Christian Lomsdalen

Alder: 32
  RSS

Om Christian

Lektor i samfunnsfagene og religionsfagene.

Følgere

Moralisme er ikke løsningen

Publisert 4 dager siden - 592 visninger

Metoo avdekker ikke et moralsk forfall. Metoo handler om at uretten, som ikke er ny, blir synlig.

«Hit, men ikke lengre», skriver Usman Rana i Vårt Land 15. januar. Teksten hadde fungert bedre om de ikke hvilte på en ide om at det er den moderne ungdomskulturen og promiskuiteten som legger grunnlaget for #metoo-sakene vi ser i dag. Løsningen på problemet er bedre seksualitetsundervisning, ikke mer moralisme.

Det er særlig ungdomskulturen som Rana fremstiller som et problem. Det er den han mener er særlig viktig for å forstå hvordan menn kan få «en så sviktende moral og dømmekraft i møte med kvinner». Her faller jeg litt av lasset – det er ingenting som tyder på at den oppførselen vi nå ser er noe nytt. Det som er nytt er at det er skapt et rom for å snakke om denne ukulturen i bedrifter, organisasjoner, og partier.

Pornografien er forsåvidt relativt ny, men maktmenneskers og menns utnytting av kvinner og personer lenger ned på rangstigen var vanlig lenge før pornografien ble tilgjengelig via et tastetrykk. Det er heller ikke slik at det er noen grunn til å tro at den ««tinderske» promiskuiteten» har medført noen nevneverdig oppgang i seksuell trakassering i hverdagslivet til landets kvinner og ungdommer.

Vi må allikevel klare å finne noen svar på hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. Det er nok mer historisk korrekt å se på de patriarkalske maktstrukturene og hierarkene som nettopp har formet relasjonene mellom kjønnene frem til i dag, og som i stor grad fortsatt former disse relasjonene. Den skamkulturen som har fulgt med på kjøpet har vanskeliggjort det å snakke om seksualitet, om seksuelle overgrep, og om seksuell trakassering. Moralismen har styrket overgriperne.

Det vi trenger for å få en slutt på det meste av denne ukulturen bygger på særlig to elementer. Først og fremst er det nødvendig at bedrifter, organisasjoner og partier slutter å beskytte ledere, tillitsvalgte og andre med lang fartstid som utnytter yngre medlemmer, trakasserer, særlig, kvinnelige medlemmer, og som misbruker den tilliten og makten de har.

Det andre viktige som vi må gjøre er å sørge for at vi har en god, helhetlig, og gjennomgående seksualitetsundervisning i skolen. En seksualitetsundervisning med et godt og tydelig fokus på grenser, identitet, og integritet, i tillegg til å få med all den kunnskapen elevene og den oppvoksende generasjonen trenger for å leve gode liv med sin seksualitet.

Seksualitetsundervisningen må bygge på gode holdninger om respekt for oss selv, for andre, og for egne og andres grenser. Disse grensene er individuelle – det som er greit for noen er ikke greit for andre, og motsatt. Her er det lite som er svart og hvitt, det er derimot mange gråtoner og mange farger i alle nyanser. For å oppnå dette fokuset hos ungdommer kreves det at alle lærer å trekke opp egne grenser, og bli trygg på at de selv eier fasiten på hvor deres grenser skal gå. De må blir tillært gode kommunikasjonsvaner, også når det kommer til å snakke med potensielle romantiske partnere om hva de liker, hva de ikke liker, hva de vil være med på, og hva de ikke vil være med på.

Det er også viktig å lære dem å ta i mot denne typen beskjeder på en god måte, slik at ytringen blir møtt med respekt. Det er dette som vil forhindre fremtidige trakasseringssaker.

Moralisme er ikke nøkkelen for å forhindre flere #metoo-saker i fremtiden – å fjerne sanksjonsfriheten for maktmennesker, og å sikre ungdommene god seksualitetsundervisning og trygghet på egne grenser vil gjøre det.

 

Trykket i Vårt Land 18.01.2018

Gå til innlegget

Fritaksretten krever ikke religionsutøvelse

Publisert rundt 1 måned siden - 810 visninger

Det er besynderlig å se at politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet og jurist Hannah Atic ikke forstår fritaksparagrafen i opplæringsloven. Jeg forventer mer av kunnskapspartiet Høyre.

Jeg er i utgangspunktet enig med Hannah Atic at det er uheldig om en bruker fritaksparagrafen til å be-­kjempe eller slippe ting i skoleverket som en simpelthen ikke liker. Dette vil true den religionsfriheten som fritaksparagrafen eksisterer for å sikre. Det er likevel her en snikende mistanke kommer – har Hannah Atic misforstått fritaksparagrafen i opplæringsloven?

Fritaksmulighet. Fritaks-paragrafen i opplæringsloven skal sørge for en fritaksmulighet for aktiviteter som skolen arrangerer og som kan være å regne for religionsutøvelse. Dette skal sikre at tradisjons-elementer som henger igjen fra da skolen var Den norske kirkes dåpsopplæringsarena,ikke skal være til for stor belastning for elevene uten kristent livssyn.

Dette perspektivet er likevel ikke bredt nok til å sikre foreldreretten og elevenes trosfrihet, og det er heller ikke et bredt nok perspektiv for å oppfylle lovens bokstav slik fritaksparagrafen er utformet i dag. Fritaksretten gjelder ikke bare aktiviteter som kan regnes som religionsutøvelse – den gjelder også alle aktiviteter som kan sies å gå på tvers av ens religion, livssyn eller filosofiske overbevisning eller som oppfattes støtende eller krenkende ut i fra det samme perspektivet.

Fritaksretten er med andre ord generell for hele grunnskolen – for alle fagene og for alle aktiviteter i skolen. Uavhengig av om det foregår i en kirke ­eller på et kjøkken, i en svømmehall eller på en naturfagslab. Begrensningen i fritaksretten ligger i at elevene ikke kan få fritak fra kunnskapselementene i faget – fra oppnåelsen av kompetanse-målene i fagene.

Skolen er forpliktet. Det er altså ikke mulighet til å søke om fritak fra å lære om kristendommen eller andre religioner enn kristendommen i KRLE-faget, å bruke PC, å lære om ­homofili ­eller seksualitet, eller evolusjonsteorien. Det er derimot ­mulig å be om å få opplæringen på en annen måte enn skolens planlagte gjennomføring, og skolen er forpliktet til å gi et alternativ som ikke krenker elevens livssyn eller filosofiske overbevisning.

Om skolen finner at fritaksønsket er på tvers av hva som er mulig å gjennomføre, og et fritak vil bety at elevene går glipp av kunnskapsinnholdet i det aktuelle faget, må skolen fatte et enkeltvedtak som kan påklages etter vanlige regler. Dette innebærer at elevene må følge det planlagte opplegget og at foreldrene har muligheten til å påklage skolens avgjørelse til fylkesmannen. Da er det opp til fylkesmannen å avgjøre om skolen har fattet det riktige vedtaket eller om de burde ha kommet til en annen konklusjon.

Siden det ikke føres statistikk på slike fritaksønsker, enkeltvedtak, eller på klagesakene som oppstår der hvor skolene fatter slike enkeltvedtak, så er det vanskelig å si noe om omfanget av dette i norsk skole i dag. Vi vet likevel at slike fritaksønsker forekommer i for eksempel mat og helse, hvor elevene slipper å håndtere for eksempel svinekjøtt, i kroppsøvingsfaget, elever som ikke kan være med å gå rundt juletreet, eller i KRLE-faget når det kommer til ekskursjoner til forskjellige hellige bygninger.

Bacon i matlagingen. I disse tilfellene er det stort sett uproblematisk å etterkomme ønskene om tilretteleggelse, enten det er snakk om å kjøpe inn flere typer kjøtt eller at noen elever får en gjennomgang på skolen mens de andre er på tur. Det er umulig å påstå at bruk av bacon i mat-­lagingen eller å svømme med noen av det motsatte kjønn kan regnes som religionsutøvelse – det er likevel noe som kan gi rett til fritak.

I e-posten som Vårt Land ­siterer, skriver Hannah Atic blant annet at: «Vi mener at adventlystenning, grøtfest, elever utkledd som nisser og det å gå rundt juletreet i utgangspunktet ikke er noe det trengs å be om fritak for eller påmelding til. Når det gjelder markering av FN-dagen, så er det åpenbart ikke religionsutøvelse og dermed gir det heller ikke rett til fritak».

Her ville nok jeg vært mer forsiktig. Fritaksretten i opplæringsloven er som jeg har påpekt over vidtrekkende. Den er også basert på en subjektiv forståelse av hva som er problematisk ut i fra eget livssyn, religion, og/eller filosofisk overbevisning. Derfor tenker jeg det er uheldig om «vi andre» går ut med en beskjed om at dette ikke er noe det trengs å bes om fritak for – det er ikke vi som vet hvor skoen trykker.

Ingenting i veien. På tross av dette så er jeg enig i at det er unødvendig å ha et skjema som dekker alle mulige aktiviteter en skole gjennomfører – det er ­ingen krav om et slikt skjema for andre aktiviteter enn skolegudstjenestene. Det er derimot ingenting i veien for at skolen velger å ha et skjema for de aktivitetene som de vet at det er mange elever som vil ha problemer med, nettopp for å ivareta alle elevene og sørge for best mulig tilrettelagt undervisning for dem.

Norsk grunnskole skal romme alle barn som bor i Norge i alderen 5–16 år. Vi har heldigvis ikke en homogen befolkning. Da må vi også ha en skole som tar hensyn til ulikhetene, som opptrer inkluderende fremfor ekskluderende, og som har muligheter til å ta inn over seg at vi har elever med varierende­ tros- og livssynsbakgrunn. Da er det nødvendig at norsk skole følger den fritaks-paragrafen vi har i dag – ikke den fritaksparagrafen som Hannah Atic ser ut til å påstå at vi har.

Christian 
Lomsdalen

Lektor, religionslærer, og humanist

Gå til innlegget

Balanse, nyansering, og pluralisme er positivt i KRLE-faget

Publisert 9 måneder siden - 1206 visninger

Det er ikke kravet om balanse, nyansering, og en objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning som er problemet i KRLE-faget. Det er heller ikke nødvendig med religiøs aktivitet for å få til engasjerende timer.

Det ser ut til at Alf Kjetil Walgermo trekker en kobling mellom det å være en engasjert religionslærer og det å selv være troende. Det ser også ut til at han trekker en kobling mellom det å ha engasjerende timer i religionsfaget og deltagelse i religiøs aktivitet. Som religionslærer selv så har jeg problemer med å se at disse koblingene stemmer. Allikevel er det verdt å merke seg at det er vår jobb som religionslærere å balansere stoffet, og presentere det på riktig måte. Dette måtte den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen fortelle oss, og etter dommen i 2007 kom punktet om at undervisningen måtte være objektiv, kritisk og pluralistisk inn i Opplæringsloven. Dette er ikke i seg selv en hemsko, men er en faglig utfordring på lik linje med kravet om tilpasset opplæring.

 

Det stemmer derimot at faget ofte har blitt en salderingspost, uten nevneverdig status og hvor man ikke trengte kompetanse for å ha faget – alle kunne jo undervise kristendom var (og er) ofte omkvedet. Stikkordet her er kristendom, for dette er ikke noe som begynte med innføringen av verken KRL, RLE, eller KRLE – dette er noe som er med over fra den gang det het Kristendomskunnskap. Problemet er med andre ord at lærerne som underviser faget som regel ikke har utdannelse i dette, eventuelt veldig lite utdannelse i dette. Da blir det vanskelig å skape kunnskapsbasert, god, og engasjerende undervisning – særlig om temaer som ikke ble nevneverdig prioritert når man selv gikk på skolen.

 

Det er ikke noe negativt å ta elevene med i kirke, moske, tempel, og synagoge for å ha en omvisning og samtale med representant for trossamfunn der. Det er heller ingenting i veien for å gjennomføre dette med forskjellige oppgaver som vekker engasjement. Det som derimot er problematisk er der hvor det forutsettes og/eller legges opp til deltagelse i religiøs aktivitet som en del av skolehverdagen eller religionstimene i skolen. Nettopp derfor er det forbudt å ha skolegudstjenestene som en del av religionsfaget i skolen, noe Walgermo burde vite før han trekker opp det såkalte sjøslaget vi ser hver vinter og tidvis før påske og pinse. Hvis vi ser bort i fra det faktum at skolegudstjenestene ikke hører med i faget, ikke endrer seg over de ti årene hvor de besøkes, og det faktum at man ikke deltar på seremonier andre steder så sitter vi igjen med en ting – at når skoler velger å benytte seg av muligheter til å besøke tros- og livssynssamfunn som en del av undervisningen så er det som regel til Den norske kirke man går da også. Selv på steder hvor det finnes både flere kristne trosretninger og hvor man har andre trossamfunn representert. Den norske kirke er nesten enerådende i den norske skolen.

 

Selv er jeg aktiv humanist og en engasjert en som sådan, og jeg er motstander av at jeg skal ha et freidig mot i klasserommet – særlig for temaer som er knyttet til mitt eget livssyn og min egen (mangel på) tro. Nettopp det at jeg er så engasjert og tydelig på fritiden på hva jeg står for gjør at elevene tidvis får dette med seg. Da er det nødvendig for meg å ta et ekstra skritt tilbake og reflektere ekstra over opplegg, pedagogiske valg og hvor jeg vil legge fokus. Dette er sunt, og det gjør det lettere å overholde kravet i opplæringsloven og i profesjonsetikken om at jeg skal være så objektiv som mulig, kritisk til både innhold og egen undervisning, og at jeg skal ta mangfoldet i betraktning når jeg underviser. Dette innebærer å ikke bare snakke om luthersk-protestantisk kristendom, ikke anta at alle nordmenn er kristne, ikke anta at alle som kommer fra Midtøsten er muslimer, og så videre.

 

Vi bør legge fra oss argumentene som binder kirkeskolen på 1700-tallet opp i mot det felles religionsvitenskapelige religionsfaget vi i dag har i skolen. Skolens historiske utgangspunkt og den betydningen bibelopplæringen har hatt for utviklingen av norsk skole er uten praktisk betydning for skolen i dag. Det er med andre ord ikke et argument for et kristendomsdominert religionsfag at skolen i sin tid startet som trosopplæring. Derimot bør vi se på hva vi har behov for i dag. Når vi da ser argumentene til Didrik Søderlind knyttet til religiøs analfabetisme er ikke svaret mer kristendom – det er mer kunnskap om mange forskjellige religioner, livssyn og denominasjoner. Her kan vi også bygge engasjement, forståelse, og kunnskap som er nødvendig.

 

KRLE-faget trenger en høyere status – det får ikke høyere status av at det er et politisk skalte-og-valte-fag, med tydelig normering i navnet, og hvor læreren mister sitt faglige og profesjonelle skjønn til å selv vurdere tidsbruk opp i mot nivå i klassen og kompetansemål.

Gå til innlegget

Juletregang og religion

Publisert rundt 1 år siden - 996 visninger

Det er ikke opp til ministre om juletregang er religionsutøvelse eller ikke.

Å gå rundt juletreet er ikke religionsutøvelse for meg, akkurat som det ikke er det for Linda Hofstad Helland og Torbjørn Røe Isaksen, men det er ikke opp til oss å vurdere dette. Det er opp til foreldrene og elevene selv. 

Kunnskapsministeren og kulturministeren slår fast på Facebook at det ikke er religionsutøvelse å gå rundt juletreet. Dette synes jeg er problematisk, ikke fordi at jeg synes det er spesielt religiøst å gå rundt juletreet, men fordi dette ikke respekterer synspunktet til de elevene og foreldrene som oppfatter dette som religionsutøvelse eller til å være i strid med deres livssyn. Tradisjonelt sett har både læstadianere, Jehovas vitner og andre kristne grupper hatt problemer med denne siden av julefeiringen, enten fordi de har hatt problemer med julefeiringen i seg selv eller fordi de har hatt problemer med deler av majoritetskulturens julefeiring. De siste årene er det særlig når skoler har forsøkt å ta hensyn til sistnevnte gruppe at media har slått stort opp at skoler avlyser julen eller lignende overskrifter. 

Opplæringsloven krever av oss at vi skal ta hensyn til elevenes og foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. I tråd med menneskerettighetene er det opp til foreldrene og elevene sin subjektive vurdering å avgjøre om de opplever skolens aktiviteter til å være i strid med dette eller som å utøve en annen religion eller et annet livssyn. Det er ikke opp til deg, meg, rektor, eller et variert utvalg av ministre å vurdere dette – det er opp til foreldrene og elevene. Skolene kan fatte enkeltvedtak hvis de mener at aktiviteten slik den er utformet er nødvendig for at elevene skal oppfylle kompetansemålene i det aktuelle faget eller de kan lage alternative opplegg for å formidle kunnskapen. Likeverdige og gode alternative opplegg.

Selv om majoriteten ikke oppfatter enkelte aktiviteter som problematiske, religionsutøvelse, eller noe spesielt på en eller annen måte så betyr ikke det at det ikke er norske elever som har problemer med disse aktivitetene. Derfor bør kunnskapsministeren berømme rektorene som velger å ta hensyn til alle elevenes behov – ikke avfeie det. Når vi samtidig vet at mange av skolene allerede sender ut skjemaer og informasjon i forbindelse med gudstjenester i skoletiden, og at dette bare legger et ekstra spørsmål til dette skjemaet, så er ikke dette problematisk av skolene.

Skolegudstjenestedebatten er for så vidt ganske kjedelig. Det er stort sett de samme argumentene fra begge sider, men debatten er god til å avsløre majoritetsblindhet. Debatten er godt egnet til å trekke frem i lyset praksis, holdninger og tradisjoner som majoriteten tar for gitt samtidig som det kan være problematisk for enkelte eller flere livssynsminoriteter. Samtidig er debatten trist – på tross av at verken vitnene eller læstadianerne er nye i Norge så er det tydeligvis vanskelig å ta hensyn til dem.

Den norske skolen skal ta hensyn til alle elevene – ikke bare de som tilhører majoriteten. Fritaksparagrafen i opplæringsloven er derfor svært viktig. For å passe på at skolen, ministre, og rektorer ikke overkjører elevene og foreldrene. Derfor er det gledelig for meg å se at noen rektorer velger å la et spørsmål som for meg er litt uinteressant være med på informasjonsskjemaet de uansett sender ut. Det koster så lite, men kan bety så mye for de det gjelder. Selv om det bare dreier seg om juletregang.

Gå til innlegget

En utfordring til bispemøtet

Publisert over 1 år siden - 266 visninger

Jeg har tidligere utfordret Bjørgvinsbispen – nå går utfordringen min til hele bispekollegiet; Sett krav til skolene dere inviterer på skolegudstjeneste.

Årets siste bispemøte er denne uken, og bispemøtet skal diskutere skolegudstjenester og kirkens plass i skolen. Da er det på plass med en utfordring. Jeg har tidligere rettet denne utfordringen til Bjørgvinbiskop Halvor Nordhaug i Bladet Utdanning 25. september, men dette har ikke blitt besvart. Min utfordring er denne; Den norske kirke må sette krav til skolene de inviterer til skolegudstjeneste.

Det vi vet om gudstjenester i skoletiden tyder på at det mange steder i Norge er slik at regelverket for gudstjenester i skoletiden ikke følges av skolene. Det kommer klager på mange skoler hvert eneste år og nye mediesaker hvert eneste år. Ispedd et og annet debattinnlegg. Dette er skolens juridiske ansvar. Det er skolene som skal sørge for at dette er i orden før en slik invitasjon godtas og videreformidles til elevene. Allikevel, fordi Den norske kirke er arrangør av disse gudstjenestene, så er det kirkens moralske ansvar for elevene som blir invitert å sørge for at skolene har fulgt regelverket. Om ikke annet at de har fulgt regelverket på en slik måte at Den norske kirke kan stå inne for det opplegget som blir lagt opp.

• Les hele foredraget til Helga Haugland Byfuglien om samarbeid mellom kirke og skole

Jeg ser i Vårt Land 17. oktober at Helga Haugland Byfuglien kommer med gode toner, et ønske fra kirken om å følge det regelverket som eksisterer. At det er fritaksmuligheter, med gode alternative opplegg og at gudstjenesten ikke er lagt til siste skoledag. Om hun og resten av kirken også hadde krevd at resten av regelverket ble fulgt før de tok i mot skolene hadde bedret situasjonen for mange norske skoleelever. Det bør også være slik at kirken på eget initiativ bør kreve at de tingene som står skrevet med ”bør” i regelverket også skal følges. Inkludert at det må være aktiv påmelding til begge tilbudene og at gudstjenesten aldri skal legges til siste skoledag.

 Det er ikke gitt at foreldrene eller vi som jobber med dette vil være enige i at det som Kirken vurderer som et godt alternativ opplegg faktisk er et godt alternativt opplegg. Men jeg tenker at dette ville skapt en klar forbedring mange steder uansett. Det hever i tillegg utgangspunktet for senere arbeid med å forbedre situasjonen.

 Kirken er moralsk ansvarlig for det som skjer i forbindelse med gudstjenester i skoletiden. Kirken må da være sitt ansvar bevisst. Når Kirken nå da skal vurdere hvorfor de skal invitere til skolegudstjeneste, og hvilken plass de har i skolen fremover så er dette en ypperlig anledning til å ta en slik utfordring. Den norske kirke må stille krav til skolene som skal komme på gudstjeneste i skoletiden.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
12 minutter siden / 2525 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å filme eit nasjonalt traume
24 minutter siden / 25 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam
43 minutter siden / 218 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 7 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 8 timer siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 9 timer siden / 292 visninger
Jeanine Horntvedt kommenterte på
Ernas lukkede kultur
rundt 9 timer siden / 5204 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Avisdødaren som elsker mediene
rundt 9 timer siden / 321 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 10 timer siden / 2101 visninger
Les flere