Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Globaliseringens forbannelse

Publisert over 4 år siden

Det globale markedet fungerer­ ­utmerket for 1 prosent av befolkningen.­ Blant de 99 øvrige er det er et gryende opprør.

Det er lett å snakke om globaliseringens velsignelser. Vi har frihet og mulighet til å bevege oss verden over. Bedrifter kan selge produkter der det før var store handelshindringer. Arbeidskraft kan forflytte seg der det er størst behov. Økt handel har løftet hundrevis av millioner ut av bunnløs fattigdom.

EUs ideer om fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker har fått gjennomslag i 28 land i Europa. USA og Asia har forhandlet fram en gigantisk frihandelsavtale (TISA). Eog USA forhandler i all hemmelighet om en tilsvarende avtale for Europa (TTIP).

Vakler. TISA og TTIP, selve kronen på globaliseringsverket, blir det neppe noe av, for systemet holder på å rakne. Det startet med finanskrisen i 2009. Da kjørte Financial Times en serie der de stilte spørsmål om krisen var starten på kapitalismens sammenbrudd.

Men kapitalistene kom seg på beina igjen, fordi de har grepet om politikerne. De valgte å la befolkningene dekke milliard­tapene framfor å la kapitalistene gå konkurs.

I EU ble øksene tatt fram. I syv år er det nå kuttet kraftig i kostnader som rammet folk flest. I flere land er ungdomsledigheten over 40 prosent. I land etter land jages den politiske eliten ut av regjeringskontorene.

Ytterpartier. Eer i økende grad blitt symbolet for det som ikke fungerer. Strømmen av flyktninger øker problemene. Sinte velgere strømmer til ­ytterpartier både på venstre og høyre side.

EU-samarbeidet henger i en tynn tråd fordi en ikke klarer å styre virkningen av fri flyt av kapital, mennesker, tjenester og varer mellom landene.

I Storbritannia kan det bli flertall for å melde seg ut av Ei juni. I Brussel går EU-eliten rundt med bekymringsrynker i pannen som ses på femti meters avstand.

Folk er sinte, frustrerte og vil ha radikale endringer. Selv i USA holder «The establishment» på å miste kontroll. En økende andel av velgerne protesterer mot et system der 1 prosent av befolkningen er søkkrike, mens de ­resterende i gjennomsnitt blir fattigere.

Det er fortsatt en mulighet for at en av opprørerne, Donald Trump eller Bernie Sanders, kan slå knockout på systemets kandidat, Hillary Clinton.

Presser lønnsnivået. De store globale selskapene tar knekken på mindre nasjonalt forankrede bedrifter verden over. De maksimerer overskuddene ved å presse lønningene nedover såfremt det finnes noen som kan produsere enda billigere et eller annet sted i verden.

Det verste er at flere av verdens mest lønnsomme selskapet knapt betaler skatt. De sniker seg unna i skatteparadiser. Politikerne har i årevis stått og sett på at tusenvis av milliarder unndras beskatning.

«Panama papers»-avsløringene viser hvor horribelt systemet er. Det er ikke bare gedigne bedrifter som lurer seg unna. Også kjendiser og statsledere. Avsløringene har utløst et globalt sinne som kan føre til at politikerne kommer seg ut av sirupen.

Men det er lettere sagt enn gjort. Kapitalkreftene har enorm makt og befolkningen lar seg lure. Nå lar vi oss lure til å tro at det handler om åpenhet. Selv statsminister Erna Solberg synes det er leit og skuffende at DNB for fem år siden hjalp kunder med å opprette konto i skatteparadiser.

Strengere lover. Problemet er ikke banksjef Rune Bjerke, men Erna Solberg som leder en regjering som ikke vil rydde opp.

Vårt Land minnet i forrige uke på at det statlige Norfund engasjerer seg i virksomhet som er registrert i skatteparadiser. Og Oljefondet har verdier for over 200 milliarder plassert der verdens lysskye virksomhet organiseres.

Det nærmer seg hykleri å gjøre DNB og manglende eierstyring til problemet. Politikerne kan når som helt vedta at det ikke er lov å føre kapital fra Norge over i skatte­paradiser, og at bedrifter hvor staten har en eierandel ikke skal ha penger i skatteparadiser.

Norge bør vise verden at det går an å holde seg unna de styggeste utvekstene av den globale kapitalismen samtidig som vi legger forholdene godt til rette for næringslivet her til lands.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - VÅRT LAND 11.4.2016

Gå til innlegget

Fri og velment byråkratisk

Publisert over 4 år siden

Kirkemøtet strides om homofili i Trondheim. Det er mer bråk i vente fra høsten av når kirken selv må finansiere en utmerket, men rådyr organisasjon eller bruke pengene på prester for eksempel.

Som tredje vararepresentant til Borg bispedømmeråd ble Rolf Reikvam, tidligere stortingsrepresentant og med solid erfaring fra politikk og organisasjonsliv, plutselig innkalt til Kirkemøtet i Trondheim som pakker sammen i morgen. Han skrev på Facebook at han var usikker på om han ville dra og at entusiasmen ikke ble større etter å ha lest en del av saksdokumentene. «Et utrolig byråkrati med saksframlegg på flere hundre sider til flere saker. Dette overgår nesten alt jeg har vært borti. Stortinget blir puslete sammenlignet med dette».

Det burde vært ord til ta skrekken av, men dagens folkevalgte er ikke lettskremte. De smykker seg med ansvar for demokrati, åpenhet, likhet og profesjonalitet. Kirken er endt opp som et barn av sin tid, tett klistret opp til utviklingen i offentlig sektor. Her eser byråkratiet ut i rekordtempo selv om regjeringen sier målet er det motsatte. Det er nesten umulig å komme seg opp av de dype hjulsporene en har havnet i.

Det er flere grunner til at det kan bli verre enn det alt er for Den norske kirke. Kirken lider under sterke indre spenninger og manglende tillit innad. Den slags blir det utredninger, høringer og langdryge prosesser av. Når kirken skal stå på egne bein, blir det mer å beslutte, altså mer å være uenig om.

Omfattende systemer

Når organisasjoner etablerer seg, lager de gjerne omfattende systemer og ordninger for å sikre at alle hensyn blir ivaretatt. Slik sett imponerer Kirkerådet med de stryringsystemer de utvikler. Når kirken etter om lag fem hundre som en del av stat og øvrighet, skal stå på egne bein, vil kirken gjerne gjøre det skikkelig. De som er samlet i Trondheim disse dager, er opptatt av å leve opp til både dagens demokratiske, byråkratiske, teologiske og ledelsesmessige idealer. Slikt blir det mye papir av. Den norske kirke består også av to organisasjonsstrukturer som kun henger sammen på toppen. Prestene og noen få andre har i alle år hørt til staten som også finansierer bispedømmerådene. Det øvrige ansatte får sin lønn fra kommunene og administreres av fellesrådene. Det er en kostbar dobbeltkjøring som det ikke er enkelt å komme ut av nå kirken både skal finansiers fra stat og kommune. Tiden er overmoden for at kirken får penger fra en kilde og kan organisere seg ut fra det.

I dag er det over 400 organer i Den norske kirke som driver med ansettelser og personalforvaltning. Strengt tatt kunne en klart seg med et organ, maksimalt elleve bispedømmeråd.

Problemet er når en vidløftig organisering kombineres med ambisjoner om at man ønsker en felles profil over hele linjen, enhetlig opptreden og felles planer. Det fører til at saker skyves oppover i systemet for vedtak. Kirkemøtet får seg forelagt både hummer og kanari, og de gaper over alt som settes fram for dem, ansvarlige øverste folkevalgte som de er.

Demokrati og alt byråkrati det nødvendigvis fører med seg, koster flesk. Kirkerådet har beregnet at de i alle fall trenger tre milliarder ekstra for å skjøtte alt ansvar og utføre alle oppgaver som følger med når en toger ut fra statsadministrasjonen. Det er en skjønn tanke at staten skal betale flere milliarder ekstra for at folkekirken skal få stå på egne bein. Tanken er like urealistisk som Presteforeningen som ser ut til å tro at staten vil øke bevilgningene fordi prestene har fått bedre lønns- og arbeidstidbetingelser. Så langt kan bispedømmerådene fortelle at det blir færre prester av slikt.

Presteforeningen er ute i Klassekampen i dag og varsler kamp. Og kamp blir det. Kirken vil bli kastet hodestups inn i tøffe prioriteringer når statsbudsjettet legges fram i oktober. Vil en kutte i prestestillinger for å få nok penger til alt byråkrati og saksbehandling som følger med demokrati og byråkrati? Den norske kirke har en kultur preget av at stat og kommune betaler det det koster. 2017 blir året da ledelsen i folkekirken vil merke at den tiden definitivt er over.

Styres fra toppen

Det er fristende å bruke mye ressurser på å skape en velsmurt demokratisk organisasjon som styres fra kirkemøtet og nedover. Problemet er at slik organisasjoner ikke vokser i vår tid. Vekst oppstår når mennesker lokalt som brenner for oppgaven, få stor frihet og handlingsrom, både teologisk og med hensyn til praksis.

Nav er en av de største og mest kompliserte organisasjoner vi har. Den nye lederen, Sigrun Vågeng, erkjenner at det er for mye sentralstyring og for mye regler om hvordan alt mulig skal gjøres. Nå skal de lokale Nav-kontorene frihet til selv å bestemme hva de vil gjøre for å skaffe flere arbeid. Det er et eksempel på at staten lykkes med å gi større ansvar til ledere nedover i organisasjonen.

Hvis kirken delegerer ansvar nedover, lar biskoper, menighetsråd og daglig leder i menigheten gjøre mer slik de selv synes er best, vil de bli større forskjeller. Noen menigheter vil foreta seg ting nabomenigheten ikke kan tenke seg.  Men det er denne veien kirken må gå, dersom en ønsker mer nytekning og vekst. Det er drepen for en organisasjon på lokalplanet med sterke indre spenninger om en satser på sentralstyring framfor å la menigheter og fellesskap utvikle seg slik de som hører til der ønsker.

Gå til innlegget

Pengekrise for Den norske kirke

Publisert over 4 år siden

Modellen der staten betaler for prester og kommunene for resten, må på skraphaugen. Kirken vil ikke få 3,77 milliarder fra staten som de ber om. Det haster for kirken å få organisert seg slik at de kan kutte drastisk kostnader til administrasjon.

Den norske kirke kunne ikke valgt seg et dårligere tidspunkt for å kutte båndene til staten. Planen er å vedta den nye kirkeloven før sommeren. Da blir Den norske kirke bli et eget rettssubjekt og skal stå på egne økonomisk bein. 1. januar 2017 skal alle prestene  overføres fra staten til kirken. Vårt Land presenterer i dag prislappen for at kirken helt og fullt skal kunne stå på egne bein. Kirkerådet har beregnet at det må bevilges 3,77 milliarder kroner neste år. Beløpet er så pass høyt at politikerne mister både munn og mæle. «Dette kan vi ikke ta nå», sier Høyres Norunn Benestad. Bente Thorsen (Frp) sier de må komme tilbake til summene når budsjettet legges fram. Erna Solberg varslet denne uken at budsjettet neste år blir meget stramt. Siv Jensen varsler tøffe prioriteringer. Det blir et fast innslag i aftenbønnen til alle som har med styre og stell i Den norske kirke at de neste år må være blant de prioriterte.

Krise for Kirkerådet

For Kirkerådet er det intet mindre enn krise som er under oppseiling. De må gå i gang med å planlegge alt som skal skje fra 1. januar av uten å ane hvor mye de har å rutte med.

Når prislappen bli så høy, skyldes det at etater og departementer har utført en rekke tjenester for Den norske kirke som det ikke er blitt betalt for. Det utgjør omtrent 70 millioner kroner. Pensjon og feriepenger beløper seg til over 300 millioner. Den norske kirke må bygge opp en temmelig stor avdeling for å ta hånd om arbeidsgiveransvaret for et par tusen aktive og pensjonerte prester. De har beregnet at det påløper omtrent en halv milliard knyttet til virksomhetsoverdragelsen. Dette er riktignok en engangskostnad. Ordinær drift på dagens nivå utgjør 1,85 milliarder. Skal det opprettes en eget rettssubjekt, må de være i stand til å ta ansvar for de forpliktelser de påtar seg. Derfor vil Kirkerådet ha en milliard i egenkapital. Alternativet er at politikerne ombestemmer seg og gir Den norske kirke rett til å oppta lån.

-Stortinget må bestemme seg. Enten gir man kirken tilstrekkelig med egenkapital, eller så innvilger man kirken rett til å låne penger, sier direktør i Kirkerådet Jens-Petter Johnsen til Vårt Land.

Det er nettopp det handler om. Når Den norske kirke slippes fri, er det kirken selv som må få ta ansvar for sin økonomi.

Nationen skriver i dag at det ligger an til at i alle fall 100 kommuner vil slå seg sammen. Dette vil også skape betydelig usikkerhet for Den norske kirke. Fellesrådene vil nok få merke at en kommunesammenslåing vil bli benyttet til å redusere kostander der det er mulig.

Prestene i Den norske kirke har fått innført et nytt arbeidstidssystem. Dette er blitt dyrere for bispedømmerådene som har det daglige arbeidsgiveransvaret for prestene. Presteforeningen ber om at bevilgningene økes slik at det kan ansettes flere prester rundt om. Det kan de bare glemme. Hvis det blir økte bevilgninger neste år, så vil det gå til å finansiere de oppgavene Kirkerådet mener må utføres.

Det er skapt betydelig usikkerhet rundt økonomien for Den norske kirke. Kirken har ingen annen strategi enn å be staten om mer penger. De har så langt ikke villet ta debatten om en medlemsavgift burde dekke deler av kostnadene. Kirkerådet og Kirkemøtet vil heller ikke utfordre modellen med at staten betaler for prestene og de kirkelige råd, mens kommunene dekker resten.

Penger å spare

Det er penger å spare på å organisere Den norske kirke bedre enn i dag, men dagens modell med en statsfinansiert del og en kommunedel, forkludrer dette. Løsningen er å la staten finansiere det meste knyttet til gudsjensester og kirkelige handlinger, la menighetene søke kommunene om støtte til lokale aktiviteter på lik linje med andre organisasjoner, innføre en beskjeden medlemsavgift og la menighetene komme i gang med å skaffe seg inntekter i form av gaver, testamentariske gaver og diverse inntektsgivende aktiviteter.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland bør snarets nedsette et utvalg som kan utrede hvordan Den norske kirke skal finansieres framover. I 2017 har ikke staten noe annet valg enn å legge nærmere en milliard ekstra på bordet. Neste år må Den norske kirke få ekstra bevilgninger for å omstille seg. Men i 2018 bør de ha gjennomført omstillingen og kuttet administrative kostander betraktelig. Det hører ingen steds hjemme at prester skal ansettes i bispedømmene og andre ansatte rundt om i over fire hundre fellesråd. Det er adskillige millioner å spare på å samkjøre personalforvaltningene og avvikle dagens fellesrådsstruktur. Det er denne debatten Den norske kirke må inn i. Kirken kommer ikke til å få i nærheten av 3,77 milliarder neste år. Det finnes grenser for bønnhørelser i politikkens verden.

Gå til innlegget

Forvirrende ledelse i Den norske kirke

Publisert over 4 år siden

Ansatte i Den norske kirkes menigheter bør ledes, ikke løpe rundt som småsjefer. Nå er tiden for endringer.

Når Den norske kirke blir fri fra staten og får ­arbeidsgiveransvaret for alle prestene, er det mye det må ryddes opp i på ­ledelsessiden. Kirkerådet er godt i gang.

Prestene skal fortsatt være ansatt i bispedømmet, i alle fall i startfasen. Biskopene unngår å bli plassert på tribunen som rådgivere og tilsynsmenn og får beholde sin lederposisjon i forhold til presten.

Kampen om hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses på sikt, pågår i dannede former.
Prestene vil kjempe til krampa tar dem for ikke å ende opp med sine biskoper plassert på sidelinjen og dem selv ansatt i fellesrådene.

Men det er ingen grunn til at prester skal være ansatt i bispedømmet og alle andre i fellesrådene. For å få en enhetlig arbeidsgiverlinje, og en samlet ledelse av staben i en menighet, må det bli enten bispedømmerådet eller fellesrådet.

Endringene i kommunestrukturen, og politiske signaler om endringer i finansieringen av kirken, taler for bispedømmet. Økonomien vil bli utslagsgivende.

Den norske kirke vil spare mange millioner hvert år på å samle ansettelser og formell personalforvaltning i bispedømmerådene framfor i hundrevis av fellesråd.
Biskopenes sjef. Biskopene har solid tradisjon for å styre seg selv. Her gjelder det, som det heter i stillingsutlysningen til ny kateket i Ringsaker, å ha «evnen til å motivere seg selv og jobbe selvstendig».

Men det er endringer på gang når biskopene ikke lenger skal være statstjenestemenn. «Preses er biskopenes nærmeste overordnede og ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor disse når ikke annet er bestemt av Kirkemøtet» heter det i det nye ansettelsesreglementet.
Tidligere var preses «primus inter pares» – den første blant likemenn.
Biskopene roper nok ikke hurra for at de har fått en sjef med styringsrett. De forventer nok at Helge Haugland Byfuglien ikke blander seg nevneverdig inn.

Hva endringen betyr i praksis, er ikke utbrodert. I det daglige trenger det ikke betyr all verdens, men preses bør gjøre mer ut av rollen enn bare å motta ­sykemeldinger og godkjenne ferier. Preses bør ha medarbeidersamtaler med den enkelte biskop. Det vil de ha nytte av.
Preses bør også fungere som en tydelig leder for biskopene i spesielle situasjoner, for eksempel hvis helsen svikter. Det finnes nok av eksempler på at biskoper for lenge har kjørt for halv maskin.

Direktøren for Kirkerådet og biskopenes preses vil befinne seg på samme linje. De skal begge rapportere til Kirkerådets leder som dermed framstår som er den øverste i Den norske kirke.
Så om paven skulle komme på besøk, burde det nå være avklart hvem han skal hilse på først.
Hyppig øyekontakt. Slaget om kirkens framtid står i menighetene.­ Det er her det haster med å ta ledelsesmessige grep. Et kjennetegn for gode arbeidsplasser og virksomheter som lykkes, er tydelige og dyktige ledere som evner å motivere medarbeidere til innsats.

Snakket om selvledelse fra prester, kateketer, kantorer og diakoner som pukker på at de har lederansvar for sitt felt, fører ikke fram. Menighetene trenger daglige ledere som brenner for budskapet, og som er i nær sagt daglig kontakt med dem de skal lede.

God ledelse oppstår der det er hyppig øyekontakt. Modellen med daglige ledere plassert på et fellesrådskontor langt unna menighetens medarbeidere, er å gi ansatte steiner for brød.
Det er motivasjon, personlige egenskaper og kirkefaglig kompetanse som må være avgjørende, for hvem som skal lede i det daglige, ikke om en har vekttall i administrasjon og ledelse. Vekttallene kommer godt med, men andre enn daglig leder kan utføre typisk administrative oppgaver.

Lederne bør være menighetens identitetsbærere, ikke administratorer, som fronter utad og leder innad.

Der det er flere prester i en menighet, bør de ikke rapportere til prosten, men til den som er daglig leder for alle ansatte i menigheten.

En tydelig og sterk leder for alle ansatte, en som oppmuntrer og korrigerer, er tett på, sørger for daglig samarbeid og felles mål – det er det menighetene og de ansatte trenger.

PUBLISERT I VÅRT PLANDS SPALTE PÅ EN MANDAG - 15.2.2016

Gå til innlegget

Katolsk brudulje

Publisert over 4 år siden

Når det er konflikter i kirker, frivillige og humanitære organisasjoner, går det ofte hardt for seg fordi engasjementet er så stort. I Oslo katolske bispedømme (OKB) bryter selvoppnevnte varslere, assistert av Fylkesmannen, spillereglene i arbeidsliv

At Den katolske kirke i Oslo plages av sterke indre konflikter, er gammelt nytt. Konfliktlinjene går på flere plan. Konfliktene handler om mye mer enn uenighet om det såkalte «medlemsjukset» som ble avdekket for vel et år siden. Det endte med at politiet i februar i fjor foretok en razzia i lokalene til kirken og beslagla materiale for å sikre seg bevis. Biskop Bernt Eidsvig er siktet for underslag. Han innrømmer at han har gjort feil, men Den katolske kirke avviser at den har brutt loven. Kirken hevder Fylkesmannen i Oslo tolker loven feil.

Medlemmer i menigheten har vært kritiske til Bernt Eidsvig og «hans fløy» lenge før konflikten kom til å dreie seg om medlemshåndteringen. De som var kritiske, ble enda mer kritiske og det ble flere som tiltrådte kritikernes rekker. Konflikten eskalerte både i bredde og dybde.

Politi i sirup

Politiet jobber i sirup i slike saker. De har snart brukt et år på å finne ut av hva som har skjedd. Og så skal påtalemakten finne ut hva om katolikkene har gjort noe straffbart. Den katolske kirke kan dokumentere et høyere medlemstall enn det den har fått støtte til. Fylkesmannen sier tilbakedatering av medlemmer ikke er lov. Derfor krever de millioner betalt tilbake. Det kan gå vinter og vår før det blir avklart om saken blir henlagt eller det blir tatt ut tiltale. I mellomtiden må ansatte og medlemmer gjøre det beste ut av situasjonen.

Det er i meste laget av følelser og i minste laget med fornuft i OKB for tiden. Slik er det nå en gang der konflikter herjer

«Kritiker truet med sparken», skrev Klassekampen lørdag. En ansatt OKB nektet å være med på det han oppfattet som medlemsjuks. Han ble pålagt å trykke og sende ut tusenvis av medlemsattester han mente var påført feil innmeldingsdato og dermed ville gi kirka en utilbørlig økonomisk gevinst. Han tok kontakt med Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som er tilsynsmyndighet for trossamfunnet. Etter noen dager varslet han selv sin egen ledelse om hva han hadde gjort og hvorfor.

«Fylkesmannens folk mente dette helt klart ikke var greit og jeg stoppet da produksjonen», skrev han til kirkas fungerende administrative leder, Lisa Wade, i en e-post datert 4. mars i fjor. Hun svarte: «Jeg er ikke så glad for at du kontaktet fylkesmannen og er nødt til å informere våre advokater om det. Jeg skulle ønske vi kunne ha ordnet opp i det jeg tror er misforståelser, internt. Men, men.». Seinere fikk han en advarsel det det heter at «stansingen av attestene blir ansett som svært alvorlig og kan betraktes som sabotasje».

Det er det ikke noe å si på. En ansatt kan ikke på egne vegne kontakte offentlige instanser for samle støtte for å nekte på utføre et oppdrag en er pålagt. Slik opptrer en selvoppnevnt varsler på villspor.

Merethe Helstad, leder av juridisk avdeling i Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er også på villspor. Hun bekrefter overfor Klassekampen at hun mottok henvendelsen fra den ansatte, ringte ham opp og sa at denne typen tilbakedatering ikke var lov. Helstad skal kommunisere med ledelsen og ikke med ansatte. Når hun ikke forstår såpass, er det grunn til å så tvil om hun tolker loven rett.

Medarbeidere er underlagt ledelsens styringsrett. Hvis de mener de ikke kan utføre en oppgave fordi den strider mot deres samvittighet, skal de gå til ledelsen og be om fritak. I den situasjonen OKB er i, ville ledelsen ganske sikkert vist forståelse for det, framfor å eskalere konflikten ved å gi en advarsel.

Når en medarbeider bedriver selvtekt og i tillegg opptrer «truende og aggressivt» som det heter i advarselen, er an advarsel på sin plass. Ansatte må klare på tøyle engasjementet sitt. De kan ikke få opptre som løse kanoner.

Det beste som kan skje, er sannsynligvis av denne medarbeideren finner seg noe annet på gjøre.

Særegen virkelighetsoppfatning

I Aftenposten står Ingrid R. Joys fram med kritikk av hvordan ledelsen behandler de ansatte i OKB. Hun hevder ledelsen har en «særegen virkelighetsoppfatning». Det er gjerne det konflikter handler om.

Hun reagerer på at administrativ leder, Lisa Wade, går ut med sin versjon av saken. Det bør hun ikke beklage seg over. Det er faktisk jobben hennes. Hun skal representere OKB utad. Tittelen på det hun har lagt ut på OKBs nettsider er «fakta og følelser». Det er dekkende for hva dette handler om.

«Når det gjelder interne forhold, er faktum at medarbeidere som har et annet syn på medlemsregistersaken enn ledelsens syn, har fått anledning til å velge bort å arbeide med saken – selv om det egentlig står sentralt i deres arbeid. Det gjelder spesielt medarbeidere som arbeider med informasjon. Vi har ikke ønsket at noen skal komme i samvittighetskvaler og har derfor kjøpt tjenester eksternt eller har utført arbeidet selv. Dette er grunnen til at undertegnede for tiden er redaktør for St. Olav og katolsk.no. De aktuelle medarbeiderne utfører annet informasjons- og forlagsarbeid», skriver Wade. Dette vitner om at ledelsen opptrer med klokskap i forhold til de ansatte.

Det er i meste laget av følelser og i minste laget med fornuft i OKB for tiden. Slik er det nå en gang der konflikter herjer. Og er det noe som ikke bidrar til å løse konfliktene, så er det å kjøre de fram i full offentlighet.

FØRST PUBLISERT I DAGENS PERSPEKTIV

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere