Magnus Leirgulen

Alder: 80
  RSS

Om Magnus

Utvandret Nordfjording, bodd i Bergen siden 1964, Yrkestittel: Fisker,
sveiser, bilreparatør, bensinstasjonsmester, bestyrer, smed med eget
smijernsfirma, men ikke alt på en gang - nå pensjonist.
Har vert og er aktiv i misjonsorg. og indremisjonen på vestlandet.
Selvoppnevnt Dr. EPK. som er verdens mest eksakte vitenskap, og ofte dyreste utdannelse. Populært kalt "EtterPåKlokskap" Faget har hittil fått et ufortjent dårlig rykte på seg. Brukt på rett måte kan den føre til livserfaring,
mag40@frisurf.no

Følgere

Voldtekt og abort

Publisert over 7 år siden

En ny amerikansk tragedie har kommet for dagen. Tre unge kvinner, innestengt i et ti års langt fangenskap av tre godt voksne menn, til forlystelse og voldtekt.

 

Men det dukker opp et dilemma midt i alt dette.  Et barn er blitt til i denne sammenhengen, og er nå blitt seks år. 

Dette er et provoserende spørsmål, men:  Har dette barnet rett til å leve.  Det er jo ikke bare halvparten av en voldtektsforbryter, men også et resultat av en forbrytelse.  Vil det bli for stor belastning for mor og familie ?  I amerika har de jo dødsstraff, så slik sett har jo domstolene der fritt frem.

Hadde dette barnet blitt unnfanget på denne måten, men utenom fangenskap, hadde jo vårt samfunn kvittet seg med problemet for lenge siden. 

Hva mener du. hvordan skal vi takle dette ?

 

 

 

Gå til innlegget

Tro og viten, tvil og vantro

Publisert over 7 år siden

Troen (den kristne) og vitenskapen er ikke motsetninger, men utfyller hverandre. De er begge underveis, og tvilen må være med på lasset for å komme videre. Vantroen (uvilje til å tro) er fienden

 

Troen, den kristne, har et  erfaringsgrunnlag som begynner med den, åndelige, nye fødsel, Det er bare Gud ved sin Ånd som kan skape den nye åndelige fødsel i et menneske, om Jesus forteller om. Jvnf. Samtalen med Nikodemus.        Etter Bibelens ord er dette frem for alt Guds vilje og ønske for alle mennesker.                                                                   Problemet ligger hos mennesket selv, menneskets egenvilje er faktisk avgjørende for at den nye fødsel kan skje. Dette har med at vi mennesker er skapt i Guds bilde, og er gitt en fri og uavhengig egenvilje. Slik sett kan det se ut som at påstanden om Guds allmakt kan komme i konflikt med menneskets frie vilje. Men Gud er ingen tyrann, og tvinger ingen. Dersom noen forsøker å tvinge troen inn på noen med makt, (noe vi har sett utallige eksempler på gjennom tidene) da er det ikke etter Guds befaling, men av det Onde.

Den nye fødsel  kan skje kun ved den enkeltes frie vilje til å ta i mot.  Troen blir da den tomme hånd som gjerne vil ta i mot denne gaven, som den i virkeligheten er.                                                                                                                                         Denne åndelige fødselen kan skje på alle alderstrinn i et menneskes liv,  til og med før det er født til denne verden.  Den behøver ikke alltid skje på dramatisk vis, eller gjennom en følelsesmessig opplevelse.   De fleste har gjerne vage opplevelser av dette, eller ingen emosjonelle referansepunkter  i det hele tatt.  Det en likevel kan ha full visshet om er at; har en begynt å tro, da har denne fødselen skjedd.  Å ha en emosjonell referanse til den nye fødsel er ikke det viktigste for troen, men at den får næring og utviklingsmuligheter, og dermed får lov til å vokse seg sterk og trygg. Det er viktig å påpeke her at troen hele tiden må hegnes om av den troende. Det er en levende tro vi snakker om, og ikke en statisk død hedningetro. At en kristen troende kan falle fra, og havne i likegyldighetens behagelige snare, ja endog i vantroens, konvertismen,  eller ateismens fangarmer er åpenbart. 

Den kristne tro er av og til en vandring i tåke. Men da kan en jo ikke si som en ateist sa en gang: « Det jeg ikke ser, finnes ikke»                                                                                      

« Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. »  skriver Paulus

Nettopp slik må det være - stykkevis. Noen mennesker må se alt på en gang før de «får til å tro». Men det er en motsigelse. Vi makter ikke å se hele sannheten på en gang. Derfor er det tro, og ikke alltid viten, som er bærebjelken på veien mellom merkesteinene i troens landskap.

« Tro på meg»  sa  Mesteren, han som var selveste alfa og omega  blant merkesteinene i Bibelen, Guds Ord.  Og disse er det mange av, fra bokens begynnelse til slutt.  Skal vi finne veien hjem må vi følge disse

Viten er det vi kan registrere med våre fysiske sanser, og danner sammen med vår logiske tenkeevne, og evne til læring en empirisk, erfarings basert bevissthet om tilværelsen. Dette er en vedvarende prosess som begynner, faktisk fra fosterstadiet av mener mange, ikke bare de lærde, men også i Bibelen finner vi antydninger om dette. Dette er en prosess som normalt ikke opphører før ved utgangen av dette livet. Det finnes ingen motsetning mellom den kristne troen og vitenskapen.

 

Tvilen er oftetroensfølgesvenn, og er oftest emosjonelt betinget  Når Gud føles langt borte, når vår logiske sans ikke får alt til å stemme på troens vei, når troens grunndokument Bibelen, tilsynelatende går på tvers av vårt materielle og fysiske verdensbilde m.m.   Da kan tvilen være plagsom, men ikke åndelig livstruende.  Tvert i mot.  For en levende tro vil tvilen alltid tvinge frem et  fornuftig svar, og trygghet i troen. Tvilen kan altså omskapes til en hjelper, og ikke bare en farlig fiende.  «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje». Rom8,28.  Skal  en levende, sann og oppriktig kristen tro bestå, da er den sunne tvilen en viktig faktor som tvinger tanke og logisk sans med på lasset. Ellers kan det fort bli en død tro.                                                                                                                                                                                               En kan sammenligne dette med skiflygeren.  Skal han ha mulighet til å komme til målet han har satt seg, er han faktisk avhengig av passe motvind for å komme høyt og langt  i svevet.  En skulle tro at det motsatte var det beste, men med bare medvind vil han falle fort ned mot bakken, og ikke nå målet.         Dette kalles oppdrift, og er av det gode for skiflyveren. Men i fysikkens rare verden kan også motvinden føre til høydefall, ja til og med katastrofe, om ikke utøveren bruker den på rett måte

Slik kan også tvilen bli til troens oppdrift, om vi bruker den med et edelt sinn, slik som jødene i Berøa. I motsatt fall leder den til vantro.

«Jødene i Berøa hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalononika. Og de tok i mot Ordet med all velvilje, og gransket i skriftene daglig, for å se om alt stemte»      Apgj. 17,11.                                                                                              Fruktene av dette ble at mange kom til tro, (den nye fødsel) ikke bare blant jødene, men også blant hedningene.

Å utnytte «tvilens oppdrift» er først og fremst å forholde seg til Guds Ord. Dette høres i vår tid ut som en klisjè. Men det er en klisjè av livsviktig sannhet.

Jødene i Berøa hørte om apostlenes forkynnelse, men en sunn skepsis drev dem først til å granske skriftene (bibelen), og ved det kom troen.

Den kristne troens grunndokument er altså Bibelen. Herfra kommer den rette, sanne og helhetlige forkynnelse, som alltid må ledes av Guds Ånd.

Men tvilen kan som nevnt også føre til fall. Tvil på sitt eget trosfundament skaper gjerne angst for å miste noe verdifullt. Dette skaper dessverre ofte en irrasjonell trosutøvelse hos mange. Fortid og nåtid har mange eksempler på dette.  Det er ikke utenkelig at det oftest er slik kristen sekterisme oppstår. Nåden i Kristus må sikres på en eller annen bevislig, eller håndfast måte. Slik leder dette gjerne videre inn i fanatismens firkantede verden, og Åndelig død i vantro. 

Vantro er ikke bare det motsatte avtro, men også det motsatteav den sunne tvilen.

Tvilen spør alltid etter sannheten, det rette svaret. Vantroen spør ikke lenger etter svar, den har sementert sin overbevisning.  Vantro er det eneste som kan lede til fortapelse.

Gå til innlegget

Bibelen - en farlig bok

Publisert nesten 8 år siden

En herverende/nåverende debattstorm om deler av Bibelens budskap har satt dette tema i søkelyset. Selve debatten var viktig, men lite klargjørende. En stillingskrig i ord, og som stormer flest, mye luft men med mange ufine ting flygende omkring.

Debatter av denne kategori er ikke uventet et fråtsemåltid for ateister som er sultne etter å mobbe troende mennesker, og stille bibelens klare budskap i dårlig lys.  De har fordelen av å være på offensiven. De kristne skjønner som oftest ikke dette, og lar seg engasjere og irritere til alskens deffensive unskyldninger, samt både mulige og umulige forklaringer mot ateistenes påstander.

Er bibelens budskap farlig ? . Både ja og nei. Ja, skal jeg komme tilbake til. Nei skal jeg ta først. 

Bibelen er ment som åndelig livsmedisin for alle mennesker.  Budskapet er fra Gud, og gitt av betingelsesløs kjærlighet til sine ypperste skapninger, menneskene.  Guds kjærlighet er grenseløs, men ikke uten grenser, for å bruke Einsteins (tror jeg det var)  utsagn om universet.

Som all  medisin kan det føre mye vondt med seg å bruke den på en uriktig måte uten å lytte til legens anbefaling.  Men legene er ikke guder, og tar ofte feil. Da er dette av manglende kunnskap om medisinens virkning og styrke. Dette har vi hørt mye om i det siste, med flere dødsfall og mange vonde bivirkninger.

Rett bruk av Bibelen gir ingen dårlige bivirkninger.  Legen som skriver ut resepten her heter: Den Hellige Ånd.  " Han skal ta av mitt og forkynne dere.  Han skal veilede dere til hele sannheten"  Sa Jesus.  Desverre er det slik at mennesker ikke bare misbruker Bibelen, men også Den Hellige Ånd.  Og dette kan vi ikke skylde ateistene for. De blir smågutter i forhold til mange "kristne" og "kristne bevegelser".  Det er her forførelsene kommer, og det er her den onde gjennomfører sine strategiske planer.   Forførelsens ånd roper ofte om megavekkelser, om døde som står opp, psykisk syke blir galant betegnet som besatt av onde ånder, og om massehelbredelser og løfte om rikdom og velstand, mens velstanden oftest begrenser seg til forkynneren, men da ikke av åndelige grunner.

Vi vet ikke hvor mange av disse ofrene som våkner opp til sin egen hverdag igjen etter en slik åndelig rus, og i frustrasjon kaster alt som heter kristendom fra seg. Det blir det aldri forkynt om. Vi vet heller ikke hvor mange som blir, og har blitt skadet i sitt trosliv og gudsforhold på grunn av andres uklokskap, kjødelig nidkjærhet og mangel på den rette Ånd.   De er mange,også her på VD, og de har forlatt Gud.  Men jeg tror likevel ikke at den Gode Gud har forlatt dem. Det er ikke de som har spottet DHÅ, selv om det kan se slik ut av og til i deres artikuleringer, med mindre de taler mot bedre vitende. Jeg tar dem på alvor, og ser hva det dreier seg om.

Er Gud bare kjærlighet ?  Ja, men han er også bare Hellig.  Så hellig er han, at vi syndige mennesker ikke kan se hans åsyn uten å dø.  Derfor sendte han Jesus for å betale for våre synder slik at vi kan se ham. "Den som har sett meg har sett Gud"  sa Jesus.  Han er også bare rettferdig. Urettferdighet finnes ikke i ham. Disse tre ting hører sammen i Gud-  Det er derfor han mot sine egentlige ønsker må la noen mennesker fare i fortapelsen.  Et sted som i utgangspunktet er beredt for Satan og hans engler.

Bibelens  hovedbudskap er altså frelse og nåde fra en kjærlig, hellig og rettferdig Gud . Den stikker likevel ikke under en stol at noen mennesker går i fortapelsen til slutt. Ikke fordi Gud er ond og tyrannisk som noen mener, men fordi vi har egen fri vilje til å velge vår egen vei.

Mennesker som går fortapt vet innerst inne at de trosser Guds kall til nåde og frelse. Ellers hadde de ikke gått fortapt. Ingen kommer dit ved en feiltagelse.

Er Bibelen en farlig bok ?  Ja, for dem som forherder sitt hjerte. De som hører det gode budskapet om nåde og frelse og tar i mot det har ingen ting å frykte. Gud har ordnet det slik.  "Den som er av sannheten hører min røst"  sa Jesus også.

Men den som av egen beslutning trosser Guds kall må selvsagt ta følgene, det er jo logisk. Ansvaret ligger ikke da på Gud. Han må bare gi slipp på dem.  Gud er allmektig, men han er ingen tyrann, som presser noen inn i himlen mot sin vilje. Da ville det jo snart bli et ukjekt sted å være.

Sal. 81,13 "Så lot jeg dem fare, forherdet som de var, de fulgte sine egne planer."

Bibelens budskap er altså farlig og skjebnesvangert for dem som med vitende og vilje trosser kallet.  Deres hjerte blir etter hvert så forherdet at de ikke lenger hører Guds kall. Det er dette som er synd i mot Guds Ånd, talsmannen.

Til slutt er jeg glad for å legge til dette, at de som kanskje sliter med angst om at de kanskje tilhører denne gruppen kan ta det helt med ro. De som er forherdet føler ingen angst for dette i det hele tatt.  De er fullstendig overbevisst om at Gud ikke finnes, og fortapelsen likeså.

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Fiction fra virkeligheten

Publisert over 8 år siden

Joleik er en kristen mann, midt i livet. Kanskje litt nærmere pensjonsalderen enn annen alder.

Han sliter en del i forhold til sin manglende åndelighet som han kaller det. Han har et sterkt ønske om å tjene Gud med alt det han har. Men det blir liksom så smått. Han vet han har nådegaver, og vil mer enn gjerne bruke dem, ja han ønsker det veldig sterkt også. Men alltid er det noen som er bedre til slikt, og da så.

Det virker som han aldri kommer så langt at han får bruke noe av det Gud har gitt ham. Slik føler han det, og slik er det. I menigheten han går føler han mer og mer at ingen ser ham. Slik er det vel med Gud også da, tenker han ofte, men ikke alltid. Han prøvde en tid å vise seg sprudlende glad, og fylt av Ånden. Men det hjalp lite. Ensomheten er en trofast følgesvenn.

Han er av og til deprimert, og kjenner på en ubestemmelig angst. En kveld fikk han mannet han seg opp og gikk frem til pastoren under et ettermøte, og prøvde å fortelle hva han slet med. Pastoren la begge sine hender på hodet hans og befalte med høy røst: «Ta i mot Den Hellige Ånd og salvelse» Etter et lett dytt fra pastoren la han seg lydig ned på gulvet, ingen behøvde å ta i mot ham.

Han er på vei hjem, det er minusgrader, men han setter seg likevel på en benk i parken for å tenke igjennom det som skjedde. Han føler seg tom. Hvorfor fikk han ikke det pastoren anbefalte. Slik er det alltid tenker han, hvorfor får ikke han det samme som de andre får. Har han en eller annen gang syndet mot Den Hellige Ånd, og er dermed avvist av Gud ? Han kan ikke huskle noe spesielt om dette.   Han føler seg mislykket, og begynner å kulse litt i vinterfrosten, men han bryr seg ikke. En liten merkelig tanke smyger seg sakte inn i ham; Enn om han bare satt slik i natt. Når morgenen kom ville nok en eller annen finne ham, og foreta seg de nødvendige ting. Men, nei – innerst inne har han likevel håpet om at Gud er på hans side tross alt, og hvis han gjorde dette, ville han da ikke forspille sin mulighet i livet etter døden også da ? Nei, det visste han jo ikke, men ett visste han. Han ville aldri i evighet oppgi håpet. Dessuten hadde han jo familie som var glad i ham,  og disse så jo også ut til å trives i menigheten

Joda, bhan hadde god selvinnsikt. Avvisnings traumer fra barndom og ungdom lå nok bak hans sensivitet på visse områder. På tross av, eller kanskje nettopp derfor, hadde han tatt i mot Jesus da han var ung, for å følge ham resten av livet. Nei, han ville ikke svikte, for han hadde en følelse av at Gud var med ham, også i det kalde vintermørket. Han gikk fort hjemover for å finne igjen varmen. Han satte nøkkelen i døren og låste opp. Det var godt å komme hjem. Og en gang skal det bli bedre.

Om du var sjelesørger og satt fremfor denne personen. Hva ville du sagt, gjort, lyttet etter, rådet ham til.   Om du hadde muligheten til å si noe til forsamlingen her, hva ville du sagt til den, uten å gå på akkord med taushetsplikten ?

Viktig:  Dette er ikke noe angrep på bestemte forsamlinger

eller menigheter.   Ingen menigheter er fullkommen – ennå.

Gå til innlegget

Bønn og helsevesen

Publisert over 8 år siden

I det siste har det vert en del diskusjon vedr. helbredelser ved bønn, kontra leger, medisin og helsevesen

  Meningene er sprikende og mangfoldige. Vi ser i enkelte kristne kretser at helbredelser ved bønn  er å betrakte som en erstatning for helsevesenet. Hvor ensporet kan det egentlig bli.

Vi tror på helbredelser ved bønn, og i mange tilfeller ser det ut til å være en suksessfull  løsning når legekunsten ikke strekker til lenger.

Men er det grunnleggende motsetninger mellom disse helbredelsesformene ? Langt fra. Vi tror at legevitenskapen er gitt oss av Gud. Han har gjort det mulig for menneskehjernen å forske , trekke erfaringer og finne botemiddel. Det er verd å merke seg at medisinske landevinninger, og moderne helsevesen hovedsakelig har mest fremgang og helsemessige landevinninger i den kristne verden.  Dette til tross for at en god del forskere, ikke alle, stenger Gud ute fra all sin tenkning og forskning.

Han har også gitt legene mulighet til å helbrede, og dermed stå i hans tjeneste selv om ikke alle tror på ham - slik er Gud.

Vårt helsevesen er utrolig godt utviklet, og vi har grunn til å være takknemlige for den omsorg og kjærlighet som blir oss til del når nøden er størst. En Guds gave og velsignelse.

Ikke fullkomment, og med mange feil og mangler. Kritikk kan ofte være nødvendig, men skulle ikke vi som kristne også danne bønnevakt om alt dette, like ofte, og sikkert mer enn vi kritiserer?

En fjern slektning falt om på badet, sykebil med lege og gode hjelpere var straks på pletten. De ble konstatert utposning og akutt fare for sprukken hovedpulsåre.  Helikopter til sykehus i Trondheim ble rekvirert omgående. Etter kort tid, tross 30 mils avstand var pasienten på operasjonsbordet, kirurg og alt som skulle til var i beredskap, selv om ingen trodde helt på at det skulle gå bra.

Det var sent på kvelden og mange av oss ringte rundt til bekjente om å slå bønnering om pasient, kirurg og hans team.  Operasjonen varte i åtte timer, og på morgenkvisten hadde kirurg og team gjort det de kunne. Etter noen dager ble operasjonen erklært vellykket, og i dag, flere år senere er vedkommende frisk og sprek.

Var det kirurgen og teamets dyktighet som gjorde utslaget ?   Ja - og det kan bevises.  Degjorde ingen feil.  Hadde bønneringen noen innflytelse på resultatet ?  Ja - men det kan ikke bevises etter vanlige metoder.   Men hvem er det som når alt kommer til alt har gitt mennesket (kirurgen) kunnskap, erfaring, fingerferdighet og en eminent vilje til å redde liv ?

Ser vi for smått på dette. Er det enten/ eller, eller?   Å sette helbredelse ved bønn opp mot leger og medisin, eller omvendt er veldig korttenkt og usmakelig.  Burde det ikke heller være et slags symbiotisk forhold i dette ?  Det er jeg overbevisst om at mange, mange leger ønsker.

OBS. Jeg blander ikke naturmedisin og all slags merkelig heeleri, samt utflytende helbredelses orgier i visse kristne kretser inn i denne konteksten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2816 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1270 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
6 dager siden / 1185 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
12 dager siden / 857 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
4 dager siden / 724 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
16 dager siden / 546 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
4 dager siden / 539 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 490 visninger
NLM og ukultur
av
Gunnar Hansen
rundt 1 måned siden / 429 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere