blir han ikke 12 år nå snart?»

«HÆH – hva mener du egentlig? Skal jeg si noe spesielt til ham om henne?»

«Det var du som begynte å snakke om den fantastiske dama som hadde både statsminister og kulturminister jublende i ringen etter at hun hadde knocket ut sleggemotstanderen sin så hun hang som spagetti over tauene, som du sa.»

«Så du mener altså som barnepsykolog­ at jeg som far skulle moralisere om boksing for sønnen min på 12? Fordi hun er dame, eller? Neinei!»

«Jeg mener ikke at du skulle si noe negativt, langt ifra, jeg mener at du skulle fortelle ham hvorfor du og toppene i regjeringen er så opprømte over damer, ta gjerne med mennene også, som går i ringen og sikter mot hodet, og de vet at slaget kan hete hjerneskade!»

«Nei, nå fikk du meg helt ut av balanse.»

«Da skal jeg ikke plage deg mer, når motstanderen svaier skal man stoppe kampen. Ha det!»

Han vinker og går mot døren på kjøpesenteret, og bommer nesten på utgangen, og jeg må smile fordi jeg husker plutselig en amerikansk sosiologvits om tidligere proffboksere som ble intervjuet om egen hjerneskade. Åtte prosent sa nei, 92 prosent forsto ikke spørsmålet!

Bestefar. Jeg vil dele fortsettelsen i to, først hva jeg tenker som barnepsykolog, dernest hva jeg ville ha sagt som bestefar. Moralutvikling og verdilæring er egentlig et viktig og til dels brennbart tema i barnepsykologien. For et par tiår siden kom det så mange amerikanske rapporter og bøker at jeg var helt sikker på at dette kom til å bli et sentralt felt. Det ble det dessverre ikke.

I USA kan en vel si at det toppet seg etter president Bill Clintons ovale utskeielser, og bakom sang Watergate-koret om Richard Nixons avgang. To perspektiver var spesielt interessante. Barn utviklet sin medfødte, moralske «pakke», med empatien klar, i dagliglivet, midt i trafikken, så og si, bevisst og ubevisst. Og konklusjonen var klar: Vi må snakke med barna.

Begrepet «preaching-factor» så dagens lys i forskningen, preikefaktoren­, som jeg har kalt den på norsk.

Rystet oss. Det andre som rystet­ oss som interesserte oss for moral og oppvekst, var Leo-Rangell-hypotesen, utformet av en av USAs mest markante psykiatriprofessorer. I korthet handlet den om faren ved dårlige, moralske­ signaler fra toppen – fra topp-politikerne, regjeringen­.

Nixon var sentral i konklusjonen: Moralsk forfall på toppen får katastrofale følger nedover i rekkene. Jeg vil ikke sammenligne hyllesten i bokseringen fra den norske regjeringen med Nixon og Clinton, men meget dårlige signaler var det i alle fall, sett herfra.

Som bestefar ville jeg si helt klart og tydelig at boksing er jeg imot. Jeg synes det er stygt å se på, og moralsk forkastelig. Andre­ kan synes det motsatte. Jeg ville­ si hva jeg synes i dialog­ med dem, og lytte, selvsagt. Og lære dem litt psykologi også, om den sterke­ modell-læringen de kan bli utsatt­ for når de blir forført til å juble­ når den utslåtte henger som spagetti over tauene.

Tankeløs. Jeg har ingen tanker­ om at vi kan forby det, men jeg har mange tanker om at vi skal problematisere massiv tankeløs hyllest. I samtale med de intelligente­ barna vi omgir oss med.

Og fremfor alt bør vi ikke gå i ringen og sole oss i glansen av det som ser ut som voldsutøvelse­. Da kan vi bli moralsk slått ut. Rett foran øynene på nasjonens oppegående­ barn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.10.2016. BLIR OGSÅ PUBLISERT AV RANUDALEN PÅ HANS FAVEBOOKSIDE «MAGNE PÅ EN SØNDAG» 9.10.

Gå til innlegget

Ikke lenger dødsstille

Publisert over 2 år siden

Fra min egen barndom kom minnet om Lars som ikke kom tilbake i femte klasse, etter sommer­ferien. Vi spurte hvor han hadde blitt av, men fikk til dels sinte svar – det skulle ikke vi bry oss om.

I en trist, men også vakker ­artikkel («Vi var tause om døden») skriver Vårt Lands redaktør Johannes Morken om et 50-årsminne fra Luster i juli-august 1966:

«Kva det hadde hatt å seie for Marit dersom vi snakka om tragedien og brydd oss om henne i sorga, kan vi ana. Vi seks gutane hadde i tilfelle lært oss ei lekse om livet, døden og omsorg. Ikkje berre ei lekse om matte, norsk og usikker barndom. Så, orsak Marit at vi ikkje sa eit ord».

Han skrev også:

«Ho var den einaste jenta i klassen. At ho var den einaste overlevande i familien, var det ingen som snakka om».

Den 23. juli dette året ble en buss påkjørt på veien innover Lusterfjorden, og det resulterte i at den gikk utfor en skråning på 37 meter og havnet i fjorden. Fem overlevde mirakuløst, men alle de nærmeste i familien til Marit omkom. Hun vokste opp hos sine besteforeldre. Det er skoledagene og årene framover seksåringen Johannes aldri kan glemme, for de var tause i skolen om døden i Luster i 1966.

Dødsstille. Mange personlige minner og tanker kom opp under lesningen. Som da Atle ­Dyregrov og jeg foreleste i 1986 for 101 skoleledere fra hele Norge på et kurs i Drammen, om skolens empati og omtanke for barn ­etter ulykker og dødsfall i familien. Atle Dyregrov etterlyste beredskapsplaner for oppfølging av barn i krise. Ingen hadde, og ingen hadde hørt om noen som hadde.

20 år etter Luster var det altså dødsstille i den norske skolen. Noen, som gjorde seg til talsmenn for lærerne på vårt kurs, erklærte skolen for et fristed. Jeg husker med en viss tilfredshet at vi i oppsummeringen tok opp akkurat dette, og sa at skolene deres – skulle altså være fri –helt fri for empati.

Fra min egen barndom kom minnet om Lars som ikke kom tilbake i femte klasse i 1952, etter sommerferien. Vi spurte om hvor han hadde blitt av, men fikk til dels sinte svar om at det skulle ikke vi bry oss om. Til slutt gikk vi til sløydlæreren, som var en snekker med ett år på Notodden.­ Han kunne vi snakke med om alt. Særlig når han tok seg en røyk utenfor sløyden hos oss i spisefrikvarteret. Jeg husker ennå sjokket: «Nei, Lars er død han. Han døde av kusma nedentil. Foreldrene og søsteren hans har flyttet.»

Beredskapsplan. Etter at Atle Dyregrov hadde startet Senter for Krisepsykologi i 1988, skrev vi boken Sorg og omsorg i skolen, og Atle Dyregrov laget det første norske utkastet til en beredskapsplan for skolen. Boken ble oversatt til svensk, og Dyregrov utvidet sin plan etter hvert, og den ble raskt normen for svensk skole. Norge kom haltende etter. I dag finnes det neppe en eneste skole som ikke vet hva de skal gjøre når tragedier gjør skolens barn til pårørende.

Det gjør inntrykk på meg når Johannes Morken, nå 50 år ­etter, skriver at «tanken slo tungt inn­over meg» når han tenker på at de ikke sa et ord til Marit den gang.

Da kan vi snu på det, vi kan se oss omkring, og glede oss over at verden gikk framover – for den hadde ikke noe annet sted å gå. Og personlig vil jeg rette en stor takk til Atle Dyregrov. Som gikk foran.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere