Christian Lomsdalen

Alder: 34
  RSS

Om Christian

Lektor i samfunnsfagene og religionsfagene. Medlem av Human-Etisk Forbunds hovedstyre.

Følgere

Skolens prioritering må være fellesskapet

Publisert 2 måneder siden

Sofie Braut viser en mangel på forståelse for hva som må være skolens fremste prioritering når det kommer til skolemiljøet – at det er godt og inkluderende for alle skolens elever. Da trenger vi regulering av skolehverdagen.

Jeg er enig med Sofie Braut i at det er positivt når elevene viser engasjement og et ønske om å organisere noe sammen. Enten det er et livssynsbasert skolelag av forskjellig slag, eller om det dreier seg om et engasjement for politiske saker som for eksempel klimasaken eller at de lager et skolelag av Natur og Ungdom. At dette er positivt og kan bidra inn i skolens danningsoppdrag, betyr derimot ikke at slike skolelag og at elevorganisering i skolen kan være selvregulerende. Slik regulering kan arte seg på mange måter, men det er naturlig at det går på servering, markedsføring, frekvens, og hvorvidt det skal være tillatt med eksterne aktører, både hvem det gjelder og hvor ofte det skal skje om det tillates.

Skolens ansvar

Jeg anerkjenner at elevinitierte aktiviteter i skolen er beskyttet av elevenes rett til fritid, rett til trosfrihet, og rett til organisasjonsfrihet. Vi kan likevel ikke se bort i fra at all aktivitet på skolen i skoletiden er skolens ansvar, også aktiviteter som elevene selv organiserer i skoletiden og for det som skjer i friminuttene. Opplæringslovens kapittel 9A er vi nødt til å ta hensyn til. Dette kapittelet i loven krever at skolen skal sørge for et godt, trygt og fremmende miljø på skolen, for alle elevene. Skolen har med andre ord ansvaret for at alle elevene opplever det slik. Da er det nødvendig å regulere aktiviteten som foregår i skolen. Inkludert skolelag av forskjellige slag, enten det er snakk om kristne, muslimske, eller humanistiske skolelag, eller det er skolelag av NOAH eller Framtiden i våre hender. Dette blir særlig viktig på små skoler eller på skoler med sårbare miljøer.

Likeledes er det skolen som står ansvarlige når det hentes inn eksterne andakts- og/eller foredragsholdere til elevorganiserte friminuttsaktiviteter i skolen. Det er også nødvendig at skolen har kjennskap til holdninger og budskap for å kunne sikre at det er i tråd med skolens formålsdokumenter. For å sikre dette er det nødvendig for skolen å regulere dette. Jeg har tidligere kritisert NKSS (Laget) for deres medlemsskap i nettverket Til Helhet, noe som er relevant om noen av deres forkynnere skal bidra inn i skolen.

Begrenset møtevirksomhet

Så lenge initiativet kommer fra elevene, og skolen har passende rom som elevene har lov til å være i når det er friminutt, så bør vi som skoler tillate at elevene samler seg i grupper i enkelte friminutt i løpet av skoletiden. Det må likevel være noen begrensinger på slik møtevirksomhet i skolen. Det er viktig at enkelte elevgruppers virksomhet eller behov ikke er til plage og bry for de andre elevene eller for skolens øvrige virksomhet. Det er også slik at ledige klasserom og grupperom er en begrenset ressurs. På de aller fleste skoler så vil det være naturlig at en elevgruppe ikke får disponere et klasserom mer enn et friminutt i uken, kanskje sjeldnere. Slike vurderinger er særlig viktig på små skoler, med små miljøer som gjør det lett å oppleve utestengelse i skolehverdagen. Samtidig er det viktig at om det er slik elevorganisering, så må møtene være åpne for alle elevene. Slike grupper skal ikke kunne brukes til å utestenge sårbare elever.

Opplæringsloven setter også begrensninger på hvordan det kan markedsføres i skolen. Denne reklamefriheten er sikret i Opplæringslovens §9-6 og gjelder også for elevorganiserte aktiviteter. Derfor kan det heller ikke være slik at elevgruppene kan få reklamere for sine aktiviteter overalt og på den måten de selv ønsker. Enten det er gjennom bollebaking, med stands, vaffelsteking, eller med reklameplakater. Om en bruker forskjellige matvarer til å friste til deltagelse vil dette fort kunne være et problem i skolen. Det er med andre ord ikke uproblematisk at noen tar med seg boller eller andre godsaker til slike møter. Selv om Braut anser dette som initiativrikt og omsorgsfullt kan dette likefullt være på tvers av skolens regler for matvarer i skolen generelt og det kan bli brukt for å trekke medelever som ellers ikke ville dukket opp til slike møter. I en skolesammenheng er dette uheldig. Det er heller ikke slik at diverse elevgrupper skal stå på stand over alt og når de selv ønsker i skolens korridorer og fellesområder. Noen plakater på skolens oppslagstavle derimot bør det være plass til.

Nødvendige reguleringer

Selv om slike reguleringer kan oppfattes som både detaljstyring, redsel for kristendommen, eller som snusfornuft, så er det nok ikke derfor de eksisterer. Slike reguleringer er derimot innført for å verne om skolemiljøet for alle elevene på skolen. Ikke for å plage de elevene som skulle ha lyst til å organisere møter i skoletiden.

En skole som respekterer elevenes menneskerettigheter må av og til ta noen vanskelige og ubehagelige valg. Skolene må regulere elevenes aktiviteter i skoletiden, også når det klistres en religiøs merkelapp på disse aktivitetene. Det må være noen føringer som sikrer skolemiljøet for alle elevene og som sikrer skolen den nødvendige kontrollen de har et ansvar for å ha i skolehverdagen.

Gå til innlegget

Det er godt at rådmannen i Stjørdal kommune tar grep for å stoppe bibelutdeling til alle elevene i 5. klasse. KRLE-faget skal ikke være forkynnende og skolen skal ikke forskjellsbehandle ulike religioner og livssyn.

Jeg registrerer at kateket Laffen Jensen og sokneprest Per Anton Leite i Den norske kirke mener at en slik bibelutdeling til alle elevene er uproblematisk og innenfor, det er det dessverre ikke. De argumenterer samtidig med at det er nødvendig for barna å ha denne bibelen når de blir konfirmanter. Det er flere elementer her som gjør Den norske kirkes utdeling av sin hellige tekst til alle elevene i skolen problematisk, og det at kommunen har finansiert dette forsterker ytterligere problemstillingene.

Først og fremst er det problematisk at Den norske kirke som trossamfunn får frikort til å komme inn i undervisningen til elevene og til å dele ut sin hellige tekst uten at det ser ut til å være nevneverdig rom for fritak fra dette slik opplæringslovens §2-3a forutsetter. Opplæringsloven og retningslinjene fra Utdanningsdirektoratet forutsetter at opplæringen i KRLE-faget skal være objektiv, kritisk og pluralistisk, og at skolens drift skal være innrettet slik at elevene ikke skal behøve å tilkjennegi sitt eller foreldrenes religiøse ståsted. Gjennom en bibelutdeling i klasserommet, enten direkte til hver og en, eller at dette må hentes ved tavlen, så skaper man en situasjon hvor de som ikke ønsker å motta en bibel er nødt til å stikke seg ut fra de andre elevene. På den måten må de vise frem at de mener noe annet eller står for noe annet enn Den norske kirke. Enten det er snakk om buddhister, vitner, humanister, muslimer eller andre.

Opplæringsloven har også et forbud mot reklame som er egnet til å påvirke holdninger, adferd og verdier, og nettopp gjennom at skolen legger til rette for at Den norske kirke kan få spre sin hellige tekst til alle elevene, til odel og eie, så er denne utdelingen et brudd på også denne delen av opplæringsloven. Med tanke på at det ikke er nødvendig for elevene å skulle ha sin egen bibel for å kunne gjennomføre opplæringen i KRLE-faget knyttet til bibeltekster så er det vanskelig å komme utenom at dette nettopp blir reklame for en av religionene som elevene skal lære om. Dette kunne vært løst gjennom at skolen hadde et eller flere klassesett med bibler som klassene kunne benytte seg av når det var nødvendig for opplæringen. Jeg registrerer ellers at Annette Jensen fra Kristelig Folkeparti er uenig i at utdeling av bibler er forkynnelse og at det er helt sammenlignbart med at skolen har klassesett med bibler. Det ville i så fall bety at begrunnelsen for mye av den bibelutdelingen og bibelspredningen som har foregått siden Luther og Gutenberg har vært feil, og jeg ville synes at det er en ganske spesiell påstand.

Samtidig, om det er slik at man absolutt vil fortsette med denne utdelingen så har fylkesmannen i Hordaland gitt følgende instruksjoner på en forespørsel om bibelselskapet Gideon sin bibelutdeling:

«Gideon kunne ha fått et eget rom eller en del i gymsalen hvor de satt alene, også kunne elevene fått informasjon av sine lærere om at Gideon ville være der og dele ut det nye testamentet til de som måtte ønske å motta det. Her må vi utøve skjønn og ha respekt for alle. Det er ikke greit å dele ut testamentet i timer da det vil være et press på elevene.»

Det er ingen vesentlige forskjeller på Den norske kirkes utdeling av bibler og Norsk Gideon sin utdeling av bibler, og beskjeden fra fylkesmannen i Hordaland er tydelig – bibelutdeling i klasserommet er ikke greit. Særlig ikke om det gjøres til alle elevene.

Ellers ser jeg at Jensen og Leite argumenterer med at elevene trenger denne bibelen når de skal stå til konfirmasjon. Dette er en problematisk sammenblanding av det som er et internt forhold hos Den norske kirke, konfirmasjonen og trosopplæringen, og det som er det offentliges oppgave, norsk skole. Det at Den norske kirke av forståelige grunner ønsker at konfirmantene skal ha hver sin bibel kan ikke være en grunn til at alle elevene i 5. klasse, eller 9. klasse for den saks skyld, skal måtte få en bibel utdelt på skolen. Først og fremst fordi skolen ikke er en del av Kirkens trosopplæring, men også fordi det ikke er slik at alle elevene konfirmerer seg i Kirken. En stadig større andel konfirmerer seg humanistisk, via andre kristne og ikke-kristne organisasjoner, eller ikke i det hele tatt. Å legge til grunn at alle elevene velger Den norske kirkens konfirmasjon er problematisk.

Det som ytterligere forsterker problemstillingen her er at kommunen her har finansiert denne bibelutdelingen. Jeg regner ikke med at denne finansieringen har omfattet hellige tekster fra andre tros- og livssynssamfunn, og på den måten sørget for at undervisningen er pluralistisk og objektiv i KRLE-faget. Jeg regner heller ikke med at kommunen har tatt med disse pengene i beregningsgrunnlaget når de skal regne ut støtten til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, selv om dette er en åpenbar finansiering av Den norske kirke. Dette spesielt med tanke på at Kirken ved sokneprest Leite argumenterer med at dette ikke vil bli noen reell besparelse for kommunen siden den uansett behøves for konfirmasjonsundervisningen og den da må kjøpes inn til det.

Norsk skole skal være en skole for alle elevene, uansett tros- og livssynstilhørighet, og uansett familiebakgrunn. Da kan ikke skoler og kommuner ha en praksis som bryter med dette. 

Gå til innlegget

Biskop Halvor Nordhaug skriver på Verdidebatt et tilsvar til Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund hvor førstnevnte snakker om den «vanskelige skolegudstjenesten» som en «øvelse i å leve med ulik tro i et samfunn som er grunnleggende preget av kristendommen». Problemet er bare at skolegudstjenestene i seg selv har liten læringsverdi i dette perspektivet.

Biskop Halvor Nordhaug skriver på Verdidebatt et tilsvar til Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund hvor førstnevnte snakker om den «vanskelige skolegudstjenesten» som en «øvelse i å leve med ulik tro i et samfunn som er grunnleggende preget av kristendommen». Problemet er bare at skolegudstjenestene i seg selv har liten læringsverdi i dette perspektivet. 

I innlegget hevder Nordhaug at skolegudstjenestene «lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen». Det er ikke til å stikke under en stol at denne læringen er svært ensidig rettet. Det er bare ett trossamfunn som blir tilgodesett med normativt oppfordret deltagelse fra elever på sine religiøse seremonier, og alle vi andre som må stå og se på at vi blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av tro og livssyn. Det ligger heller ingen bearbeidelse av «dette fenomenet» som ville vært nødvendig for å kunne kalle det en læringsopplevelse.

Hvis skolegudstjenester skulle vært en slik øvelse så ville det krevd noe mer enn det vi ser i dag. Da måtte gudstjenestebesøkene ha blitt organisert på en annen måte med blant annet en briefing før selve gudstjenesten om innhold i gudstjenesten, med blant annet fokus på denne forskjellen som skapes mellom elevene og mer. I tillegg vil elevene måtte ha fått en debrifing om nettopp de samme temaene og for å lime elevgruppen sammen igjen. Samtidig måtte begge disse to oppleggene ha inneholdt en analyse av dette fenomenet, med fokus på at gudstjenestene på samme tid er et tidligere majoritetsfenomen, men etterhvert nå som et minoritetsfenomen. Dette blir likevel faretruende nær religionsundervisning om en skulle gått inn på et slikt opplegg som ville kunne gitt en faktisk øvingsverdi. En religionsundervisning som ville vært problematisk ut i fra et menneskerettslig perspektiv. Særlig da ville dette med at man bare deltar på religiøse seremonier i ett trossamfunn vært problematisk, siden en da vil tydelig kunne snakke om en forkynnende religionsundervisning.

Det er verdt å merke seg at alle formåls- og plandokumenter i skolen forteller oss at vi skal motarbeide splittelse, gruppedannelse, utenforskap og så videre. Inkludert den nye «arbeidsmiljøloven» for elevene, kapittel 9A i Opplæringsloven. Samtidig ser vi at stort sett resten av dokumentene som kommer ut av Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet uttaler akkurat det samme og understreker behovet for å skape gode relasjoner og motvirke utenforskap. Inngangen som biskopen velger i sitt tilsvar er i direkte strid til dette.

Ellers ville en jo kunne se for seg et opplegg som ville vært mer i tråd med det Halvor Nordhaug skisserer om en øvelsesarena på dette området. Et slikt opplegg kunne vært utarbeidet slik at elevene forskjellige år i grunnskolen deltar på religiøse seremonier hos forskjellige tros- og livssynssamfunn. Et år er de hos en moske og deltar i bønnen der, et år er de et buddhisttempel og gjennomfører en seremoni der, et år i et hindutempel og ofrer der, og så videre. Så kan de på grunn av kristendommens historiske posisjon i Norge få delta hos Den norske kirke både i løpet av barneskolen og ungdomsskolen. Sammen med gode før- og etter-opplegg ville dette kunne gitt reell læringsverdi, om religion, mangfold, tradisjon, og det å leve sammen med andre som tror og mener noe annet enn det jeg/vi/flertallet/og så videre gjør.

Et slikt opplegg vil kreve at vi sluttet med dagens ordning for gudstjenester i skoletiden, og at vi la opp deltagelsen i disse ritualene ut i fra når i året disse festene og markeringene tradisjonelt sett skal bli holdt eller når det passer best for de enkelte tros- og livssynssamfunnene. Det kan ikke lenger være slik at dette får et element av semesteravslutning. Det ville også være nødvendig å faktisk sikre at det ble gjennomført gode alternative læringsopplegg til denne deltagelsen i de ulike tros- og livssynssamfunnene, for det er ingen tvil om at mange mennesker har et problem med å la barna sine delta på religiøse seremonier i tros- og livssynsamfunn de selv ikke tilhører.

Som religionslærer ville jeg synes at et slikt opplegg ville vært det var utrolig spennende og jeg tenker at det kunne ha blitt plassert inn i en god faglig ramme basert på gode didaktiske og pedagogiske prinsipper. I motsetning til å "automatisk" delta på den samme religiøse seremonien i det samme religiøse trossamfunnet 10-40 ganger i løpet av grunnskolen.

Gå til innlegget

Den norske skole har allerede en veileder om gudstjenester i skoletiden, utarbeidet av Utdanningsdirektoratet. Problemet er at mange skoler ikke følger den.

Leiv Steinar Hovtun i Kristent Pedagogisk Forum ønsker den lovede veilederen for skolegudstjenester velkommen og ramser opp en rekke faktorer som han mener må være med i denne veilederen. Alle disse punktene er allerede dekket inn i dagens veiledning fra Utdanningsdirektoratet. Problemet er å få skolen til å følge alle punktene, alltid.

Dagens regelverk setter klare krav til skolene som skal godta invitasjoner fra Den norske kirke og andre kristne menigheter. Disse kravene burde heller ikke være spesielt forvirrende eller vanskelige å følge. Det ser likevel ut til å være et problem mange steder. Dette skyldes nok ikke ond vilje, men mer et utslag av tradisjonsblindhet. «Vi har jo alltid gjort det slik». Gammel vane kan virkelig være vanskelig å snu, selv om en har hatt mer eller mindre det samme regelverket i 9 år.

Det er likevel slik at selv om regelverket hadde blitt fulgt til punkt og prikke overalt så er det vanskelig å påstå at fritaksmuligheten er reell. Med tanke på at skolen er et fellesskap hvor alle skal gjøre det samme og være med på det samme, og det sosiale stigmaet som følger av å gjøre noe annet enn resten. Å skille seg ut er vanskelig.

Jeg vil likevel gi Hovtun rett i en ting. Gudstjenester bør være av interesse for alle å ha overvært en gang eller to. Dette er likevel noe helt annet enn de 10-40 gangene gjennom skoletiden som det er snakk om i dag og som jeg leser at Hovtun ønsker. Dagens situasjon er i det hele tatt skolegudstjenestenes verste fiende. I dag begunnes ikke gudstjenestene med læring. Vi må bort i fra disse årlige forkynnelsene for at gudstjenester, bønn i moskeer, og andre religiøse ritualer kan komme inn som et læringselement for å forstå forskjellige religioner og livssyn

 

Trykket i Vårt Land 25 april 2018.

Gå til innlegget

Det blir ikke ro om skolegudstjenestene

Publisert over 1 år siden

De konservative partiene håper at et vedtak om at alle skoler må ha gudstjenester i skoletiden skal skape ro om skolegudstjenestene, det vil ikke bli resultatet.

Kristelig Folkeparti fremmet i fjor et forslag om at alle skoler må takke ja til invitasjoner fra Den norske kirke hvis menighetene tilbyr gudstjenester i skoletiden. Med dette forslaget så håper Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet å «samle de ikke-sosialistiske kreftene om en felles holdning for å unngå de årlige, lokale omkampene om skolegudstjenester før jul». Dessverre vil ikke et vedtak i tråd med dette forslaget føre til noen vesentlig ro om skolegudstjenester.

De store årlige debattene har de siste årene blitt startet av de som ønsker skolegudstjenester. Bispemøtets uttalelser i forfjor og Kristelig Folkeparti sitt forslag i fjor. Når det snakkes om årlige og lokale omkamper så er det primært sett snakk om nyhetsoppslag og debattinnlegg som forteller om skoler som ikke klarer å følge Utdanningsdirektoratets regelverk. Det er med andre ord foresatte, lærere, og andre som ønsker livssynslikestilling som viser til problematisk praksis i de lokale skolene. Mange steder er det dessverre slik at skoler ikke lager gode og likeverdige alternativer, ikke gir nødvendig informasjonen ut til foresatte og elever i tide, eller ikke husker at øving til skolegudstjenester er problematisk. Dette problemet vil ikke forsvinne ved at man tvinger 5-600 flere skoler til å inkludere religionsutøvelse i skolehverdagen sin før jul.

Når foreldre, lærere og andre får sin stemme hørt i media om skolegudstjenestene handler dette i liten grad om kampen mot selve ordningen. Ikke i praksis og ikke ute på hver enkelt skole eller i hver kommune. Dessverre, for om det er en debatt som hadde hatt behov for en prinsipiell innstilling så er det denne debatten. Det er i utgangspunktet problematisk at vi legger til rette for religionsutøvelse i undervisningstiden for alle elevene. Selv om skolene hadde fulgt regelverket til Utdanningsdirektoratet til punkt og prikke så ville dette vært med på å skape et skille mellom de elevene som deltar og de elevene som ikke deltar. Særlig når det praktiseres øving i forkant av disse gudstjenestene slik det gjøres mange steder.

Det er godt å lese at Venstre synes det er problematisk å bli enige med de andre partiene om en slik skolegudstjenestetvang for skolene som Kristelig Folkeparti ønsker. Venstre bør her kjenne sin besøkelsestid som et liberalt og sekulært parti med fokus på menneskerettighetene og likebehandling. Dette forplikter, blant annet bør det ligge i dette en respekt for at skolen bør være et fristed hvor elevene slipper religiøs forskjellsbehandling.

Hovedproblemet for de aller fleste som går til avisene eller ber om hjelp på dette området er at skolene ikke følger regelverket. Når det ikke ligger noen innskjerpelser til regelverket for denne typen aktiviteter og det heller ikke ligger inne noen oppfordringer til kommuner og skoleeiere om å skjerpe kontrollen med skolene på dette området vil vedtaket vil med all sannsynlighet kun ha en negativ påvirkning på skolenes evne til å følge dette regelverket.

Om Høyre, Kristelig Folkeparti, og Fremskrittspartiet tror at de årlige avisskriveriene og kampene forsvinner når de tvinger alle skolene til å ha gudstjenester i skoletiden så tar de grundig feil. 

 

Trykket i Vårt Land 05. april 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere