Lars Jørgen Vik

Alder: 72
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Regjeringskrise tirsdag?

Publisert rundt 1 måned siden - 512 visninger

Ingen av stortingspartiene er interessert i regjeringskrise. Ikke Sylvi Listhaug heller.

Slik situasjonen er nå, lørdag, kl 18, er det vanskelig å vite om regjeringen vil overleve et eventuelt mistillitsvotum til justisministeren, og om det blir et slikt votum med etterfølgende regjeringskrise. Hvilken situasjon står vi i da? Det kan kanskje være nyttig å tenke i alternativer, scenarier.
Scenarie 1. På møte mandag den 19. bestemmer KrF seg for å stemme sammen med de andre opposisjonspartiene for RVs mistillitsforslag mot Sylv Listhaug, og regjeringen går av, i samsvar med norsk sedvane: Dersom én statsråd får mistillit, går hele regjeringen. Og hva slags regjering får vi da? Det er to minst to muligheter:
a. En mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre.
b. En rød/grønn mindretallsregjering.
KrF har til nå avslått invitasjonene til å gå inn i regjeringen, men dersom de er med på å felle den, vil de nok føle et stort ansvar for å bidra til å få på beina en ny regjering, og selv delta i den. Dersom Gahr Støre får statsministeroppdraget blir det en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Scenarie 2. Både KrF, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå klart sagt at de kan akseptere at Listhaug fortsetter i regjeringen, men ikke som justis-/innvandringsminister. Dersom FrP og statsministeren aksepterer dette blir det ikke regjeringskrise.
Scenarie 2 er nå det mest sannsynlige utfallet. Men Listhaug kan ikke plasseres hvor som helst i regjeringen. Hennes sterke posisjon innad i FrP og hennes popularitet gjør at hun må ha et viktig departement. Samferdsel har vært en fanesak for FrP, og det er tradisjon for at lederen i Samferdselsdepartementet er tydelig og veldig synlig, og Listhaug vil helt sikkert kunne gjøre en god jobb i der. Kjetil Solvik Olsen, som i dag er samferdselsminister, er respektert i alle politiske leire, og vil helt sikkert kunne bli en god justisminister. En mulig tanke kunne være å la Jon Georg Dale og Listhaug bytte departement, men det er urealistisk og lite ønskelig sett fra FrPs side. Det var riktig nok der Listhaug begynte i regjeringen, men hennes status i sitt egtet parti og det politiske miljøet gjør at dette alternativet blir for puslete for henne. Jon Georg Dale er nok dessuten for uerfaren til å bekle rollen som justis-/innvandringsminister.
Denne løsningen, scenarie 2, vil kanskje være den beste for alle parter, trolig også for FrP. Også der er det nok en del som tenker at justisdepartementet ikke er det riktige for Sylvi Listhaug. Hennes lederstil og offensive personlighet ville nok ha vært langt mer nyttig og relevant i et annet departement, f.eks. Samferdselsdepartementet. Jeg ser ikke bort fra at Listhaug selv innser dette.
Sett fra opposisjonspartiene bør det være gunstig at Listhaug er statsråd, for Regjeringen er (ideelt sett og som regel) et sammensveiset team der alle statsrådene, og ikke minst statsministeren, påvirker og influerer og kontrollerer hverandre. Ja, til og med Listhaug blir til en viss grad styrt. Dersom Listhaug etter mistillitsvotum og regjeringskrise må gå tilbake til Stortinget, vil nok både den nye regjeringen og de andre opposisjonspartiene angre på at de tvang Listhaug ut i fri dressur i Stortinget. Hun ble denne uken utsatt for en sterkt ydmykende behandling i Stortinget, som delvis var selvforskyldt, og personer som blir utsatt for slikt vil i ettertid ikke alltid være lette å ha med å gjøre. Dette vet representantene i opposisjonspartiene godt, og det er selvsagt derfor de ønsker at hun fortsetter i regjeringen, men ikke som  justis-/innvandringsminister. Men hvordan dette ender er opp til FrP å avgjøre. Dersom de insisterer på at Listhaug skal fortsette som sjef i justis-/innvandringsdepartementet blir det regjeringskrise, og da får vi enten en Høyre/Venstre/KrF-regjering eller en rød/grønn regjering, slik som beskrevet ovenfor i «scenarie 1».

Gå til innlegget

Kampanjejournalistikk

Publisert rundt 1 måned siden - 249 visninger

Den 23. februar, kl 8 om morgenen, ble en afghansk familie som var i kirkeasyl i forsamlingshuset Betania i Øvrebygda i Fitjar kommune hentet ut av politiet. Lokalet eies av frimenigheten Nytt Liv. Menigheten opplyser selv at deres møtelokale er i sentrum av Sagvåg, «Ambassaden, Podlen 2, 5410 Sagvåg, (ca 300 m frå bensinstasjonen i Sagvåg i retning Heiane)». Se her: http://nyttlivsunnhordland.no/om%20oss.html
Politiets inngrep har avfødt svært omfattende skriverier i Vårt Land, og nå, to uker etter hendelsen, kan det være nyttig med en oversikt og tilbakeblikk på debatten.
Til nå har papiravisen publisert 31 innlegg om politiets aksjon. 26 av disse var kritiske eller sterkt kritiske til politiets handlemåte, 2 hadde et nøytralt/oppklarende innhold, mens 3 forsvarte politiets adferd. 18 av de kritiske innleggene og begge de nøytralt/oppklarende innleggene var skrevet av avisens medarbeidere. Resten var leserinnlegg.
Det mest sentrale spørsmålet i denne saken har vært om Betania kommer inn under begrepet «kirke/bedehus» eller ikke, og hvem som har rett til å definere det. På lederplass den 24. februar ga avisen tydelig uttrykk for hva den mener om det: Det er kirkesamfunnet selv som skal definere hva som er kirkebygg, og fordi Nytt Liv har definert Betania som kirkebygg har følgelig politiet ingen rett til å bestride dette. Ser virkelig ikke avisen at dette er et svært problematisk standpunkt?
Jeg ser denne debatten i et prinsipielt perspektiv, og spør meg selv om hvorfor jeg abonnerer på dagsaviser, og også hva jeg ønsker meg av en dagsavis. Jeg har for så vidt også et svar på dette, og det er grovt skissert slik: Jeg ønsker at avisen skal gi mest mulig bakgrunnsstoff, slik at jeg selv kan gjøre meg opp en mening om saken. Dersom det står strid om det spørsmålet som blir tatt opp, ønsker jeg å få presentert både for- og motargumentene, og grunnlag og fakta for disse. Hva journalisten mener om saken er uviktig for meg. Det er de faktiske omstendighetene og de argumentene som blir framført av de «stridende» som er av interesse.
Hvordan kunne og burde Vårt Land ha arbeidet med denne saken? I tillegg til å stille de mange kritiske spørsmålene til politiet og justisministeren, kunne en ha stilt noen kritiske spørsmål også til Nytt Livs ledelse, til kommunen og til eventuelt andre som kunne gitt en utfyllende og oppklarende informasjon om politiets handlemåte.
Konkret, hva slags undersøkelser burde en ha gjennomført, og hvilke spørsmål kunne en ha stilt for å opplyse leserne og skape iallfall et minimum av balanse i saksframstillingen? Forslag:
Den 10. mai i 2017 ble det på formannskapsmøte i Fitjar kommune opplyst at Betania ble brukt til boligformål. Hvor ofte, av hvem?
Natt til 23. februar var det ikke bare den afghanske familien som overnattet i Betania. En (eller flere) andre overnattet der også. Er det vanlig at folk fra bygda/menighetsmedlemmer overnatter og bor der?
Det har blitt opplyst at det senest den 22. februar var et møte i Betania. Var det andre til stede på «møtet» enn den afghanske familien?
Hvor ofte ble og blir Betania benyttet til møter, og hva slags møter? Er det kanskje «spesialmøter» for asylantene?
Den 8. mars kunne vi lese i Vårt Land at avisens opplagstall falt med 8,5 prosent, og at det nå er på 21503. Redaktøren, Åshild Mathisen, kommenterer dette og sier blant annet: «Vårt Land skal være best på å utdype, debattere og nyansere religion og livssyn.» Avisens behandling av kirkeasylsaken på Betania i Fitjar kommune står i skarp motsetning til dette. Den minner mer om ensidig kampanjejournalistikk. Vårt Lands opplagsfall på 8,5 prosent er fortjent.

Gå til innlegget

Rosa kompetanse

Publisert 2 måneder siden - 184 visninger

Ledelsen i statskirken går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

I sitt åpningsforedrag på det siste kirkemøtet, i januar 2017, tok lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, til orde for å utvikle Kirkas "rosa kompetanse". "Vi er allerede i gang", sa hun. Men hva er Rosa kompetanse?
Rosa kompetanse er undervisningsavdelingen til «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», som tidligere kalte seg «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner». Om seg selv sier de at de «tilbyr kurs i hvordan man møter ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk på en fordomsfri måte.» I et intervju med avisa Klassekampen den 27. januar 2017 uttalte Hilde Arntsen i FRI at det enkelte menigheter hadde gjennomgått Rosa kompetanse-kurs.
På FRIs nettsider står det blant annet at de skal "arbeide for at familiebegrepet ikke defineres ut ifra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut ifra heteronormative forståelser av familien og av foreldre".
FRI går inn for eggdonasjon og altruistisk surrogati, og de godtar polyamori (det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig). De mener også at Straffelovens paragraf 316, som forbyr prostitusjon, må avskaffes, fordi "den er til hinder for gode og viktige tiltak for å ivareta både sexarbeideres og samfunnets interesser."
Vårt Land melder den 17. januar at en «Arbeidsgruppe for LHBT» som har vært nedsatt av bispemøtet, nå har levert sin innstilling. Arbeidsgruppa går blant annet inn for at kirkelige ansatte nå skal kurses i rosa kompetanse.
Når lederen i Kirkerådet nå går inn for å fremme FRIs ideologi i statskirken, og når dette synet nå ser ut til å få støtte i bispekollegiet, er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at kirkens ledelse nå går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

Gå til innlegget

Mellomkirkelig råd og ateismen

Publisert 3 måneder siden - 746 visninger

Norske kirkeledere unnskylder og glatter over misgjerninger utført i Allahs og Muhammeds navn, og er bekymret for ateistenes situasjon i Egypt. Men hva med litt omtanke for forfulgte kristnes skjebne?

I sin siste bok, "Det internasjonale gjennombruddet", kommenterer og drøfter Terje Tvedt blant annet kirkens og kirkeledernes holdninger og adferd overfor islam og muslimene. Selv om kristenheten har stått i et sterkt motsetningsforhold til islam i 1400 år, har norske  kirkelederes holdninger til islam, helt siden muslimene begynte å komme til Norge på begynnelsen av 60-tallet, vært preget av en kritikkløs velkommenhetskultur. Tvedt mener videre at kirkelederne gjennomgående har inntatt unnskyldende standpunkter og kommet med tvilsomme bortforklaringer når det gjelder overgrep mot kristne gjort i Muhammeds og Allahs navn.  

Vårt Lands holdninger blir også kommentert. På bakgrunn av en gjennomgang av lederartiklene i avisen fra 2001 til 2015 skriver Tvedt at avisen ikke har stilt noe "seriøst spørsmål" om det finnes trekk ved islam som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme. "Der islamistene selv ikke la skjul på at de hentet næring i islams tekster, og at det nettopp var de som besatt den riktige fortolkningen av islam, skrev Vårt Land at dette ikke hadde noe med islam å gjøre.", skriver Tvedt.

I 2016 kom boken "Siste jul i Kairo" ut. Boken er skrevet av Lars Akerhaug. Den er en skildring og analyse av de kristnes situasjon i Midtøsten, og det er en svært trist historie. I de fleste land i Midøsten blir de kristne forfulgt på alle mulige måter, og antallet kristne i disse landene går dramatisk nedover. Situasjonen er kanskje aller verst i Egypt. I 2017 ble mange kirker brent ned der, 128 kristne ble drept, og 200 ble drevet vekk fra sine hjem fordi de var kristne. Som en del av forberedelsene til nevnte bok intervjuet Akerhaug generalsekretæren i Mellomkirkelig råd (heretter MR), Berit Hagen Agøy, om kirkens forhold til dette. Hun sa da blant annet: "Ved å bruke begrepet forfulgt kan vi være med på å befeste en forestilling om at kristne forfølges. Dette handler om at man faktisk ikke hjelper dem med å stigmatisere dem som forfulgt gruppe." I MRs styringsdokumenter står det at en ønsker å "bidra til et økt kunnskapsnivå i Norge om de kristnes situasjon i Midtøsten og (…) vil særlig nyansere forestillingene om at kristne forfølges og emigrerer på grunn av islam."

Egypt vurderer nå å forby ateisme, og det har ført til alvorlig bekymring i MR. MR og det norske ateistforbundet, også kalt Humanetisk forbund, sendte derfor i går, den 11. januar, et brev til Utenriksministeren der hun blir bedt om å "bruke de virkemidler som er tilgjengelige til å uttrykke denne bekymringen overfor egyptiske myndigheter."

I min naivitet har jeg alltid tenkt at kristne lederes hovedoppgave er å lede arbeidet med å fremme evangeliet, være talsmenn for oss kristne og tale og forsvare forfulgte kristnes sak.

Jeg har tatt feil.

Gå til innlegget

Det multikulturelle gjennombruddet

Publisert 4 måneder siden - 1153 visninger

Bokomtale

På begynnelsen av 60-tallet var det mindre enn én promille av den norske befolkningen som var født utenom Europa og Nord-Amerika. Da var Norge ett av de tynnest befolkede og mest etnisk og kulturelt homogene landene i verden. I dag, 50 år senere, er det over 700 000 innvandrere i landet, og 150 000 som har innvandrede foreldre. Ikke noe annet vesteuropeisk land økte sin befolkning så mye, og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så sterkt i dette tidsrommet. I perioden 1995-2016 opplevde Norge en raskere økning i folkemengden enn India. Den etniske sammensetningen av den norske befolkningen har altså i løpet av de siste 50 årene blitt sterkt endret.

Dette er bakteppet for professor Terje Tvedts nylig utkomne bok, "Det internasjonale gjennombruddet". Tvedt er kanskje mest kjent for sine filmer og bøker om "vannets historie", men i denne boken er hans tema hvordan denne dramatiske endringen av landets etniske og kulturelle sammensetning kunne skje, så fort, smertefritt og smidig som det har gjort.

Tvedt ser denne utviklingen i sammenheng med en rekke samtidige politiske og ideologiske utviklingstrekk.

Norge som internasjonal aktør. Etter krigen etablerte USA et stor hjelpe- og utviklingsprogram for Vest-Europa, marshallhjelpen. Dette viste seg å være svært effektivt med tanke på å gjenreise disse landene økonomisk og politisk. Marshallhjelpen og det politiske klimaet den bidro til å skape gjorde at Vesten vant den kalde krigen. Disse erfaringene tok norske politikere med seg da de skulle definere landets posisjon i verden etter krigen. Norsk politikk ble etter hvert sterkt internasjonalt orientert, og Norge er nå ett av de landene i verden som gir mest hjelp til fattige land, pr. innbygger. Som begrunnelse for det sterke internasjonale engasjementet har en hatt behov for en støttende ideologi.

Menneskerettighetene er stikkordet for den ideologien politikerne benyttet for å legitimere sitt internasjonale engasjement. Men begrepet er mye eldre. Det ble tatt i bruk i opplysningstiden, på 1700-tallet.  Frihet, likhet og brorskap var viktige stikkord og grunnleggende verdier i den politiske filosofien som da ble født, og disse tankene ble nedfelt seg i "Erklæringen om mennesket og borgernes rettigheter " som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne ble en viktig inspirasjonskilde for vår egen grunnlov i 1814. Men idéene om menneskerettighetene spilte en tilbaketrukket og beskjeden rolle i nasjonal og internasjonal politikk fram til FN vedtok "Den universelle deklarasjonen om menneskerettighetene" i 1948. Winston Churchill kunne da med rette si at nå hadde FN "satt vestlige verdier på tronen", og nå skulle disse bli strødd utover og gjennomtrenge alle verdens lands politikk og tenkemåter. Men denne retorikken ble snart dempet ned, for slik kunne ikke disse idéene selges utenfor vesten. Dersom menneskerettsideologien skulle markedsføres internasjonalt var det nødvendig å utvikle forestillinger om at dens prinsipper var innebygget i alle lands kulturer, at de egentlig var universelle. De ligger bare skjult og venter på at omstendighetene skal tillate dem å komme til syne og bli realisert. Alle kulturer går gjennom de samme utviklingsstadiene, og menneskerettighetene vil etter hvert bryte gjennom og etablere seg. Men mange land trenger hjelp til sette denne utviklingen i gang, og slik hjelp kunne Norge gi, for vi er verdensmestre på dette området. Tvedt påpeker at denne forståelsen står i motsetning til innholdet i flere religioner. I Islam er det nettopp et hovedpoeng at mennesker har ulike rettigheter ut fra religiøs tilknytning og tro. I hinduismen er individets rettigheter entydig knyttet til den kasten en er født inn i. Menneskerettighetene er på ingen måte universelle. De har bare blitt markedsført som det.

I 1998 sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at regjeringens sterke vektlegging av menneskerettighetene måtte føre til en oppmyking av alt som hadde med asyl- og familiegjenforeningspolitikk å gjøre.

Det multikulturelle samfunn. Myndighetenes forståelse og fortolkning av menneskerettighetene, og hva de kunne være i et globalt perspektiv, ble etter hvert en del av begrunnelsene og drivkreftene i arbeidet med å utvikle Norge til et flerkulturelt samfunn. Flere stortingsmeldinger tok til orde for at innvandrere skulle ha full valgfrihet og reell mulighet til opprettholde sin kulturelle og religiøse egenart, og slo fast at det var statens oppgave å legge forholdene slik til rette at de kunne realisere sine valg. Andre utredninger på 90-tallet avskrev helt norske og vestlige verdier. De eksisterer ikke, og hvis de eksisterer så er de importert fra andre land og kulturer. NOU 2011:14, med tittelen "Bedre integrering", som hadde til formål å komme med forslag om hvilke verdier som skulle ligge til grunn for den videre utviklingen av det norske samfunnet, konkluderte slik: "Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier."

Islam i Norge. På 1920-tallet var det én muslim i Norge. 20 år senere var det to, og i 2015 250 000. Nå er islam etablert som en nasjonal, norsk religion med moskéer over hele landet. Fra første stund var Den norske kirke innstilt på imøtekommende dialog med muslimene og deres imamer, og var tause om forfølgelsen av de kristne i muslimske land. Dagspressen, politikerne og kirken bagatelliserte systematisk de negative og destruktive sidene ved Islam, og nektet å innse sammenhengen mellom islam og voldelig islamisme, skriver Tvedt.

Tvedt har skrevet en tankevekkende, innsiktsgivende og grundig bok om en viktig periode i landet vårt, den perioden da Norge utviklet seg fra å være et homogent etnisk og kulturelt samfunn til en multikulturell stat. Den røsker godt opp i en del myter og vrangforestillinger om norsk politikk. Det har vi godt av.

 

Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyers forlag, Oslo 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
4 minutter siden / 345 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
9 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
14 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
24 minutter siden / 7946 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
32 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
35 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
38 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
41 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Les flere