Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Stålsett burde beklaget mobbe-beskyldning

Publisert over 5 år siden

Sturla Stålsett burde i anstendighetens navn beklaget sitt ordvalg. Nå traver han rundt som en vandrende selvmotsigelse.

Min kommentar, «Slagmark og seierherrer», i Vårt Land 5. januar, har fått John Kaufman (Vårt Land 8. januar) til å legge ut om hvordan makt og skitne metoder ble benyttet for 1.500 år siden da biskopene hadde særdeles stor makt i kirken. Det er interessant nok, men det har minimal relevans. Det holder lenge å gå omtrent 500 år tilbake og stoppe opp ved Den norske kirkes bekjennelse. Augustana knesetter det prinsipp at spørsmål av læremessig karakter skal avgjøres av embete, representert ved biskopene, og det alminnelige prestedømme som består av de troende i menigheten.

Å legge opp til ordninger der kirken skal styres som om den var et land, som en nasjon med egne partilister, organisert interessekamp og avansert fraksjonsvirksomhet, er et fremmedelement for en kirke med et gudgitt oppdrag. Det står i direkte strid med den enhetens tjeneste biskopene ordineres til.

Ideologikritikk. Karl Øyvind Jordell (Vårt Land 8. januar) mener jeg skriver mot bedre vitende når jeg hevder at Kirkemøtet føyer seg etter politikerne. Jeg mener ikke å si at det er politikerne som har diktert at det skal kunne stilles flere lister.

Jeg kritiserer kirkens lederskap for ikke å drive ideologi­kritikk i møte med de poli­tiske styringsforventingene. Kirken står i fare for å gå seg vill i den politiske­, byråkratiske tradisjonen den er vikle inn i. Ledelsen i Den norske kirke bør søke råd hos de andre kirkesamfunnene for hvordan de bør organisere seg og utvikle dugelige styringsorganer.
Et av de mest påfallende trekk ved utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene er biskopenes svekkede posisjon. De prater og utreder like mye som før, men de bestemmer mindre. I århundrer har biskopene vært de sentrale lederne i kirken. Nå er det like før de ender opp som sekretærer med talerett.

Armslag. En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere. Biskopene er ordinert til å utøve et læreansvar. Det må i det minste bety at det i lærespørsmål eller praksis av læremessig karakter må være to tredjedels flertall blant biskopene over en periode før saken legges fram, ikke til behandling, men til godkjenning i Kirkemøtet. Hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene slik at de kan gå nye runder.
«Åpen Folkekirke» med Sturla­ Stålsett i spissen vil dure i vei med egne lister for å få avgjort homofilsaken en gang for alle. Han sier til Vårt Land at det må skapes kultur for uenighet i kirken.

Samtidig sier han til Aftenposten at Øyvind Benestad driver med mobbing. I Vårt Land 8. januar skriver han at han ikke mener det. Da burde han i anstendighetens navn beklaget sitt ordvalg. Nå traver Sturla Stålsett rundt som en vandrende selvmotsigelse.

Låser. Organisasjoner som opplever vekst og framgang, har tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger. Det går gjerne tregere i en kirke enn i opinionen. Beslutninger må ofte modnes fram. Å kjøre på med heftig valgkamp med sårende karakteristikker låser situasjoner.

Den politisering og interessekamp som det nå legges opp til, under dekke av at det skal styrke folkekirken …, la meg sitere Bjørn Eidsvåg: «Fremmede har fortært din kraft, men du ser det ikke. Ditt hår er for lengst blitt gråsprengt, men du ser det ikke».

Gå til innlegget

Slagmark og seierherrer

Publisert over 5 år siden

Biskopenes metode er å foretrekke framfor det som kan utarte til en ­skitten valgkamp når en av de store krisene i Den norske kirke skal løses.

Programmet for en svekket­ folkekirke finner man i Stålsett-utvalgets innstilling som ble lagt fram i 2013. Her er poenget at Den norske kirke skal strippes for alle privilegier for å kunne få full frihet som kirkesamfunn.

Alle trossamfunn og livssynsretninger skal stilles på lik linje både med hensyn til støtte og offentlig oppmerksomhet. Slik blir det hvert enkelt kirkesamfunns tros- og livskraft som vil avgjøre hvilken posisjon det får hos folket.

Det er en sliten og splittet folke­kirke med bøtten full av ­interne problemer som sleper 
seg inn i det nye året. Den sliter med å finne ut av hvordan makt innad skal fordeles når de skal bli herre i sitt eget demokratiske hus.

Skal ligne hverandre. Når Stortinget skal behandle en ny kirkelov i år, får vi vite om politikerne vil klare å holde fingrene­ av fatet selv om de ikke er helt fornøyd med demokratiet i kirken. Jo mer demokrati, desto bedre kirke, tror de. Tanken er at politikk og kirke skal ligne på hverandre – i demokratiets navn. Derfor har de, stikk i strid med tenkning i Stålsett-utvalget, bestemt at de kirkelige valg holdes i tilknytning til de politiske valgene.

«I et demokrati er det et grunn­element at folk står imot hverandre» uttalte Martin Kolberg (Ap) til Klassekampen etter kirke­valget i 2011. Han krevde alternative lister og mer valgkamp for å skape det han kalte et «levende demokrati». I politikkens verden deljer meningsmotstandere løs på hverandre. Nå er det bare for de som stiller til valg til Kirkemøtet å ta etter de politiske slagbjørnene.

Noen tror folkekirken i år vil bli styrket gjennom en beinhard, åpen maktkamp slik vi kjenner det fra politikkens verden. Prost Trond Bakkevig mener dette er veien å gå og har kritisert Kirke­rådet for å motarbeide demokratiet ved å vende tommelen ned for flere lister ved kirke­valget kommende høst. Men Kirke­møtet grep inn og gjorde som politikerne ville.

– En mobber. Sturla Stålsett, professor ved Menighetsfakultetet, har tatt regien. Som leder for bevegelsen «Åpen folkekirke» står han fram som folkekirkens ihuga talsmann og forsvarer. Målet er å få valgt flest mulige tilhengere av at kirken skal vie homofile til Kirkemøtet.

Øyvind Benestad har svart med å danne grupperingen ­«Levende folkekirke» for å få flest mulige motstandere av homofil vigsel inn i styre og stell.

Stålsett liker ikke Benestads ­initiativ. Han vil gjerne ha monopol på folkekirkebegrepet i valgkampsammenheng og kritiserer Benestad for å blande inn barn, kunstig befruktning og surrogati i debatten.

– Benestad legger byrden av alle disse spørsmålene på skuldrene til dem som vil leve et likekjønnet samliv. Det ligner mobbing, sier Stålsett til Aftenposten.

Når Benestad er gjort til en mobber alt før valgkampen har startet, gir det en pekepinn på hva vi kan vente oss. De som ikke innretter seg i tråd med ­tidens korrekte politisk krav, må regne med å bli brennmerket i opinionen­. Det ligger an til en skitten valgkamp.

Tvungen modell. Om kirken skal vie homofile, er et ­lærespørsmål. Det er temmelig på siden i forhold til både bibel og bekjennelse å la slike spørsmål bli avgjort i en opprivende valgkamp der folk som knapt setter sin fot i en menighet deltar. Dagens demokratimodell er påtvunget av politikerne. Kirkens tillitsvalgte har svelget den for å bli kvitt statskirken.

I bekjennelsesskriftene er ­biskopene gitt et særlig læreansvar i en luthersk kirke. Slik tenkte Presteforeningen og dens leder Gunnar Mindestrømmen da de sa ja til at homofile kunne vies etter at et flertall av biskopene hadde ombestemte seg. Det ble et bråk uten like.

Biskopene, som ville åpne for en forbønnshandling for homofile som giftet seg og vente med vigsel, ble feid av banen både av Kirkerådet og Kirkemøtet. Her skulle demokratiet ordne opp.

Søker kompromisser. Biskopene tenker stikk motsatt av Stålsett og Bakkevig. De snakker om at de er vigslet for å søke enhet i kirken. Derfor leter de ­etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på ­uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre. Det er ingen dum metode dersom man vil holde sammen.

Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne lutherske kirken til fortsatt å henge i hop, er å nedtone den makt­politiske interessetenkningen, gi avkall på egen makt og gjøre­ Bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens ­enhet. Større enhet i kirken ­betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues­ bort i en demokratisk avkrok som synsere og sere­monimestre.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN «PÅ EN MANDAG», VÅRT LAND 5. JANUAR 2015

Gå til innlegget

Nav på sotteseng

Publisert over 5 år siden

Nav har så visst ikke kommet seg opp av grøfta. Ifølge riksrevisor Per Kristian Foss er det nummeret før det for alvor kan begynne å gå galt med misfosteret politikerne har skapt.

Mai-Lis Pettersson driver en ­liten stoffbutikk i Sandvika. I sommer begynte det å strømme penger fra Nav inn på kontoen hennes, som hun ikke skulle ha. Hun ringte og sa ifra. Det var som å snakke­ til katten. Utbetalingen fortsatte å renne inn i strie strømmer. Til slutt hadde Nav satt over 200.000 kroner inn på kontoen hennes. Hun ba tynt både den ene og den andre om å få en konto hun kunne føre pengene­ tilbake­ til. Men nei. Til slutt stengte­ hun butikken, trakk ­kølapp hos Nav og forlangte at det ble 
ryddet opp.

Men da fikk hun beskjed om at de ikke kunne hjelpe, for hun hørte til Nav i Røyken og ­butikken lå i Sandvika. Hun dro hjem og skrev brev til Riksrevisjonen og Nav med beskjed om hvor pengene kunne hentes. Da ­Asker og Bærum Budstikke ringte Nav-sjefen i Bærum, Edel Hegerholm, kunne hun ikke annet enn å legge seg flat. Få dager etter, ­eller tre måneder etter Petterson sa ifra første gang, fikk hun et kontonummer.

Tilfeldig? Neppe. Noen dager seinere kunne Budstikka fortelle om Nav som skulle sende 234.000 til Statens Pensjonskasse.­ De endte på Marianne Gløersens konto istedenfor, minus 80.000 kroner i skatt. Pensjonskassen nektet å ta imot 154.000 kroner fra Gløersen og på Nav falt de fullstendig i staver. Gløersen­ hadde­ ikke 80.000 som hun kunne­ «legge­ ut for Nav». Hun ble fortvilet over å bli krevd for penger hun ikke hadde og kontaktet advokat. Det endte med en advokat­regning på 32.000 kroner som hun ba Nav dekke. Etter 18 måneder fikk hun nei. Da var advokatutgiftene økt til 60.000 kroner.

Kontonummer i sikte. Steinar­ Haukland, enhetsleder ved Nav i Akershus, kan fortelle at det finnes et kontonummer som kan brukes til feilutbetalinger og at det nå er lagt ut på Navs hjemme­side.

– Vårt inntrykk er at kontonummeret etter hvert er godt kjent blant våre ansatte, men vi kan tydeligvis bli bedre på dette, sier han til Budstikka.

Slik snakker en leder i en etat der noe er riv ruskende galt. Det er lett å gjøre feil. Navs problem er at de avslører en evne til å ­løse problemer og feil som ligger nær null.

Arbeids- og sosialminister ­Robert Eriksson bør skrive et brev til de to kvinnene, si at det er en skam at staten opptrer som i disse to tilfellene og sørge for at Gløersen får dekket sine advokat­utgifter.

Eriksson strever med å ikke miste kontrollen over Nav. I år har han sendt hele syv supplerende tildelingsbrev med ­detaljert beskjed om hva Nav skal foreta seg og prioritere. Og det skjer i en regjering der kommunal- og moderniseringsminister Jan ­Tore Sanner nærmest garanterer at det skal detaljstyres mindre enn ­under de rødgrønne. Eriksson­ er så på tuppa overfor Nav at han ­neppe kan dy seg for å sende ­noen ekstra instruksjoner med årets julekort.

Nav-sjef Joakim Lystad later som om han synes det er kjempefint at Eriksson henger over ham sent og tidlig. Han kan ikke annet. Skal han beholde jobben i Nav, gjelder det å opptre hundre prosent som statsråden ønsker.

700 millioner tapt. For noen måneder siden måtte Nav skrote et stort IT-prosjekt kostnadsberegnet til over tre milliarder kroner. Over 700 millioner forsvant dermed ut av vinduet. For to uker ­siden måtte IT-sjefen slutte. Lystad spekulerer dag og natt på hvordan han skal finne veien ut av jungelen. Etaten bruker over 300 ulike datasystemer, og minst ett av dem ble utviklet i den digitale stein­alderen, altså på 1970-tallet.

Riksrevisor Per Kristian Foss leverte i oktober en rapport der det pekes på at Nav gjør for mange feil, det går for sakte og IT-systemet er langt under pari. Han spår en alvorlig krise om få år.

Robert Eriksson har nedsatt en ekspertgruppe som skal forsøke å finne en vei ut av uføret. Når Nav har problemer med IT, skyldes det at organisasjonen er så kompleks. Nav er alle velferdsordninger samlet på et sted og med en salig blanding av statlig og kommunalt ansvar. Det er mulig Eriksson må be om å få låne hjernen til Magnus Carlsen noen uker og se om han kan tenke ut noen lure trekk.

Politikerne ble advart om å konstruere en bastard som Nav, men tanken om at befolkningen skulle kunne forholde seg til én saksbehandler som ordnet opp i alt, var så skjønn at de bare måtte­ forsøke. En fastlege, en tannlege og en Nav-kontakt – det var alt hver av oss skulle trenge. For alt for mange er denne Nav-saks­behandlerne blitt et mareritt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.11.2014 - I SPALTEN PÅ EN MANDAG

Gå til innlegget

En opprørt prest

Publisert nesten 6 år siden

Når Ingvild Osberg er «opprørt» over min kommentar forrige mandag, må hun være blant de lettrørte i landet.

Jeg er enig i praktisk talt alt Ingvild Osberg (Vårt Land 1. november) skriver og som departementet foreslår. Det som opprører henne at jeg synes de fire medarbeidernivåene Den norske kirke holder seg med, kan minne om det indiske kastesystemet.

De som står øverst i kirkehierarkiet bør tåle et bevisst anrettet sleivspark fra min side. Dersom Osberg fra toppen av hierarkiet ikke ser noen problemer, kan hun  snakke med medarbeidere på nivåene under henne. Kirkens nivåtekning står til stryk i forhold til dagens tekning om medarbeiderskap.

Jekket ned. Når vi får en kirkelov der presten som eneste yrkesgruppe nevnes i loven, må vi for all del ikke skru utviklingen tilbake og få prester med arbeidsrettslige særrettigheter som kan minne om embetsmannstiden. Prestene er jekket ned fra den embetsmannstradisjonen de komme fra. Det er en beskrivelse av en historisk utvikling som Osberg ikke bør gå i taket for.

Ennå er det noen prester som opptrer som, ja, her kommer noe mer Osberg kan opprøres over: primadonnaer. Det finnes mye forskning knyttet til ledelse av primadonnaer. Jeg har ikke, slik hun fremstiller det, tatt til orde for at prester som gruppe fortsatt skal jekke ned. Den norske kirkes problem i dag, er at det i en del miljøer har utviklet seg innslag av «prestefobi» og at prester ikke får den posisjonen de bør ha i en menighet. Altfor mange prester med storartede lederevner går rundt på tå hev i menigheter uten å få brukt sine talenter i det omseggripende kirkebyråkratiet.

Jeg har tidligere tatt til orde for at det normale er at en prest er leder for menighetens ansatte og at fellesrådene bør legges ned. I framtiden vil vi ikke ha økonomi til mer enn menighetsråd og bispedømmeråd.

En prest som leder må være underlagt menighetsrådet, men ikke som forkynner. Som forkynner er alle prester på lik linje, til og med på lik linje med biskopen, i kraft av ordinasjonen. Faren ved å gi prester ­lederansvar, er at de kommer trekkende med ordinasjonen når de skal utøve ledergjerningen. Men de blir ikke ordinert til å fungere som ledere.

Hvis prester får lederoppgaven, må de være ledere for den andre presten i menigheten, hvis det finnes, på lik linje med de andre ansatte. Kirken bør slutte med å vigsle halve staben eller hele bunten. Alle ansatte i en menighet må være på lik linje som arbeidstakere, innsettes med forbønnshandling i kirken og få tilsettingsbrev fra biskopen.

Ulike roller. Å være prest og daglig leder for ansatte er to temmelig ulike roller. Det sauses sammen i mye av det jeg hører om «pastoralt lederskap». Presten bør bygge sin identitet rundt ordinasjonens forpliktelse til å forkynne sterkt, dristig og levende og trene seg i opptre som det en først og fremst skal oppleves som – en tjener, frimodig når det gjelder å forkynne og ydmyk når det gjelder å tjene menigheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.11.2014

Gå til innlegget

Løsrivelse i spenning

Publisert nesten 6 år siden

Når presten som eneste yrkesgruppe er tiltenkt beskyttelse i den nye loven for tros- og livsynssamfunn, er tiden inne for å rydde opp i en medarbeidertekning som minner om det indiske kastesystemet.

Den norske kirke er i ferd med å flytte hjemmefra. Tiden er overmoden. Statskirken skal senkes i glemselens hav og en sprell levende folkekirke skal oppstå. Nå gjelder det å få gjort det i praksis uten at en tråkker feil.

Det er en del skjær i sjøene. I begynnelsen av september sendte Kulturdepartementet ut en høring om hvordan skillet mellom staten og kirken kan skje. Den kom som et resultat at Kirkemøtet i 2013 sa de var klare til at kirken kunne bli et eget rettssubjekt og til å overta arbeidsgiveransvaret for prester, biskoper og andre kirkeansatte som formelt har staten som arbeidsgivere. Her er det mye mat for jurister med trossamfunn som spesiale, og de vokser ikke på trær.

Målet for staten er å få laget en ny lov for tros- og livssynssamfunn der det blir et eget kapittel om Den norske kirke. En rekke forslag som Kulturdepartementet ser for seg skal inn i loven, er nå ute på høring med frist 1. november. Kirkerådet har alt levert sin høringsuttalelse. Den er mild og konstruktiv i formen, men man merker en viss frykt for at staten skal legge føringer som det kan bli vanskelig for en «fri kirke» å gjøre noe med i ettertid.

Arbeidsgiveransvar. Kirkemøte og Kirkeråd har diskutert stolper opp og stolper ned om hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for hvem i kirken. De klarer ikke bli enige. Nå må de begynne i en ende. Det er å løfte prestene og biskopene over i en «verden for seg» og la dem fortsette i en egen arbeidsgiverlinje, som i dag. Det er det departementet nå legger til rette for, opptatt som det er av å markere biskopenes uavhengighet. Derfor blir de et «organ» direkte underlagt Kirkemøtet, ikke Kirkerådet. I lovs form slås det fast at kirken også skal ha proster og at hvert sogn skal være betjent av en prest. 

Departementet stopper ikke der. De vil sørge for at prestene ikke overstyres av det kirkelige «demokratibyråkratiet». I dag har leger, en del annet helsepersonell, vitenskapelig ansatte og dommere en profesjonsbeskyttelse i lovs form. De er ikke sekretærer for noen. De er gitt enn faglig frihet som administratorer ikke kan tukle med. Denne kampen fører i dag lærerne, men de har vanskelig med å vinne fram overfor styringskåte kommuner og direktorat.

Departementet vil slå fast at prester har et selvstendig faglig ansvar for sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og sakramentsforvaltning og føre inn i loven at «all prestetjeneste skal organiseres slik at prestene kan utøve sin tjeneste i samsvar med ordinasjonens forutsetninger og forpliktelser». Kantorene, kateketene og diakonene nevnes ikke med et ord. 

Jekke ned presten. Den norske kirke har de siste tiårene vært opptatt av å jekke prestene ned fra den opphøyede posisjon de en gang hadde i kirken. Det har vært nødvendig å rive dem ut fra en embetsmannstradisjon som det vanskelig kan gis en teologisk begrunnelse for. Samtidig har andre yrkesgrupper fått del i det kirkelige embetet, praktisk talt på lik linje med prestene. Derfor blir både diakoner, kateketer og endatil kantorer vigslet og kan skilte med eget tjenestebrev fra biskopen. Vi har altså fått et nivå to i menighetene under prestene, men bare prestene er både statsansatte og ordinert.

Kommunalt ansatte barne-, ungdoms- og menighetsarbeidere er på nivå tre, kirketjenere, sekretærer og øvrige ansatte på nivå fire. Trosopplæringskonsulenter havner nok på nivå tre. 

Det finnes ingen kirkeleder som vil si det er slik det er og bør være. De vil si at alle ansatte er like viktige. I praksis oppleves det annerledes. Nå har kirken en anledning til å rydde opp i et system med et A, B, C og D-lag som har visse fellestrekk med det indiske kastesystemet.

Departementets notat er kjemisk fritt for teologisk argumentasjon; man vet hva man ikke skal prøve seg på. Men når den ordinerte presten trekkes fram, klinger den lutherske embetsteologi i bakgrunnen: For at en menighet skal eksistere, er det kun én ansatt man trenger, det er en prest. Alt annet er fint å ha, men det konstituerer ikke en menighet. Den slags minimumsløsninger har jurister sans for i en tid da en ikke vet hvor mye ressurser en menighet vil rå over i framtiden.

Departementet har ingen mening om en prest skal lede en menighet eller hvilket organ som skal ansette dem. Det vepsebolet unnlater man klokelig å stikke hånden inn i.

 FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere