Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Brutalt mot Fathia og sønnen

Publisert over 10 år siden

Greit at Knut Storberget ikke vil gripe inn, men når Fathia og sønnen Munir kommer til landet bør han beklage den brutale behandlingen de har vært utsatt for.

Den behandling av Fathia Ahmed Omar (25) og sønnen Munir (6) har fått av det norske innvandringssystemet er en skam. Det som har hendt henne, er så brutalt at det ikke kan passere uten at noen tar ansvaret.

For to uker siden bodde Fathia Ahmed Omar i Bergen. Hun har nylig vært igjennom en omfattende operasjon i Norge fordi hun ble alvorlig skadet etter flere brutale voldtekter. Men til tross for at hun var nyoperert, og både hun og sønnen hadde fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom, ble hun tvangsutsendt ut av landet 10. mars. Nå bor hun sammen med sønnen på en benk i italienske Genova.

Hun ble sendt til Italia fordi dette var det første landet hun kom til fra Somalia. Så reiste hun videre til Norge, men her har hun ikke fått oppholdstillatelse. Da er reglene slik at hun sendes tilbake dit hun kom fra.

Livredd fengsel

Fathia tar ikke sjansen på å oppsøke de italienske myndighetene. Hun er livredd for å bli satt i fengsel eller bli skilt fra sønnen dersom hun melder seg. Hun tar ikke en gang sjansen på å legge seg inn på et hotell.  

Utlendingsnemda (UNE) er ankeinstans for avgjørelser som Utlendingsdirektoratet (UDI) fatter. Bergens Tidende skrev for et par dager siden at grunnen til at det tar tid, er at det har tatt mer enn en uke å få oversendt viktige dokumenter fra UDI til UNE, enda det ikke er mer enn noe få kvartaler mellom dem. Grunnen er problemer i Posten i forbindelse med at en ny terminal er tatt i bruk.

UDI og UNE var ikke klar over 25-åringens helsesituasjon, og hadde derfor heller ikke tatt hensyn til den da søknaden hennes om å få søke asyl i Norge ble vurdert. Her ser det ut til at det er advokaten som har sviktet. Kvinnens fastlege oversendte alle helseopplysninger om 25-åringen til UDI dagen etter at hun ble sendt ut av landet, og UDI videresendte opplysningene videre til italienske myndigheter.

Fastlegen til Fathia Ahmed Omar, Ulf Hørlyk, mener det norske immigrasjonssystemet er «grotesk tungt». –Forsinkelsene kan i ytterste konsekvens være livstruende for mine pasienter, sier han til Aftenposten. Han besøkte Fathia og sønnen tirsdag.

Rasende

Hørlyk, er rasende på måten UNE har håndtert saken på.

– Min opplevelse av folkene i UNE er at det er normale mennesker med normale følelser. Men systemet de jobber i er grotesk tungt. Det er ingen forståelse på systemnivå for at det dreier seg om mennesker, ikke papir. Papirer trenerer saken. Det kan få fatale konsekvenser. Jeg forstår det simpelthen ikke, sier han.

UNE-sjef Terje Skjeggestad sier de må sørge for en forsvarlig saksbehandling på korrekt grunnlag og at de jobber så fort som mulig.

Justisminister Knut Storberget sier til Aftenposten at han er glad for at saken blir vurdert på nytt, men at han ikke kan gripe inn i saksbehandlingen.

Denne saken er så pass grov at han burde kunne sagt noe mer. Han kan imidlertid bidra til å rette opp den skaden som har skjedd ved å beklage det de har vært utsatt for.

Rettsstaten

 Fatima er ikke norsk borger, men hun har det verd som et menneske skal ha i rettsstaten Norge. Hun bør løftes fram som et symbol for de feil som blir begått av innvandringsmyndighetene.

Regjeringen har strammet inn asylpolitikken og Knut Storberget har satt fortgang i arbeidet med å få de som ikke har fått asyl ut av landet. Det kan være delte meninger om hvem som skal få asyl, men når avgjørelsen første er tatt, forstår vi Storberget som vil at de som skal ut av landet, faktisk blir sendt ut.

Fatihia og Munir handler om noe annet. Det handler om feil som er begått. De er så grove at den måten  staten kan be om unnskyldning på, er å gi de varig oppholdstillatelse i Norge. Hvis det ikke er en regler som gir hjemmel for slikt, bør Stortinget snarest få laget en.

Gå til innlegget

Modig, sexy og ubetenksom

Publisert over 10 år siden

For noen i KrF er Inger Lise Hansen en ”fristerinne” som man skal ta avstans fra.  For andre er det blitt enda viktigere å markere at det er romslighet i KrF. Her skal det være plass til lekre unge kvinner i korte skjørt.

Kvinnelige politikere  som  lar seg avbilde med sexy styling på forsiden av et ukeblad ledsaget av tittelen ”Jeg liker å kle meg utfordrende”, må regne med å bli tatt mindre seriøst. KrFs nestleder, Inger Lise Hansen, kan bli et unntak på reglen. Grunnen er at det hun gjør er så overraskende og provoserende at folk tvinges til å stille spørsmål om hva som ligger bak.

Det blir for billig og enkelt å hevde at småbarnsmammaen Inger Lise Hansen er opptatt av å spille på sex. Når Anita Apeltun Sæle i Dagbladet kaller henne en glamourmodell, er motivet å ramme henne. Ektemannen Finn Jarle Sæle går enda lenger. I en samtale med Vårt Land sammenlikner han Hansen med Alessandra Mussolini som er kjent for å spille på sex og som til stadighet kommer i miniskjørt i parlamentet.

De konservative

Inger Lise Hansen provoserte de konservative i KrF tidligere i år med sitt utspill om vinmonopol, Israel, bekjennelsesparagrafen og homofili. For noen i dette miljøet er det hun nå har gjort mye verre. Det er nummeret før noen beskriver henne som en ”fristerinne” og minne om at slike skal man vende seg bort fra. I løpet av denne helgen har hun nok fått noen flere og enda mer innbitte motstandere i eget parti.

Intervjuet og bildene i Det Nye har hun godkjent. Hun ante imidlertid ikke at VG lørdag ville ha henne pryde forsiden med teksten: ”KrF-topp poserer i undertøy. Vil være sexy for å provosere”. Hun burde tenkt at dette var en sak for tabloidene.

Inger Lise Hansen protesterer med å si at hun ikke er avbildet i undertøy, men i en kjole, at hun ikke har godkjent at bildene kan brukes i VG og at hennes uttalelser er tatt ut av sin sammenheng.  VG drar det langt når de påstår at hun poserer i undertøyet. Det er vitterlig en kjole hun er avbildet i. Den slags kjoler ser man ikke mye av på bedehuset, men der folk flest på Hansen alder vanker, er dette temmelig standard. Utringningen er heller ikke større enn av det ville ha passert i kristne miljøer. Men vil man vise så mye hud som Inger Lise Hansen gjør, er det for å tiltrekke seg menns blikk. Slik virker det i alle fall.

Spille på kropp

Inger Lise Hansen er ikke kjent i KrF-miljøet for å spille på sin kropp. Hun er pen og fotogen, men det er hun ikke alene om i KrF. Når hun stiller opp i Det nye, er det for å komme i kontakt med nye velgergrupper. Hansen har lest Paulus som sier at han var en ”jøde for jøder og en greker for greker”.  Han tilpasset seg. Han var opptatt av hva som passet seg i det miljøet han var.  Prisen man må betale for å tilpasse seg, er at man blir kritisert for ikke å være klar og tydelig.

Det hadde ikke fungert om Inger Lise Hansen skulle latt seg avbilde i Det Nye slik hun går kledd når hun opptrer som taler på partiarrangementer. Da er det ingen som blir forstyrret  av at utringningen er i største laget eller at ”skjørtekanten er over sperregrensen” , som VG skriver.   Sett med Det Nye-øyne, er det hun stiller opp i ganske tekkelig og standard. Men hun poserer som en fotomodell og hun framstår som en kvinne opptatt av å tekkes mannen.  Men er det så oppsiktvekkende? Det gjør jo kvinner hele tiden.

Fordommer

Inger Lise Hansen velger å utnytte det at hun har et utseende som ”fungerer” i Det Nye. Hun vil si til  Det Nyes lesere at ”dere kan være den dere er og stemmer KrF”. Det er nettopp dette som er Hansens prosjekt.  Man stemmer KrF hvis man er enig i politikken. Hun er opptatt av å bryte ned fordommene mot KrF. Hun bruker seg selv som eksempel.  Det samme gjorde Valgerd Svarstad Haugland da hun lot seg avbilde med et rødvinsglass.

Inger Lise Hansen er en opprører. Derfor har hun også vært opptatt av å markere at det er lov å være noe mer dristig i klesveien enn det som er vanlig i det konforme KRF-miljøet

Inger Lise Hansen sier det som det er. Hun har noen ganger kledd seg sexy for å provosere. Det er neppe lurt av en toppolitiker å si det slik. Det er å be om det oppslaget hun fikk i VG.

Inger Lise Hansen har mistet kontrollen med hvordan hun blir oppfattet. Det blir garantert misforståelser og oppstyr når pene kvinner i politikken stiller opp lettkedd og snakker om at de liker å opptre sexy av og til.

Dette kommer til å gå over. Det går nok en stund til vi får se Inger Lise Hansen  som lekker forsidepike igjen. De som er blitt mer oppsatt på å droppe Hansen som nestleder, må vente motstand. For noen er det blitt enda viktigere å markere at det er romslighet i KrF. Her skal det være plass til unge kvinner i korte skjørt.

Gå til innlegget

I statens tjeneste

Publisert over 10 år siden

En sen nattetime ble det bestemt at om Den norske kirke blir sluppet fri, skal prestene være statsansatte. Nå tenkes det så det knaker for å finne på noe bedre.

Slaget om hvor den nye tolvte biskopen skal slå seg ned, er det første i rekken der politikerne på overtid i allianse med fløyer i Den norske kirke forsøker å banke igjennom løsninger som flertallet i kirken ikke vil ha. Et patriotisk kirkelig mindretall vil noe annet. Mindretall utnyttes alltid for alt det er verd av den som har makt til å bestemme.

Det neste slaget kan komme til å stå om hvor prester, proster og biskoper skal være ansatt. De skal være ansatt i staten, står det i Stortingets kirkeforlik. Det ble snekret sammen en sen nattetime. For Senterpartiet var det helt avgjørende at prestene forble statstjenestemenn.

I de kirkelige kretser er det mange som mener dette er ”hull i hodet”. Her skal kirken bli fri, så godt det lar seg gjøre, kirken skal selv ansette sine hyrder, men så skal de være ansatt i den staten de vil fri seg fra? Det er lenge siden prestene ble avskiltet som embetsmenn. De likte det ikke, men man innså at det var en ordning som hadde overlevd seg selv. Det blir nok tyngre å rive dem løs fra statens fang.

Det er neppe holdbart særlig lenge at staten skal være arbeidsgiver for prestene. Har de tenkt å skrive under på at de vil være lojale overfor staten slik en forventer av andre statsansatte? Man kan jo fundere over dette både ut fra teologiske og arbeidsrettslige premisser. ”Kirken fri, men embetet ansatt i staten”. Det skurrer.

I KA- Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon og i Kirkerådet sitter det praktikere. Det blir jo fryktelig dyrt om kirken skal måtte holde seg med to arbeidsgiverlinjer, en for prester og en for resten. En burde jo heller funnet en modell der alle kunne vært på samme linje og i samme organisasjon arbeidsgivermessig sett. Hadde en blitt enig om noe slikt, kunne en jo starte med å få Senterpartiet til å ta til fornuft.

Det er noe bortimot en skjønn drøm å tro at Den norske kirke i løpet et år eller to skal bli enige om hvordan en skal løse forholdet mellom embete og råd, en eller to arbeidsgiverlinjer eller enhetlig eller todelt ledelse. Dette har blitt diskutert til krampa har tett en del de siste tiårene. Det går riktignok framover med musesteg. Det holder ikke lenger. Noe må gjøres nå når kirken skal bli fri. Slik maser de utålmodige.

I slike spørsmål vil også de ansatte ha et ord med i laget. Da er gjerne fagforeningens refreng at ”vi vet hva vi har, ikke hva vi får”. Er det noe fagforeninger kjemper for med nebb og klør, så er det å forbli statsansatte. Bare spør lærerne. Skolen var for lengst overført til kommunene. Men lærerne satt fremdeles på statens fang. Politikerne orket ikke bråket de visste ville komme. Til slutt skar Kristin Clemet igjennom. Lærerne havnet i kommunene.

Lærerne disket opp både med ideologisk og faglige begrunnelse for hvorfor de burde forbli i staten. Det som nok lå under, var at de her var overbevist om at de ville få den beste lønnsutviklingen.

Ingen må være statsansatt for å forvalte ord og sakrament. Det finne ingen faglige, ideologiske og i alle fall ikke teologiske begrunnelser for det. Om Den norske kirkes presteforening står fram og kjempe for sin statsansettelse, så er det en interessekamp for en yrkesgruppe. Verken mer eller mindre.

Kommunene sto klare til å ta imot lærene med åpne armer. Det er ingen som står klare til å ta i mot prestene. De blir kanskje værende inntil de sentalkirkelige har kommet opp med et columbi egg for hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses for alle ansatte i Den norske kirke. Men hvis Senterpartiet fortsatt vil at prestene skal være statsansatte, trenger de ikke be prestene to ganger. Ingen ting er som å være statens menn.  

Gå til innlegget

Ì statens tjeneste

Publisert over 10 år siden

En sen nattetime ble det bestemt at om Den norske kirke blir sluppet fri, skal prestene være statsansatte. Nå tenkes det så det knaker for å finne på noe bedre.

Slaget om hvor den nye tolvte biskopen skal slå seg ned, er det første i rekken der politikerne på overtid i allianse med fløyer i Den norske kirke forsøker å banke igjennom løsninger som flertallet i kirken ikke vil ha. Et patriotisk kirkelig mindretall vil noe annet. Mindretall utnyttes alltid for alt det er verd av den som har makt til å bestemme.

Det neste slaget kan komme til å stå om hvor prester, proster og biskoper skal være ansatt. De skal være ansatt i staten, står det i Stortingets kirkeforlik. Det ble snekret sammen en sen nattetime. For Senterpartiet var det helt avgjørende at prestene forble statstjenestemenn.

I de kirkelige kretser er det mange som mener dette er ”hull i hodet”. Her skal kirken bli fri, så godt det lar seg gjøre, kirken skal selv ansette sine hyrder, men så skal de være ansatt i den staten de vil fri seg fra? Det er lenge siden prestene ble avskiltet som embetsmenn. De likte det ikke, men man innså at det var en ordning som hadde overlevd seg selv. Det blir nok tyngre å rive dem løs fra statens fang.

Det er neppe holdbart særlig lenge at staten skal være arbeidsgiver for prestene. Har de tenkt å skrive under på at de vil være lojale overfor staten slik en forventer av andre statsansatte? Man kan jo fundere over dette både ut fra teologiske og arbeidsrettslige premisser. ”Kirken fri, men embetet ansatt i staten”. Det skurrer.

I KA- Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon og i Kirkerådet sitter det praktikere. Det blir jo fryktelig dyrt om kirken skal måtte holde seg med to arbeidsgiverlinjer, en for prester og en for resten. En burde jo heller funnet en modell der alle kunne vært på samme linje og i samme organisasjon arbeidsgivermessig sett. Hadde en blitt enig om noe slikt, kunne en jo starte med å få Senterpartiet til å ta til fornuft.

Det er noe bortimot en skjønn drøm å tro at Den norske kirke i løpet et år eller to skal bli enige om hvordan en skal løse forholdet mellom embete og råd, en eller to arbeidsgiverlinjer eller enhetlig eller todelt ledelse. Dette har blitt diskutert til krampa har tett en del de siste tiårene. Det går riktignok framover med musesteg. Det holder ikke lenger. Noe må gjøres nå når kirken skal bli fri. Slik maser de utålmodige.

I slike spørsmål vil også de ansatte ha et ord med i laget. Da er gjerne fagforeningens refreng at ”vi vet hva vi har, ikke hva vi får”. Er det noe fagforeninger kjemper for med nebb og klør, så er det å forbli statsansatte. Bare spør lærerne. Skolen var for lengst overført til kommunene. Men lærerne satt fremdeles på statens fang. Politikerne orket ikke bråket de visste ville komme. Til slutt skar Kristin Clemet igjennom. Lærerne havnet i kommunene.

Lærerne disket opp både med ideologisk og faglige begrunnelse for hvorfor de burde forbli i staten. Det som nok lå under, var at de her var overbevist om at de ville få den beste lønnsutviklingen.

Ingen må være statsansatt for å forvalte ord og sakrament. Det finne ingen faglige, ideologiske og i alle fall ikke teologiske begrunnelser for det. Om Den norske kirkes presteforening står fram og kjempe for sin statsansettelse, så er det en interessekamp for en yrkesgruppe. Verken mer eller mindre.

Kommunene sto klare til å ta imot lærene med åpne armer. Det er ingen som står klare til å ta i mot prestene. De blir kanskje værende inntil de sentalkirkelige har kommet opp med et columbi egg for hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses for alle ansatte i Den norske kirke. Men hvis Senterpartiet fortsatt vil at prestene skal være statsansatte, trenger de ikke be prestene to ganger. Ingen ting er som å være statens menn.  

Gå til innlegget

Birkebeiner-ledelse

Publisert over 10 år siden

Birkebeiner-ledelse

av Magne Lerø den 19. mars 2010

Birkebeiner-ledelse i betydning av ledere som sliter og kjemper for å oppnå gode resultater, er det ingen grunn til å advare mot. Men sjefer som går Birken bør ha respekt og forståelse for medarbeidere som ikke gidder trimme,

 Organisasjonspsykolog Jan Christophersen vil ta et oppgjør med det  han kaller Birkeiner-lederskapet.

-          Birkebeiner`n er definitivt ikke en god metafor på godt lederskap. Deltagelsen handler mer om lederens eget behov for eksponering enn å vise tydelig ledelse. Lederen må legge ned masse tid på kropp, teknikk og utstyr som fremmer han eller henne som ensom, sterk eller utholdende utøver, sier Christophersen til Aftenposten. Han synes de burde brukt mer tid på å utvikle seg selv som ledere, på de ansatte eller familien.

Vi har noen hundre tusen ledere i landet. Når en leser Dagens Næringsliv, som disker opp med side på side i flere uker om folks som skal gå Birken, skulle en tro de fleste av dem gjorde det. Det er 16 000 som deltar. Vel 2000 av dem tjener med enn 800 000 og ca 10 000 av dem tjener mer enn 400 000. Det er neppe mer enn 4-5000 ledere som halser over fjellet fra Rena til Lillehammer.  Det må være noe i nærheten av fri fantasi å påstå at disse bedriver en form for lederskap det er grunn til å advare mot. Hva slags innsikt er det Christophersen besitter? Har han snakket med ansatte som forteller at sjefen er lite å se til for tiden, fordi han jager rundt i marka på ski? Går disse birkebeinersjefen rundt og skriker og heier på de ansatte som om alle deltar i et tøft res for å klare et merke? Virker birkebeinersjefen litt vel hyper, tydelig aset opp av at han, eller hun, snart skal stille til start til et av livets store prøver?

Treningsbasillen

Christophersen konstruer et problem. Selvsagt er det sjefer som blir bitt av treningsbasillen og bruker for lite tid på jobben.  Noen fester også for mye og er groggy når de til slutt snubler innom kontoret.  Noen sjefer er så slappe og feite at de har helseproblemer og av den grunn ikke gjør jobben som sjef bra nok.  Noen er også så opptatt av damer og så ofte hodestups forelsket  at det går ut over arbeidsinnsatsen. Det  er mye det kan bli for mye av.

Det er blitt mote i en del kretser å delta i Birken, men det representerer ikke et fenomen som fortjener å bli analyseres ut fra et ledelsesperspektiv. De fleste ansatte synes nok det er bra at sjefen er i god form. Det sier legene at vi alle bør være. De færreste beundrer en sjef som går 54 km på ski. Han om det. Det er det veldig mange som kan klare med litt trim og hvis man går inn for det. 

Glamourmodell

Glamourmodell Linni Meister, er ikke sjef. Hun skal gå Birken i år. Hun kjøpte ski på tirsdag. Hun trener ikke noe særlig på forhånd, for hun er redd for å bli stiv og støl, som hun sier. Alle må ha sekk med 3,5 kilo. Hun håper de godtar 2,5 kilo, for hun har en kilo silikon i puppene. Det må vel være det samme hvor kiloene henger, skal hun argumentere med, sier hun til VG.

Noen har dilla på å gå på ski, andre sykler i timevis, til og med fra Trondheim til Oslo i et jafs. Noen farter land og strand rundt for å se fotballkamper. Folk kan bli hekta på litt forskjellig. Alt kan utarte. Alt kan noen finne noen  betenkelige sider ved.

Det blir kjedelig dersom alle skal gjøre passe av alt. Det er Kardemommeloven som gjelder: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill og forøvrig kan man gjøre som man vil”.

Det ledere må passe på, er å ikke presse sitt eget på andre.  Sjefer som går Birken eller på annen måte framstår som veltrimmet og spreke, må passe på at men ikke presser eller forsøke å overtale de ansatte til å følge etter i løypa. Godt lederskap er ikke å trekke de andre med på noe som er ens egen greie. Godt lederskap vil være å gjøre det de ansatte vil være mest interessert i.  Det er sannsynligvis å ta en tur på byn enn å legge opp til felles skidag.

Gode resultater

En leders oppgave er å skape trivsel og oppnå gode resultater.  Det er en fordel om de ansatte lever lurt, tar vare på helsen og er i brukbar form. Dette har dog sjefen fint lite med. De ansette får ta ansvar for eget liv. Men å tilrettelegge for at ansatte kan trimme er bra.

 De krever en del selvdisiplin, til tider vilje til å plage seg selv, evne til å hente ut krefter en er trodde en ikke hadde, gi på for å nå mål, for den som skal gå Birken eller gjennomføre andre krevende idrettsutøvelser. De er bra at ledere trener seg til slikt. Faren for misbruk av i forholdet til medarbeider er særdeles liten.

Obs. I denne saken er jeg forutinntatt. Jeg har gått Birken

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere