Loke Borgersen

I gårsdagens "Vårt Land" stod det ett tankevekkende innlegg; "Unge kristne-Innenfor". I dag, et gripende; "Innenfor eller utenfor". Det er nyttig, sterkt, men nødvendig lesning. Bra at slike tanker og erfaringer kommer frem. Slik at det kan bli mange ord, og videre handling.

Glansbilde-engler passer best i en barndom, der englene kan være pene og trygge, en av mange byggeklosser i barnetroen.

Den Norske kirke har en visjon; "I Kristus, nære livet"-..... Der et, av satsingsområdene er Diakoni.

Det kan virke som man trenger det, i alle menigheter. Det være seg Den norske kirke, katolske kirke, frikirker o.l.

Sjelesorg, en hånd ut, tid til å lytte. Dele erfaringer, slik Paulus sier det;

23 De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; 24 de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, 25 for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. 1.Kor 12:23-26

Det er ikke bare gamle og syke som trenger et aktivt diakoni, i sin menighet. Alle trenger sjelesorg, om ikke daglig. Så trenger samfunnet og menigheter det, mer enn noe sinne. Omsorg og kjærlighet. Et liv er stadig i forandring, og man er ikke konstant i en situasjon, at man trenger hjelp. Derimot, når livet er som vanskeligst har vi alle et ansvar, der tester Gud oss/menigheten.

Det er fristende og trekke frem enkeltgrupper, som kunne trenge hjelp, men, nei. Det må være en enhet, slik Paulus forespeiler det, og slik den enkelte menighet er.

FN kan kåre så mye de vil om Norge. Her er mye bra, men det er ett kaldt, krevende og ubarmhjertig samfunn. Det merkes, om du skulle "falle mellom to stoler" eller utenfor. Når alt går bra, så gjør det nettopp det. I løpet av et liv, vil vi alle ha behov for ei hånd, blikk som møter, smil blir gjengjeldt, med smil, og tanker deles. Det må være lov å være svak, mislykket, utstøtt. For om ikke kirken og tros menigheter, ikke skulle kunne akseptere/makte det, med evangeliet i ryggmargen. Da vet jeg ikke hvem som skal greie det?

Selv tror jeg på; at med enkle midler, kan man utrette mye. Med bruk av hender, øre og hjerte, kan mye utrettes. Der summen av erfaringer, kan bli til en virkelig uvurderlige ekte kirkeskatt av verdier, for den enkelte menighet. Da vil det også kunne spore til vekst, og man ville kunne se en aktivt altomfattende menighet. Spillende på "flere strenger"....

I gårsdagens "Vårt Land" stod det ett tankevekkende innlegg; "Unge kristne-Innenfor". I dag, et gripende; "Innenfor eller utenfor". Det er nyttig, sterkt, men nødvendig lesning. Bra at slike tanker og erfaringer kommer frem. Slik at det kan bli mange ord, og videre handling.

Glansbilde-engler passer best i en barndom, der englene kan være pene og trygge, en av mange byggeklosser i barnetroen.

Den Norske kirke har en visjon; "I Kristus, nære livet"-..... Der et, av satsingsområdene er Diakoni.

Det kan virke som man trenger det, i alle menigheter. Det være seg Den norske kirke, katolske kirke, frikirker o.l.

Sjelesorg, en hånd ut, tid til å lytte. Dele erfaringer, slik Paulus sier det;

23 De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; 24 de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, 25 for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. 1.Kor 12:23-26

Det er ikke bare gamle og syke som trenger et aktivt diakoni, i sin menighet. Alle trenger sjelesorg, om ikke daglig. Så trenger samfunnet og menigheter det, mer enn noe sinne. Omsorg og kjærlighet. Et liv er stadig i forandring, og man er ikke konstant i en situasjon, at man trenger hjelp. Derimot, når livet er som vanskeligst har vi alle et ansvar, der tester Gud oss/menigheten.

Det er fristende og trekke frem enkeltgrupper, som kunne trenge hjelp, men, nei. Det må være en enhet, slik Paulus forespeiler det, og slik den enkelte menighet er.

FN kan kåre så mye de vil om Norge. Her er mye bra, men det er ett kaldt, krevende og ubarmhjertig samfunn. Det merkes, om du skulle "falle mellom to stoler" eller utenfor. Når alt går bra, så gjør det nettopp det. I løpet av et liv, vil vi alle ha behov for ei hånd, blikk som møter, smil blir gjengjeldt, med smil, og tanker deles. Det må være lov å være svak, mislykket, utstøtt. For om ikke kirken og tros menigheter, ikke skulle kunne akseptere/makte det, med evangeliet i ryggmargen. Da vet jeg ikke hvem som skal greie det?

Selv tror jeg på; at med enkle midler, kan man utrette mye. Med bruk av hender, øre og hjerte, kan mye utrettes. Der summen av erfaringer, kan bli til en virkelig uvurderlige ekte kirkeskatt av verdier, for den enkelte menighet. Da vil det også kunne spore til vekst, og man ville kunne se en aktivt altomfattende menighet. Spillende på "flere strenger"....

Er ingen sjømann, men såpass vet jeg. Setter du ut i båt, må du før eller siden. Forvente vind. Du kan stå ved skipsrekka, og forbanne vinden og Gud, eller lære og takle den, forsone deg. Hvis ikke vil du få konstante dårlige dager, på sjøen. Alle har ikke båt, men vi har alle, livets gave. I det møter vi, lidelse, som sjømannen møter vinden.

Negativt, positivt, nord og sør, øst og vest. Fattig og rik, syk, frisk, høy og lav. Det er alltid motsetninger i alle ting.

Hva er det motsatte av lidelse? Glede? Fornøyd? Tilfreds? Fred? Salig, er den tilstand jeg liker å se motsetningen, til lidelse. Salig, kan vi bære lidelser. Er vel det meste som passer, så lenge det ikke gjør "vondt". Eller?

"Verden har aldri hvert verre enn nå" er ofte ett utsagn, vi møter. I debatten, og i ytringer.

Jeg parerer og sier, det har aldri før hvert så mange muligheter som nå (til å oppfylle misjonsbefalingen). Vi blir bare så godt informert, om alle hendelser. Fra hele verden.
Mennesket har ikke forandret seg så mye. Bare flere varianter av synd, og veier inn i fortapelse og fordømmelse.
Bibelen, er fortsatt Bibelen. Kirken er fortsatt der, etter 2000 år. Det samme budskapet, den samme løsningen på alle problemer. Erkjennelse av synd og omvendelse . En kontinuerlig prosess, et hjul, som blir en livsstil. Valget er, ellers, i ytterste konsekvens, leve i synd og omkomme.

Dette ble nesten "svovel prediken". Skal dra det ned, forklare. Ikke sjømann og ikke rare legmannen heller, men;...

Slik jeg ser det, slik jeg har erfart det. Det er en løsning på lidelse,- ikke unngå den. Kun bære den, og skjønne hva lidelse er, og hvilken hjelp den kan være for deg. Hvordan kan jeg si dette, kun gjennom egne tunge erfaringer. For ett år siden, var jeg ett helt annet "sted", og kunne ikke skrevet disse ord..... for nå har"Han la(gt) i min munn en ny sang" (Salmene 40:4)

For det første jeg har lidd. Det har hvert så mørkt, tung, dystert. Skremmende, og at man går på grensene til galskap.

Slik kan lidelse, trekke deg ned, i det ekstreme. Er du på vei til å drukne, roper du om hjelp, ser etter noe å flyte på. Går du under, drukner du.

Jeg har hvert under, holdt pusten. Følte det alt-omsluttende mørke, langt der nede. For en ser ikke noe, alt er svart.

Hvor lenge kan en være under, i det mørke. Det er så individuelt, men har da hvert oppe til "overflaten" kjent lyset. Følt glede, før en blir tom for krefter, og det er lidelse på lidelse.

Når trenger en hjelp mest?.....jo når en innser, og skjønner, at dette greier jeg ikke alene lenger. Ditt liv står på spill og din evige sjel så.

"Hjelp meg". Hvem skal hjelpe deg. Resepter på "lykkepiller"? Ja, jo den kan døyve, og gi gode dager. Pillen(r) legger bare ett lokk på problemet(ene).

Selv-medisinering, fint ord. "Self made man", noe å være stolt av, er ikke det. Ikke i dette tilfellet. Der en, velger å finne døyvende kombinasjoner av alkohol/piller, for mye søvn. Unngå "bøygen", som Per Gynt. Døyvende ja, problemet er der i morgen. Lidelsen bare større. Du er ennå lengre fra "land" og "trygg grunn".

Er så mange skriftsteder som kommer frem for meg. Som nettopp tar opp det, å stå på "sikker grunn". Lar skriften ligge, kan den ikke på rams. Den har inspirert meg, og fått meg til å omvende meg, og søke den eneste sikre "havn" – Jesus Kristus. Verdens lys, den sanne vei, livet, du skal ikke tørste og hungre. Alt dette er lovet og mer til.

Hvorfor? Er et spørsmål vi mennesker liker å stille. Vil du ha svar?
Lidelse, er den egenskap og tilstand. Som bringer omvendelse. Det er døren og veien ut fra; tom, nytteløs, og destruktiv lidelse. Lidelse, som påvirker deg, dine nærmeste. Påført lidelse (mer om det senere).

Skal engler kunne juble for denne ene (meg) synder, som omvender seg. Da må lidelsen føre til omvendelse, bekjennelse av synd (synd er som saltet, skal du sette pris på det søte, må du ha smakt saltet). Tro , omvendelse, dåp – inn i de helliges samfunn.

Slik og kun slik, kan lidelse, bli snudd til noe positivt, en (mange) erfaring(er). Har formet det, styrket og lutret deg. Er mang en en historisk helgen ( f.eks. St.Camillus av Lellis, St. Johannes av Gud) , som startet som stor-kar, utsvevende, gambler og dranker o.l.. Men,-

Det skjedde noe i deres liv, en total forandring, og det er det Herren vil. Lidelse, som fører til (kontinuerlig) omvendelse, slik at han kan bruke deg, og kalle deg. Til din(e) oppgaver i livet.

All lidelse er ikke selvpåført, ikke i mitt liv, heller ikke i ditt. Den krenkte og den som krenker, vil kunne bli forsonet. Den påførte må tilgi, og overtrederen, må innse og be om tilgivelse. Vi er all syndere. Slik er det ikke at jeg, kan forvente å sitte ved Gud,s trone, vente på alle som har forvoldt meg smerte, pine, traumer gjennom livet. For så å tilgi, når jeg selv vil kave rundt på kne, å be om nåde, tilgivelse. For vi har alle syndet, og er syndere. Derfor rommer "Fader vår" så uendelige mye.

Jeg har de siste dagen, nynnet og sunget på en gammel barnesang. Den er fin, som den lengste, dypeste salme. Bryter gjennom, som det største kor, akkompagnert av det kraftigste kirkeorgel.


Kjære Gud jeg har det godt,
Takk for alt som jeg har fått.

Du er snill, - du holder av meg,
Kjære Gud gå aldri fra meg.

Pass på liten og på stor!
Gud bevare far og mor.

I disse ord, jeg lærte av min mor, og på søndagsskole, for 40 år siden. Ligger det en innstilling, vi alle skulle ha, uansett alder.

Født på ny, som et lite barn(mentale/åndelige) med ett barns enkle, tiltro og innstilling. Tilgir alt, er overbærende, for det elsker, er så sårbar avhengig av sin "far og mor". Som vi er av vår Himmelske kjærlige Far.

Det er en vekkelse, og en forkynnelse i Norge, Skandinavia og i verden. Som ikke lærer dette, forklarer og hjelper. I "Norge I Dag" 26 juni 2009, leser vi; "Ærer Gud for milliongevinst".-"Denne gevinsten har jeg fått av Guds nåde, til Guds ære". Takknemlighet er en dyd, og æres den som æres bør, men å blande inn Gud. Når dette går inn og blir slått opp som "nyhet" i en av de største kristne avisene som fikk 200.000 kr av gevinsten). Undres jeg. Ville de trykket; "Ære være Gud for kasino gevinsten i Las Vegas" o.l.? Gambling har da aldri hvert en del av kristendommen, og ihvertfall ikke i Norge. Det er gambling, om Staten er eier, og bookmakeren kaller seg "Norsk Tipping". "Ja, men det går jo så mange midler til veldedige formål!". Det er pga. at Staten har sviktet deg, og gjort seg selv avhengig av nordmenns hang, og oppfordring til gambling.

For selv i Brasil, som tradisjonelt var utpreget katolsk for 40 år siden. Har det skjedd en radikal forandring, med slike Evangeliske kirker, "Evangelicos" ca. 35 millioner medlemmer, og vokser.
Det startet så bra, en evangelisk fornyelse, strakte seg ut til de fattige. De fører dessverre, de hellige, fra kirken! Ut i en fornyelse, som ikke vil vare, og etterlate mange, med store lidelser og skuffelser. Hvorfor, for de har blitt ført vill, og bort fra flokken. Har ikke fått forklart, "ordet", og ordet er Gud, og ordet var hos Gud. Det er ikke meningen, at vi skal utrydde lidelse, det er jordelivet. Fattigdom, kan og skal vi bekjempe, men vi må ikke "kaste blår" på menneskene. Slik "Evangelicos", gjør. De vil etterlate mange forlatte får, og vil ikke søke den en, tapte.

For nå har selve fornyelsen, og prekenen blitt erstattet av;

"....men har i de senere år begynt å preke at velstand og forbruk er tegn på sann tro"(!)
(Josimar 01/2009 "Den Hellige Ånd- i brasilianske fotballhjerter" s.40)


Det er forskjell på at "på fruktene" skal man kjenne deres tro, og ensidig, dyrke og forherlige treet og frukten. Når det er røttene (Gud), som gir grunnlaget for (all) vekst. Pave Benedikt XVI, har lagt frem sitt tredje encyklikaen-Caritas In Veritate. Der forklares det grundig, hvordan man i helhet skal se på bla. mulige (langsiktige) løsninger av fattigdom.

Det er mye slike "falske profeter" og lidelse stopper ikke, uten dem heller. Heller ikke etter dåp, 1. kommunion og konvertering.

Forskjellen nå, er at det er Gud, som lider med deg. Du blir forfulgt, spottet, men slik æres Gud,s navn av deg. Spotteren, og hans syrlige, hånlige og giftige ord vil slå tilbake på ham selv. Selv daglige problemer blir ikke borte.

For deg, en troen,s forsvarer, vil det bli som lys som skinner gjennom en prisme. Det blir til myriader av lys varianter, og alt til Gud,s ære og Hans trone. Slik opplyser de hellige og troende, Hans trone. Sammen med Gud,s egen glans, er det, sann frukt av tro. "Ære være Gud i det høyeste, og Hans velbehag"


    14. Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra de andres side, blir Han spottet, men på deres side, blir Han æret.

    16. Men hvis noen lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak.

    19. Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sjelene sine til Den trofaste Skaper, mens de gjør det gode. (1. Petter 4: 14, 16 og 19)


Selv har jeg kommet til en (foreløpig) erkjennelse og forståelse, men som Paulus. Akk så svake vi/jeg er, i oss selv, hvis vi vil gjøre det på vår måte. Lidelse er til det gode, om en ikke ser det der og da, så på sikt.
Vår Gud, vår Far. Ser lenger, enn til dagen i dag. Vi kan (gjør) ynke og klage. Forbanne "vinden."

Er det inspirert av Gud, at jeg skriver disse ord. Ja, så lenge jeg ikke søker ære, anerkjennelse, ros, og bevise at jeg tror. Kan kun vitne, bruke min erfaring, finne mitt kall.
Gjør jeg annet, ja gavner det meg ikke. Da har jeg søkt din lønn. Min og din lønn skal være hos Gud, og bare han kjenner mitt innerste krok av hjertet, for hensikten med disse ord. Ja, hele min konvertering, og VL-Blog. For disse ord, tanker og dyrekjøpte erfaringer, er ikke mer dyrekjøpte enn Den Herre Jesu Kristi lidelse og pinsler.

Han har jo hele tiden (prøvd) sagt;

Kast alle dine bekymringer på meg.



Bær mitt åk. Åk er to ting, fra gammelt av, 1. en vektstang for å bære, balansert f.eks to bøtter med vann.

2. ett Åk for okser, som, sammen dro en tung bør. Fordelen med det, at børen blir lettere og bære/dra. Kristus drar med oss, er ved vår side. Ett åk, binder to sammen, jeg kan ikke gå en retning, uten at. Min følgesvenn, Kristus kommer etter. Nå er det nå Han, som skal vise veien, for åket, ble brukt, for også å lære opp den uregjerlige ung oksen. Derfor trenger vi alle, en stø Faderhånd. Tar jeg på meg det åk, er jeg for evig, knyttet til Kristus.

Vit bare, at det reelt skjer noe i, meg og med meg. Alt til det bedre, mine egne barn er de som merker "fruktene" av min omvendelse best og nærmest.

Søker ikke rikdom og økt forbruk. Som et tegn (frukter) og resultat på at jeg har nådd målet, kommet hjem, og fult ut konvertert som katolikk.

Nå lider jeg med og for Herren. Ikke den selvdestruktive lidelse, men den lutrende. Er det spor av "gull" i meg og deg, må nettopp det til.

Avslutter med noen sterke, dog sanne ord, fra Hellige Padre Pio;

"The life of a Christian is nothing but a perpetual struggle against self; there is no flowering of the soul to the beauty of its perfection except at the price of pain."

I ett av mine tidligere inlegg her ("Debatt"vs. Handling) sa jeg; "til søndag, skal jeg ikke gå forbi, men innom den lokale (tyrkiske) Mosken (gml. Metodistkirken, i Drammen, se bilde).

Som sagt, så gjort, besøkte mosken, som ligger i kvartalet, nedenfor, St. Laurentius på vei hjem. Muslimene har jo sin fredagsbønn, men de har i de siste, helger, jobbet på fasaden, og håpet å treffe noen. Det skjedde, vi snakket om fasaden, ble invitert inn, av med sko. Kom inn i et vakkert oppusset rom, jeg med min Bibel i hånden. (vet ikke hva det kalles offisielt) der de lytter til sin Imam, og sender sine bønner opp. Det var vakkert, og følte en dyp ærbødighet, overfor deres innsats, i selve lokalet og deres hengivenhet til tro og Gud.

Samt den hengivenhet, de hadde utført i de gamle (kristne!) lokaler. De har nå ett ferdig Gud,s hus (innvendig) , samt festsal o.l. Ble invitert på en av fredagsbønnene, noe jeg takket ja til.

Ble delte tanker rundt Abraham, vår felles stamfar, toleranse, håp og tro.

Han ( vi ble ikke presangtert, denne gangen, dessverre) jeg snakket med, hadde bodd like lenge i Drammen som meg!, og det ble en trivelig, lærerik samtale. Dessverre måtte jeg rekke "Timekspressen" hjem, men vi sa begge; "sees igjen".....Det gjør vi, en fredag, da ble jeg invitert ned på te. Etter Fredagsbønnen. Ennå rekker jeg messen på søndag! Bare litt (mye) rikere, og mer i "Paulus ånd", som preket for "Jøde, Greker og Romer". 

Selv her, kan Den Hellige Ånd komme med sin innflytelse. "Vårt Land", og Verdidebatten.no, målgruppe, kristne?! Eller(?)............ Paulus, en av de store kirkefedre. Selv en hatsk, morderisk, forfølger av de troende. De var ikke kjent som kristne ennå, men han hatet de som trodde på denne, Jesus. Det er håp for alle ("forfølgere"), selv Paulus, innså sin ubetydelighet, og han var den "minste blandt dem."-

Paulus selv debaterte med sine motstandere. Ja! Debatt, er ikke i seg selv noe galt, men.-

Paulus debaterte med jøde, Greker og Romer. Som IKKE hadde Den Hellige Ånd, eller tro på Kristus, eller hadde hørt om kristus! Paulus bragte med seg Den Hellig Ånd i sin forkynnelse og inn i debatten!

Her sitter vi, de fleste tydelig knyttet til en kristen tro. Og er det ikke det som er feilen?

Vi diskuterer ikke med "Jøde og Greker", og i Roma (er tydelig anti-Krist nå, hevdes det her!?), men med felles kristne! Som ber, tror og er påvirket av Den Hellige Ånd. (hevder alle).

At noen (kristen) våger, å være så fordømmende, skråsikkre, jeg prøver og være ydmyk over andres tro. Har flere innlegg om det, f.eks "Debatt vs. Handling", "Kirken et "tilbud"

I sin forkynnelse, måtte nettopp Paulus også, skrive brev, komme med rettledning, refs til de forskjellige menigheter (ikke noen debatt da, til de troende). For de som trodde, nettopp, praktiserte forskjellige utgaver av "kristen tro", alt da!

Her sitter vi 2000 år etterpå, gjør akkurat det samme. Ikke rart at det, er forvirring! Tror vi alle hadde fått en refs, men........

Hvor er "Paulus" i dag?

Undertegnede, med flere her, finner det engasjerende og lese og delta i ymse debatter. Enkelte emner er oftere på siden, enn andre. Kristendom, Islam, Katolsk, Sex (gjerne knyttet til de tre første) abort, ekteskap og homofili. er noen av emnene/Tags. Ja, alt av de, kan og knyttet til sex på enn eller annen måte her?! Skriver ikke om sex, så hvis du vil lese et innlegg om det, knyttet til det ovennevnte. Får du heller slutte her, og finne ett annet innlegg.-

Tenker; "jeg (også), med flere, bruker sum sumarum, X-antall minutter og timer foran PC-skjermen". Vi som er her debatterer. Andre gambler på nett, leser sport, nyheter, surfer etter pirrende sider (oi, sex igjen). Vi bruker m.a.o. en viss tid ved PC,en. -

Da kommer TV, må jo følge med der også, er det noe nytt? Jada, kriser, ulykker, krig osv. Skal vi ha kos?, må vi vente til fredag og "Norge Rundt". Fint, da er vi oppdaterte, oppegående engasjerte samfunnsborgere, som kan delta i "praten, ved lunsjbordet" på jobben. Prate med venner om siste resultatet på fotballens gressmatta. Engasjert og med glød. Ikke er noe som engasjement for sitt "lag", tro, kampsaker, "de andre".

Hvile og søvn må en å ha, en sover en del av døgnet (ja, ihvertfall etter litt "kos", nei der fikk jeg nevn S.. ordet igjen). Hvor nyttig har vår dag, i dag vært? Alle har vel bidratt også, slik at at BNP holder seg, eller stiger, bra. FN kan sette sine øyne på oss igjen, starte sin kåring, om det beste land å leve i. Vi skal jo ikke syte?!

Er det det vi gjør når vi debatterer, ord, ord, ord. Dialog, dialog, dialog? Det er noe i det at; "En skal ha menings mot", bra! Jeg vil snu litt på den; "En skal ha handlingens mot". At informasjonssamfunnet, blir, om ikke erstattet, men tilført; "Informasjons og Handlingsamfunnet".

Ironi er vel gått av "moten", så lar det ligge (prøver). Konkluderer med at vi da er oppdatert, vi har deltatt, informert og atter informert. Lever tross alt, som tidligere nevnt, i informasjonssamfunnet.

Det er estimert at ved å lese "New York Times", en uke, har vimottatt mere informasjon, en de som levde på 1800-tallet. Knyttet til hva de måtte forholde seg til informasjon gjennom ett helt liv!*- 

*Sykehusene er fulle, kunne "Besøktjeneste" være noe for deg?

*Dere som vil bak "sløret" og lurer på hvordan det er for kvinnene, oppsøk ett større Islamsk miljø, gå på en typisk innvandrer kafe (nesten hvert land/kultur har jo sin kafe/treffsted, ihvertfall i Oslo) Da får muligens IIham Hassan, mindre å svare på/forsvare seg, f.eks. Kanskje neste innlegg fra henne da blir "Oljeleting i nordområdene"(?)

*Dere som kritiserer, er skeptiske til Islam, oppsøk en Moske, og spør, undersøk.

*Dere som rister på hodet over de "kristne", oppsøk.

*Dere som er opptatt av de homofile og lesbiske, oppsøk ett av deres "treffsteder". Prat med dem, spander en kaffe/øl. Eller kanskje du blir spandert på?

*Dere som er opptatt av menneskeverd/Norsk narkotikapolitikk, oppsøk de som lider. Hvor sa du?, gå en tur ned på "Plata", om ikke direkte inn i "flokken". Så sitter det mange med kopp i Oslo. Inviter "tiggeren" med på kafe (bokstavelig), eller kanskje restaurant (så ser du att pengene går til kaffe). Kjøp i det minste et blad av de som selger, for hvert blad de selger. Øker deres verdighet og selvrespekt.

*Sitter det en ensom dame på benken i parken, har hun sittet der flere ganger, sier du? Sett deg ned, prat. "World of Warcraft eller Facebook" kan vente, eller glemmes.

*Mye fyll i helgene, bli "Natteravn"

*Masse innvandrere/flyktninger i nabolaget/bydelen/Flyktningemottaket?

Ta initiativ, til en gatefest, kulturkveld o.l.  Vi kan ikke sitte på vår egen respektive "tue", som er "typisk norsk". "Landsmoderen Gro" sa at det var "typisk Norsk og være god". Jeg vil nå si at det er "typisk Norsk å ta det med "ro".

Har du hørt utsagnet?, om; "bare alle hadde hvert som Mor Theresa. Da hadde det vært godt/fred i verden". Jeg tør nesten ikke nærme meg tanken en gang, på hva hun må ha ofret, i sitt liv. Hva hun har sett av lidelse, sorg og død. Bragt håp, beholdt sin tro i det hele. Hun hadde sine "meningers mot" også! Hun brukte også sin, spinkle røst.

Vil tro at hun hadde mer enn nok med å tjene og pleie de fattige, enn å stå på talerstolen? Hun hadde sin tro og sitt kall sier du?....vel hun var først og fremst ett (handlende) medmenneske. Som det finnes i "Røde kors", finnes de også "Røde Halvmåne".

Hun var en, jeg er også en, hva gjør jeg? Sikkert ikke mer enn de som leser dette, heller mindre vil jeg tro.

Du er også en, og det er vel der vi må starte?! Vi kan kreve Velferds løsninger, ja Staten har ansvaret for mye, men hvem er staten?, vi, til syvende og sist. Når man pulveriserer. Det mektige ordet STATEN. Utgjør kommunen, fylket og staten, deg og meg. Staten/Stortinget skal det kreves av, ihvertfall i ett Valgår.

Vil så debatten slutte sier du, nei! Den vil fortsette med deg, meg og "de andre". I mosken, på/ved "Plata"/"Homse"-bar/menighetshuset/sykesengen/parken/kafe, natten, som "Ravn"/ på den flerkulturelle gatefesten. Debatt og dialog.

Har du "handlingens mot", men vil ikke være alene? Fint, "Kirkens Bymisjon", "Frelsesarmeen", "Blå kors", "Psykisk helse" og div. innvandrerorganisasjoner (av mangel på personlig/informasjon/ kunnskap, kan jeg ingen navn på dem, unntatt "Muslimsk-råd") o.l. organisasjoner, er mye å velge av.

Er det bare negativt, er vi så passive? Jeg kan svare hva jeg mener, men ikke pga. manglende mot, lar jeg ja, ja og nei, nei hvile. Vet bare at det alltid kan gjøres mer, av fler.

BNP vil nok holde seg stabil, men vi vil få ett nytt begrep (selvlansert) DNP(Din Nærmest Person) vil øke. Hva FN mener er jeg ikke så opptatt av, kun at de "flittige" hender, også brukes på noe annet enn ett tastatur.

Til slutt, en ydmyk takk i respekt for alle de som gjør det litt bedre, for alle de som trenger det. Hjelp kan, og vil vi alle oppleve å trenge en gang i løpet av livet. De fortjener alle vår respekt og takk.

Mener og minnes at H.M Kongen nevnte "flittige hender" i siste Nyttårstale, eller var det året før? Beklager jeg husker ikke hva som var på "Dagsrevyen"i går en gang, og da skal det mye til, å huske tilbake hele seks måneder!

Jeg kan alltids Google, finne svaret, men velger å høre på "Imagine" i stedet. Ja jeg kan hele teksten. Kan virke motstridende for en kristen og katolikk. Blir som på Jesu tid, "se forbi lovens bokstav" og "følg ånden", i ethvert budskap.

Lytte, ta en dyp selvgransking, har to hender, ikke bare folde de og be, men handle. Ses vi på "Natteravn-patrulje"?

Søndag, etter messe, skal jeg ,ihvertfall innom den "Tyrkiske Moske" (Tidl Metodistkirke!) , som de ivrig , flittig pusser opp. Den ligger i kvartalet nedenfor kirken. Jeg går jo ukentlig forbi, men ikke til søndag.

*(ref. Karl Fisch, Dr. Scott McLeod dir. UCEA Castle Universitet MI , og Jeff Brenman)

"De", det er og vil alltid være kvinnen. "Våre", det er som oftest biologisk far og mor, som oftest  mottar sitt/sine nyfødte. "De", er ikke alltid fødene under nordisk himmel, men fjernere strøk. "Våre" er ikke alltid foreldre, som kan stå på fødestuen og vente. Heller en flyplass.

De, er også, individer, kvinnen, som opplever det unike å bære frem nytt liv, merke det vokse. Hvordan det føles. Kan ikke jeg som mann forestille meg en gang. Det nærmeste jeg har kommet er "spark fra mor,s mave".

En komplett sirkel av lykke, forelskelse, giftemål, barn/fødsel. Noe som beriker livet, og for oss fleste er ett lykkebegrep. Det er ihvertfall, malen eller normalen.

Nå er det ikke alle som opplever det slik, en mal. For alle disse hendelser, inneholder utfordringer, problemer, bekymringer, også sorg. Det er livet. En kan gjerne danse på roser, men en får da også regne med tornene. Dette preger de fleste kulturer. Får ta utgangspunkt i hovedtrekk i den vestlige verden. Som har fått ett "luksusproblem", eller en "gordisk knute" å løse, finne svar på?!

Er ikke alle barn som blir født, pga, det ikke passer. Årsakene er så mange, og dette er ikke ment som kun ett innlegg i abortdebatten, men også vinkling mot adopsjon, om og hvorfor.

Der mor (og far), etter mye bekymringer, lange timer, må løse den "gordiske knuten". Bære frem eller ikke?!................ Det moderne menneske står overfor utallige umulige) valg. Slikt valg, er så dyptgripende, det får uansett konsekvenser og følger, for, spesielt kvinnen, og fosteret/barnet. Fødes ikke, da lever kvinnen med spørsmål, tvil, anger, skam(?), for kanskje resten av livet. Fødes barnet, ja da kommer kvinnen til å være mor, for resten av livet, og far, far. Uansett får valget følger. De fleste velger å fullføre svangerskapet.

Da har vi andre par, de som prøver, prøver, men det blir ikke noe svangerskap. De bruker tusenvis av kroner, for å finne løsninger. for ønsket om å bli mor og far er så stor. Jeg sier ikke at ett par må ha barn for å være lykkelige. Nå skriver jeg om de som vil ha barn, men får det ikke. Legevitenskap kobles inn. De som har vært gjennom dette og er oppe i det. Kjenner bedre til følelser, håp og skuffelser. Jeg kan bare sette meg inn i det som medmenneske.

Det gjelder forøvrig, begge foreldre "grupper" jeg omtaler, i full respekt. Siste mulighet for de "ufrivillige barnløse" er adopsjon. Da er det ett byråkrati, som starter, intervjuer, vurderinger. Noe som vanlig ordnes i "dempet lys, og hyggeligere omgivelser". Blir en offentlig sak, på offentlig kontor. Så stort er deres ønske..... Får de det innvilget, da starter ventetiden! En tid som har øket de siste årene, men de vet, at en dag, kommer vårt barn! Hvilken glede de må føle, spenningen, om det ikke da er på fødestuen.

Når barnet kommer, er de en familie, som har fått en forøkelse, og foreldrerollen kan starte.

Slik har vi to "varianter" av det å få barn i dagens Norge, og ikke av dette er noe nytt. Slik har det alltid vært. Ett svangerskap, kom ubeleilig for ett par eller kvinne. Par som levde før, og ikke fikk barn, eller vill "ta til seg" et barn. Pleiebarn eller adoptert.

Det som skiller, disse to virkeligheter i dag, og lager det store paradoks i dagens Norge, er - Abortloven.

Noen fjerner nettopp det som kunne vokse og blitt ett barn, som nettopp noen andre ville ha, elske og skape ett hjem for. Det er de som føder og adopterer bort "som før", men tallene er synkende. Jeg setter ikke disse opp imot hverandre, for jeg trekker dette utover landets grenser. Det er større enn "lille-Norge"

Fra 2007 har vi følgende tall fra SSB Totalt 703 barn ble adoptert, av disse var 417 utenlands adopsjoner. 236 var de som ble tatt til seg som stebarn, og anonyme/andre adopsjoner, var kun 50.

Sitat SSB; "Nedgangen i antall utenlandsadopterte barn de to siste årene, fra 704 til 417, skyldes blant annet at ventetiden på å få adoptere barn fra Kina har økt. Likevel kom det flest utenlandsadopterte barn fra Kina i fjor, etterfulgt av Colombia, Sør-Korea og Etiopia. Nedgangen i utenlandsadopsjoner var for øvrig betydelig mindre det siste året enn året før."

Når en da ser på antall aborter i Norge så har de, "stabilisert" seg  rundt 15.000 barn i året.

Detter er Norske tall, vår virkelighet. En kraftig utfordring nå til; "venstresia", feminister og de som har nesten tatt "patent" på rettferdighetfølelse, i debatter!

Ikke bare produserer de Asiatiske land, hovedsaken av våre forbruksvarer. I Kina, bor de i store fabrikk komplekser. De har døgnets 24 timer, innenfor nesten avsperrede gigantiske områder. De har en jobb, javel? Uorganiserte. Så har vi barnearbeider, i diverse fattige land. Det er så mye å ta av den globale urettferdighet, som er i dagens verden. Jeg er ikke den første som tar opp dette, og det debatteres, men er bare att vi har gjort dette til en økonomisk "ryggrad" for vårt samfunn. Norske bedrifter flytter ut, for det er billigere arbeidskraft i utlandet(!). Dette vet jeg bla. at  blir ofte debatert, ikke nok, men Euroen og dollaren styrer.

Når jeg da bringer inn at "De-føder våre barn" så tenker jeg på da disse kvinner, medsøstre til norske. "De" som nettopp nettopp kommer fra disse land, der Norge i hovedsak henter/har avtaler med for adopsjon. Du/jeg f.eks går nettopp i den buksa, som hun, "syersken"" som sydde den, da hun var fortvilet, fattig og gravid. Kanskje forlatt av mann/barnefar? Som norske jenter også opplever. "Syersken", må bære det frem, hvordan hun skal brødfø barnet, det aner hun ikke?. Bare at det skal fødes.

Nå finnes det barnehjem i andre land, under andre himmelstrøk. De holder nok ikke samme standard som et barnehjem i Norge (er det særlig noen av dem igjen?). Vi husker vel alle barnehjemsbarna, TV bildene fra Romania, etter fallet av deres diktatoriske styre. Kina har jo sin 1. barnspolitikk, og mangt et barn kommer nettopp til Norge fra Kina.

Har vi så få, muligheter, til å føde våre egne barn, født i Norge? Er det så vanskelig stilt med oss? Her det er kontantstøtte, økonomiske ordninger ved fødsler, som "syersken" i Asia. Ville, sett som "gave fra himmelen".

Er dette rettferdig, er dette rettferdig kvinnepolitikk, er dette ett rettferdig menneskesyn? Er det slik skjevheten også her skal gå sin vante gang, vi vender oss til alt!

Da var det de da, som fortsatt venter på en flyplass, de kunne reduseres. Ved at de som som ett alternativ kunne hentet ett barn, på et norsk sykehus eller norsk barnehjem. For dagens adopsjons politikk, er vel ikke en form for U-hjelp? Det må da også bli billigere, enklere for disse foreldre?, selv om kjærligheten, er større enn pengepungen deres(?). Ære være dem.

De ufrivillige barnløse blir bare en brikke, de må vente uansett. At det norske storsamfunnet, ikke fokuserer mer på å oppfordre, styrke og øke muligheten for adopsjon, innen for egne grenser. Er forunderlig. Er det økonomiske hensyn, ville helsebudsjettet sprekke, om vi ikke også skulle bygge barnehjem, for 15.000 barn i året? Vi som nettopp har økonomi, forhold og ressursforeldre som venter og lengter.

Smerten med å føde er like stor i norske fødestuer, som en jordhytte i Afrika (ref. TV bildene fra en NRK-serien, om familien, som reiste til Afrika, og levde på golde sletter. Der en av de afrikanske kvinnen fødte alene, i en enkel kvist/jordhytte!) Bekymringene er de samme for en kvinne, uansett pass, nasjonalitet, yrke, inntekt.

Forskjellen er at velger du å føde, så vet du at barnet du fødte, lever, har fått ett hjem, eller blir tatt trygt vare på. Velger du abort, sitter du igjen med mange ubesvarte spørsmål, men det du vet, er at det ble ikke noen sønn/datter. Bekymringer må en leve med, som så mangt annet i livet. Dessverre er ikke livet så enkelt. Hverken for oss eller "dem/de". Jeg vet.-

Det har vel bare blitt litt lettere velferdsmessig i Norge, men følesesmessig like vanskelig, slik er vi mennesker, alle som en. Vi kan bare støtte hverandre, mer.

"Det var en mor som ble forlatt av barnefaren, oppdro sitt barn alene, og sønnen er nå president i USA".

Mitt ønske og håp er at alle de barn, som nettopp har funnet, det å bli elsket i et norsk hjem, har funnet seg til rette i Norge. For meg er ikke dette en debatt om "hvite" barn, kontra Asiatiske/afrikanske barn. Eller at de som nettopp har sett sitt barn for første gang på en flyplass, er noen form for "2.rangs foreldre". De har funnet glede og en berikelse i sitt forhold? De er all like, barna og foreldre, i mine øyne og ihvertfall for Gud.

Hvis leseren også unnskylder, så velger jeg å avslutte ved å være litt personlig. Undertegnede er selv adoptert.

Dette var først ment som en kort kommentar til J. Lund sitt innlegg "Bispe-nei til paven"

Så publiserer det også som ett eget innleg, for det favner mer enn Paven, det tar for seg ikke bare den økunemisk forandring, men mye i samfunnet som generelt, har forandret seg drastisk.

20 år.(ref. Paven besøk/"Bispe-nei til paven") Norge har forandret seg mye, på bare to ti-år. Flere kvinner i arbeidslivet, barnehager, SFO. Mediabildet, med flere aktører, innen både radio og TV. IT-revolusjonen, som har foranndret hele samfunnet, arbeids hverdagen og inntatt privatlivet. Dette som noe av de viktige forandringer.

Vi er en nasjon, med flere medborgere, som kommer fra fjerne kulturer. En del av kulturen, er deres religion.

Så aldri før har, Norge bestått av så mange etniske grupper, og religioner. Vi vil  (gjerne) favne dem alle. Skulle vår Grunnlov blitt skrevet i dag, (hypotetisk), så hadde det vært spennende å hvert "flue på veggen" i Eidsvoll-salen.

Eidsvollsmennene (det hadde kanskje hvert noen kvinner der å?) kommet ut etter lange dager/måneder, en 17 Mai i år 20XX. Proklamert Norges Grunnlov, tilpasset samfunnet i dag. Jeg lar den hypotesen ligge og pennen hvile. Eller får vel si tastaturet, selv språket har endret seg på 20 år.

Dette viser jo at vi lever, i et dynamisk samfunn, før veldig homogent, men (tids passet) dynamisk, og nå, med et mangfold. Det er lettere å like maten til de forskjellige kulturer, enn religionen.

En biskop, er en samlende (burde være) og viktig person i alle Bispedømmer.

Nå har vi heller ikke lenger bare Lutherske Biskoper, men tilsvarende geistlige personer, i andre religioner og kristne kirker i dagens Norge.

Det er også Katolske Bispedømmer/stift i Norge. Paven hadde sitt besøk og Statsbesøk, for 20-år siden. Da var Paven(Biskopen av Roma), mulig en kuriositet for folk flest (ikke-katolikker) og en "motstander" for Biskopene i Den Norske kirke. De som ikke var der, får argumentere selv, hvorfor de ikke var tilstede.

Johannes Paul II, ble og var en avholdt Pave. Evnen til kontakt nevnes treffende av J. Lund. Ved sin bortgang var han nettopp en respektert, populær og avholdt Pave, menneske og kristen. Langt utover Vatikanet og Katolske Bispedømmer, verden over.

Det er jo nettopp vår (nasjon) vilje, til å ta imot "ny-landsmenn" at vi har fått ett mangfold. Norge er ikke homogent lengre, og vi lever ikke livet lengre, i hvert vårt "dalsøkk", eller i "trange fjordarmer", livet ut.

Den Katolske kirke i Norge, etter reformasjonen, var jo, og nettopp ble en "innvandrer-kirke". Før begrept var daglig tale. Etter at den Katolske kirke igjen fikk krysse Norges grenser, etter flere hundreårs (ufrivillig)fravær. Da kom de til et homogent kirke-norge. Toleransen var ikke, så til stede, da fra Storting og samfunn.

Prester kom fra andre land, nonner og munker så. Der de slo seg ned, dannet menigheter, klostre og sykehjem. Ble de en "kuriositet" også møtt med fiendskap. Se på nonnene (Lunden kloster feiret 50 år i helgen) var nettopp like "fargerike", som kvinner med hijab i dag. Noen møtte nonnene/prester med skepsis, andre mere åpne.

Det er jo nettopp det dagen,s hijab-bærende kvinner møter i dag, og debatten har pågått her på "Verdidebatten.no", lenge. Hevder så; "at den katolske kirke var og er ett foregangseksempel, i nettopp ta imot "fremmede". Da, for de katolikker som har funnet Norge som sitt nye land, men også omsorg for alle som søkte til "deres dører". Alle de "fremmede familier" som slo seg ned i Norge. Ble lokale bakere, urmakere, smeder osv. Ble med å bygget opp og styrke de lokale menighetene, for kirken var og er så viktig.

Dette er ikke noe som har pågått de siste 20-år, men siden dag 1, siden kirken, "kom tilbake" til Norge. Vil gjøre det, gjør det og fortsette med det, uansett politisk dagsorden/agenda.

Er mye seg som har forandret seg fra f.eks Christian Michelsen dager, til Jens Stoltenberg regjering. Når linjene er trukket tilbake til den ruvende Statsminister C. Michelsen, i Norsk historie. Har det alltid og vil være en debatt (ihvertfall i ett demokrati), der de konservative og liberale krefter, skaper en dynamikk. Vi får fremgang eller tilbakegang. Innen for "kirke-Norge" er det også en slik debatt, og det økunemiske samarbeidet har kommet langt, men ikke langt nok på 20-år.

Mennesket er en "treg materie", for vi har alle meninger, (bra!) det er ikke "leder-ulven" som har sin flokk og sitt hierarki i Norge. Så debatten foregår, ikke ved "melkerampen" lengere, men som her på "Verdidebatten.no".

Hadde dagens Pave Benedikt XVI, ankommet Gardermoen i dag, og kysset norsk jord. Hadde nok imøtekommende heten vært større, til han som Pave.

Men og det er ett men, media-norge og samfunn hadde vel ikke glemt krigen (1939-45), og at han er av Tysk herkomst, og selv ungdom under disse tragiske krigsår. Der hadde vel stenen i skoen "trykket nå", i dag. Ikke det økunemiske.

Når skal vi greie å se over, forbi, til det større. Det all religioner (de fleste) søker? Gud.

I den katolske kirke St. Laurentius, kimer nettopp den protestantiske kirkes klokker, inn til messer og høymesse for oss. Bevist, eller ubevist?

Takk for godt naboskap!

I dagens moderne samfunn har, det også "moderne" menneske mange tilbud. -
Jeg skriver med anførselstegn, for vi har ikke forandret oss så mye(!)
Teknikken, ja, men ikke mennesket, dets natur, søken, ønsker og lengsler. Det finner vi ved å å lese bla. litteratur av gamle forfattere. Fra en annen, svunnen tid. Mennesket, strevde, stridet, led, lyktes, lo, gråt, lengtet, giftet seg, fødte og døde. Livets gang. I dette er ikke disse ord, så mye nytt.

Leser man helgenhistorie, blir enn ennå mere slått. Hvor like vi i 2009, og han/hun som levede på 600 tallet er. Det er fascinerende, sterk lesning, og det gir "gysninger". Nettopp hvor like vi er, gjør det i hvertfall med meg.

Har gitt meg utrolig ydmyk respekt for våre helgener. En rik arv. Samt en takknemlighet til Gud, for at han alltid er der de hellige er, "to eller tre samlet". At han også i dag har menn og kvinner som tjener i hans kirke.
Går en også til Bibelen, så skulle en man mange ganger tro det/den var skrevet i går, et "brev" til oss(!).

Tilbud ja, det er en rik flora av hva vi kan velge i foreninger, lag, organisasjoner, partier, klubber o.l. Man kan også i dag søke en virtuell verden med PC og spillkonsoller. Drømme seg helt bort, et sterkt medium, (som gjør mange avhengige).
Det samme kan vi gjøre i en bok, og boken kan ta oss med, til andre tider og verdener. Samt at bøker utvikler vårt ordforråd. Fantasien er fin å ha, den gir oss drømmer, idéer. Noe som gjør at vi i dag, har bla. masse teknologi.

Hva skal man velge?, tilbudene er så mange?, man ser på sine fritidsinteresser, ja for det "moderne" mennesket (i hvertfall i Vesten) har fått så mye fri-tid. Er ikke lett å velge. Man kan melde seg inn i Turistforeningen (DNT), den lokale Golfklubben, starte i kor, spille Bridge i organiserte former. Alt dette er med på å gi det nødvendige nettverket, som et menneske trenger (de fleste ihvertfall) og gjør oss godt.
Vi kan ha/få rike liv, og mange gjør det. Ildsjelene som har lagt ned ett "halvt liv" i sin lokale f.eks idrettsforening, fortjener honnør. Det er mange som yter, i det norske samfunnet, og vi trenger dem.

Går ikke livet så bra(?), er det også hjelpeorganisasjoner, som AA, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon Caritas, og Røde Kors o.l. Heldigvis kan man si, som kan hjelpe mange, ikke alle (dessverre) . De offentlige tilbud lar jeg ligge, pga de er offentlige.

Sa man, har mange tilbud, de fleste koster litt eller mye penger å delta på. Legger nå vekt på de tilbud som finnes, med en kontingent. Hjelpeorganisasjoner, er jo der for å hjelpe, og krever ikke "inngangspenger".

Et "tilbud" jeg ikke har dratt inn ennå, men vil gjøre nå er, kirken, eller m.a.o evangeliet om Jesus Kristus.

Eller er kirken, den Katolske kirke et "tilbud" på lik linje med alle ovennevnte? Ja, jo på en måte, da Jesus Kristus nettopp tilbyr, inviterer oss, til evig liv, og aldri mer, tørste igjen.

Er det slik vi skal se på kirken, et av mange tilbud? .... "ja kunne jo gå der en stund, er jo bare å melde seg ut, om det ikke passer, finne noe annet"?!
Det er her, skillelinjen går, mellom alle tilbudene.

Kirken står, og har alltid stått i en særposisjon. Den er universell, har ett formål, spre evangeliet, og være en "mor" for de troende. Forerette de 7 sakramentene, har sin/din Trosbekjennelse, høre dine skriftemål, Kirken,s tilgivelse(Herren,s) og gi videre håp og trosstyrke. Om og om igjen. År etter år, århundre etter århundre.
Dette er "tilbudet". Noe så mye mer, som griper inn mer inn, enn i din fri-tid.

Det blir nettopp det sanne livet, for du er født på ny. Gjelder for all ukens syv dager, og døgnets 24 timer. Slik har det vært fra ur-kirkens tid, frem til idag. Slik vil det være, til Herren kommer i all sin Herlighet, for å overta og regjere sitt rike.

Så valget om å bli katolikk, bli medlem, er noe som krever mere enn å lære å spille Bridge.
For du står nå på den ene siden av døren, du hører det banker, og det er Kristus, som venter på den andre siden av døren. Er bare du som kan åpne døren(!).

Herren, Han trenger seg ikke på.

Som katolikk (nå snakker jeg ikke av mye erfaring ennå da, vær overbærende med meg) vil livet gi gleder, sorger, fester, og triste stunder. Men, og det er ett stort men. Du er ikke lenger alene, du har mottatt Fermingen og du/bør kan alltid be. Herren vet hva du trenger best, og ingen prøvelse er "bortkastet". Han kjenner deg, som ingen annen. For han er din Himmelske Far.

Tilbud, ja floraen er rik som sagt, men den Katolske kirke, er ikke som alle de andre tilbud, som også kan gi deg ett bedre/godt liv.

For Kirken (Mor) vil forberede deg på din evige og åndelige velferd. Samt et timelig tilbud i kirken, f.eks i tjeneste, (det gir deg mye), sosialt og en stor mangfoldig søskenflokk. På vår korte tid her på jorden, benytt den best. Gud velsigne deg!

PS
Du kan selvsagt være katolikk, spille Tennis, synge i kor, dra på fjellturer o.l., men alt i prioritert rekkefølge. d.s.

Pave Benedikt XVI, har så langt. Hvert fremadskuendede og innovativ. Der utviklingen har gått fort innen informasjonteknologien. Har Paven, ved flere anledninger, nylig, oppfordret medlemmer, i alle aldre, til å bruke internett. Til det gode, knytte venner, verden over. Forkynne og spre glede. Vatikanet selv har flere kanaler, slik som Youtube

 Så kan en si, "vel dette er vel ingen sensasjon"(?), men er det ikke nettopp det som er et av hovedargumentene mot den Katolske kirke?! At den ikke følger med i tiden. Vatikanet og Paven gjør dette, i full integritet og visjonært. Paven og Vatikanet, anvender nettet til noe godt, i kampen mot alt det nedbrytende som florerer i mange www-sider. Besøk Paven selv Pope2you.