Christian Lomsdalen

Alder: 33
  RSS

Om Christian

Lektor i samfunnsfagene og religionsfagene. Medlem av Human-Etisk Forbunds hovedstyre.

Følgere

Det er godt at rådmannen i Stjørdal kommune tar grep for å stoppe bibelutdeling til alle elevene i 5. klasse. KRLE-faget skal ikke være forkynnende og skolen skal ikke forskjellsbehandle ulike religioner og livssyn.

Jeg registrerer at kateket Laffen Jensen og sokneprest Per Anton Leite i Den norske kirke mener at en slik bibelutdeling til alle elevene er uproblematisk og innenfor, det er det dessverre ikke. De argumenterer samtidig med at det er nødvendig for barna å ha denne bibelen når de blir konfirmanter. Det er flere elementer her som gjør Den norske kirkes utdeling av sin hellige tekst til alle elevene i skolen problematisk, og det at kommunen har finansiert dette forsterker ytterligere problemstillingene.

Først og fremst er det problematisk at Den norske kirke som trossamfunn får frikort til å komme inn i undervisningen til elevene og til å dele ut sin hellige tekst uten at det ser ut til å være nevneverdig rom for fritak fra dette slik opplæringslovens §2-3a forutsetter. Opplæringsloven og retningslinjene fra Utdanningsdirektoratet forutsetter at opplæringen i KRLE-faget skal være objektiv, kritisk og pluralistisk, og at skolens drift skal være innrettet slik at elevene ikke skal behøve å tilkjennegi sitt eller foreldrenes religiøse ståsted. Gjennom en bibelutdeling i klasserommet, enten direkte til hver og en, eller at dette må hentes ved tavlen, så skaper man en situasjon hvor de som ikke ønsker å motta en bibel er nødt til å stikke seg ut fra de andre elevene. På den måten må de vise frem at de mener noe annet eller står for noe annet enn Den norske kirke. Enten det er snakk om buddhister, vitner, humanister, muslimer eller andre.

Opplæringsloven har også et forbud mot reklame som er egnet til å påvirke holdninger, adferd og verdier, og nettopp gjennom at skolen legger til rette for at Den norske kirke kan få spre sin hellige tekst til alle elevene, til odel og eie, så er denne utdelingen et brudd på også denne delen av opplæringsloven. Med tanke på at det ikke er nødvendig for elevene å skulle ha sin egen bibel for å kunne gjennomføre opplæringen i KRLE-faget knyttet til bibeltekster så er det vanskelig å komme utenom at dette nettopp blir reklame for en av religionene som elevene skal lære om. Dette kunne vært løst gjennom at skolen hadde et eller flere klassesett med bibler som klassene kunne benytte seg av når det var nødvendig for opplæringen. Jeg registrerer ellers at Annette Jensen fra Kristelig Folkeparti er uenig i at utdeling av bibler er forkynnelse og at det er helt sammenlignbart med at skolen har klassesett med bibler. Det ville i så fall bety at begrunnelsen for mye av den bibelutdelingen og bibelspredningen som har foregått siden Luther og Gutenberg har vært feil, og jeg ville synes at det er en ganske spesiell påstand.

Samtidig, om det er slik at man absolutt vil fortsette med denne utdelingen så har fylkesmannen i Hordaland gitt følgende instruksjoner på en forespørsel om bibelselskapet Gideon sin bibelutdeling:

«Gideon kunne ha fått et eget rom eller en del i gymsalen hvor de satt alene, også kunne elevene fått informasjon av sine lærere om at Gideon ville være der og dele ut det nye testamentet til de som måtte ønske å motta det. Her må vi utøve skjønn og ha respekt for alle. Det er ikke greit å dele ut testamentet i timer da det vil være et press på elevene.»

Det er ingen vesentlige forskjeller på Den norske kirkes utdeling av bibler og Norsk Gideon sin utdeling av bibler, og beskjeden fra fylkesmannen i Hordaland er tydelig – bibelutdeling i klasserommet er ikke greit. Særlig ikke om det gjøres til alle elevene.

Ellers ser jeg at Jensen og Leite argumenterer med at elevene trenger denne bibelen når de skal stå til konfirmasjon. Dette er en problematisk sammenblanding av det som er et internt forhold hos Den norske kirke, konfirmasjonen og trosopplæringen, og det som er det offentliges oppgave, norsk skole. Det at Den norske kirke av forståelige grunner ønsker at konfirmantene skal ha hver sin bibel kan ikke være en grunn til at alle elevene i 5. klasse, eller 9. klasse for den saks skyld, skal måtte få en bibel utdelt på skolen. Først og fremst fordi skolen ikke er en del av Kirkens trosopplæring, men også fordi det ikke er slik at alle elevene konfirmerer seg i Kirken. En stadig større andel konfirmerer seg humanistisk, via andre kristne og ikke-kristne organisasjoner, eller ikke i det hele tatt. Å legge til grunn at alle elevene velger Den norske kirkens konfirmasjon er problematisk.

Det som ytterligere forsterker problemstillingen her er at kommunen her har finansiert denne bibelutdelingen. Jeg regner ikke med at denne finansieringen har omfattet hellige tekster fra andre tros- og livssynssamfunn, og på den måten sørget for at undervisningen er pluralistisk og objektiv i KRLE-faget. Jeg regner heller ikke med at kommunen har tatt med disse pengene i beregningsgrunnlaget når de skal regne ut støtten til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, selv om dette er en åpenbar finansiering av Den norske kirke. Dette spesielt med tanke på at Kirken ved sokneprest Leite argumenterer med at dette ikke vil bli noen reell besparelse for kommunen siden den uansett behøves for konfirmasjonsundervisningen og den da må kjøpes inn til det.

Norsk skole skal være en skole for alle elevene, uansett tros- og livssynstilhørighet, og uansett familiebakgrunn. Da kan ikke skoler og kommuner ha en praksis som bryter med dette. 

Gå til innlegget

Biskop Halvor Nordhaug skriver på Verdidebatt et tilsvar til Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund hvor førstnevnte snakker om den «vanskelige skolegudstjenesten» som en «øvelse i å leve med ulik tro i et samfunn som er grunnleggende preget av kristendommen». Problemet er bare at skolegudstjenestene i seg selv har liten læringsverdi i dette perspektivet.

Biskop Halvor Nordhaug skriver på Verdidebatt et tilsvar til Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund hvor førstnevnte snakker om den «vanskelige skolegudstjenesten» som en «øvelse i å leve med ulik tro i et samfunn som er grunnleggende preget av kristendommen». Problemet er bare at skolegudstjenestene i seg selv har liten læringsverdi i dette perspektivet. 

I innlegget hevder Nordhaug at skolegudstjenestene «lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen». Det er ikke til å stikke under en stol at denne læringen er svært ensidig rettet. Det er bare ett trossamfunn som blir tilgodesett med normativt oppfordret deltagelse fra elever på sine religiøse seremonier, og alle vi andre som må stå og se på at vi blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av tro og livssyn. Det ligger heller ingen bearbeidelse av «dette fenomenet» som ville vært nødvendig for å kunne kalle det en læringsopplevelse.

Hvis skolegudstjenester skulle vært en slik øvelse så ville det krevd noe mer enn det vi ser i dag. Da måtte gudstjenestebesøkene ha blitt organisert på en annen måte med blant annet en briefing før selve gudstjenesten om innhold i gudstjenesten, med blant annet fokus på denne forskjellen som skapes mellom elevene og mer. I tillegg vil elevene måtte ha fått en debrifing om nettopp de samme temaene og for å lime elevgruppen sammen igjen. Samtidig måtte begge disse to oppleggene ha inneholdt en analyse av dette fenomenet, med fokus på at gudstjenestene på samme tid er et tidligere majoritetsfenomen, men etterhvert nå som et minoritetsfenomen. Dette blir likevel faretruende nær religionsundervisning om en skulle gått inn på et slikt opplegg som ville kunne gitt en faktisk øvingsverdi. En religionsundervisning som ville vært problematisk ut i fra et menneskerettslig perspektiv. Særlig da ville dette med at man bare deltar på religiøse seremonier i ett trossamfunn vært problematisk, siden en da vil tydelig kunne snakke om en forkynnende religionsundervisning.

Det er verdt å merke seg at alle formåls- og plandokumenter i skolen forteller oss at vi skal motarbeide splittelse, gruppedannelse, utenforskap og så videre. Inkludert den nye «arbeidsmiljøloven» for elevene, kapittel 9A i Opplæringsloven. Samtidig ser vi at stort sett resten av dokumentene som kommer ut av Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet uttaler akkurat det samme og understreker behovet for å skape gode relasjoner og motvirke utenforskap. Inngangen som biskopen velger i sitt tilsvar er i direkte strid til dette.

Ellers ville en jo kunne se for seg et opplegg som ville vært mer i tråd med det Halvor Nordhaug skisserer om en øvelsesarena på dette området. Et slikt opplegg kunne vært utarbeidet slik at elevene forskjellige år i grunnskolen deltar på religiøse seremonier hos forskjellige tros- og livssynssamfunn. Et år er de hos en moske og deltar i bønnen der, et år er de et buddhisttempel og gjennomfører en seremoni der, et år i et hindutempel og ofrer der, og så videre. Så kan de på grunn av kristendommens historiske posisjon i Norge få delta hos Den norske kirke både i løpet av barneskolen og ungdomsskolen. Sammen med gode før- og etter-opplegg ville dette kunne gitt reell læringsverdi, om religion, mangfold, tradisjon, og det å leve sammen med andre som tror og mener noe annet enn det jeg/vi/flertallet/og så videre gjør.

Et slikt opplegg vil kreve at vi sluttet med dagens ordning for gudstjenester i skoletiden, og at vi la opp deltagelsen i disse ritualene ut i fra når i året disse festene og markeringene tradisjonelt sett skal bli holdt eller når det passer best for de enkelte tros- og livssynssamfunnene. Det kan ikke lenger være slik at dette får et element av semesteravslutning. Det ville også være nødvendig å faktisk sikre at det ble gjennomført gode alternative læringsopplegg til denne deltagelsen i de ulike tros- og livssynssamfunnene, for det er ingen tvil om at mange mennesker har et problem med å la barna sine delta på religiøse seremonier i tros- og livssynsamfunn de selv ikke tilhører.

Som religionslærer ville jeg synes at et slikt opplegg ville vært det var utrolig spennende og jeg tenker at det kunne ha blitt plassert inn i en god faglig ramme basert på gode didaktiske og pedagogiske prinsipper. I motsetning til å "automatisk" delta på den samme religiøse seremonien i det samme religiøse trossamfunnet 10-40 ganger i løpet av grunnskolen.

Gå til innlegget

Den norske skole har allerede en veileder om gudstjenester i skoletiden, utarbeidet av Utdanningsdirektoratet. Problemet er at mange skoler ikke følger den.

Leiv Steinar Hovtun i Kristent Pedagogisk Forum ønsker den lovede veilederen for skolegudstjenester velkommen og ramser opp en rekke faktorer som han mener må være med i denne veilederen. Alle disse punktene er allerede dekket inn i dagens veiledning fra Utdanningsdirektoratet. Problemet er å få skolen til å følge alle punktene, alltid.

Dagens regelverk setter klare krav til skolene som skal godta invitasjoner fra Den norske kirke og andre kristne menigheter. Disse kravene burde heller ikke være spesielt forvirrende eller vanskelige å følge. Det ser likevel ut til å være et problem mange steder. Dette skyldes nok ikke ond vilje, men mer et utslag av tradisjonsblindhet. «Vi har jo alltid gjort det slik». Gammel vane kan virkelig være vanskelig å snu, selv om en har hatt mer eller mindre det samme regelverket i 9 år.

Det er likevel slik at selv om regelverket hadde blitt fulgt til punkt og prikke overalt så er det vanskelig å påstå at fritaksmuligheten er reell. Med tanke på at skolen er et fellesskap hvor alle skal gjøre det samme og være med på det samme, og det sosiale stigmaet som følger av å gjøre noe annet enn resten. Å skille seg ut er vanskelig.

Jeg vil likevel gi Hovtun rett i en ting. Gudstjenester bør være av interesse for alle å ha overvært en gang eller to. Dette er likevel noe helt annet enn de 10-40 gangene gjennom skoletiden som det er snakk om i dag og som jeg leser at Hovtun ønsker. Dagens situasjon er i det hele tatt skolegudstjenestenes verste fiende. I dag begunnes ikke gudstjenestene med læring. Vi må bort i fra disse årlige forkynnelsene for at gudstjenester, bønn i moskeer, og andre religiøse ritualer kan komme inn som et læringselement for å forstå forskjellige religioner og livssyn

 

Trykket i Vårt Land 25 april 2018.

Gå til innlegget

Det blir ikke ro om skolegudstjenestene

Publisert 12 måneder siden

De konservative partiene håper at et vedtak om at alle skoler må ha gudstjenester i skoletiden skal skape ro om skolegudstjenestene, det vil ikke bli resultatet.

Kristelig Folkeparti fremmet i fjor et forslag om at alle skoler må takke ja til invitasjoner fra Den norske kirke hvis menighetene tilbyr gudstjenester i skoletiden. Med dette forslaget så håper Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet å «samle de ikke-sosialistiske kreftene om en felles holdning for å unngå de årlige, lokale omkampene om skolegudstjenester før jul». Dessverre vil ikke et vedtak i tråd med dette forslaget føre til noen vesentlig ro om skolegudstjenester.

De store årlige debattene har de siste årene blitt startet av de som ønsker skolegudstjenester. Bispemøtets uttalelser i forfjor og Kristelig Folkeparti sitt forslag i fjor. Når det snakkes om årlige og lokale omkamper så er det primært sett snakk om nyhetsoppslag og debattinnlegg som forteller om skoler som ikke klarer å følge Utdanningsdirektoratets regelverk. Det er med andre ord foresatte, lærere, og andre som ønsker livssynslikestilling som viser til problematisk praksis i de lokale skolene. Mange steder er det dessverre slik at skoler ikke lager gode og likeverdige alternativer, ikke gir nødvendig informasjonen ut til foresatte og elever i tide, eller ikke husker at øving til skolegudstjenester er problematisk. Dette problemet vil ikke forsvinne ved at man tvinger 5-600 flere skoler til å inkludere religionsutøvelse i skolehverdagen sin før jul.

Når foreldre, lærere og andre får sin stemme hørt i media om skolegudstjenestene handler dette i liten grad om kampen mot selve ordningen. Ikke i praksis og ikke ute på hver enkelt skole eller i hver kommune. Dessverre, for om det er en debatt som hadde hatt behov for en prinsipiell innstilling så er det denne debatten. Det er i utgangspunktet problematisk at vi legger til rette for religionsutøvelse i undervisningstiden for alle elevene. Selv om skolene hadde fulgt regelverket til Utdanningsdirektoratet til punkt og prikke så ville dette vært med på å skape et skille mellom de elevene som deltar og de elevene som ikke deltar. Særlig når det praktiseres øving i forkant av disse gudstjenestene slik det gjøres mange steder.

Det er godt å lese at Venstre synes det er problematisk å bli enige med de andre partiene om en slik skolegudstjenestetvang for skolene som Kristelig Folkeparti ønsker. Venstre bør her kjenne sin besøkelsestid som et liberalt og sekulært parti med fokus på menneskerettighetene og likebehandling. Dette forplikter, blant annet bør det ligge i dette en respekt for at skolen bør være et fristed hvor elevene slipper religiøs forskjellsbehandling.

Hovedproblemet for de aller fleste som går til avisene eller ber om hjelp på dette området er at skolene ikke følger regelverket. Når det ikke ligger noen innskjerpelser til regelverket for denne typen aktiviteter og det heller ikke ligger inne noen oppfordringer til kommuner og skoleeiere om å skjerpe kontrollen med skolene på dette området vil vedtaket vil med all sannsynlighet kun ha en negativ påvirkning på skolenes evne til å følge dette regelverket.

Om Høyre, Kristelig Folkeparti, og Fremskrittspartiet tror at de årlige avisskriveriene og kampene forsvinner når de tvinger alle skolene til å ha gudstjenester i skoletiden så tar de grundig feil. 

 

Trykket i Vårt Land 05. april 2018.

Gå til innlegget

Kirkeasyl, en nødvendig sikkerhetsventil

Publisert 12 måneder siden

Som humanist er jeg er prinsipielt enig i at samfunnet ikke kan akseptere at trossamfunns lokaler skal fungere som lovløse eller straffefrie. Jeg tror allikevel at kirkeasyl fremdeles er en nødvendig sikkerhetsventil.

Mitt utgangspunkt er at kirkeasylet ikke bør fjernes nå. Det er fordi jeg ser problematiske sider ved den norske behandlingen av enkeltskjebnene som kommer til Norge for å søke trygghet – fordi systemet ikke fungerer. Som humanist anser jeg at vi som samfunn har ansvar for våre medmennesker, også der hvor rettstaten feiler.

Vi vet at UDI og UNE manglende kunnskaper om blant annet kristendom, islam og det å leve som LGBTIQA+-person. Det har blitt bevist gjennom mangfoldige nyhetssaker, nå sist når UDI ikke visste at kristendommen anser 25. desember for å være Jesus fødselsdag. Vi har også sett saker fra England hvor ateister har blitt nektet asyl på grunn av manglende kjennskap til Platon og Aristoteles.

Verre er det at Norge sender mennesker tilbake til land som er langt fra trygge. Selv uten tilleggsbelastningen av å være ung og uten familie, LGBTIQA+-person, eller konvertitt. Retur av mennesker til internflukt og til land som Eritrea eller Afghanistan hårreisende.

Ut i fra et likebehandlingsperspektiv og et juridisk perspektiv er det soleklart at kirkeasylordningen er uheldig. Det er dypt problematisk om det skal være lommer i det norske samfunnet hvor norsk lov ikke skal gjelde. At ordningen ikke er knyttet til hellighet eller det hellige rom, men til en respekt for kirken forsterker det problematiske.  Nå er det mulig å søke tilflukt i bygningene til forskjellige kristne trossamfunn og retninger, men ikke hos «oss andre». 

Frem til vi kan se at Norge behandler mennesker med beskyttelsesbehov på en god måte må kirkeasylet bestå. Til vi ikke lenger sender mennesker tilbake til utrygge områder, og til vi er sikre på at UNE og UDI forstår problematikken som konvertitter og LGBTIQA+-personer står ovenfor. Derfor er kirkeasylordningen nødvendig som en sikkerhetsventil, dessverre.

 

Publisert i Vårt Land 28. mars 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere