Magne Lerø

Alder: 65
  RSS

Om Magne

Sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv.

Følgere

Kirkekoloss på leirføtter

Publisert 5 måneder siden

Den norske kirke må lære seg å spare penger. Da må byråkratiet reduseres.

Frp varsler at de ikke vil støtte regjeringens forslag til ny finansieringsmodell for trossamfunn. De reagerer særlig på at staten skal gi like stor støtte til lutheranere som til muslimer. Slik blir det når alle skal ha likt, medlemstallet i Den norske kirke går ned mens bevilgningene opprettholdes.

Per Willy Amundsen er provosert og kaller det historieløst å sidestille den kristne kulturtradisjonen med en fremmed religion som islam. Han har et poeng. Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ville heller ikke at støtten til andre trossamfunn automatisk skulle økes som følge av at antallet medlemmer i Den norske kirke synker.

Reduserte bevilgninger 

Med synkende medlemstall er det ikke urimelig at bevilgninger går ned. Det vil ikke skje så lenge KrF utgjør det politiske flertallet. Men det vil skje i kommunene. Kirken kommer til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostnadene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Når bevilgningene til menighetene 
fra kommunen skal føres ut over kommunens grenser til nyopprettede organer som skal være arbeidsgivere for alle ansatte, vil også det føre til reduserte bevilgninger. Det samme blir resultatet når kommuner slår seg sammen.

Regjeringen åpnet for at staten kunne fullfinansiere Den norske kirke. Da ville en kunne løst problemet. En kunne 
delt kirkebevilgningen i tre; en del til medlemmene som dekker normal «medlemsaktivitet», en del til bygging og vedlikehold av kirker, og en del til de spesielle oppgaver Den norske kirke har som folkekirke. Men et flertall i kirken forsto ikke sitt eget beste og har latt en historisk sjanse gå fra seg. De burde angre og be regjeringen tynt om å snu.

Dyrt byråkrati 

Lederskapet i Den norske kirke er ikke i stand til å frelse seg selv fra det som truer vekst og nyskaping; det stadig omseggripende byråkratiet. Kirken trenger ikke fire forvaltningsnivåer. I dag har kirken over 400 organer som utøver arbeidsgiveransvaret. De kan spare flere titalls millioner ved å la bispedømmene overta personalforvaltning på vegne av menighetene. Den daglige ledelse av de ansatte bør legges på meningsplan. Når Kirkerådet heller vil lage et nytt organ som skal ansette både prester og øvrige ansatte, er det et forsøk på et kompromiss i den maktkampen som har foregått i årevis.

Tidligere ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes synes ikke det er grunn til å juble over at Opplysningsvesenets Fond skal brukes til vedlikehold av kirker. Det er kommunenes oppgave, sier han til Vårt Land. Selv om forpliktelsen til bygging og vedlikehold av kirker er lovfestet, er etterslepet over 10 milliarder kroner. Så mye er en lovbestemmelse verd.

Tannløse menighetsråd 

Det virker som om kirkeledelsen vil forsøke å få Stortinget til å lovfeste de nye lokale ansettelsesrådene. Politikerne bør sette foten ned for å lovfeste mer kirkebyråkrati. Det kirkeledelsen bør frykte, er at menighetsrådene i enda større grad utvikler seg til tannløse arrangementskomiteer ettersom det meste av styringen skjer i fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet og kirkemøte.

Den norske kirke er en koloss på leirføtter med store indre spenninger, sviktende oppslutning i befolkningen, og snart blir bevilgningene redusert. Det beste som kan skje, er at kirken lærer seg å spare penger, får færrest mulig styringsnivåer, færrest mulig styrer og råd på nasjonalt og regionalt plan, færrest mulig byråkrater og at bispedømmeråd, Kirkeråd og kirkemøte bestemmer minst mulig over menighetene.

Det er ved å la menighetene få utfolde seg og gjøre det de er overbevist om, Den norske kirke kan oppleve vekst og fornyelse.

Gå til innlegget

Konflikten i Vårt Land

Publisert over 1 år siden

En sjefredaktør skal drive Vårt Land innenfor de rammer konsernet bestemmer. Åshild Mathisen klarte ikke å operere godt nok innenfor de rammer som ble lagt for stillingen hennes.

Det er mer forståelig enn uforståelig at det endte med at Åshild Mathisen ble avsatt som redaktør i Vårt Land. Per Magne Tveiten sier ikke stort, bare at det handler om samarbeidsproblemer og uenighet om styringsprinsipper. Samarbeidsproblemer er en av de viktigste grunnen til at ledere må slutte. Når konflikten eskalerte til slike høyder som i Mentor Medier, er det vanlig at et styret til slutt skjærer igjennom. Konflikter som ikke blir løst, ødelegger organisasjoner.

Uten at Tveiten visste det, gikk Mathisen ut til ansatte og mediene og fortalte at Tveiten hadde sagt at han ikke hadde tillit til henne. Hun alene bestemte at konflikten skulle offentliggjøres. Styreleder Tveiten ble tatt på senga og fikk ikke forklare seg. Ingen konsernsjef eller styreleder godtar slikt. Mathisens omtale av Tveiten i mediene bidro til å låse situasjonen, og styret konkluderte med at det ikke var noen vei utenom oppsigelse.

For fire måneder siden sendte alle de syv andre lederne i konsernet et brev til konsernstyret der de sa at det ikke handler om en konflikt mellom Tveiten og Mathisen, men om at Vårt Land ikke vil samarbeide innad i konsernet. Tveiten kaller det forsiktig «uenighet om styringsprinsipper».

Samarbeidsproblemer er nesten alltid situasjonsbestemt. Problemet er ikke at Mathisen ikke kan samarbeide. Det kan hun. Problemer er at hun ikke maket det i Mentor delvis fordi hun mener konsernets strategi er uklar og at dette er negativt for Vårt Land. Dette ser ut til å være sakens kjerne.

Mathisen har gjennomført en omstilling i Vårt Land som mange mener har vært meget vellykket. Det har kostet i form av beskyldninger om at hun representerer en fryktkultur, durer i vei uten å lytte og opptrer som en autoritær leder. Det får ledere som gjennomfører omstillinger høre rett som det er. Det må en tåle. Mathisen har en visjon, tror på en profil, brenner for avisen, gir jernet og kjemper som en løve for å få det som hun vil. Hun vil gjøre det hun mener er best for avisen og har ikke sans for alt konsernet vil «finne på».

Jeg opplevde noe av det samme da jeg jobbet i Mentor Medier. I 2009 ble jeg uenig med konsernet om strategien for Ukeavisen Ledelse. Jeg var overbevist om at jeg hadde rett og at konsernet tok feil, og mener det fortsatt. Jeg merket at jeg ble mindre innstilt på samarbeid. Jeg skrev et brev til styret, men fikk ikke gjennomslag. Da måtte jeg trekke meg. Framfor å ta sluttpakke fortsatte jeg imidlertid som redaktør, men uten lederansvar.

En sjefredaktør skal drive Vårt Land innenfor de rammer konsernet bestemmer. Slik er avtalen. Den som ikke kan godta det, kan ikke være daglig leder i Vårt Land. Mathisen har lykkes som redaktør, men sviktet som leder på den måten at hun har bommet på hvordan en må forholde seg til andre ledere i et konsern.

Også konserner kan ombestemme seg og velge en annen strategi. Det er eierne som bestemmer. Flere eiere har krevd en ekstraordinær generalforsamling. De vil vite mer om bakgrunnen for oppsigelsen. Men eierne vil ikke få rapporten fra psykologene eller juristen som konkluder med at det ikke han skjedd noe trakassering. Eierne kommer ikke til å få vite noe særlig mer, for styret mener dette er en personalsak.

Eierne har ifølge aksjeloven gitt styret rett til å avsette daglig leder. Det kan ikke eierne gjøre noe med. De kan imidlertid sparke styret og sette inn et nytt styre de regner med vil gjøre om på beslutningene som er fattet. Framfor å skape ro, er det en fare for at det vil eskalere konflikten ytterligere.

Når en daglig leder blir så sikker i sin sak at det oppstår samarbeidsproblemer med styret, går det gjerne galt. Det kan være Mathisen har rett og at det er konsernledelse som tar feil. Organisasjoner fungerer imidlertid slik at det er styret som bestemmer og vinner maktkamper - med mindre eierne griper inn i ettertid.

Å bygge opp Mentor Medier som et konsern har vært meget lønnsomt. Mathisen har et poeng når hun peker på at de to største virksomhetene, Vårt Land og Dagsavisen, henger dårlig sammen både ideologisk og strategisk. Det er imidlertid ikke opp til henne å bestemme konsernstrategi. Hun må innordne seg – eller slutte. Hun kan ikke leve som protestant i en konsernledergruppe.

Problemene i Mentor har vart i over ett år. I ettertid ser sikkert alle aktører at noe kunne vært gjort annerledes. Styret fant at de måtte foreta seg noe. Det endte med en tragedie både for avisen, konsernet og de involverte. Ingen vinnere, bare tapere. Det er et tankekors at dyktige ledere som vil det beste, noen ganger ender der de absolutt ikke ønsker å være.

 

Gå til innlegget

Dropp "kommunekirke"-byråkratiet

Publisert rundt 2 år siden

Ledelsen i Den norske kirke må våkne og ta imot tilbudet fra Linda Hofstad Helleland om 100 % statlig finansiering slik at en kan spare millioner på byråkrati og tilføre menighetene økte ressurser.

Lykkelig den kirke som har en minister som på egen hånd vil gi kirken det den selv ikke har vett og politisk forstand til å be om. Det er historisk sus og strategisk kløkt over Linde Hofstad Hellelands tilbud til Den norske kirken om at staten kan overta kommunenes andel av finansieringen som utgjør 3,5 milliarder kroner. Andre organisasjoner ville vært overlykkelige over å få et slikt tilbud. Ledelsen i Den norske kirke (Dnk), beveger seg baklengs inn i framtiden og setter seg umiddelbart på bakbeina. Kirkerådslederen, Kristin Gunleiksrud Raaum sier til Vårt Land at Kirkemøtet har vedtatt at de vil at ansvaret fordeles mellom stat og kommune som i dag. Slik er det med den saken.

Avtroppende direktør i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, sier han ser faren for at kommunene vil bevilge stadig mindre til kirken. For å hindre en stille nedbygging av folkekirken, vil han ha et lovfestet organ som skal motta og forvalte tilskuddet fra kommunene. Som om det hjelper. Det gjør vondt verre. Kirkemøtet har vedtatt at det ikke skal være mer enn tre forvaltningsnivåer: nasjonalt, bispedømme og menighet. Grimstad brenner for et fjerde- fellesrådene. Det betyr økt byråkrati. Grimstad må være sjokkskadet over at regjeringen har overlatt til kirken selv å finne ut av om de trenger fellesråd. Kirken er blitt selvstendig, men KA-sjefen vil at Stortinget skal prakke på kirken rundt 400 råd det ikke er behov for. Grimstad stoler ikke på Kirkemøtet.

Når Kirkemøtet vedtok at de vil ha dagens finansieringsmodell, kan en forstå det hvis alternativet hadde vært en sentral livsynsavgift. Det har vært snakk om det. Det går imidlertid regjeringen ikke inn for. Vi ender nok der om 10-20 år dersom utvikling i Dnk fortsetter som i dag.

 

Regjeringen tilbyr statlig fullfinansiering fordi dette vil forenkle forvaltningen av tros- og livssynsstøtten. Samtidig får Dnk mulighet for å rydde opp i sin organisasjonsstruktur. Dnk henger fast i gårdagens modell, en folkekirketenkning som er forankret i «kommune-kirken». Er det noen som kommer til merke ressursknapphet i årene framover, er det kommune. Det er på nasjonalt plan – i Stortinget kampen om ressursene best føres.

Det finnes knapt en organisasjon i dag som bruker så mange millioner på unødvendig byråkrati som Dnk. Dnk har nærmere 8000 ansatte, men en holder seg med 450 råd som forvalter arbeidsgiveransvaret. De kunne klart seg med 11 bispedømmer og Kirkerådet. I tillegg har en to arbeidsgiverlinjer, en for prestene og for andre ansatte. 

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være en arbeidsgiverlinje. Noen pønsker i tide og utide på omkamp. Det pågår en beinhard maktkamp mellom de som vil at fellesrådene skal ha arbeidsgiveransvaret for alle ansette og de som vil legge det til bispedømmerådene. Dette er igjen knyttet til debatten om det er soknepresten som skal være menighetens fremste leder eller om det skal være en administrator av et alle annet slag. Kirkemøtet har lagt opp til å bruke noen år på stillingskrigen, og vil gjerne ha forsøk med ulike modeller. Glem det. Forsøk i en slik situasjon har bortimot null verdi.

Vårt Land meldte for noen uker siden at 50 prestestillinger må kuttes fordi bevilgningene rekker ikke til. Det burde fått alarmen til å gå og Kirkerådet til å nedsette et hurtigarbeidende utvalg med mandat til å finne ut av «hvordan i all verden vil skal få redusert ansatte i administrative stillinger med 200 minst». Det er en begynnelse. Det vil en ikke klare uten å gå løs på strukturen. Og det er her Linda Hofstad Helleland entrer scenen som en reddende engel.

Fellesrådene ble opprettet for å overta kirkelige forvaltningsoppgaver fra kommunene. Fellesrådene har utviklet seg til selvbevisste styringsorganer og redusert menighetsrådene til en mellomting mellom arbeidsfellesskap og supperåd. Hvis den samlede bevilgning kommer fra staten, kan en legge ned dagens fellesrådsstruktur.

Om staten påtar seg å finansiere 100 prosent den lovpålagte del av DNKs virksomhet, betyr ikke det at forbindelseslinjen mellom menighet og kommuner opphører. Menighetene må kunne søke støtte til diverse aktiviteter på lik linje med andre organisasjoner.

Ledelsen i Den norske kirke må våkne. For å hindre at folkekirken svekkes og oppslutningen synker, må en prioritere ressursene til faktisk menighetsarbeidet, ikke byråkrati og forvaltning. Det er slik en kan oppnå vekst.

Fortsatt «kommunekirke» betyr svekket folkekirke fordi ordningen er så svindyr. En statlig fullfinansiering betyr mer penger til menighetene fordi en kan organisere kirken enklere og mindre byråkratisk.

 

Av Magne Lerø

ml@medierogledelse.no

 

Gå til innlegget

Sentralmakt mot kirkedemokrati

Publisert nesten 3 år siden

Den norske kirke fremstår som en styringsmessig merkverdighet der en sterk sentralmakt rår. I går presterte Kirkerådet å sette til side den demokratiske avstemningen om hvem som bør bli ny biskop i Stavanger og ende opp i full splittelse.

 

Det kommer til å gå bra med Ivar Braut som ny biskop i Stavanger. Han kom tross alt på andre plass i den lokale avstemningen for prester og menighetsråd innen bispedømmet. Han er moderat konservativ og kjente for å opptre klokt og samlende. Han har et problem. Han er Brann-patriot, sier ryktene. Her må det nok en real omvendelse til hvis han skal unngå å bli regnet som fortapt i enkelte miljøer.

 

Ivar Braut er medlem av i Kirkerådet. De valgte en av sine egne. Flertallet syntes ikke det var noe poeng å gå over bekken etter vann.

 

Helge Gaard fikk klart flest stemmer fra prester og menighetsråd i bispedømmet og åtte av elleve biskoper gav en skriftlig begrunnelse for hvorfor Kirkerådet burde utnevne ham. Biskopen samarbeider i det daglige med Bispedømmerådet. Her kom Braut på tredjeplass og det var kun en av de elleve biskopens som mente han burde utnevnes.

 

Klart mandat

 

Det er sjelden den kirkelige avstemningen gir et så klart mandat. Tidligere fikk staten servert besk kritikk fra kirkehold i de tilfeller de ikke ansatte den som fikk flest stemmer i den omfattende avstemningen. Nå opptrer Kirkerådet i god gammel statsmaktstil.

 

Denne saken er et nytt eksempel på at sentralmakten i kirken overkjører kirkedemokratiet. Det har pågått en prosess i flere måneder. Et sted mellom 100-200 mennesker har sagt sin mening. I praksis betyr det fint lite.

 

Når Kirkerådet valgte å avvike så tydelig fra det råd de har fått burde de klart å samle seg om den de ville utnevne til det som kalles «enhetens tjeneste». Istedenfor rykker de ut med avstemningsresultatene. Det var åtte som ville ha Ivar Braut, fem stemte for Torstein Lalim som lå på tredjeplass etter avstemningen og bare to stemte på Gaard. Istedenfor då samle seg, driver Kirkerådet på med avstemning som om det var et valg de holdt på med. De fortar en ansettelse. Da går en ikke ut med stemmetall. Det er ingen andre organisasjoner som ansetter sine ledere på denne måten.

 

Kirkerådet har innsett at det er god grunn til å vurdere en annen ordning for ansettelse av biskoper. Tre modeller skal sendes ut på høring. Den ene modellen går ut på at den som får flest stemmer, blir ansatt. Den andre baserer seg på en rådgivende avstemning og der ansettelsen foretas av et sentralt tilsettingsorgan. Det tredje modeller et en revisjon av dagens modell og der det er Kirkerådet som foretar ansettelsen.

 

Mer byråkrati

 

Den norske kirkes problem er at de har for mange råd og utvalg. De trenger ikke skru opp byråkratiet i kirken enda et hakk med flere sentrale råd.

 

Kirkerådet er tydeligvis opptatt av å bygge sin egen maktposisjon i kirken. De har tydeligvis ingen problemer med å involvere hundrevis av menneske som sine rådgivere for deretter å ikke lytte til de rådet de får.

 

Hvis kirken ønsker en sterk sentralmakt bør de ta skrittet fullt ut og ansette biskoper slik det er vanlig ellers i samfunnet. De kan ha en prosess der ulike aktører foreslå kandidater, men la de som vil bli biskop sende inn søknad. Deretter kan Kirkerådet foreta en normal ansettelsesprosess i samarbeid med bispedømmerådet. Bispedømmerådet kan gi sin innstilling. Biskopene hører ikke Kirkerådet på. Da er det ikke noe poeng å ha dem med i prosessen på andre måter enn at en av dem har sete i Kirkerådet og bør delta i hele prosessen..

 

Dagens ordning er verken fugl eller fisk. Det beste for enheten i kirken, vil være om en legger opp til at den som får flest stemmer, blir biskop. Det vil styrke det kirkelige demokratiet. Dagen praksis ved ansettelse av biskoper undergraver det.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere