Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Solvik-Olsen – makt mot sannhet

Publisert nesten 5 år siden

Om få dager forventer Stortingets kontrollkomité svar fra Ketil Solvik-Olsen. Svaret bør ose av selvkritikk.

Hvis ikke Ketil Solvik-Olsen tar saftig selvkritikk, står han i fare for å miste tilliten i Stortinget.
Ketil Solvik-Olsen er en drivende dyktig politiker. Etisk reflektert er han også. Ufeilbarlig er han derimot ikke, i alle fall ikke når han bruker makt for å få det som han vil. Bilentusiasten Solvik-Olsen har kjørt rett i grøfta i behandlingen av departementets kommunikasjonssjef. Selvforsvaret er så sterkt at han ikke klarer å ta inn over seg at han har misbrukt den makten han har.

Beruset og forblindet av sin statsrådsmakt prater Solvik-
Olsen seg inn i en strøm av halvkvedede viser.

Stryk. Etter to uker i jobben som departementsråd informerte Villa Kulild kommunikasjonssjef Anne Marie Storli om at Solvik-Olsen ikke var fornøyd med avdelingens innsats, og at hun var uønsket som sjef for avdelingen. Å få en slik beskjed er jevngodt med en oppsigelse.

Men Storli er embetsmann og kan ikke sies opp. Hun kunne heller ikke utfordre Solvik-
Olsen til duell. Hun fant ut at det beste var å akseptere å bli stuet bort i Statens Vegvesen noen år med samme tittel og lønn. Det er slik man fikser konflikt rundt embetsmenn i staten.

Vi har foran oss et skrekkens eksempel på hvordan en medarbeider ikke skal behandles. Det er stryk i ledelse, for ikke å si «någen» i departemental oppførsel.

Partipolitikk. Problemene oppsto da Storli sa nei til at avdelingen skulle utføre oppgaver hun mente var partipolitiske. Dagens Næringsliv, som har rullet opp saken, kunne også fortelle­ at Storli grep inn da Solvik-
Olsen personlig tok kontakt med en bilforhandler han kjente for å sikre seg en ny Mercedes da han skulle ut på sin lange skrytetur langs E6.

Storli er imidlertid utstyrt med magefølelse og frykt for at statsråden kunne bli beskyldt for å drive markedsføring for et bilmerke. Derfor kom hun trekkende­ med statens innkjøpsreglement og krav om dokumentasjon på at prisen var riktig.

Der Solvik-Olsen vil ha tempo og dynamikk, er Storli opptatt av prinsipper, regler og forsiktighet. Han er politiker, hun er embetsmann. Rollene er ulike, og det er meningen. Embetsverket er trent til å forholde seg til politikere med ulik politikk, stil og merkverdige innfall. Dette kan Storli til fingerspissene. Ingen ministre har tidligere hatt noe å utsette på henne. Forvaltningen bygger dessuten på at embetsverket skal arbeide på faglig grunnlag og ha en selvstendig stilling.

Ønsket en lakei. I løpet av de siste tiårene har embetsverkets selvstendige stilling blitt svekket. Storli vil være en vekter for embetsverkets tradisjonelle rolle og oppgave opp mot statsråden. Der Solvik-Olsen ønsket seg en lakei, ville hun være en bestemt rådgiver. «Gutta boys» i politisk ledelse likte det ikke.

Departementsrådens oppgave er å overvåke at rollefordelingen mellom politikk og embetsverk respekteres. Det er ikke enkelt å stå imot en politisk ledelse som vet hva de vil og hvordan de vil ha det. Når statsråden sier hopp, så blir det hoppet de fleste steder.

Med en statsråd som ville ha en annen kommunikasjonssjef, så ikke Villa Kulild noen annen mulighet enn å forflytte Storli. Hun kunne slått i bordet og bedt Solvik- Olsen forholde seg til det embetsverket han har. Så modig er hun ikke.

Personalsak-prat. Villa 
Kulild sier dette er en personalsak og at hun derfor ikke kan si noe særlig. Det er temmelig frekt å gjøre Storli til et vanskelig tilfelle omgitt av taushetsplikt når saken handler om prinsipper. Det er Solvik-Olsen og seg selv Kulild forsøker å beskytte.
Solvik-Olsen sier han ikke har krevd at Storli skal fjernes fra departementet og at han 
aldri har bedt henne om å utføre partipolitiske oppgaver. Han blir ikke trodd.

Vi har sett det før at ledere som er etisk reflekterte og ønsker å opptre som ansvarlige kan drives inn i et selvforsvar preget av halvkvedede viser, usannhet og forstillelse. Etisk reflekterte personer med sterke ønsker om å lykkes, sliter ofte med å innrømme udiskutable feil og nederlag.

Om få dager forventer Stortingets kontrollkomité svar fra Solvik-Olsen. Svaret bør ose av selvkritikk. Storli er blitt utsatt for en personalbehandling langt under pari – og det er Solvik-
Olsen som er hovedsynderen.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - I VÅRT LAND 18.1.2016

Gå til innlegget

Eriksson og Nav: Overrasker med tillit

Publisert rundt 5 år siden

Robert Eriksson tar sjansen på en aldri så liten tillitsrevolusjon i det stivbeinte Nav med en frittalende kvinne som ikke liker å bli holdt i ørene.

Du må lete med lupe etter­ ledere som sier de er mer opptatt av kontroll enn tillit. Det vil være å stryke til ledereksamen. I praksis blir likevel både ledere og ansatte fanget inn i dagens kontroll- og rapporteringsvelde.­ Det sukkes og stønnes både i 
offentlig sektor og i det private næringsliv over for mye kontroll og for lite tillit.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har gjort det klart at det skal satses mer på tillitskapende ledelse framfor kontroll i staten. Han vil forenkle, avbyråkratisere og jage tidstyver på dør.

Han er i gang, men med Riksrevisjonen og mediene liggende som gjedder i sivet, klare til å hugge til mot feil som blir oppdaget, er det ikke enkelt i praksis å svitsje fra kontroll og rapportering til delegering og tillit.

Arbeidsminister Robert Eriksson vil ta sjansen. Og hvem skulle tro at det er petimeterne og regeljunkiene i Nav som skal omvendes til brukerfokuserte problemløsere med lov til å bruke eget hode.

Som kontrollører flest. Det første året som statsråd pøste­ Eriksson, som kontrollører flest, på med presiseringer av tildelingsbrev, styringssignaler og retningslinjer, både om det ene og andre. Det var ikke måte på hvor mye som burde prioriteres og forbedres. Nav-sjef Joakim Lystad gjorde så godt han kunne for å gjøre ministeren til lags, men han slet både med underbemanning, IT-skandaler og stadig nye oppgaver.

I vår gikk Eriksson lei, ba 
Ly­stad rydde kontoret og fortsette som rådgiver i departementet med samme lønn, men langt færre
bekymringer. Da Lystad fikk jobben­, ble han presentert som et valg på øverste hylle. Som leder for Mattilsynet hadde han vist at han hadde greie på så vel IT, omstillinger, kompliserte budsjetter og like kompliserte mennesker.

Slik var det også da den første Nav-sjefen ble ansatt, Tor Saglie. Han var den beste byråkraten som var å oppdrive. Både Saglie og Lystad fikk bøttevis av kritikk fordi de ikke hadde bedre kontroll på gigant-organisasjonen med 19.000 ansatte.

«Vaktmester Narvestad». Da Eriksson ga Lystad sparken sa han at «Nav har satt systemet foran menneske, at «a-en» var blitt borte, at Nav var blitt den reneste rugekasse inn mot uføre­trygda og nærmest skreddersydd for vaktmester Narvestad». Det hørtes ut som organisatorisk tungetale uten tydning. Andre mente ministeren planla en r­evolusjon som få hadde tro på.

BI-forsker Jan Ketil Arnulf foreslo friskt «å knuse hele Nav» og sa til E24 at «den personen som kan lede Nav finnes ikke».

Visst finnes hun. Vi snakker om en kvinne på 65 år, med s­olid erfaring som direktør både fra NHO og KS, med god kjennskap til Nav etter å ha ledet et omfattende utvalgsarbeid. Ei dame med kraft og tæl, og med solide holdninger fra oppvekst i et hjem der foreldrene var med i Frelses­armeen. Robert Eriksson er overbevist om at han har skutt gullfuglen. Sigrun Vågeng lover å ta kraftfulle grep for å få Nav til å fungere slik hun tror er mulig og Eriksson drømmer om.

Sigrun Vågeng er ikke god å bryne seg på. Hun vet hva hun vil. Hun vil ha tillit og liker ikke å bli holdt i ørene. Hun måtte slutte i KS fordi hun ikke fikk det arm-slag hun mente en direktør måtte ha. Hun ville være en tydelig leder eksternt og internt, ikke en sekretær som hele tiden måtte løpe til styreleder for å få klarsignal.

Javel, statsråd. Saglie og ­Lystad
var byråkrater og som kunne sitt «javel, statsråd» til fingerspissene. Det renner ikke mye byråkratblod i årene til Vågeng. Hun er en iverksetter, en frittalende sjef som vil utfordre og bruke seg selv og sitt omfattende kontaktnett for å få større fart på Nav. Et av de første grepene hun vil ta, er å gi de lokale Nav-kontorene mer tillit, større frihet til å gjøre det de mener er best for brukerne. De skal slippe å spørre oppover i systemet hele tiden.

Mer makt og tillit lokalt. Det er verdt å prøve denne medisinen når kontroll- og rapporteringsplikt har lagt seg som et kvelende teppe over virksomheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.9.215

Gå til innlegget

På krong
lete stier

Publisert over 5 år siden

Skal Den norske kirke klare å holde sammen, må flere opptre like inkonsekvent som biskop Per Arne Dahl.

Det hersker en nervøs stemning i Den norske kirke. Mer enn godt er står på spill. Sturla Stålsett, frontfigur for «Åpen folke-
kirke» og Egil Morland, en av lederne i «Levende folkekirke» kom ikke nærmere hverandre da de møttes til debatt under Olavsfestdagene i forrige uke.
Den tiden er forbi. De vil ikke lage kompromisser om de homofiles­ plass i kirken. Nå er det enten eller. Om vel seks uker vil kirkevalget avgjøre om Den norske kirke kommer til å vie homofile eller ikke.

Gi og ta. Kompromisser hører­ ikke hjemme i prinsippenes verden. Det er klarhet og konse-kvens som gjelder. Det er praktik-
erne, de som frykter splittelse­, som ligger våken om natten for å finne løsninger som sterke interessegrupper­ kan leve med, som lager kompromisser.

Kompromisser handler om å gi og ta, om å snekre sammen løsninger som begge parter er rimelig misfornøyd med. Kompromisser kan se fæle ut på papiret, de kan slaktes eller latterliggjøres. Men ofte fungerer de på et vis, i alle fall en tid.

Bare forbønn. Biskop Per Arne Dahl forsøker å bevege seg på kompromissets kronglete stier så lenge det er mulig. I sommer giftet Hanne Marie Pedersen-Eriksen seg med en annen kvinne. Hun vil bli prest og har henvendt seg til tunsbergbispen for å bli ordinert. Dahl er imot at kirken skal vie likekjønnede, men er pos-
itiv til at homofile kan komme til kirken for få forbønn. Nå sier han også ja til å ordinere Pedersen-Eriksen til prestetjeneste.

Per Arne Dahl, en mann som er vel kjent med hyllest, får nå kritikk så ørene flagrer fra alle kanter. Han blir beskyldt for å være inkonsekvent, lite prinsipiell og utydelig. Slik blir det når man søker kompromisser. Ingen heiser flagget for kompromisser med åpenbare svakheter. Det konsekvente er å si ja eller nei.

I praksis kommer mange til å følge Per Arne Dahl utydelige linje i ulike varianter framover. Mye kan være inkonsekvent, sett gjennom prinsipielle briller. Like-
vel kan det fungere i praksis.
Det hjelper lite at Kirkemøtet mener dette spørsmålet ikke er kirkesplittende. Det er det vitterlig, for de som ikke kan leve med nødvendige kompromisser, eller med at kirken ombestemmer seg i et spørsmål de mener er sentralt.

Melde seg ut. Alternativet til kompromisset er å melde seg ut. Misjonssambandet står klart med et nytt kirkesamfunn og i årene framover vil det dukke opp flere alternativer til menighetene i Den norske kirke. Flere steder fungerer dessuten frimenigheter et godt stykke på vei som en lokal folkekirke.

Kompromisser er ikke mer riktig­ eller høyverdig enn å melde­ seg ut og inn i en ny sammenheng­. Det dårligste alternativet­ er å bli værende, men fortsette kampen som om det ikke er fattet en avgjørelse. Det er bråk og evige omkamper som ødelegger organisasjoner. For eksempel bør prester som fordømmer sin egen biskop som en vranglærer, finne seg noe annet­ å gjøre.

Maktkamp. Det er flere saker der mye står på spill for Den norske kirke. Det pågår en maktkamp om hvordan kirken skal organiseres og hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for hvem. Kirkemøtet har vedtatt at alle ansatte­ skal ha felles arbeids-
giver. Prestene svarer med å nekte­ å bli ansatt i fellesrådene. De aksepterer kun å gå fra staten til bispedømmet.

Biskopene kjemper for ikke å bli satt på sidelinjen i kirkestrukturen. De vil ikke være vanlige sjefer slik de var før rådsstrukturen ble rullet ut, men de vil heller ikke være rådgivere uten nevne-
verdig beslutningsmyndighet.

Fellesrådene kjemper for å beholde­ den makten de har skaffet­ seg på bekostning av menighetsrådene­.

Det eneste som er sikkert er 
at Den norske kirke ikke kommer­ til å gå styrket ut av de brott-sjøene­ de er kastet inn i. Men om Den norske kirke svekkes og andre kirkesamfunn vokser, er ikke det nødvendigvis et tap 
for kristen tro og kultur samlet sett.

PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN PÅ EN MANDAG, 3.8.2015

Gå til innlegget

Katolikker i telletrøbbel

Publisert over 5 år siden

Valgerd Svarstad Haugland bør få farten opp og bestemme seg for om biskop Bent Eidsvig har drevet med bedrageri.

Det er ganske risikofritt å anmelde noen for lovbrudd. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2006 anmeldte 16 offiserer for korrupsjon, sto hun fram som en minister som tok korrupsjon på ramme alvor. Anmeldelsen førte ikke til noe som helst, annet enn at noen av de anmeldte fikk sitt yrkesliv ødelagt. Strøm-Erichsen hadde ikke gjort noe galt. Hun hadde bare tatt ansvar og anmeldt.

Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland anmeldte i februar Oslo katolske bispedømme for bedrageri. «Vi hadde ikke noe valg», forklarte hun til Vårt Land. Det hadde hun vitterlig. En anmeldelse var alt levert inn fra en ansatt. Dessuten hadde Fylkesmannen gående enn tilsynssak mot kirkesamfunnet. De kunne ventet på en skikkelig forklaring. Men mediene var på saken — og nå gjaldt det å være på ballen og vise ansvar.

Utførlige svar. Tilsynssaken rullet videre. I to omganger har bispedømmet gitt utførlige svar. Merete Helstad, lederen for Fylkesmannen juridiske avdeling, har nå hatt en måned på seg til å finne ut av om biskop Bent Eidsvik er en bedrager, eller om han bare har brukt tvilsomme metoder for å få tak i penger han mener bispedømmet har rett på. 

Den katolske kirke aviser fullstendig at man har bedrevet bedrageri. De dokumenterer at de har 130.000 medlemmer. De er flere enn de får støtte for. Kirkesamfunnet leverer tung juridisk argumentasjon for at de ikke har brutt loven. Samtidig tar de kritikk på at de har benyttet «en lite betryggende metode». De lette opp potensielle katolikker i telefonklagen og satset på «grav først, spør siden-prinsippet».

Fylkesmannen har fått alt de trenger. Tilsynssaken bør kunne avsluttes før det blir skikkelige badetemperaturer i landet. Det er fristende å vente til politiet bestemmer seg for hva de vil gjøre. Men det er ikke noe grunnlag for at Fylkesmann og politi skal opptre som parhester. Politiet kan bruke både vinter og vår før de konkluderer. De har skilpaddetempo i altfor mange saker fordi ressursene ikke strekker til. 

En anmeldelse med etterfølgende mediekjør er en straff i seg selv. Flere får varige skader av å bli hengt ut i måneder og år uten at det viser seg å være grunnlag for det. 

Belastning. Med politi og fylkesmann på nakken skulle en tro katolikkene i Oslo hadde fått nok. Men neida. Nå varsler Arbeidstilsynet at de vil kontrollere arbeidsmiljøet på kontoret etter tips fra en ansatt. Det er garantert noe tilsynet vil sette fingeren på. Så lenge Fylkesmannen og politiet holder det gående, vil de slite med arbeidsmiljøet. Ansatte er redde for å miste jobben hvis millioner skal betales tilbake. Noen frykter det kan ende med at biskopen bures inne. Det beste Arbeidstilsynet kan gjøre, er å be politiet få opp farten.

Sentralt i bispedømmets juridiske og kirkerettslige argumentasjon står kirkens egen definisjon av hva et medlem er. Her skal politijuristene få brynt seg. Dessuten er det loven som gjelder, ikke forvaltningens tolkning. Videre danner den praksis myndighetene har akseptert fra andre kirkesamfunn presedens. Katolikkenes medlemstelling ligger ikke langt unna praksisen i de norske avdelingene av folkekirken i Sverige og Island.

Ikke bare katolikkene. Den norske kirke er et tvilsomt kapittel for seg. Kirken fikk sitt eget medlemsregister i 1999 ved at hele folkeregisteret ble lagt over. Deretter begynte man å fjerne folk. I alt ble nærmere 700.000 mennesker strøket av medlemslistene. Da det ble sendt ut valgkort 2005 haglet protestene, blant annet fra folk som var meldt ut for lenge siden eller som aldri hadde meldt seg inn i Den norske kirke. 

Det viste deg at over 100.000 personer hadde vært ulovlig registret som medlemmer i Den norske kirke i 9–12 år. Vi snakker om solide brudd på personopplysningsloven. Å melde folk inn via telefonkatalogen for å spore dem opp i ettertid er muligens verre, men vi snakker om gradsforskjeller. Katolikkene i Oslo innrømmer at de har opptrådt uryddig. Biskop Bent Eidsvik har beklaget. De har ingen problemer med å se at de skulle valgt en annen framgangsmåte som hadde tatt mye mer tid. 

Vi har utviklet et lovverk som ikke tar hensyn til den massive innvandringen av katolikker. Dette er mennesker som både er og regner seg som medlemmer av Den katolske kirke lenge før de har forstått poenget med å registrere seg. De må dessuten vente til de har fått norsk personnummer før de kan bli medlem. Men til messe kommer de — uten medlemskort.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN PÅ EN MANDAG 8. juni 2015

Gå til innlegget

Stortingets kontrollteater

Publisert nesten 6 år siden

De later som de driver med kontroll, mens de i realiteten spiller politisk teater. Tiden er inne for å vingeklippe Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Nasjonalforsamlinger har gjerne en komité som skal påse at den politiske virksomheten skjer i henhold til konstitusjonelle vedtekter og retningslinjer. Stortinget fikk sin Kontroll– og konstitusjonskomité i 1993, og i 1996 ble det åpnet for en prøveordning der komiteen kunne holde åpne høringer for å påse at forvaltningen og statsrådene fulgte de regelverket de er pålagt. 

De visste neppe hva de satte i gang. I løpet av de siste ti årene har kontrollkomiteen blitt førstefiolinisten blant Stortingets mange komiteer. Det er der det skjer. De er «kontrollørene» som skaper sakene som mediene elsker å dekke, for det handler om kjente politikere som påstås å ha gjort noe riv, ruskende galt eller sviktet totalt. Har de opptrådt så pass frynsete og tvilsomt at de må gå av? Mediene og opposisjonen er rede til å lage den spenningen som trengs. I det minste kan de lykkes med å svekke en politisk meningsmotstander.

Millimetermål. Det går visst ikke an å være politiker i dag uten å ha en jurist i baklomma. Uavlatelig produseres regler eller det danner seg oppfatninger om hva politikere kan og ikke kan si, gjøre eller mene. «Vær forsiktig lille øre hva du hører, øye hva du ser, munn hva du sier», for sikkerhets skyld. Jurister, medier og opposisjonspolitikere opptrer som skriftlærde ut fra den stadig voksende «lov, skikk og bruk-ringpermen» for politikere. Samtidig har moralismen sneket seg inn i politikken. Tenk noe så forferdelig som en politiker som gjør noe galt. 

Komiteens medlemmer sitter der med millimetermålet og gramvekten sin, høystemte og gravalvorlige. Komiteens leder, Martin Kolberg, med nådegaven til å opptre pompøst og opphøyet til mulla for den parlamentariske lov og orden, legger ut om det enorme ansvaret både komiteen og dem som en innkalt har for å bidra til å opplyse en meget alvorlig sak. Det var ikke det spor bedre i forrige periode da Anders Anundsen og Per Kristian Foss satt i førersetet. Det var da komiteen for alvor tok av som teater og arena for politisk spillfekteri. 

Svekket kontrollinstans. «Vi klarer ikke mange sånne høringer til uten at det går på komiteens renommé løs. Hvis det blir for mye politisk teater, svekkes kontrollinstansen og den funksjonen vi skal ivareta», sa komiteens nestleder Michael Tetzschner (H) til NTB etter den ti timers lange høringen forrige fredag om justisminister Anundsen og asylbarna. Martin Kolberg (A) sa nesten ordrett det samme da Anundsen og Foss herjet i forrige periode.

I løpet av de siste to månedene har arbeidsminister Robert Eriksson fått høre at han har sviktet når det gjelder å følge opp IT-skandalen i Nav. Næringsminister Monica Mæland har fått beskjed om at hun ikke har gjort nok for å finne ut mer enn det politiet har funnet ut om korrupsjon i Vimpelcom. Anders Anundsen har fått høre om at han har holdt tilbake eller gitt uriktig informasjon til Stortinget om utsendelse av asylbarn. Og helseminister Bent Høie er anklaget for å ha brutt loven om helseforetak i iveren etter å få plassert det nye sykehuset i Molde.

Spill. Under høringen later stortingsrepresentantene som om de er objektive og veldig opptatt av lover og regler. Men det er politikk det handler om. Før høringen starter har Erna Solberg og Siv Jensen bestemt at saken ikke skal få noen konsekvenser for statsrådene som skal forklare seg. 

I høringen fredag var professor og ekspert på forvaltningsjuss, Fritjof Bernt, krystallklar på at Bent Høie har brutt foretaksloven flere ganger.  Dermed har Martin Kolberg fått det han trenger for å reise mistillit. Vi kan jo ikke ha en statsråd som ikke følger samfunnets lover. Det bryr ikke Høyre og Frp seg om. Bent Høie skal fortsette som helseminister. Sykehuset skal bygges i Molde. Det nytter ikke for Venstre og KrF å lytte til professor Bernt. Da blir det regjeringskrise. De kan gjerne få formulert noen kritiske merknader som ingen bryr seg med. Det er politikken som gjelder. Det er makta som rår. Det er spillet som foregår.

Statsråder og andre bør innkalles til høringer med jevne mellomrom, ikke fordi de har begått lovbrudd eller opptrådt konstitusjonelt klanderverdig, men for å stå til rette for den politikken de fører. Dropp moralismen og kontrollhysteriet, vingeklipp kontrollkomiteen og la Stortingets fagkomiteer får ansvaret for politikken og det spillet som hører med. Fagkomiteene har dessuten bedre greie på sakene enn de som befolker kontrollkomiteen og later som de er spesielt lovkyndige. 

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - VÅRT LAND 16.2.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere