Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Taushet eller sannhet

Publisert over 10 år siden

Forsvaret må ha lov å mene at de norske skarpskytterne som har skrevet bok, bryter taushetsplikten. Det kan forsvares når det bidrar til å gi oss et sannere bilde av hva som skjer i Afghanistan.

Skarpskytternes bok fra Afghanistan er et brudd på taushetsplikten, mener Forsvaret.

-        Når man skriver om ting man får rede på og utfører i tjenesten uten å rådføre seg med arbeidsgiver, har man brutt taushetsplikten, sier oberstløytnant John Inge Øglænd til Aftenposten om boken ”Med mandat til å drepe ” som Kagge forlag har gitt ut.

Det er ikke noe å si på at Forsvaret ser det slik. Det er ganske vanlig at arbeidsgivere krever og forventer at det ansatte får kjennskap til ikke bringes videre uten at det blir tatt opp med arbeidsgiver. Det er all mulig grunn for Forsvaret til å strenge regler for taushetsplikt. Her er hovedregelen mest mulig taushet om det som faktisk skjer, fordi det kan røpe strategier og sette enkeltmennesker i fare. Det er en ledelsesoppgave å gi informasjon om sensitive forhold.

Anonyme skaprskyttere

Alle forstår at forfatterne skriver anonymt. Noe annet ville være å utsette seg selv for fare. Forsvaret kan ikke peke på at det er noe i boken som setter noen liv i fare eller som på annen måte ødelegger for Forsvaret.

Problemet er at det foreligger et brudd på taushetsplikten. Soldater har tatt seg til rette og levert sin versjon av hva som skjer. Det avgjørende er om de har en god hensikt med det de gjør. Det har de utvilsomt. Det blir for primitivt å si at de gjør dette for å tjene penger. Motivet er å fortelle hva som faktisk skjer. Denne boken står i sannhetens tjeneste.  

Så lenge Norge har hatt styrker i Afghanistan, har myndighetene vært opptatt av skape et inntrykk av at vi ikke er der for å drive krig, bare for å beskytte og hjelpe befolkningen. Det lengste regjeringen, enten den har vært borgerlig eller rødgrønn, har strukket seg er å si at vi selvsagt også deltar i enkelte krigshandlinger. Nå har til sammen ni norsk soldater måttet bøte med livet og krigshandlingene i landet har økt. Det er blitt færre som er opptatt av semantisk flisespikkeri for å beskrive hva vi er med på.

Ni soldater drept

Det skarpskytterne skriver om, burde ikke overraske noen. Ni norske soldater er drept. Hvor mange talibansoldater norske soldater har drept, er ikke kjent. Det alle burde vite er at man i en tropp har noen som er eksperter på å treffe det de siker på. I en krig er det alltid slik at man blinker ut enkelte som man anstrenger seg mer for å få tatt av dage enn andre. Det er viktigere å drepe nøkkelpersoner enn å drepe flest mulig.

I Danmark har filmen ”Armadillo” gitt ny kraft i debatten om Danmark deltakelse i krigen i Afghanistan. Både boken ”Med mandat til å drepe” og ”Armadillo” kan bidra til det samme her hjemme. Den debatten bør vi ikke skygge unna. Det er viktig for de soldatene som er i Afghanistan at befolkningen er kjent med hva de holder på med. De er i krig. Og det er Stortinget som har gitt skarpskytterne ”mandat til å drepe”.

Forsvaret har ikke tatt stilling til hvilke konsekvenser bruddet på taushetsplikten skal få for skarpskytterne. Det bør holde med et brev der Forsvaret fremholder sitt syn og gjør det klart at de forutsetter at det ikke skjer igjen … …    

Gå til innlegget

De rødgrønnes kraftlinjefloke

Publisert over 10 år siden

I går fikk ga Kristin Halvorsen beskjed til Liv Signe Navarsete om å skjerpe seg. Det er Sp som har ivret for kraftmastene. Nå går det tydeligvis hardt for seg på de rødgrønne kammersene,.

I VG i går åpnet Liv Signe Navarsete for å vurdere alternativer til kraftmastene i Hardanger, hvis det ble lagt fram ny informasjon. Hun fortalte at hun ville ”snakke med Jens”.

-        Det er gjort et vedtak, så får vi se, sa Navarsete. Hun kunne også fortelle at hun ble søvnløs av Hardangeravgjørelsen.

Stakkars statsråd. Tar hun det så tungt? Er det kanskje Jens som har presset henne til å godta mastene? Det var vel meningen av VG-leserne skulle tenke det? Eller er hun opptatt av å fremstå som en særdeles følsom og nær politiker som ikke får sove av de tunge avgjørelsene hun må ta?

SV i mot

I går var Navarsete den av i den rødgrønne maktbastionen som gikk lengst i å åpne for at regjeringen vil snu i kraftsaken. I denne saken har ikke Kristin Halvorsen og andre SV-politikere sagt noe annet enn at de har vært i mot kraftlinjene hele tiden, men at det har akseptert av det er fattet et annet vedtak.

I går på TV2 ga Kristin Halvorsen klar beskjed om at SV er klar til å snu når som helst. Hun la til at det er Sp som har ivret for at kraftmastene skal bygges. Hun minnet om at det er deres egen, Terje Riis-Johansen som er den ansvarlige statsråden. Det er påfallende og uvanlig at en statsråd snakker åpent på denne måten om hvem som får ta skyld og ansvar ansvaret i en sak. Den eneste forklaringen er at Kristin Halvorsen har sett seg lei på at Liv Signe Navarsete en den som går lengst i å antyde en snuoperasjon, og slik sett posisjonere seg for å ta æren for det, dersom det skjer. Samtidig vil hun markere at SV ligger langt foran Sp når det gjelder miljø- og naturvern. Det mener hun denne saken viser.

Tidligere statstråd om mangeårig politiker, Karita Bekkemellem, mener Halvorsens uttalelser er så pass overraskende at hun på twitter stiller spørsmålet om saken kan sprenge regjeringen. Det vil neppe skje, men saken vil nok forsure det interne samarbeidsklima dersom statsrådene skal fortsette slik Navarsete og Halvorsen nå holder på.

Orker ikke kritikken?

Det er selvsagt ingen nye opplysninger som vil dukke opp. Denne sakene er utredet opp og ned i flere år. Alle relevante opplysninger er på bordet. Hvis regjeringen skulle snu, er det fordi de ikke orker å leve med kritikken.

Sivilombudsmannen saksbehandlingsutspill som kom i går, vil neppe endre realitetene i saken. Det er fattet en politisk avgjørelse basert på solid utredning, råd fra fagfolk og diverse risikovurderinger.

En som har snudd, er Dagsavisens ansvarlige redaktør, Arne Strand. For vel en uke siden sa han at dette vedtaket nok var fattet og at vi måtte forholde oss til det, men i dag anbefaler han at regjeringen snur før mastene tar knekken på dem.

Det er Jens Stoltenberg som nå har regien. Det faktum at 14 politikere fra Vestlandet i dag skal møte regjeringen, har fått VG for lengst til å hevde at en snuoperasjon er på gang. De siterer for tiden anonyme kilder i sak etter sak. Slik skaper de sin egen agenda og sine egne nyheter. Det er ikke noe som tyder på, bortsett fra de kilder VG hevder å ha, at Jens Stoltenberg i dag vil ta et første skritt i en snuoperasjon.

Ut av kontroll

Det ligger ikke for Jens Stoltenberg å snu i en slik sak, men det kan heller ikke utelukkes at det kan ende slik hvis saken kommer fullstendig ut av kontroll. Samtidig er Jens Stoltenberg en kompromissmaker av første klasse.

Dersom Jens Stoltenberg konkluderer med at beslutningen er fattet, her blir det ikke en eneste endring, kan det være Vestlandspolitikerne blir ytterligere provosert. Han kan heller ikke starte en prosess for å vurdere alternativer. I så fall må han oppheve beslutningen. Statnett jobber på spreng for å kunne starte arbeidet i løpet av få måneder.

Jens Stoltenberg vil sannsynligvis fastholde beslutningen i hovedsak, men åpne for å gjøre mindre endringer. Kanskje er det mulig å legge en sjøkabel et mindre stykke dersom det kan påvises at kraftmastene i et område vil ha klare negative virkninger.

Ellers er nok ikke politikerne på Vestlandet enige om hva som er den beste strategien videre. Det er de som vil kjempe mot mastene til ”the bitter end”, men andre ifølge VG er klare for å hestehandle. Sp-politikere tar til orde for rassikring og bedre turistveier som kompensasjon for kraftmastene. Slikt er liflig musikk i regjeringens øyne. Terje Riis-Johansen har allerede sagt at de er rede til å legge 100 millioner på bordet for å styrke turistnæringen. De vil nok ikke stå på hundre millioner til om de bare roer seg ned på Vestlandet.  

 

Gå til innlegget

Arbeidsgiverarroganse

Publisert over 10 år siden

Når Petter Furulund sammenlikner de strikende vekterne med barn i en lekebutikk som ikke forstår at de bare kan få en leke, må han være angrepet av akutt mangel på dømmekraft. Så arrogant, uklokt og respektløst bør ikke arbeidsgivere opptre, 

De streikende vekternes motpart, Petter Furulund, direktør i NHO Service, ser ut til å verke i hele kroppen etter å bedrive voksenopplæring av de streikende. Etter streiken var et faktum, uttalte han til NRK at han syntes synd på Erna Hagensen i Norsk Arbeidsmandsforbund som måtte slite med ”slike medlemmer” som agerer så håpløst ufornuftig som vekterne gjør. Når man først er i streik, virker den slags herketeknikker mot sin hensikt. Det burde rutinerte Furulund vite. Det vet han nok, men han er tydeligvis blitt så pass provosert over at vekterne avviste skissen som ble lagt fram, at han nå lar følelsene løpe løpsk med seg. Annerledes kan det ikke tolkes når han i går til Dagbladet.no uttalte at de streikende vekterne er ”som unger i en lekebutikk”.

Krangel om leker

— De tillitsvalgte for vekterne oppfører seg som unger i en leketøysbutikk. De vil ha alt, og vi må prøve å forklare dem at de bare kan få én leke.   De er en umoden gjeng, og det virker som de ikke har skjønt spillereglene for slike forhandlinger. De skjønner ikke at selv om man går til forhandlingsbordet med ulike utgangspunkt, så må man prøve å møtes på midten. 

Dette er uklok manns tale. Det vitner om arroganse og manglende respekt for de han forhandler med. De er faktisk lov å avvise en skisse. Han må gjerne si at han mener det er uklokt, kritikkverdig og at de kommer til å tape på streiken, men han må ikke uttale seg på en måte som gjør ham uspiselig som samtalepartner. Erna Hagensen har opptrådt klokt ved at hun ikke har gått i strupen på ham.  

I en streik må arbeidsgivers representanter holde en saklig tone. Hvis man provoserer, latterliggjør og fremstiller de streikende nærmest som dumme amatører, bidrar en bare til å forlenge streiken. For å få slutt på en streik er man avhengig av en viss tillit mellom partene. Måten Furulund uttaler seg på, bidrar til at de streikende graver seg lenger ned i skyttergraven.

Lave lønninger

Furulund  må roe seg ned og forholde seg konstruktivt til den motparten han har. Vekterne har oppdaget at de har makt til å lamme vitale deler av norsk samfunnsliv. Den posisjonen akter de å utnytte. De har avslått et lønnstilbud på 4,25 prosent, skriver Finansavisen. De krever høyere lønn i år og løfte om en videre opptrapping slik at de kommer opp på nivå med industriarbeidere. I dag ligger de på 85 prosent av en industriarbeiderlønn. I dag begynner vektere med en årslønn på 261 000 kroner og etter ni år er lønnen 279 000. Lønnsnivået forblir lavt i bransjen fordi det til stadighet dukker opp nye aktører som satser på lave lønninger. Det blir disse som vinner anbudskonkurranser. Furlulunds problem er at hans medlemmer vil tape konkurransen om oppdrag dersom lønnsnivået blir for høyt. Ved å kreve for mye bidrar vekterne selv til å svekke sine egne arbeidsplasser. Dette argumentet faller dødt til jorden når Furulund fremsetter det. Det frustrerer ham voldsomt, forståelig nok. Furulund har drøssevis av gode saklige poenger. Problemet er at måten han kommunisere på, skygger for det budskapet han vil formidle.

Norwegian-sjef Bjørn Kjos mener situasjonen allerede nå er såpass ille at regjeringen bør gripe inn med lønnsnemnd. Han argumenterer med at samfunnskostnadene er for store. 10 prosent av flyene er innstillt. Både SAS og Norwegian taper millioner hver eneste dag.  Regjeringen må nok ha bedre argumenter enn de har i dag om det skal bli tvungen lønnsnemnd. Streiken blir trappet opp over helgen. Det vil føre til at tvungen lønnsnemnd kommer et skritt nærmere, men det kan være et godt stykke igjen før vi er der.

Blir det tvungen lønnsnemnd, vil de streikende garantert ikke få noe mer enn det som lå i skissen til løsning. De streikende vekterne bør nok justere ned kravene sine og søke en forhandlingsløsning. Selv om Petter Furulund slenger med leppa, kan han fortsatt være villig til å strekke seg noe lenger for å få slutt på streiken. Men særlig mye mer enn det defekte nå har fått tilbud om, kan vekterne ikke regne med.  Hvis det blir tvungen lønnsnemnd har de strikende tapt.       

Gå til innlegget

Knausgårds følelser

Publisert over 10 år siden

 Det holder med en sjettedels Min Kamp for meg.

Jeg er også i gang med Knausgård. Eller rettere sagt: Jeg er ferdig med bind 1, og tror det får bli med det. Ikke fordi boken ikke er bra. Han skriver utmerket, tar ting på kornet, setter ord på følelser og tanker på en egenartet måte. Men det blir for mye av det gode.

Å gå i gang med ei bok på godt over 400 sider er et lite prosjekt. En kunne jo gjort noe annet enn å lese. Eller en kunne valgt å lese enn annen bok. Men jeg syntes liksom jeg burde gå i gang med første bind av Knausgårds ”Min kamp”. Jeg fikk den til jul, og det er boken alle leser, i alle fall snakker om ifølge mediene. Den burde jeg jo lese.

Men det vi burde gjøre, er ikke alltid det beste utgangspunktet. Innen ledelse er det slik at vi lett kan la oss fange av alt vi bør. Kravene er mange. Forventningene store. God ledelse kjennetegnes av at det en går gang med er forankret, ikke i det en burde og det andre gjør, men i det er overbevist om vil gi resultater. Det er fristende å prøve seg fram, se hvordan det går, gjøre det litt halvveis i starten for så å gi på mer dersom det viser seg at det faktisk går bra.

Motstand

Det var faktisk slik det ble for meg med Knausgård. Jeg hadde en motstand i meg da jeg begynte å lese. Å skrive seks tykke bøker, over 2500 sider, om seg selv, er jo ikke helt friskt. Hvor selvopptatt går det an å bli? Ledere er gjerne mer selvopptatte enn andre. Kunstnere også. Og i alle fall forfattere. I særdeleshet Karl Olav Knausgård.

En del gründere og ledere har en vanvittig tro på eget prosjekt. Om hele verden vender seg mot dem, gir de seg ikke. Har man en ukuelig tro på at sin egen idé og en vilje til å sette alt en er og har inn på å lykkes, har man faktisk kommet et stykke på vei. Først må en våge å tenke en stor tanke, ikke mange små og puslete. Knausgård er mannen med en stor tanke, en slags litteraturens Lars Monsen som gir seg i kast med halsbrekkende utfordringene. Det krever en visst mot å troppe opp i forlaget å si at man har tenkt å skrive 2500 sider om sitt eget liv og forventer at et forlag vil gi det ut. Hvor stormannsgal går det an å bli?

Kunstner

Knausgård har riktignok den fordelen at han kan regne seg som en kunstner. En del av de er gjerne litt gale av seg, i alle fall langt mer sprø enn ledere. Ledere må tross alt forholde seg til denne verden. Kunstnere kan ta helt av.

Karl Olav Knausgård har tatt av. Jeg har fulgt ham en sjettedel på veien. Jeg slår ikke følge med ham videre. Jeg ble ikke sugd inn i boken, slik en del andre forteller at de ble. Det var aldri slik at jeg bare måtte lese en side til. Jeg syntes det ble for nærsynt, for langt og det som ikke er så spesielt.

Nå er det jo slik at ”small is beautiful” og at det ikke bare er mennesker som har fått utrettet noe stort vi skal interessere oss for. ”Anna i ødemarken” ble i sin tid suksess. Folk sitter og glaner på vanlige folk i all slags realityserier på TV. Hverdag er godt nok. Vi er alle unike. Vi har alle en story å by på. Og vår tid flommes jo over av mennesker som byr på seg selv. Vi må senke guarden, la folk komme innpå oss, vise hvem vi er, ikke være redd for det personlige, gjerne en tåre også, om det kunne passe. Og følelser. Vi elsker følelser. Føl og fortelle. Få det inn på bloggen, på Facebook, på Twitter. Fortelle hva nettopp du føler, nå, om hva som helst, bare du føler.

Jeg føler

Noen mennesker tar stor plass, både hjemme og på jobben, fordi de føler så inderlig mye. Og de forventer at følelsene skal bli tatt på alvor, kvittert for og anerkjent. Om og om igjen.

Jeg føler, altså er jeg. ”Jeg tenker, altså er jeg”, sa Rene Descartes. Men det var den gang, på 1600 tallet. Nå gjelder det å føle.

Ledere må også føle, hvis ikke er kan det gå ille. Emosjonell intelligens må til. Det nytter ikke bare å bruke hode lenger. Fornuft er ikke nok.

Knausgård utleverer seg, sine følelser og tanker, side på side. Det vil føler handler gjerne om en relasjon til andre. Følelser er ikke objektiv sannhet. Det er subjektiv opplevelse. Mine følelser om et annet menneske, er ikke sannheten om det menneske. Det er mine følelser om han eller hun. Men når folk forteller om sine følelser ligger det ofte en forventning der om at de skal oppfattes som sant. Det kan bli helt galt dersom vi tror det andre føler er sant. Det er bare sant for dem.

Det er sant

Dette vet selvsagt Knausgård. Men han blir så opptatt av å formidle det han føler og tenker der og da, at det rammer andre mennesker, de som har utløst følelsene. Mest rammer det hans far. Det er ubehagelig å bli trukket med at Knausgård inn i alt det private og pinlige. Det skjer hele tiden i romaner. Her skildres langt verre ting enn det Knausgård varter opp med. Men da er det fiksjon. ”Min kamp” er ikke fiksjon. Det er sant. Det er mitt liv, sier Knausgård.

Hvorfor kunne han ikke funnet på noe annet å skrive om? Svar: Det var dette han måtte skrive om. Han måtte få det ut, få tømt seg, lyde stemmer fra ens indre som sa at dette måtte gjøres, slik måtte den tredje boken i hans forfatterskap bli. Lydighet mot det hellige forfatterkallet, liksom.

Jeg måtte, selv om det var vondt, selv om det kostet, bok på bok født i smerte. Som å høre en fortelle om hvorfor en måtte bli munk. Eller en gründer om hvorfor han måtte gå i gang. Eller en spiller hvorfor en måtte forsøke.

Karl Olav Knausgård, et barn av sin tid. En selvopptatthetens førstefiolinist. De sterke opplevelsers stenograf. Emosjonenes aldri hvilende registrator. Privatlivets dristige rapportør. Kom, se meg, ta meg med hud og hår, og ikke bare meg, også min far, min familie, mine venner, mine barn, min kone.

For meg ble en sjettedel nok.  

Publisert i spalten ”Litteratur og ledelse”  i Ukeavisen Ledelse

Gå til innlegget

Hjelpeløshetens streik

Publisert over 10 år siden

Streiken blir et slag i tomme luften. Først får Uniosjef Anders Folkestad finne ut hva han holder på med, dernest får han gi seg i kast med å forsøke å få Sykepleierforbundets Lisbeth Normann til å forstå hvilken virkelighet hun befinner seg i.
Fram til 12.30 i går var det likelønnsjubel i alle kanaler. At arbeidstakerorganisasjonene skulle juble så pass over at lønnsoppgjøret ble omtrent som regjeringen ved Rigmor Aasrud hadde lagt opp til, var litt overraskende. Men ringrevene Arne Johannessen, Turid Lilleheie og Anders Folkestad forsto hvor landet lå. De innså at det ikke ville komme dalende en likelønnspott ned fra himmelen, eller rettere sagt, fra Jens Stoltenberg, på morgenkvisten. Da var det bare å akseptere en ramme som lå 0,3 prosent over privat sektor. De tok ikke sjansen på å si nei til om lag en prosent – 300 millioner kroner- som skal fordeles med likelønnsbriller på. 

Folkestad, den troende

Det spørs om Anders Folkestad noen gang har trodd på at regjeringen for første gang i historien skulle innføre et nytt prinsipp ved lønnsoppgjøret, at de i tillegg til og ut over rammen skulle legge på bordet noen milliarder til kvinnedominerte yrker. Men han har i alle fall latt som om han trodd på det. Og han har holdt seg for ørene hver gang Rigmor Aasrud har sagt at det ikke kommer noe i tillegg til rammen som vil ligge på nivå med frontfagene. Folkestad innså at slaget om økt likelønn av betydning var tapt da Soria Moria II ble lagt fram. Men siden den tid har han gjort sitt beste for å dikte opp virkelighet. Hvor lurt det har vært, er enn annen sak. Det ble jobben hans. Lisbeth Normann ville ha det slik. I noen grad Mimi Bjerkestrand i Utdanningsforbundet.

Forskjellen på Folkestad og Normann er at alt tyder på at hun har trodd på likelønnseventyret. Kravet de fremmet overfor Spekter viser dette. Det var på 7, 4 prosent. Det er merkelig at Folkestad har gått med på å fremme et slikt gigantkrav. Forklaringen må være at han lot sykepleierne få markere at de mente alvor. Det er lov å forsøke seg.

Jubel i staten

Nå har vi altså en situasjon hvor Folkestad jubler over oppgjøret i staten, men streiker i kommunen. Han har begynt arbeidet med å få sykepleierne til å innse hvor landet ligger. Det ville ikke skje at kommunene tilbyr nevneverdig mer enn staten. Nå forsøker Folkestad å få det til å høres ut som om det er innretningen på kommuneoppgjøret som er feil. Det er i det minste et skritt i riktig retning, preget av at han er begynt arbeidet med å få Lisbeth Normann til å stikke fingeren i jorden.

Akademikerne har gjort det klart at de egentlig ikke ønsker å være med på streiken. De ville godtatt et opplegg på nivå med det de fikk i staten. De er kjempefornøyde med den lokale profilen Kommunenes Sentralforbund har insistert på. Dette har fått Jan Davidsen i Fagforbundet til å se rødt. Han må ha sentral styring for å sikre seg at ikke akademikere og høyt utdannende stikker av med det meste. Det er fare for det om fordeling skal skje lokalt og med krav om en likelønnsprofil istedenfor en lavlønnsprofil. For Jan Davidsen klarer det seg lenge med et skikkelig lavlønnsoppgjør, men han har hengt seg på likelønnstoget for å kunne hente ut flest mulige argumenter som er i hans medlemmers interesse. Davidsen er en ringrev som vet hva han gjør.

Splittelse internt

På arbeidstakersiden er det altså splittelse allerede før streiken er kommet i gang og Folkestad er nærmest bastet og bundet til å vise tilbakeholdenhet ved at han fremstiller statsoppgjøret som en liten seier. På sette og vis dobbeltkommunisere UNIO i den mest omfattende streiken vi har hatt på 30 år. Det er ikke enkelt å være Folkestad.

I Spekter kan de rolig sitte å vente på at Sykepleierforbundet kommer til sans og samling. Streiker på sykehus kommer fort til tvungen lønnsnemnd. Mens de venter kan helseforetakene notere seg at de sparer en del kroner i lønnsutgifter hver dag steiken varer. Ingen kunder forsvinner. Når streiken er over, blir alt som før.  

Man kan gjerne forsøke å gi politikerne skylden for at det er skapt skyhøye forventninger til likelønn. Arbeidstakerne har imidlertid ledere som har som jobb å forklare medlemmene sine at lønnsoppgjør ikke foregår slik Siv Jensen og en del ivrige SV-politikere later som i en valgkamp. Regjeringen har gjort presis som det står i Soria Moria II.

www.twitter.com/magnelero

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere