Lars-Toralf Utnes Storstrand

Enkelte av debattantene her på verdidebatt har en tendens til hele tiden å drive det jeg kaller en feilforstått bruk av kildekritikk.

Det sier seg selv at man må ha et kritisk blikk på sine kilder. Men det hender også at kildekritikken kan gå for langt, spesielt fordi man ikke liker det resultatet man kommer fram til i sin forskning, fordi det strider mot ens egne personlige følelser.

Her kunne jeg sitert; nei jeg skal sitere Sherlock Holmes (eller rettere sagt Arthur Conan Doyle):

""How often have I said to you that when you have eliminated the impossible, whatever remains, however improbable, must be the truth?" (The Sign of the Four, ch. 6 (1890) Sherlock Holmes in The Sign of the Four (Doubleday p. 111)

Dette er sunn tanke. Det er også helt i pakt med Karl Poppers vitenskapsfilosofi.

Men, og la meg her nevne noen eksempler, enkelte personer fremmer påstander fordi de ikke liker det motsatte resultatet, da går det galt.

Johannes evangelium, Johannes-brevene og Johannes Åpenbaring er alle skrevet av én og samme person, apostelen Johannes, disippelen som Jesus hadde kjær.

Jesaja-boken er skrevet av én person, Jeshajahu ben-Amoz, ikke av to - og heller ikke av tre ulike personer som kalte seg Jesaja.

Jobs bok er ført i pennen av Job. Mosebøkene av Moshe (Moses). Matteus-evangeliet er det første skrevne evangelium, skrevet på hebraisk - ikke aramaisk. Markus ble nedskrevet av Johannes Markus - ifølge Peters beretninger. Lukas, som ikke var gresk, men esseer, skrev det tredje evangeliet og Johannes ble sendt i eksil til Patmos fordi han skrev sitt evangelium.

Man kan også se det på samme måte som Flu Hartberg i sin eminente tegneserie "Fagprat" i Dagbladet i dag: http://www.dagbladet.no/tegneserie/fagpratarkiv/serve.php?1281736800

Han setter nemlig fingeren midt i verkesvullen og bør gi enkelte personer på verdidebatt en nyttig pekepinn.

Svo vart det slaktetið igjen,
umsider.
Hausten kom ein
årle morgon kald
han senkte seg så stilt
på garð og grunnar.

Men gjetorð skolv
igjenom timbra veggar
og dyri skyna kva for dag
som runnen var.

Dei høyrde kor’s me stoð og kvædde,
alt meðan slipesteinen drogst,
dei voro rædde.
Dei flokka seg i saman
som dei søkte
til trøyst der inni kveet
og til gaman.

Ein ange utav dauð låg tungt på vinden,
men me,
Guds avbilæt på jorð
var altfor dumbe,
til å sosso eim
– i våre nasebor å sansa.

Utan orð som var av kærleik fylde
stoð me i gummistøvlar klædd
með øks og kniv i reim,
me samla bloð i spann,
og innvolar i balje.

Med grove nevar skar me livet beint utor deim
með sterke hender
blodga me deim ein og ein.

Og nennsamt delte me
upp kjøt i mange baljar
som for å verna noko verdefullt
men utan tanke
om at ogso dyr kann kenðslor ha’.

Då dagen gjekk i vest
og me sat saman,
kring borðet og åt bloðfersk høgtiðsmat
og kniven låg på blokki kvesst, og venta
at stuten sku’ til perse neste dag.

Me tenkte einast fest- og glaðe tankar
og leivde ikkì tanke ein til deim,
som let sitt bloð
og liv utan å kny.

So dumbe kan vel einast’ men’skje bliva
me lukker augo,
trur oss høge Herrar,
yver kvar og ein som ikkì tenker sossom vi.

Sjølv um me veit at øksi ligg på stabben,
og at det ogso heng ein dom her yver oss,
me turar fram i same bråe farten,
og øver makt
og søler meire bloð.

Kor’s skal så livet mitt i framtið mælast?
Skal Det bli sagt um meg
um longo enn:

«Han døydde rædd,
men knydde ikkì,
og blodga og flådd,
Det vart han likavel»?

Lars-Toralf Storstrand, oktober 20©05, februar 20©07, juli 2010

Fjerde katolske krønike:

Hvilke endringer gjorde egentlig det andre Vatikankonsil?

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

Den romersk-katolske kirke er meget stolt over to spesielle ting:

1)     at hun aldri har forandret seg, og

2)     at hun har endret seg svært mye!

Jeg forstår at punkt 2 synes å være motstridende med punkt 1, men enhver som har studert kirkehistorie – om enn noe kort, kommer til å være i stand til å forstå hva det er jeg forsøker å si.

Først er Rom meget nøye med å fasttømre de følgende uforanderlige fakta:

a)     At hun er den originale og eneste kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus under Hans jordiske tjeneste.

b)      At hennes leder, paven, besitter den autoritet som ble overlevert fra den ”første paven”, Simon Peter, ved ”apostolisk suksesjon”[1] til å sitte i Jesu sted som den udiskutable leder for alle sanne kristne på jord.

c)      At hennes tradisjoner og tolkninger av Skriften er den eneste basis for å danne regler og retningslinjer som kristne overalt skulle leve etter.

d)     At hennes dogmer og læresetninger, selv om de kan gjøres klarere, utvides eller restatueres når tiden krever det, aldri noensinne kan fornektes, motsies eller endres. De er bokstavelig talt, ”kanonisk lov”.

 På den andre siden er de fleste romer-katolikker svært fornøyd med reformene og den utviklingen de har sett skje innen kirken, spesielt siden de enorme forandringene som ”det annet vatikankonsil” (best kjent som Vatikan II) fant sted. De peker på hvor mye som har blitt gjort for å åpne vegen for ”alle kristne overalt til å omsider komme sammen!” Dette synes selvsagt meget spennende, spesielt siden Rom stort sett har vært på defensiven siden reformasjonen. Det begynte med Trientekonsilet i 1546, og det har blitt utstedt det ene pavedekretet etter det andre, som har gjort det fullstendig umulig (endog forbudt) for katolikker å ha noe som helst ”fellesskap” med protestanter.

Som imidlertid kjent ”leger tiden alle sår”, som det jo sies, og som alt annet, synes det nå som om den store kløften mellom protestanter og katolikker etter flere århundrer, synes å minke til ”en liten misforståelse”. Og det annet vatikankonsil, som innførte slike omfattende reformer som at Messen kunne fremsies på et folkelig språk, og ikke lenger forbyr katolikker å lese i en protestantisk bibel, eller gå i en protestantisk gudstjeneste, synes å gjøre forskjellene mellom Rom og resten av den fragmenterte kristne verden se svært ubetydelige ut.

Som du helt sikkert har gjettet, tror ikke jeg på dette. Faktum er at min forskning og mine studier ene og alene har vist at det er det motsatte som er sant. Ja, det er sant at den katolske kirke endrer seg! De har trolig aldri endret seg så mye i hele sin historie som de har i løpet av den siste generasjonen, dog uten å ha endret én eneste læresetning (ett eneste dogme)! Hvert eneste punkt i alle dogmer som har skremt evangelikale kristne/teologer i de forutgående 500 år er og forblir de samme, nøyaktig som de står skrevet; endegyldige.

Men på grunn av de endre klesdraktene, alle de reformerte liturgiene og seremoniene, og den [noe] økte friheten i tilbedelse har katolikker overalt (såvel som mange protestanter) feilaktig trodd at noe grunnleggende virkelig har blitt endret! Men dette er ikke til å undre seg over, fordi det har skjedd mange ganger før i historien. Når du skifter en tone, instrumentet, eller rytmen i en sang, så vil de aller fleste tro at det er snakk om en ny sang. Bare de som lytter nøye til teksten, eller som kjenner musikken godt, forstår at; jada, stilen er annerledes, men sangen er den samme.

Det som synes så sørgelig for meg, er når jeg forstår hvor få det fins blant katolikker (og protestanter) som virkelig vet hva den romersk-katolske kirke lærer. Det er sjokkerende! Og det som er enda mer skremmende er det potensiale djevelen har til å kaste blår i øynene på folk på grunn av deres uvitenhet.

Jeg har mottatt mange brev fra katolikker som tilsvar til de første tre krønikene, som grunnleggende har sagt dette: ”Den romersk-katolske kirken har virkelig endret seg! Hvorfor ikke se på vår tids troslærer og læresetninger som er en følge av det annet Vatikankonsil?” Tro meg, det var akkurat det jeg gjorde i de tre artiklene jeg har skrevet. Jeg ville ha vært en tåpe om jeg avviste doktriner og læresetninger som ikke lenger er i bruk. Men fordi katolsk tilbedelse er basert i så stor grad på ritualene, seremonien og de symbolske utvendige formene, tror den allmenne katolikk av hele sitt hjerte at når disse overfladiske tingene har endret seg, at kirken også har endret seg! Du trenger bare se på dokumentene etter det annet vatikankonsil for å se at dette ikke medfører riktighet.

 

BEHOVET FOR DET ANNET VATIKANKONSIL

Tidlig på 1960-tallet visste Vatikanet at de trengte å gi kirken en ansiktsløftning. Mange av deres uttrykksformer syntes hinsides, og de fleste av deres tilbedelsesformer var stive og  utdaterte. Det rådde en generell oppfatning blant biskoper at kirken trengte å utvikle seg i pakt med tiden, og det var dessuten trang til å vende tilbake til Rom, og at hun måtte gi seg selv et mer appellerende og tiltalende ansikt. Det ble også reist intern kritikk om at læresetninger trengte klarifiseres og ”restatuering” på en enklere og mindre dogmatisk formel enn det som tidligere konsiler hadde gjort.

Dermed kalte pave Angelo Giuseppe Roncalli[2] sammen til det annet vatikankonsil i 1962, noe som fortsatte under pave Giovanni Battista Montini[3] frem til 1965 da de utstedte ”Det annet Vatikankonsils dokumenter”[4] som hver for seg tok for seg forskjellige aspekter ved kirkens læresetninger og doktriner. Ånden og holdningen i disse dokumentene var betydelig annerledes enn noe som den romersk-katolske kirke noensinne hadde produsert. De var fulle av Skrifthenvisninger, og inneholdt ingen konkrete ”forbannelser” mot dem som ikke var enige (slik tidligere konsiler hadde gjort). De var revolusjonære når det gjaldt å frigjøre den enkelte sokneprest til å fremføre Messen på en måte som best kunne nå frem til folket i lys av lokal kultur og samfunnstanke. Dette, såvel som endringer i kirkeadministrasjon og religiøs frihet var de fremste resultatene fra konsilet.

I årene som fulgte ble det gjort ytterligere endringer som seg ut fra Rom som en følge av de nye holdningene som ble født ut av det annet Vatikankonsil. Disse omfattet fjerningen av de strenge kravene om at man ikke kunne spise kjøtt på fredager (og dessuten budet om å ikke spise kjøtt under fastetiden). Selv om disse fremdeles ble oppmuntret til, var de gjort valgfrie i stedet for obligatoriske. Hele kirken syntes å blir ”noe løsere”. Og ekumeniske ledere over hele verden begynte å se lyset i enden av tunnellen som førte til kirkelig enhet.

Men midt i alt dette, var det fremdeles noen steile kristne som fremdeles påpekt at selv om prosedyrene og språket var forandret var meningen fremdeles helt og holdent den sammen. Selv om de ytre formene og ordene som ble brukt av Rom hadde blitt endret svært mye, var det fremdeles de samme tingene som ble lært og trodd, og ble fremdeles bekreftet og gjentatt med nye og mildere toner gjennom dokumentene fra det annet vatikankonsil.

 

DEN KARISMATISKE BEVEGELSEN

Så kom den ”karismatiske fornyelsen” formelig ut av ingensteds! Med pavens velsignelse begynte katolikker å delta i karismatiske messer, tale i tunger, profetere, synge og rope side om side med evangelikale protestanter! Alle var så glade – og de tenkte ”Nå har vi skremt djevelen skikkelig, nå!” Læresetningene var ikke så viktige lenger, de var for teologistudenter og gamle, nedstøvede teologer, de! Men da jubelbruset la seg noe, begynte protestantene å merke at enkelte av deres katolske brødre og søstre fremdeles bad til Maria, og endog bad for sine døde slektninger på bønnemøtene.

Det ble snart klar at enhetsinnføringen ikke kom til å gå like glatt som det først hadde sett ut til. Protestanter begynte å stille spørsmål, og de begynte å sette sine katolske venner på prøve med spørsmål som ”Tror du paven er frelst?” Som du kan se avhenger hele den ekumeniske bevegelsens fremtid på dette meget viktige spørsmålet: ”Kan en romer-katolikker bli ansett som en ekte troende (etter Bibelens standard) og fremdeles tro det som den romersk-katolske kirke lærer?

DET SOM IKKE BLE ENDRET AV DET ANNET VATIKANKONSIL

For å svare på dette spørsmålet, har vi laget en liste over læresetninger og praksiser som har blitt adoptert og videreført av den romersk-katolske kirke i over 1600 år. Det er viktig å forstå at ingen av disse har blitt endret av det annet vatikankonsil.

Selv om mange av de følgende troslærer ble praktisert tidligere enn de her gitte datoer, ble de ikke gjort bindende for alle katolikker før de offisielt ble adoptert av kirkens konsiler og proklamert av paven som trosdogmer. Alle datoer som er oppgitt er derfor omtrentlige:

1.     Presbytere (eldste) ble først kalt ”prester” av Lucian, i det andre århundre.

2.     Bønner for de døde, cirka 300 EK

3.     Tilbedelse av engler og døde helgener og billedbruk, cirka 375 EK.

4.     Messen som daglig feiring ble innført, cirka 394 EK

5.     Begynnelsen til opphøyelsen av Maria, og den første bruken av begrepet ”Guds mor”, i Efesuskonsilet, cirka 431 EK.

6.     Prestene begynte å kle seg annerledes enn legfolket og bruke spesielle drakter, cirka 500 EK.

7.     Den siste olje[5] cirka 526 EK

8.     Læren om skjærsilden ble først innført av Gregor den store i 593 EK.

9.     Bønn til Maria, døde helgener og engler, 600 EK

10. Den første som bar tittelen ”pave”, Bonifacius III, 610 EK

11. Tilbedelse av kors, bilder og relikvier blir adoptert, 788 EK.

12. Viervann, blandet med en klype salt og velsignet av en prest ble innført i 850 EK.

13. Tilbedelsen av sankt Josef 890 EK

14. Kardinalkollegiet opprettes, 927 EK

15. Kanonisering av døde helgener, først av Johannes XV, 995 EK.

16. Messen utvikles gradvis til å bli et offer, mens oppmøte ble obligatorisk i det 11. århundre

17. Presteskapets sølibat ble innført av pave Hildebrand, Boniface VII i 1079 EK

18. Rosenkransen, eller bønnesnorene ble hentet fra hinduismen og islam og ble introdusert av eremitten Peter i 1090 EK.

19. Inkvisisjonen[6] av ”kjettere” ble instituert av Verona-konsilet i 1184 EK, og legalisert og videreført av det fjerde Laterankonsil i 1215.

20. Avlatshandel ble innført i 1190 EK

21. De syv sakramentene definert av Peter Lombard i det 12 århundre.

22. Dogmet om transubstansiasjonen ble dekretert av pave Lothar av Segni[7] i 1215

23. Skrifte overfor en prest minst en gang om året ble innført av pave Lothar av Segni under det fjerde Laterankonsil i 1215.

24. Tilbedelsen av oblatkjeksen (hostien) ble innført av pave Cencio Savelli[8] i 1220.

25. Scapulariet[9] blir oppfunnet av Simon Stock av England, i 1251.

26. Læren om Skjærsilden blir proklamert dogme av Florenskonsilet i 1439 EK

27. Tradisjonen blir proklamert like gyldig i autoritet som Bibelen av Trientekonsilet, i 1546.

28. De apokryfiske bøkene blir lagt til Bibelen av Trientekonsilet i 1545

29. Marias ubesmittede unnfangelse[10] ble proklamert av pave Giovanni Maria Mastai-Ferretti[11] i 1854

30. Pave Pius IX fordømmer alle vitenskapelige oppdagelser som ikke er godkjent av den romersk-katolske kirke, i 1864.

31. Pavens ufeilbarhet i lære, tros og moral-spørsmål blir proklamert av det første Vatikankonsil i 1870.

32. Pave Ambrogio Ratti[12]fordømte offentlig utdanning (offentlige skoler) i 1930.

33. Pave Ambrogio Rattireitererte læren om at Maria er ”Guds mor”, 1931

34. Dogmet om Marias himmelfart[13] ble proklamert av pave Evgenio Pacelli[14] i 1950.

35. Maria ble proklamert som ”kirkens mor” av pave Giovanni Battista Montini[15] i 1965

 

EN AKADEMIKER SER NÆRMERE PÅ DET ANNET VATIKANKONSIL

Dr. Loraine Boettner, fremstående evangelikal autoritet på romersk-katolsk lære, ser nøye på dokumentene etter det annet Vatikankonsil i den femte revisjonen av hans bok ”Roman Catholicism”. Dr. Boettner skriver:

”Det annet vatikankonsil, som ble avsluttet i 1965, gjorde endringer i liturgi og administrativ praksis, og i spørsmål om religiøs frihet. De gjentok påstanden at den romersk-katolske kirke er den eneste sanne kirke, selv om samtidig anerkjente at andre kirker kan inneholde elementer av sannhet.

Pave Johannes XXIII, som sammenkalte det første møtet, og pave Paulus VI, som satt som overhode over de senere samlingene (såvel som flere fremstående kardinaler og teologer), var nøye med å understreke at ingen endringer kom til å bli gjort i kirkens læremessige struktur. Pave Paulus promulgerte [proklamerte] imidlertid én ny læresetning, som fremholder at ”Maria er kirkens mor”. Det primære formålet med konsilet var å oppdater liturgien og de administrative praksisene og dermed gjøre kirken mer effektiv og lettere å svelge i det tjuende århundres verden.

Innføringen av for eksempel ”den nye messen”, førte med seg endringer i språk – latin er ikke lenger påkrevd, bortsett fra konsekrasjonsbønnene (innvielsesbønnen). Men som protestanter er det ikke viktig for oss hvorvidt messen blir talt på latin eller engelsk eller swahili – det er ikke språket vi opponerer mot, det er innholdet og betydningen av messen (Se annen krønike: messeofferet).

Også tidligere har Rom endret sine taktikker når gamle metoder ble ineffektive, men hun har aldri endret sin natur. I enhver religiøs organisasjon er læren det mest grunnleggende og viktige i hennes struktur, siden det folk tror på avgjøre hva de gjør. Et offisielt dokument ”Kirkens Konstitusjon”, ført i pennen av det annet Vatikankonsil og godkjent av paven, bekrefter grunnleggende katolsk lære som identisk med før det annet vatikankonsil.

Læren om pavelig ufeilbarhet blir reiterert. Vi blir fortalt at når paven ”ved en definitiv handling proklamerer en troslære eller et moralspørsmål ... da står hans definisjoner, av seg selv, og ikke ved kirkens aksept, og blir derfor med riktighet kalt ureformerbare (artikkel 25). Paven har ikke tapt noen deler av sin makt. Han er og blir den absolutter hersker i den romersk-katolske kirke. Men dersom pavelige dekreter i fortid og nåtid er ”ureformerbare”, hvilket håp fins det da for reell reform i romerkirken?

Dokumentet om kirken gjentar grunnleggende sett læresetningene fra Trientekonsilet om at ”prester og biskoper er Guds representanter på jorden ... og det derfor rettferdig kan kalles ikke bare engler, men guder, og inneha Guds autoritet på jorden” (Trientekatekismen).

Faktum er at ingen mer oppsiktsvekkende påstander ble ført i pennen under Trientekonsilet (1545-1563), ei heller av det første Vatikankonsil (1870), enn de som forekommer her i dokumentene fra det annet vatikankonsil. Til tross for alle påstandene om det motsatte, har konsilet fast vedholdt at læren om Peter som første pave[16] og pavelig suksesjon. I sin bok Ecclesiam Suam, skriver pave Paulus VI sine vansker med det som enkelte ”adskilte brødre”[17] sier om paven som en snublestein i veien for kirkelig enhet. Han sier: ”Sier ikke enkelte av dem at om det ikke var for det pavelige primas, ville foreningen av de adskilte kirkene med den katolske kirke være enkel? Vi ber de adskilte brødrene å se hvor uholdbar denne innstillingen er, ikke bare i og med at uten paven, så hadde ikke den katolske kirke lenger vært katolsk, men også at uten Peters opphøyde og avgjørende pastorale ministerium ville Kristi kirkes enhet kollapse fullstendig.”

”Vi må på dette punktet si oss enige med paven, i det minste så langt, at om den romersk-katolske kirke ble reformert ifølge Skriften, så ville den ha måttet blitt forlatt. Men de grove feil når det gjelder frelsesspørsmål består fortsatt. Enn mer, det annet Vatikankonsil har ikke gjort noe for å fjerne de over 100 forbannelser eller anathemer som ble uttalt av Trientekonsilet mot protestantiske kirker og deres trossetninger. Skal det noensinne oppstå reell enhet, synes dette å være et logisk sted å begynne.”

 

KONKLUSJON

Vi kunne ikke finne noen bedre og mer passende konklusjon enn den som dr. Boettner gir:

”Kirkens konstitusjon” gjør det entydig klart at Rom ikke har noen intensjon om å revidere noen av sine grunnleggende læresetninger/doktriner/dogmer, bare oppdatere sine metoder og teknikker hva gjelder en mer effektiv administrering og å presentere et mer attraktivt ytre. Dette er satt i scene for å gjøre det lettere for ortodokse kristne, anglikanske kristne og protestantiske kristne å vende tilbake til folden. Det fins ingen indikasjoner om at hun har noen som helst intensjoner om å inngå i et genuint ta og gi-forhold når det gjelder kirkelig enhet. Hennes formål er ikke union, men absorpsjon. En kirkeunion med Rom er helt og holdent en enveiskjørt gate. Faren fra oldtiden som protestantismen har hatt hengende over seg fra romerkirken har ikke minsket; faktum er at den heller har tiltatt i styrke. For selv om fremtoningen er mindre offensiv og ekumenismen er mer overfladisk, står Rom nå med en bedre mulighet til å gjennomføre sitt program om å eliminere all opposisjon og ta kontroll over verden. EN UFEILBAR KIRKE KAN SIMPELTHEN IKKE OMVENDE SEG.”

 

FOTNOTER

 

Tredje katolske krønike:

Frelsen ―­ ifølge Rom

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

” Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom 6:23)

Hvor herlig de er å kjenne Jesus! Hans kjærlighet, Hans nåde, Hans rettferdighet, Hans tilgivelse. Han har lovet å ”kaste alle deres synder i havets dyp.” (Mika 7:19) og å skille oss fra våre synder så langt som ” som øst er fra vest,”.

Det er dette som er evangeliet! (ja, den bokstavelige betydningen av ordet ”evangelium” er ”godt nytt!” Det er dette Guds sanne kirke har som privilegium å kunne proklamere: ”frihet til alle som sitter fanget (Luk 4:18).

Årsaken til at jeg beginner denne artikkelen om det romersk-katolske synet på frelsen med en slik gledesytring om min frelser, er fordi jeg nettopp har sluttført lesningen av et veritabelt fjell av (romersk-katolsk) kirkelitteratur om emnet, og jeg kan si med hånden på hjertet, at jeg aldri har hatt en slik glede i mitt hjertes hjerte når det gjelder Jesu fullbrakte verk. Etterhvert som jeg gransket hver eneste side og leste om bot, skriftemål, allminnelige synder og dødssynder, avlat, skjærsilden, etc. så hadde jeg den store glede det var å søke Skriftene gjennom for å se om hva de sier om disse grunnleggende katolske læresetningene.

Åh, hvilken lettelse min sjel fant i Skriftene. Hvilken hellig glede! Hvilket klart lys jeg så, og hvor enkel stråleglansen fra Guds nåde lyste inn i mitt sinn. Dersom det fins noe fagrere enn Guds kjærlighet og tålmodighet med menneskene, så har det aldri blitt åpenbart for dødelige mennesker.

Alt dette for å kunne fortelle hvor neddynget jeg er med informasjon jeg har lest meg til, og jeg må trolig forsøke å dekke det alt sammen i denne tredje katolske krøniken, kort om hver lille ting, mens jeg alltid vender tilbake til det samme spørsmålet: ”Hvordan kan en mann eller kvinne, ifølge Rom, bli frelst fra den syndige naturs følger og handlinger, og hvordan kan de bli forvisset om at de har sin sak i orden med Gud?”

Dersom tiden tillater det, skal jeg i en ytterligere krønike komme tilbake og dekke noen av disse spørsmålene (spesielt skjærsilden og avlaten) i større dybde og detalj. Det er mitt dypeste ønske å se mennesker finne den reelle frelsen som Jesus døde for og derfor må vi ta det svært nøye (og med stor vekt) når det gjelder hele emnet, før vi tar oss tid til å dele flere nødvendige (og høyst avslørende) spørsmål senere.

 

KATOLSK LÆRE OM SYND

Før vi kan forstå hva katolikker blir lært om frelse, må vi først forstå hva de blir lært at de trenger å bli frelst fra. I Matt 1, taler engelen til Josef i en drøm om hans trolovede, Maria, og sier: ”Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1:21).

Idag er det endog mange evangelikale kristne som slenger rundt seg med ordet ”frelst” uten å tenke nevneverdig over det. Det blir nesten som det var en tittel, en merkelapp som en person har på seg for å vise at han/hun er medlem av ”frelst”-klubben. Andre synes å tro at når en person taler om å være ”frelst” så taler de om å være frelst fra mange forskjellige ting som sykdom, død, djevelen, helvete, etc. Men da Herrens engel brukte det dyrebare ordet for å profetere at Jesus skulle oppfylle alle profetiene som var gitt, gjorde han det utvetydig klar at Jesus skulle komme for å frelse sitt folk fra ... deres synder!

I offisiell romersk-katolsk teologi, er dette det sentrale som mennesker blir lært at de trenger å bli frelst fra; deres synder. Problemet er bare at det eneste katolsk og evangelikal kristendom har felles når det gjelder ”synd” er måten ordet staves på. For når en katolikk taler om sine ”synder”, så må du først finne ut om han taler om ”dødssynder” eller ”allmenne (veniale) synder”. Deretter må du spørre ham: ”Hvordan blir du kvitt dem?” Svaret som da blir gitt, vil stort sett forvirre ikke-katolikker. For ord som ”tro”, ”omvendelse” og endog ”Jesus” kommer oftest til å mangle i svaret. I stedet kommer det fram en hel rekke andre ord som vi må lære, definere og forstå før en evangelikal kristen kan forstå hva en katolikk mener når han snakker om synd (og straffen for disse syndene), og hvordan de kan slettes ut.

 

DØDSSYNDER OG ALLMENNE SYNDER

De første av disse ukjente ordene er navnene på de to gruppene synder som Rom har delt alle synder inn i. Hvis du er katolikk, spør du kanskje deg selv hvorfor jeg lager så stort et nummer ut av dette med to syndekategorier (begge med hver sine sett følger og løsninger). Dette fordi det har vært en del av romersk-katolsk lære så lenge, lenge.

Ifølge Roms definisjon er en dødssynd best beskrevet som ”en større forbrytelse mot Guds lover” og blir kalt dette fordi de er ”dødelige, dreper sjelen og underlegger sjelen evig straffedom.” Allmenne (veniale) synder derimot, er ”mindre og tilgivbare synder mot Gud og vår neste.” I motsetning til dødssynder er allmenne synder ikke regnet som synder som fører til fordømmelse til helvete, men ved hver enkelt allmennsynd øker en person sitt eget behov for å bli værende i de rensende luene i det som kalles ”skjærsilden” (Slå det opp).

Nå fins det ingen enighet blant prester når det gjelder hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er veniale/allmenne, men de har alle den samme antagelsen at det fins et slikt skille. Klassifiseringsmetoden er helt tilfeldig. Det som er allmennsynder ifølge en prest, kan være en dødssynd for en annen prest.

Ifølge Rom er paven ufeilbar i lærespørsmål og trosspørsmål. Han burde da være i stand til å løse dette viktige spørsmålet ved med konkret katalogisering av hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er allmennsynder. Likevel fins det noen synder som er definitive dødssynder: Å bevisst bryte ett av de ti bud, nær sagt alle seksuelle overgrep (i ord eller gjerning) og en lang liste med lovbrudd som har endret seg opp gjennom århundredene.

For eksempel, helt fram til det annet vatikankonsil (et kirkekonsil som var samlet mellom 1963 og 1965) var det en dødssynd å delta i en protestantisk gudstjeneste, samt eie eller lese en protestantisk bibel, eller å spise kjøtt på fredager. Forøvrig er det fremdeles en dødssynd å unnlate å gå til Messe på søndag morgen (eller om du heller vil; lørdag kveld) uten god unnskyldning (det betyr igjen at mer enn halvparten av de som kaller seg katolikker rundt om i verden lever konstant i dødssynd!) Allmennsynder omfatter slikt som å tenke dårlige tanker, ha dårlige motiver, hisse seg opp, etc. Altså slikt som ikke fører til reell synd, men som likevel er synder som trenger å bli slettet på en eller annen måte.

 

HVA SIER BIBELEN?

Bibelen setter  intet skille mellom dødssynder og allmennsynder. Det fins fakta talt ikke noe slikt som allmennsynder. ALLE SYNDER ER DØDSSYNDER! Det er sant at noen synder er verre enn andre, men det er også sant at alle synder som ikke blir tilgitt fører med seg død for sjelen. Bibelen sier det slik: ”Syndens lønn er døden” (Rom 6:23). Og profeten Ezekiel sier: ”Den sjel som synder skal dø!” (Ezek 18:4).

Jakob sier at ” For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.” (Jak 2:10). Med det mente han ikke at en person som begår en synd, er skyldig i alle andre synder, men at endog en synd som ikke er forsonet, stenger den personen fullstendig ute fra himmelen og underlegger ham straffen, like så sikkert som ett feilsteg hos en fjellklatrer kan sende ham i døden ned i dalen under ham.

I lys av disse bibelordene, ser vi at skillet mellom dødssynder og allmennsynder er fullstendig absurd. Fakta talt er bare det å klassifisere synder i ”større og mindre” er praktisk talt umoralsk. Vi vet hvor kjapp menneskenaturen er til å bygge seg unnskyldninger for synder. Rom synes å si at ”disse syndene er veldig alvorlige! Men de der? Vel… du kan slippe unna med noen få og egentlig ikke få problemer.” Når man snakker om ”å ikke få problemer”, med noe, kan vi jo se nærmere på hvordan Rom sier at du kan ”slippe unna” med syndene dine:

SKRIFTEMÅLET

Det katolske systemet  begynner å bli svært komplisert når vi begynner å se på de forskjellige måtene man både kan slette ut dødssynder og allmennsynder. ”To slag straff kan rettes mot dødssynder: Evig straff (i helvete til evig tid) og timelige (i skjærsilden). Evig straff blir kansellert på basis av enten dåp (som bare er tillatt en gang i en persons liv – og dersom en person skulle dø umiddelbart etter dåpen, sier Rom at vedkommende går ”rakt til himmelen”. Ellers er de andre forordningene som en katolikk kan forsikre seg å komme direkte til himmelen på når han død, er å dø ”som helgen” – en fullstendig fullkommen og helliggjort person, eller å dø som martyr. Alle andre må tilbringe noe tid i skjærsilden) eller ved skriftemål overfor en prest.

The Baltimore Catechism definerer skriftemålet som følger: ”Skrifte er å fortelle om dine synder til en autorisert prest med det formålet å få tilgivelse for syndene.” De sentrale ordene her er ”autorisert prest”. Og for å være ekte, må skriftemålet høres, dømmes og bli oppfulgt ved lydighet mot den presten og den bot han foreskriver, som gode gjernionger, bønn, faste, avhold fra visse nytelser, etc. En bot kan defineres som ”sn straff som blir utført som et symbolsk omvendelse fra synd, etter prestens forordning”. Boten er som regel overkommelig.

The New York Catechism sier: “Jeg må bekjenne mine synder overfor en prest slik at han kan gi meg absolusjon (tilsi meg syndenes forlatelse, frikjennelse). En person som bevisst tier med en dødssynd under et skriftemål begår en grusom helligbrøde, og må deretter gjenta hele Skriftemålet.

 

PRESTENS ROLLE

Kirkens kanoniske lover, #888 sier: ”Presten må huske at han, når han hører skriftemålet også er dommer.” En bok som heter ”Instructions for Non-Catholics (forklaring for ikke-katolikker) sier: ”En prest trenger ikke be Gud tilgi dine synder. Presten har i seg selv kraft til å gjøre det i Kristi navn. Dine synder blir tilgitt av presten på samme måte som om du knelte foran Jesus Kristus og bekjente syndene dine for ham (side 93).

”Presten tilgir skylden for dødssynder som frelser den botssøkende fra helvete, men han kan ikke unnlate å ilegge bot for syndene, og derfor må den botssøkende selv sone for dem ved å gjøre de gode gjerninger som presten foreskriver/ilegger. Den botssøkende kan være/ og blir som oftest, avhørt av presten slik at han eller hun kan avlegge en hel og full bekjennelse. Her blir det vektlagt at enhver synd som ikke blir bekjent heller ikke blir tilgitt, og enhver dødssynd som ikke blir bekjent i detaljerte vendinger blir ikke tilgitt, og at unnlatelsen av bekjennelse for endog en eneste synd (dødssynd) kan ugyldiggjøre hele skriftemålet. Alle lojale katolikker er avkrevd å måtte gå til skrifte minst en gang i året, å unnlate skrifte er en dødssynd. En botssøkende kan likevel, etter å ha mottatt syndsforlatelse, måtte regne med en stor, ukjent mengde straff som må lides i skjærsilden. (læren om skjærsilden hviler på tanken om at selv om Gud tilgir synd, så krever hans rettferdighet likevel at synderen må straffes for alle sine synder – før han får komme inn i himmelen.)

 Teknisk talt trenger ikke allmennsynder bekjennes siden de er relativt milde og lett kan kanselleres ved gode gjerninger, bønner, den siste olje (ett av de syv sakramentene også kjent som ”salvingen av de syke” eller ”de ytterste rite” og blir tildelt når en person er nær døden), etc. men forordningene er ganske elastiske og tillater store svingninger hva angår prestens rolle. Det blir ofte sagt/skrevet at det er tryggere å bekjenne antatte allmennsynder, siden presten alene egentlig er den som kan slå fast hvilke synder som er allmennsynder og hvilke som er dødssynder. The Baltimore Catechism sier: ”Når vi ikke har begått noen dødssynder siden forrige skriftemål, bør vi bekjenne våre allmennsynder eller en synd bekjent i forrige skriftemål, som vi fortsatt angrer, slik at presten kan gi oss absolusjon.” (side 329). Hvilken sjanse har en stakkars synder mot et slikt system?

Som et eksempel kan jeg nevne at en prest jeg kjenner, som vokste opp i den katolske kirke, forteller hvordan hans eldre bror gikk til skrifte hver eneste uke og bekjente samme synd til samme prest og ble gitt samme botsøvelse for å få absolusjon. Slik fortsatte det uke etter uke, år etter år. En dag, mens han var borte fra hjemmet på en reise, bestemte han seg for å ikke bryte vanen og gikk til en annen katolsk kirke i byen der han var. Han gikk inn i skriftekammeret og bekjente samme synd til en annen prest. Han begynte: ”Tilgi meg Fader, for jeg har syndet” og begynte deretter å bekjenne synden enda en gang, men ble sjokkert da presten sa: ”Men min sønn... det er da ikke noen synd!” Min venns bror reistes eg, skyndte seg ut av døren, og fra den dagen av har han aldri noensinne satt sin fot i noen som helst kirke.”

 

HISTORISK UTVIKLING

Vi leter fånyttes i Bibelen for noe skrifsted som støtter læren om skriftemålet. Den offisielle tittelen ”hemmelig skrifte” er gitt fordi den angivelig blir talt i hemmelighet, til presten alene. Det er like umulig finne noen som helst autorisasjon eller allmenn praktisering av det i løpet av de første tusen årene av den kristne tidsalder. Det fins ikke ett ord i kirkefedrenes skrifter om å bekjenne synder til en prest eller noen annen uten Gud alene. ”Hemmelig skriftemål” er verken nevnt av Augustin, Origenes, Nestorius, Tertullian, Hieronymus, Chrysostomus, Athanasius eller noen av de mange andre som levde og døde uten å tenke på å gå til skrifte. Ingen andre enn Gud ble vurdert som verdig til å høre bekjennelser eller til å tilgi.

Skriftemålet ble først innført i kirken på frivillig basis i det femte århundre under Leo den Stores autoritet. Men det var ikke før etter det fjerde Laterankonsil i 1215 under pave Lotario dei conti di Segni[i], at privat hemmelig skriftemål ble gjort obligatorisk og at alle katolikker ble avkrevd skrifte og å søke absolusjon fra en prest minst en gang i året. Dersom de ikke adlød dette påbudet, og de ble dømt skyldig i en dødssynd, ble de dømt til en evighet i helvete.[ii]

 

KAN EN PREST TILGI SYNDER?

Skriften lærer oss at “bare Gud kan tilgi synder” (Mark 2:7). ”Menneskesønnen har autoritet på jorden til å tilgi synd” (Matt 9:6). Dr. Joseph Zachello forteller om sine erfaringer som prest i skrifteboksen før han forlot den romersk-katolske kirken, med disse ordene:

”Tvilen tynget meg særdeles da jeg satt i skrifteboksen. Mennesker kom til meg, knelte ned foran meg, og bekjente sine synder for meg. Og jeg kunne, med korsets tegn, love dem at jeg hadde makt til å tilgi deres synder. Jeg, som selv var en synder, en mann, stilte meg i Guds sted. Det var Guds lover de brøt, ikke mine. Det var overfor Gud de derfor skulle skrifte; og til Gud alene be om tilgivelse.”[iii]

Faktum er at det eneste som er sagt i Bibelen som å bekjenne sine synder til noen andre enn Gud, står i Jakobs brev: ”Bekjenn deres synder for hverandre og be for hverandre, så at dere kan bli helbredet (Jak 5:16). Det er tydelig at det Herren mener det han sier i Åpenbaringsboken 1, at ”Han har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.” (Åp 1:6), og Peter kaller oss ”en utvalgt ætt, et kongelig presteskap” (1Pet 2:9). Du kan trod et eller ei, men det eneste tilfellet hvor kristne blir benevnt som prester blir brukt i en sammenheng hvor alle de troende er inkludert, ikke bare noen få utvalgte. Det er derfor Jakob kunne si: ”Bekjenn deres synder for hverandre.”

Katolikker elsker å sitere verset fra Joh 20:23 for å bevies at prester har makt til å “Dersom dere forlater noen syndene, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.” Makten til å tilgi og fastholde synder ble gitt til apostlene som dem som proklamerte Guds Ord, men ikke som prester. Som vi da også har påpekt her, fins det ingen kristne ”prester” i det nye testamentes lære. Pastorer, javisst. Diakoner, absolutt. Apostler, profeter, lærere, evangelister, ja. Prester? NEI!

Jesus sa til sine etterfølgere at ved å forkynne evangeliet, ble de gitt makt til å proklamere at en persons synder ble tilgitt dem av Gud! Og dersom en enkeltperson, eller gruppe ikke tok imot dem og den tilgivelse de tilbød i Jesu navn, så skulle de ”ryste støvet av sine føtter” som en protest mot dem, og advare dem at Sodoma og Gomorrah ville få en mildere dom enn dem (Matt 10:14-15). Sagt med andre ord: Dersom en person avviste apostlenes forkynnelse av evangeliet, hadde de retten til å forkynne for de personene at deres synder ikke ble tilgitt, fordi de hadde forkastet Guds eneste vei til frelse. ”Den ene som lytter til dere, lytter til meg, og den som forkaster dere, forkaster meg” (Luk 10:16). Denne makten til å tilgi og fastholde synder, som står Roms lære midt i mot, tilhører alle som taler det sanne evangelium om frelse.

 

BOTSØVELSER

I det romersk-katolske systemet, er boten ett av de syv sakramentene.[iv] The Baltimore Catechism definerer boten slik: ”Det sakramentet som gjør at synder som er begått etter dåpen blir tilgitt ved en prests absolusjon” (side 300). En annen katekisme, utgitt i New York sier: ”presten gir botsøvelser for å hjelpe meg å gjøre opp for timelig straff som jeg må lide for mine synder. Botsøvelsen blir gitt meg presten løser meg likevel ikke allti8d fra mine synder. Jeg må derfor gjøre andre botsøvelser ... og forsøke å få avlat.” (Avlat er en slags praktiske tilgivelser av så og så mange dager eller måneder og år som trekkes fra straffetiden i skjærsilden – et spørsmål som vi skal se nærmere på en en fremtidig krønike.)  I ”Instructions for Non-Catholics” leser vi: ”etter skriftemålet kan det være at noe timelig straff på grunn av synd gjenstår. Du bør derfor gjøre andre botsøvelser for å betale for disse straffene, og dermed unngå et langt opphold i skjærsilden.” (side 95).

 

BOTSØVELSER SOM LOVGJERNINGER

Her har vi visselig lovgjerningskristendom. For i botsøvelsene inngår, som katekismen sier, bekjennelse av en synder overfor en prest og å gjøre gode gjerninger som den eneste måten som synder begått etter dåpen kan tilgis. Romerkirken krever dermed botsøvelser før hun innrømmer tilgivelse og forkynner på den måten at Kristi offer ikke var nok til å sone helt og fullt for synd og at det trengs noe i tillegg til dette; altså gode gjerninger.

Men Gud krever ikke botsøvelser. Han krever omvendelse, som betyr å vende seg bort fra synden.

”Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han skal mangfoldig forlate” (Jes 55:7)

Den enkle måten som Romerkirken behandler syndespørsmålet på kommer best til syne i læren om botsøvelser. Den botssøkende får tilgivelse på relativt enkelt grunnlag. Han blir gitt en oppgave å utføre, oftest ikke så vanskelig, gjerne en eller annen regle som for eksempel Ave Maria som han må si så og så mange ganger. Følgene er at vedkommende ikke har noen problemer med å fortsette på sin syndige veg. Dette sjokkerte Martin Luther da han leste det greske nytestamentet som var redigert av Erasmus av Rotterdam, der hvor det står at Jesus sa: ”omvend dere”, ikke ”gjør bot!”

 

BOTSØVELSER VERSUS OMVENDELSE

Botsøvelser er noe helt annet enn evangelisk omvendelse. Botsøvelse er en ytre handling. Omvendelse skjer i hjertet. Botsøvelser blir pålagt av en romersk-katolsk prest. Omvendelse er et verk av Den Hellige Ånd. Det Gud ønsker i synderen er ikke avstraffelse av seg selv for sine synder, men en endring i hjertet, en real syndsforsakelse, vist gjennom et nytt liv i lydighet mot Guds bud.

Kort sagt er botsøvelser en falsk omvendelse. Det er et menneskes gjerninger mot og med seg selv. Ekte omvendelse innebærer Guds verk i en sjel. Guds hellige Ord byr oss: ”sønderriv deres hjerter og ikke deres klær” (Joel 2:13). Botsøvelser er å ”sønderrive deres klær” – en ytre form uten indre fundament.

 Mens katolisisme lærer at Jesus døde for våre synder, lærer de også at Hans offer ikke alene var nok, men at våre lidelser må legges til for å gjøre forsoningen effektiv. I pakt med dette er det mange som har forsøkt å vinne frelse ved selvplaging, faste, ritualer og gode gjerninger av ulike slag. Men de som forsøker seg på en slik veg, finner alltid at den er umulig for å fortjene frelse.

Dr. C.D. Cole sier: “Romersk-katolisisme er et komplisert system for frelse ved gjerninger. Det tilbyr frelse som en avdragsordning, og sørger deretter for at den stakkars synderen alltid ligger etter med avdragene, slik at han/hun når han/hun dør fortsatt har mye gjeld, og han/hun må fortsette å betale med lidelser i skjærsilden eller inntil gjelden er betalt med andres bønner, almisser og lidelser blant slektninger og venner. Hele systemet og planen krever meritter og penger fra vugge til grav og enda lengre. Visselig kommer ikke visdommen som tegnet opp en slik frelsesplan ikke en himmelsk en. (”R.C. side 257-258).  

 

BIBELENS LÆRE OM GODE GJERNINGER

Gode gjerninger er selvsagt velduftene for Gud og de er både viktige og nødvendige i en kristens liv. De følger naturlig dersom noen har sann tro, og de blir utført av kjærlighet og i takknemlighet til Gud for den frelse han har gitt. Gode gjerninger er, med andre ord, ikke årsak eller grunnlag for frelse, men heller fruktene og beviset på frelse. ” ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd,” (Titus 3:5). Den gjenfødte kristne skaper gode gjerninger like naturlig som druer gir druevin. Det er en følge av hans nye natur. Han gjør dem ikke for å bli frelst, men fordi han er frelst.

 

FRELSE VED NÅDE ALENE

Nåde, bare fordi det er nåde, blir ikke gitt på grunnlag av gjerninger. Ingen fantasi kan sidestille et menneskes gode gjerninger her som tilsvarende gaven som er evig liv. Alle mennesker føler naturlig nok stolthet og vil gjerne gjøre seg fortjent til frelse, og et system som legger en grunn for dette appellerer til de fleste. Paulus legger imidlertid øksen på skulderen når det gjelder slike argumenter og sier: ”var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven”.(Gal 3:21). Skriften gjentar igjen og igjen at frelsen er av bare nåde, som om det var forventet at her kom mennesker til å ha problemer med å akseptere det faktum at de ikke selv kunne gjøre seg fortjent til den.

Trientekonsilet med sin opposisjon til reformatorenes lære om rettferdighet ved tro alene og i forsvar av læren om botsøvelser, proklamerte: ”Den som vil påstå at mennesker blir rettferdiggjort ene og alene ved Kristi rettferdighet... han være forbannet.” (Trientekonsilet, seksjon 6). Catholic Almanac sier dessuten: ”Botsøvelser er nødvendig for skyld frelse... og ble innført av Kristus for tilgivelse for synder.” (side 269, 559)

Moderne læresetninger sier seg helt enig i dette. “Mangt er nødvendig for frelse. Alle disse ting samarbeider, tro, dåp, evkaristen, gode gjerninger og mere med. Frikjøpelse er en ting, frelse er en helt annen. Det fins ingenting som mangler for skyld Kristus, men det er mye som mangler på vår side.”[v] I en pamflett som ble utgitt i 1967, med tittelen: ”Vi må også sone”, står det at ”selv om Kristi tilfredstillelse er fullstendig og universell, må alle voksne kristne etterligne deres lidende Mester og stille personlig tilfredstillelse for sine synder synlig ved gode gjerninger.”[vi] Men apostelen Paulus skriver i sitt mesterverk om rettferdiggjørelse av tro alene, sier: ”Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden” (Rom 5:9)[vii]

”For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet;  men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;  den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet” (Rom 4:3-5)

For et betydelig sammentreff det er at læren om rettferdiggjørelse av tro alene blir gitt med slik entydighet i brevet til romerne, siden Rom senere ble setet for paveveldet! Det synes være skrevet der som en sterk og permanent protest mot vranglæren i den romersk-katolske kirke.

FRELSESVISSHET

Den første følgen av læren om botsøvelser (så vel som læren om skjærsilden og avlaten) er at den romersk-katolske troende, selv om han er både døpt og konfirmert aldri kan ha frelsesvisshet, som er en velsignelse for en ekte kristen. I proporsjon til å være åndelig følsom, må personen som støtter seg til en gjerningsreligion vite at han ikke har lidd nok i proporsjon til sine synder, og at han aldri kan gjøre så mye at han kan bli verd frelsen.

En døende katolikk, som har gjort alt han kan og etter å ha fått del i den siste olje blir gjerne fortalt at han må til skjærsilden. Der kommer han til å måtte lide ukjent antall år, uten forvissning om når han skal komme ut derfra, men med forvissning om at de etterlatte ber for hans sjel og betaler en sjel og en skjorte for å tenne lys for ham, be spesielle messer for ham, slik at lidelse kan bli avkortet noe.

Hvilken kontrast står ikke det i, når det gjelder den levende kristnes død som har forvissning om å gå rakt til himmels og være sammen med Kristus (Fil 1:23). Hvilken herlig velsignelse sann tro er, både i livet og i døden!

Trientekonsilet uttalte endog en forbannelse over enhver som våget å si at han hadde frelsesvisshet, eller at hele straffen for synd blir tilgitt sammen med synden.[viii] Slik forvissning blir proklamert som en villfarelse og en følge av syndig stolthet. Rom holder sine undersåtter i stadig frykt og usikkerhet. Endog ved dødens terskel, etter den siste olje har blitt gitt og etter tusenvis av rosenkransregler har blitt sagt for ”å leske sjelen”, kan presten ennå ikke gi noen frelsesvisshet. Personen er aldri ”god nok”, men må i skjærsildens fengsel for å bli renset for allmennsynder før han kan bli sluppet inn i den himmelske stad. Ingen kan visselig bli lykkelig eller virkelig finne fred. Spesielt gjelder dette åndelige spørsmål, hvor tvilen og usikkerheten råder hele livet og like til graven.

Men Gud vil at vi skal bli frelst, og i følge Bibelen kan Den Hellige Ånd gi oss forvissning om at vi har frelse når vi har et sant, intimt, forhold til Guds Sønn (1Joh 5:9-12). Innen katolisismen, måman arbeide hardt for dette og må betale dyrt for det, og etter at han/hun har gjort alt presten pålegger, kan han/hun fremdeles ikke vite om det er nok eller ikke. Midt i alt dette, står forbannelsen fra Trientekonsilet mot alle som våger å si at de er frelst. Derfor kan det visselig ikke finnes en eneste romersk-katolikk som står last og brast med sin kirke, som visselig har frelsesvisshet.

 

KONKLUSJON

Det er tydelig, endog etter disse korte glimtene inn i læren om dødssynder og allmennsynder, skriftemålet, botsøvelser og skjærsilden at den romersk-katolske kirke har konstruert ett av de mest ubibelske læresystemer som noensinne har båret ”kristen”-navnet.  Frykten, redselen og det religiøse slaveriet som et slikt ”lønn/straff-system” skaper har plaget millioner av liv i århundreder og fortsetter å drive rov mot alle som er uvitende om bibelsk frelse.

Å bare kalle et slikt system for ”en kult” vil være å slenge den sammen med en enorm kategori av religioner og kvasireligioner som for tiden farer jorden rundt, og fanger mange tankeløse ungdommer. Nei, den romersk-katolske kirken er ikke en kult, den er et imperium! Den har sin egen hersker, sine egne lover, og sine egne undersåtter. Imperiet har ingen grenser, men omslutter hele kloden med sine øyne rettet mot alle personer som ikke sverger dem underkastelse. Den kaller medlemmer av andre kirkesamfunn ”adskilte brødre”[ix] De har sin målsetning å føre alle inn under samme flagg.

Jeg er fullt klar over at mange ikke vil la seg overbevise eller røre av denne artikkelen (eller noen av de andre) til å gjøre en sådan konklusjon. De er forbløffet over hva de har hørt om katolikker som har latt seg røre i den (katolsk-)karismatiske bevegelsen. Mange evangelikale (spesielt karismatikere) har latt seg forbløff over at katolikker taler i tunger, danser i ånden, har lovsangs-kvelder, og endog deltar i ”karismatiske messer”.

Munner som tidligere talte mot Romerkirken har blitt tiet ihel av tiden. Det er ikke lenger på måte å tale om paven som ”antikrist” (selv om de følgende personer visselig gjorde det uten å nøle: Martin Luther, John Bunyan, John Huss, John Wycliffe, John Calvin, William Tyndale, John Knox, Thomas Bacon, John Wesley, Samuel Cooper, John Cotton, and Jonathan Edwards.) eller om den katolske kirke som ”Den Store Skjøge”. Nå er det stadig flere protestanter som tror at ”forskjellene er jo ikke så store likevel.” Men det er akkurat det HUN vil at vi skal tro!

Jeg har aldri helt forstått hvorfor Gud har ledet meg til å skrive disse artiklene. Men det blir tydeligere og tydeligere for hver eneste dag jeg studerer dette, for hver side jeg lser. Aldri har noe så svart og ondt sluppet unna med å se så hellig og mystisk vakkert ut ... i så lang tid.

 

FOTNOTER

Andre katolske krønike:

Messeofferet: Jesus dør igjen – og igjen – og igjen...

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

I den første krøniken gransket vi inngående læren om transubstansiasjonens historie, praksis og reelle mening. Likevel har vi ventet til denne andre artikkelen med å svaret på spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor må Jesu bokstavelige, fysiske, legeme og blod være tilstede i messen? Hvilket formål tjener det?

Svaret er å finne i disse skremmende ordene: ”Messeofferet er det samme offeret som fant sted på korset, for det er med samme prest, samme offer og samme offergave.”[1]

Vi skal selvsagt heller ikke glemme de følgende ord fra pave Giovanni DeMedici[2]:

”Jeg erkjenner på samme vis at i messen blir det for Gud fremført et sant, ekte og tilfredstillende[3] offer for de levende og de døde.”[4]

Slik er den utrolige sannheten! Den romersk-katolske kirke tror og lærer at i hver eneste messe, i hver eneste kirke, over hele verden (anslagsvis 200 000 messer hvert eneste døgn) blir Jesus Kristus ofret på ny, fysisk, som et nytt syndeoffer (ikke bare for dem som lever, men også for de døde). [Dette til tross forat]: ” det er menneskenes lodd å dø en gang, og deretter dømmes”.[5] Hver eneste romersk-katolsk messe er altså en repetisjon av Jesu død for verdens synder; og ikke en symbolsk repetisjon, men en bokstavelig, fysisk offerfrembærelse av Herrens kjøtt og blod til å gjøre en daglig forsoningstjeneste  for alle de synder som daglig blir gjort siden Jesus ble korsfestet for nesten 2000 år siden.[6]

Det er grunnen til at disse ’elementene’ fysisk må forvandles til Jesu legeme og blod, slik at de nok en gang kan ofres for syndens skyld:

”Den hellige evkaristen er den vedvarende videreførelse av denne offerhandling, Herrens overgivelse. Når Herrens nattverd blir feiret, fremstiller Kristus seg selv igjen i total overgivelse til Herren i døden.” [7]

”Han ofrer seg selv kontinuerlig til Faderen, i den samme evige offerhandling som begynte på korset og som aldri kommer til å opphøre.”[8]

“Messen er identisk med Golgata. Det er et syndoffer som må gjøres vedvarende for å ta bort synden”[9]

Katekismen fra Triente-konsilet krevde at alle hyrder forklarte at ikke bare inneholdt messen kjøtt, bein og nerver som en del av Kristus, ”men også ”hele Kristus”.[10] Derfor blir ”messeofferet” referert til som en ”fornyelse av det offeret som fant sted på korset”.[11]

 

TRIENTE-KONSILET OM “MESSEOFFERET”

Som vi så nærmere på i den første av disse krønikene, ble Triente-konsilet sammenkalt for å klarifisere og standardisere den katolske lære i tilsvar til reformasjonens utfordringer. De kanoniske læresetninger som ble ført i pennen her og godkjent i Plenumssesjon XXII, kap II, er som følger:

 

 ”Dersom noen fornekter at legemet og blodet, sammen med sjelen og guddommen til vår Herre Jesus Kristus, og derfor hele Kristus, visselig, virkelig og legemlig er til stede i den hellige evkaristens sakrament; og sier at han bare er i den symbolsk, eller figurativt, da skal han være forbannet[12].”

”Dersom noen sier at Kristus med disse ordene ”gjør dette til minne om meg”, ikke gjorde apostlene til prester, eller ikke selv ordinerte dem og andre prester til å dele ut hans legeme og blod, han være forbannet.”

”Dersom noen sier at Messeofferet bare er et lovprisnings og takksigelsesoffer, eller bare til minne om det offeret som ble utført på korset, og ikke i seg selv forsonende, eller at det bare er til gode for den personen som tar det, og ikke skal ofres for de levendes og dødes synder, straffer og tilfredstillelse, samt andre nødvendigheter, han være forbannet.”

”Skulle noen si at det er en gudsbespottelse mot det offer Kristus gjennomførte på korset å utøve Messeofferet, han være forbannet.”

TROR ROM DETTE I DAG?

Dersom noen er i tvil om den romerske holdningen til dette, skal vi her sitere fra det annet Vatikankonsils uttalelser (1963-65).

”Under nattverdsmåltidet, innstiftet Frelseren det evkaristiske offer av sitt legeme og blod. Han gjorde dette for å videreføre korsets offer...”[13]

Katekismen lærer oss at grunnen til at messen er det samme offeret som ble utført på Golgata er fordi offeret i begge tilfeller er Jesus Kristus.[14] Faktum er at de viser til evkaristbrødet som ”hostien”, fra det latinske ordet ”hostia” som betyr ”offer”.[15]

 MEN HVORFOR MESSE-”OFFERET”?

Herfra skal vi sitere den romersk-katolske kirkens samtidige litteratur for å gi et dekkende svar på dette spørsmålet. Svaret er hentet fra boken ”This is the Catholic Church”:[16]

“Offeret er selve essensen i enhver religion. Det er bare gjennom offer at fellesskap med Skaperen kan oppnås til fullkommenhet. Det var gjennom offeret at Krisus selv var i stand til å oppnå dette for menneskene. Det er bare gjennom en videreførelse av dette offeret at dette fellesskapet kan opprettholdes.”

”Det som gjør Messen til den høyeste av alle offeret er offerets natur, Kristus selv. For Messen er videreføringen av Kristi offer som han frembød med sitt liv og sin død. Jesus er da presten som gjennomfører ofringen (korsdøden). Han var også offeret, det selvsamme offeret som han bar fram.”

”Messen er derfor den samme som offeret som ble frambåret på korset. Uansett hvor mange ganger det blir båret fram, eller samme hvor mange plasser på en og samme gang, er dette det samme som Kristi offer. Kristus bærer for evig tid seg selv fram som offer i Messen”[17]

 

MEN JESUS SA JO: “DET ER FULLBRAKT!”

Alle sanne troende elsker lyden av disse ordene: ”Det er fullbrakt!” (Joh 19:30). For dette er den underfulle proklamasjonen som betydde at Herrens lidelse omsider var over. Han hadde fullbrakt sitt oppdrag! Jesus hadde levd et sorgenes liv, båret byrdene for en verden som var gal. Han hadde blitt forkastet av alle, endog sin nærmeste venn. Han hadde levd et fullkomment liv, for Gud og mennesker og hans belønning her på jorden var å bli latterliggjort, spyttet på, skamslått til det ugjenkjennelige, og omsider naglet til et kors. Likevel gjorde han det villig, fordi det var Faderes vilje å ofre ham for å tilfredstille straffen for all synd i verden i fortid, nåtid og fremtid!

Men her er, ifølge en romersk-katolsk prest, er den ”reelle betydningen” av ordene ”det er fullbrakt!”: ”Disse ordene betyr ikke at offeret var fullbrakt, men at han hadde fullført sitt normale, jordiske liv og at nå var et evig offer... Han begynte derfor sin varige karriere som et evig offer for den nye lov.”[18] Ifølge Rom må derfor Jesus fortsette å dø i all evighet – for våre synder.

Har du noensinne undret deg over hvorfor alle katolske kirker fremdeles har Jesus hengende på korset? Alle krusifikser viser Jesus naglet fast, og dette forteller den virkelige katolske historien om at Jesus fremdeles død for verdens synder. Problemet er bare at dette er en løgn. Vi trenger bare å se hen til Skriften for å se sannheten.

 

TILBAKE TIL BOKEN

Brevet til Hebreerne taler om Kristi offer ”en gang for alle” på korset, ikke et daglig offer på alle altre. Bibelen gjentar med klare og entydige ord og bestemte former at Kristi offer på Golgata var fullbrakt i det ene offeret. Og at det aldri mer skulle gjentas står entydig i Hebreerne kapitel 7, kapitel 9 og kapitel 10.

For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv. (Heb 7:27)

ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. (Heb 9:12)

og heller ikke forat han flere ganger skulde ofre seg selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verden ble grunnlagt; men nå er han åpenbaret en gangved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dømmes, således skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham. (Heb 9:25-28)

og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; men han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. (Heb 10:10-14).

 Merk deg at det i alle disse versene repeteres ”en gang for alle” som viser hvor fullkomment, absolutt og endegyldig Jesu’ offer var! Hans gjerning på korset utgjorde en historisk handling som aldri trenger repeteres og som fakta talt aldri kan repeteres. Som også Paulus sier: ”fordi vi vet at etterat Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere noen makt over ham; for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud.” (Rom 6:9-10). Enhver tankebygning om et vedvarende offer for synden er verre den fånyttes, det er gudsbespottende og det er en entydig oppfyllelse av Skriften: ”da de [som] på ny korsfester Guds Sønn for seg [...] gjør ham til spott.” (Heb 6:6).

 

JESUS ER DEN ENESTE PRESTEN

Jesus ble ikke bare det fullkomne syndoffer, men etter å ha blitt akseptert av Gud som et absolutt oppfyllende offer for kravene fra den gamle pakt, ble han ”mellommann for en bedre pakt” (Heb 8:6). Det betyr at Jesus er øversteprest for alle sanne troende. ”Det fins en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus”. (1Tim 2:5).

Bibelen lærer oss at Jesu Kristi presteskap er unikt, “Du er prest til evig tid etter Malkitzedeks vis” (Salme 110:4 og Heb 7:17). ”... er prest til evig tid [og] har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid,” (Heb 7:17,24)

Likevel lærer romerkirken at apostlene ble ordinert av Jesus i egen høye person (under nattverden) til å videreføre den offeret han skulle gjøre på korset. Og at denne ordinasjonen har blitt videreført ned gjennom århundrene til vår generasjon av prester. Derfor lærer faktisk Rom at hennes prester viderefører Jesu prestedømme, og at de kalles ”andre Kristuser” (alter Christus, på latin).  

Dette forklarer den store ære og heder som blir vist romersk-katolske prester. Den franske katolske helgenen J.B.M. Vianney sa at “Der hvor der ikke er noen prest er det heller intet offer, og der hvor det intet offer er, er der heller ingen religion... uten presten ville Herrens lidelse og død vært nytteløs for oss ... forstå derfor prestens makt! Ved ett eneste ord fra hans lepper forvandler han et stykke brød til en gud! En større handling i seg selv enn skapelsen av en verden.” Han sa også: ”Hvis jeg skulle møte en prest og en engel, ville jeg hilse presten før jeg hilste engelen. Engelen er en venn av Gud, men presten står i Guds sted... nest ved Gud er presten ALT!” Hvilken ydmykelse for Jesus Kristus, han som har blitt gitt det navnet som står ”over alle andre navn.”

 ENDRER DA IKKE ROM SEG?

Idag er det mange som uttrykker håp om at Rom vender seg mot skrifttro kristendom. De peker på de mange reformene fra det annet Vatikankonsil (som det at Messene kan utføres på andre språk enn latin, lettelsen på tabuer som å ete kjøtt på fredag, etc.) og også til den stadig voksende karismatiske fornyelsen. Det er sant at alt dette virker som positive endringer, og mange fryder seg over dem; men de fleste unnlater å forstå at disse endringene bare er overfladiske. For Rom kan aldri fornekte Messeofferet; bare strømlinjeforme det nok til å holde dets betydning skjult. Pave Angelo Giuseppe Roncalli[19] slo dette fast at hans kirke er bundet “til alle de kirkens læresetninger i helhet og nøyaktighet, slik det fortsatt skinner fram fra Trientekonsilet og det første Vatikankonsil.[20]

Det er tydelig at hele det romerske læresystem og troslære er grunnlagt på premissene om Jesu Kristi vedvarende offer for synd.”

”Det bør være enkelt å se hvorfor Messen har en så viktig plass i Kirkens liv. Messen er selve kjernen i den romersk-katolske kirke. Innen den er kirkens liv og eksistens sentrert. Dersom det ikke fins noen messe, ville det heller ikke være noen katolsk kirke. Messen er vår tilbedelseshandling, en handling som vi vet er Gud verdig, fordi den er ofringen av Guds egen sønn.”

”Det som ofrene i det gamle pakt ikke klarte å oppfylle, og som ingen annen form for menneskelig tilbedelse kan oppfylle, det oppfyller Messen: Fullkommen soning for synd.”  

”Sjelene til dem som ennå ikke er født, sammen med dem som nå lever, og de som har blitt født etter Kristi offer, trenger alle den frelse som Kristus har vunnet for oss. Det er gjennom messen, så vel som gjennom de andre sakramentene at virkningen av Kristi frelse blir menneskers sjeler til del”.[21]  

Det er dermed gjort entydig klar at Rom for alltid vil sette sin lit til Messen for evig syndstilgivelse. Å fjerne denne læren fra hennes teologi, ville være som å knekke alle de bærende pillarene i et stort hus som da ville ha falt sammen.

 

PAULI ABSOLUTTE ADVARSEL

Mens jeg satt der, lamslått over å ha lest ”han være forbannet”-tekstene fra Trientekonsilet, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan disse forbannelsene nødvendigvis må falle tilbake på deres egne hoder basert på det vår broder Paulus roper ut på tvers og langs av århundredene:

”Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannet!” (Gal 1:8)

Ikke bare advarer Paulus mot at en autentisk engel fra himmelen ikke måtte tas alvorlig når han taler et ”annet evangelium”, men han gir den absolutte advarsel: ”...selv om vi!” Paulus advarer galaterne meget sterkt, om ikke engang å lytte til ham, den ledende apostelen [til hedningene] og den sanne læres mester. Altså om endog han selv skulle begynne å forkynne en annen grunnleggende lære enn evangeliet. Hvor mye mer må vi ikke da forkaste de forkvaklede tradisjoner og praksiser i et system som ikke bare er ubibelsk, men som faktisk er gjennomsyret av mystisisme, og balanserer på avgrunnen over det okkulte!

 DEFINISJONEN AV ”KULT”

Jeg er ganske sikker på at mange av dere som leser dette, kanskje undrer dere over om (og når) jeg kom til å bruke dette ordet. I dag blir ordet ”kult” brukt uten særlig forståelse. Folk synes altfor ivrige til å bruke det for å beskrive en hvilken som helst enkeltperson eller gruppe som ikke er entydig enig med dem. Jeg bruker fra min side ikke ordet med lett hjerte. Men så langt som jeg kan se utfra Bibelen, er en person bare i fare for å falle sammen med disse ”falske brødre” ved å rote tre grunnleggende spørsmål når det gjelder Bibelens sannhet (disse er svært kortfattet, for bruk som eksempel her).

1.      HVEM: Jesus er Guds Sønn, Gud Sønnen, Universets skaper.

2.      HVA: Han kom for å dø én gang for alle, for menneskehetens synder, og deretter stå opp fra de døde som den evige øversteprest for alle sanne troende.

3.      HVORDAN: En person kan nyte godene av Kristi død for synd ved å bli rettferdiggjort ved tro og hvile i Kristi fullbrakte verkj, og bli eier av Guds evigvarende gratis gave, som er evig liv (frelse).

Den romersk-katolske kirke har blitt godtatt som sann, kristen, tro, først og fremst fordi det allment er kjent at deres teologi er regelrett ortodoks når det gjelder punkt 1. Men som vi har påpekt i disse to krønikene, er de ganske vaklende når det gjelder forsoningen som ligger i Kristi stedfortredende død for syndere (2). Om det da likevel skulle finnes noen tvil overhode, når det gjelder hvorvidt den romersk-katolske kirke er autentisk og bibelsk Kristen, så skal vi ta en komplett og grundig studie av den romerske læren om dette i den tredje katolske krøniken.

 

 

 

FOTNOTER

 

Første katolske krønike:

Evkaristien ―­ å ete guds kjøtt

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

Man kan undre seg over hvorfor jeg i skriftanalyse av den romersk-katolske kirkes læresetninger velger å ta for meg den romersk-katolske tolkningen av Herrens Nattverd (oftest kjent som ”kommunionen” i denne første av mine ”katolske krøniker”. De fleste protestanter i dag (protestanter er i dag en sekkebetegnelse for alle kristne utenfor den romersk-katolske og ortodokse kirke) ville trolig heller ventet at jeg tok for meg de mer tydelige fravik fra bibelsk lære slik som tilbedelse av og bønner til jomfru Maria, pavens ufeilbarhet, skjærsilden og bønner for de døde, historien bak tortur og brenning av anklagede ”kjettere” og slike ting som vi ganske sikkert skal se nærmere på i senere krøniker.

Likevel vil jeg i denne første artikkelen gå helt til røttene, før vi begynner å granske de forskjellige greinene i romersk lære og praksis. Enhver katolikk som har endog litt kunnskap om hva deres kirke lærer, vet at det sentrale fokus for samlingene (messen) er evkaristen.

 

EVKARISTEN

Selve ordet ”evkaristen” er det greske ordet som betyr ”takksigelse”.[1] I evangeliene leser vi om det siste måltidet at Jesus “takker" før han bryter brødet (Lukas 22:19), og derfor har dette blitt et egennavn for nattverden i den tidlige katolske kirken. Idag er det mer allminnelig assosiert med elementer i kommunionen, spesielt ”oblaten” eller ”kjeksen”, selv om seremonien fremdeles kalles ”den hellige evkaristen”.

Nå undrer du deg kanskje over hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på å forklare noe så harmløst som seremonien som over hele verden er kjent som ’kommunionen’. Dersom du noensinne har vært i en kirke (protestantisk eller katolsk), har du sikkert tatt del i en nattverdsgudstjeneste. Hvorfor skal vi da lage så mye oppstyr rundt brødet og vinen? Ja, hvorfor det? Svaret er at det er fordi det er der likheten mellom evangelikal kristen nattverd og romersk-katolsk kommunion slutter – med brødet og vinen.

 

TRANSSUBSTANSIASJONSLÆREN

Dette 25-bokstavers lange ordet er i seg selv et helt teologisk kapitel ... og navnet på en læresetning, hvorfor det springer fram de mest forbløffende troslærer og praksiser som noensinne har blitt undervist i religionens navn. Svært, svært få mennesker vet hva den romersk-katolske kirke egentlig tror og lærer om dette. Og jeg er overbevist om at enda færre katolikker selv skjønner hva det er de tar del i. Fra sin barndom av er ”dette er Kristi legeme” alt de har hørt når presten forsiktig la oblaten[2] på tungen deres. Og etterhvert som de vokste til ble det så naturlig og en del av et normalt religiøst liv at de i sine sinn ikke engang stilte spørsmål ved det faktum at Jesus Kristus faktisk var tilstede i munnen deres.

Det kan være vanskelig for deg å fatte dette, men det er faktisk, bokstavelig talt, hva ”transubstansiasjon” betyr og som den romersk-katolske kirke lærer sine masser at brødet og vinen som presten velsigner under liturgien (seremonien) blir. Selv om dette i seg selv kommer til å sjokkere deg, er dette knapt å skrape i overflaten. For implikasjonene og de praktiske konklusjonene av denne læren er faktisk sjelerystende.

 

EKSKLUSIV AUTORITET

For eksempel lærer den romersk-katolske kirke at siden prestene deres er de eneste som har autoritet fra Gud til å uttale velsignelsen som endrer elementene i kommunionen til Jesu reelle legeme og blod, så er de derfor den eneste kirken hvor Jesus er ”fysisk til stede”, endog i dag. La meg sitere et brev som ble skrevet til en av jentene i organisasjonen vår fra en hengiven katolikk:

”Å forklare den romersk-katolske kirke krever mange bind, men grunnleggende sett ble den romersk-katolske kirke grunnlagt av Jesus Kristus da han var her på jorden. Dette er den eneste kirken som er grunnlagt av Jesus. Det viktigste vi har i vår kirke er at Jesus er midt i blant oss i den hellige evkaristen. Han er virkelig her, med legeme, sjel og guddom. Han er Gud og Hans allmakt kan gjøre alt han ønsker, og han har bestemt seg for å være med oss til verdens ende i form av oblaten (”kjeksen”) i den hellige kommunionen.

Skulle du tro at dette bare var en løsrevet mening fra en eller annen ytterliggående person i kirken, eller at den romersk-katolske kirke som sådan verken lærer eller tror dette, så ber jeg deg fortsette å lese videre. Dette er nemlig Roms offisielle lære, og ifølge ugjenkallige kirkedekreter (kalt dogmer), er alle som tviler på dette, eksplisitt og udiskutabelt forbannet og dømt for all evighet.

 

TRIENT-KONSILET

Mens Europa formelig stod i brann etter det sekstende århundres reformasjon, samlet den romersk-katolske kirke sammen sine teologer som i over tretti år arbeidet på å klarere en uttalelse om transsubtansiasjonslæren. Dette dokumentet er, fremdeles i dag, standard for katolsk lære:

Da det annet Vatikankonsil  begynte i 1963, proklamerte pave Angelo Roncalli[3] følgende: ”Jeg aksepterer helt og holdent alt som er blitt bestemt og proklamert ved Trient-konsilet”. Hva var det så Trient-konsilet bestemte og proklamerte? Noen av de første delene følger her:

Kanon I: Dersom noen fornekter at legemet og blodet, sammen med sjelen og guddommen til vår Herre Jesus Kristus, og derfor hele Kristus, visselig, virkelig og legemlig er til stede i den hellige evkaristens sakrament; og sier at han bare er i den symbolsk, eller figurativt, da skal han være forbannet.”

Kanon II: ”Dersom noen skal si at brødets og vinens legemer forblir vin og brød i den hellige evkaristens sakrament, sammen med Kristi legeme og blod, da skal han være forbannet.”

Kanon III: ”Dersom noen sier at Kristus, Guds enbårne sønn, ikke skal tilbedes i den hellige evkaristens sakrament, endog med åpen tilbedelse i Latria[4], og derfor ikke skal æres i noen spesifikk festival eller feiring, og ikke skal bæres fram i betydelige prosesjoner ifølge de universelle ritene og skikkene til den romersk-katolske kirke, og at han ikke blir offentlig fremstilt for folk for å tilbedes, og at de som tilber og dyrker ham er avgudsdyrkere, da skal han være forbannet!”.

 

TILBEDELSEN AV OBLATEN

”Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde ... du skal ikke bøye deg for dem eller tjene dem...”[5]

”Gud er ånd, og de som tilber Ham må tilbe i ånd og sannhet”.[6]

I Kanon III blir det nevnt en tilbedelse som blir kalt ”latria”. Dette er ikke bare en ”eldgammel skikk”, men blir praktisert i dag, i hver eneste messe. Etter at brødet angivelig har blitt ”forvandlet” til Kristus av presten, blir den plassert i en holder som kalles en monstrans[7]. Og foran denne monstransen må katolikkene bøye seg i ærefrykt (det kalles ”knefall”) for denne oblaten, som var den Gud! Noen ganger/steder har man prosesjoner der man marsjerer i ærefrykt mens forsamlingen bøyer seg og tilber og lovsynger dette brødstykket.

Den romersk-katolske læren om at Jesus Kristus er fysisk tilstede i hver minste brødsmule skaper en lang rekke læremessige, såvel som praktiske problemer. Som eksempel kan vi nevne; når gudstjenesten er over – hva skjer da med alle reste-oblatene som har blitt ”forvandlet til Kristus”? Forandres de tilbake til brød igjen når presten går hjem? Nei, de gjør nok ikke det. For ifølge Kanon IV fra Trient-konsilet, forblir de kjøtt. Og tro ikke at et 400 år gammelt dekret bare er et støvete gammelt manuskript i en museumsmonter et eller annet sted. Det blir fremdeles fulgt til punkt og prikke med iver og glød. Som et eksempel. Her er et klipp fra en offisiell katolsk husmanual, utgitt i 1978:

”Jesus Kristus opphører ikke å eksistere selv om det ser ut som brød og vin etter at messen er over. Enn videre, enkelte oblater blir vanligvis oppbevart i alle katolske kirker. I disse oblatene er Jesus fysisk og visselig til stede, så lenge det ser ut som brød. Katolikker har derfor den gledelige praksis å ”besøke” vår Herre Jesus i sine kirker for å takke ham, tilbe ham, be ham om hjelp og tilgivelse. Sagt på en annen måte: Å gjøre ham til sentrum i sine daglige liv.”[8] Dette er en utrolig tolkning av hvordan du kan gjøre Jesus til sentrum i ditt daglige liv.

 

NÅR OPPSTO DENNE LÆREN?Læren om transubstantiasjonen har ikke røtter tilbake til det siste måltidet Jesus spiste, slik de fleste katolikker tror. Faktum er at det var et kontroversielt emne i mange århundreder før det omsider ble et dogme (noe som betyr at det er blitt gjort til en gjenstand vesentlig for frelse ifølge Rom). Tanken om et fysisk nærvær ble bare vagt brukt av enkelte, slik som Ambrosius, men det var ikke før i 831 EK at benediktinermunken Paschasius Radbertus[9] publiserte en utlegning som åpent gikk god for denne læren. Selv derfra og i nesten fire århundrer til, raste den teologiske krigen omkring denne læren blandt både biskoper og legfolk, til det fjerde Laterankonsil i 1215 EK offisielt definerte og kanoniserte det som et dogme (et ”dogme” er en læresetning eller en lære som verken kan reverseres eller motbevises. Den har, ifølge katolsk lære, like stor autoritet som Bibelen) av pave Innocents III.

Historikeren Tertullian forteller oss at da denne læren først begynte å bli undervist i Middelalderen, var det prester som var spesielt nøye med å ikke la smuler av brødet falle på gulvet, så ikke Jesu’ legeme skulle bli skadd, eller endog spist av en mus eller en hund! Det ble ført alvorlige diskusjoner om hva som skulle/måtte gjøres dersom en person ble syk og måtte kaste opp etter å ha tatt imot sakramentet. Ved konsilet i Konstanz, ble det argumentert at dersom en nattverdsgjest sølte ut noe av blodet på skjegget – da burde vedkommende brennes på bålet![10] (Ved slutten av det ellevte århundre, begynte enkelte i kirken å nekte lekfolket å drikke av begeret med vin, og omsider i 1415, vedtok Konsilet i Konstanz offisielt å nekte lekfolk å drikke av begeret med vinen. I dag har den enkelte kirke blitt fristilt i hvordan de vil forholde seg til spørsmålet).

 

ROMS SYN PÅ BIBELEN, GUDS ORD

Før vi fortsetter med å se nærmere på hva Bibelen har å si om dette, er det viktig å forstå det offisielle katolske synet på Skriften. Ifølge et udiskutabelt dekret fra kirken hevdes det at ”kirkens tradisjoner har lik autoritet med Bibelen”. Dette er ikke bare et teologisk synspunkt, men en vedtatt troslære fra Trient-konsilet i 1545. Men heller ikke det blir praktisert i hele kirken.

“Kirkens læresetninger kommer alltid til å være sams med Skriften... og det er gjennom kirkens lære at vi forstår sannhetene i Den Hellige Skrift. Det er den katolske kirke som har det siste ord når det gjelder å forstå betydningen av Guds Ord, slik Den Hellige Ånd åpenbarer det.”

Når det gjelder premissene som er satt for å tolke Bibelen:  ”... oftest er Skriftens mening søkt etter av dem som er spesielt opplært til dette formålet. Og de vet at ingen av deres konklusjoner når det gjelder utlegningen av Skriften som motsier de sannhetene som alltid har vært undervist av den ufeilbare kirke, kan være sanne.”[11]

Enhver person som tenker selv kan se hvordan en slik tolkningsmodell kan være farlig når den blir brukt for å manipulere Skriften til å bety hva som helst! Hvem har ikke sett dette i forskjellige sekter og kulter? Moonsekten, mormonerne og Jehovas Vitner søker alle som en støtte for sine falske læresetninger med ”nye åpenbaringer” og ”inspirerte tolkninger” av Skriften som hver for seg hevder at Den Hellige Ånd har avduket disse nye sannheter for deres ledere. Man åpner seg med det til all slags forførelser når de dømmer Bibelen eter hva deres kirke eller pastor lærer, i stedet for å dømme hva kirken og pastoren lærer – etter Bibelen.

 

 

KATOLSKE PRØVETEKSTER FORKLART

Med dette i tankene skal vi kort drløfte de to stedene i Skriften som Romerkirken bruker for å vise at Jesus selv lærte om transsubstantiasjon. 

”Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.”

Katolikker blir her fortalt at Jesus forklarte hvordan han bokstavelig tilbød dem sitt kjøtt og blod, slik at de kan få evig liv ved å fysisk ete Jesus. Med bare litegrann nærmere studie av hele skriftstedet (vers 27-71) er det tydelig at Jesus ikke snakket om fysisk mat og drikke, men åndelig.

Mat blir spist for å stille sult. Og i vers 35 sier Jesus: ”Den som kommer til meg skal aldri hungre.” Nå sier det seg selv at Jesus ikke lover noen form for evig frihet fra fysisk sult. Han snakker selvsagt om åndelig hunger som mennesket har etter rettferdighet og frelse. Og han lover dem som ”vil komme til ham” at han skal tilfredstille deres hunger for disse tingene til evig tid, og at det å komme til ham derfor er ”å ete”. (Se også Matt 5:6, 11:28, Joh 4:31-34).

Vi drikker også for å slukke tørsten, og nok en gang i vers 35 sier Jesus: ”Den som tror på meg skal aldri tørste”. Derfor er det å tro på Jesus det samme som å ”drikke”. Se også (Joh 4:13-14). Ingen kan si at Jesus her framsatte en lære om å ete og drikke hans bokstavelige blod og kjøtt for å oppnå evig liv, for i vers 63 sier han: ”Det er Ånden som gir liv, kjødet evner ingenting; de ordene jeg taler til dere, er Ånd, og liv.” Dermed understreker Jesus hva det er vi skal ete og drikke for å få evig liv (se også Matt 4:4).

Matt 26:26 og 28. “Dette er mitt legeme … dette er mitt blod”. Katolikker baserer hele sitt religiøse system på tolkningen av disse to versene. De lærer at her er det Jesus uttaler den første prestelige velsignelsen som på mystisk vis endrer brødet og vinen til hans legeme og blod.

Hvor fullstendig latterlig en slik konklusjon er, blir dokumentert av denne observasjonen: Han satt der foran dem og ble ikke forandret til vin og brød. Hans kjøtt var fremdeles på skjelettet hans, og blodet strømmet fremdeles i årene hans. Han forsvant ikke for å dukke opp i form av brød eller vin. La oss se nærmere på Jesu egne ord. Ingen kan nekte for at det her er brukt symbolspråk. Jesus sa ikke ”touto gignetai” (”Dette har blitt” eller ”dette er forvandlet til”) men ”touto esti” (dette symboliserer/representerer) (NT var skrevet på gresk, tross alt). Det er tydelig at Jesu mening ikke var bokstavelig, men symbolsk. Han var heller ikke den første i Bibelen som hevdet at et beger med væske faktisk var ”blod”.

En gang, da Davids helter hørte ham uttrykte et sterkt ønske om vann fra brønnen ved Betlehem, satte de seg selv i livsfare, brøt gjennom filisterfiendens rekker og hentet vann fra denne brønnen. Da David fant ut hva disse mennene hadde gjort for ham, nektet han å drikke vannet og sa: ”Er ikke dette blod fra de menn som satte sine liv på spill?” (2Sam 22:17).

Gjentatte ganger i evangeliene finner vi lignende metaforisk språkbruk. Jesus omtaler seg selv som ”døren”, ”vintreet”, ”lyset”, ”roten”, ”klippen” og ”Den lysende morgenstjerne” så vel som ”brødet”. Dette er skrevet på så enkelt språk at det er helt tydelig for den observante leser at Herrens nattverd var ment som et minnemåltid og ikke på noen måte et bokstavelig offer. ”Gjør dette til minne om meg” (Luk 22:19).

 

EKTE HEDENSK OPPHAV

Hvor kom så disse læresetningene og denne praksisen egentlig fra? Som så mange andre doktriner og riter innen romersk-katolisismen ble transubstantiasjonen først praktisert av hedenske religioner. Den fremstående historikeren Will Durant sier at troen på transsubtantiasjon, slik den blir praktisert i det romersk-katolske systemet er ”en av de eldste seremoniene i primitiv religionsutøvelse.”[12]. Synkretismen og mystisismen fra Midtøsten var store faktorer som påvirket vesten, spesielt Italia[13]. I Egypt helliget prestene kaker av kjøtt som angivelig skulle bli Osiris’ kjøtt! (Osiris var underverdenens gud som skulle dømme de døde[14]) Tanken om transubstantiasjon var også sterkt karakteristisk innen mithraismen, hvis kakesakramenter og haomo-drikk er svært like med den katolske evkaristritene.»[15]

Tanken på å ete guddommens kjøtt var mest populær blant folk i Mexico og sentral-Amerika lenge før de hadde hørt om Kristus; og da spanske misjonærer først kom dit, ”var de sterkt forundret, da de fikk se en religiøs rite som minnet dem om deres egen kommunion ... et bilde laget av mel ... og etter at prestene hadde helliget den, ble den distribuert av folket som åt den, fordi prestene sa at de var guds kjøtt.[16]

 

HVORFOR LÆRER DE DET DA?

Før vi avslutter denne første artikkelen, må vi stille følgende spørsmål: ”Hvorfor trenger den romersk-katolske kirke å ha et slikt dogme som sier at Jesus vil at de skal ete hans kjøtt bokstavelig? Det er det som virkelig forbløffet meg mens jeg leste katekismen og manualene som er utgitt. Men svaret på det spørsmålet er ikke noe hyggelig svar. Som jeg har sagt før, er følgene av og de praktiske konklusjonene  når det gjelder læren om transubstantiasjonen spesielt verre enn læren i seg selv, og blir som et stort spindelvev spunnet av en aktiv edderkopp, fordi Roms dogmer begynner ved navet og sprer seg ut som spiler i et hjul).

I den neste artikkelen skal vi se nærmere på følgen av transubstantiasjonen i offisiell katolsk systematisk teologi: Messeofferet.

 

 

 

SLUTTNOTER

  

 

Alle mennesker, også Guds apostler, profeter, lærere, evangelister, etc. kan falle i synd. Det baserer seg på at vi som mennesker har en syndig natur som til tider er som en løpsk hest, til andre tider som et stedig esel, andre ganger som en stolt og kneisende katt, men også som en rabiat hund. Helliggjørelsen handler om å temme hesten, disiplinere eselet, kue katten og helbrede den rabiate hunden.

Eller, for å si det på en annen måte: Når man faller, skal man ikke bli liggende. Ei heller skal man på militært vis bli liggende i gjørma og åle seg fremover. Som Jesus selv sa det: ”Gå bort (videre i livet ditt) og synd ikke mer!”

Hvis man nekter å ta et oppgjør med synden, la oss for argumentets skyld holde oss til en synd som er aktuell for mange; løgn, så vil det bare føre til en ting; et absolutt fall med fordømmelse som følger. 1Tim 1:10 er klokkeklar når det står at det er i strid med den sunne lære å være en løgner. (Som en digresjon her skal jeg vise til Titus 1:12-13, hvor det står at alle kretere er løgnere, og Paulus understreker at det er et sant vitnesbyrd. Hvorfor jeg tar dette med her, skal jeg komme tilbake til senere).

SANNHETEN

Før vi går videre skal vi ta med oss følgende utsagn fra Sir Winston Churchill, som sier: ”Sannheten er urokkelig. Ondskapen kan angripe den, uvitenheten kan forsøke å latterliggjøre den, men til syvende og sist står den fast”.

De hebraiske ordene for respektive ”sannhet” og ”løgn” er interessante. Sannhet heter ”Emet” og Løgn heter ”Sheker”. Jødisk barnelærdom, har det blitt meg fortalt forteller at skrivemåten forteller oss om disse tos natur (se bildet!).

Ordet for sannhet, emet, (til venstre på bildet) består av første, midterste og siste bokstav i det hebraiske alefbetet, og er derfor helhetlig (begynnelse, midte, slutt). Men mer enn det. Det står med føttene solid plantet og trygt. Ordet for løgn, sheker, derimot består av tre av de fem siste bokstavene av alefbetet, og må, på grunn av at det står på én fot, forsøke å balansere så det ikke faller, akkurat som en løgn. Det skal så lite, så lite, til for at en løgn velter og blir avslørt!

HINNS LØGNER

Den såkalte ’evangelisten’ Benny Hinn har gang på gang på gang på gang blitt avslørt som en løgner, dog uten å reise seg opp og ta et oppgjør med løgnen, og da snakker jeg først og fremst ikke om de teologiske løgnene som endog Ulf Ekman protesterte mot under førstnevntes besøk i Uppsala nylig.

Toufik Benedictus Hinn (ja, det er hva han egentlig heter!) ble født i Jafo, i Israel i 1952, men er ikke israeler. Hans far var palestina-araber av gresk herkomst og tilhørte den greske kirken, som en relativt stor gruppe av de ’kristne’ palestina-araberne gjør. Hans mor tilhørte den eldste nasjonale hedningekirke i verden, den armenske. Hinn ble derfor oppdratt i øst-kirkelig tradisjoner, sier enkelte kilder.

Hinn selv, derimot sier: ”Min oppdragelse var selvsagt katolsk, i og med at jeg gikk på den katolske skolen i Jaffa, Israel. Derfor har jeg også en katolsk innstilling. Da jeg ble født på nytt var jeg fortsatt katolsk på alle måter, i tanker og oppførsel” (Christianity Today, Sept. 3, 1991.)

Hinn har dessuten flere ganger hevdet at hans far var ordfører i Jafo (Jaffa) da han ble født, men dette har like mange ganger blitt avvist som en løgn. Hinn har imidlertid aldri korrigert seg (The Quarterly Journal, July-September 1992, pp. 1, 10-14).

Den offisielle historien forteller at Hinn som 16-åring, i Canada, konverterte til pinsebevegelsen, men han har til dags dato aldri vært medlem i den amerikanske pinsebevegelsen.

KATHRYN KUHLMAN

Hinn anser selv den såkalte ”mirakelforkynnersken” Kathryn Kuhlman som sin mentor, selv om han aldri har møtt henne. Kuhlman var hvorom allting er, ingen kristen. Hun fremviste flere ganger på de såkalte mirakelmøtene sine ”stigmata” – med blødninger fra sår som uprovosert åpner seg i håndflatene, og andre steder på kroppen. Stigmata er ikke et vanlig fenomen, men i de tilfeller det forekommer er det enten snakk om okkulte (demoniske) eller romersk-katolske omstendigheter.

HELBREDELSER

Hinn har offentlig fremsatt påstander om at han har en spesiell gave til å helbrede syke. Det at jeg kritiserer dette her betyr ikke at jeg ikke tror på nådegaven/e det er å helbrede syke, men at jeg ikke tror på Benny Hinn. Årsakene er mangslungne: Ikke minst at en rekke reportasjer på TV, som i Inside Edition, Dateline NBC (Australsk 60 minutes!) og flere andre har trukket disse spørsmålene i tvil.

Når og hvis Gud helbreder tror jeg helbredelsen er så fullkommen at det ikke vil finnes rom for tvil. Tvert om vil alle som forsøker å rive ned sannheten stå tilbake med skjegget i den ordspråksaktige postkassen.

PROFETIENE

Hinn er ikke minst kjent for å ha fremsagt en rekke tidfestede profetier som ikke har gått i oppfyllelse. Blant annet skulle USA i løpet av 1990-årene få en kvinnelig president, Gud skulle utslette alle homoseksuelle i USA, Fidel Castro skulle dø, hele Østkysten i USA skulle under 1990-tallet bli ødelagt av store jordskjelv, og at tusener skulle oppstå fra de døde, dersom deres kjære la de dødes hender på TV-apparatet når Benny Hinn talte via TV.

Regissør for et TV-program som ble sendt på TV-kanalen HBO (Home Box Office) med tittelen ”A Question of Miracles” sa at de hadde gledet seg til å vise mirakler på TV-skjermen og å lage en sterk historie på det, men at de ikke fant ett eneste tilfelle der mennesker var blitt helbredet av Benny Hinn.

Overvåkingsgrupper som amerikansk-baserte Ministry Watch, som utsteder anbefalinger på grunnlag av økonomiske undersøkelser hvem kristne bør støtte og ikke, advarte i 2005 om et alvorlig pengesløseri innad i Benny Hinn Ministries, og heller be om at Hinn omvendte seg fra sløseriet. Benny Hinns organisasjon har valgt å holde seg uavhengig fra de evangelikale kirkesamfunnenes rådssammenslutning for økonomisk etterrettelighet (ECFA).

Et knapt år senere bad Benny Hinn Ministries sine givere om en spesiell gave på 36 millioner dollar for å kjøpe et nytt Gulfstream G4SP, jetfly, som i tillegg koster 600 000 dollar i årlig vedlikehold og drift.

ALVORLIG SYKE; NEI TAKK!

Når Hinn arrangerer sine store helbredelsesmøter får aldri virkelig alvorlig syke komme opp på scenen. Nære venner av meg, har selv overvært dette, da en annen av deres venner som satt i rullestol, ønsket å bli helbredet. Da de syke ble kalt fram til podiet, og han begynte å rulle seg fremover; snudde Hinn seg mot ham og hveste: ”THAT MAN! GET HIM OUT OF HERE! GET HIM OUT! GET HIM OUT!”. Hva vitner det om?

Et annet øyenvitne forteller at Hinn under et korstog i Denver i 1999 ble så ’salvet’ at han begynte å growle (for de som ikke vet hva growling er, er det å snakke med en dyp, gurglende røst, slik mange vokalister i death metal-band gjør. I samme stemmeleie ikke bare advarte han tilhørerne om å tale imot eller løfte sine hender imot seg selv og hans organisasjon, men lyste en konkret forbannelse over alle som prøvde å gjøre noe sånt.

Det amerikanske TV-selskapet CBC brukte showet “The Fifth Estate” til å avsløre Hinn i 2004. Ved hjelp av skjulte kameraer og vitnesbyrd fra korstogene, forsøkte de å finne dokumentasjon på misbruk av penger, fabrikering av påståtte helbredelser, og de bekreftet at virkelig alvorlig syke ALDRI  får komme fram til Hinn. Dette blir også bekreftet i Mastergradsoppgaven til den CP-rammede baptistevangelisten Justin Peters, så vel som i et canadisk TV-opptak fra et møte der den unge kvinnen Grace, som led av muskeldystrofi, ble ledet ut og bort fra Hinn.

Hinns organisasjon hevder at ”ingen helbredelser blir vist på TV uten at de først er verifisert av leger eller medisinsk kyndig personell”. Da ”Fifth Estate” bad om å få se disse verifikasjonene, med henvisning til 70 angivelige mirakler, viste det seg at over halvparten av dem var blitt kringkastet – uten noen form for verifikasjon. Under press frigav Hinns organisasjon informasjon om fem mirakler, som hadde funnet sted over en periode på flere år, men teamet klarte ikke å få bekreftet noen av disse. De klarte derimot å spore opp flere mennesker, i USA og Canada, som angivelig skulle ha blitt helbredet på Benny Hinns møter, bare for å oppdage at ingen av dem var blitt helbredet.

Hinn hevder å engang ha helbredet en hjernesvulstrammet, men da Inside Edition fulgte opp saken, viste det seg at hjernesvulsten fremdeles var der.

En døv kvinne ’ble helbredet’ på et annet møte, men hennes private lege forteller at hun aldri noensinne var døv.

En kvinne i Houston, Texas ble kurert fra lungekreft. Hinn ropte: ”Den kommer aldri tilbake.” Kvinnen døde to måneder senere – av lungekreft, fordi hun nektet å tro på legen sin, som sa at hun fremdeles hadde lungekreft.

Hinn hevder å ha vekket om en død mann på platformen under et møte i Ghana. ”Vi har det på video!” sier Hinn, men nekter å vise videoen.

Pastor Larry Thomas, som utgir bladet “The Inkhorn” skrev i 1995: ”...helbredelsestelevangelisten har et veldokumentert rykte om fabrikasjoner, oppspinn, sannhetsomgåelser, overdrivelser og grove uttalte feil. Når man forsøker å verifiserte historiene hans ender de oftest opp med å ikke holde vann. Hinn har løyet om alt fra sine tre ulike omvendelseshistorier til hans fars politiske karriere, til stammingen han angivelig skal ha hatt som gutt, og et flykrasj der han kom fullstendig uskadd fra hendelse (The Inkhorn, August 1995, side 13).

Den svenske kristelige avisen ”Dagen” trekker også fram dette med mirakler som er vanskelige å bevise. Dette kan du lese nærmere om her. Jeg skal bare nevne et par eksempler fra deres artikkel.

Bokseren Evander Holyfield ble, ifølge Hinns organisasjon, helbredet for hjerteproblemer av Benny Hinn, noe som førte til at Holyfield donerte 265 000 dollar til Hinns organisasjon. Problemet var at Holyfield aldri hadde vært hjertesyk, men var blitt feildiagnostisert.

UETTERRETTELIGHET

Som 24-åring påstår Hinn og ha besøkt det katolske sykehuset i Saulte Sainte Marie i Ontario i Canada. Her påstår han at de syke formelig spratt ut av senger og rullestoler og bare ble friske, mens han sammen med syv katolske prester og tre pinsepastorer holdt bønnestund i sykehusets kapell.

Det er tydelig at Hinn har et alvorlig problem med troverdigheten. En av bøkene hans, ”Welcome Holy Spirit”, forteller om tildragelsen i Saulte Sainte Marie, hvor han angivelig skal ha blitt invitert til det katolske General Hospital i byen. Hinn forteller i boken:

”Jeg fikk en spesialinvitasjon fra Abbedissen ved et katolsk sykehus i området. Hun ville at jeg skulle gjennomføre en spesiell gudstjeneste for pasientene, sammen med tre andre pinseforkynnere og syv katolske prester. Kapellet hadde plass til omkring 150.” (side 231).

Hinn fortsetter med å fortelle hvordan kapellet var fylt av kronisk syke, sengeliggende og rullestolsittende pasienter, samt leger og sykepleiere som tilskuere. Han forteller hvordan han tok kontroll og at han og de andre begynte å salve og be for de syke. Sykehuset så deretter ut som om ”et jordskjelv hadde rast frem under Den Hellige Ånds ledelse” (side 234).

Etter det hele var over skal abbedissen ha sagt: ”Dette er jo underfullt. Vil du nå komme og legge hendene dine på pasientene som er på rommene?” Så skal mer enn femti leger og sykepleiere ha fulgt ham på turen gjennom sykehuset (side 234).

 ”Mens vi gikk gjennom sykehuset, falt de en etter en under Guds kraft. Vi begynte å be for en mann som røykte og han falt i Guds kraft med den brennende sigaretten fremdeles i munnen” (side 235).

Problemet er altså at det hele er fabrikert. Oppspinn. Tull, tøys og nissevas. Sykehuset har også utstedt en offisiell uttalelse der de avviser det hele. (Ouarterly Journal, Personal Freedom Outreach, July-Sept, 1995.)

Enda mer betydelig er det at ingen lokale aviser husker tildragelsen, og ingen av prestene er blitt identifiserte Pastor Larry Thomas, som utgir bladet “The Inkhorn” skrev i 1995: ”...helbredelsestelevangelisten har et veldokumentert rykte om fabrikasjoner, oppspinn, sannhetsomgåelser, overdrivelser og grove uttalte feil. Når man forsøker å verifiserte historiene hans ender de oftest opp med å ikke holde vann. Hinn har løyet om alt fra sine tre ulike omvendelseshistorier til hans fars politiske karriere, til stammingen han angivelig skal ha hatt som gutt, og et flykrasj der han kom fullstendig uskadd fra hendelse (The Inkhorn, August 1995, side 13).

Sainte Saulte Marie er en relativt liten by, så det er ingen grunn til å tro at noe slikt skulle gå upåaktet hen.

Videre hevder Hinn at han i 1976, da han var 24 år talte på en katolsk pikeskole i Jerusalem, med det som følge at alle jentene på skolen – samt alle nonnene – ble frelst. En enkel kontakt med den eneste katolske pikeskolen i Jerusalem, Schmidts Girl College, avslører imidlertid det hele som løgn. Skolen avviser endog at de ville ha sluppet verken en karismatisk forkynner – og langt mindre en protestantisk forkynner inn på skolen.

FALSK LÆRE

Hinn har ved flere anledninger hevdet at Gud inntar ham og taler gjennom ham ved å overta tankene og tungen hans til de grader at han selv ikke aner hva han sier. Hva har da skjedd med den Gud som er Ordens, ikke uordens Gud? Den amerikanske organisasjonen Biblical Discernment Ministries rettet kritikk mot dette i 1992.

Benny Hinn har flere ganger sagt at han fører samtaler med de døde, respektive profeten Elia og Kathryn Kuhlman. Dette er entydig fastslått i Bibelen å være galt (5Mos 18:10-12), og en styggedom for Herren.  

Den fremstående karismatiske teologen J. Rodman Williams advarer mot Hinn og sier at han er “henfallen til overdrivelser og ekstremisme. Utleggelsen av Bibelen [som Hinn gir] er ofte usunn og ubibelsk.” Han sier også at Hinn ”blander psykologiske teknikker med det åndelige”.

FALSKE PROFETIER

Som tidligere nevnt har Hinn fremført en rekke falske profetier. Philip L. Powell, som er leder for pinsebevegelsen i Australia, øyner lite håp om at Hinn kommer til å omvende seg, men håper likevel i det lengste. Han mener dessuten at Hinn burde vært refset offentlig på bibelsk vis, og kaller ham ”en falsk profet, helt klart”. Hinn proklamerte at innen 1999 skulle New Zealand bli en stor vekkelse til del. I stedet er det islam som har opplevd en vekkelse, ikke Guds menighet.

ALLE VEIER FØRER TIL ROM

Merkelig nok protesterte italienske pinsevenner og karismatikere på det sterkeste da Benny Hinn gjennomførte et større korstog i Italia. I 1996 nektet italienske Assemblies of God å støtte opp under korstoget, som ble støttet av en uavhengig pinsegruppering. Men selv de uavhengige pinsevennene lot seg sjokkere over at Hinn på det første møtet ikke engang åpnet Bibelen. På møtet den andre kvelden nektet den italienske tolken å oversette Hinns skamrosing av paven og den romersk-katolske kirken, samtidig som lovsangsgruppen nektet å synge. Korstoget endte med at arrangørene underskrev på et dokument der de avskrev all fremtidig kontakt med Hinn og alle forsøk på å invitere ham tilbake.

I 1997 ble han invitert til den australske grupperingen av Assemblies of God, hvor han også talte varmt om paven og den romersk-katolske kirken. Hinn fortalte om hvordan han hadde møtt kardinal Sin på Filippinene, og at han hadde underskrevet en avtale med ham om å ikke oppfordre katolikker til å forlate den romersk-katolske kirke. På sin side skulle ikke kardinalen forsøke å hindre katolikker å delta på møtene.

Det stanser imidlertid ikke der. Da Hinn ble intervjuet av Larry King på CNN gav han åpen tilslutning til avgudstemplene som fins både i Lourdes, Frankrike og Fatima i Portugal, og gikk endog til det skrittet å sammenligne disse med Bethesda-dammen som er nevnt i Bibelen. Lourdes og Fatima er begge knyttet til tilbedelsen av jomfru Maria – ikke til Jesus Kristus. Katolske oppslagsverker identifiserer Maria som kilden bak begge to, og i The Catholic Almanac står det om Fatima: ”Maria viste seg seks ganger mellom 13. mai og 13. oktober 1917 for tre barn på en eng kalt Cova da Iria utenfor Fatima nord for Lisboa. Hun bad barna være flinke å be rosenkransbønnen. Det folk flest ikke er klar over at rosenkransbønnen identifiserer Maria som ”medforsoner” sammen med Jesus, enda Bibelen i 1Tim 2:5 og 2Kor 5:21 slår fast at det bare fins en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus.

Benny Hinn fremmer også tanken om den romersk-katolske messen, med sitt kontinuerlige offer av Jesu legeme og blod. Problemet er at fundamentet for denne typen ”gudstjeneste”, er basert på blasfemi, basert på en fetisjismelogikk som reduserer den troende til en gude-eter. Legg merke til at Bibelen sier at Jesus døde en gang for alle og deretter stod opp fra de døde, og videre slår Paulus fast at dersom ikke Jesus er stått opp fra de døde – så er vår tro nytteløs. I den romersk-katolske messen ”dør Jesus tusentalls ganger hver eneste dag”, men han står aldri opp fra de døde... levende, to ganger fødte kristne kan ikke under noen omstendighet delta i en slik handling uten å ta åndelig skade.

Likevel ikke bare beskriver Hinn å ha deltatt i en slik messe, men går god for den. Under en messe i Amarillo, Texas, forteller han at han plutselig følte seg nummen i hele kroppen, og at han deretter strakte ut hånden og fikk tak i en kappe som føltes ”silkeaktig, deilig og myk... så følte jeg et legeme, formen av en kropp... og kroppen min ble nummen ... og Gud gav meg en åpenbaring, at når vi deltar i messen, så får vi del i Jesus selv. Han sa ikke, ”ta dette og et, dette representerer mitt legeme”, men ”dette er mitt legeme, som er brutt for dere”. Når man deltar i messen, får vi del i Kristus og vi blir fysisk helbredet. (The Confusing World Of Benny Hinn, G. Richard Fisher and M. Kurt Goedelman, pp. 132-133, quoting Praise The Lord Show, Trinity Broadcasting network, December 27, 1994.)

LØFTEBRYTEREN

Under et korstog i Las Vegas i 2001, lovet Hinn fra talerstolen at Benny Hinn Ministries, etter ’helbredelsen’ av den blinde 9-åringen William Vandenkolk, at de skulle sette opp et fond for ham til å dekke hans utgifter til fremtidig skolegang.  I ettertid har det imidlertid vist seg at Vandenkolk lider av retinoschisis, og at han fremdeles ikke bare er blind, men at han til dags dato (2010) ennå ikke har sett noe til fondet som Hinn angivelig skulle sette opp. Det til tross for at Hinn omsetter for mer enn 200 millioner dollar årlig.

Den 10. juni 2007, talte Benny Hinn i Auckland, New Zealand, da han stanset opp og skrikende skjelte ut en kvinne i salen:

”Hold kjeft. Du kan ikke snakke når jeg taler. Ingen kan gjøre det her. Vi kan ikke tillate at noen taler imot meg når jeg taler Guds Ord.”

Høres flott ut – og veldig åndelig, ikke sant? Likevel er det i strid med Bibelen, der selv Paulus sier at dersom en “i forsamlingen" får et ord fra Herren mens noen taler ”fra platformen” – skal den som taler ”fra platformen” tie!

Videre skjelte han ut foreldre med barn:

“Dette er Guds hus. Dere kan ikke la barna leke i midtgangene.” Til en annen forelder, insisterte Hinn: ”Dette er ikke ditt hus – og det er ikke et fotballbane” (enda det faktisk var akkurat dét det var – en fotballstadion!)
 
I samme møte skjedde dette, da han ble var en mann som vandret langs ytterkanten av lokalet: ”Kan du være så grei å finne deg et sete. Du må da forstå at det at du vandrer rundt distraherer meg i salvelsen, så sett deg ned!”

Enn mer interessant er det at hovedtaleren i denne samme “kirken” uken etterpå var eksil-tibetaneren og bekjennende marxist, Dalai Lama.

Da Benny Hinn var på Fiji i 2006, dukket det opp mennesker på møtene fullt utstyrt med krykker – selv om de ikkje tidligere hadde brukt krykker. Andre som mente seg ”helbredet” under møtene på lørdagen – var like syke igjen da mandagen kom.

Under møter i Bangalore, India, i 2005, ble det avslørt at de som påberopte seg å være helbredet under møtene var Hinns egne ”frivillige” medarbeidere. Ingen andre ’ble helbredet’. Det har flere ganger blitt påpekt at før Hinn taler sprer de ”frivillige” seg rundt om i salen, og når han ber om vitnesbyrd om helbredelse, kommer de løpende fra alle kanter og forteller ”Jeg har fått synet tilbake. Jeg er helbredet fra kreft. Jeg kan gå igjen. Hjertesykdommen min har blitt kurert…”

I 1998 kom det for dagen at to medlemmer i hans innerste krets døde av heroinmisbruk. Etter mange løfter om reformering av organisasjonen, sparket han en rekke av sine styremedlemmer og hyret den tidligere politimannen Mario C. Licciardello (Carmans’ bror) til å gjøre en undersøkelse av organisasjonen. Licciardello gikk så nøye til verks, at mer grums kom frem i dagen – og endte deretter opp med å bli saksøkt av Hinn. En dommer avviste søksmålet – fordi Hinn selv nektet å la seg intervjue av Licciardello. Licciardello gikk til motsøksmål, men samme dag som Hinn skulle gi sitt vitnesbyrd, døde Licciardello brått og uventet av hjerteattakk. Hinns organisasjon inngikk deretter en hemmelig avtale med hans kone – fikk dokumentene – som ble forseglet.

Det er altså rikelig av både vitnesbyrd og dokumentasjon som peker mot Benny Hinn heller enn for ham. Og det som peker mot ham er svært, svært negativt. 

Til slutt skal jeg vende tilbake til digresjonen jeg var innom helt i begynnelsen, der Paulus sier at alle kretere er løgnere – og understreker at dette er et sant vitnesbyrd.

Hva har så det med Benny Hinn å gjøre?

Vel, i det gamle testamente er det nevnt at Davids livvakt var ”kretere og filistere” (kreti og pleti). Filisterne var for ordens skyld et sjøfarende folk fra Kreta, og det er jo disse vår tids ”palestinere” hevder seg å stamme fra, enda de altså var greske (kretere) og ikke arabiske. Siden nå Benny Hinn er avslørt som løgner, er palestina-araber av opphav (filister), faller jo dette Damoklessverdet tungt ned på ham... trenger vi egentlig å si mer?

Et av de store problemene for kristne generelt, er den enorme mangelen på kunnskap om det gamle testamente, som på hebraisk kalles Tanakh (initialord av Torah, Navi'im og Khetuvim, [Loven, Profetene og Skriftene]). Hadde man hatt større kunnskap om dette, er det mye som ville vært klarere.

Vi kan for eksempel nevne begrepet halakha. Halakha (heb: הֲלָכָה) som betyr noe som "å gå, vandre, livsførsel, og altså er betegnelsen på en utlegning av Bibelen, en rettesnor. Dette er noe alle troende, begynnende med Peter, kan sette - men som også alle troende er nødt til å sette på prøve i Guds Ord. Vi kan godt bruke det nynorske ordet "Korleides" som en måte å kaste lys over det. "Kor går leida?" "Der går leida!".

Deler av det Martin Luther sa er å regne for Halakha, det samme gjelder deler av det Paulus sa, men Paulus setter et klart skille, når han sier: "Dette er det jeg som sier, ikke Herren!", det mangler hos Luther, dessverre. Den evnen til å skille mangler også hos mange åndelige lærere i moderne kristenhet.

En av de bedre kjente lignelsene til Jeshua/Jesus er den som blant annet står gjenfortalt i Matteus 7:24ff

 

Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vinden blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vinden blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort! Og da Jesus hadde endt denne tale, da var folket slått av forundring over hans lære; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.

 

Her vil jeg fremheve noen enkle punkter:

 

Forstandige menn(esker) bygger sine hus på fjell.

Hus som er bygget på fjell, blir stående når vinden herjer.

Uforstandige menn(esker) bygger sine hus på sand/grus/løse steiner

Hus som er bygget på sand/grus/løse steiner faller, når vinden herjer.

Flom er synonym med dom.

 

Her ser vi på mange måter (dog ikke bokstavelig) en klar domfellelse over den romersk-katolske kirke. La oss gå gjennom det hele punkt for punkt.

 

I Matteus sier Jeshua/Jesus til Shimon Kefa/Peter (jfr. Shem-Tov-manuskriptet): ”Salig er du, Shimon, Bar-Jona! for kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men min Fader i himmelen. Og jeg sier deg at du er en stein; og av slike steiner skal jeg bygge min bygning.”

 

Det råder, blant levende, to ganger fødte kristne, ingen som helst tvil om at Jesus er klippen. Dette blir da også stadfestet av Sha’ul/Paulus i 1Kor 10:4. Peter derimot er ikke klippen, slik den romersk-katolske kirken hevder, derimot var han en stein, noe Peter selv bekrefter med følgende ord: ”og bli også dere oppbygget som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5).

 

Et hus som er bygget av levende steiner, på steingrunn, det blir stående når Den Hellige Ånd kommer med loven (som tuktemester) og dommen (flommen), kommer.

 

Dersom et hus derimot er bygget, ikke på klippen, men på et fundament bestående av små steiner (sand, grus, eller løse steiner) så blir fundamentet litt etter litt vasket bort før huset på grunn av mangel på fundament (Jeshua Messias selv; jfr. 1Kor 3:11).

 

Hvordan kan så dette vise til den romersk-katolske kirke?

 

Svaret er enklere enn man skulle tro.

 

Den levende Kristi kirke er bygget på det historiske faktum at Jeshua/Jesus Messias stod opp fra de døde den 17. aviv/nisan (på førstegrødens dag, som førstegrøden av de hensovede, jfr. 1Kor 15:20) og på hans tomme grav.

 

Levende, sann, kristendom, er altså bygget på en tom grav.

Det er også død, falsk, kristendom.

 

Den romersk-katolske kirke er bygget på påstanden om at apostelen Peter kom til Rom og samarbeidet med Paulus der for å bygge menigheten i Rom. Likevel nevner ikke Paulus ham på noen måte, verken ved noen av navnene hans – eller på noen annen måte.

 

Den romersk-katolske kirke hevder at Peter er gravlagt under Peterskirken, og kaller Peter den første biskop av Rom og likeså den første pave, enda historiske dokumenter levner liten tvil om den første biskop av Rom faktisk var Llyn (Linus). Dette blir bekreftet av Ireneus (Against Heresies 3:3.3) og bekreftet av The Oxford Dictionary of Popes (Kelly, J. N. D, Oxford Dictionary of Popes, 2005).

 

[Et sidesprang her: Llyn (som var brite av fødsel) og fikk det latinske navnet Linus, ble biskop av Rom i 67, fem år etter at Paulus døde, og tre år etter at Peter døde, kan verken ha ”fått apostolisk suksesjon” fra noen av de ovennevnte, da begge hadde vært døde i flere år på det tidspunktet det angivelig skal ha skjedd. Dermed faller hele den romersk-katolske vranglæren om ”apostolisk suksesjon” (i romersk-katolsk forstand) i fisk. Det er jo forøvrig, Gud som kaller og utruster til apostler (1Kor 12:28), ikke andre mennesker, samme hvilke nådegaver de har. Legg forøvrig merke til at Shaul/Paulus klart advarer at det også fins ”falske apostler”, satans tjenere, som skaper seg om til ”apostler for Kristus”. La meg så understreke at jeg tror det fortsatt fins apostler i vår tid, ikke minst fordi det fins falske apostler. Det kan ikke eksistere noe som er falskt uten at det har et ekte motstykke, akkurat som man ikke kan kjøpe en ’medium’ drikke uten at det også fins ’large’ (stor) og ’small’ (liten) i salg.]

 

Det fins forøvrig heller intet historisk bevis for at Peter noensinne var i Rom. Jeg hadde faktisk så nær sagt: Snarere tvert imot.

 

De to romersk-katolske prestene/arkeologene Bellarmino Bagatti (1905-1990) and Józef Tadeusz Milik (1922-2006) oppdaget nemlig for snart seksti år siden – på den romersk-katolske eiendommen Dominus Flevit (der hvor gråtekirken ligger, i skråningen opp mot Oljeberget) ble det funnet flere graver fra tidlig kristen historie, blant disse søstrene Marias, Martas og deres bror Lazarus (andre) grav. Men mest oppsiktsvekkende, som ble funnet noen få meter unna, var ossuariet (beinskrinet) med påskriften: Shimon Bar-Jonah, som var apostelen Peters korrekte navn.

 

 

 

 

Apostelen Peters grav er altså funnet i Jerusalem, og folk vet det ikke! Det kan ikke være noen annen grunn til det enn at det ville ha blitt vanskelig for pavekirken å forklare hvorfor de i 1700 år har løyet om dette historiske faktum.

 

Alt dette er beskrevet i boken Gli Scavi del Dominus Flevit, av Bellarmino Bhagatti og Jozef Tadeuz Milik, dessverre synes det ikke som om boken er tilgjengelig i på norske biblioteker, selv om det fins andre bøker av begge forfatterne tilgjengelige.

 

For så å konkludere, nevner vi følgende:

 

Den levende, sanne kirke bygger på Jeshua/Jesus tomme grav.

Den døde, falske, kirke bygger også på en tom grav.

På samme måte som mørke betinger lys, natt betinger dag, pluss betinger minus, Gud betinger satan, betinger den falsk kirke en ekte kirke,  Enn videre, jo mørkere mørket blir, jo klarere må også lyset bli, og det som er i gråsonen i dag vil heller falle inn under mørket enn under lyset.

 

Om du ikke ser dette klart og tydelig i dag, kommer det en dom som vil gjøre det hele veldig klart. Jeg kan ikke tidfeste den, og ville ikke gjort det, om jeg hadde kunnet.

 

Da spørs det hvilken side du velger å stå på: Guds side, eller Roms (Vatikanets) side?

Det er neppe å overdriva når ein seier at alle nordmenn kjenner Petter Dass. Kan henda ikkje i detalj, men dei aller fleste veit i minsto at han var prest og at han var sterkt knytt til Nord-Noreg. Dei fleste, jamvel dei som ikkje hev pugga salmevers på skulen, koplar han nok lett til det som for ettertidi stend som den mest kjende salmen hans: "Herre Gud, ditt dyre navn og ære!" To spursmål steller seg nokso snøgt for dei som er meir nyfikne på mannen:

 

1. Kven var i grunnen denne gåtefulle presten frå Nord-Noreg?
2. Kvifor nytta han songen på den måten han gjorde?

 

Frihed, lethed og fylde

Dass var fødd og oppvaksen i hjarta av den perioden me kallar barokken, og han vert rekna for barokk-diktar, men i vår moderne tid finst det jamt fleire som meiner at Petter Dass ikkje var serleg barokk. Grunngjevinga deira er at det rett nok finst barokke stildrag i diktinga hans, men at avvika var større enn likskapane. Det siste var truleg ei av dei viktigaste årsakene til at han ikkje fekk uppleva vidfemnande aksept mellom litteraturkritikarane i samtida.

 

Parallellane til vår eigi tid er store, for folk flest tykkjest ha likt diktinga åt Dass. Serskilt gjeld dette Nord-Noreg, der versa åt den folkekjære presten vart pugga til ein kunde dei utanboks. Jamfører ein responsen på diktinga hans Petter Dass med vår eiga tid er det mest nærliggjande å draga fram filmkritikk, der majoriteten av filmkritikarane rosar "filmkunsten" opp i skyene - men for det meste ser heilt burt frå dei meir folkelege filmane som dreg folk til kinoane.

 

Kan ein so verja eit sovore standpunkt på empirisk grunnlag? Slik eg ser det, lyt svaret verta eit eintydeleg ja. Serdraga i barokken var servorne, ja, so "barokke" at ein i vår tid for det meste hev gløymt dei som stod attum dei. Jamvel dei mest framståande norske/danske diktarane innan barokken, Anders Bording og Thomas Kingo er mest heilt gløymde. Det er helst berre i høgkyrkjelege krinsar og innan kyrkjemusikalske og historiske krinsar desse vert nemnde. Sistnemnde vert sjeldan hugsa utover den kyrkjelege rømdi. Det same kan ein seia om Dorothea Engelbretsdotter, som mest berre vert hugsa for brevbytet med Petter Dass.

 

I boka "Nordlands Trompet"(1) skriv Nils M. Knutsen:

 

"Nei, Petter Dass visste nok godt at han med sin kunst ikke ville treffe "de Kloge", samtidens smaksdommere. Om han hadde villet, så kunne han kanskje ha forsøkt å treffe dem, for om han ikke var opplært på fransk, så var han i alle fall opplært på latin, han liksom alle andre embetsmenn i samtiden. Men saken er at han ville ikke. Hilsningsdiktet er nemlig også et protestdikt, en protest mot samtidslitteraturens dyrkning av fremmed, lærd og abstrakt skrivemåte, og en protest mot forfatternes neglisjering av det alminnelige publikum."

 

Petter Dass neitta altso å fylgja den litterære smaken frå samtida. Det fekk han svi for. Nordlands Trompet vart liggjande upublisert i 40 år og etter det gjekk det 100 år før "de Kloge" tok til å skyna kor mykje boka var verd, både som kunst og kan henda ikkje minst som læremiddel. Men dei ulærde bøndene og fiskarane - og dessutan embetsbrørne åt diktarpresten i nord - skyna kva verde verket hadde heilt frå byrjinga. (2)

 

Ein bør naturleg nok taka umsyn til utsegni frå Johann Sebastian Welhaven (3) når det galdt skilnadene mellom på den eine sida Dass og på hi sida Anders Bording og Thomas Kingo. Han meinte at diktinga til Dass hadde ein atterklang av "Frihed, Lethed og Fylde", samstundes som han stempla diktinga åt Anders Bording og Thomas Kingo som "tomme og kalde rimerier."

 

Fylgjande kraftsats fra eit ordskifte mellom ein norsklærar og ein elev høver godt inn her:

 

Eleven: Kan du skriva dikt?

Læraren: Nei, eg er vel helst for rimsmed på det beste.

 

Nett det sitatet frå Welhaven vil truleg dei fleste som tek seg tid til å lesa diktinga hans Petter Dass i vår tid segja seg samde i. Jamvel om språket nok er meir høgtidelegt og andektig og hev ein stor mun stemning i seg, jamført med moderne salmedikting som "Måne og Sol" (4):

 

Måne og sol, vindar og hav

Og blomar og born, skapte vår Gud

Himmel og jord, allting er Hans,

Herren vår Gud vil me takka.

 

Og frå Petter Dass:

 

GUD er GUD, om alle Land laa øde

GUD er GUD, om alle Mand var døde,

Om Folk forsvimler, i Herrens Himler

Utallig Vrimler, som slaar på Cimler

Hin Søde

 

For den som er kjend med diktinga hans Petter Dass er det ikkje vandt å sjå at det er same åndi som ligg attum desse to – so like, og likevel so ulike salmane.

 

Persona non grata

På mange måtar kan ein segja at Dass var ein slags "persona non grata" i hopehav med andre lærde og velståande, noko som kan ha vore slitsamt nok for han og huslyden hans. Men kva gjorde vel det i lengda, når ein tek med i reknestykket at Dass var elska av folket, i so stor mun at dei lærde brorparten av salmane hans utanboks?

 

Berre det at han sette born på Margrethe Andersdatter og laut reisa til København for å beda kongen om tilgjeving og løyve til å gifta seg med henne syner at han - til liks med folk flest - var eit menneske som kunde gjera feil. Kan henda var dette ei av årsakene til at han vart godteken mellom folk flest. Det kan mellom anna sjå ut som om nokre av eskapadane førde til at dei i 1678 ikkje vilde forfremja han i prestegjerningi. Det at det fyrste diktverket hans nokosinne heitte "Venerii Trompete" og handla om den romerske økslingsgudinna Venus, syner at mange kan henda hev eit urett bilæte av at det skulde ha vore ein høgare moralsk standard i samtida.

 

Når det gjeld samtida, som me kallar barokken (1650-1700), fanst det ein sterkt sermerkt stil i diktinga. Ein kan segja det slik at uppgåva åt diktaren var å hylla Gud og hans avløysar (stedfortreder) på jorda; kongen. (Eg gjer merksam på at det ikkje finst bibelsk haldepunkt for at kongen, noko meir enn paven var Guds avløysar på jorda). Hovudtyngda av diktinga var då ogso av sakral og religiøs art. Dass gjekk likevel ut over desse grensene, serleg i breiddi, der han nytta dikti og salmane sine til undervisning av ålmugen. Serskilt gjeld det diktverket "Norske Katekismesange", der han på folkeleg vis forklårar heile Martin Luthers vesle katekisme på verseform.

 

Serdrag ved barokken

Barokken er sermerkt av etter måten mange fråbrigde. Innanfor barokken vert det nytta sterke bilæte, gjerne med kontrastar. Det kan vera ord som himmel og helvete. Jorda vert skildra som ein jammerdal, medan det himmelske livet fær positive karakteristikkar. Ulike strofar vert tekne uppatt og overdrivingane er med på å vekkja lesaren. Diktaren appellerar til lesaren gjenom å nytta mange adjektiv, ropeteikn og imperativ.

 

Av desse serdragi er dei kontrastfylde bilæti og bruken av motsetnader langt på veg det viktigaste å gjeva gaum på, men det var òg svært vanleg at ein nytta ropeteikn og bydeord (imperativ) i innleidingi til eit dikt. Eit godt døme på dette er Petter Dass sitt eige dikt med forklåring til den andre bøni i Fadervår, som byrjar med nett dette utropet:

 

HErre GUD! Dit dyre Navn og ære!

 

I analysar av dei einskilde dikta kan ein ettervisa kva for serdrag som høyrer barokken til.

Det er ei rådande mistyding at måten Dass nyttar HErren og GUD på kjem inn under kategorien “hyperbol”. Det er truleg ikkje rett, men speglar heller att den karakteren og standpunktet han hadde når det gjeld (1) Guds æra og (2) undervisningi av folket. Dette var rett og slett ein skrivemåte for å framhevja korleides ordi skulde uttalast for at folket skulle læra å leggja  trykk på rett stad.

 

Diktinga

Når det gjeld sjølve diktinga, syner ho tydeleg kva som stod sentralt i livet hans. Lat oss fyrst sjå nærare på dei ulike diktverki.

 

Nordlands Trompet er utan tvil det mest femnande og avgjerande diktverket til Petter Dass. Dette lærediktet som han sjølv kallar "beskrivelse over Nordlands Amt i Trondhjems stift ... i vers forfattet"

(6) gjev sterke skildringar frå Nordland - geografien, horisonten, elementa og årstidene, fuglar, dyr, land, landbruk, fjella, samefolket, bilæte frå Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Troms. Nordlands Trompet held på den same stilen heile diktet igjenom:

 

Innleidingi syner oss at Petter Dass uumtvisteleg må ha vore ein nitid granskar, vel so mykje som han var skribent. Han overlet ingenting til fantasien. Her vert dei nemnde, kvar og ein som diktet gjeld. Her påkaller han ikkje berre styresmaktene og det gode selskap, men vender seg til ålmenta. “Verten, Svendene. Bønderne, Fiskebrugerne, Geistligheden, Prælatene, øvrigheden, Leylendingen, Huus-mændene, Odelsmændene, Strandsidderne, Udliggerne (Kjøpmenn frå Trondheim, min merknad), Kræmmere, Qvindene, Matronene, Hustruer, Madamer og Ugifte Piger.”

 

Under mellomoverskrifta "Svemmende Dyr i det Nordlandske hav", ser me realisten Petter Dass stige fram på ein sereigen måte.

 

Velsigne os fattige Folk her i Land

Med dine Velsignelser søde!

Skuld' Torsken os feyle, hvad havde vi da,

Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?

Da seyled' vist Jægterne tomme.

 

Hvad have vi andet, her bygger og boer,

End søge vor Føde med Angel og Snor

Og pløye de Bølge hin gromme?

 

Og skulle du HErre forkorte din Hand,

At stænge Skrei-Torsken og Fisken fra Land,

Da lagdes vi hastelig øede.

 

Vi har ey at lide paa Most eller Viin,

Her findes ey heller Sølv-Biergene fiin,

Os mangler Guld-Gruven den røde.

 

Vort Land er ey heller et Canaan sød,

Hvor Marken med Melk og med Honning omflød

Her findes ey Druer at plukke;

Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,

Og miste vi hannern, da lide vi Nød,

Og jammerlig nødes at sukke

 

Det finst eit vidgjete sitat som er tilskrive fyrste presidenten i staten Israel, Chaim Weizmann. Det kunde, sett i ljos av dei ovanståande linene frå Nordlands Trompet, like godt vore sagt av Petter Dass, og lyder:

 

I Israel er me realistar. Difor trur me på mirakel.(7)

 

Dersom me tenkjer oss at Petter Dass sagde det same, vore det kan henda:

 

I Nordland er me realistar. Difor trur me på GUD.

 

Han målar ut eit bilete med breid pensel som syner at fordi folket er fatigt, so treng dei serskilt Guds velsigning. Her finst ikkje noko anna von. Torsken er det som alt stend og fell med. Feilar fisket eit år, gjeng jektone tome til Bergen, og vender heim att utan poteter og andre "sydfrukter". Det finst

ikkje noko slikt her nord, og Nordland er helder ikkje eit Kana'ansland som i bibelsk lovnadsforstand flyt med mjølk og honning.

 

Fa'en sjøl...

...seier segni, var ved eit høve skysskar for Petter Dass. Soga som vert fortald om Alstahaugpresten syner at han tydeleg vart vurdert som langt meir folkeleg enn det som var vanleg for geistlege flest. For prestar skulde då ikkje eiga svarteboki, slik det vart sagt at Dass gjorde. Men di meir heldt han

seg til vens med Vårherre. Han var ein dugande preikar og gjetordi nådde like til kongen i København.

 

Kvor og når segni hev dukka opp er ikkje godt å segja, men det er ikkje usannsynleg at ho hev slege rot først etter at Dass gjekk burt. Det tykkjest vera eit samlande drag når det gjeld segner, at soga gjeng i gløymeboki, før ho vert segn og dinest myte. Men dersom me for skuld argumentet likevel skulde gå ut frå at segni hev vorte til medan han levde, hadde det truleg vorte teke for å vera sant - og kunde ha medført at han, endå han var prest, hadde vorte brend på bålet eller avretta på onnor vis.

 

Katechismus-sange

Frå sakral ståstad var nok Katechismus-Sange den viktigaste luten av skribenttenesta hans Petter Dass. Men det er lite truleg at Dass sjølv sette eit sovore skilje, for dette er noko som høyrer til seinare historie, og serskilt knytt til teologien. Diktinga til Petter Dass i Nordlands Trompet og Den Norske Daleviise, speglar på serleg vis av trui hans på Pauli ord om at:

 

“..For me veit at all skapningen sukkar saman og lid sår verk saman alt til no;...”.(8)

 

Dette er ei jødisk (jfr. Sal 98:8) syn som vart haldi uppe i oldkyrkja, men som vart burte med kvart som teologien vart meir og meir hellenisert, og serskilt vart tynt av den romersk-katolske ’kyrkja’.

 

Den keltiske kyrkja derimot, sette sovoren kunnskap og tanke høgt, og det er ikkje umogleg at Dass, om me tek farsarvi hans med i reknestykket, kan ha henta inngjevnad frå denne trudomsretningi. I det heile både var og er songen i stor mun eit verkemiddel i undervisningi både innan både jødedomen og i den keltiske kyrkja. Den keltiske kyrkja, hadde sitt upphav i ei kløyving i den eldgamle druiderørsla - etter at evangeliet vart presentert for druidane.

 

Samlingi Katechismus-sange vart skrivi i 1698, eit snaudt tiår fyre Petter Dass døydde. Ho vart diverre ikkje prenta fyre det var gjenge mest ti år til. Songane vart i beste Luther-stil skrivne til kjende melodiar (Reformatoren Martin Luther sjølv nytta mange drikkevisor til salmane sine), noko som gjorde at folk lett kunde syngja deim - og læra deim.

 

Den mest kjende av salmane i Katechismus-sange er utan tvil HErre GUD, dit dyre Navn og ære,  opphavleg kalla "den anden sang" då han er ei utgreiding av den andre bøni i Fadervår, som i seg sjølv lyder:

 

Helliget Vorde dit Navn.

 

Einast tri av dei seksten strofene i salmen er tekne med i den kyrkjelege salmeboki (1,5 og 8), noko som longe hev vore syrgd over mellom dei musikalske kreftene i den norske kyrkja. (9)

 

(1) HErre GUD! Dit dyre Navn og Ære

Over Verden høyt i Savn maa være,

Og alle Sjæle, og alle Træle

Og hver Geselle de skal fortælle

Din Ære

 

(4)Ja, før GUD sin Ære skal Forliise.

Før skal Hav og grummen Hval Ham prise,

Samt og Tanteyen, Som løber Leyen

Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen

Og Nise.

 

(5) GUD er GUD, om alle Land laa øde

GUD er GUD, om alle Mand var døde,

Om Folk forsvimler, i Herrens Himler

Utallig Vrimler, som slaar på Cimler

Hin Søde

 

(8) Høien Hall og Dyben Dal skal vige,

Jord og Himmel falde skal tillige,

Hvert Bjerg, og Tinde skal slet forsvinde

Men Herrens Minde til tusind sinde

Skal stige

 

(9) Vil de gamle være stiv' og sove,

da skal i moders liv GUD love;

de halte, lamme, målløse, stamme

gjør og det samme, de gromme, gramme

og grove.

 

(10) Når jeg meg fra topp til fot betrakter,

ingen lem på meg for god jeg akter,

var de så smukke som silkedukke,

de skal jo bukke med ydmyk' sukke

og fakter

 

I sitatet ovanfor hev eg teke med tri ekstra vers, av di desse tri ekstra versa seier oss noko om Petter Dass som person. Dei vitnar tydeleg om at han var ein 'tilbedar,' ikkje berre ein kunnskapsrik teolog og prest - men ein som levde det han sjølv forkynte - og var uppteken av ikkje berre å bringa evangeliet ut, men ogso kunnskap.

 

Petter Dass visste at utan grunnleggjande kunnskap vilde dei evangeliske frøa falla "daude og maktlause til jorda". Difor var det viktigt for han å få fram at (strofe 4) Gud ikkje  slepper ned æra si, jamvel om menneske (strofe 3) skulde vera "så slemme ... og glemme". Om dette likevel skulde henda, so skal steinar og turre bein ropa ut Guds allmakt og forkynna Hans heilagdom

saman med havet, kvalen, spekkhoggaren (tanteyen), steinbiten, seien, torsken og skreien - og nisa. Dette er ogso tilvisingar til Salmane i bibelen, nærare spesifisert Salme 96:11-12

 

Himmelen glede seg, og jorda fagne seg, havet dure og alt som i det er! Marki frygde seg og alt det som på marki er! Då fegnast alle tre i skogen (10).

 

Og 98:5-9, der det stend skrive:

 

Syng lov for Herren med citar, med citar og med lovsongs røyst, med shofar og basunklang! Ropa med frygd for kongen, Herren! Havet dure og alt som i det er, heimen og alle som i heimen bur! Elvane klappe i hender, fjelli fagne seg alle saman for Herrens åsyn, for han kjem og vil døma jorda; han

skal døma jordriket med rettferd og folki med rettvisa (11).

 

Dass viser ogso at han hev ei kritisk sida mot det laissez-faire-huglaget som rådde i samtida (og notidi) der mange er konservative for skuld konservatismen (strofe 9), og understryk at i slike høve skal jamvel

ufødde born lova Gud, saman med halte, lame, stumme og stamme, ja - endå dei som ikkje vert rekna med i det gode selskap (dei grumme, gramme og grove). Dette er også ein atterklang av evangeliet der dei som fylgde Jesus var dei (tidlegare) spedalske, dei fattige, horene, og dei som vart sett ned på.

 

I strofe 10 syner Petter Dass jamvel pietistiske trekk, endå dette er ein kyrkjehistorisk periode som vert innleidd halvannan mannsalder etter at Petter Dass døydde. Her held han fram at han ser på seg sjølv som eit syndigt menneske, uten nokon fyremun i seg sjølv, samstundes som han understrikar at jamvel om han var fullkomen og fager, so laut han då bøygja seg for Herren Gud.

 

Bodordi

Eit anna serdrag i diktinga hans Petter Dass kjem til synes når han skal gjera greida for bodordi. Me skal her ikkje sitera lange strofer frå desse dikta/songane, men nemna dei stykkevis og delt.

 

Ovanfor såg me at Dass sjølv tidleg var uppteken av kjærleiks- og økslingsgudinna Venus, noko som kom til uttrykk i skriftet Venerii Trompete (12) som han skreiv medan han gjekk på latinskulen i Bergen. Han gjekk sjølv "over streken" etter den moralske målestaven dei hadde den gongen og sette born på ho som seinare vart kona hans, noko han laut beda kongen om tilgjeving for. (13) Han var soleides ikkje framand med sjølv å bryta bodordi - og få tilgjeving, og kunde difor i beste luthersk/pietistiske stil skriva som en autoritet i sovorne saker. (14)

 

I utgreidingi og forklåringi av det sjette bodordet, med undertitelen: “Du skal ikke bedrive Hoer” tek Petter Dass fyre seg litt av kvart, i sterke fargar og med breid pensel. Mellom dei lovbroti han tek opp finst prostitusjon, utruskap, blodskam, “Bestialitet”, kynssjukdomar, utukt, valdtekt, “Sodomi” (homofili), masturbasjon, skamløysa, ja endåtil grove vitsar.

 

Han understryk likevel at slikt med kan ein få tilgjeving for hjå Gud, jamvel om menneske med serskilt høgkristeleg huglag skulde meina onnorleides. I utgreidingi av det fjerde bodordet, som hev undertitelen Du skalt hædre og ære din Fader og din moder, saa det gaaer deg vel og du faar leve længe i Landet, fær me syn av at Petter Dass meiner bodordi meir er for gode råd å rekna enn som absolutte kommandoar. Dette kjem mellom anna fram i bruken av ordet "bør" attåt ordet "skal". Han skil ogso mellom deim som er "blandt Kirkens Lemmer" og dei hine som ikkje er det.

 

Konklusjon

Utfrå det som stend ovanfyre kan me slutta at Petter Dass i høgste grad var ein person å rekna med, både som prest, teolog, lærar, far, skribent og diktar. Han var dessutan ein folkeleg mann, med eit folkelegt lynne, og truleg meir sorglaus enn ein kan få kjensla av i dei teikningane som gjev att dei ytre dragi hans.

 

Det er likt til at han var glad i god mat (kven er ikkje det?). Like fullt tykkjest han utfrå skriftene han etterlet seg å ha vore ein nøgsam og ein einfeld personlegdom - som ikkje levde overdådig – alt medan sokneborni leid naud.

 

Samstundes kan me understryka at han var sterkt truande, uppteken av å lyfta fram at han trudde det Bibelen lærde, til minste tøddel, og ikke berre tenestgjorde med lippene. Til sjuande og sist var Petter Dass, sokneprest til Alstahaug, ein protestsongar og diktar, som sette alle menneske like for Gud, anten dei var embetsfolk eller ålmuge.

 

 

Oversyn over Petter Dass’ sitt liv:

Livssoga hans Petter Dass ovrar seg slik (5):

1630:

Peter Pitterson Dondas kjem til Bergen, frå Dundee i Skotland.

1646:

Dondas gifter seg med dotter åt fogden i Helgeland, Maren Falch.

1647:

Petter Dass vert fødd på Herøy.

1653:

Peter Pitterson Dondas døyr. Petter vert sett burt til syster åt mor hans i prestegarden på Nærøy, og seinare til sorenskrivaren Jesper Hanssøn. Han fær gå på skule saman med syskenbarnet sitt, Peter Jespersen.

1660:

Petter Dass kjem til Bergen, der syster til far hans tek han i kosten, medan han gjeng på latinskule.

1666:

Immatrikulert ved Universitetet i København.

1669:

Vender attende til Helgeland som huslærar hjå presten Jakob Wirthmand i Vefsn.

1673:

Vert utnemnd til personellkapellan i Nesna hjå presten Dinclow. Trulovar seg med, set barn på, og lyt "be Kongen om tilstand" til å gifta seg med Margrethe Andersdatter. Ho føder ein son, som vert verande ukjend.

1674:

Petter Dass og Margrethe Andersdatter gifter seg, og sonen Lars vert fødd same år.

1675:

Sonen Anders vert fødd.

1678:

Wirthmand døyr. Petter Dass vonar på forfremjing, men vert ikkje teken umsyn til.

1680:

Skriv sitt fyrste brev til Dorothea Engelbretsdotter.

1683:

Petter Dass vert utnemnd til residerande kapellan i Nesna. Den Norske Daleviise vert prenta.

1688:

Sonen Lars døyr i Bergen, eller på ferd frå Bergen til Alstahaug.

1689:

Utnemnd til sokneprest til Alstadhoug Sogn.

1690:

Beinbrot, plåga av nyrestein.

1692:

Forliser på Stadhavet. Taper jekt og gods.

1704:

Overlet, grunna dårleg helsa, embetet til sonen, Anders.

1707:

Petter Dass døyr på seinsumaren.

1739:

"Nordlands Trompet" kjem ut.

 

 

Bokstød

(1) Nordlands Trompet, J.M. Stenersens forlag, 1989

(2) Ibid.

(3) Frå artikkel om Petter Dass funnen på internet, ukreditert.

(4) Norsk Salmebok, 943: T Britt G. Hallqvist 1973,O Arve Brunvoll 1977, M Egil Hovland 1974

(5) Nordlands Trompet, J.M. Stenersens Forlag, 1989 og dessutan kronologi frå ukreditert artikkel på internett, Op. Cit.

(6) Nordlands Trompet, Op. Cit.

(7) Sitert i Poul Borchsenius: Sol, Stå Stille, A/S Lunde & Co.s Forlag, Bergen 1951

(8) Rom 8:22, umsetjing: Indrebøbibelen av 1938

(9) Sitert frå "Om alle Land laa øde", Lars Roar Langslet, Dreyer Forlag 1984

(10) Salme 96:11-12, Ibid

(11) Salme 98:5-9, Ibid

(12) Sitert frå "Om alle Land laa øde", Lars Roar Langslet, Dreyer Forlag 1984

(13) Op. cit.

(14) Frå Luthers bordtalar: "I morgen skal jeg tale om Noahs drukkenskap. Derfor må jeg i kveld drikke kraftig, så jeg kan tale som en ekspert i slike saker."

Det har vært gjort utallige forsøk på å finne ut hvor Edens hage engang “lå”. De aller fleste av dem har strandet på en manglende tillit til Bibelens eget ord om saken, fordi man har unnlatt å ta Bibelens ord om at bare et ord kan opplyse et annet ord. Guds Ord er uomtvistelig sannhet (jfr. Sal 33:4 og Heb 6:16-18). Guds Ord er absolutt (Jfr. Sal 119:89; 1Pet 1:23-25). Videre slår Guds Ord fast at det er først når Ordet “åpner seg” at vi forstår det, jfr. Sal 119: Luk 24:45.

Men for å begynne med oppgaven på en riktig måte må vi først stille noen spørsmål som må besvares, og deretter vil svaret på disse spørsmålene i seg selv gi svaret på hvor Edens hage lå, for etter mitt syn taler Bibelen like klart om dette som de andre spørsmål den berører. Du kan selvsagt velge å tro det eller ei, men Bibelen gir oss faktisk entydige svar på alle disse spørsmålene, og ut fra det, kan vi slutte oss ganske enkelt til hvor Eden lå – og hvorfor Eden er så viktig – fremdeles i dag, nær 6000 år senere.

HVA SIER BIBELEN OSS OM EDEN/EDENS HAGE?

Dette er et viktig og grunnleggende spørsmål, fordi uten et entydig svar på dette, vil vi fort komme ut i en bakevje som gjør at samme hva vi deretter gjør roter oss bort fra sannhetens kjerne.

Legg merke til at ’Eden’ og ’Edens Hage’ ikke er synonyme størrelser. Bibelen sier klart at Gud plantet en hage ’i Eden’ og ’mot Øst’. Vi kan altså slå fast at ’Edens Hage’ (Gan Eden; HaParad) er et eget adskilt område innen ’Eden’, nesten som (av mangel på et bedre bilde) en stat i staten. [1Mos 2]

Legg videre merke til hvordan de fire elvene som rant ut, rant ut ’fra Eden’ ikke ’fra Edens Hage’, men for å vanne hagen. Det betyr at landområdet ’Eden’ nødvendigvis må ha omfattet deler av Anatolia/Øst-Tyrkia oppover mot Armenia og Van-sjøen, der både Eufrat (Frat) og Tigris (Achidekel) begynner.

Dette har hos flere spekulanter vært med på å underbygge det at man slutter seg til at Edens Hage må ha ligget i området rundt den fruktbare halvmåne (mellom Eufrat og Tigris). Det er i seg selv en feil slutning, men det skal jeg komme tilbake til siden.

Bibelen nevner som nevnt ovenfor fire elver, ikke to. De to andre elvene heter (legg merke til at jeg sier heter, ikke het, for begge elvene eksisterer den dag i dag.), Pishon og Gichon. 

For den som er kjent med sin Bibel er det ingen hemmelighet at det blant annet lå to kilder/dammer. En av disse kildene/dammene heter Shiloach (Siloa) og er det stedet der hvor profetene Sadok, Natan og Benaja fikk i oppdrag å salve Shlomo/Salomo til konge etter David. Husker du så hva kilden ble kalt på den tiden?

Svaret er at den ble kalt for Gichon-kilden (1Kong 1:33-38). Når vi så geologisk, like så vel som teologisk vet at det renner en elv under Jerusalem, og ikke bare under Jerusalem, men under selve tempelberget, som i fremtiden skal sprekke og la vannet strømme fram i det som profeten Ezekiel kaller dobbelbekken, fordi den skal strømme ut i to retninger. Dermed har vi identifisert den ene av de to “forsvunne” elvene, Gichon. Idag ligger dette innen den arabiske bydelen Silwan umiddelbart syd for gamlebyen.

Så fins det altså en elv til. Den kalles Pishon. Hvor i all verden er så den?

For omkring 30 år siden reiste den messiastroende jøden Simcha Pearlmutter ut i Negev-ørkenen. Her opprettet han en liten gård, først alene og senere i samarbeid med andre (moshav). Før han begynte driften hyret han inn et borefirma og satte igang boring for å finne vann. Vann er som kjent nødvendig for å dyrke – kanskje ikke minst i ørkenen. Pearlmutter var hellig overbevist – ut fra Skriften – at her fantes det vann. Boreselskapet boret på hans anvisninger – og boret – og boret. Omsider, etter å ha boret dypere enn de noensinne hadde boret, fant de vann. Men det var ikke boreselskapets fortjeneste, fordi de flere ganger ville gi opp. De fortsatte bare på Pearlmutters insistens, og vannet de fant fantes i så enorme mengder og hadde så god kvalitet at de knapt visste hva de skulle tro.

Utenombibelske kilder som Siraks bok nevner også de fire elvene, og her er i 24:25 sagt spesifikt at Pishon er spesielt vannrik. På 90-tallet skrev journalisten Jacob ben Amir i den israelske finansavisen Globes[1] (http://www.globes.co.il) at det var oppdaget en elv under nordenden av Dødehavet med en enorm vanngjennomstrømning.

Bibelen forteller ellers at hele Jordan-sletten og Arava-dalen (som strekker seg fra Dødehavet til Eilat) var “fruktbar og vannrik som en Herrens hage” (1Mos 13:10). Det skal svært mye til for at denne vannkilden ikke er Pishon.

ATLANTIS, JORDEN OG EDEN

Fra begynnelsen av vet vi at “all jord var samlet på ett sted” og omgitt av havet. Spør du en geolog/evolusjonist vil også de bekrefte dette, men de plasserer dette useriøst langt inn i en ikke-eksisterende fortid. Bibelens tidsangivelser på omkring 6000 år siden Adams skapelse er høyst troverdige, og flommen/syndfloden skjedde 1656-1657 år senere. Dette samlede kontinentet, som etter flommen – og som en direkte årsak av flommen ble splittet opp i ulike deler – ble en meget hurtig kontinentalforskyvning til del, kan meget vel være grunnlaget for legendene om Atlantis – som gikk under.

Den amerikanske forskeren/akademikeren Bernard Northrup mener at det er stor sjanse for at Jobs bok beskriver de jordskjelv som og rystelser som forårsaket kontinentalforskyvningen, uten at jeg kan gå nærmere inn på det her. Det er imidlertid ikke mer urimelig enn at den Gud som skapte jorden på 6 døgn á 24 timer kunne gjennomføre kontinentalforskyvningen på like kort tid – uten at det dermed er sagt at Han gjorde det. Jeg forstår meget godt at dette kan være vanskelig for enkelte å tro på, men spørsmålet det hele koker ned til er faktisk: Hvor stor er din Gud?

SATAN – FØR DET FØRSTE FALLET

Det neste vi må se nærmere på er satan. Hva lærer Bibelen oss om denne personen – før han ble satan (hebr: HaSatan; motstanderen).

Punktvis kan vi slå fast at vi lærer at han var en engel, og at han hadde ansvaret for lovsangen, jfr. Ezek 28:13ff

”I Eden, Guds hage, bodde du; kostbare steiner dekket deg, karneol, topas og diamant, krysolitt, onyks og jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull; dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg; den dag du ble skapt, stod de rede.”

Videre lærer vi at han gjorde opprør mot Gud.

 Jesaja 14:12-14 Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord,  jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.

Begrepet “du strålende stjerne, du morgenrødens sønn” er i enkelte engelske bibler gjengitt med ordet “Lucifer”. Det er imidlertid i seg selv et latinsk ord, oversatt fra det hebraiske “Helel” (He-Lamed-Lamed). Legg merke til at “Helel” korresponderer med det hebraiske ordet “Halel” som betyr “lovsang”. Siden a/e fonetisk sett er samme lyd i arabisk/hebraisk vil man få følgende interessante kombinasjoner: Helel (arabisk med dialektiske varianter Hilel, Hilil, etc. ) betyr “nymåne”, eller “månesigd”. Den samme bokstavkombinasjonen er å finne igjen i ulike kombinasjoner i “Halal” som er muslimsk offerkjøtt (jfr. Apg 15:20, 29 og 21:25), og dessuten i en annen kombinasjon som gir tittelen “allah”, som betyr “guden”.

Videre lærer vi fra Ezek 28:14 at han var engel med særlig opphøyd tjeneste:

”Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell; der gikk du omkring blant skinnende steiner.”

Vi lærer at Gud plasserte ham på et spesifikt sted på jorden, i.e. “Guds hellige fjell” (mange oversettelser oversetter dette med “det hellige gudefjellet”, som er en feil oversettelse).

Så kommer vi til kjernepunktet. Bibelen forteller oss at hans/Helels tilholdssted var Eden, i Guds hage. Det forklarer hvorfor han i form av en slange viste seg i Eden. Dette var hans opprinnelige domene, Ezek 28:13a.

TREET TIL KUNNSKAP OM GODT OG ONDT

La oss så ta et lite sidesprang der vi ser nærmere på “treet til kunnskap om godt og ondt”, og den frukten som Adam og Chava (Eva) spiste fra dette treet.

De fleste av oss er vante med å tenke “eple”. Men sannheten er nok noe enklere enn det. Og å hevde at Bibelen IKKE sier noe om “frukten” – det er i alle fall helt feil.

Du som leser dette har helt sikkert gått på epleslang i din barndom/ungdom. Forsøk om du kan, hvordan du og dine venner i nattens mulm og mørke snek deg over gjerdet til en eller annen fruktdyrker for å plukke epler, pærer, plommer eller kanskje moreller. Dere visste at dersom du holdt deg utenfor de vinduene det var lys i, ville det være umulig for menneskene inne i huset å se dere, på grunn av refleksen/motlyset ((joda, jeg HAR vært på epleslang, jeg også!)

Når dere likevel mot formodning ble oppdaget, kunne dere gjøre to ting. Du kunne forsøke å gjemme deg, eller du kunne stikke av. Ser du parallellen fra Adam og Chavas situasjon? De forsøkte å tildekke sin nakenhet. På samme måte med oss. Vi dukker oss ned, skjuler oss for dem som kan se. Den som springer avgårde blir ofte forfulgt, og lettere tatt.

For snart tretti år siden, ble jeg fortalt følgende av en her ikke navngitt teolog: “Adam visste naturligvis at fikentreet, hadde store dekkende blader, og han var jo vokteren av hagen og visste hvor fikentreet stod – derfor sprang han og Eva dit og fant tak i dette løvet og dekket seg med det.”

Dette holder naturligvis ikke mer akademisk enn enn praktisk. Det blir som å si at alle som ble oppdaget på epleslang sprang og gjemte seg, enda de fleste av oss instinktivt vet at vi ville dukket oss ned og skjult oss der hvor vi stod.

Her må vi ta et sidesprang: Tanken om at Adam og Chava spiste epler kommer fra gresk mytologi. Det er i gresk mytologi en kjent sak at “eplet” representerer kunnskap. Eplet er ofte forbundet med Athene, visdommens gudinne. Enkelte statueske billedliggjørelser av Athene viser henne endog med et eple i hånden. Derfor kan vi slutte oss til at ideen om et “eple” har sine røtter i gresk mytologi heller enn i Bibelen.

La det være sagt; jeg aner ikke hvordan Adam og Chava tenkte, men jeg vet hvordan jeg ville reagert i deres situasjon. Jeg ville grepet til det første og beste for å dekke meg med det, og hvis jeg da dekket meg med fikenblader, er det vel ikke helt usannsynlig at de stod under et fikentre allerede? Sagt med andre ord: Adam og Chava røsket til seg bladene fra treet de hadde spist fra og surret dem om livet for å skjule sin nakenhet.

Et nytt lite sidesprang her: Visste du at det treet Gautama Buddha satt under var et fikentre (Ficus Religiosa)? Det kan tradisjonelt være med å styrke denne påstanden – fordi det var her han oppnådde å bli opplyst og få visdom... Noe som styrker dette er hinduismens lære om at verdenstreet Ashvasta er et tre av samme slag.

Fins det så noe nytestamentlig skrifsted som kan kaste ytterligere lys over dette? Svaret på det må være ja. 

Matt 21:17-19: “17 Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over. 18 Om morgenen, da han gikk til byen igjen, ble han sulten, 19 og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten bare blader. Da sa han til det: Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på dig. Og straks visnet fikentreet”

Mark 11:12-14: “ 12 Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten. 13 Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noe på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noe, bortsett fra blader; for det var ikke fikentid. 14 Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal noen mere ete frukt av deg! Og disiplene hørte det.”

I det følgende skal vi ta oss den friheten det er å parafrasere disse tekstene:

”Jesus var på vei fra Betania. Det var i påskeuken, like før han skulle lide døden for menneskenes synder; da så han et fikentre, og gikk bort til det, men fant ingen frukt på det, for det var ikke sesong for fiken. Da forbannet han treet og sa: “Nå skal jeg opp for å sone for menneskehetens synder, og når det er gjort, skal aldri noen, noensinne mere ete frukt fra deg”

Hva har så dette med lokaliseringen av Edens hage å gjøre?

Svaret på det er ALT. Som Sann Gud og Fullstendig Menneske, visste naturligvis Jesus hvor treet til kunnskap om godt og ondt vokste. Kanskje dette treet var det samme? Jeg vet ikke, og det får vi nok neppe avklart før vi er hjemme i himlen.

Samtidig var det et annet tre i Edens hage; det var livets tre. Hvis vi ser på korstreet (og her er det viktig å ta med seg at Jesus ikke ble korsfestet på et tradisjonelt tømret kors, slik vi ser det billedliggjort, men på en tverrbjelke, som ble hengt opp i et vanlig tre. På den måten hang han og de to røverne også nært nok til at de kunne føre en samtale – midt i den svært smertefulle situasjon de var. Hadde de hengt tre meter fra hverandre, slik tømrede kors ville ha krevd, hadde de måttet rope til hverandre, og det var fysisk umulig for en korsfestet.

Fikentreet vokste et eller annet sted mellom Beit Ani (Betania, som forøvrig betyr “Fikenhuset” og lå på oljeberget – som er/var en del av stor-Jerusalem.)

Korsfestelsen fant sted på Oljeberget, nær det alteret som kalles Mifkad – hvor den røde kvigen ble ofret og brent for å lage lut og til syvende og sist såpe som prestene skulle rense seg med før de gikk til tempeltjeneste. Dette stedet het “Utenfor leiren”. Dette var også det eneste stedet hvor soldatene kunne se forhenget i Templet rivne. Det er fysisk umulig fra både gravkirken – og Gordons Golgata.

 

JERUSALEM, JERUSALEM!

Som du sikkert har forstått er jeg overbevist om at Edens hage må ha ligget hvor Jerusalem ligger i dag. Men ser vi nærmere på grensene til Løfteslandet, slik det er gitt til Abraham, dekker det følgende område: Øst-Tyrkia (Anatolia), Syria, Libanon, Jordan (Trans-Jordan), muligens Kuwait, Nordre del av Saudi-Arabia (Havila, der hvor Pishon rant), Sinai (hvor Gichon fortsetter underjordisk og muligens kobles sammen med Nilen; noe det fins geologiske funn som omtaler, i tillegg til Josefus).

En annen ting som styrker dette er profetiene fra Sakarja om at Gud skal gjøre Jerusalem til en tumleskål og en løftestein for folkene omkring.

Spørsmålet vi må stille for å få svar på dette er: Hvorfor er denne ustrategiske byen, ubetydelig i krig og finanser så viktig for muslimene? og FN? og EU? og alle verdens makter?

Jeg tror svaret ligger i Salme 2:1-3:

” Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?  2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:  3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”

og naturligvis det faktum at Edens hage – det var Helels domene – før han ble satan. Naturligvis vil han ha tilbake sitt domene... ville ikke du, om du var i samme situasjon???

La oss så samle noen tråder, helt til sist:

Hvilke slutninger kan vi så trekke ut av dette? La oss gjøre det punktvis for overblikkets skyld:

1. “Guds hellige fjell” lå i Edens hage, fordi Helels tilholdssted var Edens hage.

2. Det fins mange “hellige fjell” i nær sagt alle religioner. Samaritanerne har sitt Garisim, Buddhistene har sitt Fujiama. Men det er bare ett eneste fjell som i Bibelen kalles “Guds hellige fjell” – det er Moriafjellet. Moriafjellet ligger i Jerusalem.

3. Gichon, den ene av de fire elvene, renner under Jerusalem og fører vann til den historiske Shiloach-kilden, hvor Jesus/Jeshua helbredet en blind mann. Gichon/Shiloach ligger i Jerusalem.

4. Fikentreet, som vokste i Edens hage, vokser ikke i Mesopotamia, der hvor mange har ment at Edens hage lå.

Alle disse fire punktene, og sikkert ytterligere punkter som jeg ikke har drøftet her, understreker at Edens hage bare kan ha ligget der hvor Jerusalem ligger i dag. Det er primærgrunnen til at Jerusalem er et stridens eple – eller en varm potet i mange hender i dag. Ytterligere lesning om dette kan du finne her

 

Northrup, Bernard: The Genesis of Geology 22.05.2010

Northrup, Bernard: Taphonomy; A tool for studying Earths biblical history 22.05.2010

Northrup, Bernard: Of Peleg and Pangaea. 22.05.2010

Northrup, Bernard: “Continental Drift and the Fossil Record,” Repossess the Land (Minneapolis, Minnesota: Bible Science Association, 1979), pp. 165-166

 

Eg trur at USA sossom me kjenner det, er i ferd med å gå dukken. Det er fleire årsaker til det, men den framste og viktigaste er at Gud er i ferd med å samla dei resterande seks-sju millionane av sitt folk heim til Israel; du veit dei som nok stør Israel, men som trur dei kan stø Israel betre med å bli verande i USA, i staden for å ta med seg alle pakkenellikane sine og reisa heim.

Kva fylgjer kan så det få for USA? Den russiske professoren Igor Panarin meiner USA kan bli delt i seks delar – allereide no i sommar...

Eg ser for meg ein ny depresjon. Kan henda ein djupare depresjon enn den som råka heile den vestlege verda i 1929.

Når det er sagt: Kan henda ein sovoren depresjon vil vera til det beste?

BP, som stend for British Petroleum, kan det sjå ut som fører ein krig mot Amerika. Utviklinga i området vil visa kva som skjer. Den som lever fær sjå. Det som frå byrjinga av vart kalla ei ”ulukka” eller skulda på ”inkompetanse” syner seg meir å meir å liggja på eit heilt anna nivå. Mykje tyder på at alt som hev hend i Mexicogulfen så langt hev vore iskald kalkulering. I likskap med ei rad andre hendingar frå ”ulukker” til ”terroråtak” var det planlagd – nær sagt til minste detalj.

Sentrale personar ombord på riggen Deepwater Horizon fortel om ting som hende i minuttane etter ”det gjekk gale” som meir enn tyder på at det ”gjekk gale”, men snarare at det var meint å skulle ”gå gale.” Sagt med andre ord: Ei samanding (for deg som ikkje kan nynorsk: en konspirasjon).  

Her ligg også bakgrunnen til at det tok så lang tid før noko vart gjort for å stoppa det heile. For dette må ikkje stoppast, tenkjer dei som sit bak og styrer...

Gigantfirmaet Halliburton, som under krigen i Irak har spela ei sentral rolle innan ”gjenoppbygginga av landet” har i tida etter ulukka stått i ei særstilling. Ikkje berre har dei fått statlege kontraktar utan å fremja tilbod, men dei hev sugerøyr rett i den amerikanske statskassa.

Påstandar som er fremja i rettsapparatet legg skulda for ulukka på Halliburton, avdi deira arbeidarar medvite utførde ein feil då dei skulla sementera ein borebrunn. Forvitneleg nok: Stutt tid før ulukka sikra Halliburton seg ein avtale der dei tok kontroll over det største spesialistselskapet for å stoppa sovone ulukker, Boots & Coots, skipa av den legendariske Boots Hansen, mannen som mellom anna samarbeidde med ”Red” Adair under utblåsinga på Bravo-plattforma i Nordsjøen i 1978.

Boots & Coots er den fremste spesialistane på både opprensking av olje og blowouts og gass og olje-brannar i verda. Men var det berre eit lukketreff for Halliburton?

Kvifor selde både Tony Hayward (direktør i BP) sine 1,4 millionar pund i aksjar i selskapet ein månad før ulukka, samstundes som Goldman-Sachs selde nær 4,7 millionar aksjar i vekene før ulukka? Dette minner mistenkeleg om aksjedumping, basera på innsideinformasjon.

Det same hende med sal av “put-options” i dagane og vekene før 11.september 2001, då nokre få aksjespekulantar regelrett ”vedda” på at aksjane i amerikanske flyselskap kom til å falla brått og uventa.

Her er det viktig å hugsa på parafraseringa av eit gamalt munnhell: ”Det du (folk flest) ikkje veit, har ikkje me (politikarar) vondt av.”

Eit godt mål av sunt vit ligg i eit anna umgrep: Follow the money, honey! Kven er det som eig Halliburton? Og kven er det som eig BP? Kva er deira planar? Har du verkeleg lyst til å vita det?

 

 

Muslimar utgjer rundt rekna kring 1,4 milliardar menneske på verdsbasis. Det i seg sjølv utgjer sånn rundeleg 20 prosent av verdas totale folketal. Meir nøyaktig er det vandt å segja det, fordi folketalet er i kontinuerleg endring.

Kva så med jødane? Det er per i dag (offisielt tal) kring 17 millionar jøder i verda. Det utgjer sånn omtrentleg 0,42 prosent av verdas totale folketal.

No kan ikkje dei to storleikane liknast sånn utan vidare, for den eine er en religiøs storleik, medan den hin er ein genetisk storleik. Men berre for skuld argumentet, skal me sjå vekk i frå ulikskapane.

Statistisk sett utgjer talet på jødar 1,25 prosent av det totale muslimske folketalet. Det burde i seg sjølv gjeva muslimarne eit mentalt overtak som burde gjera dei meir trygge på seg sjølv, enn det dei tydelegvis er.

Problemet er at muslimar en masse trur på leidarane sine om at jødane utgjer ei fåre for verda, fordi dei ifylgje påstandane eig nær sagt all viktig business i verda, og kontrollerer alle medier. Det i seg sjølv er ein fåmeint påstand, fordi arabiske oljemilliardærar eig fleire mediehus/konsern og temmeleg mange store businessforetak, og mange fleire er eigd utav personar/konglomerat som er sterkt muslimvenlege – eller i det minste smiskar for alt som finst av muslimske maktkonsentrasjonar.

NOBELPRISANE

Strengt tatt burde forholdet når det gjeld tildeling av nobelprisar vore 1:80 mellom jødane og muslimane, folketalet teke til umsyn. Altså at for kvar nobelpris som vart ein jøde til del, burde det vorte 80 gjeve til muslimar.  Røyndomen viser korsom er noko heilt anna. Av samtlege nobelprisar som har vorte tildelt dei to folkegruppene har knappe 8 –åtte– blitt arabarane til del, medan jødane har fått tildelt 166. Lat meg understreka dette: Jødane, som utgjer 1,25 prosent av den totale verdsbefolkninga har 20,75 gonger fleire nobelprisvinnarar enn muslimane. Den første muslimen som fekk ein nobelpris (i medisin) var Peter Brian Medawar (1960), deretter fylgjer i kronologisk rekkefylgje: Fredsprisen: Anwar Sadat (delt med ein jøde, Menachem Begin! I 1978), deretter ein litteraturpris i 1988 til Najib Mahfooz. Den neste (fredsprisen) var ogso delt; mellom terroristen Jassir Arafat (denne gongen med to jødar) i 1994,  før Ferid Mourad fekk nobelprisen i medisin i 1998, of Ahmed Zewail fekk fysikkprisen i 1999. Eit lite hopp fram til 2003, då Shirin Ebadi fekk fredsprisen, etterfølgd av Mohamed El-Baradei i 2005 og Muhammad Junus i 2006.

Jamvel har altså jødar fått 166 nobelprisar, av desse 12 nobelprisar i litteratur (ein todelt, i 1966),  ni fredsprisar (tre av desse var altså delte; to i to og ein i tre delar). Dei har fått 27 nobelprisar i kjemi (to i to delar og ein i tre delar), 25 nobelprisar i økonomi (fire i to delar og ein i tre delar), 52 nobelprisar i medisin (av desse var ti delt på to personar) og 41 nobelprisar i fysikk (åtte delt på to personar og ein delt på tre personar).

Totalt har jødar over dei 108 åra som Nobelprisen har vore utdelt fått nobelprisar i 75 av åra. I dei 33 åra dei ikkje har fått prisar var det i 1940, 1941, 1942 ikkje udelt nokon pris i det heile. Fysikkprisen vart ikkje utdelt i 1916, 1931 og 1934; kjemiprisen vart ikkje utdelt i 1916, 1917, 1919 og 1933. Medisinprisen vart ikkje utdelt i 1915, 1916, 1917, 1918, 1921 og 1925. Litteraturprisen vart ikkje utdelt i 1914, 1918, 1943; Fredprisen vart ikkje utdelt i 1914, 1915,1916 og 1918, 1923, 1924, 1928, 1932, 1939, 1943, 1948, 1956, 1966, 1967, 1972. Nobelprisen i økonomi, som vart skipa i 1969, har vore utdelt kvart år sidan, av desse har prisen i 20 av gongene gått til jødar.

Det er med andre ord rom for eit statistisk interessant arbeid her.

LEVANDE OG DØDE

Me kan trekkja det eit steg vidare;

Det var drepe nærare sju millionar jødar under andre verdskrigen. Det utgjorde 2/3 av alle jødar i Europa, 1/3 av alle jødar på verdsbasis. På arabisk side har det vorte drepe (eg tek med nokre få døme her): 120 menn i Deir Jassin (ingen kvinner, slik arabisk propaganda hevdar), under ”massakren i Sabra og Shatila” har det vorte hevda at fleire tusund døydde, det røynelege talet er 465, og Israel stod ikkje bak det. Etter ”massakren i Jenin” byrja media å melda (frå arabiske kjelder) at 5000 vart drepne. Det endelege talet vart 52, av desse vart 5 drepne av israelske soldatar. Og så har me sjølvsagt premieeksempelet Srebrenica der det vert hevda at 8000 muslimar vart drepne – endå FN har fått overlevert udiskutable prov på at talet ikkje var meir enn i underkant av 400 – og at det ikkje var nokon massakre (sjå artikkelen min i bladet Målmannen, www.sambandet.no), og at det heile er ein godt iscenesett bløff for å svekka det jødiske holocaust.

Men for å koma til poenget. Hamas har i fleire år sete med ein jødisk soldat, Gilad Shalit, i fangenskap. Dei hev framsett eit krav om å byta han ut med totalt over tusund arabisk/muslimske terroristar.

Kor lite sjølvtillit går det eigenleg an å ha? Kor lite sjølvkjendsla, når ein vurderer sine eigne folk verd mindre enn ein promille av eit anna folk?

Eg er glad eg ikkje er arabar eller muslim, for so liti sjølvkjensla; det kunne ikkje eg levd med.

(Til slutt; i fall du skulle meina at denne artikkelen ber preg av rasisme – hugs då at det var muslimarne som sette fram påstanden om at ein jøde er verdt meir enn tusund gonger ein muslim!)

Prøv å sjå fyre deg deg fylgjande høve; du vert brått sjuk og du må under kyndig handsaming, helst frå ein lækjar.

Du kontaktar fyrst fastlækjaren din, som seier; eg vil leggja deg inn for å få klara opp i dette”, så fyller han ut dei naudsynte dokumenta, og sender deg til sjukehuset.

Når du kjem til sjukehuset, ein torsdag midt på dagen, vert du innskriven, men du får veta at ”det er ein vanskeleg dag å vera innlagd på”, fordi det jo er snart helg, og lækjarane er alt ferdig med dagens runde, og fredag sluttar dei tidleg, så det vert ikkje gjort noko med saka di fyre måndagen kjem. Dermed får du ”velgja” mellom:

a)      å bli liggjande yrkeslaus på sjukehuset og venta på at det skal verta måndag.

b)      å reisa heim, bli heime i helga, og koma attende måndag morgon, i tide til at lækjarane fær sett på deg.

Dei fleste vilde, så sant dei er i stand til det, velgja å fara heim. Kven vil vel liggja på eit sjukehus og stira tomt inn i veggene i overkant av 72 timar? Det ringlar ei bjølla frå ein av lærarane mine på ungdomsskulen, som sagde det sosso: ”You’ve got to be patient, to be a patient”.

Du reiser difor heim. Der kan du i det minste sitja saman med familien din og sjå på TV, utan å gå ut på eit kaldt ”fellesrom” og sitja like åleine som inne på rommet du er plassert på.

Måndag vender du attende, kring klokka 09:00...

So blir du liggjande å venta. Og venta. Og venta. Lækjarvisitten kjem, men sidan det ikkje er tatt prøvar av deg fyre helga, er ingenting analysert, og lækjarane veit ingenting. Etter visitten er over blir du henta inn på eit undersøkingsrom og utsett for ein grundig undersøking. Det vert teke blodprøve og ymse andre prøvar, du vert klemt og trykt og kjend på og så vert du send inn på rommet ditt att, i von om å få eit svar ved lækjarvisitten neste morgon. Men utover det, vert du liggjande i uvissa.

Neste morgon kjem lækjarvisitten på sin vanlege runde, men du får ikkje vìta noko. Det tek tid å få analysert alle prøvane og få gjort ein konklusjon kva det er som feilar deg, men du kjenner det på deg at du er redd for at det kan vera kreft.

Dagen etter vert du fortalt av ein lækjar at også dei er redde for at det kan vera kreft; i tarmsystemet ditt. Dette stadfestar tankane dine, og du kjenner ein knute veksa fram i mageregionen. Du har ikkje lyst til å døy, og kreft har jo ualminneleg stor dødsrate, då.

Det går ein dag til. Så får du veta at dei har sjalta ut høvet for kreft. Det vil seia: I tarmsystemet. Men dei vil ikkje heilt sleppa tanken på at det kan vera kreft likevel, så neste dag skal du innom ytterlegare prøvar.

Slik går dagane. Til slutt kjem lækjarane til kort, og seier at dei ikkje veit kva det er, men dei vil senda deg vidare i systemet, til eit sjukehus med større ressursar og høve til å finna ut kva det kan vera. Du vert utskrive, og sendt heim, men fortalt at du vil verta innkalla til det neste sjukehuset innan 14 dagar.

Du går nokre dagar heime, og du har like vondt som fyrr du blei innlagd, og det blir ikkje mindre vondt av uvissa du kjenner på.

Dagane går, du får dagleg hjelp av sjukepleiar som kjem heim til deg, og etter tre dagar vert du innlagd på nytt. For så berre å verta utskriven att dagen etter. Vissa har ikkje blitt større, men det har uvissa. Du tærest opp innvendig – som det står i Salomos Ordspråk: ”eit nedtrykt sinn tek margen or beini”.

- - -

Dette er berre eitt døme.

Her kjem eitt anna.

- - -

Du vaknar om morgonen, føler deg frisk og fin, og går i dusjen for å gjera unna morgonritualet. Du skal ein tur til lækjaren for å trekkja nokre sting etter eit lite kutt eit par veker tidlegare.

Medan du står i dusjen, kjenner du brått ei jagande smerte gjenom underlivet. Du krøkjer deg saman som for å tryggja deg sjølv. Med nød og neppe greier du gjera deg ferdig, kle på deg og koma deg til bussen. Smertene er himmelropande.

Medan du ventar på bussen ringer du til lækjarkontoret sin nødtelefon, og forklarar stoda. Dei seier: ”Kom med det same!” sidan du jo alt er på veg. Eit kvarter seinare krekar du deg inn døra på lækjarkontoret – og fell saman på golvet.

Då går det fort. Du blir undersøkt, det blir tinga ambulanse, og du blir køyrt til det store sjukehuset i byen. Her blir du diagnostisert og innan det er gått ein time ligg du på operasjonsbordet med epidural i ryggen.
Meir hugsar du ikkje før du vaknar utpå kvelden.

Ei sjukesyster kjem til deg og forklarar kva som er hendt. Du har hatt noko som heiter Testes-torsjon, som tyder at eine testikkelen hadde løysna inne i pungen og vridd seg rundt, så blodtilstrøyminga hadde stogga. Men no er alt i orden. Operasjonen var vellukka, og du er trygg.

Dagen etter ligg du der, og etter kor operasjonen var, har du sjølvsagt ”litt vondt”. Men utpå kvelden kjem ein lækjar og seier til deg, at du vert utskriven no, og kan reisa heim att.

Du ser på lækjaren med lammeaugo, og klarer å overtyda han om at du får liggja ei natt til før du vert utskriven.

Dagen etter ber det heim att, med helsebuss til heimkommunen og derfrå med drosje til heimen.

Dagen går sakte, og du greier deg – etter stoda bra, liggjande i senga. Knaskande Paralgin Forte, og med TVen på veggen fyre deg.

Den natta snur alt seg på hovudet.

Først vert det torevér og den lokale mobilsendaren vert slegen ut. Det som verre er, er at det går verk i operasjonssåret – og du vaknar med ein testikkel som er ein elefant verdig, og ein smerte som ikkje kan malast ut i ord.

Du ringer 113; så vondt gjer det.

Men mobilnettet er nede, og det tek tre timar før du kjem gjennom. Så vert du henta av ambulanse og køyrd til sjukehuset, kor du vert liggjande heile dagen med smertestillande. Før du klokka fem vert send på ultralyd, og klokka sju får høyra at du får ny medisin og vert send heimatt same kvelden.

Du har framleis like vondt og ligg yrkeslaus i senga og ventar. Og ventar. Og vonar, at smertene skal avta og normallivet skal venda attende. Men tre dagar seinare er det framleis like gale, og du ringjer 113 og tiggar om hjelp.

Ambulansen kjem, du får ein halv dose morfin, og litt seinare ein halv dose morfin til. Du vert operert på nytt, og får ny medisin. Denne gongen vert du liggjande til du er frisk.

- - -

I ein tidlegare Sovjetrepublikk skjer noko liknande som det fyrste dømet. Du må rett nok betala for sjukebehandlinga sjølv, men det første som skjer når du kjem inn på sjukehuset er at ein lækjar møter deg, snakkar med deg, stiller nokre spørsmål – og tingar eit veritabelt hav av ulike testar. Innan det er gått 24 timar har dei fått svar på nokre av testane, og innan 48 resten. I mellomtida har dei dryfta saka di seg imellom i eit lækjarpanel, og ”sjekka ut” kva det ikkje kan vera.

Etter ei veke på sjukehus har dei identifisert problemet, og om mogeleg fjerna problemet. Du vert rekonvalesent eit par dagar – og så vert du sendt heim. Livet går atter sin vane gang.

- - -

I USA vert ein annan mann det same til del som deg, og han vert køyrd til sjukehuset. Lukkelegvis har han forsikring. Han vert operert, og medisinert, og i løpet av ei veke er han attende på føtene og får reisa heim. Han blir ikkje rista som ei filledokke, innskriven, utskriven, innskriven og utskriven, innskriven og utskriven igjen.  Men blir liggande til han er frisk.

Jamen, det er så dyrt i USA...

Ja, det er dyrt i USA. Til tider altfor dyrt. Det skal eg ikkje dryfta her.

Men er det sikkert at det er så mykje billegare i Noreg? Når alt kjem til alt? Eller er det berre det at du aldri får vita kor mykje det kostar – og derfor slepp å bry tankane dine med det problemet?

Du får vurdera det sjølv. Hugs kor mykje du betaler i skattar og avgifter her til lands.

- - -

Kan henda finst det ikkje noko ideellt helsesystem nokon stad. Men Noreg er langt frå so ideellt og so bra som me trur.

Men i andre land vert det gjort alt som står i lækjarane si makt for å finna problemet, anten det er måndag, tysdag, onsdag, torsdag, fredag, laurdag eller sundag. Anten det er påske eller jól. Der hev ein skiftsystem for lækjarane, som ikkje gjer at sjukehuset går på sparebluss fordi det er helg.

Det er fyremuna med eit privat helsesystem.

I det statlege vert pasienten salderingspost. Og det er difor me ser det som har vore sagt og skrive i seinare tid, at jo eldre du blir; jo vandskelegare kan det bli å få det du etter velferdsstatprinsippet har rett på fordi du har betalt deg blå gjenom eit skyhøgt skattetrykk og vanvittige avgiftsregulativ.

Det er nemleg slik at til sjuande og sist er det du som betaler allikevel. Men i eit privat system, der får du i det minste det du betaler for.

- - -

Stakar Amerika, som no skal omkalfatrast til å få eit liknande system som Noreg. Det kjem til å bli betre for dei fattige, kan henda, men for middelklassen kjem det til å bli mykje, mykje verre. Er det så mykje betre? Er det rettferdig?

Dette stykket kunne vore ein syttandemai-tale. Eller kan henda rettare sagt, det burde vore ein syttandemai-tale. Underskrivne er nemleg ovkeid av vasne, drøvtygde syttandemai-talar der han kvar einaste syttande mai vert innpoda med det same anti-nasjonalistiske oppgulpet uppatt og uppatt, krydra jamvel med herming av «Internasjonalen», som endåtil har fått eiga rom i «den store barnesangboka» [1]

Syttande mai er som kjend nasjonaldagen vår. Det gjer faktisk syttande mai til ein dag der nasjonalismen, og nasjonalistiske kjensler, burde stå i høgsetet.

Vandemålet er og blir berre at ’bolsjevikane’ [2] ,  i stor grad har teke kontroll over språket vårt, som i ’beste’ Orwell-stil har vakse fram til å vera overvelda av ein ’nytale’ der ord, har fått heilt andre meiningar enn det dei opphaveleg hadde.

 

GJENOM SPEGELEN

Den britiske forfattaren Lewis Carroll skriv i boka «Alice gjennom speilet og det hun fant der» at då Alice gjekk gjenom spegjelen blei det svarte kvitt og det kvite svart. Det er eit godt bilæte på vår tid.

For å greida dette nærare ut, lyt eg definera umgripet ’nasjonalisme’ nærare.

Eit onnor ord for ’nasjonalisme’ er  ’fedrelandskjærleik’  . Det er det som er samlad i fedrelandssongen vår, «Ja, vi elsker!» og som segjer at «Ja!» me  elskardettelandet, sossom det reiser seg over vatni, furdut og verbite, dette landet som Harald berga, Håkon verga, og som Olav med blodet sitt malte krossen på.  Dette  landet, er me som nasjonalistar viljuge til å slå lægr for – og døy for, om so skulde vera...   Det er ogso ei kjendsla eg trur dei aller fleste nordmenn og -kvende deler.

Det er  nasjonalisme  i eit nataskal.

Kva er det då ’bolsjevikane’ meinar når dei snakkar om ’nasjonalisme’ i negativ ljossetting? Eg vågar hevda at det dei tenkjer på er ei vrengjing av nasjonalismen som sovore, anten ved å leggja eitkvart til eller trekkja eitkvart frå nasjonalismen [3] . Sluttproduktet vert dermed noko heilt anna enn det røynelege, og noko me difor lyt taka uppgjerd med, medmindre me skal verta fanga i göbbelske snarer, eller som Sir Walter Scott seier det i det episke diktet «Marmion»:

 «Åh, for ein vasete vev me vevar, når fyrst me freistar å forgjera» . [4]

NAZISMEN OG ULTRANASJONALISMEN

Det sérmerkte med nazismen [5] , er deira  ultranasjonalistiske  [6]  framstilling av (serskilt) det tyske idealet som ’betre’ enn ’alle andre’ nasjonale ideal. Her er det viktig å skyna at utleggingi av ordet ’nazisme’ er nasjonal-sosialisme. Det var dette som kom fram i det verset som ikkje lengre vert sunge offisielt som ein del av den tyske nasjonalsongen:  «Deutschland, Deutschland, über alles» . [7]

Med ultra- som fyrenemning meines med andre ord at nazismen ynskte å fremja sine verdiar, sine tankar, sin kultur som meir verd, betre, finare og meir høgvyrd enn andre nasjonale kulturar, samstundes som jødisk kultur vart rekna for mindreverd og urein.

Difor fanst det ikkje rom for eit ’fargerikt fellesskap’ i det tyske riket. Alt skulde einast, underleggjast og korrigerast etter det tysk-kulturelle idealet. Den som ikkje vilde bøygja seg, bli eit A4-menneske, skulde bøygja seg – eller tvangsbøygjast. Den som ikkje let seg tvangsbøygja, måtte eliminerast.

Her er forrestan tydelege parallellar til grunntanken i islamsk filosofi – og som kjem til yta i kampropet «allahu aqbar» –  allah er større . Det er difor ikkje til å undra seg over at Hitler og stormuftien av Jerusalem fann kvarandre gode vener – og at «stormuftien» Haj-Amin al-Husseini kunne segja:  Halvmånen og Hakekrossen har ein sams fiende: Davidsstjerna.  

Det er med botn i sovorne kulturar at det vert rom for tankar om ’dhimmi’ og ’üntermensch’ – at det finst menneske som er mindre verd enn andre, noko som ikkje berre er i strid med Guds Ord, men med menneskerettane, slik dei er fasttømra i FN si verdserklæring – og før det i den amerikanske sjølvstendeerklæringi.

Med utspring i desse tankar, fekk ein fyrst Nürnberglovene, som forbaud ’ariske’ tyskarar å gifta seg med jødar, og seinare fekk jødar heller ikkje sitja i t.d. offentlege posisjonar, eller inneha framståande posisjonar som advokatar, etc.

 

 

KOMMUNISMEN OG
SUPERNASJONALISMEN

Marx, Engels, Lenin og Stalin sine læresetningar, på hi sida, var supernasjonalistiske (alt. Internasjonalistiske). Utleggingi av ordet ’supernasjonalisme’ tyder ’over-’, ’høgvyrd’, ’ein betre form for’ nasjonalisme. Dette kokar ned til tanken um at ein ynskte eit internasjonalistisk samfund – ei samla verd – under ein leidar – med ein sams ideologi; kommunismen, eller om du vil, sosialismen.«

Her var det ikkje det kulturelle som var det viktugaste, men det ideologiske. Ogso her skulde ein djupast set vera samde um alt – og difor var det heller ikkje her rom for eit røyneleg ’fargerikt fellesskap’.

Folk vart tvangsflytta frå ein del av landet – til ein annan. Dei fekk knapt taka med seg det dei stod og gjekk i, og innan 24 timar måtte sume fara frå Riga til Omsk, frå Leningrad til Magadan, eller frå storbyen til der-ingen-skulde-tru-at-nokon-kunde-bu.

Sume kulturelle verdiar, som mattradisjonar, songar og dikt, kunde korso ikkje takast frå deim, og desse vart difor naturleg, um enn unaturleg kontrollert, spreidd over heile det russiske imperiet. Sibirske «pelmeni» vart ein interrussisk matrett, i staden for berre sibirsk, og ukrainsk «borsch» vart same lagnaden ved del.

Samstundes var det ved lov forbôde for sovjetiske kvende å gifta seg med ikkje-sovjetiske borgarar, og det same gjaldt sovjetiske menn, arvematerialet korkì skulde eller kunde ’utvatnast’ eller ’svekkjast’ so og segja. Bestefar til kona mi, hevda, ifylgje kona mi, strengt at ingen av hans ætt nokon gong skulle giftast med ein ikkje-sovjetar.

Grunntanken i læra  er og blir dermed verande  den same.

Her er det forvitneleg å trekkja fram Winston Churchill:

 «Fascism was the shadow or ugly child of Communism. […] As Fascism sprang from communism, so Nazism developed from Fascism»   [8]

 

GLOBALISERING

’Globalisering’ er eitt heitt tema i vår tid. Når det er sagt, må ein kunna understryka at ’globalisering’ ikkje er det same som ’globalisme’ – og ogso at ’globalisering’ ikkje er udelt negativt.

I ei globalisert verd kan til dømes eg og du reisa nær sagt kvar me vil, vitja kven me vil, eta kva mat me vil, og um me finn einkvan me elskar – gifta oss med denne personen – på nær sagt eigne premissar.

’Globalismen’ derimot snakkar varmt um ’einskap på tvers av landegrensor’ og er ein slag sekularisert «ekumenikk». Ein ivrar etter å riva ned grensone, skapa ei verdsregjering, som skal styra alle menneske på tvers av kulturar er til sjuande og sist ei samansmelting av sosialismens, fascismens og nazismens framste ideal – statsismen, for å skapa ein slag ytre einskap, som djupast set aldri blir anna enn ein falsk einskap.

Det handlar um staten si absolutte makt over deg og meg. Det handlar um at dine og mine born til eikvar tid kan takast i frå oss og setjast bort til indoktrinering. Det handlar um fridom på staten – ikkje individets – premiss, og den dagen det vert ein røyndom – har ikkje manneætta lenge att.

Den amerikanske grundlovsfaderen Samuel Adams sa i ein tale til den interstatlege regjeringa i Pennsylvania den 1. august 1776:

 «Ver ved godt mot brør, landsmenn, dette handler ikkje berre om fridom for oss sjølve, men om det skal finnast vågnad på jorda for individuell og åndeleg fridom».

NASJONALISMEN, REINDYRKT

Noreg er eit ovfagert land. Høyr berre på kva turistane segjer, når dei kjem her for å sjå fjell og fjordar, fossefall og fiskevær.

Men det tyder ikkje at Noreg er eit betre land enn noko anna land. Fagrare å sjå til, på mange plan, ja visst, men også det avheng av auga som ser. Inst inne er korsom ikkje nordmenn det spor betre enn andre folk. I folkesjela hjå det norske folket finst det like mykje grums som hjå andre folkeslag.

 

Det viktige her er korsom at du merkar deg skilnaden millom «Ja, vi elsker», «Det er et yndigt land» og «Du gamla, du fria!», «Stars and Stripes forever» og den israelske «Hatikva» på den eine sida, og den upphavelege tyske nasjonalsongen: «Deutschland, Deutschland über alles,
Über alles in der Welt,» [9] . Vispa saman med Nietzsches syfilisperverterte tankar og tankane til tilsvarande kvasifilosofar leidde dette til ei bloddrenkt jord [10] , der ultranasjonalismen vaks seg so sterk at folk flest (’mensjevikane’) let seg blinda av det røynelege mindretalet (’bolsjevikane’) og lukte augo for kva som hende. Det at ein ikkje vil sjå det gale som hender, tyder ikkje at ein unnslepp den straffa som fylgjer etter. Slik er lova om årsak og verknad.

Ekte, og sunn, nasjonalisme handlar um at «her er eg fødd og her vil eg leva, og når tidi kjem vil eg ogso døy her.» [11]

Det tyder ikkje at ein person frå ein nasjon ikkje kan finna seg ein ny nasjon og eit nytt folk å slå seg ned i, men ein må  kunna rekna for sannlikt at den det gjeld sjølv ynskjer å bliva integrert i sitt nye samfund. Likeeins må det samfundet han/ho flytter til visseleg kunna rekna med at vedkomande vil lata seg integrera, slik moabittinna Rut, som trass i at hennar jødiske mann var daud, fylgde svigermor si til Israel – og vart israelinne –   «Ikkje tel meg til å snu att og ganga frå deg! for der du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, der vil eg og stana. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.  Der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta jorda. Herren late meg bøta for det no og sidan, um noko anna enn dauden skulde skilja meg frå deg!»    [12]

Samstundes  må dettevera eit personleg kjos, og kan i fridomens namn aldri tilskrivast statleg eller religiøs overstyring.

Ein muslim må vel reisa til Noreg og driva ’misjon’ for sin religion, for me har religionsfridom i Noreg, so lenge han spelar med opne kort um kva han gjer. Snikislamisering, femtekolonisering og invasjon – det takkar me nei til, for det hamnar i same korga som undergravingsverksemd.

Me vil gjerne eta både  Injerawhot  frå Etiopia, og  Chop Suey frå Kina og  Chowder  frå New England, eller ei herleg skål  Borsch  frå Ukraina, med ein god rjomeklatt i. Men det tyder ikkje at me vil påtvingast  halalkjøt  gjenom manglande merking, eller alternativt ved eit seinare leite å neittast å eta kjøtkaker i brunsaus med kålstuing, og komler med saltkjøt og kålrotstappe.

Det handlar um at ein person frå Langtvekkistan eller der i kring gjerne skal få lov å kle seg nasjonalt på nasjonale dagar og festdagar – slik som me gjeng klædd i bunad på tilsvarande dagar. Men ein gjeng då ikkje i bunad til dagleg, gjer ein?

Tiedemand og Gude sine nasjonalromantiske fantasiar av norske bønder i bunad til kvardags er like utilpass i det daglege Noreg som muslimske kvende i Burkha – i det daglege Noreg. Dette har ingenting med nasjonalisme å gjera – men botnar i super- eller ultra-nasjonalisme, som er eit vrengebilete av røyneleg nasjonalisme.

 

EIN KONKLUDERANDE SLUTTDIGRESJON

I Apostelgjerningane 17:26-27 stend det «Han [Gud] har late alle folkeslag av eitt blod bu over heile jordkringen og fastsett deim visse tider og landemerke for deira bustad, for at dei skulde leita etter Gud, um dei då kunde kjenna og finna honom». Av det skynar me at nasjonsgrensene er noko som er sett av Gud, og dermed kan me slutta at ogso nasjonalismen/fedrelandskjærleiken er gìven av Gud. Guds mål er at folk skal søkja Gud og finna honom, og dét gjer det ogso lettare å skyna kvifor sosialismen – i alle sine ulike nyansar gjer alt dei kan for å vrengja nasjonalismen vekk frå sitt upphav.

 

Avdi eg er ein sovoren nasjonalist, som umtala ovanfyre, og korkje ultranasjonalist eller supernasjonalist, kan eg med handa på hjarta kvedja med i, «Ja, vi elsker!»

 

Kan du?

   

 

BOKSTØD

Reis deg, Guds menighet! (– og gå ut!)

Av Lars-Toralf Storstrand

I disse dager er aktualiteten rundt det såkalte Kairos-dokumentet særlig høy. Hvis alt går som planlagt kommer en rekke norske prester til å fremføre en bønn kalt ”Jerusalembønnen” (du kan lese den her: bokmål eller nynorsk) i norske kirker den 30. mai, selveste pinsedag, kirkens fødselsdag,  tydeligvis ignorante om at bønnen er fundert på det såkalte Kairos-dokumentet (som du finner her). Det er ikke noe galt i selve bønneteksten, eller for den saks skyld i begjæret bak bønnen. Men det ideologiske og teologiske fundamentet for bønnen er galt. Enhver som derfor støtter opp om denne offisielle propagandaen er med på å sette en spiker i den norske kirkes åndelige likkiste (de fører den norske kirke inn under forbannelse), bokstavelig talt.

Hvordan kan jeg hevde det så bastant? Jo, fordi Gud sier i 1Mos 12:3 at enhver som taler nedsettende om Israel (Abrahams fysiske ætlinger) skal komme under forbannelsen. Det er ganske alvorlige saker, det. Ikke alle som forbanner Israel med harde ord, men enhver som taler nedsettende om dem! Med forbannelse (den som blir en følge av dette) menes i denne sammenheng – fravær fra Guds velsignelse. Kanskje det kan tolkes noe dithen at mennesker kommer til å måtte rope i nød på samme måten som Jesus der han hang på korset: ”Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?”. Du kan jo prøve å forestille deg at Gud trakk sitt nærvær bort – hvor ille tror du det da ville blitt?

Det hele er dessverre skremmende enkelt: Fordi en, om ikke annet, stilltiende har akseptert hva den såkalte norske kirke gjør. Derfor vil vesle jeg, være så frimodig og frekk (Winston Churchill sier jo faktisk at den viktigste kvalitet et menneske trenger er frekkhetens nådegave) at jeg ber kristne over hele Norges land reise seg og forlate kirkene der denne bønnen blir fremført, en eller annen gang i tidsrommet 29.mai til 4.juni, i Verdenskirkerådets ”solidaritetsuke for Palestina og Israel”.

La meg så ta det punkt for punkt hvorfor du bør gjøre dette.

1. Israel okkuperer ikke noe palestinsk land. Først og fremst fordi det aldri har eksistert noe palestinsk land. Verken før eller nå. Dernest fordi det aldri har eksistert noe palestinsk folk (det folket som kalles palestinere idag er etterkommere av syrere, libanesere, irakere, saudi-Arabere, Egyptere, sudanere og endog  muslimer fra Balkan. Alt dette er grundig dokumentert i Joan Peters’ bok ”Fra uminnelige tider” (Hermon Forlag). De opprinnelige ”palestinerne” (filisterne, som forøvrig forsvant ut av verdenshistorien rundt 900 år før vår tidsregning) var ikke engang arabere – men var et gresk sjøfolk som kom fra Kreta.

2. Det palestinske folks tragedie er ikke forårsaket av Israel, men av dem selv, som en følge av deres hat mot Israel. Loven om årsak og virkning gjelder også menneskers forhold til andre mennesker. Det fins riktignok noen (en ørliten brøkdel) av dem som faktisk bistår Israel, men de gjør det med fare for sine liv. Og mange av dem har blitt straffet hardere av Fatah, Hamas og Hizb’allah enn man nesten kan fatte. Disse skal vi be for, at Gud holder sin vernende hånd over dem, og vi skal be for de av palestina-araberne som ønsker at ”allah” skal gripe inn og fjerne jødene fra jordens overflate.

3. Kairos-dokumentet er opphavelig av sør-afrikansk opphav, fra 1985. Men som tidligere påvist av mennesker som er langt klokere enn meg, er det faktisk palestina-araberne, ikke Israel, som fremmer en apartheidlignende ideologi; fordi de ikke vil akseptere jøder i ”sine områder”. Dette er en naturlig følge av den muslimske læren om ”dhimmi” (grundig dokumentert i Bat Yeors eminente bøker: The Dhimmi: Jews and Christians Under Islam (1985),  The Decline of Eastern Christianity: From Jihad to Dhimmitude (1996), Islam and Dhimmitude: Where Civilizations Collide (2001).) Det er ikke Israel som fremmer den tanken. Derfor blir det riktig å si at Kairos-dokumentet snur realitetene på hodet. Man kaller svart for hvitt og hvitt for svart, og da blir den velsignelsen man angivelig søker til forbannelse og den forbannelsen man søker å unngå er i grunnen en velsignelse. Gå derfor heller hjem i ditt lønnkammer og gjør som Guds Ord sier i Salme 122:6: ”Be om Fred for Jerusalem! De som elsker deg, skal fare vel!”

4. Den virkeligheten palestinerne lever under er IKKE, under noen omstendighet, slik Mads Gilbert og Erik Fosse beskriver. Deres rapporter har grundig og entydig blir avslørt som propaganda, styrt av antisemittiske grunnholdninger. Når det påstås at Israel for eksempel hindrer tilførsel av livsnødvendige varer som mat og helse-artikler er dette en grov løgn. Israel har kontinuerlig sendt inn trailerlass på trailerlass (bare forrige uke ble det sendt inn 637 lastebiler med varer inn i Gaza via israelske grenseoverganger), men Hamas og andre grupperinger har gjentatte ganger beslaglagt - og solgt varene, som vart ment som humanitær hjelp – på svartebørsen.

5. Israel har gjort alt som står i deres makt for å få ”palestinerne” ut fra leirene de lever i. Men når man som en følge av det møter motstand blant annet fra FN, fordi sistnevnte da mister sitt viktigste argument i ”flyktninge”-debatten, sier det seg selv hvor hjertet ligger. FN har blitt som risen som ikke hadde noe hjerte på seg; bare med en forskjell. FN har ikke noe hjerte i det hele tatt.

6. Påstanden om at de jødiske bosetningene ”berøver palestinerne for land og andre naturressurser” er også en grov løgn. Samtlige av de jødiske bosetningene er satt opp på udyrket land, (noe av det har en status som ville fått jernalder-Jæren til å se ut som en Paradis-hage), med skrinn, brakk, jord og mye, mye, mer stein. Men de som setter igang med arbeidet elsker landet og går løs på det med en iver som knapt kan tilskrives en nyfrelst m-l’er. Hadde ikke de gjort det, ville landet fortsatt å ligge brakk – for det eneste araberne bryr seg om – når det gjelder landet – er å hindre jødene å få fatt i det, fordi det ellers kommer i konflikt med påstanden ”allahu aqbar” – ”allah er større [enn alt han tenkelig kan sammenlignes med]”.

7. Påstanden om at Israel har manglende respekt for internasjonal lov er å sammenligne med en mote-jeans å se til. Den like tynnslitt som argument som en olabukse full av hull. Man må huske på at når en lov i sin basis er grunnleggende urettferdig, mister den også sin gyldighet og sin kraft, som lov. Et flertall av det som kalles internasjonale lover er direkte utformet med dette mål for øye: Å skade Israels omdømme. De hadde ikke engang eksistert, om ikke det var for Israel. Det samme gjelder en bønn. Når en bønn er fundert på et grunnleggende urettferdig fundament, da virker den mot sin hensikt. Husk at Gud ikke lukker sine ører.

8. Forfatterne av Kairos-dokumentet bekjenner sin tro på Gud som god og rettferdig – og som skaper. De skriver noe slikt som ”Dette betyr for oss, her og nå, spesielt i dette landet, at Gud ikke skapte oss for at vi skulle ta del i strid og konflikt, men for at vi skulle lære å kjenne og elske hverandre, og sammen bygge opp landet i kjærlighet og gjensidig respekt”. Men striden er ikke forårsaket av manglende strid og manglende respekt på jødisk side, men på arabisk side. Det er kjernen til problemet. Som nevnt under punkt 6, har araberne verken respekt eller kjærlighet til landet, de nærer bare hat overfor Israel. Siden Israel ble opprettet via et FN-mandat i 1948, har da også Israel stått med åpne armer og sagt: Vil dere ha fred, så skal dere få fred. Problemet er at islam forbyr muslimer å inngå en reell fred med Israel. Dette er grundig dokumentert i Ramon Bennetts bøker ”Når Dag og Natt Opphører” og ”Filisterne”.

9. Påstanden om at ”okkupasjonen [av ”Palestina”] er en synd fordi den forvrenger Guds bilde i både israelere og palestinere” er en klassisk løgn av det slaget som fremmes ganske så machiavellisk og hitlersk i bøker som ikke trenger å nevnes med navn. Dette landet tilhører i prinsippet verken jøder eller arabere. Dette er Guds land, og Han har satt sitt folk, jødene, til å være forvaltere for det landet – ikke araberne. Det er de som står bak Jerusalembønnen (og Kairos-dokumentet) som forvrenger det reelle bildet av jøder, så vel som palestinere. De fremstiller jødene som et krigselskende folk, og palestinerne som et fredselskende folk, og det blir så feil, så feil. Dersom du derfor støtter den offisielle Jerusalem-bønnen, blir du medskyldig i å dra forbannelsen ned over – ikke bare ditt eget hode, men over Norges land, rike og folk.

10. Påstanden om at  ”landet er hellig, må sees som en følge av Guds tilstedeværelse, der som i alle andre land” høres unektelig flott ut, men nå er engang Gud til stede på en særegen måte i dette landet. Jerusalem kalles gjentatte ganger ”Den store kongens by” og ”Guds stad” i gjennom hele Bibelen. Det er ikke bare en floskel, fordi Gud er tilstede der. Det er slik. Punktum. [En liten digresjon her: På enkelte biler i USA kan man lese såkalte støtfangerdekaler med budskapet: ”Gud har sagt det. Jeg tror det. Det avgjør saken!” Faktum er at det helt riktig heller burde sies. ”Gud har sagt. Det avgjør saken!” Hvorvidt du eller jeg tror det er i denne sammenhengen ganske så irrelevant.] Husk de profetiske ordene om hvordan verdens folkeslag skal oppføre seg mot Jerusalem i disse dager:

Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt.  Og det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en stein å løfte på for alle folkene; alle som løfter på den, skal skade seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.

 

En tumleskål er forøvrig å sammenligne med en sånn kopp som vi gir til barna forat de ikke skal søle, en sånn kopp som ikke kan velte. I historisk tid ble slike kopper brukt til sprit, for at overstadig berusede personer ikke skulle søle ut kostbart brennevin i fylla. Sagt med andre ord: Å støtte opp om Verdenskirkerådets såkalte ”Jerusalembønn” blir i beste fall å sammenligne med et barnslig, lite gjennomtenkt, opplegg, alternativt noe som blir gjort i fylla.

11. Påstanden om at palestina-arabernes tilknytning til landet er ”eksistensiell, [og] ikke kun et ideologisk eller teologisk spørsmål” faller på sin egen urimelighet for enhver som kjenner de arabisk/muslimske argumentene som fremsettes av både leg og lærd. Islam lærer at det land som engang har vært under muslimsk herrevelde, kan aldri noensinne falle bort fra muslimsk herrevelde igjen. Islam lærer at verdens riker enten tilhører ”islams hus” (dær æl-islam) eller ”krigens hus” (dær æl-hærb) og at det ikke kan bli fred i verden før alt som engang var en del av ”krigens hus” er underlagt ”islams hus.” Å tvinge fram evangeliet som et argument i dette, blir en politisering av evangeliet, som bryter ned evangeliets budskap – ikke fremmer det.

12. Forfatterne av Kairos-dokumentet sier at kirkens oppgave i dette er å peke på Guds godhet, menneskets verdighet og på Guds rike, som ikke kan knyttes til noe jordisk, politisk regime. Det høres unektelig flott ut; men er det rett? Hva har skjedd med Guds hellighet midt oppe i alt dette? Guds uforanderlighet? Gud er som en smelteild, hans hellighet brenner opp alt som er vanhellig. Ingenting kan stå seg i Guds hellige nærvær (Mal 3:2), eller som det også har vært sagt: Da Gud pustet på leirjord ble leirjorden menneske. Når Gud puster på et menneske, blir det til leirjord.

Det er uhyre viktig å slå fast dette; fordi: hvis Guds løfter, slik de er fremsatt til Israel ikke holdes – hvorfor skulle da en kristen ha noen som helst grunn til å kunne tro at Gud skulle holde sine løfter til de kristne? Disse løftene er gjensidig avhengige av hverandre. Dessuten, når Jesus sier: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” (Joh 18:36), så handler ikke det politikk i det daglige. Det handler om at Jesus da han stod foran Pontius Pilatus, ikke kunne bruke sin guddommelige makt for å stanse sin egen dødsdom, fordi han elsket menneskene for høyt til ikke å gi sitt eget liv.

13. Kairos-dokumentets påstander om at ”vi skal elske hverandre, en kjærlighet som også skal omfatte våre fiender” og at ”[å] elske sitt medmenneske imidlertid ikke er det samme som å akseptere onde handlinger fra ham eller henne” blir som å si: På seg selv kjenner man andre. Israel har, som nevnt ovenfor, tilbudt araberne/muslimene fred, men araberne/muslimene vil ikke ha fred, fordi det står i strid med den religion de lever etter og den gud de dyrker, måneguden allah. Derfor falt også disse ordene under Khartoum-konferansen etter Seksdagerskrigen: ”Nei til anerkjennelse av Israel. - Nei til forhandlinger med Israel. - Nei til fred med Israel”. Hvem som elsker og hvem som hater er i grunnen utvetydig klart her. Vi må heller ikke glemme at det fins forskjellige slags kjærlighet. Jesus sier ikke at”broderkjærligheten” skal omfatte våre fiender; de er jo tross alt ikke våre brødre. Han sier at vi skal elske vår neste (som også omfatter våre fiender) som vi elsker oss selv. Spørsmålet blir derfor: Hvor høyt setter du deg selv?

14. Det er riktig at kjærlighetens vesen er å søke slutt på ondskap og urettferdighet. Men der hvor det ikke finnes kjærlighet (ahava, הבהא) vil det heller ikke være mulig å gjøre slutt på ondskap og urettferdighet. Hvorfor vender ikke disse palestina-arabiske prestene og biskopene dette klarsynet mot sitt eget folk? Svaret er at de frykter mer for dem som slår legemet ihel, enn for Ham som kan kaste sjel og legeme i helvete (Matt 10:28; Luk 12:4). Derfor ber de også urettferdig. Job sa: ”Det er ingen urett i mine hender. Min bønn er ren” (Job 16:17). Det er mer enn palestinerne kan si, og det er noe du bør tenke på, før du deltar i Jerusalem-bønnen.

15. Forfatterne av Kairos-dokumentet maner til boikott av ulike slag, både via kommers og børs, samt sivil ulydighet. Uredeligheten i bruk av slike virkemidler faller ikke bare på egen urimelighet, men også på manglende saklighet, mangel på forståelse av hva reell frihet, og reell kjærlighet er.

Kairos-dokumentet er med andre ord fundert på sandgrunn. Og som Bibelen entydig sier om hus som er bygget på sandgrunn, kommer de til å falle når stormen kommer; og stormen – den kommer. Derfor bør alle levende kristne reise seg og forlate kirken, dersom presten eller annen kirkelig representant fremfører denne bønnen den 30. mai 2010, men mer enn det, vil jeg demonstrativt legge til: Når du forlater kirkehuset, så rist støvet av føttene dine, og la asken fra Guds dom falle tilbake på dem som ikke forlater kirken sine hoder, enten de kaller seg leg, lærd, kirketjener, klokker, diakon, kapellan, prest, prost eller biskop!

Alle som har om så berre litt kjennskap til mekanikk og verkty, om så berre å skifta deck på ein punktert sykkel, burde veta kva ein skiftenøkkel er – eller i det minste kva ein fastnøkkel er. Men for å unngå mistolkingar, skal eg setja det heile i perspektiv:

 

[Frå no av omfattar bruken av omgrepet ”fastnøklar” og ”skiftenøklar” alle former for mekaniske nøklar som anten er faste eller justerbare, og jamvel pipenøklar.]

 

På engelsk går omgrepa “spanners” og “wrenches” om ein annan når det gjeld verkty some in brukar for å løysa eller teita ein mutter eller ein skrubolt, som til domes dei boltane som held fast hjulet på sykkelen eller bilen din.

Sjølv om dei to omgrepa går litt om ein annan på engelsk, som nevnd ovanfor, er det interne skilnader også. Ein person som talar såkalla Oxford-Engelsk, er meir disponert til å bruka ”spanner” enn ein amerikanar som helst brukar ein ”wrench”.

For snart ein mannsalder sidan gjekk underskrivne på det som den gongen heitte maskin og mekanikar-linja på yrkesskulen. Målet var til sjuande og sist å bli maskinist, men det skulle det ikkje bli noko av. Men eg hadde ein lærar på skulen som insisterte på at ein ”ekte mekanikar aldri skulle nedverdiga seg til å bruka ein skiftenøkkel”. Her er det naudsynt å digressera litt:

 Det som i England kallest ein ”adjustable spanner” (skiftenøkkel) kallest i USA ein ”monkey-wrench”. I England er namnet sjølvforklarande. Det er eit verkty som er justerbart. Men den ovannemnde læraren hevda hardnakka at det verktyet ein ekte mekanikar matte halda seg til var anten ein fastnøkkel med sideopning eller ein fastnøkkel med stjerne. (Men merk deg at desse fastnøklane finst i både tommestorleik og millimeterstorleik. På enkelte amerikanske produkt vil du finna at du treng ein 1/2" toms nøkkel, medan den du sit med er 12 mm. Skilnaden er ikkje stor, berre 0,7 mm, men det er nok til at nøkkelen ikkje passar). Er nøkkelen for stor, kan du øydeleggja mutteren, er han for liten, får du han ikkje innpå.

Når du skal skru på ein sykkel er det truleg at du treng verkty millom 8 og 18 millimeter. Mutteren på hjulet er truleg anten 13,14 eller 15 millimeter stor, mens mutteren som held fast gearwiren eller bremsewiren truleg er mellom 8 og 11 millimeter. Og du treng, i alle høve når det gjeld å skifta hjul, to nøklar. Ein til å skru med på eine sida og ein til å halda i mot på den hi sida. Alt dette går bra med fastnøklar, pipenøklar og stjernenøklar. Skal du difor ha nok fastnøklar treng du sett, truleg kring 22 ulike nøklar. Med skiftenøklar treng du berre to, eller i alle høve ikkje meir enn fire. Men no veit du altså kva ”ein ekte mann” ville velgja.

Lat oss då sjå bort frå dette, og gå vidare i tankerekkja.

 

MENNESKETYPAR

På same måte som det grunnleggjande sett finst to typar mekaniske nøklar, finst det to typar menneske. Lat meg forklara kva eg meiner med det. Ålment tala er menneska anten overtydde om at verda anten er fundert på ein absoluttistisk tankegang, eller at det ikkje finst absoluttar i det heile (samstundes finst det sume som fell ned ein stad midt mellom. Dei trur på avgrensa sanningar, sanningar som ikkje naudsynleg er absolutte, men som kan vera det).

Skynar du kor eg vil hen?

Sume folk vel å bruka fastnøklar, andre held seg til skiftenøklar, og nokre brukar av og til det eine og av og til det andre. Det heile kokar faktisk ned til kva syn du har på livet. Den ovannemnde læraren var ein sterkt truande medlem i eit kriste kyrkjesamfunn, og brukte utan unntak fastnøklar av ulike slag. Om nokon rekte han ein skiftenøkkel, bad han alltid om å få ein annan. Alltid.

I det meste av livet mitt har eg vore tilhengjar av det same synspunktet. Eg har alltid trudd på absoluttar, sjølv før eg vart kristen. Enn meir: Eg trur framleis på absoluttar. Men ikkje i absolutt alt. Det finst nokre sanningar som ikkje er absolutt absolutte, og det tydde at eg måtte læra ein ny måte å tenkja på.

 For nokre år sidan vart gearet på sykkelen min øydelagt. Eg fann fram verkty, spesiallaga for sykkel. Det hadde hovudsakleg fastnøklar og eit såkalla ”hybridverkty” som inneheldt faste opningar frå 8 til 17 millimeter. Eg valde denne siste, og byrja bruka han.

Men kva trur du hende? Han knakk. Fastnøkkelen knakk! Dette verktyet som var laga spesielt for syklar, knakk tvert av. Men så hadde eg ikkje fastnøklar som passa, og eg vart tvungen til å nytta ein skiftenøkkel og to.

Men dette uabsolutte verktyet lærte meg å forstå ein absolutt. Dette absoluttet er at på same vis som det finst absolutte sanningar – så finst det sanningar som ikkje er absolutte. På same vis som ein i visse spursmål kan bruka fastnøklar, treng ein å vita nøyaktig mål for å vita kva nøkkel ein skal bruka (sjå ovanfor). Du kan ikkje bruka ein 7/16 toms nøkkel på ein 11 millimeter mutter. Du kan ikkje bruka ein 13 millimeter på ein halvtoms-mutter. Det er nemleg ein ørliten differanse og følgjene kan faktisk bliva kastrofale. Det kan bliva bortkasta arbeid, og sløste ressursar.

Kva tyder så dette?

For å vera direkte: Sjølv om me ikkje likar å tru og tenkja på denne måte, treng me å akseptera at me treng ulike verkty i ulike høve. Om du arbeider med absoluttar, treng du verkty som er tilpassa absoluttar. Om du ikkje trur at det finst absoluttar, høver det betre for deg med anna verkty. Dette har interessante konnotasjonar:

For ein konservativ eller radikalt truande kristen/teolog som trur på absoluttar, på at Gud skapte mennesket, at Gud skapte jorda på 6 dagar á 24 timar, er det naturleg å bruka ein fastnøkkel, om du forstår kva eg meiner. For ein paleontolog derimot som trur på ein teori som har utvikla seg frå Darwin, og at mennesket har utvikla seg frå ape-artar, er det naturleg å bruka ein skiftenøkkel (kva var det no skiftenøkkel heitte på amerikansk-engelsk??).

 På den andre sida ville ein matematikar truleg hatt nytte av båe slag verkty. Vidare, når euin filosof tvangsabdiserar Bibelens Gud, samstundes som han femner eit utval av absoluttar, er dei fårleg nære til å finna seg sjølv på ein blindveg.

 Denne absolutte enden vil før eller seinare føra til ein katastrofe, fordi dei mutrane dei freistar å løysa eller teita, vil bliva øydelagde og gjort ukjennelege for alle former for verkty – og i alle fall unyttige for deim som kjem i neste ledd.

 

-SLUTT- (Absolutt)

 

I Romarbrevet 10:15 stend det eit ord skrive, som er heimtad frå profeten Jesaja 52:7, og som lausleg lyde sovore:

”Kor fagre på fjelli er føterne til deim som kjem med godt ord”. Dette er ifylgje apostelen Sha’ul (Paulus) eit ord om deim som forkynner evangeliet.

Lat meg svo trekkja dette ordet inn i ein onnor samanheng.

Apostelen Johannes skriv ”kven er løgnaren um ikkje han som neittar at Jeshua  (Jesus) er Mashiach (Messias)? Han er antikrist, han som neittar Faderen og Sonen. Kvar den som neittar Sonen, hev heller ikkje Faderen. Den som vedkjenner seg Sonen, hev ogso Faderen” (1Joh 2:22-23).

Inne i Klippedomen (feilaktig kalla Klippemoskéen) som ligg over klippen der Abraham frambaud Yitzhak (Isak) som offer for Gud longo, stend det (segjer ekspertane) skrive på arabisk: ”Allah hev ingìn son. Seg ikkì at allah hev nokon son. Bed einast til allah!”. Difor kan me, med Johannes sine ord i hand slå fast at den gud muslimarne tilbed ikkì er den same som JHVH, Bibelens Gud. Ein muslimsk heilagdom, og ein moské vert difor ein stad der eg vitnar i strid med Guds Ord um eg gìng inn.

Men det stoggar ikkì der.

For den som er kènd med Guds Ord, og veit at når Moshe (Moses) stod fyre den brennande busken i Midjanslandet (dagens Saudi-Arabia) svo segjer Gud til honom:

”Moshe! Moshe! Tak av deg på føterne, for staden du stend på er heilag jord!”. Det er: Ikkì heilag i seg sjølv, men heilag avdi Gud var der med sitt heilage nærvær, shekinah.

Når svo det vert avkrôve meg at eg, ev eg skal gå inn i ein moské eller muslimsk heilagdom, må taka av meg på føterne, segjer eg absolutt nei, og kýser å verta standa utanfyre.

Lekamen min skal brukast til å forkynna det gode bodskapet, evangeliet. Føterne mine skal vera fagre som føterne som er nemnd hjå Jesaja og av Paulus.

Og dersom eg tek av meg på føterne for å gå inn i ein moské (eller ein muslimsk heilagdom) sannar eg for verdi at eg trur at ”allah” og JHVH er ein og same Gud. Det kan ikkì eg gèra. For då voro eg ein lygnar for Guds åsyn.

Difor kan ikkì eg gå inn i ein moské.

Og av same årsak burde ogso du verta standande utanfor.

Eg hev longe undra meg yver denne statiske bruken av ordet "Jahve", eit ord som yverhovudet ikkì finst i Bibelen, men er eit reint menneskeleg freist på å uttala Guds namn, Tetragrammatonet, JHVH.

Kvifor ikkì berre lata namnet standa JHVH og svo bøygja seg fyre at ein ikkì kann uttala dette korrekt?

Personleg trur eg at det er dette apostelen Sha'ul (ogso kalla Paulus) refererte til då han sagde at han kènde ein mann som vart teken upp til himlen og fekk tala ord som det ikkì var tillete menneske  tala, men det vil fyrst verta prova når eg ein dag er heime i himmelen.

Det same gjeld "Jehova". Det hev si upphav i dei masoretiske teiknsetjingane frå kring 1000 EK, der ein tok vokalteikna frå ordet "Adonai" (A-O-A) som var den ærefylde måten millom truande jødar å umtala JHVH på, når dei møtte namnet. I vår tid er det jamvel mange truande jødar som går svo langt at dei segjer "HaShem" (lauseleg: Han som hev namnet).

Det serskilte med JHVH er korsom er dette: Det er på mange måtar eit initialord (akronym) som tyder: (transkribert: Javå, Haja Ve Jehiyeh) "Han som var, er og skal vera (til æveleg tid)." Når ein skriv dette på hebraisk fær teksten til saman trì stk "J" (jod), trì stk "V" (wav) og seks stk "H" (heh) som gir oss Guds namn trì gonger, og dermed er med å syna at Gud er trìein.

Men viktigare: Det syner oss at Jeshua (Jesus) Mashiach (Messias) ér JHVH. (sidesprang: JHVH er forøvrig dei berande vokalane i det hebraiske namnet Jehoshuah, Jesus sitt hebraiske  namn). Når Paulus (ja, eg trur det er Paulus som er forfattaren!) skriv i Hebrearbrevet at "Jesus Kristus er i går og i dag den same, ja til æveleg tid" er det berre ei parafrasering av "Jeshua Mashiach er JHVH".

Forvitneleg er det ogso at når det fråfalne presteskapet i Jerusalem, den dagen Jeshua dôg, såg kva som stod på skiltet Pilat havde skrive yver hovudet hans, vart dei vreide. Fyrebokstavarne i den hebraiske teksten (transkribert: Jeshua Hanotzri Vemelekh Hajehudim) utgèr nemleg bokstavarne i tetragrammatonet, JHVH. Då er det lettare å skyna kvifor dei sagde: "Skriv ikkje at han var... skriv at han sagde han var..."

Det er då heller ikkje svo vandt å segja JE-HÅ-VE-HÅ eller JOD-HÅ-VE-HÅ... litt spesielt kann henda, men svo er ogso Gudsnamnet spesielt. Me fær heller akseptera at dette namnet truleg er svo enkelt å uttala at me kompliserte vaksne utgåver av manneætti ikkì greider det fyre me røyneleg hev vorte som barn att...

Eitt av dei mange argumenta eg møter mot kristen tru og tanke er ofte at "religion og politikk må ikkje blandast".

Eg kunde ikkje vera meir usamd.

Snarare burde ein segja: Tru og religion bør ikkje skiljast. For der det ikkje finst tru, (som Ivar Aasen sagde det: Vetle vitet strekk ikkje til; ei tru må stydja upp under!) der finst det helr ikkje rom for tanke.

Eller sagt onnorleides: Den som ikkje maktar å tru, kann helr ikkje tenkja. Det høver jamvel saman med Descartes namngjetne slagord, for der det er tru vil det til tider vera eve, men der det ikkje finst tru, vil det einast vera vantru, og der det er vantru finst det korkje von eller høve for tillit. Der det heiter Cogito Ergo Sum, kan ein ogso segja Dubito Ergo Sum.

Sanningi er at politikken treng tru for å ikkje verta for jordbundne, og trui treng politikk for å ikkje verta for svermeriske.

Dette vil sjølvsagt vera i sterk konflikt med vìnstresida si skyning, avdi dei tydeleg ikkje ynskjer eit tenkjande folk. Folk som tenkjer; trur nemleg - og trui skaper rom og kraft for tanken. Den som ikkje trur; kann i røyndomen aldri tenkja; men hermar det som andre hev sagt og meint.

Fylgjene av det er ein stagnert tanke, ingi utvikling og ingi vekst. Den amerikanske filosofen Ayn Rand segjer det soleides:

"Wealth is the product of man's capacity to think."

Vekst og velstand er ein fylgje av kapitalisme, og det er som kjend noko som vìnstresida ikkje likar.