Lars-Toralf Utnes Storstrand

Alder: 55
  RSS

Om Lars-Toralf Utnes

Familiefar. Politisk aktiv liberalist. Bachelor i Kultur og Samfunnsvitskap (Engelsk og Historie) ved UIB. Overtydd um at kapitalisme og fri marknad er naudsynt for vekst og utvikling. Absolutt protestant Filosofisk og profetisk medviten Fri-Tenkjar (kfr. Joh 8:36). Lukkeleg gift med Darya, og far til to, stykfar til ein. Hebraisk namn: אליעזר גדול-חוף

Følgere

La oss få vite hvor vi har deg

Publisert over 4 år siden

Det fins mange problemstillinger som er verdt å diskutere, men det fins også noen problemstillinger som i praksis burde være utdatert – fordi det foreligger vedtak som sier at slik eller slik er det; punktum.

Hva som er rett og galt i Midtøsten faller strengt tatt inn under dette siste. Problemet er at det daglig serveres forvrengninger, usannheter, bevisst unyanserte uttalelser og annet fra en liten gruppe synsere, hovedsaklig på venstresiden av det politiske spektrum.

(Har du merket deg det forresten? Dette er de samme menneskene som kaller antisemitter «høyreekstremister» og «høyreekstreme», men som selv – etter at deres argumenter har blitt motbeviste – ikke ser at det er dem selv som fremmer antisemittiske holdninger – og at disse ikke kommer fra den politiske høyresiden).

 

BDS

Det fins dessverre et økende antall mennesker som mener at Norge bør boikotte, divestere og sanksjonere mot Israel – og som begrunner det med gjentatte ganger dokumenterte usannheter om det sistnevnte.

Her er det nok en gang.

Det fins ikke noe særeget «palestinsk» folk. Det fins bare en gruppe mennesker som kaller seg «palestinere», men som historisk sett ikke har noen som helst tilknytning til de opphavelige «palestinerne» - også kalt «pleti» i uttrykket «kreti og pleti» - filistrene.

Filistrene var et gresk, sjøfarende folkeslag – uten noen som helst form for tilknytning til arabisk kultur – og som levde lenge før det fantes noen som helst form for arabisk kultur. De ble utryddet fra verdenshistorien cirka 900 FK. Finito. Finale. De fantes ikke lenger.

 

1000 år senere

Det var først i 132 EK, altså over 1000 år senere at romerne adopterte navnet «Palestina» - som var en latinisering av «Filistea» - som egentlig var en landstripe omtrent på størrelse med Gazastripen. Målet var uttalt å bryte båndene mellom Israels folk og Israels land.

Forøvrig: «Filistere» kommer fra hebraisk «Plishti» [פלשתי] som betyr «inntrengere».

Nei, jeg er ikke ute etter å stjele verdigheten fra dem som kaller seg «palestinere». Tvert om. Bare påpeke at vår tids «palestinere» er et smeltegrytefolk hovedsaklig sammensatt av etterkommere av arabiske arbeidsinnvandrere fra Irak, Syria, Jordan, Kuwait, Egypt, Maghreb (Libya, Algerie, Tunisia), Marokko, Hejaz (Saudi-Arabia, + +) samt etterkommere av arbeidsinnvandrere fra Bosnia, Armenia, Albania, Hellas, noen druzere, noen assyrere, libanesere, tsjerkessere og kurdere. Mange av disse sistnevnte ble tvunget opp i smeltegryten mot sin vilje, ikke minst armenere, som lenge har vært kalt «arabiske kristne», men som nå endelig har fått sin egen kultur og nasjonalitet stadfestet igjen.

 

Nye 1800 år senere…

Det var britene som cirka 1920, gjeninnførte det romerske begrepet «Palestina» som på det tidspunktet hadde vært ute av bruk i alle fall i 1800 år. Målet var nok en gang å bryte båndene mellom Israels folk og Israels land – noe som fremgår tydelig av Loftus og Aarons eminente gjennomgang i «The Secret War Against The Jews».
Men på det tidspunktet ville ikke de tilstedeværende araberne (og de andre ovenfor nevnte) som aldri har vært noen reell homogen gruppering akseptere å bli kalt «palestinere». De ble tvunget til det – av Storbritannia.
Det var bare jødene som aksepterte, selv med tyske pass med bokstaven «J» for «Jude» i friskt minne å bli kalt «palestinere».

 

Cirka 30 år senere

Først i 1950, etter at staten Israel var gjenopprettet med basis i det jødiske folks absolutte nasjonale suverenitet fremmet den intellektuelle araberen Mousa Alami tanken om at araberne i området trengte «en myte for å styrke tanken om nasjonal tilhørighet».

Men selv ikke da ble dette akseptert blant araberne. De regnet seg selv som arabere – og nektet å kalle seg selv noe annet. Det ble faktisk ikke akseptert før 17 år senere – etter råd fra et amerikansk reklamebyrå – overfor Jassir Arafat.

Da oppstod det som vi dag sub verbum kaller «Palestinere».

De er, som nevnt ovenfor ikke en homogen gruppe, noe vi ikke minst ser i spliden mellom Hamas og den palestina-arabiske selvstyremyndigheten (PA) og har ingen egen nasjonalitet utover det å være arabere – med kulturell, fysisk og historisk tilknytning til den arabiske halvøy (les: Saudi-Arabia) og det er de som okkuperer Irak, Syria, Libanon, Jordan, Kuwait, Sinai, Egypt, Libya, Tunisia, Algerie, Marokko – og litt til. Deres hjemland er verken Israel proper eller noen av de andre landene som jeg her har nevnt. Det er rikelig med plass på den arabiske halvøy, som rett nok for det meste er ørken – men det er fordi det aldri har blitt dyrket og holdt i hevd.

 

Historiske beviser

Det fins en rekke historiske vitnesbyrd som forteller det samme om Israel. Ottomanerne skattla i tidsrommet 1417 til 1917 områdene etter antallet trær som vokste der. Følgen var at fellahene som «leaset» jorden hugget ned alt som het trær. Bevisst.

Mark Twain forteller om dette i «Innocents Abroad» (1869).

Adrianus Reeland skrev om det på 1700-tallet.

En britisk offiser vitnet om dette i 1840. Det fins flere.

 

Aliyah

Men da i all hovedsak irreligiøse jøder begynte å strømme til områdene i 1880-årene på grunn av pogromer og vanskelige levekår i czarens Russland, begynte disse å plante nye trær.

Følgene var at sumpland ble drenert og at ørkenen trakk seg tilbake. Landet begynte å leve igjen – fordi de elsket landet.

Hva kunne ikke flere hundre ganger flere arabere ha gjort med den arabiske ørken – om de hadde elsket det landet som er gitt dem som folk og nasjon?

Tenk på det neste gang du serverer drøvtygde, og dokumenterte løgner. Insisterer du likevel på å servere slikt kan du like godt holde deg til Zions Eldstes Protokoller, den blir nemlig fortsatt utgitt både på norsk og arabisk snart hundre år etter at den ble dokumentert som falsum.

Da vet vi garantert hvor vi har deg.

 

 

Gå til innlegget

Tempelhøyden: Guds eget fjell

Publisert over 5 år siden

Det fins mange «gudefjell» rundt om i verden. Fujiama i Japan, er bare ett eksempel, Vatikanhøyden i Roma et annet. Når det er sagt fins det bare ett fjell som er Guds fjell, og det er identifisert i Bibelen (Ezek 28:14) . Det kallest Zion.

Det er dette fjellet Tempelplassen ligg på, og ikke bare på et hvilken som helst sted på dette fjellet, heller, men på et konkret sted som ble kjøpt og betalt av kong David (1Krøn 21:18-28) fra jebusitten Ornan. For dette betalte han 600 shekel gull, noe som tilsvarer 6,84 kg gull, eller (rundet oppover) 226 unser gull. Det betyr at omregnet i dagens gullverdi, betalte David i overkant av 1,5 millioner kroner for stedet. Så at jødane har retten på si side til å be på dette dyrekjøpte stedet, det kan det ikke råde noen tvil om.

Waqfet
Hvorfor vil då ikke det muslimske waqfet tillate at jødar får be her? Jeg viser til Geir Ove Fonn sin mangelfulle artikkel i Vårt Land tidlegere denne uken der det blir framsatt ein del uholdbare og udokumenterte påstander.

Villfarelse

Trond Bakkevig meiner at dette lovforslaget «kan [...] sette den israelsk-palestinske-konflikten i brann.» Det kan ikke bunne i en mangel på kunnskap om Guds Ord og kjennskap til Gud. Jeg siterer her et ord som garantert kan rettes mot Trond Bakkevig: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» Dette ble sagt direkte til datidens liberalteologer, de som fornektet både mirakler og oppstandelsen fra de døde – så det passer som hånd i handske.

I profeten Sakarja 12:2-3 leser vi «Se, jeg gjør Jerusalem til et giftbeger for alle folkene omkring. Også Juda rammes under beleiringen av Jerusalem. Den dagen gjør jeg Jerusalem til en tung stein å løfte for alle folk. Alle som prøver å løfte den, skal rive seg til blods. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot henne.» Dette er egentlig en dårlig oversettelse, selv om de færreste av i dag forstår den gamle oversettelsens ord «tumleskål». La meg enkelt forklare hva en «tumleskål» er. For det er noe så godt som alle som har oppdratt barn vet. Det er en «kopp med buet bunn med blylodd i bunnen som ikke velter altfor lett». Slike kopper brukte man gjerne på gamle vertshus, forat at ikke dyrebart brennevin skulle bli «spillet», «sølt ut». Legg så merke til at de som skal drikke seg fulle på Jerusalem er «alle folkene omkring», hvilket igjen primært vil sin araberne. Det folkeslaget som het filisterne har vært utdødd i omkring 2900 år, så det hjelper lite om man latiniserer navnet til «palestinere».

Gud, ikke Allah

I neste vers står det at Gud, JHVH, [dette er viktig å merke: ikke Allah, men JHVH] skal gjøre Jerusalem til ein «tung stein å løfte på for alle folk», på hebraisk står det «even me'æmasah» - en tung byrde. Det står også at alle som forsøker å løfte på Jerusalem skal rive seg til blods. De skal med andre ord ødelegge seg selv.

Hører du, Trond Bakkevig? Geir Ove Fonn? Mahmoud Abbas? Shimon Peres? Pave Frans? Jonas Gahr Støre? John Kerry? Barack Obama? Det er Gud selv, Israels Gud, som advarer dere her.

Jerusalem er kalt «den store kongens by». Gud gir ikke denne byen fra seg til hvem som helst. Den er gitt jødefolket å forvalte, og ingen annen.

Den store kongens by

Mens Jerusalem er nevnt 767 steder i Bibelen – og da er ikke «kjælenavnene» tatt med. Samtidig er ikke Jerusalem nevnt et eneste sted verken i Koranen eller Hadithene. Det fins forøvrig en rekke synspunkter innen islam om hvor «al-haram al-sharif». Noen mener det er Damaskus.

Geir Ove Fonn nærer faktisk opp under løgnene om stedet ved å kalle Klippedomen for «Klippemoskéen», enda det ikke er noen moské. Inne i kuppelen står det ellers beskrevet på arabisk: «Allah har ingen sønn. Si ikke at Allah har en sønn. Tilbe Allah alene.» Dermed kvalifiserer islams guddom seg selv som stikk motsatt av Bibelens Gud som i Ordspråkene 30:4 forkynner: «Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? Hvem samlet vinden i sin hule hånd? Hvem lukket vannet inne i kappen sin? Hvem fastsatte alle jordens grenser?Hva heter han, og hva heter hans sønn? Du vet jo det...»

Geir Ove Fonn lyver også når han sier at «Høsten 2000 besøkte Ariel Sharon, da lederen for det da største opposisjonspartiet i Israel, Tempelhøyden. Like etter den politiske markering startet den andre folkelige palestinske oppstanden (intifadaen) mot Israels okkupasjon». For det første okkuperer ikke Israel noe område. Det er fastslått i Folkeretten, som Norge ratifiserte i 1922, da Fridtjof Nansen satte sine kråketær under San Remo-traktaten. Og dessuten har arabiske kilder innrømt åpent at den andre intifadaen var planlagt flere måneder i forveien, og slettes ikke ble utløst av Sharons besøk.

Realitetene
Nei, striden om Tempelberget handler, når alt kommer til alt om to arabiske ord: «Allahu Aqbar» på norsk tre ord: «Allah er større!»
For dersom jødene får anledning til å be på Tempelberget mister araberne ansikt. Islam mister ansikt og Allah mister ansikt – det kan jo ikke bety noe annet enn at denne eldgamle arabiske måneguden ikke er «større», ikke engang «stor», men en bitteliten, puslete filleguddom sammenlignet med Ham som skapte verden – JHVH, Han som er, var og være skal fra evighet til evighet.

Gå til innlegget

Tror du på magi?

Publisert over 6 år siden

De siste par dagene har det formelig kokt i debattspaltene hos flere av landets medier, kanskje spesielt på grunn av et tall: 55 prosent.

Du vet helt sikkert hva jeg sikter til. Kristendomsfaget, eller KRLE som det nå skal hete, og raseriet fra en mengde mennesker som føler seg forulempet fordi barna deres kunne komme til å høre noe som de selv ikke liker.

Jeg skal i det følgende ta opp to punkter. Og jeg tillater meg å være litt satirisk.

Det første jeg skal ta opp er dette med samfunnet. Hvorfor er man så redd for at barna skal få kunne velge selv? Hvorfor vil man ha et samfunn modellert etter KIWI og REMA1000?

Misforstå meg nå endelig ikke. Jeg har ingenting imot noen av de to kjøpekjedene. Bortsett fra at jeg naturligvis foretrekker et større utvalg.

La oss la samfunnet være slik også, fullt utvalg på hele bredden av produkter, fysiske så vel som åndelige. La hver enkelt person velge fra øverste hylle – og alle de andre hyllene. Det kalles individualisme.

Det er vel ingen som egentlig ønsker at noen andre skal velge for deg og dine barn, eller? I betengelsen «andre» ligger også du. Du skal gjøre dine valg. Barna dine skal gjøre sine. Din oppgave er strengt tatt begrenset til å lære barna dine å tenke – ikke hva de skal tenke. Da blir de roboter.

Vi ser mange slike roboter i samfunnet. Vi kan bruke dåpsspørsmålet som eksempel. I Norge har vi en statskirke. Cirka 90 prosent av alle nordmenn er medlemmer i den. Jeg tilhører ikke disse 90 prosentene. Svært mange av disse døper sine barn, men de færreste aner hva dåpen er for noe.

For mange år siden nå møtte jeg en person som var helt overbevist om at vedkommende i dødsøyeblikket, fordi vedkommende var døpt som barn, skulle få englevinger og fly til himmelen. Dette var et ellers normalt, sunt tenkende menneske. Men her sviktet både logikk og fornuft.

La meg si det veldig enkelt: Dette er magi.

Det skjer ingenting i dåpen. Barnet ditt – om du har døpt det – er ikke garantert noen billett til himmelen om det er døpt. Ikke du heller. Det eneste som, ifølge Bibelen, garanterer inngang til himmelriket er tro på Jesus Messias. Og så står det til og med: «Den som tror ... og blir døpt» i bestemt form. Ikke «den som blir døpt».

Derfor kan vi stille spørsmål ved hvorfor Jens Brun-Pedersen i sine raljeringer (som han selvsagt har lov å holde på med i et pragmatisk samfunn!) er så livredd for dåpen?

Jeg kan forstå det om han hadde vært livredd for troen. Men når det er sagt, så er det kanskje det han er, redd for at antallet troende skulle komme til å vokse, slik at ingen vil høre på det alogiske våset der han faktisk fremmer en magiforståelse.

Og magi – det er i alle fall noe som ikke henger på greip.

Gå til innlegget

Kyrkja som bunden eining skal liksom vera Guds representant på jord. Kyrkja har ikkje noko val, men må tru på det som står i Bibelen, Guds Ord, om korleis livet blei til. Ei logisk fylgje av den tanken er at ein ikkje kan tru på evolusjonsteorien.

Kyrkja kan heller ikkje tru på den religiøse avarten av evolusjonsteorien, evolusjonismen, som seier tvert det motsette av Guds Ord.

Skulle kyrkja derimot gjera knefall for dette synet, hev dei ikkje noko anna val enn å proklamera: «Me er ei kyrkje som tidlegare trudde Guds Ord. Det gjer me ikkje lengre.» Det er òg ei logisk slutning.

Så til problemstillinga: Nyss var eg i konfirmasjon. På Stord. I kyrkja blei det proklamert av liturgen at alle skulle vera velkomne i kyrkja. Ingenting å seia på det. Sjølvsagt er alle velkomne i kyrkja. Men som det står i salmen: «Kyrkja ho er eit gamalt hus, stend um enn spiri skal falla». Kyrkja som sosso; er ikkje eit «fysisk hus», men ein åndeleg lekam, som rømer ikkje berre folk frå «kyrkja, den norske», men for å herma Bjarte Leithaug sin kring 30 år gamle song: «pinsevenner, frie venner, frikirke, metodister, Blå Kors og Samemisjon, katolikker, protestanter, sambandet og indre og ytre misjon» - og endå nokre fleire.
Men det faktum at «alle er velkomne» inn i kyrkja, tyder ikkje at det er vilkårslaust å gå inn. Jesus sa sjølv til dei som ville bli ein del av fylgjet hans: «omvend deg, og synda ikkje meir». Det er altså eit vilkår her om at ein må slutta å synda – ikkje for å søka kyrkja, men for å bli ein del av henne. Ev ein ikkje vil omvenda seg frå sine synder, kan ein aldri bli røyneleg medversmann/kvinne i kyrkja.

Dette går tydeleg fram av Salme 119: «Sæle er dei som er heile i si ferd, dei som fylgjer Herrens Torah.» (vers 1), eller: «Korleis held den unge stigen sin rein? Ved å akta på din Torah.» (vers 9), eller: «Hald løgns veg borte frå meg, gjev meg i nåde din Torah!» (vers 29), eller: «Dei byrge hånar meg grovt, men eg har ikkje bøygd av frå din Torah.» (vers 51), eller: «Eg kjem i hug dine domsslutningar frå gamal tid, Herre, då finn eg trøyst.» (vers 52), eller: «Dei byrge svertar meg med løgn, eg tek vare på din Torah av heile mitt hjarte» (vers 57), eller: «Dei byrge grev fallgraver for meg i strid med din Torah.» (vers 85), eller: «I all æve, Herre, står ditt ord fast i himlane.» (vers 89).

Slik kunne eg heldt fram, vers etter vers etter vers. Men eg skal stogga med desse.

Dersom liturgen/presten seier imot dette, set han (eller i sume tilfeller ho) seg utover Guds eige ord, gjer Guds Ord ugildt, og gjer ergo oppreist mot Gud.

Det er Gud som set dagsorden. Ikkje menneska. Det Han seier står fast, jamfør Salme 119:89 og Matt 6:10 («lat viljen din råda på jorda, sossom i himlane»). Enn meir forvitneleg er det at det moderne hebraiske ordet for «byrg» i tydinga «stivnakka, arrogant, opprørar [mot Gud]» uttalest «gay».

Og då er me inne ved sakas kjerne.

For når liturgen/presten eller kven det no er seier «alle seksuelle legningar» er velkomne i kyrkja, då har me kome til eit impasse.

Ei legning er nemleg noko ein er fødd med. Ei legning er ikkje noko ein har lært seg. Ei legning er ikkje noko ein har vald. Og Bibelen seier eintydig at Gud skapte menneske til mann og kvinne – og førde dei saman – og Han såg at det var godt. Endåtil «særs godt» (1Mos 1:31). Om homoseksualitet står det endåtil at menneska valde bort det naturlege seksuallivet. (Rom 1:24-32)

Bibelen fordømer i eintydige ordelag alle former for homoseksuell praksis. Når Gud talar til Israelsfolket seier han til dømes: «Du skal ikkje liggja hjå ein mann, sossom du ligg med ei kvinna» og Han legg til: «Det er ein styggedom!».

Med styggedom meines at det er usunt, skadeleg, øydeleggjande, nedbrytande, fysisk, såvel som mentalt og psykisk.

I Egypt (Pronger, Brian. The Arena of Masculinity: Sports, Homosexuality and the Meaning of Sex, New York, St. Martins Press, 1990, side 138), som i Babylon (Grahn, Judy. Another Mother Tongue. Boston, Beacon Press, 1984, side 121) var homoseksuell praksis rekna for å vera opphøgd, serskilt praktisert innan presteskapet i dei ulike religionane. Seinare òg i Assyria, Hellas og Rom og hjå Inkafolket og Mayafolket – berre for å nemna nokre. Alle desse «høgvyrde» kulturane har døydd ut. Kva kan me læra av det?

Gud framleis til Israelsfolket, Hans utvalde vitnefolk: «Dersom du følgjer alle desse påboda mine, skal eg ikkje la nokre av dei sjukdomane eg let falla på egyptarane råka dykk.» Homoseksualitet var ein av desse forbodne handlingane.

Men den gongen som no var det noko tillært noko, ikkje medfødd.

Å snakka om ei «legning», slik liturgen på Stord gjorde er difor beintfram lygn. Det står i strid med Guds Ord. Det finst ikkje noko «homofil legning». Homoseksualitet er tillært. Og det er ein styggedom. Det at WHO 17.mai 1990 strauk sjukdomsnemninga når det gjeld homoseksualitet tyder ingen ting. Ikkje sosso å forstå at homoseksualitet er ein sjukdom, for det er det ikkje. Homoseksuell praksis er opprør mot Gud, fordi Gud har sagt at det er gale.

Så enkelt er det.

Det at homoseksualitet i 1972 blei avkriminalisert i lovtekst tyder heller ikkje at homoseksualitet er akseptabelt. Det blir som med Nürnberglovene frå 1935 det. Sjølv om desse lovene sa at jødar var mindreverdige, tyder ikkje det at jødane var mindreverdige. Ikkje blei dei det heller. For lova var skriven på urett grunn.

Ev lover går ut over grunnleggande bondevit, sunn fornuft og helselæra, er det viktigare enn nokon gong å avvisa dei for det dei er. U-lover.

Ev lover står i konflikt med grunnleggjande sanningar som menneskerettane (som er medfødde) trengst det meir enn nokon gong til at me reiser oss og ropar: Stopp! Vakna!

Det tyder ikkje at dei som er fanga under homoseksualitet (anten dei er klar over at dei er fengd eller ikkje) er mindre verd enn andre. Dei treng berre vekkast og setjast i fridom.

Det er mange homoseksuelt praktiserande som nok vil avvisa tanken at dei treng å setjast fri. Men då rungar spursmålet: Kvifor då gå i kyrkja? Er det ikkje nett det kyrkja handlar om? Å bli fri? Det står jo om det i Joh 8:36.

Det er med homoseksuell praksis som med prostitusjon. Jesus sa til hora som blei ført fram for Han: «Omvend deg, og synda ikkje meir!» (Joh 8:11)

Ev kyrkja vil ynskja dei homoseksuelt praktiserande inn i kyrkja sin varme, er faktisk kyrkja pliktig å seia som Jesus sjølv sa, og som er hermd i førre avsnittet.

Jesus aksepterte ikkje praktiserende horer i fylgjet sitt. Heller ikkje praktiserende homoseksuelle, fordi båe deler er i strid med Guds Ord. Hadde han gjort det, hadde han brôte Guds lov, og då hadde dauden hans vore verdlaus – og Han kunne ikkje stått opp frå dei døde.

Som sagt tidlegare. Det er Gud som set dagsorden. Her som andre stader. Korkje horer, politikarar eller homoseksuelt praktiserande. Difor må kyrkja rydda opp i ordbruken sin.

Ikkje at det er nokon grunn til å reddast for det. Gud har framleis minst «sju tusen mann som enno ikkje har bøygd kne for Ba'al», skulle «kyrkja» falla i ideologisk grus.

Gå til innlegget

Nytale – igjen – og igjen og igjen og…

Publisert rundt 7 år siden

En levende kultur har et levende språk, og i et levende språk opplever man at ord både dør og fødes.

Noen av disse ordene har livets rett, og andre ikke. Derfor dør noen av de nyfødte ordene ganske fort ut.

Men enkelte ord, som burde ha dødd ut, blir holdt kunstig i live, og de som konspiratorisk nok står bak å holde disse ordene i live, gjør det fordi det tjener en sak, et propagandistisk mål.

Men først: Har du merket deg at enkelte ord er ladde, mens andre ord igjen er nøytrale? La meg nevne noen enkle eksempler.

Ordet «demokrati» er et tungt ladet ord. Det blir utelukkende brukt positivt, men fra opphavet var det slett ikke positivt. Det samme gjelder ordet propaganda – som fra opphavet simpelthen betyr «å sette på dagsorden», altså med rot i ordet «agenda». Hvordan har det seg da at «propaganda», som egentlig er et ganske så nøytralt ord har blitt et negativt ladet ord?

Den britiske forfatteren George Orwell sier: «I en tid da sviket er verdensomfattende blir det å tale sant revolusjonært». Han sier også: «politisk kaos er nær sammenhengende med språklig forfall … » og «politisk språk er formet for å få løgner til å høres sanne ut, få mord til å fremstå som respektabelt og for å få løse luften til å virke som fast, trygg, grunn.»

Men det som kanskje er det viktigste er «Frihet er retten til å fortelle mennesker kva de ikke ønsker å høre.»

Likevel opplever vi nesten daglig det motsatte. Folk flest blir tutet ørene med ord som de, om de hadde tenkt selvstendig, aldri hadde ønskt å høre. Med det mener jeg ord som grunnleggende sett er løgner. Helt i pakt med Göbbels maksime om å videreføre løgnen helt til folk tror den.

Et slikt løgnord er ordet «islamisme». Når jeg sier at dette ordet er en løgn, så er det fordi det overhodet ikke eksisterer noe slikt. Noen velger å bruke begrepet «muslimske fundamentalister» som motsetning til «moderate muslimer». Men professor Moshe Sharon, som er en av verdens fremste eksperter på islam (ja, han er virkelig det, same hva hans motstandere hevder!) sier:

«Det fins ikke noe fundamentalistisk islam. Bare islam. Punktum.» De fleste «rettlærende» muslimer er enige med dette, men noen få, følger den samme, syke sosialistiske språkpropagandaen som har røvet våre vestlige språk og bruker bevisst ordet «islamisme» eller begrepet «fundamentalisme» i tilknytning til islam for å rive ned våre forsvarsverk når det gjelder nettopp islam.

«Fundamentalisme» er et begrep som oppstod cirka 1910, ved fremveksten av en sterk trosbevegelse i USA, hvor man fremmet troen på de bibelske sannheter som må være udiskutable, rent læremessig: Guds allmakt, Guds allestedsnærvær, Guds allvitenhet, Guds evige natur, Jomfrufødselen, Jesu forsonende død, Jesu oppstandelse fra de døde, Jesu himmelfart og Jesu gjenkomst. Alt dette er omtalt i bokverket «The Fundamentals» - og ingen av disse sannhetene finner du igjen i islam.

Islam fornekter også at Jesus er Guds sønn, kommet i legemlig form, slik apostelen skriver det, og er dermed fylt av antikristens ånd. Islam og levende gudstro kan ikke eksistere side om side, akkurat som romersk-katolisisme heller ikke kan det. For som det står i Guds Ord. Man kan ikke trekke i ulikt åk med vantro.

Derfor bør ikke kristne bruke ordet «islamisme», men kalle spaden for en spade – i stedet for å bruke «manuelt graveredskap». Som Moshe Sharon sa det: Islam. Punktum.

Jeg siterer Moshe Sharon igjen: «…vestlige politikere vet [plutselig] at det finnes både en god form for islam og en dårlig form for islam. De klar endatil å skille mellom de to, selv uten å kunne så mye som ett eneste arabisk ord», og jeg legger til: langt mindre hva Koranen og hadithene sier.

Forestill deg at du sitter på en norsk fotballbane og ser en kamp mellom Brann og FKH, og så kommenteres kampen som om det ble spilt tennis. Det er simpelthen ikke rett, og endemålet, samme hvor mye det helliger midlet for dem som benytter det, blir feil.

Legg merke til det følgende: Bibelen forkynner at det fins bare én Gud. Og enkelte hevder at islam gjør det samme. Men det er ikke riktig. For islam har et tillegg (hva sier Bibelen om å legge til?), fordi de sier: «Det fins ingen gud uten Allah … og … Mohammed er hans profet». Da hjelper det ikke hvor mye man kaller både Moses og de andre bibelske profetene og Jesus for «profeter», for «…Mohammed er hans profet», gjelder over alle disse.

Og det er ikke til å komme unna. Alle Mohammeds læresetninger står i strid med Guds Ord, selv om de for en del tilfeller er kopiert ut av Bibelen.

Bibelen forkynner frelse. Det gjør ikke Koranen. Koranen/Islam har på samme vis som romersk-katolisisme intet rom for frelsesvisshet, mens Bibelen lover både nasjonal frelse (Tanakh, GT) og personlig frelse (NT, Brith Hadashah).

Alle disse problemene bunner i den sosialistiske tanken om «politisk korrekthet», hvor man skal sminke på sannheten ved å si at det ikke fins noen positivt, absolutt sannhet – faktisk ingen absolutter i det hele tatt.

Men hvordan kan man avvise absolutter absolutt – og så på toppen av det hele forsvare islam – som er mer absolutistisk enn noen annen eksisterende ideologi, når den sier: «Allahu Aqbar», som betyr «Allah er større». Merk deg det: Ikke «Gud er stor» eller «Gud er størst», men «Allah er større», eller egentlig «guden [bestemt form entall] er større». Det betyr: Større enn alt. Større enn Bibelens Gud, og derfor sier islamsk lære at Koranen er ufeilbarlig, mens Bibelen er fordreid.

Da er det interessant å se hva Bibelen sier om å lyve, sidestilt med hva islam sier om å lyve.

Da jeg gikk på søndagsskolen som liten gutt, lærte vi en sang som proklamerte:

«Vær forsiktig lille øye hva du ser …»

Det samme kunne vi med lett omskriving si om tungen. Vær forsiktig lille tunge hva du si’r… og om hjernen … vær forsiktig lille hjerne hva du tenker.

Ett lite strå brekker fort kamelens rygg.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere