Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Demonterte støttehjul

Publisert rundt 6 år siden

Framfor å lulle seg inn i gårsdagens folkekirketenkning, bør kirken følge Sørens Kirkegaards råd om å kaste seg ut på 70 000 favner dyp; si nei til milliardene fra staten og ta sjansen på medlemsavgift.

Det burde vært innkalt til krisemøte i Den norske kirke, ikke for ta enda en runde på homofile som vil gifte seg i kirken, hvordan en skal organisere seg og bli arbeidsgiver for prestene, hvilke salmer som skal synges nå og da eller diverse liturgiske spørsmål. En burde drøfte hvordan en skal være kirke og få medlemmene til å betale når folkekirken er i full krise og en må regne med lavere bevilgninger fra stat og kommune?

Utviklingen er ikke til å ta feil av. Det er nå bare 62 prosent av befolkningen som blir døpt. I Oslo er det 40 prosent av medlemmer i Den norske kirke som ikke døper barna sine. Dåpsprosenten har falt med 10 prosent bare på fire år fra 2008. I denne perioden sank kirkelige vigsler med 15 prosent. En del steder er det fortsatt slik at godt over halvparten av de unge konfirmerer seg. Gruppen aktive kirkegjengere synker år for år. I en del bydeler i Oslo er Den norske kirke mer en minoritetskirke enn en folkekirke.

Magasinet Strek har i siste nummer foretatt et femti sider dypdykk ned i underliggende trender i folkekirken og stiller spørsmålet om hvilken strategi Den norske kirke akter å møte utviklingen med. Magasinets redaktør, Asle Finnseth, mener det haster for kirken med å kaste de statlige støttehjulene og legge opp til at medlemmene skal finansiere driften av kirken. Slik er det de fleste steder i verden. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å støte på «kirkeskatten».

Melde seg ut. «Gjønnesutvalget» foreslo alt i 2006 at kirken måtte få eller ta ansvar for egen økonomi. Når denne tanken ble gjemt bort, skyldes det frykten for at folkekirken skal svekkes om det blir mulig for landets innbyggere å velge bort medlemsavgiften. For syv, åtte hundre kroner året per medlem, burde det være mulig å finansiere Den norske kirke. Det vil selvsagt være noen titusener som vil melde seg ut, kanskje flere etter hvert. Men folk vil få et annet forhold til en kirke de aktivt vil være medlem i. Og kirken vil måtte ta ansvar for å organisere seg effektivt og kutte ut mye av det dobbeltarbeidet som skjer i dag.

«Tiden er ikke inne for denne debatten», sier talskvinnen for biskopene, Helga H. Byfuglien til Strek. Det er forståelig at en folkekirke som er i fritt fall, som trues av splittelse og som sliter med å bli enige om hvordan en skal organisere seg, ikke orker å ta fatt i spørsmålet om hvordan driften skal finansieres. Det er ofte slik med organisasjoner i krise. En har nok med seg selv, folk vokter sin egen tue og en makter ikke å forholde seg aktivt til utviklingstrekkene i omgivelsene. 

Stortingsrepresentant Svein Harberg, leder for Høyres livssynspolitiske utvalg og for Familie- og Kulturkomiteen i Stortinget, sier til Strek at kirken gjør lurt i å utrede ulike modeller nå slik at en står rustet når debatten kommer for alvor. Han mener politikerne bør vurdere finansiering av hele frivillig sektor, herunder kirker og trossamfunn.

Kommunene. Det er ofte slik at når en føler seg klar, er det for seint. Det er satt i gang en prosess med tanke på voldsomme endringer på kommuneplan de neste tre årene. Med større kommuner må en forvente krav om sammenslåinger også innen kirkelig sektor med sikte på å spare penger. Og når det blir lenger avstand mellom menighetene og det besluttende organ, må en egne med redusert bevilgninger. Bevilgningene til dagens kirkelige aktiviteter med fallende oppslutning vil sitte lenger inne mange steder. Bare spør menighetene i Drammen der det var nummeret før det ble dramatiske kutt i bevilgningene i fjor.

Fri kirke. Den største strategiske feilen Den norske kirke kan gjøre, er å klamre seg til en folkekirkemodell, en finansieringsform og et styringssett som hører gårsdagen til. I framtiden gjelder det å være fri kirke og satse på at så mange som mulig av folket velger å høre til i en kirke framfor å leve som kirkeløse. For en kirke som i århundrer har sittet på statens fang, fortoner det å reise seg og gi beskjed om at en nå vil gå på egne bein også når det gjelder finansiering, som å oppsøke en krise. En krise er en kombinasjon av en trussel og en mulighet. For en kirke gjelder det å tro på mulighetene og ikke lukke øyne for de endringer som er på gang.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR 15. JULI 2014 I VÅRT LAND

Gå til innlegget

Gigantplan 
som redning

Publisert rundt 6 år siden

Med et gigantsykehus til 40-50 milliarder kroner tror direktør Bjørn Erikstein han kan rydde opp i kaoset rundt Oslo Universitetssykehus. Andre hevder gigantomani-­tenkningen vil øke problemene.

De plages fortsatt av daglige fusjonssmerter ved Oslo Universitetssykehus (OUS), selv om det nå er gått over fem år siden Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Aker og Ullevål sykehus ble slått sammen. Ledelsen ved sykehuset har strevd uavbrutt med å finne medisiner som demper smertene og får sykehuset til å fungere som forutsatt. Nå mener administrerende direktør Bjørn Erikstein at han har funnet vidunderkuren. Han vil bygge et nytt sykehus til over 40 milliarder kroner i forlengelse av dagens Rikshospitalet over ringveien og nedover på Gaustadområdet.  Det mangler ikke på visjoner og planer for hvor bra dette skal bli for pasientene, de ansatte, den medisinske forskningen og Oslo kommune. OUS skal bli en «snakkis» i hele Europa. Det er bare å helle en bøtte kaldt vann over den slags tale. De sa det samme da planene for Oslo Universitetssykehus ble lansert. Denne fusjonen inngår i dag i pensum for hvordan fusjoner ikke skal gjennomføres.

Håndplukket. Siri Hatlen ble håndplukket til stillingen som sjef for sykehuset, men etter to år kastet hun kortene fordi styret og eieren Helse­ Sør-Øst virret fram og tilbake med hensyn til den langsiktige strategien.

Nå er Bjørn Erikstein der Siri Hatlen slapp. Han må ha en plan for hvordan han skal få sykehuset til å henge bedre sammen. I dag er det spredt på 200 bygninger på over 60 ulike adresser. ­Store deler av bygningsmassen på Ullevål er falleferdig og uegnet for sykehusdrift. Det vil koste 20 milliarder å få dagens bygninger opp på et forsvarlig nivå, og det må bygges nytt for å møte økningen i pasienter de neste ti­årene. Økonomien er elendig. De sliter vettet av seg for å få de ulike IT-­systemene til å fungere på tvers av de gamle sykehusene. En rekke ledere har sluttet i protest mot dårlig ledelse og pekt på at det ikke er samsvar mellom oppgaver og budsjett.

Færre kvadratmeter. Erikstein mener de kan klare seg med langt færre kvadratmeter nybygg og at dagens gigantiske vedlikeholdskostnader vil gå drastisk ned med et nytt sykehus. Ved å gi det store Ullevål-området til Oslo kommune i bytte mot langt færre kvadratmeter på Gaustad, vil kommunene få arealer til hundrevis av boliger, skole og barnehager.

Nå skal gigantplanen ut på høring. Det ligger an til at helseminister Bent Høie får en saftig sak å bite i. I den nasjonale helse­planen han skal legge frem for Stortinget neste år, må han vie Eriksteins visjoner og frimodige planer et eget kapittel. Det blir garantert rabalder. Politikerne vil bli dynget ned av elendighets­beskrivelser av sykehusbygninger. Det er behov for nybygg både her og der.

Eriksteins kongstanke er faglig og politisk omstridt. Professor i helsemedisinsk økonomi, Jon Magnussen ved NTNU i Trondheim, sier til Kapital at han ikke tror på driftsøkonomiske gevinster ved prosjektet. Dessuten er det bare rundt femti prosent av fusjonene som gir de planlagte effektene en ville oppnå. OUS må så langt regnes blant de fusjonerte misfostrene, ikke minst på grunn av problemene knyttet til elendige sykehusbygninger.

Luftslott. «Vi må stanse dette nå,» sier Harald T. Nesvik, Frps parlamentariske leder til Ukeavisen Ledelse. Jan Bøhler (Ap) kaller planene et luftslott, men offisielt har ikke Ap noen mening om saken.

Tidligere direktør ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, mener Erikstein styrer mot norgeshistoriens største kaos­prosjekt. Johannessen har fått med seg hotellinvestor Arthur Buchardt og direktøren i Radiumhospitalets Forskningsstiftelse for å gi Radiumhospitalet en oppstandelse framfor en begravelse. Han mener et av Europas ledende miljøer innen kreftmedisin er i ferd med å dø hen som følge av den vanskjøtsel det blir utsatt for i OUS-systemet.

Disse tre vil bygge nytt Radiumhospital for fire milliarder og knytte det tett opp til kompetanse- og innovasjonsmiljøet Oslo Cancer Cluster som neste år åpner et nybygg på 35.000 kvadratmeter like ved. Nå har de også fått Øyvind Eriksen i Aker med på laget. Flere pengesterke aktører kommer nok til. De ser for seg et nytt Radiumhospital som kraftsenter i et miljø med private investorer som bidrar på ulike måter – og intensivert innsamling til kreftforskning. Slikt har Høyre sansen for. Snart lanserer de nok kravet om at driften må tas ut av OUS jo før jo heller.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. JULI

Gå til innlegget

Solveig Horne - tilpasset statsråd

Publisert rundt 6 år siden

Det er de som mener Solveig Horne har forlest seg på Pauli ord om at det ikke bare er lov, men at det til tider er strategisk lurt å være en jøde for jøder og en greker for grekere.

Ingen ting er som venner. Fiender er heller ikke å forakte. En vet hvem en skal sikte på i kampens hete og hva en alltid skal angripe når anledningen byr seg. Lenge har kirken vært en fiende for de homofile. Det er i ferd med å endre seg, fordi stadig flere kristne står fram med støtte til de homofiles sak. Om Kirkemøtet til slutt sier ja til at homofile kan gifte seg i kirken, blir det sikkert ryddet plass til et knippe prester og et par biskoper fremst i homoparaden gjennom Oslos gater. Slik kan det markeres hvem som ble vinnere og tapere i det ideologiske slaget som har vart i flere årtier. 

Men det må vel gå en grense for å la fiender plutselig framstå som venner? Nei, mente Bjørgulf Vinje Borgundvaag, daværende rådgiver i Høyre, nåværende statssekretær i Kulturdepartementet. Han fikk arrangørene av homoparaden Europride som toget gjennom Oslos gater i helgen, med på å invitere familie -og likestillingsminister Solveig Horne til å åpne festivalen. Protestene uteble ikke. Kritikerne trodde ikke noe på at Horne hadde blitt en homovenn.

Ved siden av KrF blir Frp sett på som det minst homovennlige partiet på Stortinget. Da Horne ble statsråd, ble hun nærmest regnet som en «homofob», en med manglende toleranse for og vrangforestillinger om homofili. Hun ble herjet med i mediene blant annet for sitt tidligere spørsmål om det er greit at det blir lest «homoeventyr» for små barn.

Horne og Listhaug. Siv Jensen valgte å sende to av sine modige kvinner, Sylvi Listhaug og Solveig Horne, inn i hver sin løvens hule. Det var nummeret før byråkrater gikk i sjokk da de fikk høre at de skulle få en sjef fra Frp. De to ministrene bedyret imidlertid at de var sterkt opptatt at det de hadde fått ansvaret for og at ingen trengte å bekymre seg over at landbruket, likestilling og integrering ikke skulle bli styrket. 

Horne og Listhaug valgte imidlertid ulike strategi. Fighteren Listhaug har fått bøndene til å skjelve i kjeledressene og har startet en aldri så liten revolusjon i landbruket. Horne har tilpasset seg og gir ikke inntrykk av å ville snu opp ned på det SV-statsrådene før henne har fått til. Horne mistenkes for å kjøre på to spor som går i ulik retning og for å bedrive en avansert form for dobbeltkommunikasjon. Hun bedyrer at hun er «veldig for» pappapermisjon, men lanserer samtidig en lovendring som gjør det lettere for fedre å snike seg unna noen måneder som «bleieskiftarbeidere» på heltid.

Strever. Horne har, som flertallet av biskopene i Den norske kirke, tatt konsekvensen av at full anerkjennelse av homofiles rettigheter og krav i dag framstår som et testspørsmål på toleranse, demokrati og respekt for menneskers rett til å leve sine liv i tråd med det de opplever som rett og nødvendig for dem selv. Horne strever for å bli oppfattet som en sann og ekte del av den likestillingen hun har ansvaret for. 

Da Sylvi Listhaug var byråd i Oslo, sa hun i forbindelse med Skeive dager at hun hadde lite sans for halvnakne folk som danser rundt i gatene. Horne har funnet ut at det er lurt å paradere i Oslos gater sammen med «de skeive» og deres støttespillere. Hun leverer etter forventingene i eget departement og bidrar til å gjøre Frp til et stuerent parti i et flertall av folket.

Horne har tidligere gitt Forsvaret en inkluderingspris der de blant annet berømmes for bruk av hijab og halalmat i kantinene. Det fikk partikollega Christian Tybring Gjedde og andre til å lure på om det hadde klikket for ministeren. Frp mener likestillingsombudet bør fjernes, men i januar tok Horne til orde for at ombudet burde få større makt til å slå ned på lovbrudd. Som stortingsrepresentant gikk Horne imot støtte blant annet til homomagasinet Blikk og tilsvarende tiltak og uttalte i den forbindelse at «transpersoner hører hjemme under pasientlovgivningen». Som statsråd bevilger hun penger til dem hun tidligere vendte tommelen ned for.

Knapt noen møter seg selv så ofte i døra som politikere. Horne har funnet ut at det lureste er å forsøke å være en jøde for jødene og en greker for grekerne så godt det lar seg gjøre. Hun har skuffet de som trodde hun orket å være en jøde for grekerne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JULI 2014

Gå til innlegget

Pensjon i tynn tråd

Publisert over 6 år siden

De offentlige pensjonsforpliktelsene er blitt så gigantiske at regjeringen, som ifølge Erna Solberg skal strutte av handlekraft, ikke orker annet enn å skyve det hele under teppet enda et år.

Det offentliges pensjonsforpliktelser overfor sine ansatte beløper seg til 4.355 milliarder kroner. Det er mer enn vi har syltet ned i Oljefondet. Hvert år øker forpliktelsene med flere milliarder. Politikerne vet at dette ikke kan fortsette, ikke engang for søkkrike Norge. Vi kan fort komme i den situasjon at pensjonsforpliktelsene vokser raskere enn de fondene staten eier.

Problemene har oppstått fordi kostnadene med såkalt ytelsesbasert pensjon har økt dramatisk som følge av høyere levealder. I slike ordninger er arbeidstaker sikret 66 prosent av lønnen ved fratredelse så lenge de lever. I stat og kommune og i frivillige organisasjoner har de slike ordninger. I næringslivet har de for lengst tråkket på bremsen. Ytelsesbaserte ordninger blir erstattet på løpende bånd med såkalt innskuddspensjon, selv om ansatte er imot. Når minimum 2 prosent av lønnen settes inn på en konto for hver ansatt, er det avkastningen som avgjør hvor stor pensjonen blir. Det blir mer usikkert for de ansatte, men arbeidsgiver blir kvitt en risiko og vet til enhver tid hva pensjonen koster. LO mener arbeidsgiverne har sluppet for lett unna og sier de er klare for streik for å tvinge NHO til å forbedre dagens innskuddspensjon.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2007, var tanken at den skulle gjelde både for privat og offentlig sektor. Arbeidstakerne i stat og kommune satte seg imidlertid på bakbeina - og slik sitter de fortsatt. De er overbevist om at de vil komme dårligere ut om de aksepterer å gå over på innskuddspensjon. Det har de rett i. Kanskje en ny ordning som er på trappene der en kombinerer elementer fra ytelses- og innskuddspensjon, kan gi en løsning.

Ingen lokkemat. For å lede arbeidstakerne i stat og kommune ut av ytelsespensjonen, må arbeidsgiver ha noe å lokke med. Så langt har ikke regjeringen hatt noe lokkemat å komme med. Derfor er det bare tusenlapper det forhandles om i årets lønnsoppgjør. Pensjonsmilliardene er feid under teppet.

Pensjonsforpliktelsene skaper hodebry på mange plan. Når arbeidsgiveransvaret for prestene nå skal føres over til Den norske kirke, kan det kanskje snekres i hop en spesialavtale som gjør at de fortsatt kan forbli i Statens pensjonskasse. Det er en dårlig løsning. Det som bør gjøres, er å føre pensjonsforpliktelsen over fra staten til kirken. Da må staten bla opp en del milliarder som må kostnadsføres i budsjettet. Det sitter langt inne.

Krise i kulturen. Flere diakonale institusjoner har pensjonsforpliktelser som de ikke orker å forholde deg til. Flere av disse organisasjonene er teknisk konkurs. De drømmer om et under, at staten skal løse problemet ved å ta et jafs fra Oljefondet og føre over til dem. Kirkens Bymisjon er en av de få organisasjonene som har tatt grep for å få kontroll. Til høylytte protester fra de ansatte har de meldt seg ut av Virke for å få avviklet ordningen med ytelsespensjon. Andre organisasjoner sover sin tornerosesøvn – det er en søvn inn i konkurs og død.

Noen av landets kulturinstitusjoner er enda verre ute. De 42 organisasjonene som er organisert i Norsk teater- og orkesterforening (NTO), har i løpet av fire år fått økt pensjonspremiene sine med 72,5 millioner kroner og mangler 800 millioner kroner for å få dekket sine pensjonsforpliktelser. Situasjonen er mest kritisk for Operaen i Oslo som på grunn av økte pensjonskostnader må kutte staben med 32 årsverk i år.

Utsette. For en uke siden ble det i tariffoppgjøret for dansere, skuespillere og sangere enighet om å utsette problemene enda et år. De skal i samlet flokk ned på sine knær og be staten om mer penger. I mellomtiden skal de utrede en ordning med innskuddsbasert pensjon. De ansatte vil bli satt under et sterkt press for å godta at ytelsespensjonen skrotes. Hvis ikke, må flere ansette bli oppsagt.

Kulturminister Thorhild Widvey er ikke den som gir ved dørene. Hun sier til Klassekampen at hun ikke har noen krisehjelp å komme med. Institusjonen må selv løse problemene med økte pensjonsutgifter.

De ansatte i staten akter å forbli pensjonsbaroner så lenge som mulig. De trenger ikke bekymre seg for konsekvensene. Prester og andre ansatte i kirker og organisasjoner har neppe noe annet valg etter hvert enn å skille lag med de statlige pensjonsbaronene og innstille seg på en dårligere pensjonsordning enn de fleste av dem har i dag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. MAI 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere