Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Gud mot lakselus

Publisert nesten 4 år siden

Med arven fra Hans Nielsen Hauge og millioner fra John Fredriksen kan Cato Lyngøys kjempeegg bringe ­laksenæringen til nye høyder.

Fiskeriminister Per Sandberg henger i stroppen fra morgen til kveld for å få gjennomslag for sin plan for ny vekst i laksenæringen. Han synes det går for tregt og at forskere bør få opp tempo for å løse problemet med lakse­lus.

I forrige uke fikk han ei bøtte kaldt vann over seg fra Sjømat Norge i form av et høringssvar til planen han har lagt fram. De tror ikke på den, og leder for ­næringskomiteen på Stortinget, Geir Pollestad (Sp), sier til NTB at det må være pinlig for Sandberg at en samlet sjømatnæring vender tommelen ned for styringsregimet hans.

SV lanserte i sommer en ­nasjonal dugnad for å bekjempe brunsneglen. Det er nummeret før Sandberg ber hele kyst­befolkningen om å stupe i sjøene for å ta kverken på lakselusa med egne hender.

Tusen tonn. Eller kanskje en ide inspirert av legendariske Hans Nilsen Hauge kan gjøre susen for Sandberg? Cato Langøy fra Radøy tror et gedigent egg kan revolusjonere oppdrettsnæringen og løse problemet med lakselus en gang for alle.

Egget han har tatt patent på, er 33 meter i diameter og 44 meter i høyden. 90 prosent ligger under­ vann. Det skal kunne romme ­tusen tonn laks.

Marine Harvest, der landets største kapitalist, John Fredriksen, har eiermessig kontroll, har bladd opp 600 millioner kroner for å få Langøys prosjekt på beina. Marine Harvest søker om 14 utviklingskonsesjoner for test og utvikling av Hauge Aqua «kjempe­egg». Han har også fått støtte fra Innovasjons Norge og Forskningsrådet.

Mundal Subsea på Radøy nord for Bergen har fått oppdraget med å bygge prototypen. Nå venter Hauge Aqua bare på tillatelse fra Fiskeridirektoratet før de kan sjøsette ideen som allerede har fått internasjonal oppmerksomhet.

Gud på ferde. Ideen har ikke kommet rekende på ei fjøl. Langøy er overbevist om at det er Gud som er på ferde.

– Jeg ber til Gud både i arbeid og privat, og har flere ganger minnet ham på at vi har utfordringer med lus og rømming. En tidlig morgen jeg gjorde det, fikk jeg denne eggstrukturen synlig for mitt indre øye. Den har vi gått videre med, og resultatet av det ser vi nå. ­Egget er skaperens konstruksjon, derfor gir jeg ham æren, uttalte Lyngøy i fjor til sysla.no.

I 2012 fikk han Audun A. Dahl og Arthur Langøy med seg og sjøsatte selskapet Hauge Aqua. Seinere har tre andre investorer kommet til.

For Langøy går tro og business hånd i hånd. Derfor bærer selskapet Hans Nielsens Hauges navn. Det tales like varmt om lekpredikant Hauge i Næringslivets Hovedorganisasjon som i indremisjonen. Det dukket opp nesten like mange bedrifter som frelste sjeler der Hauge ­travet land og strand rundt på begynnelsen av 1800 tallet. Hauge­ ivret for at mennesker skulle tro på Gud og starte næringsvirksomhet som kunne styrke lokalsamfunnet.

Gir Gud ære. I Hauge Aqua er den haugianske arv levende. På nettsiden deres står det at de har forpliktet seg på de samme verdiene som Hans Nielsens Hauge. De vil gi Gud ære og skape en bedrift som gir mennesker muligheten til å utvikle sine gudgitte evner.

Det siteres fra Kolossene 3, 23-24: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villige, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Kristus skal være den herre dere tjener».

Cato Lyngøy har 28 års erfaring fra havbruksnæringen. Han tok sjansen på å hoppe av fra en god stilling i Marine Harvest for å satse på ideen sin og kjøre for egen maskin. Han vil i gang med oppdrett av laks i Norge, men nådde ikke opp i den første konsesjonsrunden.

Burundi. Det går nye tog. Nå er han i gang i Afrika. I Burundi etablere han et nasjonalt klekkeri som skal produsere yngel for videresalg til mindre virksomheter. Det var slik oppdrettsnæringen i Norge vokste fram på 1960-tallet.

For Cato Lyngøy handler det om tro på Gud og å ta sjansen på egne ideer og krefter. For Hauge Aqua gjelder det å tjene penger. Det kan bli hundrevis av millioner om «egget» slår an.

Den som ikke er opptatt av å tjene penger, har en ingen ting i norsk oppdrettsnæring å gjøre, eller i næringslivet for øvrig. ­Poenget er at penger skal tjenes­ på en åpen, real og forsvarlig måte. Det handler arven fra Hans Nielsen Hauge om.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.09.2016

Gå til innlegget

Med og uten nasjonalgalleri

Publisert nesten 4 år siden

Grønvold må gjerne strø om seg med hersketeknikker og gjøre verden oppmerksom på at det er han med sin store innsikt som vet hva dette dreier seg om. Jeg akter ikke å sette meg ved hans føtter.

Ulf Grønvold hevder (Vårt Land 1. september) at jeg befinner meg på bortebane når jeg skriver at Stein Erik Hagen ­ønsker at den store kunstsamlingen hans skal havne på Nasjonalgalleriet (29. august), og hevder jeg er en ­humorist det er liten grunn å ta på alvor.

Grønvold må gjerne strø om seg med hersketeknikker og gjøre verden oppmerksom på at det er han med sin store innsikt som vet hva dette dreier seg om. Jeg akter ikke å sette meg ved hans føtter. For det er ikke kunst det handler om. Det handler om hvordan makten ter seg i samfunnet, hvordan pressgrupper opererer og om kampen om ressurser innen kulturpolitikken. Den slags har jeg sett en god del av i de over 30 årene jeg har arbeidet med kultur og medier.

Overbevist. Jeg har aldri hørt Stein Erik Hagen si rett ut at to pluss to er fire. Jeg er overbevist om at han mener det. Jeg har heller ikke hørt ham rope ut «Jeg vil ha mest mulig, om ikke all kunsten min samlet i Nasjonalgalleriet». Det er dette inntrykket som er blitt skapt, ikke minst gjennom det hans høyre hånd på kunstfeltet, Steinar Gjessing, har sagt og som Hagen ikke har korrigert. Gjessing vil at staten skal øke bevilgningene til Nasjonalmuseet dramatisk slik at det blir kunst både i det gedigne nybygget på Vestbanen – og i Nasjonal­galleriet, som i dag.

«Jeg legger meg ikke opp i hvilke bilder de vil stille ut, jeg stiller samlingen til disposisjon, så får de plukket og velge basert på det de synes måtte passe», uttalte Hagen til NRK 1. april da det ble kjent at han ville stille samlingen sin til disposisjon. Direktør Audun Eckhoff uttalte at «det nye museet på Vestbanetomta blir nesten dobbelt så stort som de museene vi har fra før. Med samlingen­ får vi et tilskudd som bidrar til å gjøre dette til et museum i verdensklasse».

I sommer fikk pipa en annen låt. «Det beste er om Nasjonalgalleriet fortsatt består som visningssted for kunst. Jeg låner ikke ut kunst for at den skal settes i kjelleren», sa Hagen til Aftenposten 
4. juli. I august gikk Hagen tilbake på avtalen etter at hans rådgiver hadde sagt at det var nødvendig å beholde Nasjonalgalleriet om det skulle bli plass til Hagens kunst.

Aksjonister. Jeg har ikke påstått at Hagens intensjon er å presse regjeringen. Det kan være det er mer sakssvarende å si han er gjort til en nyttig idiot for aksjonistene som vil bevare Nasjonalgalleriet. Både Gjessing og Grønvold hører til denne klanen.

Jeg merker meg at Grønvold synes det er en interessant idé at Hagen bør få bygge sitt eget museum. Det bør både Oslo kommune og staten medvirke til. Med kulturhistorisk museum i Nasjonalgalleriet, det nye nasjonalmuseet på Vestbanetomten, Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, Munchmuseet i Bjørvika og Hagens museum på Filipstad eller i forlengelsen av Vippetangen-området, vil Oslo bli en kunstby av internasjonal klasse. Gi Hagen mulighetene. Han har viljen og millionene.

Gå til innlegget

Riking til besvær

Publisert nesten 4 år siden

Kulturminister Helleland har ikke bare fått kunst for en milliard. Hun har i tillegg fått milliardær Hagen i fanget.

Testamentariske gaver kan bli både en pest og en plage om giveren har stilt betingelser som det er bortimot håpløst å forholde seg til. Det er ikke nødvendigvis enklere om giveren sprader rundt i beste velgående og i full offentlighet snakker om betingelser knyttet til en gave av det storartede og prangende slaget.

Det står i Høyres program at de ønsker å samarbeide med privat kapital på kulturlivets område. Så når milliardær Stein Erik Hagen melder seg med kunst til en verdi av en milliard og med spørsmål om hvor den kan stilles ut, har de fått det de har bedt om.

Omkamper. Det er det gamle,­ ærverdige Nasjonalgalleriet som skaper hodebry for kulturministeren. Det er 13 år siden Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble etablert bestående av Arkitekturmuseet, Kunst­industrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Fagfolk med diverse støttespillere utenfor og innenfor den museale verden rev seg i håret i protest mot sammenslåingen, forsøkte seg på diverse sofistikerte omkamper og slet ut et par direktører.

Daværende kulturminister Trond Giske lot seg ikke rikke. Han ville ikke bruke hundrevis av millioner på å oppruste Nasjonalgalleriet til dagens standard. Det skulle bygges nytt – og stort. Det nye nasjonalmuseet på Vestbanetomten blir landets største kulturbygg og skal stå ferdig i 2020. Selv om de får mye mer utstillingsplass i det nye bygget, høres nå klageropene om at det blir for lite plass til kunst i det topp moderne nybygget. Mye vil ha mer.

Et fint supplement. Stein Erik Hagen har gjort det klart at han gjerne låner ut samlingen sin i lang tid til Nasjonalmuseet. Det er ledelsen ved museet meget ­interessert i. Problemet er at det bare er plass til en brøkdel av alle kunstverkene i Hagens samling i det nye bygget.

De som ustanselig kjemper for at det fortsatt skal henge norsk bildekunst i det gamle ærverdige Nasjonalgalleriet, så nå en ­mulighet. Hagens kunst må få plass i Nasjonalgalleriet, hvis ikke kan han komme til å flytte den ut av landet. Hagen passet på å antyde det. Nå gjaldt det å kjenne­ sin besøkelsestid og forhindre en nasjonal kulturell katastrofe.

Det er ingenting Hagen heller vil enn å få flytte kunsten sin inn i Nasjonalgalleriet. Det måtte i tilfelle være om de hadde noen ledige rom på Slottet eller ville bygge ut en aldri så liten royal kunstfløy.

Andre planer. Forutsetningen for å bygge Nasjonalmuseet var at Nasjonalgalleriet skulle brukes­ til noe annet. I vår la Statsbygg fram planer om å utvikle området bak universitetsbygningene til et byuniversitet med et nytt undervisningsbygg på Tullinløkka. Historisk museum,­ som sårt trenger mer plass, skulle­ få flytte inn i ­Nasjonalgalleriet. Dette smakte det fugl av. Her kunne Oslo møte publikum som en moderne universitetsby, selv om ­hovedtyngden av studentene befinner seg på Blindern.

Stein Erik Hagen er en luring. Han sier han ikke vil presse ­regjeringen. De må på fritt grunnlag finne ut av Nasjonalgalleriet skal brukes til. Men selvsagt har han brukt kunstsamlingen sin for å få Linda Hofstad Helleland til å endre planene­ og la norsk kunst få både i pose og sekk – både Nasjonalgalleriet og det nye Nasjonalmuseet.

Eget kunstmuseum. Det er utmerket at rike mennesker kjøper kunst og stiller den ut for folk flest. På Tjuvholmen finner vi for eksempel det private Astrup Fearnley-museet for moderne kunst.

Stein Erik Hagen er god for nærmere 20 milliarder. Han bør bygge sitt eget kunstmuseum hvor det kanskje også blir plass for noe av den flotte kunsten ­andre av landets rikinger har i eie.

Ingen bør bry seg med at Hagen antyder at han kanskje vil flytte kunsten sin ut av landet. Tidligere har han snakket om at vil flytte hele seg ut av landet på grunn av formueskatten som plager ham intenst. Det kommer han ikke til å gjøre. Det får holde at han i sin tid solgte butikkene sine til utlendinger og at datteren sparer formueskatt så det holder etter at hun har slått seg ned i Sveits.

Gå til innlegget

Time-telleren

Publisert rundt 4 år siden

Prestenes timetellingsvelde er blitt så dyrt i drift at menigheter etterlyser ­billigere arbeidskraft.

Det er lett å avfeie Arne Dahl Nygaard, som hevder at prester i Nord-Norge bare tilbringer oppunder halvparten av arbeidstiden i menighetene. Han er jo bare en skarve kirkeverge fra Måsøy som ikke ser saken i et helhetlig perspektiv, slik Presteforeningens leder, Martin Enstad, gjør.

Han skriver i Vårt Land at arbeidstiden for prestene nå endelig er kommet under kontroll og at alt er i sin skjønneste tariffestede orden. Like fullt er kirkeverge Nygaards utsagn et varsel.

Uke på uke. Seks uker ferie, fire uker fritt valgt studiepermisjon, fem uker med avspasering for vaktordning, to uker arbeidsveiledning, to uker med prostimøter, en uke til andre møter og samlinger utenfor menigheten og én til to uker sykefravær. Prestene tapper menighetene for ressurser ved å være så mye borte, sier Nygaard. Han vil heller ha flere diakoner og kateketer som kan drive menighetsarbeid.

En situasjon der prester tas ut av menigheten over 20 uker i året, må biskopen og bispedømmerådet rydde opp i med en gang. De får begynne med å skjære radikalt ned på møtevirksomhet utenfor menigheten.

Det er menighetene prestene er til for. Hvis den norske kirke skal klare å bygge levende menigheter, må menighetenes behov og interesser stå i fokus. Sentralstyrte organisasjon som ikke møter lokale behov, dør sakte, men sikkert i vår «brukerfokuserte tid».

I dag må menighetene ta til takke med det de får. Økt kirkelig selvstyre kan og bør bety tydeligere bestillinger på hva de vil ha.

Behagelig statsregulativ. Prestenes ordninger bærer preg av at de befinner seg i de behagelige­ statlige regulativene. Så lenge staten har betalt, har i grunnen ingen hatt vondt av det. Fra neste år er det «kirken selv» som må prioritere hva den gedigne pengesummen fra staten skal brukes til. Da må prestene finne seg i at det blir stilt spørsmål med om prestetjenesten er blitt for dyr.

I lykkelige, drømmeaktig ­øyeblikk har Presteforeningen fått det for seg at det blir flere prestestillinger når timetelling og arbeidstidsordninger kommer på plass. I den virkelige verden betyr det mindre prestetjeneste.

Det er ingen revolusjon på gang. Etter nyttårsrakettene er skutt ut, overføres prestene fra staten til bispedømmene med alle opparbeidede rettigheter. Kirkemøte og kirkeråd beveger seg på filttøfler når det etter hvert skal trekkes konsekvenser av en ny kirkeordning.

I kjølvannet av endringer følger det gjerne uro. Derfor musesteg, i håp om at det vil modnes fram enighet etter hvert. Årets kirkemøte ga forsiktige føringer om å styrke menighetene i styringsstrukturen og nå snakkes det åpent om at soknepresten kan være leder for alle ansatte i menigheten.

Da blir det kluss i arbeidstidsordningene til Martin Enstad. En prest kan ikke være leder for en menighet dersom han eller hun skal være borte fra menigheten i flere måneder. En leder er en skipper som er om bord, sammen med dem man er leder for det meste av tiden. En leder bør heller ikke drive med fintelling av timer og utstrakt avspasering. En hel måneds studiepermisjon hvert eneste år blir det neppe tid til.

Motiverte ansatte. Utfordringen for en kirke med store interne spenninger, organisatoriske endringer og synkende oppslutning, er å holde oppe motivasjon og innsatsvilje hos de ansatte. Her er tydelige, sterke og kloke ledere avgjørende, og de trenger klarhet i hvem som har ansvar for hva. Derfor haster det.

Lønn er den dominerende utgiftsposten for Den norske kirke. Når økonomien strammes til, vil kirken selv måtte prioritere hvilke stillinger en vil satse på. I Måsøy ser det ikke ut til at flere prester står øverst på ønskelisten. Andre menigheter vil ha flere prester med iver for å bygge menigheter. Eia var vi der. Prestemangelen vil melde seg for full styrke om et par år.

Alternativ. En mulighet er å gi kateketer og diakoner prestelige oppgaver. Det er også ­mulig å jakte på taleføre, kloke, ­erfarne og engasjerte mennesker i ­menigheten uten teologisk embetseksamen som kan ta et prestekurs og bli vigslet til «hjelpeprest». Verken Jesus eller Luther har sagt noe om at den som skal preke, dele ut nattverd eller døpe må fyller hodet med teologi i seks år før en kan gå i gang.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Følg hele debatten, de nyeste innleggen øverst:

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke ‘ko ko’

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Arne Dahl Nygaard: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Gå til innlegget

Skuespillet

Publisert over 4 år siden

Statens selskaper vikler seg inn i land der kjeltringstrekene florerer. Monica Mæland må late som hun har styring.

Næringsminister Monica Mæland har innkalt styrelederne i 30 selskaper der staten har en vesentlig eierandel til etikkurs 14. juni. Dette kan de umulig ha vondt av. Spørsmålet er om det vil ha noen som helst betydning.

Bakgrunnen for kurset er avsløringene av at DNB for syv år siden bisto kunder med å opprette konti i skatteparadiser. DNB har ikke gjort noe ulovlig, men politikerne og mediene mener vi må kreve mer av en bank der staten eier 34 prosent, enn av deres argeste konkurrent, Nordea, som har opprettet kontoer i skatte-paradiser over en lav sko.

På alvor. Konsernsjef Rune Bjerke og styret i DNB er helt enige med Monica Mæland; De burde ikke gjort det. De sier de ikke en gang visste hva de holdt på med i de suspekte skatteparadisene.

DNB består av 30 ulike selskaper som tilbyr rundt 1.000 spareprodukter. Det er ingen unnskyldning.

På kurset 14. juni kommer det ikke til å bli sagt et eneste ord som ikke alle er enige om og som alle har hørt før. Likevel må møtet holdes for at det skal være tindrende klart for alle og enhver at Monica Mæland ikke tar lett på saken.

Hvis noen kommer på den tanken at Mæland ikke tar en sak på blodig alvor, får hun med Martin Kolberg, Abid Raja og Per Olaf Lundteigen i Stortingets kontrollkomité å gjøre. De er ikke nådige. De henger på henne som en klegg dag ut og dag inn.

Svin på skogen. Det mener de det er god grunn til. For alle disse prektige selskapene, hvor staten har en dominerende eierinnflytelse – Statoil, Hydro, Yara, Kongsberg-gruppen, ­Telenor – de har svin på skogen hele bunten.

Alt dette forventer kontrollkomiteen at Monica Mæland skal ha oversikt over. Ikke bare det, hun skal også rydde opp og sørge for at det i framtiden ikke skjer noe som ikke tåler dagens lys.

Her snakker vi om en tjenestevei på minst et par mil. Ta Telenor for eksempel: fra Mæland, til styre-
leder Anne Carine Tanum, til konsernsjef Jon Fredrik Baksaas, nå Sigve Brekke, til styret i Vimpelcom, derfra til daglig ­leder Jo Lunder.

Illusjon. Sistnevnte tauet inn et amerikansk advokatselskap for å finne ut av om det ble foretatt noen ulovlige utbetalinger tre ­nivåer lenger nede i organisasjonen. Intet ulovlig, sa advokatene. Problemet var at de ikke gravde dypt nok.

Å tro at en minister skal ha kontroll over hva som skjer i selskaper som driver virksomhet i verdens mest korrupte land, er en illusjon. Det er keiserens nye klær. Rollen som næringsminister krever i økende grad et visst skuespillertalent. Det har Monica Mæland. Hun klarer seg bra.

Svein Aaser som fikk sparken som styreleder i Telenor, gir nok Mæland bestått som skuespiller, men liker ikke at det gikk ut over ham. Han synes hun lider under mangel på impulskontroll og at det ikke er bra for store selskaper at en statsråd handler på impuls for å vise politisk handlekraft.

Sterkere styring. Martin Kolberg er lut lei av at selskaper hvor staten er inne på eiersiden ikke holder sin sti ren. Han vil ha sterkere eierstyring. Monica Mæland kan ikke annet ennå være hundre prosent enig. Sterkere eierstyring skal bli, ikke bare fra klokken 8 til 16, men hele døgnet, 365 dager i året.

«Det er ingen vits i å sende medarbeidere på kurs i etikk, så lenge bedriften med åpne øyne sender dem på reise inn i moralske minefelt, hvor korrupsjon er en selvfølgelig del av hverdagen», skriver filosof og etikkekspert på BI, Øyvind Kvalnes i Dagens Næringsliv.

Men den slags konsekvent opptreden er ikke politikerne rede til. Det er for lønnsomt å drive business i land hvor det er mye korrupsjon. Det går som regel bra, ikke minst fordi de fleste lederne i de store, statlige selskapene er opptatt av etikk og å vise samfunnsansvar.
Men det er noen sjefer der ute som har det som Paulus: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, gjør jeg» (Rom 7.19).

Etikkurs er utmerket, etiske retningslinjer er prima. Men noen ganger blir fristelsen for stor for en svak sjel, sugen på et klekkelig honorar. Det er det fint lite Monica Mæland kan gjøre noe med. Men jobben hennes er å late som om det er nettopp det hun kan.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - I VÅRT LAND 9.5.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere