Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Ansvar, makt og ledelse

Publisert over 8 år siden

Selvsagt blir Jens Stoltenberg og Ingelin Killengreen sittende. Vi sparker ikke embetsmann med tilbakevirkende kraft og det er velgerne som har gitt Stoltenberg makt til å styre

Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse og ansvar etter 22.juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre. Når politikere siterer læreboka i ledelse som kritikk av en politisk motstander, kan man som regel ta det meste med en klype salt. De hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme om de var i Faremos situasjon.

Uriaspostene

Grete Faremo forstår seg på jus og makt. Det må en beherske dersom en skal få utrette noe som leder på de fremste uriaspostene for tiden. Hvis man har som jobb å kritisere og skape tvil rundt statsråder, som opposisjonen jo har, finner man alltid noe en kan kritisere en statsråd for. Siv Jensen har det med å være den som bruser kraftigst med fjærene. Hun tok til orde for at Stortingets kontroll og konstitusjonskomite bør se på saken. Det komme neppe til å skje. Faremo har sitt på det tørre i forhold til formalitetene.

Opposisjonen kan selvsagt mener med stor stemmestyrke at hun burde gitt Mæland sparken på en bedre måte. Hun kunne forsøkt å kombinere tydelighet og mykhet slik Jens Stoltenberg gjorde da han meddelte Karita Bekkemellem at hun måtte slutte som statsråd. Her var det både klem, blomster og «lei meg»- snakk og innpakking i bomull så godt det lot seg gjøre. Det gikk ikke så bra. Bekkemellem ble rasende og forteller historien om den myke og unnvikende Stoltenberg i begynnelsen av boken sin.

Faremo har lykkes i å få på plass en ny sjef for Politidirektoratet som har bred tillit, alle er enige om er godt kvalifisert og som utvilsomt har et bedre grunnlag enn Øystein Mæland for å rydde opp. Skal Faremo måles på resultater, kommer hun godt ut. Hun har også skiftet ut ledelsen i Justisdepartementet uten at det ble særlig støy rundt det.

Legge ned direktoratet

Det er også høysesong for lettvinte løsninger. Professor Peter Gottschalk ved BI sier til NRK at Politidirektoratet bør nedlegges fordi de ikke evner å ta mot kritikk. Det er i sannhet en spesiell begrunnelse for å gjøre endringer i forvaltningen. Siv Jensen sier hun også vil legge ned Politidirektoratet og dermed sparke alle som var ledere under Ingelin Killengreen. På Frps skrivebord ser dette utmerket ut. Det er imidlertid en overhengende fare at det vil bety en sterkere detaljstyring av politiet fra departementets side. Direktorater opprettes i et forsøk på å legge større ansvar for gjennomføring ut fra departementene. Frp gjør klokt i roe seg ned og jobbe grundig med saken før de serverer løsningene. En kan spørre enhver byråkrat og få vite at kjappe politiske løsninger er et økende problem i forvaltningen i dag. Det er det som gjør at det i praksis blir så vanskelig og uforutsigbart å lede i offentlig sektor. Ingelin Killengreens største problem var alt Knut Storberget ville ha utført, helst i går, men i alle fall i morgen. Slik er politikken blitt, mer og mer kortsiktighet, mindre langsiktighet.

Ansvar

Filosof Øyvind Kvalnes ved BI har skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv i dag hvor han ber Jens Stoltenberg om å trekke seg. Han mener Stoltenberg forkludres hele ansvarstenkningen ved å bli sittende, filosoferer han.

Det Kvalsnes glemmer er at det gjelder andre lover i politikkens verden en i organisasjoner og bedrifter. En statsminister står ikke ansvarlig for noen andre enn velgerne. Det vil være å svikte sine velgere om Jens Stoltenberg trekker seg på grunn av en sak. Han har fått mandat til å sørge for at programmet til de rødgrønne blir gjennomført. Hvis han personlig hadde vist seg uskikket til å være statsminister, ville det vært noe annet.

All ledelse har i seg et maktelement. I politikken er det dominerende. Interessegrupper kjemper som løver for å vinne fram med sitt syn og det utkjempes durabelige maktkamper som ikke er pene å se på. For den som har fått makt, gjelder det å holde på den, elles mister man den. Man holder på makten ved å bruke makt når det trengs.

Politikken inneholder også signalelementer. Det vil selvsagt være et sterkt signal, om Jens Stoltenberg skulle trekke seg som statsminister. Det høres fint ut at han skulle gjør det for å vise folk hva ansvar betyr. Konsekvensene av å gjøre det, vil sannsynligvis føre til at AP ville mistet enda flere velgere. Det man signaliserer ved å trekke seg for å ta ansvar er jo samtidig at man ikke er i stand til å styre landet.

Den som ber Jens Stoltenberg trekke seg befinner seg et stykke fra den politiske virkeligheten, med mindre man er opposisjonspolitiker eller vil benytte anledningen til å bekjempe regjeringen. Det er legitimt. Som ledd i en politisk kamp, kan det gi god mening å kreve Stoltenbergs avgang. Statsministeren trenger imidlertid ikke å påta seg oppgaven å signalisere noe annet enn at han har fått ansvaret for å styre landet så velgerne vil.

Fornyings, administrasjons og kirkeminister, Rigmor Aasrud, har gjort det klart at hun har full tillit til sin departementsråd Ingelin Killengreen og den jobben hun gjør.

I forhold til det Killengreen hadde ansvaret for, har det ikke kommet fram mye nytt fra 22.juli-kommisjonen. Elendigheten på IT- og teknikksiden var kjent på forhånd. Killengreen fikk ikke de bevilgningene hun ba om. Flere ganger fikk hun kritikk av Riksrevisjonen for at it-systemene ikke var gode nok. Regjeringen ba henne lede vider med problemene. I ettertid angrer hun kanskje på at hun ikke satte inn stillingen sin på å få midler til opprustning på IT-siden.

Flere pårørende krever at hun må trekke seg som departementsråd. Det samme mener Ole Martin Mortvedt, redaktøren av fagbladet til Politiets Fellesforbund og begrunne det med at hun skapte en fryktkultur i politiet. Professor ved Institutt for ledelse og administrasjon ved BI, Petter Gottschalk, mene det. Han mener hun er inkompetent til å være ansvarlig for maktapparatets sikkerhet.

Merkelig. Skal en sjef få sparken fra sin nye jobb for noe hun foretok seg i en jobb hun forlot for halvannet år siden?

I jakten på syndebukker etter 22.juli bør en bestrebe seg på å opptre ryddig. Hvis Killengreen hadde vært politidirektør 22.juli, kunne det ha endt med at hun måtte ha fratrådt sin stilling. Killengreen er ikke lenger politidirektør. Vi sparker ikke folk med tilbakevirkende kraft. Arbeidsrettslig og ut fra god forvaltningsskikk er det helt på vidda.

Gå til innlegget

Mælands feilsteg

Publisert over 8 år siden

Øystein Mæland sviktet ikke 22.juli, men i ettertid. Norge trenger en ny politidirektør.

Det er ikke slik at en oppnår så veldig mye med å sparke sjefer dersom det går galt. Jens Stoltenberg har lagt seg på denne linjen etter 22.juli. Han har og tar ansvaret, sier han, og blir sittende. Statsministre har det ikke med å gi fra seg makt frivillig. Hadde han vært leder for en mindretallsregjering, hadde han vært ferdig etter den knusende kritikken fra 22.juli-kommisjonen. Det kan til og mer være han unngår et mistillitsforslag i Stortinget. Erna Solberg er ikke i klar for å stable et alternativ på beina nå. 

Mediene og opposisjonen elsker å jakte på statsråder. Når det gjelder 22.juli, er det ikke noe poeng. Jens Stoltenberg sa i Stortinget i høst at han hadde ansvaret og at ingen statsråder skulle ofres. Regelen er at en statsminister beskytter sine statsråder og at en regjering sitter så lenge en har flertall i Stortinget. Slik er politikkens lov.

I næringslivet sparker en sjefer på løpende bånd. Da vanker det en fallskjerm, som regel en stor en, på den som må slutte uten av det er noen saklig grunn til oppsigelse ut over det at styret eller nærmeste leder ikke er fornøyd.

Tjenesteforsømmelse

I organisasjoner og i det offentlige er det gjerne slik at ledere må slutte dersom en gjør seg skyld i grov tjenesteforsømmelse. Det spørs om noen kan anklages for det i tilknytning til 22.juli. Det ser ikke ut til å være noen som ikke har gjort det de uttrykkelig er blitt bedt om.

Politidirektoratet er en salig blanding av politisk styring og ledelse fra etatssjefens side. Det er vanskelig å hekte ansvar på enkeltpersoner. 22.juli-kommisjonen er ikke opptatt av det. De beskriver det som sviktet og peker på hva som må gjøres. Konsekvensene får andre ta seg av.

Politimestrene i Oslo og Nordre Buskerud, Arnstein Gjengedal og Sissel Hammer, har ledet politiet så godt han har kunnet ut fra de ressurser han har hatt til disposisjon. Det er ikke lett å peke på beslutninger de har fattet i tilknytning til 22.juli, som gjør at de kan stilles til ansvar.

Øystein Mæland hadde vært politidirektør i to uker før 22, juli. Han var på ferie og var i aksjon først på kvelden 22.juli. Det ser ikke ut til at han heller kan lastes for beslutninger han fattet den kvelden.

Mæland er en nær venn av Jens Stoltenberg, psykiater og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet. Regjeringen ønsket en som forstår seg på politikken i denne stillingen, ikke en brysom fagperson av tidligere forsvarssjef Sverre Diesens merke.

Diverse beklagelser

Øystein Mæland måtte forlate et politi i krise for å ta pappapermisjon i høst. Men da politiets skulle legge fram sin egen evalueringsrapport, den såkalte «Sønderland-rapporten», var han til stede for å markere at han hadde ansvaret. Da utfoldet politikeren Mæland seg. Han beklaget at politiets ikke kom tidligere til Utøya, men ville ikke innrømme faktiske feil som var blitt gjort. PST beklaget også at de ikke hadde klart å stoppe Anders Behring Breivik, men heller ikke de pekte på noe de kunne gjort annerledes. Den slags beklagelser er ikke mye verd, annet enn at de fungerer på et vis i den emosjonelle, mediale settingen saken befinner seg i. 

Det er et hav av avstand mellom 22.juli kommisjonens vurdering av politiets innsats og deres egen. Mæland har bommet fullstendig med hensyn til å bedømme den etat han leder. Han har vært opptatt av å forsvare seg og sine. Det er forståelig at det ble slik. Han kom utenfra, hadde ikke fagkunnskap, manglet en intern maktbase og følte han måtte stole på vurderingene fra etatens egne folk.

Mæland hadde et valg. Han kunne hørt på kritikerne utenfra og konfrontert sin egen etat. Istedenfor ble han fanget av systemet og endte opp med delvis å tildekke politiets svikt utad. Han har mistet tilliten. Mæland er ikke den rette til å rydde opp. Han har gjort seg til ett med det som ikke har fungert. Vi trenger en ny politidirektør uten tilknytning til Ap og med solid erfaring fra å lede den typen maktorganisasjonpolitiet er. En av de beste fra Forsvaret vil klare brasene. 

Kommentar i Vårt Land 15.august

Gå til innlegget

Stoltenbergs svikt

Publisert over 8 år siden

Jens Stoltenberg feiler når han møter 22.juli-kommisjonens flengende kritikk med kontinuitet, framfor brudd og «revolusjon» når det gjelder styring og ansvar.

På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar.

Sist høst gjorde han to feil. Den første var at han lot Knut Storberget i alt for stor grad framstå som en forsvarsadvokat for politiet. Storberget så det som sin oppgave å demme opp for usaklig kritikk. Det er forståelig at han inntok denne rollen. Det ligger i ryggmargen hos en god leder å forsvare sine når en opplever at de utsettes for kritikk en mener er ufortjent. Problemet er at dette fort bikker over i et selvforsvar og tildekking av egne tvilsomme disposisjoner.

Det er denne ryggmargsrefleksen som første til at Jens Stoltenberg gjorde sin andre feil. Han sa i Stortinget at det var han, ingen statsråder alene, som hadde det hele og fulle ansvar for 22.juli. Han gjorde kritikken som var framkommet om til et mistillitsforslag og svarte på det uten at det var fremmet. Dermed låste Stoltenberg 22.juli i en «meg eller ingen» situasjon. Det avtvinger en viss respekt at en statsminister stiller seg bak sine ministre. Problemet er at han samtidig sendte et signal om at ansvar ikke er reelt.

Håndplukket

Det neste som skjer, er at politiet i mars legger fram sin egen rapport som der de tar til etterretning egen innsats uten å si klart i fra om hvilke feil som ble gjort. Ingen skal heller her stilles til ansvar. Alle gjorde så godt de kunne. Det fikk holde.

I løpet av det siste året er ledelsen i PS og Justisdepartementet skiftet ut. Regjeringens håndplukkede mann og nær venn av Jens Stoltenberg, Øystein Mæland er satt til å bestyre politiet. Store deler av året har han vært i pappapermisjon.

Etter Jens Stoltenberg og Grete Faremos pressekonferanse i går, ble konklusjonen at ingen skal stilles til ansvar for skandalene 22.juli. Alt skal skli videre med de som nå er på post. Vi skal tro at Grete Faremo vil rydde opp- assistert av Øystein Mæland selvsagt.

Etter 22.juli-kommisjonens rapport er det på sett og vis forståelig at Stoltenberg ikke vil at 22.juli skal få føre til at noen statsråder må trekke seg. Jens Stoltenberg har selv sviktet. Han er blitt varslet om at han burde foreta seg noe for å få til en raskere stengning av Grubbegata. Han lot det være. Stolenberg sitter i glasshus og kan ikke kaste stein.

Ingen konsekvenser

Beredskapen og politiets innsats 22.juli er en skandale- og regjeringen mener det ikke skal få konsekvenser for noe. Det er så pass ille at det er en viss fornuft i det når VG på lederplass i dag konkluderer med at Jens Stoltenberg bør gå av.

Jens Stoltenberg akter å bli sittende. Å ta ansvar er i følge ham det samme som å bli værende på post og rydde opp. Politikkens høyeste mål er å beholde makten for å få gjennomført det en ønsker. Derfor vil Jens Stoltenberg selvsagt ikke gå av. Hadde vi nå hatt en mindretallsregjering, ville dens dager vært talte. Det finnes ikke et alternativ til Jens Stoltenberg. Hvis velgerne mener han burde tatt ansvar ved å trekke seg, må de markere det ved neste valg.

Om det blir reist mistillit mot regjeringen i Stortinget, er et annet spørsmål. Det er ikke sikkert Erna Solberg ser seg tjent med en slik markering.

Kontinuitet

I går beklaget selvsagt Jens Stoltenberg de vesentlige manglende ved beredskapen i Norge og at politiet kom for seint til Utøya. Den slags beklagelser er ikke så mye verd lenger. Til og med PST har beklaget at de ikke klarte å stoppe Andres Behring Breivik, men de mener de ikke kunne gjort noe mer. Øystein Mæland har beklaget at politiets kom for seint til Utøya, men innrømmet ingen feil. Jens Stoltenberg snakker med alvor og formidler kontinuitet framfor brudd når han kommenterer rapporten. «Takk, for mange gode forslag, de skal vi vurdere nøye og vi har dessuten gjort mye allerede»- omtrent slik høres det ut. Det Stoltenberg burde sagt, var at han er «sjokkert over hvor ille det var, at han ikke kan forstå at politiet og 22.juli-kommisjonen har så ulike versjoner av hva som skjedde og at det det er behov for en skikkelig oppvask i politiet» - noe i den duren. Istedenfor blir det prat om at beredskapen skal styrkes, vi skal lære og bli bedre. Når politiet ikke er bedre på selvkritikk og oppdragsgiver, regjeringen, ikke signaliseres at en revolusjon er på gang, forventer en da at så veldig mye vil skje?

Det er jo det manglende samsvar ord og handling, at planer ikke blir iverksatt, at ledere ikke tar håndfaste grep 22.juli-kommisjonen kritiserer. 22.juli kommisjonen avkler styringssystemet i Norge. Det handler ikke bare om ressurser. Det handler om ledere som ikke få fullmakter til å lede og ta ansvar. Det er utviklet en sikkerhetskultur i politiet som viste seg ikke å fungere da det gjaldt.

Vi får den beredskapen vi vil ha. Når Grubbegata ikke ble stengt har vi alle et ansvar. Hvorfor satte ikke mediene dette høyere oppe på dagsorden, hvorfor skrek ikke politikere ut? Listen over de som var naive er lang. Grubbegata handler først og fremt en kollektiv, tverrpolitisk svikt.

Gå til innlegget

Hiv jurister på dør - politikere overta

Publisert over 8 år siden

Det var et helt nødvendig arbeid Magnus Lagabøter gikk i gang med i 1274, men han kunne ikke vite at loviveren etter hvert skulle ta helt av og at juristene skulle bli det nye presteskapet.

Framveksten av nasjonalstatene kjennetegnes blant annet av at man utvikler et sett lover som alle borgere forpliktes på. I den moderne rettsstat er det politikerne som vedtar lovene, domstolen som dømmer og regjeringen som setter ut i praksis det politikerne bestemmer. Så enkelt er det ikke lenger.

Politikernes iver etter å lage lover, er upåklagelig. Lengre og mer detaljerte lover produseres på løpende bånd. Både lek og lærd er i ferd med å miste oversikten. Derfor må vi støtt og stadig hyre inn lovkyndige som kan ta oss velberget gjennom lovjungelen uten at vi haver i kasjotten eller tar skade på vår sjel. 

Før baserte vi oss mer på skjønn. Nå er det lover og rettigheter som gjelder. Maktutredningen på nittitallet pekte på at stadig mer av politikken rettsliggjøres. Folk har snart like mange rettigheter som de har klesplagg. I motsetning til klær, blir lover fryktelig sakte umoderne. De eksisterer gjerne lenge etter at de har gått ut på dato, for sikkerhets skyld.

Bryter sammen

Dette systemet kommer til å bryte sammen, for det er ikke nok penger til at alle kan få innfridd rettighetene sine elle at lovene kan følges. Sammenbruddet kommer først innen flere EU-land der den offentlige fattigdommen velter som en flodbølge inn over samfunnet. Norge er fortsatt et lite himmelrike i en verden av økonomisk elendighet. Men også hos oss er det blitt ganske vanlig at kommuner og offentlige etater bryter lover så det synger etter.

En av de lovene som blir mest brutt i offentlig sektor, er arbeidsmiljøloven. I sommer har vi igjen hatt en debatt om å ende noen av bestemmelsene om arbeidstid. LO nekter – og de rødgrønne er livredde for å utfordre LO og andre arbeidstakerorganisasjoner på dette området. Alt skal væres som det er. Ledere får heller fortsette å bryte loven. I offentlig sektor der de har særdeles lovlydige ledere, har de gitt opp å være lovlydige. Det er ikke nok penger til å følge loven.

Det er heller ikke noe nytt at stadig mer av lovproduksjonen ikke lenger skjer i den salen hvor ”alle makt er samlet”, som Johan Sverdrup sa da parlamentarismen ble innført i 1884. I følge EØS-avtalen er i forpliktet til å svelge unna alle langdryge EU-direktiver og lover selv om vi ikke har vært i nærheten da de ble vedtatt. Selv om folket sa nei til medlemskap, ble i praksis Norge omtrent tre fjerdedel medlem av EU da vi undertegnet EØS-avtalen. Det politiske flertallet ville det slik. Hvis vi dropper EØS-avtalen som Senterpartiet og Nei til EU-ivrer for, vil vi komme dårligere ut økonomisk, men bedre ut demokratisk.

Menneskerettsdomstolen

I forrige århundre ble menneskerettighetene definert som basis for det internasjonale samfunn.   Menneskerettighetene definerer individenes rettigheter og skal beskytte borgerne mot mulige overgrep fra staten og det politiske flertallet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) nøye seg ikke med snakk. De feller dommer som til tider gir politikere og befolkning bakoversveis. Europas borgere har i realiteten fått en ankeinstans over høyesterett hvis en konflikt på en eller annen måte kan knyttes til en menneskerettighet. EMD er suverene når det gjelder å tolke menneskerettighetene og bryr seg null om hva politikere og høyesterett i et land mener.

For tiden ligger det nærmere 160 000 saker til behandling i EMD. Slik kan det ikke forsette. Politikerne i flere land gir dessuten uttrykk for at de begynt å se seg lei på at EMD sauser sammen jus og politikk. Audun Lysbakken (SV) og Knut Storberget (A) var ikke seine om å protestere mot at EMD ”blandet seg inn i norsk politikk” da de underkjente de rødgrønnes lov om tomtefeste. Storbritannias David Cameron ba EMD holde fingrene fra fatet da de rev grunnen under en beslutningen om å vise ut en kriminell asylsøker som var syk. Domstolen har også sagt at det er ok med krusefiks på veggen i Italia, en transseksuell har fått rett i at han kan få endret sitt kjønn i de offentlige registrene og en nabo fikk medhold i at støy fra en nattklubb må betegnes som krenkelse av retten til privatliv.

Meningen var at EMD skulle konsentrere seg om de alvorlige bruddene på menneskerettighetene, ikke gripe fatt i alt mulig etter eget forgodtbefinnende. De internasjonale dommerne mener det godt, men problemet er at de ikke står ansvarlig for andre enn seg selv eller i dialog med et organ som har demokratisk legitimitet. EMDs mandat må presiseres og saksmengden drastisk begrenses, men politikerne må nok til tider tåle å bli tatt i skole av dommerne i Strasbourg.  

Det virker fornuftig å føre noen av menneskerettighetene inn i grunnloven når den først skal revideres. Forutsetningen er da at det ikke vil føre til at flere saker havner i retten. Rettsliggjøringen av alt mulig har gått for langt. Politikerne bør ta mot til seg og ta tilbake en del til politikkens verden. 

Gå til innlegget

Stanghellianismen

Publisert over 8 år siden

Etter at Harald Stanghelle må ha ytret seg nærmere hundre ganger om 22. juli, virker det som om han har ”ment seg inn” i diagnosen «temporær medial politisk hang up».

Harald Stanghelle er en drivende dyktig redaktør og en skarpskodd analytiker. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps og som NRKs mest benyttede kommentator.

I 1995 ble han ansatt som sjefredaktør i Dagbladet for å føre Arve Solstad sterke kommentatorarv videre. I Aftenposten forsøker han å kombinere Dagbladets intellektuelle, maktkritiske kommentartradisjon med bestrebelsene på å virke samlende, som representant for «det store vi». Dagbladet står i en «hugge til»-tradisjon, mens den utflyttede ”tanta i Akersgata” fortsatt kan kunsten å legge seg i et ”på den ene, på den andre- siden-modus”.

I sin dekning av 22. juli har Stanghelle kombinert disse tradisjonene. Han bestreber seg på at det han skriver skal virke klokt, samlende og avklarende, endatil følsomt. Det er liksom Aftenposten som er best på å fortelle hvordan ting egentlig henger sammen og hva man til slutt tross alt må ta mest hensyn til. Men til tross for Stanghelles bestrebelser på å virke objektiv, har han i praksis spilt rollen som en aktør i kampen for at Anders Behring Breivik skal regnes som tilregnelig og dømmes til straff.

Harald Stanghelle har ved flere anledninger med rette fremhevet pressen avgjørende rolle i denne saken. Uten pressen hadde det ikke to nye psykiatere og et kobbel observatører blitt satt på Breivik. Påtalemaktens øyne skal ha blitt blindet av to psykiatere. Pressen med Harald Stanghelle i spissen har fortvilet forsøkt å åpne dem. Det gikk ikke. Nå er det opp til dommerne. De har fått en klar bestilling fra folket, politikere og pressen. 

Hvis det skulle ende med at massemorderen blir kjent tilregnelig til slutt, sørger vel Norsk Presseforbund for at det blir avduket en minneplate med navnene til Harald Stanghelle og Anders Giæver i VG på et egnet sted der mediefolk ferdes.

Da det ble kjent at aktoratet ikke mente det var nødvendig å oppnevne to nye rettspsykiatrisk sakkyndige, skrev Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen at det var greit, for det var reist nok tvil til at ikke ville bli dømt til straff. Han forsøkte å forklare hvorfor jusen er som den er. Siden har vi ikke hørt mye til ham. Harald Stanghelle steg inn i spalten, tok styringen og innskrenket meningsmangfoldet.

Når man skal oppnå et bestemt resultat, er det viktig å rive ned autoriteten til de som mener noe annet enn en selv. De første som skulle diskrediteres, var to av våre fremste rettspsykiatere, Synne Sørheim og Torgeir Husby. Ettersom som de var pålagt å holde kjeft, ble det lett match. De neste som skulle tas var Rettsmedisinsk kommisjon. De ble nærmest latterliggjort fordi de hevdet de var blitt avlyttet. NRK holdt kjeft og det ble etablert en forståelse om at de ikke våget å si de var uenige. I følge Stanghelle er kommisjonens autoritet så pass svekket at domstolen ikke bør legge vekt på at de har godkjent Husby/Sørheims rapport, men underkjent rapporten til Aspaas/Tørrisen. I aktors prosedyre fikk den rettsmedisinske kommisjon sin oppreisning. Kommisjonen ble fremhold som en vesentlig kilde for den konklusjon påtalemyndighetene har trukket.

Husbys mening

Det var i rettssakens siste uke Stanghelle for alvor skeiet ut. Da kom han trekkende med et løsrevet sitat fra et intervju Torgeir Huseby kom med for noen år siden der han uttalte at «en person som er strafferettslig utilregnelig må framstå som åpenbart psykotisk for alle og enhver». Er dette et juridisk argument, et bevis for at Huseby er en surrekopp, forsnakket han seg i avisintervjuet eller har journalisten misforstått?

Stanghelle bruker dette om er retorisk grep rettet inn mot opinionen, en opinion som Cato Schiøtz, som har ført flere saker for mediene og Norsk Redaktørforening, mener må få være tungen på vektskålen hvis retten er i tvil. Det minner litt om Dagbladet som tauet inn sin advokatforbindelse for å mene at Jonas Gahr Støre var inhabil. Schiøtz står ubehagelig nær pressen. To dager etter kom meningsmålingen som nå var beredt grunnen for. 75 prosent mener Breivik er tilregnelig og 10 prosent mener han er utilregnelig. Da burde saken være biff, i følge Schiøtz.

Stanghelle kunne ellers fortelle at den slag merkelig adferd som moren til Breivik hadde observert, sannsynligvis ikke var noe annet en hverdagskonflikter som lett oppstår når tredveåringer flytter i hus med mamma igjen. Husby og Sørheim, de eneste som har snakket med henne, må ha misforstått. Psykiatere er da ikke guder, må vite.

Spekulerer

Stanghelle ga seg også den spekulative retorikken i vold. Han mener at «hvis terroristen hadde vært en islamist på ville veier, hadde vi neppe forsøkt å forstå ham med et kobbel psykiatere som sjelstolkere”. Da hadde vi umiddelbart forstått at det dreide seg om fanatisk ekstremisme og religiøs -politisk villfarelse. Men siden Breivik kommer fra et småborgerlig hjem på Skøyen, klamrer vi oss til psykiatrien som en naturlig vei til forståelse».

Han mener altså å vite at det var en muslim som hadde blitt fremstilt for Husby og Sørheim, ville de begynt å lese om terrorister og ikke vært særlig opptatt av diagnoseskjemaene sine. Eller Stanghelle mener kanskje at retten ikke ville brydd seg med å oppnevne psykiatrisk sakkyndige i det hele tatt?  

Hvor tar han det fra? Svaret er: Fra sin egen vrangforestilling om at de som ikke ser verden med den slags politiske briller han har sett verden med så lenge han har kunnet trakter en skivemaskin, og da var han ikke gamle tassen, de ser ikke verden slik den egentlig er. Det er den politiske forståelsesrammen som er rett. Basta. Aspaas og Tørrisen forsøkte å bygge bro mellom politikk og psykiatri. Deres diagnose står ikke spesielt sterk.

Etter aktoratets prosedyre kunne Stanghelle fortelle at «aktoratet bygger sin straffepåstand på tiltroen til to psykiateres kliniske skjønn Slik gjøres to psykiatere til dommere uten kappe». Mitt rene spekulasjon er at Inge D. Hansen ristet oppgitt på hodet.

Stanghelle er ikke alene om å bli fanget av sitt inderlige ønske, for ikke å snakke åsi krav, om et bestemt resultat i en straffesak. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit skriver at aktorene er så åpne om sin tvil at det ”nesten kan virke som om de håper at dommerne kommer til motsatt konklusjon»

Tror hun det er slik, at Svein Holden og Inga Bejer Engh, på kammerset snakker om at de håper Anders Behring Breivik blir dømt til straff slik at det bli klart for alle og enhver at de har tatt feil?

Dette er retorikk, et forsøk på å dikte opp virkelighet. Skartveit har da ikke evner til å lese hva andre tenker. Det er det Anders Behring Breivik som mener han har.

Med i gruppen selvoppnevnte skarpsynte hører også Per Egil Hegge som skriver i Dag og Tid at «barske teikn tyder på at det skal mykje til før den eine av dei to domarane, Arne Lyng, går med på at attentatmannen ikkje er tilregnelig». Hegge har et skarpt blikk, men det kan jo være han også har fått øye på det han helstville se.

Magne Lerø ml@ukeavisen.no  www.twitter.com/magnelero

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere