Linn Sæbø Rystad

Alder:
  RSS

Om Linn

Hovedpastor Vestre Frikirke i Oslo

Følgere

Ikke kul, bare ekte

Publisert 6 måneder siden

Rachel Held Evans minner oss om at kirken må beskjeftige seg med eksistensielle ­spørsmål, og ikke samlivsetikk.

I løpet av de siste ukene har den amerikanske teologen Rachel Held Evans blitt løftet frem av ­Merete Thomassen her i Vårt Land og i etterkant av dette kom det et innlegg til om kirke og kulhet. Jeg er en av de mange som har slukt Held Evans sine bøker og er svært glad for at hun får oppmerksomhet her i Norge. Hun anbefales på det sterkeste.

Vrang lesning

Jeg opplever også at Thomassens presentasjon av henne ble lest på en svært vrang måte i innlegget fra Finn Folke Torp om kirke og kulhet.

Held Evans er ikke opptatt av at kirken skal være kul eller ikke kul, hun er opptatt av at kirken må være kirke. I boken Searching for Sunday, der hun skriver om sin reise fra evangelikal kristendom til ikke-tro til å lande i den angelikanske tradisjonen, beskriver hun en trosreise som jeg tror mange unge som har vokst opp i mer konservative kirkemiljøer kan kjenne igjen. Hun gjør det også på en utrolig fin og respektfull måte ovenfor det kirkelige miljøet hun forlater. Nettopp derfor har denne boken vært brukt som pensum på MF Vitenskapelige Høyskole for Teologi, Religion og Samfunn i trosfortellingsgrupper med teologistudenter.

Viktig og relevant

Rachel Held Evans argumenterer altså ikke for at kirken skal være kul eller kjedelig, men at den skal bry seg om det som er viktig og relevant. I mitt doktorgradsprosjekt har jeg intervjuet barn mellom sju og tolv år om hva de tenker på, føler og reflektere over når de lytter til forkynnelse.

I intervjuene med meg snakker barna om eksistensielle spørsmål og reflekterer over at når de er i kirken snakker de om andre ting enn til vanlig, også seg i mellom. Det er dette Held Evans argumenterer for at kirken må gjøre. Hun argumenterer for å ta kirke, fellesskap og bibellesning (se boken Year of Biblical Womanhood) på alvor. Og for at kirken skal være dynamisk og i bevegelse, og opptatt av det som er viktig. Eksistensielle spørsmål i stedet for samlivsetikk, er et eksempel.

Potter-universet

Hvis kirken skulle­ levd etter kulhets-logikken, burde jo alle menigheter begynt med Potter-påske. Det er jeg rimelig sikker på at ikke hadde virket. Jeg tror ikke Potter-påske drar så mange fordi det er kult. Men fordi de som driver det er genuint opptatt av både Potter-universet, kirken og ungdommene. Og at arrangementet viser at alle de eksistensielle spørsmålene som Potter-universet tar opp, de har kirken jobbet med lenge. Og om ikke kirken har svar, har den i alle fall rom til at spørsmålene kan stilles og diskuteres.

Verken Held Evans eller Thomassen argumenterer for at alle må gjøre det samme eller at det absolutt ikke kan være «kult». Det må bare være ekte og det må være kirke.

Linn Sæbø Rystad

Stipendiat i praktisk teologi

Gå til innlegget

Kvinner i kirken - et rom å danse i

Publisert nesten 5 år siden

Strukturene er til hindring både for at kvinner blir spurt, og til at de svarer ja.

Vårt Land har i høst publisert en rekke artikler og innlegg om kvinners stilling i kristne samfunn, miljøer og sammenhenger. Artiklene og innleggene har på hver sin måte belyst ulike sider ved hvordan det er å være kvinne i kristen-Norge.

Jeg opplever det som positivt at Vårt Land tar debatten, men jeg synes at det er trist, skuffende og frustrerende at vi ikke har kommet videre. Men aller mest er det stagnerende. Stagnerende for utviklingen i kristen-Norge.

Etter høstens synodemøte i Frikirken skrev jeg et innlegg i Budbæreren om hvordan det er å være kvinne og pastor i mindretall. Her skriver jeg om hvor vanskelig det er å være kvinne i ett kirkesamfunn som har besluttet at begge kjønn skal kunne ordineres i alle kirkens embeter, men hvor spørsmålet om kvinner som pastorer likefullt fremføres gang på gang på gang. Kanskje var det også derfor at ingen kvinner stilte til valg som synodeformann? Og at ingen komiteer fikk kvinner som ledere?

Marginaliserer. Det er et moment Silje Kvamme Bjørndal overser i sitt innlegg (Vårt Land 16. desember). Hun skriver om strukturer, men i reduserende og marginaliserende form. Hva er en struktur? En struktur er det rommet, nettet eller systemet som ethvert menneske til enhver tid opererer i. Det synes som om Bjørndal mangler forståelse for at denne strukturen ikke bare eksisterer før et menneske inngår i et miljø eller fellesskap, men også når og etter at mennesket har inngått i miljøet eller fellesskapet.

Det er således ikke snakk om en, men i alle fall to strukturer: Først den strukturen som eksisterer før inngåelsen i et gitt miljø, dernest strukturen etter inngåelsen i et fellesskap. Slik er det også med kirkelige samfunn og organisasjoner.

Samtidig er ikke strukturene determinerende eller fullstendig overstyrende for menneskets handlinger. Både menn og kvinner er selvstendige aktører som tar individuelle valg og gjennomfører individuelle handlinger. Bjørndal har rett i at «vi kommer ingen vei med at kvinner blir fremstilt som veggpryd». Kvinner er ikke veggpryd eller ofre, og vi må ikke fremstille oss selv eller tillate oss selv å bli fremstilt som det.

Bommer. Likevel mener jeg at hun bommer i sitt innlegg. Først og fremst fordi det i stor grad trengs en strukturendring i mange kristne organisasjoner og miljøer. Silje K. Bjørndal skriver også at «det er et mål at mulighetene skal være tilstede på lik linje som for menn. Problemet er at når de faktisk er det, betyr det likevel ikke at kvinner griper mulighetene».

Hun skriver at grunnene til det er sammensatt, det er de nok også. Men det er for tidlig å ta strukturer ut av den ligningen.

Slik det er nå, er strukturene til hindring for både at kvinner blir spurt, og til at de svarer ja.

Slik strukturene er nå, sitter mennene på toppen. Det er de som skaper holdningene. Det er de som bestemmer handlingene. Det er de som skaper sjargongen.

Tatt på alvor. Det er noen kvinner som takker ja til forskjellige oppgaver. Men hva skjer når de har takket ja? Hvilket miljø møter dem da? Hvilke strukturer er det de går inn i?

Her har mange kristne organisasjoner og miljø en lang vei å gå. Det er ikke nok å spørre kvinnene, det må også være rom for dem når de har takket ja. Kvinner må oppleve å bli tatt på alvor. Kvinner må oppleve å bli hørt.

Det kan ikke være slik at kvinner blir oversett i fem-ti minutter rundt lunsjbordet mens mennene snakker sammen. Da kan man ikke kalle kvinner for lille venn og klappe dem på kinnet. Da kan ikke kvinner latterliggjøres og kvinners meningene nedvurderes. Da kan ikke saklige innlegg bli møtt med et «takk for engasjementet». Da kan ikke kvinners frustrasjon over det som skjer bli tiet i hjel, eller, som jeg flere ganger selv har opplevd, dras inn i sjelesorgens rom og gjøres til mitt problem.

Disse tingene er det struktur og miljø som opprettholder. Så derfor; ja, kvinner må takke ja. Menn og kvinner i lederstillinger må oppfordres til å ha vekt på kjønnsbalanse. Men det må også gjøres noe med strukturene. Hvordan det skal gjøres, må være opp til det enkelte kirkesamfunn.

Forbilder. Da jeg gikk andre året på Menighetsfakultetet fikk vi en utfordring. Den lød: Skriv en liste over dine prekenforbilder. På min liste var det ikke en eneste kvinne. Jeg ønsker at det for studenter som skal skrive lignende lister i fremtiden, skal være mange forskjellige kvinner, og menn, å velge mellom.

For at det skal skje må vi ikke bare oppfordre flere kvinner til å takke ja når de blir spurt, vi må også gjøre noe med strukturene. Vi må skape et rom kvinner kan danse i.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.12.2014

Gå til innlegget

Åpent brev til synodestyret

Publisert over 6 år siden

Evangelisk Luthersk nettverk ble dannet 29. mars 2012. Vi, Eldsterådet i Oslo Vestre Frikirke, ønsker å stille noen spørsmål til prosessen rundt Frikirkens medlemsskap i nettverket og til det teologiske grunnlaget til nettverket.

Evangelisk Luthersk nettverk ble dannet 29. mars 2012. I en pressemelding sies det at det er forankret i alle de fem organisasjonene og kirkesamfunnene som står bak. Hvordan er dette blitt forankret i Frikirken? Vi har ikke hørt noe om nettverket før vi leste det i Vårt Land. Etter å ha lest synodestyrets protokoller, kan vi heller ikke se at Frikirkens deltakelse i nettverket er tatt opp med synodestyret. Som menighet reagerer vi på at kirkesamfunnet vi tilhører har blitt del av et nettverk, uten at vi har fått mulighet til å si om vi ønsker å være en del av dette eller ikke. Vi har ikke fått mulighet til å stille spørsmål til grunnlaget og forutsetningen for å bli med i nettverket før vi plutselig var en del av det. Derfor må vi spørre i etterkant, og det vil vi gjøre nå.

Vi kan ikke skjønne at det trengs et slikt nettverk. Frikirken er allerede medlem i mange råd og styrer der vi har mulighet til å ytre våre meninger, og påvirke, på viktige områder. Vi er blant annet medlem av Norges Kristne Råd, Religionspolitisk Utvalg, Norsk teologisk samtaleforum og Det Lutherske Verdensforbund. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, vil vi gjerne vite hvorfor det ikke er det, og hva som gjør at vi trenger dette nye nettverket. Det er også merkelig å ikke ha med den største lutherske kirke i Norge, Den norsk kirke, i nettverket. Det understrekes i grunnlagsdokumentet at man ikke ønsker fragmentering. Samtidig sies det at nettverket skal «drøfte de langsiktige linjene i den kirkelige utviklingen». Og at et særlig sentralt spørsmål er «ulike handlingsalternativer dersom det skjer et større oppbrudd fra den norske kirke». Det er vanskelig ikke å lese dette som direkte kritikk av og front mot, i hvert fall store deler av, Den norske kirke.

I forbindelse med dannelsen av nettverket kom det en pressemelding. Der ble det sagt noe om hvorfor man følte at det trengtes et Evangelisk Luthersk nettverk. Stifterne er bekymret for «den teologiske utviklingen» og de ønsker å «styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke. Dette gjelder forkynnere og ledere i organisasjonene, pastorer i frikirkene og ikke minst veldig mange prester i den norske kirke.» Det kan stilles mange spørsmål ved disse uttalelsene.

Hva er klassisk bibelsk tro og tanke? Dette defineres aldri direkte, hverken i nettverkets uttalelser i media, eller i grunnlagsdokumentet til nettverket. Men grunnlagsdokumentet sier noe om plattformen det samles på. Det er det nærmeste vi kommer en definisjon på hva som menes med klassisk bibelsk tro og tanke: «vi samles på en plattform av tillitt til Bibelen som Guds åpenbarte og pålitelige ord til oss under forpliktelse av alt den fastholder om kristen tro og kristent liv.» Hva som menes med dette, må en lese ut i fra nettverkets uttalelser i media. I innlegg i Vårt Land 13. mars 2013 kommer nettverkets talsmann Rolf Kjøde med kritikk av Den norske kirkes samlivsutvalgs skriftforståelse og bibelbruk. I denne kommer det frem en tydelig kritisk holdning til at Bibelen skal leses med blikk på historien den ble skrevet i, til utvalgets fokus på skapelsesteologi i etikken og til at allmennmenneskelig erfaring sidestilles med Skriften som etisk norm.

Etter å ha lest samlivsutvalgets rapport, kan vi ikke si oss enige med nettverket i deres vurdering av rapporten. Rapporten bruker skapelsesteologi, men ikke ensidig, slik det hevdes. Og vi mener at en motsatt ensidig vinkling, der samlivsetiske spørsmål kun settes inn i «rammen av synd og avgudsdyrkelse, omvendelse og syndstilgivelse (sitat innlegg i Vårt Land 13. mars)», ikke er noen god løsning.

Vi mener at vi alle tolker Bibelens tekster når vi leser dem. Ja, de er blitt oversatt og i større eller mindre grad allerede tolket i det vi leser dem. Ingen av oss leser en tekst i et vakuum, hverken historisk eller teologisk. Det virker det som om det Evangelisk Lutherske nettverket har problemer med å godta. Det virker også som om det er lite rom for å anerkjenne at andre leser Bibelen med samme utgangspunkt, nemlig at den er Guds ord og norm for tro og liv, men kommer frem til andre konklusjoner i teologiske spørsmål. Dette virker i særlig grad å gjelde samlivsetiske spørsmål. Nettverket sier selv at de samarbeider på tvers av forskjellige embetssyn og tjenestedeling mellom kjønnene. Slik vi leser det, er dette en klar prioritering av hva som er viktig og uviktig. Embetssyn og tjenestedeling mellom kjønnene er det akseptert å være uenige i, mens å ha en annen mening om «den teologiske utviklingen» er ikke akseptert. I uttalelsene nettverket har kommet med til media, trekkes særlig homofili-debatten frem som et eksempel på den «teologiske utviklingen». (vel og merke sies det aldri noe om hva som menes med den teologiske utviklingen) Vårt spørsmål er da om dette nettverket mer enn noe annet er en samling for å fronte sitt syn i samlivsetiske spørsmål og at klassisk luthersk tro blir redusert til å handle kun om samlivsetiske spørsmål?

Vi mener også at Samlivsutvalgets rapport har en god balansegang mellom allmennmenneskelig erfaring og bibelske normer. Nettopp fordi Bibelen er en historisk bok og skrevet inn i en sammenheng, vil også de allmennmenneskelige erfaringene spille inn når vi leser den.

I et innlegg i Budbæreren på nett sier Synodeformann Arnfinn Løyning at aktuelle samlivsetiske spørsmål forstås som lærespørsmål og at en derfor i disse spørsmål ikke kan leve med «velbegrunnet uenighet» (igjen: hvilke aktuelle samlivsetiske spørsmål det er snakk om sies ikke). I Frikirken har vi et synoderåd som er organ for lærespørsmål. Vi stiller oss undrende til at Synodeformannen tydeligvis har vurdert at medlemskap i Evangelisk Luthersk nettverk er noe som det ikke er nødvendig for synoderådet, menighetene eller synoden å ta stilling til. Vi kan heller ikke se at synodens tilslutning til formannens tale på synodemøtet i 2011 gir ham fullmakt til å gå inn i nettverket på vegne av kirkesamfunnet. Det å «se til andre kirkesamfunn og organisasjoner for samarbeide», er noe annet enn å gå inn i et nettverk. Vi etterlyser en bredere prosess og større involvering av kirkesamfunnet. Derfor vil vi utfordre synodestyret til å svare oss på hvilke vurderinger de har gjort i dette tilfellet. Hvordan har dere tenkt og vurdert Frikirkens deltakelse i nettverket?

 

Mvh

Eldsterådet i Oslo Vestre Frikirke

Hans Christian Andersen

Kjetil Øvensen

Reidulf Hanssen

Linn Sæbø

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere