Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Kontroll ut – tillit inn

Publisert over 6 år siden

Hvis Erna Solberg vil få sving på offentlig sektor, bør hun dra til København der de er lut lei kontroll og rapportering og satser på noe så gammeldags og risikabelt som tillit.

Nye regjeringer, røde som blå, elsker å snakke om hvor mye de skal effektivisere offentlig sektor, nedbygge unødvendig byråkrati og levere bedre og raskere tjenester til folket. Erna Solberg og Jan Tore Sanner har gjentatte ganger bedyret at det skal bli mindre regler og styringsmål, større frihet for ledere og underliggende etater, mindre rapportering og større oppmerksomhet på å nå resultater som virkelig betyr noe. En kunne fristes til å tro at Solberg og Sanner hadde fått låne manuset til Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning-Schmidt. For tre år siden måtte de borgerlige pakke seg ut av regjeringskontorene. Med stor entusiasme varslet Thorning-Schmidt at de skulle rulle ut sin store «tillitsreform» for bedre styring så snart de hadde fått varmet opp regjeringstaburettene. Stor jubel.

Oppgjør. Slik skulle det ikke gå. For et par måneder siden sto så å si alle de kommunale toppsjefer i Danmark fram og manet til oppgjør mot finansminister Bjarne Corydon. De anklaget ham for å drukne velferden i byråkrati og ba ham holde fingrene fra fatet. Flere andre ministre ble kritisert for å drive detaljstyring ned på kommunalt nivå som både irriterer, forvirrer og ødelegger.

I danskenes regjeringserklæring heter det at de ikke skal dikteres hvordan resultater skal oppnås. De vil skape rom for større faglig ansvar, gi plass for moderne ledelsesformer, legge til rette for en nytenkning, frigjøre ressurser til bedre service for borgerne og nedbygge unødvendig kontroll og rapportering. Det er som å høre Jan Tore Sanner. 

Med museskritt. Så langt har Erna Solbergs regjering beveget seg med museskritt, langt fra elefantskritt, når det gjelder å fornye offentlig forvaltning. De begynte godt også i Danmark. Det som skjer er at ministrene etter hvert blir opptatt av å få gjennomføre sitt politiske program. Da kjører de på med styring og rapportering. Det håper de virker. Slik holdt Jens Stoltenbergs flokk på de åtte årene de styrte landet. 22. juli ble en vekker. Denne tragedien fremsto som et bevis for at den statlige styringsiveren er på villspor. De siste året Stoltenberg satt med makten, forsøkte statsrådene å komme seg løs fra det kontroll- og rapporteringsklisteret de hadde havnet i. Justisminister Grete Faremo var en av de som kom et stykke på vei. 

Erna Solbergs vil at hennes regjering skal strutte av gjennomføringskraft og avbyråkratisering. Flere av statsråden har vist gode takter, men det kan gå like galt for henne som for sosialdemokraten Thorning-Schmidt i Danmark. 

Erna Solberg og Helle Thorning-Schmid kunne sammen bedt om en lærings- og inspirasjonsdag hos overborgermester Frank Jensen i København. Der er det nå tverrpolitisk enighet om at de skal gjøre det den danske regjering ikke klarer. De skroter regler, dropper rapporter og gir klar beskjed til kommunens 45.000 ledere i stort og smått: «Gjør det dere mener er best for borgerne. Dere skal ikke få kjeft om noe blir feil. Dere har vår tillit».

Det kan gå skikkelig galt. Det kan jo føre til at lederne i de enkelte etatene og bydelene gjør det på ulik måte og at det skjer både det ene og det andre som de på toppen ikke synes er bra. Det er prisen en må betale. 

Ingen detaljstyring. Frank Jensen holder fast på at de fra sentralt hold i kommunen ikke skal drive detaljstyring, ikke om noe går galt en gang. Han lover at de ikke skal lage en ny regel eller prosedyre hver gang det dukker opp en dårlig sak i pressen. Da skal han svare at han har tillit til at lederne som står nærmere problemet enn ham, skal finne en god løsning. 

Mediene blåser opp små bagateller til gedigne feil som det må gjøres noe med i en fart. Politikerne svarer med å nedsette utvalg, lage regler og prosedyrer og bedyre at man skal følge bedre opp. Det betyr som regel flere rapporter og tøffere krav. 

Lupe. Mediene er en sentral drivkraft i et system der det knapt finnes grenser for hva en politiker kan bli holdt ansvarlig for. Riksrevisjonen og tilsynene går først med lupe, mediene kommer etter med sjokktitler. Det er fristende for opposisjonen å henge seg på. I København er de blitt enige om å motstå fristelsen og gi den tillitsbaserte ledelse en mulighet. Det er nesten for godt til å være sant.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 28. APRIL 2014
Gå til innlegget

Pappa Hareide

Publisert over 7 år siden

Hvis Knut Arild Hareide mener det å være statsråd ikke lar seg forene med å være småbarnspappa, er det grunn til å stille spørsmål med om han ved neste korsvei bør trekke seg som partileder.

Hvis et parti vil inn i regjering, er jobben til en partileder å fronte partiet i regjeringen.

Knut Arild Hareid er en dyktig, reflektert, sympatisk, åpen, ærlig og ansvarsfull politiker. At han er blitt en pappa av første klasse, er det ingen som tviler på. For noen er det å bli mor eller far en sterkt perspektivsettende opplevelse. Hareide fortalte til VG lørdag at to uker gamle Sara Margrete allerede har endret livet hans. Han får høre at han virker roligere og mindre stresset. Han bebuder en landsmøtetale som blir mer visjonær på grunn av de tanker han har fått etter å ha blitt pappa.

- Jeg skal ikke si at Stortinget er en boble, men jeg har fått litt annet perspektiv på ting. Hvis jeg kommer i en posisjon hvor jeg må velge mellom å bruke tid med Sara og Lisa Maria (kona) og statsrådsjobb, så velger jeg familien, sier Hareide og legger til at det er viktigere for han å få KrF inn i en regjering enn at han selv skal være en del av den.

Vårt Land følger i dag opp og kan bekrefte at det er et realistisk utfall at Hareide sier nei til å bli statsråd. 

Knut Arild Hareide er i ferd med å rote det til både for seg selv og KrF med sine antydninger om at han vil si nei til en statsrådspost hvis KrF går inn i regjering. Skal vi ta Hareides uttalelser på alvor, bør han nå avskrives som statsråd. For det å være statsråd og partileder er så arbeidskrevende at han gjentatte ganger vil måtte velge bort datteren og kona til fordel for politikken. Et parti og et departement kan ikke styres etter en leders situasjon på hjemmebane. Å være statsråd og partileder er en altoppslukende aktivitet som går ut over familielivet. Det ønsker ikke Hareide. Det står respekt av et slikt valg. Det er godt at menn står fram og sier nei til karriere for å kunne ta større ansvar for barn og familie.

Det finnes en del særdeles arbeidskrevende jobber i vårt samfunn. Å være statsråd er en slik jobb. Skal en lykke som statsråd, må en henge i stroppen ofte fra morgen til kveld. En har ansvar for hva hundrevis av medarbeidere foretar seg. Det dukker opp saker ustanselig – og de krever raske reaksjoner og tilsvar. Slik er det bare.

For tiden er ikke SVs partileder Audun Lysbakken statsråd. Det skyldes en arbeidsulykke og den merkverdige forestilling at det kanskje kan være en fordel for SV at partilederen ikke sitter i regjering. Tanken var at han da skulle være friere til å markere partiets politikk. Lysbakken er også pappa, og han er også opptatt av å få være nok sammen med barna sine. Men han har aldri antydet at han ikke er statsråd fordi han vil ha mulighet til å være mer sammen med barna.

I Lysbakkens tilfelle kan en stille spørsmål om hans pappapermisjon førte til at han ikke fikk tatt fatt i saken som felte han som statsråd tidlig nok. Da kunne han kanskje ha hindret at dette utviklet seg til en sak han mistet kontrollen over.

Alle partier ønsker å få valgt partilederen sin inn på Stortinget. Det er selvsagt mulig å være partileder uten å være stortingsrepresentant. Det er også mulig å være partileder for et parti som er i regjering uten selv å være statsråd. Men for regjeringen og partiet en leder, er det en svakhet. En statsminister ønsker å jobbe tett og daglig med partilederne. En regjering bruker mye tid samme, det knyttes bånd og når kriser skal løses, er det viktig at de som har det øverste ansvar, kjenner hverandre godt og stoler på hverandre. Lysbakken gikk ut av en regjering han hadde vært medlem av i to og et halvt år for å bli partileder. Kristin Halvorsen fortsatte i regjeringen. Det har gått greit nok. Det er langt mer krevende det Hareide ser for seg, at han skal sitte på utsiden i Stortinget og ikke daglig delta i regjeringens politikkutforming innenfra.   

Det er uklokt av Hareide til å utbasunere sin pappalykke på den politiske arena slik han har gjort. Nå bidrar han til å så tvil om KrFs vilje og evne til å delta i en regjering. 

Denny typen private valg egner seg best for å bli meddelt offentligheten i form av en beslutning. Da blir det litt styr når saken blir kjent- og så er det over. Nå risikerer Hareide å måtte kommentere ørten ganger i valgkampen om han vil bli statsråd eller ikke. Det blir fokus på Hareide, ikke på politikken.

Hareide bør forsøke å rydde opp på landsmøtet til helgen. Enten får han si at han uttalte seg uten å tenke seg særlig godt om og at han er motivert for å bli statsråd hvis KrF gjør en godt valg og får gjennomslag for sin politikk. Eller så får han si at han ikke vil bli statsråd fra i høst av. Så vet vi det.

Hvis Hareide står fast på at han ikke vil være statsråd, er det naturlig at det stille spørsmål ved om han vil være partileder særlig lenge.

Gå til innlegget

Utsugerne i H&M

Publisert nesten 8 år siden

Virke bør ekskludere Hennes & Mauritz for grov og helsefarlig utnyttelse av arbeidere. Hvis ikke bør Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon og flere med dem melde seg ut i protest.

Det er gammelt og elendig nytt at de store kleskjedene betaler arbeidere i fattige land en lønn som er så lav at de ikke kan leve av den. Med jevne mellomrom henter mediene fram eksempler på hvor ille det er selv om de store kjedene prater om å vise samfunnsansvar og viser til vedtatte policydokumenter. Det som står på papiret betyr null og niks. Det er praksis som teller. Og den er til å grine av.

Nylig ble det vist en dokumentar på svensk TV 4 som viser at tekstilarbeiderne i Kambodsja ikke tjener mer enn 350 kroner per måned.Dette utgjør rundt en fjerdedel av hva en arbeidstaker må tjene for å kunne leve et liv i verdighet, i følge tall fra fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner. Med noen lønnstillegg for mat, husvære og transport kan lønnen komme opp ca. 475 kroner per måned. Situasjonen er så ille at det i fjor ble rapportert om mer enn 2400 tilfeller av masse-besvimelser på grunn av stress, lange arbeidsdager og underernæring. Den internasjonale kleskjeden H&M er blant dem som ikke vil betale en lønn arbeiderne kan leve av. De sier de har tatt opp med myndighetene at de bør øke minstelønnen og at saken har «topp prioritet». Det er bare prat. Dette kan de få gjort noe med i løpet av en uke om viljen er til stede. Saken er at det H&M først og fremst er opptatt av, er å vinne konkurransen om å tilby klær til lave priser og slik sikre seg størst mulig profitt og vil. En annen kleskjede, Zara, har bestemt seg for å betale levelønn. Det betyr litt dyrere klær selvsagt.

Rovdyrkapitalisme

Folk burde jo strømmet ut i gatene for å protestere, oppfordre til å boikotte H&M og heller handle hos Sara. Ansatte i H&M burde sagt opp jobben og sluttet seg til boikotten. Det H&M driver med er renspikket rovdyrkapitalisme og utnytting av verste sort. Men det skjer ikke. Folk vil ha billige klær. H&M har 2699 butikker over hele verden og har et årsoverskudd på rundt 15 milliarder kroner. Men levelønn har de ikke råd til. 

Dette er en sak både biskoper og andre burde grepet fatt i. Det fenomenet vi her står overfor for, er grundig behandlet både i Det nye og Det gamle Testamentet. Det er mulig å hente ut en tirade at kraftuttrykk fra profetene og slenge de rett i fleisen på ledelsen i flere internasjonale kleskjeder. Det hadde gjort seg med noen saftige, fordømmende kraftuttrykk som hadde fått representanter for handelsstanden til å si at de er sjokkert over en prest, en ungdomsleder eller en biskops språkbruk.

Pengemakten er sterk. Det må nok mer til for å få stagget utsugingen av de fattige. H&M er medlem av arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Virke mener kleskjedene bør betale levelønn. Men hva hjelper det å mene det når medlemmene gjør som de vil? Virke bør komme seg ut av pratestadiet. De bør stille krav til kleskjedene om at de skal merke hvor klærne de selger er produsert og garantere at det er betalt levelønn til arbeiderne. Hvis ikke H&M skjerper seg, bør ikke Virke være bekjent av å ha H&M som medlem.

Et salig bråk

I Virke er også organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Norges KFUK-KFUM, Kirkens Bymisjon og en rekke andre frivillige og humanitære organisasjoner. De bør reise opprørsfanen og gi beskjed til Virke om at de ikke vil være med i en organisasjon som har medlemmer som plager og utnytter verdens fattigste helse. La Virke velge mellom H&M og flere med dem og de humanitære organisasjonene. Snakk med Spekter om det er mulig å melde seg inn der.

Kirkens Nødhjelp bør gå i front. De har som formål at de skal drive politisk påvirkning og bruker om lag 10 prosent av innsamlede midler til det. Å mane til kamp mot H&M og andre suspekte kleskjeder i Virke, kan være like effektivt som mye annet en holder på med.

Det vil bli et salig bråk. Det er ikke spøk å legge seg ut med kapitalmakten. Men det er ved å lage bråk- protestere, melde seg ut, oppfordre til boikott- en kan nå inn til konsernledelsen i H&M. De blir bekymret når merkevaren blir knyttet til grov utnyttelse av verdens fattige. Markedsmakten har kapitalmakten respekt for. Det er med markedsmakt H&M må tvinges til større ansvarlighet.

Gå til innlegget

Sykehusstraff og styringspanikk

Publisert nesten 8 år siden

Aps ide om at de skal straffe sykehus for feilbehandling, viser at de er angrepet av ubehjelpelighet og styringspanikk. Det må være pinlig å bli satt på plass av Frp i styring, deres egen spesialøvelse

Aps nestleder, Helga Pedersen, kunne i går fortelle at Arbeiderpartiet åpner for å gi mindre penger til sykehus som tabber seg ut og skader pasientene. På partiets landsstyremøte i går sa hun at de var rede til å «bruke pisken» for å få ned feilbehandlinger på norske sykehus.

Hun brukte den fiktive pasienten «Signe» som eksempel.

– Dersom hun får en infeksjon som følge av feilbehandling, eller faller og brekker et ben fordi sykepleierne ikke passer på, skal ikke sykehuset få betalt for behandlingen av Signe, sa Pedersen.

Det hadde lignet Frp å foreslå noe slikt. De har ved flere anledninger tatt til orde for en tøffere linje overfor de innen offentlig sektor som ikke leverer. Men Frp gjør det klart at Helga Pedersen er i ferd med å rote seg bort i en blindvei.

– Feilbehandling skyldes ofte underbemanning der sykepleiere løper beina av seg og ansatte jobber for lange vakter, og da hjelper det ikke med færre ressurser. Man må tilføre såpass med ressurser at feil som følge av dårlig bemanning og lange vakter reduseres, sier talsmann for Frp i helsesaker, Per Arne Olsen, til nrk.no. Vel talt.

Å anstrenge seg for at ikke pasienter får feil behandling er en normalaktivitet i landets sykehus. Derfor skjer det heller ikke spesielt mye feil ved norske sykehus. Å få redusert antall infeksjoner og feilbehandlinger har stått på dagsorden i årevis. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bebuder at det vil bli tatt nye initiativ for å få ned antallet feilbehandlinger. Saken er at hun ikke kan gjøre særlig mye med det.

De siste ukene er det avdekket alvorlig feilbehandling ved Ahus. Det er mulig Helga Pedersen i farten bare har funnet på noe å si som hun håper skal demonstrere at Ap virkelig vil ta saken på alvor. I så fall er dette en strøtanke som raskt vil gå i glemmeboken. Da kan vi skrive det på kontoen «politikere som slenger ut av seg noe for å skape inntrykk av at de tar en sak på alvor».

Hvis Ap faktisk mener det Helga Pedersen sier, er det ille. Dårlig behandling og feil behandling har blant annet sammenheng med bemanningen. Aftenpostene skriver i dag om at ansatte på Ahus på nytt har varslet om så lav bemanning ved en avdeling at det truer pasientens sikkerhet.

Hvis «Signe faller og brekker et ben fordi sykepleierne ikke passer på», for å bli i Pedersens bilde, skal altså sykehuset ikke få betalt for behandlingen. Men hva skjer dersom manglende tilsyn har sammenheng med at det rett og slett er for mange pasienter på posten i forhold til antall sykepleiere? Og hvordan ser Helga Pedersen for seg at det vil gå med pasientskader dersom sykehuset skal straffes slik at de må redusere bemanningen enda mer?

Styringssyke

Helga Pedersen en infisert av en styringssyke som gjør vondt verre. Verden er ikke slik at man kan sitte i Oslo og vedta systemer for økonomiske straffetiltak som fører til at antallet feilbehandlinger går ned. Pedersen har diktet opp en verden som ikke finnes. Hun eier ikke forskningsmessig belegg for sine tanker.

Det vil ikke fungere om fremtidige helseministre skal jage rundt i sykehusene med pisk. Helga Pedersen kan trygt ta det utgangspunkt at det ikke er noen som er med opptatt av å gi pasienter en god behandling enn leger og sykepleiere. Det er jobben deres. Det er ingen ting de heller vil enn å hjelpe. Det er ingen ting de blir mer fortvilet over enn at det skjer feil og at pasienter lider. Det er dette lederne i sykehuset må bygge opp under. Det handler om hva en hele tiden kan foreta seg for å bli bedre.

Når Helga Pedersen lanserer sine nye styringstanke få uker etter 22.juli-kommisjonen har levert sin rapport, forteller det at kritikken knyttet til 22.juli ikke har nådd inn. Det knapt noe som blir mer styrt enn politiet med sine 122 mål. Den voldsomme detaljstyringen er en del av problemet.

I organisasjonslitteraturen opererer en med begrepet «paradoksal intensjon». Det går ut på at man i praksis kan oppnå det stikk motsatte av det en vil oppnå, og motsatt, ved å styre mindre, kan en oppnå mer. Helga Pedersen anbefales å studere fenomenet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere