Magne Lerø

Alder: 66
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Hykleri og spedalskhet

Publisert nesten 10 år siden

Nå slår berettiget Adecco-kritikk over i hykleri på nivå med at Jan Bøhler går i staver over at Bjarne Håkon Hanssen holder et foredrag for Frp. Stortinget bør klare å holde hodet kaldt og ikke behandle Adecco som spedalske

Stortingets presidentskap skal i dag avgjøre om Adecco skal vrakes som leverandør av vikartjenester. Flere politikere har tatt til orde at avtalen bør sies opp.

– I disse dager skal vi inngå en ny avtale med et bemanningsbyrå. Det kan bli Adecco, som er innstilt på førsteplass. SV mener det er helt galt. I tillegg til å avvise Adecco nå, mener vi det er nødvendig å gå gjennom hvordan byrået har behandlet ansatte i den perioden Stortinget har brukt Adecco, sier Inga Marte Thorkildsen (SV) til NTB.

Avtalen byrået har med Stortinget, skal inneholde en klausul som gjør at Adecco kan vrakes som leverandør dersom Stortingets omdømme står i fare.

Høyres Per-Kristian Foss sier til NRK at også han ønsker å bytte ut bemanningsbyrået, men at han tar visse juridiske forbehold.

 

Stortinget bør legge vinn på å behandle denne saken korrekt og ikke hive seg på en stemningsbølge. Det er ingen fare for Stortingets omdømme. Adecco fortjener ramsalt kritikk. Det betyr ikke at de skal behandles som om de var spedalske.

 

Pøs på med vikarer

 

I Adecco helse har forretningssiden vært å ha lav bemanning på de sykehjemmene og pøse på med innleide vikarer i strid med loven. Adecco helse har i løpet av et par uker falt sammen som et korthus. Det er forståelig at kommuner vegrer seg for å leie inn vikarer til helsesektoren fra Adecco. Men Adecco er da mye mer. Det er et internasjonalt selskap som formidler arbeidskraft til en rekke bransjer. Det er ikke grunnlag for å hevde at Adecco er verre en de andre bemanningsselskapene.

 

Oslo kommune har utvilsomt et behov for å skyve Adecco fra seg. Stortinget har det ikke, med mindre de kan påvise at de har brutt lover og bestemmelser når de gjelder utleie av arbeidskraft til Stortinget.

 

Og om det skulle vise seg at det kan ha forekommet noen brudd, skal Stortinget tre varsomt så de ikke havner i hykleriet. Det er grunn til å minne om at Riksrevisjonen i 2008 avdekket at Stortinget i 2008 brøt loven om offentlige anskaffelser 179 ganger. Det ble ikke mye oppstyr av det, ut over at Stortinget lovet å skjerpe seg. De skulle rydde opp. De sa akkurat det sammen som Adecco-ledelsen sier i disse dager.

Vider kan det være grunn til å minne om at Arbeidstilsynet i 2009 kontrollert 27 av landet største helseforetak som sysselsetter over 100.000 ansatte. De konkluderte med at 18 av disse bryter arbeidsmiljøloven. Tilsynets rapport dokumenterer at arbeidsmiljøloven blir brutt ved at tidspresset stadig øker, arbeidsoppgavene er for store i forhold til tid og ressurser, en av fire får belastningsskader, skader blir ikke forebygget, ansatte opplever uheldige arbeidsbelastninger og kartlegging av potensielle farer er mangelfull.

Ansatte fornøyd

Det ble ikke noe oppstyr om den rapporten. Det som ble avdekket her er langt mer ille enn av det som er av avslørt ved Adeccos sykehjem. Ansatte ved sykehjemmet i Greverud som Adecco nå har mistet, står i dag fram i Dagens Næringsliv og forteller at de har en fantastisk arbeidsplass. Ingen opplever noen som helst tvang til å jobbe mye, men de ansatte står i kø for å få ekstra vakter uten overtidsbetaling. Det virker som om de ansatte er særdeles fornøyd med det andre kaller sosiale dumping.

Det er særdeles sjelden så mange aktører på samme tid ser seg tjent med å sparke et selskap som ligger nede. Selv NHO er i dag ute og anklager Adecco for at de ødelegge for bransjen. Høyre må sparke for å vise at de ikke godtar brudd på loven og for å gjøre Adecco til et unntak på regelen om at konkurranseutsetting er bra. SV og de rødgrønne bruker saken som et bevis for hvor det ender når man setter ut omsorgsoppgaver til kommersielle aktører. Sykepleierforbundet og Fagbevegelsens sparker for å understreke behovet for strengere lover mot sosial dumping og for å tvinge alle aktører til å følge deres tariffavtale. Og saken er et funn for mediene.

Hanssen til Frp

I går fikk vi også en ny variant av «nå støter vi Bjarne Håkon Hanssen ut i mørket»-fenomenet. Mannen har ikke gjort noe annet galt enn at han til punkt og prikke har fulgt reglene som gjelder for en statsråd som vil skifte jobb. Likevel ble det et rabalder uten like da det ble kjent at han ville bli informasjonsrådgiver i First House. Det ble det også i fjor da han ble tauet inn for å overbevise de rødgrønne at de ikke kunne legge ned forbud mot å ta utbytte fra private barnehager. Hansens argumenter vant fram.

Nå skal Hansen «jobbe for Frp» meldte NTB i går. Det endte med en sak i Dagsrevyen. Saken er at Bjarne Håkon Hanssen skal holde det samme foredraget om å havne i medienes søkelys for tillitsvalgte i Frp som han har holdt for en rekke forsamlinger. Jan Bøhler faller fullstendig i staver over at Hansen kan svikte slik. Bøhler burde juble over at Frp får muligheten til å høre om hvordan det er å bli utsatt for politikere og medienes lettvintheter og hykleri. Det kan jo være de lærer noe av det i Frp. Men de som virkelig bør betale First House en del tusener for å få impulser til å ta til fornuft, er Arbeiderpartiet med Bøhler som møteleder.

Gå til innlegget

Følelser på villspor

Publisert nesten 10 år siden

Desto sterkere følelser, desto større grunn til varsomhet med å utgi i det offentlig rom egne følelser som sannheten om en arbeidsplass, ansatte eller en leder. Følelsene forteller ofte mest om oss selv, våre egne motiv, behov og nederlag, skriver

 

 

I forrige uke provoserte BI-rektor Tom Colbjørnsen ved å si at det fikk holde at ledere viste god folkeskikk. Jobben er ikke å løpe rundt som en slags omsorgspersoner og involvere seg i medarbeidernes følelsesliv. Folk som mener å vite bedre, enten de er forskere eller praktiserende innen ledelse, har stått i kø for å ta avstand fra rektorens ubeskyttede utsagn. Det overrasker nok ikke Colbjørnsen. Han ville ha debatt. Han har sett seg lei på en type idyllisering og teoretisering omkring ledelse som ikke harmonerer med det ledere opplever i praksis. Det spesielle med den kritikken Colbjørnsen har fått, er at han kan si seg enig i det kritikerne hevder. Han er for at ledere skal lytte, legge vekt på å opptre samlende, ta hensyn, skape trivsel og la folk få utfolde seg.

Slik er det ofte når en diskuterer ledelse. Folk kan overgå hverandre i å si de riktige tingene. De fleste vet hvordan en leder bør være. Vi lærer på skolen for tiden at ledere skal være demokratiske, ikke autoritære. Men en leder må selvsagt ha autoritet, osv. … ordene faller på plass. I ordenes verden går alt opp.

Autoritære Høybråten?

Er Dagfinn Høybråten en autoritær leder? Har han etter å ha vært rådmann, sjef for Trygdeetaten, direktør i Kommunenes Sentralforbund og bred erfaring som statsråd ikke fått med seg at han må lede på en demokratisk måte? Har alle som han ansatt ham gjennom årene ikke fått med seg at han ikke duger som leder? Inger Lise Hansen mener hun har sett hvordan han egentlig er. Hun sier ikke at han er en autoritær leder. Nei da, hun sier bare han fikk vondt i magen, at hun ble utestengt, ”krympet” og at plassert på sidelinjen.

Det hun formidler fikk Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, til å si til P4 i går at Dagfinn Høybråten behandlet Inger Lise Hansen så dårlig at hun ble syk av det.

I Nationen i dag skriver Kato Nykvist en kommentar med tittelen «Sterke historier om mobbing». Inger Lise Hansen trekkes fram som mobbeoffer og avbildes over halve siden med en bildetekst om at «dårlige holdninger kan skape onde handlinger». Hvilke ondskap det her er snakk om, er noe uklart. Det ser ut til å være at stortingsgruppen vil ha møte bare med sine egne medlemmer. Utestengning av nestleder Hansen, med andre ord.

Det hjelper lite at tre politikere fra KrF i Aftenposten i dag tar bestemt avstand fra Inger Lise Hansens beskrivelse av partikulturen. Det som blir sittende igjen er at Inger Lise Hansen er mobbet ut av KrF.

Inger Lise Hansen er en leder. Hva slags ledelse er det hun utøver? Fremstår hun som autoritær eller demokratisk? Virker hun samlende?

Herketeknikker

I politisk strid brukes det hersketeknikker. Desto sterkere konflikten er, desto hardere blir virkemidlene for å vinne maktkampen. Inger Lise Hansen har stått mitt i en maktkamp. Hun har stått der med viten og vilje. Hun er dyktig og ville vinne, men tapte. I intervjuet hun ga til TV2 onsdag viste hun at hun behersker hersketeknikkene til fulle.   

Er det så enkelt som å si at Inger Lise Hansen fremtrer som en demokratisk, samlende leder som vil ha debatt og åpenhet, men Dagfinn Høybråten står for det stikk motsatte.? Og endatil driver han og mobber kvinner som bare er vel halvparten så gammel som ham.

Lite mobbing

I går våget arbeidslivspsykolog Jan Atle Andersen seg på banen med påstanden om at den psykopatiske lederen som herser med og skriker til sine ansatte er en myte. Stort sett er det medarbeidere som rotter seg sammen mot ledere, mener arbeidslivspsykolog.

– Jeg pleier å si at en av hundre er slemme. Det er ikke det store problemet. Problemet er at 99 av 100 personer ikke har lært å ta vare på seg selv, sier han til Bergens Tidende. På 26 år sier han at han har møtt maks to mobbere. Dagfinn Høybråten er nok ikke en av de to.

– Mange sier de blir utsatt for mobbing og sier at de er såret. Om man går til kjernen av problemet, viser det seg ofte at personen som mener seg krenket, egentlig bare er sint og furter, sier Andersen. Han mener at problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet, sier Andersen.

Våre egne følelser er sanne for oss selv. Samtidig er følelser er av vår største feilkilder. Det som er emosjonelt sant for oss selv, kan være tilnærmet løgn for alle. En ansatt kan mene at en sjef er helt topp, andre mener han er bånn i bøtta. Desto sterkere vi føler, desto varsommere bør vi være med å utgi våre følelser som sannheten om en arbeidsplass eller en annen leder.

Men i kampen om makt og posisjoner, er det selvsagt fristende å bruke sine følelse for alt de er verd. Det skjer i økende grad i politikken. Det er gjerne mer spennende når politikere føler sterk enn når de tenker svakt.  

Gå til innlegget

Hansens intimitetsføleri

Publisert nesten 10 år siden

Når Inger Lise Hansen klager over at hun ble kvalm av å være nestleder i KrF, så bør den tanke streife henne at det ikke bare er alle andre som har feil og ikke forstår hvordan det bør være

I en samtale med Trude Teige på TV2 i går tømte Inger Lise Hansen hele bøtta av oppsamlet frustrasjon og skuffelse etter at hun er blitt vraket som nestleder i KrF. Hun sier ikke selv at hun er blitt utsatt for mobbing, underforstått av Dagfinn Høybråten. En del oppfatter det slik. Derfor kunne vi på twitter i går kveld lese at mobbekulturen i KrF er avslørt, og i Dagbladet i dag presiserer eksperter at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven ikke gjelder i politikken.     

Hun forklarer at hun er blitt kvalm av å være nestleder, at hun etter hvert mistet lysten til å gå på jobben og at hun føler seg usynliggjort og utestengt. Da er det møter i stortingsgruppa hun snakker om. Dagfinn Høybråten mener dette er et forum for stortingsgruppa og ingen andre. Hun mener at hun som nestleder burde fått være med.

Fikk ikke støtte

Hun klager også over at Dagfinn Høybråten ikke støttet henne offentlig etter at hun sto fram lettkledd og sexy på forsiden i Det Nye. Høybråten synes det var en god idé å stile opp. Men han kan da ikke gjøres ansvarlig for hvor mye naken hun skal vise og gjøre et poeng av i intervjuet at hun noen ganger kler seg sexy for å provosere. Hun får da ta ansvar for egne valg, ikke klage i ettertid over at hun ikke får støtte i et medieutspill som fikk folk i flere leirer til å riste oppgitt på hodet.

Inger Lise Hansen ble en «feilansettelse». Både hun selv, Dagfinn Høybråten og hennes støttespillere må ta sin del av ansvaret. Høybråten er grunnleggende uenig i mye av det Inger Lise Hansen står for. Han vil ikke at hennes syn skal vinne fram i partiet. Han er overbevist om at det vil bære galt av sted. Inger Lise Hansen kjører på. Hun sier det hun mener, internt og eksternt. Hun vil ikke slutte å mene det hun mener. Hun forstår ikke at når en blir nestleder, så begrenser en sin egen mulighet for å kjøre fram egne meninger i tide og utide. Da representerer man partiprogrammet. Da gjelder det å kunne fremstå som del av en samlet, ikke en sprikende ledelse. Nyanser, ja vel. Enkelte utspill ja vel. Men ikke slik Inger Lise Hansen holdt på. Partiets tillitsvalgte har gitt klar beskjed. De vil ikke ha en nestleder som opptrer slik hun har gjort.

Partikulturen feil

Istedenfor å ta ansvar selv, gyver hun løs på alle andre i partiet. Partikulturen er feil. De andre er feige som ikke står fram med det de mener. Det er ikke nok takhøyde. Hun blir ikke sett. Hun får ikke nok støtte. Hun fremstiller seg selv om en kurrende due og Dagfinn Høybråten som en brølende løve, klar til å glefse etter dem som ikke er på linje. Er det noe Inger Lise Hansen ikke har vært, så er det usynlig.

Hun får selvsagt sympati ved å fremstå med sine vonde følelser og appell om at vi må ha takhøyde og være hyggelige mot hverandre. Hvem kan være uenig i det? I politikken er det ikke alltid slik. Der pågår en beinhard kamp om saker og posisjoner. Der brukes det hersketeknikker hver enste dag. Det handler om makt og allianser. Her er det mange som får vondt i magen. Thorbjørn Jagland ble lagt inn på sykehus fordi han ikke tålte striden om han eller Jens Stoltenberg skulle bli partileder. Og hva kan ikke folk fortelle om Lars Sponheim? Det er kø av Frp-politikere som kunne fortelle sjokkerende historier om Carl I Hagens lederstil. Mange i KrF har frist i minne striden mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik. Hadde Hansen vært nestleder under Gro Harlem Brundtland, hadde hun blitt sendt hjem med beskjed om å lese «Tillitsmannen». Siv Jensen brukte en gang uttrykket «min nestleder» om Per Sandberg. Det skulle tatt seg ut om Høybråten hadde brukt et slikt uttrykk om Hansen.

Dagfinn Høybråten må tåle kritikk for en trang og kontrollerende lederstil. Høybråten har ikke lykkes som KrF-leder, men han er en drivende dyktig politiker og med gode lederegenskaper. Men for Inger Lise Hansen ble Høybråten aldri en god leder. De kom på kollisjonskurs fra første stund av. Høybråten ville ha en annen. Og han ville i alle fall ikke ha en frispiller som Hansen.

Frimodighet

Frimodighet er ingen mangelvare hos Inger Lise Hansen. Hun inviterer inn i sin egen intimitetssfære når hun skal ta sitt oppgjør med et parti som har skuffet og frustrert henne. Intimitetstyranner kjennetegnes ved at det gjør sine følelser og opplevelser til sannhet. Hun fremstiller seg selv som et sannhetsvitne som forteller hvordan det egentlig er. Det er nummeret før noen utpeker henne som varsler om kritikkverdige forhold.

TV2 politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, sluker det rått det han hører. Han opptrådte på TV2 i går som om han hadde fått den reneste åpenbaring av Inger Lise Hansen. Det er Dagfinn Høybråtens lederstil som har ført til velgerflukt for KrF. Dette er avdelingen for enkle forklaringer.

Nestleder Dagrunn Eriksen er en del av denne kulturen som Hansen kritiserer sønder og sammen. Men i en samtale med NRK i dag aviser hun at kritikken rammer henne. Begge nestlederen går fri. Men nå er det blitt bedre, ifølge Eriksen, for dette har de jobbet med i strategiutvalget. Og enda bedre skal det bli om en bare får endret bekjennelsesparagrafen. Dette er også avdelingen for enkle forklaringer.

 

Gå til innlegget

Kontroversiell "Amelie-ledelse"

Publisert nesten 10 år siden

Når Ap går sterkt fram på meningsmålingene, skyldes det at Jens Stoltenberg våget å stå fram som en modig, konsekvent og tydelig leder selv om han ble pepret med kritikk i Amelie-saken. Det er denne typen ledelse BI-rektor Tom Colbjørnsen etterlyser,

 Jens Stoltenberg er blitt kritisert for å være en svak, utydelig, konfliktsky og konsensusøkende leder som kommer for seint på banen i kontroversielle saker. I striden rundt Maria Amelie viste han en annen side. Han var raskt på banen, forsvarte beslutningen om å sende Amelie ut av landet og støttet Utlendingsnemdas konklusjon om at hun ikke har behov for beskyttelse. Han fremholdt nødvendigheten av konsekvens i den politikken som blir ført, at det må være likhet for loven og at det ikke er politikerne oppgave å gripe inn i saker som har fått en forsvarlig behandling selv om folk protesterer.

Jens Stoltenberg har aldri møtt så hard og uforsonlig kritikk som i denne saken. Han ble kritisert sønder og sammen for den lederstil han viste. Det er ikke uvanlig at folk hamrer løs på lederstilen når de er uenige i sak. Politiske kommentatorer hevder at velgerne kom til å straffe Ap hardt for den umenneskelige politikken de fører.

Fram 4,8 prosent

Så skjer det motsatte. Arbeiderpartiet går fram 4,8 prosentpoeng til 30,8 prosent på en måling som Synovate har laget for Dagbladet. Fremgangen skyldes blant annet måten Maria Amelie-saken ble håndtert på. På en annen måling fra Norstat i Vårt Land fredag gikk Ap fram 3,3 prosentpoeng til 28,9 prosent. .

Sannsynligvis er folks syn på innvandring en viktigere årsak til fremgangen enn den lederstil Jens Stoltenberg viste. Denne saken illustrerer samtidig at en leder ikke kan bruke den antatte folkemening som kompass i kontroversielle saker. En må våge å stå for det en selv mener er rett og som samlet sett gir de resultater en vil oppnå. Ledere må lytte. Det betyr ikke at de nødvendigvis må bøye seg for det de hører.

I forrige uke kritiserte BI-rektor Tom Colbjørnsen norske ledere for å være for lite opptatt av å styre. Han angrep kreative ledere som elsker å kjøre prosesser fremfor å konkludere og vise vei. Han mener ledere må slutte å oppføre seg som tjener for de ansatte, bli tøffere, tåle mer kritikk og være forberedt på å bli hengt ut i avisene etter kontroversielle avgjørelser. Det kan bli for mye prat og medbestemmelse. Vekst og fornyelse krever tydelig ledelse, mener Colbjørnsen.

I Dagens Næringsliv korrigerer Øyvind L. Martinsen, førsteamanuensis ved BI, ledelsessynet til sin egen rektor. Han avviser styrende ledelse og hevder at forskningen er ganske entydige på at det er en relasjonsorientert, støttende og utviklende ledelse som fungerer.  

-        Om man ser på nyere internasjonal forskning, er det mye som tyder på at problemet når de kommer til ledelse er at mange ledere rett og slett styrer for hardt og tar for lite hensyn, sier Martinsen, som sier at han ikke nødvendigvis er uenig i det Colbjørnsen sier.

«Kondomledelse»

Choice-sjef Petter Stordalen tar avstand fra den «kondomledelse» han mener Colbjørnsen forfekter. Han tror ikke på ledere som trer sine oppfatninger ned over medarbeiderne, understreker behovet for lagspill og mener det er et bomskudd å kritisere ledere for å være for opptatt av det medarbeiderne mener.

Det er ikke godt å vite om Colbjørnsen, Martinsen og Stordalen er nevneverdig uenige når det kommer til stykket. Colbjørnsen etterlyser en debatt. Det virker som om han er lei en form for politisk korrekthet som er i ferd med å bre seg. Det snakkes nesten bare om ledere som lytter, støtter, motiverer og samarbeider. I praksis er det ofte beinharde maktkamper som skjer, slik vi ser det i politikken. Da kan ikke ledere skygge unna og søke konsensus hele tiden. De må våge, bestemme og ta kritikken som kommer.

Colbjørnsen tar ikke til orde for et gammeldags autoritært lederskap. Han sier ikke at ledere ikke skal være opptatt av å bygge relasjoner, involvere og støtte. En leder som skal oppnå resultater kan ikke fremstå som en dominerende, ensom ulv. En må forankre, motivere og samle støtte for det en vil oppnå. Hvis ikke blir beslutninger som slag i løse luften. Man styrer ikke kompetente arbeidstakere med en «Jeg har bestemt, ferdig med det»- holdning.

Den konsensussøkende leder

Solfrid Flateby, direktør i Reitan-gruppen har ikke tro på Colbjørnsens medisin for godt lederskap.

-        Når vi ser at kun 20 prosent av norske studenter vil bli ledere i dag mot 40 prosent for bare noen år tilbake, så sier det noe om at arbeidstakere i dag er mer opptatt av å dyrke sitt fag og sørge for tid til familie og fritid. Da er det bare til å forstå at denne endringen også endrer måten å lede på, sier Flateby.

Nettopp, og det er dette som bekymrer Colbjørnsen. Vi er i ferd med å skape et ideal om en harmoniserende, konsensussøkende leder som må ha alle med. En slik idealisert virkelighet finnes de færreste steder.

Virksomheter trenger ledere som viser vei, som våger å treffe kontroversielle avgjørelser og bli møtt med sterk kritikk. Ledere må noen ganger tåle å høre at de ikke lytter, ikke støtter, ikke tar hensyn, bare kjører sin egen vilje igjennom. I slike situasjoner er det tungt å være leder. Det tar mye tid og en klarer ikke legge jobben fra seg selv når en har fri.

Jens Stoltenberg er en leder med mye emosjonell intelligens, som forstår deg meget godt på folk, er forankret i verdier, hensynsfull og med evner til å lytte. De siste ukene har han stort sett bare fått høre det motsatte. 

Gå til innlegget

Politisk uregjerlige biskoper

Publisert nesten 10 år siden

Biskopene har vært smarte og kun nominert Helga Byfuglien som preses. Et snedig spark til de rødgrønnes styringsiver og en kirkelig symbolpolitikk som ikke henger på greip.

 Politikere og statsråder er vant med at underordnede embetsmenn gjør som de får beskjed om. Nå trosser biskopene i Den norske kirke de rødgrønne ved selv å bestemme at Helga Byfuglien skal bli ny preses.

Biskopene i Den norske kirke har tradisjon for selv å bestemme hvem som skal være deres koordinator og talsmann, eller «preses» som det heter i det kirkelige vokabular. De ba om en tolvte biskop, en «preses» plassert i Kirkens Hus i Oslo der de andre som har makt og myndighet i Den norske kirke, holder til.

De fikk sin tolvte biskop, men med Senterpartiet som trekkhund endte det opp med at den nye presesen ble plassert i Trondheim. Dette var praktisk alle som kunne krype og gå i det kirkelige styringssystemet imot, med unntak av trønderne selvsagt. Regjeringen ga Den norske kirke en erkebiskopliknende figur som kirken selv ikke ville ha.

Men hvordan skulle Kirkemøte, Kirkeråd og biskoper møte denne «vær så god, spis den maten du får»-styringen av Den norske kirke? Det var bare å spise. Politikerne bestemmer.

Kastet lodd

Da det skulle velges ny apostel etter Judas, var det to nominerte: Justus og Mattias. De elleve apostlene ba da en bønn og kastet lodd. Det falt på Mattias som ble den tolvte apostelen. Kirkeminister Rigmor Aasrud gikk for en annen metode. Hun ba om å få tre biskoper i prioritert rekkefølge som ville melde seg på konkurransen om å bli preses i Nidaros. Biskopene hadde nå tre valg. De kunne tatt flasketuten peker på eller loddkasting. Eller de kunne hatt diverse avstemninger for å finne ut av hvem som hadde størst og minst oppslutning. Eller de kunne kuppet det hele og si at det bare er en frivillig.

De valgte det siste. Men biskopene vil på ingen måte skape det inntrykk av at dette er en protest mot Kirkedepartementet.

– Vi har vært gjennom en grundig prosess, der alle biskopene er blitt spurt. Men ut fra personlige og tjenestemessige forhold har ingen av de øvrige ti sett det mulig å la seg nominere. Dette betyr ikke at nominasjonen er ugyldig, sier biskop i Nord-Hålogaland, Per Oscar Kjølaas, til NTB.

Skal vi da tro at det bare var en av elleve biskoper som hadde lyst? Det er forståelig at man vegrer seg å gå inn i et slikt rotete opplegg som de rødgrønne har lagt opp til. Presesen skal bo i Trondheim, men vil i praksis måtte gjøre det meste av jobben i Oslo. Det kan være de andre biskopene rett og slett ikke gidder å bidra til å virkeliggjøre de rødgrønnes symbolpolitikk.

Ikke listefyll

Eller så vil de ikke være listefyll. De er enige om at Helga Byfuglien er spiselig i alle leirer. Ville de hatt en skarpere kniv på det teologiske området, kunne de valgt Halvor Nordhaug i Bergen. Men regjeringen ville garantert valgt Byfuglien fremfor Nordhaug. Så hvorfor skulle Nordhaug, om han hadde lyst, delta i et slikt avstemningsteater som politikerne har lagt opp til?

Presesen skal ikke være sjef over de andre biskopene. Hver biskop har fullt ansvar i eget bispedømme. Derfor er det viktig at presesen vet hva det betyr å holde fingrene fra fatet og opptre samlende, ikke splittende, ikke for dominerende. Biskopene er ikke ute etter å finne «den beste i klassen». Det holder at en er god nok. Det viktigste er at preses er pragmatisk anlagt, ikke for prinsipiell og ikke har for mange egne kjepphester på stallen. Helga Byfuglien innfrir alle disse kravene.

Kirkeminister Rigmor Aasrud la opp til nominasjon og utnevning av regjeringen. Hun vet ikke helt hva hun skal si til at biskopene kun ha samlet seg om en. Hun sier hun vil høre hva de kirkelige organene vil si før hun uttaler seg. Det kan jo være hun dropper hele ansettelsesprosessen.

De kirkelige organene er neppe så ukloke at det gjør noe annet enn å ta det hele til etterretning. Noen burde ta mot til seg og si at som man sår, så høster man.

Kokkelimonke

Prosessen rundt preses er en politisk kokkelimonke. Nå skal merkverdighetene settes i system. Det skal være avstemning i diverse kirkelige råd og organer om hvem som bør bli preses i Den norske kirke. Det er bare en kandidat. Det kommer til å bli ristet oppgitt på hodet over de rødgrønnes styringsiver.

Hadde biskopene valg å gjøre denne saken til en protest mot regjeringen, kunne det skapt ukontrollerte spenninger i arbeidet med å avvikle statskirkeordningen. Ved å gjøre dette til en «bare Helga Byfuglien hadde lyst»-sak, gjør biskopene seg selv uangripelige. Man må jo ha lyst for søke eller stille seg til disposisjon for en stilling. Vel er biskopene statsansatte, men kirkeministeren har ikke beordringsrett over dem slik forsvarssjefen har over sine underordnede.

Rigmor Aasrud liker selvsagt ikke situasjonen. Hun var innstilt på å følge Den norske kirke i denne saken. Det er Senterpartiet som rotet det hele til. Også på dette området.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere