Magnus Leirgulen

Alder: 80
  RSS

Om Magnus

Utvandret Nordfjording, bodd i Bergen siden 1964, Yrkestittel: Fisker,
sveiser, bilreparatør, bensinstasjonsmester, bestyrer, smed med eget
smijernsfirma, men ikke alt på en gang - nå pensjonist.
Har vert og er aktiv i misjonsorg. og indremisjonen på vestlandet.
Selvoppnevnt Dr. EPK. som er verdens mest eksakte vitenskap, og ofte dyreste utdannelse. Populært kalt "EtterPåKlokskap" Faget har hittil fått et ufortjent dårlig rykte på seg. Brukt på rett måte kan den føre til livserfaring,
mag40@frisurf.no

Følgere

Tro og vantro, tvil eller fortvilelse ?

Publisert rundt 6 år siden

En profilert kristen leder har tidligere her på VD skrevet en nokså personlig og ærlig beretning om sin tro, og - sine tvil på trosveien.

Dette blir ikke nådig tatt opp i et senere innlegg. Trådstarteren der er svært indignert og frustrert over at kristne kan komme i tvil om sin tro. Kommentarene der er heller ikke nådige i sine uttalelser.

Kan en troende kristen komme i tvil ?  Og særlig kristne ledere, – «at det er mulig» - bemerkes det, med en tydelig ironisk snert.

Hva skal en si til slikt?   For min egen del er svaret klart, (og her er jeg ikke i tvil-) : Bedre med en kristenleder som har evnen til ærlig tvil, enn ti fanatiske kristenledere som aldri tviler.

mener jeg absolutt ikke at disse som her har uttalt seg, er fanatikere. Men dersom en ikke har evnen til å komme i tvil av og til på troens vei, ja, da er det overhengende fare for å havne i fanatismens iskalde klør. Og vi vet hva det fører til. Det er kristenfanatikere og maktmennesker som har ødelagt for kristendommen gjennom historien, ikke de vantro ateistene.

Vantro og tvil er ikke det samme. Og det er ofte her en trår feil. Vantroen vil ikke tro. Det er enkelt og greit. Tvileren vil tro, men leter ofte etter svar som ikke bare tilfredsstiller emosjonelt, men også intellektuelt. Det er mange og sterke eksempler på at Jesus søkte å tilfredsstille også dette behovet hos tilhørerne sine, når han forkynte Guds rike. Derfor skjønner vi at intellekt og følelser hører nøye sammen i den kristne tro.

Imotsetning til vantro, er tvilen et nøytralt begrep. Tvilen har mange ansikter, og varierer i styrke. Det finnes eksistensiell tvil, intellektuell tvil, og det vi kanskje kan kalle åndelig tvil, som tidligere ble kalt anfektelser. Tvilen i seg selv er ikke farlig for troen, selv om den enten kan føre til vantro, eller til en mer styrket og avklaret tro. Det er tvilerens valg som er avgjørende. Dersom tvileren har en vilje og et ønske om å utforske og bevare sin tro, vil han alltid komme i mål, og mer styrket i troen. Motsatt kan tvilen også føre til en styrket vantro, alt beror på valget som blir tatt.

Den ærlige trostvilen kan være smertefull for den troende, men den er ingen sykdom eller lidelse som noen synes å mene. Den tvinger nemlig den troende til mer å, granske i skriftene etter svar. Dette er helt i tråd med Åndens ledelse.

Nøyaktig dette gjorde Døp. Johannes, da han led ondt i fengselet, og kom i tvil. Han sendte bud til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen». Han fikk hjelp i sin tvil, av Mesteren selv.                    Det er alltid noe troverdig og menneskelig hos hele det bibelske persongalleri. En finner tvilende mennesker, vantro, feilende, gode og onde, og vi kjenner igjen hele det menneskelige spekter på godt og vondt. Selv Døp. Johannes med sin kraftfulle og tros-sterke forkynnelse blir nedbrutt og tvilende når han sitter ensom og lidende i fangehullet. 

Ateisten og den vantro sier: «Jeg vil ikke tro, uten bevis» Tomas, en av Jesu disipler, og blir ofte kalt for «tvileren». Men han var egentlig vantro i den situasjonen det er fortalt om.

Uten bevis, ville han ikke tro at Jesus var oppstanden. « Uten at jeg får se  naglemerkene, se og kjenne såret i siden hans, vil jeg ikke tro.» sa han.                          Han fikk se og kjenne, og han trodde. Det er altså håp, også for den vantro. Men den kristne troens vesen er ikke beviskrevende i seg selv;   «Salig er den som ikke ser, (krever bevis) men likevel tror». Sa  Jesus                                                                                                                                                      Vantroen søker ikke Jesus, men spør etter bevis. Den ærlige tvilen søker først og fremt Jesus, og hans Ord.                                                                                                           Det er den levende troen som blir anfektet. En død tro tviler aldri.

Gå til innlegget

Til stadighet får vi lese om «kristenfundamentalister» som fanatiske, ensporede, fordømmende og u-empatiske individer. Er dette virkeligheten ?

Termen « kristen - fundamentalisme» oppstod i USA på begynnelsen av 1900 |tallet, som svar på modernismen, og det den førte med seg av tåkelegging, om det kristne fundamentet i Bibelens budskap. Altså om Jesu liv og lære, hans offerdød på korset, oppstandelsen, hans guddommelighet m.m.

Alle vet vel hva et fundament er. Jesus viste til problemene med å bygge huset på sand.                                                                                                                                              Er huset mitt bygget på et solid fundament, helst fjell, står det trygt. 

Få ord er så misbrukt, og etterhvert fylt med så negative ladninger som fundamentalisme. Det står nå omlag på linje med ekstremisme og enda verre ting. Slik går det når ord og begreper blir fylt med innhold som ikke vedkommer ordets opprinnelige betydning. Det er jo egentlig et nøytralt ord i utgangspunktet, som en kan bruke i mange sammenhenger.

Back to the basic: Den kristne fundamentalismen er opptatt av å følge Jesu liv og lære. Noe av den viktigste drivkraften er ønsket om å leve etter Jesu Kristi næstekjærlighetsbud. Derfor oppstod det tidlig i kristendommens historie, bevegelser som tok hand om de fattigste av de fattige, enker og farløse, de syke fikk pleie og omsorg. Tross alle avarter og misbruk av kristendommen opp gjennom tidene, var det denne fundamentale omsorgen som var den første kimen til det vi har, av sosial omsorg og helsevesen m.m. i de vestlige land i dag.

Den kristne fundamentalisten forholder seg, ikke til et sett av dogmer, forbud og påbud, men til en person og hans liv og lære,  nemlig:Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.                                                                                                                                      Derfor forkynner han evangeliet, derfor driver han misjon, derfor driver han sykehus og hjelpeinstitusjoner i land, og på steder der knapt noen andre kunne tenke seg å reise til.                                                                                                                                        Og drivkraften er Jesu bud om nestekjærlighet, og forkynnelse av evangeliet. Mye annet kunne vert nevnt, men det får være med dette

Det er når de kristne beveger seg ut av sitt fundament at ting går galt, riv ruskende galt. Vi kan nevne avlatshandel, inkvisisjon, heksebrenning, krigføring, korstog og mye annet i historien, og som historikerne først og fremst skriver om. Alt det andre av, gode samfunnsbyggende element i det sanne kristne fundamentet har gått sin stille gang opp gjennom tidene. Det hendte nok også at fundamentets utøvere måtte gå under jorden i sin virksomhet, på grunn av «kristne» maktmenneskers påfunn og forordninger. Det er altså ute av det kristne fundamentet at ekstremismen bygger seg opp.

Hva andre ismer og religioner har i sitt fundament som de bygger på skal vi la ligge her. Men det kunne vel vert interessant å sammeligne.

Gå til innlegget

Menneskeverd - flere nivåer ?

Publisert over 6 år siden

Menneskeverdets ide og mål-barhet har vert debattert i en tråd her på VD i det siste. Jeg ble ikke helt ferdig med mine tanker om dette. Derfor et lite innlegg her, som et apropo til det som kom frem i den sammenhengen.

 

Det ser ut til at tanken om menneskeverdet har to utgangspunkt. Først det som går ut fra en sekulærhumanistisk tankegang og moral, fremsatt av en av humanetisk forbunds fremste ideologer.

Om jeg har oppfattet dem riktig, er det slik at menneskeverdet måles i en sosial sammenheng. Mennesket har verdi, bare i gruppesammenheng.  Dette minner jo sterkt om gammel kommunistisk tankegang om massemennesket, eller enda verre.   Som et merkelig eksempel på dette, ble det hevdet at Robinson Crusoe var verdiløs så lenge han var alene på en øde øy. Hans menneskeverd ble igjen «aktivert» (mitt uttrykk) så snart han var tilbake i samfunnet igjen.                                                                      En ny strafferettslig metode sett i en humanetisk sammenheng ville da ikke være utenkelig:  «Ikke ta fra fangen bare friheten, ta også fra ham menneskeverdet ved å  plassere ham på en øde øy».

Nok om det. Menneskeverdet har, ut fra den judeo-kristne sammenhengen en helt annen status og nivå enn dette.

Menneskeverdet er absolutt, uangripelig og ukrenkelig. Det påvirkes ikke av sosiale sammenhenger. Selve verdet kan altså ikke påvirkes av personlige såringer elle krenkelser. Heller ikke forhøyes det av  FN konvensjoner eller annet, selv om det siste er veldig bra, og øker bevisstgjøringen av det.

Mennesket er den ypperste av alt Gud har skapt.  I GT legger han noe av dette i profeten Jeremias munn.  Jer. 1,5  «før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg» Dette betyr at menneskeverdet også er tidløst og i Guds tanke, til og med som foster.

Dette var en essensiell tanke i Jesu liv, gjerning og forkynnelse. Og dette har fulgt den genuine kristendom frem til i dag, tross alle angrep gjennom århundredene.

Mennesket verdi influeres altså ikke av inflasjon/deflasjon, gullbeholdningen i Norges Bank, eller sosial status og tilhørighet. 

Menneskets verdi har sitt referansepunkt hos Skaperen og hans skaperverk. Slik har det alltid vert, slik vil det bli, selv om mange misliker det.

Gå til innlegget

Bibelen, Guds Ord

Publisert over 7 år siden

Det blir hevdet at Bibelen er sammensatt av så mange skribenter, og profetiske hendelser gjennom et så langt tidsrom, at den mister sin troverdighet. Men - med tanke på Bibelens samstemmige budskap - er det ikke det motsatte som skjer ?

 

Bibelen, Guds Ord

 

Det er viktig å understreke at Bibelen er den kristne tros grunndokument. De sannheter som bibelen avdekker er viktig for hele menneskeheten. Ingen skrifter i hele verden kan sammenlignes med denne.

Både måten den har kommet til på, og det budskapet den har til menneskene er unik. Den helhetlige forklaring den gir over menneskelivet på godt og ondt, ånd og legeme, synd og død, frelse eller fortapelse, skaperverket, frelsesverket og mye mer, har en sammenheng og nerve som er vanskelig å overse.

Det helhetlige bilde av den tre ganger hellige Gud, som åpenbarer seg i Bibelen, er så unik og grensesprengende i vår religiøse verden, at enhver religionsstifter og utøver burde sperre øynene opp.

Gjennom en periode på ca. 1400 år har Bibelen blitt nedskrevet ved hjelp av 40 ulike forfattere med ulike utgangspunkt, og tidsperioder; profeter, dommere, konger, poeter osv. Bibelen (bøkene) har en samling på 66 bøker som spenner over historie, poesi, lovbøker, evangelier, brevlitteratur og profetiske bøker.

Det er forbausende og interessant at den tross dette likevel er så samstemmig i sitt budskap. Det er sensasjonelt at det ikke har oppstått fundamentale feil som rokker dens troverdighet.  En annen merkverdighet er persongalleriet i Bibelen.                                                                                                                                                  I andre religiøse skrifter finner en gjerne merkelige aktører og personligheter som av forfatteren, enten er oppblåst til høyhellige skikkelser på den ene siden, eller til laverestående, umenneskelige skikkelser på den andre siden.

I Bibelens bøker står det frem vanlige mennesker av kjøtt og blod, med normale, menneskelige følelser som alle har noe å bidra med, på godt eller vondt.

Det kan finnes noen tilsynelatende selvmotsigelser som er vanskelige å forstå, og som av vantroens barn blir gjort et stort nummer av. Men i sammenhengen har ikke dette stor betydning. Vi må huske på at store deler av den er skrevet i skrivekunstens barndom så og si. De fleste av forfatterne levde i forskjellige tidsepoker, og hadde naturlig nok derfor ingen mulighet til å snakkes sammen muntlig. Hvorfor da en slik samstemmighet og helhet i budskapet, kunne en da heller spørre seg.                                                                                                             Svaret er da både enkelt og forunderlig – Den Hellige Ånd.

Guds Ånd, som før og under skapelsen «svevde (ruget) over vannene» som det står, svever nå over menneskeheten for å gi den frelsesbudskapet, etter syndefallets konsekvenser. Ånden valgte seg ut enkeltmennesker i gammeltestamentlig tid, som den taler til, og leder dem til å skrive ned det som skulle komme, på mange forskjellige måter.

Guds fullkomne Ånd, bruker altså ufullkomne  tros villige mennesker, til å skrive ned det som skulle skrives. En del av tidenes største under

 «For aldri er noen profeti båret frem fordi et menneske ville det, men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker Ord fra Gud» 2. Pet. 1.11

Men ikke bare det: Også lovbøker, poetiske bøker og historiske bøker er med på å understreke og underbygge Gud, Israels Gud, den eneste sanne Guds vesen.

5 Mos6,4   «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én».                                        Dette er et mektig og eviggyldig imperativ, som gir gjenklang, ikke bare blant datidens Israel, men også i det nye Israel, Jesu Kristi nåderike. Det finnes bare èn Gud. Og denne Gud er den eneste sanne Gud.

Vi kan ikke lete etter bevis på skriftens troverdighet, på samme måte som vi leter etter bevis i den fysiske verden. 

 Normalt sett er ikke vi mennesker utstyrt med åndelige sanser som kan gi oss slike eksakte bevis som våre fysiske sanser gir oss.  Profetene i GT ble likevel av Gud utstyrt med åndelige sanser på en spesiell måte, slik at de kunne formidle budskap direkte fra Gud til menneskeheten, og til kommende slekter ved hjelp av  skriftspråket.                                                                                                            Men Gud talte ikke bare gjennom disse, men også gjennom å tilrettelegge historiske hendelser, som t.d. utgangen fra Egypt,  og gjennom enkelt menneskers opplevelser som t.d. fortellingen om Abraham og Isak.    Gud talte også gjennom påbud til sitt folk Israel,  om t.d. hvordan deres første tempel: Tabernaklet, skulle bygges og utstyres. Kobber ormen som ble hengt høyt på en stang under ørkenvandringen til legedom for folket; Alt sammen åndelige symboler og profetier på det som skulle komme, om det som Gud har forberedt helt fra syndefallets dager. Tilbudet om frelse og forsoning ved sin enbårne sønn Jesus Kristus.

«.Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene                                                                                                         Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen»   Hebr. 1, 1-2

Gå til innlegget

Det har foregått en debatt på VD om Korset og øksen, Statskirkens ubestridte emblem og våpen skjold. Der forekommer det en påstand om Olav som "martyr", Og ikke bare det, drapsvåpenet han brukte i krig er til og med definert som "martyr øks"

 

Er det nå på tide å ta en grensoppgang med denne 1000 årige tradisjonen, en liturgisk og forestilligsmessig opprydning i eget hus. Passer det bra nå når DNK er frigitt fra staten, og skal sette bein under eget bord, at dette blir seriøst behandlet av kirkens egne organer. 

Vi kan ikke klandre Olav Haraldson og hans hær i dette. De var barn av sin tid og hadde ikke nådd dypere i sin åndelige erkjennelse enn at de trodde evangeliet skulle utbres med sverd, økser og spyd, med tortur og tvang.  Til deres forsvar kan det kanskje sies at de  var fanget i en ny og spennende ideologi som de ikke helt hadde fått taket på ennå.

Men det står ikke til troende at kirken i vår opplyste  tid ennå ikke har tatt tak i dette.  Det skyldes blant annet på at,

Sitat:   "Fra de første liturgiske tekstene til Olav Haraldssons dødsdag, skrevet få tiår etter at han falt på Stiklestad i 1030, omtales han som "konge og martyr". Ja, selv i en fersk utgivelse av Olavsliturgiene tilpasset Den norske kirke, er det martyrkongen som omtales "

Sitat slutt.

Helt utrolig at kirkens menn på tusentallet, med sin ennå rådende forestilling og glorifisering av krig og drap som maktmiddel, ennå innehar det liturgiske forfatterskap i kirken når det gjelder denne sak.

Er vi, lik DKK, så bundet av tradisjonen, at vi ikke tør å kalle en spade for en spade, og komme oss ut av denne liturgiske løgnen ?  Det skal ikke så mye til, bare å erkjenne sannheten, og ordne opp i villfarelsen.   Ellers er jeg redd for at folkekirken nå, etter "statsbruddet" vil komme til å smuldre opp i et utall av småkirker og samfunn på amerikansk vis. Det er vi heller ikke tjent med.

Det er ikke lett heretter å være medlem i en folkekirke som skryter liturgisk av at den har blitt til ved øksedrap. For det er ikke sannheten. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere