Magnus Leirgulen

Alder: 80
  RSS

Om Magnus

Utvandret Nordfjording, bodd i Bergen siden 1964, Yrkestittel: Fisker,
sveiser, bilreparatør, bensinstasjonsmester, bestyrer, smed med eget
smijernsfirma, men ikke alt på en gang - nå pensjonist.
Har vert og er aktiv i misjonsorg. og indremisjonen på vestlandet.
Selvoppnevnt Dr. EPK. som er verdens mest eksakte vitenskap, og ofte dyreste utdannelse. Populært kalt "EtterPåKlokskap" Faget har hittil fått et ufortjent dårlig rykte på seg. Brukt på rett måte kan den føre til livserfaring,
mag40@frisurf.no

Følgere

Albatrossmenneske

Publisert over 10 år siden

ViggoJohannesens lørdagsportrett, der han samtalte med en svensk mann, i sin beste alder men med et handikapp som ingen av oss vanlige mennesker har mulighert til å sette oss inn i betydningen av, var særs tankevekkende.  Født, nesten uten armer og ben hadde han skaffet seg et tilnærmet normalt liv.   Familieliv med kone og barn, drev idrett, og kunne stupe fra 10 meteren. Bilde ble fremlagt - ellers hadde jeg ikke greid å tro det.  Han var ingen fantast, var nøktern og saklig, og la ikke skjul på at livet var vanskelig også følelsesmessig, men likte utfordringer. Han utstrålte en kraft og en livsvilje, og en humørfylt vennlighet, som tidligere, også dokumentert hadde reddet et annet menneske fra et fortvilt selvmord.

Når livsproblemene tårner seg opp, store eller små,finnes det da ressurser hos alle mennesker til å overvinne dette, og endog få det til å bli til gavn, både for seg selv og andre?   I så fall, hva skal til for å komme "på sporet" ?

Har Gud og hans skaperverk et svar på dette ?  Har han skapt en motkraft i menneskets indre som det gjelder å finne frem til.   Har han skapt en ytre kraft til hjelp for dette - for eks. næstekjærlighet og hjelp til selvhjelp.  Vi har et ufattelig godt helsevesen i vår vestlige verden, som jeg tror er en  Guds gave.  Men hvor ligger begrensningen her.  Kanskje vi ser litt av dette når fagkunnskapen viser sin tilkortkommenhet når de doper utsatte mennesker ned på et eksistensnivå. Kanskje ser vi det når rusmisbrukere blir foret med "motgift" resten av livet.  Har noen noensinne forsket på menneskets skjulte ressurser av selvoppholdelseskraft. Hvis en skal få frem denne kraften - hjelper det da å "fyre" opp under selvmedlidenhet, bitterhet og hatfølese mot livets tilskikkelser ?   Eller hva er det som skal til ?  Et par innlegg her på forumet har i det siste gitt oss et lite innblikk i noe av denne problematikken.

Er det nok med ukuelig optimisme ?  Neppe.

" Med hue under armen, armen i bind, vender jeg livet det annet kinn" sier en sanger.                 Hvor går grensene mellom fataloptimisme og nekropessimisme.  Finnes det en gylden mellomvei der vi kan finne ressursene våre til å møte livets vanskeligheter. Hvem skal om nødvendig hjelpe oss med dette.

For meg ble engang en velfungerende menighet den store hjelpen til å komme videre i livet. Det finnes ikke så mange av disse nå lenger, desverre.  De kristne menighetene, satt litt på spissen, er enten jordkrypere eller himmelstormere - mesteparten i egen kraft.  Og - la meg få lov å si dette uten å bli motsagt og analysert i småbiter - dette er bare et partsinnlegg.

Kanskje bør vi ta en "utdannelse", lære oss å finne ut hvor livskreftene er å finne, i stedet for å la oss rive med av dødskreftene i denne verden - gjerne bli et albatrossmenneske.

ALBATROSS

Albatross-albatross, høyt over havet, der trosser du stormen og vindenes makt.                         Du leker så lett og ledig med krefter - der andre må flykte,                                                      for uvær og mørke gi tapt.

Albatross - albatross, høyt under himlen, seilende lett over opprørte hav.                                   Sorgløst du lekte blandt frådende bølger, hentet din føde -                                                        som krefter deg gav.

Albatross - albatross, frihetens skapning, grenser de finnes, men ikke for deg.                                Spenn dine vinger og ro du, der oppe - mot fjerner kyster                                                           du finner din leid.

Albatross - albatross, flyr til sin klippe, hviler en time, igjen tar du av,                                         Kjenn du på gleden å bruke de krefter, over og under og rundt deg -                                            som livet deg gav.

Albatross - albatross, stillhetens time, kommer til klippen i opprørets hav.                                     Stormen har løyet og havet er speilblankt - ikke et vindpust,                                                   du  tar ikke av.

Albatross - albatross, hva var det som hendte - hva skjedde med deg ?                                    Stormer og motvind du trosset med glede -                                                                             i stillhetens time du kom ingen vei.

Ingen kan fly uten luft under vingen, ingen kan seile på svartstille hav,                                    Hengende seil det er ingen til nytte,                                                                                    forgjeves du minnes hva stormen deg gav.

Albatross - albatross, du lærte meg noe: Stormer og motbør kan brukes til gavn,                       Motvinden løfter deg fri - opp mot høyden,                                                                         bærer deg frem i mot trygghetens havn.

Så fly da - min albatross, løft deg mot himlen, sjelen er lettet og kursen er satt,                        Fremad og oppad mot glarhavets kyster,                                                                             der det er frihet fra jordlivets natt.

Albatross - min albatross - en dag er du fremme, ser deg tilbake i takknemlighet,                        Alt det som skjedde ble regnet til gode,                                                                               hjemme i himlenes lykksalighet.

ML 2006

Gå til innlegget

Judas- svikeren

Publisert nesten 11 år siden

I kommentarbølgen etter G. Ullestads eiendommelige tirade av beskyldninger mot  ”kristendommen” og Mesteren selv, som eksponenter for jødehatet i verden, fikk jeg et direkte spørsmål av T. Fagerhaug som jeg ville svare på.  Men da tråden gikk ut før jeg fikk kommentert dette, gjør jeg det like gjerne som et innlegg.  Fagerhaug spør:

”Jeg har et spørsmål til deg, jeg har alltid lurt på kristendommens fordømmende holdning ovenfor Judas. Jeg tenker at hvor ville kristendommen vært hvis det ikke hadde vært for hans svik .Håper du har noen tanker om dette.”      mvh Tor

Til det er å svare at mitt forhold til Judas er uproblematisk, og uten hat. Ikke kjenner jeg noen kristne som har en annen holdning heller. Judas sitt svik hadde ingen innflytelse på Jesus sin død på korset.  Han var en av de mange ”markørene” i dette dramaet.  Jeg ble faktisk forbauset over at Fagerhaug ikke hadde fått med seg dette da.

Dersom Fagerhaug mener at det var på grunn av Judas svik, at Jesus ble korsfestet  tar han grunnleggende veldig, veldig feil.

Dersom Fagerhaug og Ullestad  mener at de kristne er skyld i jødehatet tar de veldig, veldig feil.  Et samlebegrep som disse to benytter seg av er: ”kristendommen”     De som ynder å kalle seg akademikere og fagfolk burde vite at ”kristendommen”  etter hvert har fått mange ansikter

 opp gjennom tidene.

Ullestad mener at på 300 tallet begynte de kristne å hate jødene. Fagerhaug mener dat var på 400 tallet.  Men ingen av dem begrunner dette, eller gir konkrete henvisninger til hvordan det startet.

Så vidt jeg vet var det i denne tidsperioden at de kristne gradvis gikk fra å være martyrkirke til å bli keiserkirke.  Hedningen Konstantin såg at de kristne hadde en livskraft i seg som kunne komme samfunnet, og hans maktapparat  til gode.  Men dermed begynte også sekulariseringen i kirken for fullt.  De virkelige, og åndelige kristne måtte gå under jorden på nytt, men nå av helt andre grunner enn fysisk forfølgelse.  Dermed begynte den offisielle løgnkirken å fungere, og har delvis fungert hittil.  Nå ble det romerne og den verdslige statsmakt som delvis styrte kirken. Ikke rart at romerne ville utslette inntrykket av at de var Jesu mordere.

Når Ullestad og Fagerhaug nevner ”kristendommen” som opprinnelse til jødehatet bør de også presisere litt nærmere hva de mener med dette samlebegrepet, ”kristendommen”

Fagerhaug prøver å skrive akademisk og tillitvekkende om ”to tusen år gamle skrifter”.  Han behandler dem kun som dokumentarstoff, og har en og statisk tilnærmingsmåte.  Ullestad signaliserer en frenetisk  hatefull og bitter holdning til ”kristendommen”    Dem om det.

Men om de skulle finne tillit som universitets utdannede personer ville det vel vært greit å vite hvilket universitet eller høiskole de har hatt tilknytning til, når de står frem med slike voldsomme påstander.  Å stå frem uten ansikt er ikke  spesielt tillitsvekkende.

Grete Ullestad:  Jesus elsket sitt folk like til døden. Han gråt over Jerusalem og sitt folk fordi de ikke skjønte hva han hadde å gi. 

Luk 19:41f

 41 Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa:

 42 Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.

                                                                                                                                                                    De sanne, åndelige kristne fra apostelkirken av, med Paulus i spissen opplevde mange av jødene som motstandere av den nye tro, men slett ikke alle jøder var det. De kristne elsket jødene som de elsket andre mennesker. Paulus kunne være krass i sin kritikk av sine frender, jødene, men se om han ikke elsket dem.  Denne kjærligheten  har en sann kristen den dag i dag til jødefolket:.

 Fagerhaug:  Judas var en av de tolv. Du vet sikkert en god del om tallsymbolikken i Bibelen.     Alle som en, ble utvalgt av Jesus med omhu.  Han visste på forhånd hvem som hadde sviket i seg, og hvem som hadde trofastheten og  i seg.

Dersom Jesus i Getsemane hadde villet, kunne han tilkalt legioner av engler til sin redning. I stedet fullførte han den gjerning som var fastsatt av ham, og hans Far i himmelen. ”Dette måtte skje for at Guds Ord skulle gå i oppfyllelse”   Disiplene, Judas, jødene , grekerne, romerne var bare, til dels, uvitende statister i dette dramaet. Det var først i tiden etterpå   disiplene skjønte hva som hadde skjedd. 

Rom 9:1-4

 1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,

 2 at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.

 3 For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.

 4 De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.

Jødehatet hadde sikkert bygget seg opp til en viss styrke innen løgnkirken i Europa før Islam kom innom, men sannsynligheten er stor for at det var da det fikk skikkelig med oksygen til bålet.

Gå til innlegget

Testspørsmål

Publisert nesten 11 år siden

For litt siden hadde jeg inne et innlegg der jeg stilte kristne, muslimer og andre et testspørsmål.        Bakgrunnen var at at en mor satt på en kafe og drakk alkohol, "sløret i blikket" med et lite barn krypende på gulvet uten tilsyn.  Den som observerte dette, en kjent profilert muslim, skrytte av at han hadde gitt denne moren en skikkelig og indignert moralpreken.

Mitt ærend var å spørre hva andre ville ha gjort i en slik situasjon, eller kanskje rettere, mente de burde ha gjort.  Særlig var jeg spent på de kristnes svar i dette. Spørsmålet var kanskje litt "rart" som en sa. Men slik skal testspørsmål av og til være. Jeg regner nemlig med at alle ville vi ha svart like positivt som den "barmhjertige samaritan", om vi hadde funnet noen i såret tilstand på gaten eller i grøfta.                                                                                                                     Spørsmålet er bare om hvor sterke signaler fra et medmenneske som skal til før moralisten i oss slipper taket, og "samaritanen" i oss våkner.

Resultatet var skuffende. Vi kunne jo tenke oss for.eks. at "sløret i blikket" ikke var slør, men tårer, hva da ?   Ikke en kristen tok opp denne muligheten og drøftet den, enda jeg la opp til dette.                                                                                                                            En av de "gudløse" gav meg skjennepreken fordi jeg forsøkte å sette muslimer opp mot kristne.  Ellers var det mange innfallsvinkler som ikke hadde noe med selve poenget å gjøre.  Slikt er jo ikke uvanlig, så det tar jeg ikke med her. Men det ble hvertfall to kristnes svar som egentlig var vanskelig å forstå meningen i, annet enn at den ene gjerne ville ha inn flere muslimer for å demme opp for alkoholbruken her i landet.

Men det mest skuffende var at det var ingen som gadd filosofere rundt dette engang. På forunderlig vis havnet dette innlegget fort opp på plassen for "lesertips".  Da tenkte jeg at nå er det godt synlig. og mange vil godkjenne dette som "bra" og betimelig spørsmål. Men dengang ei, kollonnen for gode innlegg nådde ikke denne saken  opp til - alt ble forbigått i stillhet.  Bare en, og han er agnostiker, var ærlig nok til å innrømme at han ikke visste hva han ville gjort. Og der står jeg selv også - selv jeg som har hatt tredjeparten av mitt arbeisdsliv innenfor rusomsorgen på gateplan.                                                                                                                       Jeppe på Bjergets berømte hjertesukk om at "alle sier (og ser) at Jeppe drikker - men ingen spør (eller vil lytte) hvorfor". burde først og fremst kalle på barmhjertighet, og ikke på moralpreken. Noen trenger det også, men, det går å holde disse saker fra hverandre ?

Jeg tør nesten ikke stille flere spørsmål, og særlig ikke jeg som av en blogger på en annen tråd her har fått på meg at jeg er en " som tråkker på dem som ligger nede".  Jeg vet kanskje ikke hva jeg ville ha gjort i ovennevnte tilfelle, men jeg vet definitivt hva jeg burde ha gjort.

Jeg vet ikke hva Muhammed, utstyrt med sitt sverd ville ha gjort.  Men jeg vet definitivt hva Jesus ville ha gjort, og gjør fortsatt.

Matt 11:28
 28 Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Er vi som kristne, barmhjertighetens og nestekjærlighetens budbærere, eller er vi først og fremst moralister ?

Gå til innlegget

"Moralpoliti"

Publisert nesten 11 år siden

I gårsdagens papirutgave av Vårt Land har Trond Ali Linstad, en norsk konvertitt og profilert muslim, et lite leserinnlegg og replikk vedr. en debatt om "Moralpoliti".  Han mener at moralpoliti som prinsipp ikke er noe galt i.  En to tre eksempler på at han selv har grepet inn i situasjoner legger han ved som underbygging av dette.                                                                                                      Det er flott at noen griper inn og sier fra når det foregår usømmelige ting både i snakk og adferd,- mange trenger nok en slik påminnelse,  Likevel, å sette politi inn i dette med faste oppdrag i å snakke til folk, kanskje ikledd en eller annen "moraluniform" må en vel være muslim for å ønske.

En av sine gode eksempler stusser jeg nok litt på.  En enslig kvinne sitter på en kafe og pimper i seg øl. En liten datter kryper omkring på gulvet uten oppsyn. Ved det tredje ølglasset, nøye opptalt og vurdert, går han bort til henne og gir henne en skjennepreken. Som han sier: "Jeg snakker til morenogså, ergerlig og indignert"  Jeg vet ikke om Koranen tilskynder ham til å gjøre dette.  Men Bibelen gjør i hvert fall ikke det.

Kjære deg Trond Ali Linstad.  Det er stor sannsynlighet for at en mor som oppfører seg slik har et vanskelig problem som hun sliter med.  I stedet for å gi henne en hard og kald pekefinger, ville nok en kristen med den sanne Ånd i seg ta kontakt på en annen måte enn dette. Kanskje hun trengte en å prate med akkurat der og da. Kanskje en vennlig samtale om livets problemer ville løse opp noe, eller hjelpe henne over en kneike, en hjelp til selvhjelp ?

Nå er det mange kristne på dette forumet også, og andre, også muslimer. Hva ville dere ha gjort ?

Gå til innlegget

Livets verdi - ?

Publisert nesten 11 år siden

Det har pågått noen debatter her om " abortus provocatus" som til tider har vert nokså heftige. Det er tydelig at dette engasjerer.  Dette innlegget handler ikke om abort, men selve grunnlaget for å ha rett til å foreta slike inngrep. Og i sentrum her står menneskelivets begynnelse.

Før jeg, og sikkert mange med meg, kan formene noe om tidspunktet for "lovlig inngrep" må vi vite litt om livets begynnelse.

Vi vet jo at konsepsjonen, eller unnfangelsen med første celledeling er begynnelsen. Etter som jeg forstår forskningen på dette, er programmet for dette mennesket allerede nedlagt her, til den minste detalj. Til og med levealder, men den kan som kjent påvirkes av mange ting.                                 Små og store likheter med både far og mor og slektninger er der, ja til og med slektninger bakover i generasjoner.

Mitt spørsmål er:  Begynner  menneskets liv ved den føste celledeling ?   Vis ikke, på vilket tidspunkt begynner menneskelivet da.?  Jeg ser at noen mener når hjertet begynner å slå om 4 uker, men - beskjeden til hjertet om å begynne å slå ligger jo inne allerede.  En kunne jo like gjerne si da at livet starter når lungene begynner å puste etter fødselen. Eller skulle vi si: etter puberteten o.s.v.

Er det noen som kan gi en holdbar biologisk/medisinsk/filosofisk/moralsk begrunnelse for at vi etter celledelingen har lov til å avslutte dette livet ?

Er det noen som kan gradere menneskeverdet her, etter utviklingen i alder ?   

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere