Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Homomaktkampen rundt Pollestad

Publisert over 10 år siden

La ekspastor Pollestad være i fred. Dette er ikke en sak for dere, politimester Kaasa. Pastor  Reidar Voith får finne ut av om han vil gå lenger inn i eller ut av konfliktene.

Det begynte med en biskops seksuelle overgrep mot et barn. Flere slike saker dukker opp og forsterker krisen i Den katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sier han vil rydde opp og er klar for å ta i mot mennesker som er blitt utsatt for overgrep i tilknytning til Den katolske kirke. Til VG sier Eidsvig i dag at han er blitt kjent med tre nye saker som har med barn å gjøre, og at de ligger godt tilbake i tid. Hvis disse sakene ikke ender opp med anmeldelse, er det ikke mye mediene vil kunne skrive om, med mindre noen står fram og forteller sin historie.

Pater Kjell Arild Pollestad kan det bli atskillige spaltemillimeter av. Denne saken handler om minst tre ting: En påstand fra Pater Reidar Voith om at han er blitt forsøkt voldtatt av Pollestad, Den katolske kirkes syn på homofili og en vond maktkamp innad i Den katolske kirke.

Langslet støtter

Tidligere Høyre-statsråd og katolikk, Lars Roar Langslet, sier til VG i dag om at denne saken handler om onde krefter som vil Pollestad til livs. Han sier enkelt og greit at han tror på det Pollestad sier. Og Pollestad skrev i går følgende i Aftenposten om det som hadde skjedd i forhold til Voith:

-          Jeg var meget glad i ham, og han i meg, så jeg følte nesten at jeg hadde en sønn; han var 22 år yngre enn meg – og et hode høyere. Vår fysiske kontakt besto i at jeg sto på nederste loftstrinn i gangen for å rekke opp til ham for å gi ham en klem når han kom og gikk. Han fikk aldri en berøring som ikke en far kunne ha gitt en sønn, eller en onkel sin nevø, skriver Pollestad.

Voith har brukt uttrykk som ”forsøk på voldtekt” og ”forsøk på å tvinge seg til seksuell kontakt”. Dagsrevyen kunne fortelle i går pater Pollestad kunne bli etterforsket. Voith har ikke anmeldt ham og vil ikke kommentere Pollestads redegjørelse. Men visepolitimesteren i Vestfold, Steinar Kaasa, sier til Dagbladet at alle seksuelle overgrep er alvorlige og at ”vi for egen del kan velge å gå til anmeldelse hvis det er nødvendig”.

Selvsagt kan de det. Men et påstått overgrep på 90-tallet mot en som i dag er voksen er da ikke noe politiet på egen hånd skal etterforske? Voith må da selv kunne bestemme seg for om han vil anmelde et forhold. Vil politiet overprøve hans avgjørelse? Neppe. Det ser ut til at de selv har funnet ut at dette ikke er en sak der de må gripe inn på eget initiativ. De har kontaktet Voith og gitt ham en kontaktperson i hvis Voith ”eventuelt ønsker å forklare seg”. Dermed ligger den saken på det nivået den bør ligge.

Hvem tror en på?

Noen tror på Voith, andre på Pollestad. Voith må velge om han vil gå videre med saken eller la den ligge. Biskop Bernt Eidsvig sier til VG at han tror på Voiths ”subjektive fremstilling”, som han sier. Det må antakelig være godt nok for Voith. En objektiv sannhet som ligger ca. 15 år tilbake i tid om hva som skjedde mellom to katolske prester, er ikke lett å få rekonstruert.

Pater Pollestad skriver i Aftenposten at han nå har trukket seg som prest. På den måten hindrer han at noen i Den katolske kirke vil kjøre saken videre. Han har tatt sin straff ved å staffe seg selv, selv om han er uskyldig. Det er slik han argumenterer. Dette ble en trist skjebne for en høyt respektert katolikk og forfatter. De siste årene har han bodd i Paris, ensom uten helt å vite hva han skal ta seg til. Nå har han gjemt seg unna mediestormen i et kloster et sted i Frankrike.

Pater Pollestad har vært uglesett i deler av det katolske miljøet i Norge fordi han ikke har tatt avstand for homofili slik katolikker har for vane å gjøre. En av de som har kritisert Pollestads delvis aksepterende uttalelse om homofil, er professor Bernt Torvild Oftestad ved Menighetsfakultetet. Pollestad er ikke den eneste katolikk som tenderer mot å akseptere homofil praksis. Det finnes nok av rykter om homofil praksis mellom prester og munker i strid med det katolikkene lærer. Norge lever som homofile. Oftestad skriver i Aftenposten i dag at Pollestad levere et virvar av ukontrollert informasjon fra det lukkede rom for å forsvare seg.

Det er ikke godt å si hvordan den maktkampen som foregår innad i Den katolske kirke, vil utvikle seg. Selv om biskop Bernt Eidsvig fremstår som en representant fra en ”annen verden”, så uttaler hans seg også på en måte som vitner om at han forstår at tiden er kommet for Den katolske kirke til i større grad å tilpasse seg den tiden vi lever i. Alle idealistiske, verdibaserte organisasjoner må finne veien mellom forskansning og tilpasning. Overgrepssaken viser at Den katolske kirke har forskanset seg og forsøker å løse egne problemer uten å tilpasse seg den virkeligheten som omgir en. Kirken må på en helt annen måte forholde seg til åpenhet, for eksempel.

Med museskritt

Selv ikke Den katolske kirke blir helt den samme etter den krisen de nå er kastet inn i. En krise innebærer muligheter for fornyelse. En del katolske lekfolk har sagt og skrevet en og del fornuftig om behovet for reformer og fornyelse.

De går med museskritt i Den katolske kirke, men vi skal ikke utelukke at de kan bevege seg så pass i riktig retning at det kan bidra til sterkere oppslutning om den katolske tro. Det katolske kirke representerer noe annerledes. Selv om de nå blir kjent for sin vrangside, kan det være flere som får sans for den motstreberske annerledesheten som katolikker representerer.

Munken Anfinn Haram er spaltist i Klassekampen og ble portrettert i Dagens Næringslivs påskenummer. Hvorfor i alle dager vil sosialistene og kapitalistene lytte til en sær munk? Nettopp fordi han representerer noe annerledes enn en glattslikket politisk korrekthet, et innstudert budskap fra godt betalte medierådgivere eller tale om tro tilpasset seg folkemeningen og tidens trend.

Gå til innlegget

Sjefer som bæres ut

Publisert over 10 år siden

Når sjefer i organisasjoner og i det offentlige må slutte, vet de i alle fall grunnen. I næringslivet kan en få sparken uten begrunnelse.

Det er som det skal være at noen sjefer får sparken eller at de selv finner ut at de vil trekke seg. Å være leder innebærer å ha en jobb hvor man lykkes og har tillit. En skal oppnå resultater, og både de som har ansatt en og de en jobber sammen med skal være fornøyd med innsatsen en gjør. Hvis man over tid ikke leverer som forutsatt, bør en slutte. Ingen ting er så demotiverende og skadelig for et arbeidsfellesskap som ledere som ikke fungerer godt nok.         

Forrige uke ble preget av et skrekkens eksempel på en leder som svikter grovt på det moralske plan. Biskop Georg Müller fikk sparken fordi han hadde utnyttet en gutt seksuelt. Det var 20 år siden. Det hjalp ikke. Tilliten var brutt. Müller fungerte dessuten elendig som leder. Han var umulig å samarbeide, opptrådte egenrådig og hensynsløst. ”Tilfellet Muller” bør få Den katolske kirke til å skjerpe seg når de velger ut ledere.

Fyllekjøring. Tysklands fremste luthersk-evangeliske biskop, Margot Kässmann, trakk seg for to måneder siden som leder av landets evangeliske kirkeråd etter å ha blitt tatt med en promille på 1,5. Hun var dyktig og populær, men innså selv at det hun hadde gjort var brudd på den tillit en biskop baserer seg på. Hun vant respekt ved at hun umiddelbart avsatte seg selv.  

Torsdag trakk Erik Omland seg som direktør for sykehuset Asker og Bærum etter at det er blitt avslørt at de har gjort 1000 ulovlige endringer i pasientjournalene, 42 saker er meldt til Helsetilsynet og tre pasienter kan ha fått forkortet sin levetid som følge av triksing med journalene. Omland kan ikke gi en god forklaring på det som har skjedd. Ingen skyldige er utpekt. Da er det han som øverste leder som må ta har ansvaret. Om han subjektivt ikke føler skyld eller mener han har gjort en dårlig jobb som direktør, spiller ingen rolle. Det er det objektive ansvaret som teller.

NSB-sjefen. I forrige uke ble det også tatt til orde for at NSB-sjef Einar Enger burde gå av etter vinterens togkaos. Men det er vitterlig ikke Enger som har ansvar for at kjøreledninger faller ned, signalanlegg slutter å blinke, og skinner slår krøll på seg. Det er det Jernbaneverket som har ansvar for. Selv om de har mast år etter år om økte bevilgninger, har de fått nei. Her står vi overfor en kollektiv svikt. Det er politikerne i alle partier som har ansvar, men de smetter unna som glatte såpestykker. Ansvaret pulveriseres i en graut av unnfallenhet.

Uken før påske ble det rabalder da administrerende direktør for Marine Harvest, Åse Aulie Michelet ble tvunget til å gå av. De ansattes representanter i styret stemte imot å gi henne sparken. De var særdeles godt fornøyd med Michelet innsats de to årene hun har vært i jobben. Hun leverte et overskudd på 1, 6 milliarder i fjor. Men var det var ikke godt nok for den som har størst eiermakt i selskapet, John Fredriksen. Michelet fikk ingen begrunnelse for hvorfor hun måtte slutte. – I min stilling har man ikke krav på det, sa hun til mediene. Slik er det. Her er det makta som rår. Det hjelper ikke om man gjør en god jobb om eieren mener det er noen som kan gjøre jobben enda bedre. 5 millioner i fallskjerm og ut i kulden.

Feitere bunnlinje. Ikke mange dagene etter at Michelet var ute, kom meldingen om at Alf-Helge Aarskog fra konkurrenten Lerøy Seafood blir ny toppsjef. De hadde de nok siklet en god stund etter å få fatt på ham. Styret har ikke villet opplyse om når de tok kontakt med ham.

Det satt to kvinner i styret. De var med å sparke den kvinnen som Ukeavisen Ledelse etter en inngående vurdering har utpekt som den nest beste lederen for selskapene som er notert på Oslo Børs.

 

Det hjelper ikke å være en utmerket sjef i næringslivet hvis man har eiere som krever en enda feitere bunnlinje.

Det hjelper heller ikke å forsøke seile videre som leder dersom man bidrar til å smuldre opp den tilliten som alt lederskap må basere seg på.

Magne Lerø er teolog og redaktør i Ukeavisen Ledelse.

www.verdidebatt.no/magnel

Gå til innlegget

Stabukken Bernt Eidsvig

Publisert over 10 år siden

Biskop Bernt Eidsvig går heller i fengsel enn å rette seg etter politikere og eksperters krav om at seksuelle overgrep uansett skal anmeldes. Denne kampen kommer han til å vinne, skriver redaktør Magne Lerø.  

For tiden har vi inntrykk av at prester og biskoper som begår seksuelle overgrep er et kjempeproblem for Den katolske kirke. Når støvet har lagt seg, er det ikke sikkert det mediebildet som er tegnet samsvarer med virkeligheten. Biskop Bernt Eidsvig er imidlertid forberedt på at nye og mer belastende saker kan dukke opp. VG listet lørdag opp 12 saker som nå er kjent. En del av dem går tilbake til 50-tallet, noen til 60- tallet, og det er 20 år siden Georg Müller forgrep seg mot en korgutt.

Jarle Kallestad skriver i Vårt Land lørdag at det i perioden 2004–2008 ble anmeldt 15 000 seksualforbrytelser her i landet. Bare i 2008 ble det levert inn 669 anmeldelser for seksuelle overgrep mot barn under ni år. Utvides gruppen til 19 år, er tallet 2200.

20 år siden

Da Georg Müllers overgrep for 20 år siden ble offentlig kjent, fikk Den katolske kirke umiddelbart kritikk for at de ikke hadde anmeldt forholdet. Biskop Eidsvig forklarte at grunnen var at offeret ikke ville at saken skulle anmeldes. Det hjalp lite.

Lørdag refset offeret i Trondheim mediene for at hans krav om anonymitet ikke blir akseptert. Han uttaler seg i Vårt Land gjennom soknepresten i St. Hallvard kirke, Sigurd Markussen, som hadde de første samtalene med vedkommende for et år siden.

-          Offeret har opplevd de siste dagenes trykk fra mediene veldig sterkt. Deler av pressen har vært ekstremt pågående. Ja, i en slik grad at han nå opplever dette nærmest som et overgrep nummer to, sier Markussen. Han frykter det medietrykket offeret har opplevd, vil skremme andre til å ta opp sine saker.  

Offerets opplevelser gjør ikke inntrykk på politikere, biskoper i Den norske kirke og eksperter på overgrep. Tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, slakter i Dagbladet Bernt Eidsvigs begrunnelse for ikke å ha varslet norsk politi om overgrepene. Wagle mener seksuelle overgrep alltid skal anmeldes, ser det ut til.

På spissen

Biskop Bernt Eidsvik setter saken på spissen og sier ”at ingen forbrytelser som kommer fram under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”.

-Prester er de eneste du kan fortelle slike ting til og som har taushetsplikt, sier Eidsvig.

Statsråd Anniken Huitfeldt mener alle er forpliktet til å varsle for å avverge nye seksuelle overgrep mot barn, og viser til at det er en tolkning Justisdepartementet har kommet med.

Hvis man får opplysning om at barn utsettes for seksuelle overgrep, så står avvergelsesplikten over taushetsplikten, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

Det spørs om denne tolkningen av taushetsplikten holder. Jusprofessor Ståle Eskeland sier prester ikke har noen varslingsplikt, og advokat Christian Elden sier en prest har taushetsplikt uansett om det man får vite i sjelesorg er straffbart.

Dersom man kan forhindre drap eller alvorlige forbrytelser, kan prester regne med at de ikke vil bli straffet for å bryte sin lovpålagte taushetsplikt.

Må anmelde

Siri Søftestad, som forsker på seksuelle overgrep, sier til Vårt Land i dag at presters unntak for plikten til å melde fra om overgrep må bort. Det er mulig det kan bli politisk flertall for noe slikt. Da må loven endres. Den norske kirke vil nok tilpasse seg. Effekten vil selvsagt være at folk blir mer forsiktige med hva de forteller til en prest dersom de vet at han i neste øyeblikket kan ta en telefon til politiet. Noe helt annet er det at presten oppfordrer både overgriper og offer til å koble påtalemaktene inn. Det må være standard prosedyre.

Den katolske kirke er ikke en nasjonalkirke som Den norske kirke er. Den katolske kirke er verdens største kirkesamfunn med egne lover og prosedyrer som skal følges når noen bryter grovt med kirkens lære. Skriftemålet er dessuten et sakrament.

-          Vi kan ikke la norsk lov definere et skriftemålssakrament. Det samme gjelder ekteskapet. Vi kan ikke overlate definisjonen av det til Stortinget, sier Eidsvig til Vårt Land. Han er glad for at den norske lovgivningen så langt har vært ”fornuftig”, men gjør det klart at dersom det blir snakk om å røpe skriftemålshemmeligheter eller kreve brudd på taushetsplikten, velger han å gå i fengsel fremfor å lyde loven.

Det mangler ikke på anmeldelser av seksuelle overgrep. Det i seg selv løser ikke noe problem. Det bør imidlertid være en hovedregel at seksuelle overgrep i kirkelige sammenhenger blir anmeldt. Men det finnes unntak. Det kan forsvares at Georg Müllers overgrep ikke ble anmeldt fordi offeret ikke ville det. En kan aldre la være å anmelde for å beskytte en overgriper. Og selvsagt ikke for å spare kirken for belastninger.

Den katolske kirke har vist at de har tatt på alvor et seksuelt overgrep begått av en biskop. De hadde fortjent mer anerkjennelse enn de har fått for at de tok fatt i saken og fikk biskopen fjernet. Det som har skjedd etter at han forlot Norge, er det grunn til å rette et kritisk søkelys mot. Den katolske kirke plikter å gjøre rede for hva som har skjedd med ham i ettertid. Er han fortsatt prest med fulle rettigheter eller løper han rundt på egen hånd og holder messer?

Gå til innlegget

Striden om lokalsykehusene

Publisert over 10 år siden

Sp har rett i at Soria Moria II ikke tillater den nedbygging av lokalsykehus som faktisk er i ferd med å skje, men på Soria Moria snekret de kompromisser uten å ta hensyn til de økonomiske realitetene.

Senterpartiet har rett. Regjeringen er i ferd med å uthule det som er formulert i Soria Moria II. Her heter det: ”Dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes. Dette vil blant annet sikre nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Ingen lokalsykehus skal legges ned”.  

Leder og nestleder i Sp, Liv Signe Navarsete og Trygve Slagsvold Vedum, tolker dette som om fødeavdelinger og akuttfunksjoner ved dagens sykehus ikke skal legges ned. Det er en rimelig tolkning. Problemet er bare at Soria Moria II ikke tar høyde for den økonomiske virkeligheten.

Det er imidlertid urimelig å hevde at det er i strid med Soria Moria-erklæringen å legge ned Aker sykehus. Her dreier det seg om at pasienter får 5–10 minutter lenger reisetid med taxi. Alt tyder på at Oslos befolkning får et minst like godt tilbud ved å samle funksjonene på Ullevål og Ahus. Befolkningen i Lærdal og Nordfjordeid kan med en viss rett hevde at de ikke får et like godt tilbud hvis deres lokalsykehus tappes for funksjoner. Helse Førde legger opp til en slik funksjonsendring, men hevder at befolkningen vil få et bedre medisinsk tilbud selv om reisetiden blir noe lenger. Sykehusene i Namsos, Orkanger, Kristiansund og Volda er også truet av nedleggelse eller ”større funksjonsendringer”.

Frys nedleggelser

Liv Signe Navarsete forlanger frys i alle nedleggelsesprosesser inntil regjeringen seinere i år har fått lagt fram en nasjonal helseplan. I VG i dag advarer Jan Bøhler (Ap) mot å frede alle lokalsykehusene.

-          Det er helsefarlig hvis vi ikke omstiller lokalsykehusene for å møte nye behov, sier Bøhler. Han mener for mye penger er bundet opp i strukturene og at dette hindrer finansiering av ny teknologi og mer avanserte behandlingsformer.   

I dag besøker helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen Kristiansund hvor befolkningen er i harnisk over planene om å flytte fødeavdeling og kirurgiske akuttfunksjoner fra Kristiansund til Molde. Styret i Helse Nordmøre og Romsdal har vedtatt at dette er ”best og billigst”. Det finnes mange som må reise lenger enn fra Kristiansand til Molde hvis de trenger avansert medisinsk behandling. Men i Kristiansund har dette endt opp i en heftig lokalpolitisk krangel. De rødgrønne politikerne i byen spår et katastrofevalg neste år, hvis ikke helseministeren griper inn og setter en stopper for planene om å strippe sykehuset i Kristiansund for funksjoner. Et av kravene hun vil møte er at det må bygges et nytt sykehus mellom Kristiansund og Molde dersom man på død og liv må slå sammen to sykehus.

I den opphetede stemningen som nå preger Kristiansund, kan Strøm-Erichsen gi opp å forsøke å forklare befolkningen at det blir et bedre medisinsk tilbud i Molde enn det de i dag har på sykehuset i Kristiansund. Sykehus har med følelser å gjøre. Folk vil ha sykehus i nærhetene. Nedleggelse av sykehus skaper frykt, skriver Nationen som tittel for reportasjen der folk fra distriktene stiller spørsmål om politikerne ikke vil ha folk boende på bygdene lenger.   

Ikke selg Aker

Anne-Grete Strøm-Erichsen har ikke helt klart å holde seg på matta når det gjelder Aker. Hun har ikke forsøkt å stoppe planene om nedleggelse, men har satt foten ned for salg av sykehusbygningene før Oslo kommune og Helseforetaket Sør-Øst har ”snakket sammen”. De blir neppe enige. Strøm-Erichsen kan ikke forlange at dialogen skal pågå i lang tid.

Det er sannsynlig at hun velger ”å se på saken” fremfor å slå fast i dag at sykehuset i Kristiansund skal bygges ned. Sykehusene i Farsund, Mandal, Florø og Sandefjord er lagt ned eller endelige beslutninger om nedleggelse er fattet. Hvis Strøm-Erichsen skal ”se på saken” betyr det at hun må finne kriterier for hvorfor de kan klare seg uten sykehus i Farsund og Mandal, men ikke i Kristiansund. Og hva med Volda og Namsos?

Sp bråker

Sp gjør jobben sin når de lager bråk og forsvarer distriktenes interesser. Anne Grete Strøm-Erichsen er i en kattepine. Hvis hun lar helseforetakene turer fram med å legge nedbygge lokalsykehus, vil det kunne slå negativt ut i forhold til velgerne. Hvis hun slår bremsene på, skaffer hun seg selv problemer med budsjettet for neste år. Regjeringen vil ikke bruke med penger på sykehusene. Helseforetakene har fått beskjed om å drive mer effektivt. De er nå blitt mer proffe på å melde tilbake til regjeringen hva som da blir resultatet, nedbygging av funksjoner ved lokale sykehus og samling av spesialiserte funksjoner i færre sykehusbygninger.

Ap må satse på at befolkningen forstår at dette er nødvendig. Derfor rykker Jan Bøhler i dag ut mot Liv Signe Navarsete og Sp med påstanden om at det er helsefarlig å bevare alle lokalsykehusene som i dag. Han som har kjempet for at det fortsatt skal være sykehusaktivitet på Aker, trår nå til som Strøm-Erichsens støttespiller. Det er nok helseministeren glad for.

Gå til innlegget

Biskoper på leit

Publisert over 10 år siden

De sitter litt betuttet og småfrustrert på møtene sine og lurer på hva det skal bli til med dem når statskirken skal begraves.

Hvis ikke den nye bispepresesen innkaller til bispemøter i Trondheim til støtt og stadighet, vil ikke de elleve andre biskopene merke så mye til om den nye presesen slår seg ned i Trondheim. Det er i Oslo det skjer. Men det blir viktig å finne ut av hva den nye presesen skal holde på med. Han skal ikke være sjef for biskopene, bare en ”primus inter pares” , en førstemann blant likemenn. Han skal uttale seg på vegne av Den norske kirke, men de andre biskopene skal kunne si hva de vil om aktuelle saker. Den nye presesen skal først og fremst være en møteløve, en som er nesten like sugen på å lese saksdokumenter som å lese Bibelen, og så man han like å fly.

Ambulerende preses.

Jobben som preses går for tiden på omgang mellom biskopene. En fast ansatt preses vil etter hvert tilta seg mer makt og bli en langt mer sentral lederfigur enn dagens ambulerende preses. Biskopene liker å tenke om seg selv at de egentlig ikke har noen sjef. De bare rapporterer til kirkeavdelingen i departementet. Hit kommer de også til styringssamtaler med jevne mellomrom og hever sin resultatlønn i statens lederlønnssystem. Og får de trøbbel, slik som Ernst Baasland fikk, er det departementet som finner en løsning. Men når Den norske kirke selv skal ansette biskoper, hvem skal de da rapportere til? Direktøren i Kirkerådet? Eller et nytt bispestyre? Eller den nye presesen? Eller vil de at det skal sitte igjen en ekspedisjonssjef i staten som sørger for at de får lønn og kan se til dem om det trengs?

Balansefaktoren. Biskopene er på leit for å finne seg selv i alt som er på gang i Den norske kirke. Eksbiskop Per Lønning skrev for om lag et år siden en artikkel i Luthersk Kirketidende der han konkluderte med at den tolvte biskopen burde bli plassert i Trondheim som en ”balansefaktor” i forhold til kirkens byråkratiske hus i Oslo. Lønning er betuttet over at han har vært med å legge til rette for et kirkelige byråkrati som stadig eter om seg. Han er særlig misfornøyd med at biskopen ikke lenger får innstille  ved presteansettelser. På den måten kunne de drive aktiv personalpolitikk og være tydelige som arbeidsgivere.  Nå sitter biskopene som en ”syvende far i huset”, skriver Lønning, og har bare innflytelse på lik linje med de andre medlemmene i Bispedømmerådet, som har ”stiftsdirektør” som daglig leder.

Rådsstrukturen tar seg av det meste. Meningen er at biskopene skal drive med forkynnelse, ha tilsyn med presten uten å være arbeidsgiver, gi teologisk veiledning, holde visitaser og annet som kan virke til inspirasjon og oppbyggelse. Hvis det skulle bli et felles arbeidsgiveransvar for alle ansatte i Den norske kirke, er det fare for at biskopene kan komme til å føle seg enda mer på sidelinjen.

Syvende far i huset.

Det er aldri noe godt tegn at enkelte yrkesgrupper blir for oppatt av og frustrert over sin egen rolle.  Enten må biskopene forbli ordets menn og kvinner uten beslutningsmyndighet, hektet av den formelle styringstrukturen de tidligere var en del av. Mer syvende far huset, for å bruke Lønnings uttrykk. Eller så må kjempe for å få tilbake noe av den makten de har mistet. Det er ingen ting i veien for at en biskop kan være daglig leder i bispedømmet slik rektor er det på en høgskole. En rektor har topp faglige kvalifikasjoner, men det er en administasjonssjef som tar seg av det daglige og det meste av det styret steller med.

Hvis biskopene vil være ledere med tungt ansvar og stor beslutningsmyndighet, må det vektlegges ved utnevnelse av biskoper. Da kan det blir åremålsstillinger på 10-15 år. De kan til og med bli inngående intervjuet og personlighetstestet før de får ta på seg ei bispekåpe. Men biskopene får nok ikke bestemme hva de vil være. De kan ønske seg en rolle. De er noen i rådsstrukturen som bestemmer.

Magne Lerø er teolog og redaktør i Ukeavisen Ledelse.

www.verdidebatt.no/magnel

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere