Lars Jørgen Vik

Alder: 71
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Mellomkirkelig råd og ateismen

Publisert 10 dager siden - 669 visninger

Norske kirkeledere unnskylder og glatter over misgjerninger utført i Allahs og Muhammeds navn, og er bekymret for ateistenes situasjon i Egypt. Men hva med litt omtanke for forfulgte kristnes skjebne?

I sin siste bok, "Det internasjonale gjennombruddet", kommenterer og drøfter Terje Tvedt blant annet kirkens og kirkeledernes holdninger og adferd overfor islam og muslimene. Selv om kristenheten har stått i et sterkt motsetningsforhold til islam i 1400 år, har norske  kirkelederes holdninger til islam, helt siden muslimene begynte å komme til Norge på begynnelsen av 60-tallet, vært preget av en kritikkløs velkommenhetskultur. Tvedt mener videre at kirkelederne gjennomgående har inntatt unnskyldende standpunkter og kommet med tvilsomme bortforklaringer når det gjelder overgrep mot kristne gjort i Muhammeds og Allahs navn.  

Vårt Lands holdninger blir også kommentert. På bakgrunn av en gjennomgang av lederartiklene i avisen fra 2001 til 2015 skriver Tvedt at avisen ikke har stilt noe "seriøst spørsmål" om det finnes trekk ved islam som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme. "Der islamistene selv ikke la skjul på at de hentet næring i islams tekster, og at det nettopp var de som besatt den riktige fortolkningen av islam, skrev Vårt Land at dette ikke hadde noe med islam å gjøre.", skriver Tvedt.

I 2016 kom boken "Siste jul i Kairo" ut. Boken er skrevet av Lars Akerhaug. Den er en skildring og analyse av de kristnes situasjon i Midtøsten, og det er en svært trist historie. I de fleste land i Midøsten blir de kristne forfulgt på alle mulige måter, og antallet kristne i disse landene går dramatisk nedover. Situasjonen er kanskje aller verst i Egypt. I 2017 ble mange kirker brent ned der, 128 kristne ble drept, og 200 ble drevet vekk fra sine hjem fordi de var kristne. Som en del av forberedelsene til nevnte bok intervjuet Akerhaug generalsekretæren i Mellomkirkelig råd (heretter MR), Berit Hagen Agøy, om kirkens forhold til dette. Hun sa da blant annet: "Ved å bruke begrepet forfulgt kan vi være med på å befeste en forestilling om at kristne forfølges. Dette handler om at man faktisk ikke hjelper dem med å stigmatisere dem som forfulgt gruppe." I MRs styringsdokumenter står det at en ønsker å "bidra til et økt kunnskapsnivå i Norge om de kristnes situasjon i Midtøsten og (…) vil særlig nyansere forestillingene om at kristne forfølges og emigrerer på grunn av islam."

Egypt vurderer nå å forby ateisme, og det har ført til alvorlig bekymring i MR. MR og det norske ateistforbundet, også kalt Humanetisk forbund, sendte derfor i går, den 11. januar, et brev til Utenriksministeren der hun blir bedt om å "bruke de virkemidler som er tilgjengelige til å uttrykke denne bekymringen overfor egyptiske myndigheter."

I min naivitet har jeg alltid tenkt at kristne lederes hovedoppgave er å lede arbeidet med å fremme evangeliet, være talsmenn for oss kristne og tale og forsvare forfulgte kristnes sak.

Jeg har tatt feil.

Gå til innlegget

Det multikulturelle gjennombruddet

Publisert 17 dager siden - 810 visninger

Bokomtale

På begynnelsen av 60-tallet var det mindre enn én promille av den norske befolkningen som var født utenom Europa og Nord-Amerika. Da var Norge ett av de tynnest befolkede og mest etnisk og kulturelt homogene landene i verden. I dag, 50 år senere, er det over 700 000 innvandrere i landet, og 150 000 som har innvandrede foreldre. Ikke noe annet vesteuropeisk land økte sin befolkning så mye, og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så sterkt i dette tidsrommet. I perioden 1995-2016 opplevde Norge en raskere økning i folkemengden enn India. Den etniske sammensetningen av den norske befolkningen har altså i løpet av de siste 50 årene blitt sterkt endret.

Dette er bakteppet for professor Terje Tvedts nylig utkomne bok, "Det internasjonale gjennombruddet". Tvedt er kanskje mest kjent for sine filmer og bøker om "vannets historie", men i denne boken er hans tema hvordan denne dramatiske endringen av landets etniske og kulturelle sammensetning kunne skje, så fort, smertefritt og smidig som det har gjort.

Tvedt ser denne utviklingen i sammenheng med en rekke samtidige politiske og ideologiske utviklingstrekk.

Norge som internasjonal aktør. Etter krigen etablerte USA et stor hjelpe- og utviklingsprogram for Vest-Europa, marshallhjelpen. Dette viste seg å være svært effektivt med tanke på å gjenreise disse landene økonomisk og politisk. Marshallhjelpen og det politiske klimaet den bidro til å skape gjorde at Vesten vant den kalde krigen. Disse erfaringene tok norske politikere med seg da de skulle definere landets posisjon i verden etter krigen. Norsk politikk ble etter hvert sterkt internasjonalt orientert, og Norge er nå ett av de landene i verden som gir mest hjelp til fattige land, pr. innbygger. Som begrunnelse for det sterke internasjonale engasjementet har en hatt behov for en støttende ideologi.

Menneskerettighetene er stikkordet for den ideologien politikerne benyttet for å legitimere sitt internasjonale engasjement. Men begrepet er mye eldre. Det ble tatt i bruk i opplysningstiden, på 1700-tallet.  Frihet, likhet og brorskap var viktige stikkord og grunnleggende verdier i den politiske filosofien som da ble født, og disse tankene ble nedfelt seg i "Erklæringen om mennesket og borgernes rettigheter " som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne ble en viktig inspirasjonskilde for vår egen grunnlov i 1814. Men idéene om menneskerettighetene spilte en tilbaketrukket og beskjeden rolle i nasjonal og internasjonal politikk fram til FN vedtok "Den universelle deklarasjonen om menneskerettighetene" i 1948. Winston Churchill kunne da med rette si at nå hadde FN "satt vestlige verdier på tronen", og nå skulle disse bli strødd utover og gjennomtrenge alle verdens lands politikk og tenkemåter. Men denne retorikken ble snart dempet ned, for slik kunne ikke disse idéene selges utenfor vesten. Dersom menneskerettsideologien skulle markedsføres internasjonalt var det nødvendig å utvikle forestillinger om at dens prinsipper var innebygget i alle lands kulturer, at de egentlig var universelle. De ligger bare skjult og venter på at omstendighetene skal tillate dem å komme til syne og bli realisert. Alle kulturer går gjennom de samme utviklingsstadiene, og menneskerettighetene vil etter hvert bryte gjennom og etablere seg. Men mange land trenger hjelp til sette denne utviklingen i gang, og slik hjelp kunne Norge gi, for vi er verdensmestre på dette området. Tvedt påpeker at denne forståelsen står i motsetning til innholdet i flere religioner. I Islam er det nettopp et hovedpoeng at mennesker har ulike rettigheter ut fra religiøs tilknytning og tro. I hinduismen er individets rettigheter entydig knyttet til den kasten en er født inn i. Menneskerettighetene er på ingen måte universelle. De har bare blitt markedsført som det.

I 1998 sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at regjeringens sterke vektlegging av menneskerettighetene måtte føre til en oppmyking av alt som hadde med asyl- og familiegjenforeningspolitikk å gjøre.

Det multikulturelle samfunn. Myndighetenes forståelse og fortolkning av menneskerettighetene, og hva de kunne være i et globalt perspektiv, ble etter hvert en del av begrunnelsene og drivkreftene i arbeidet med å utvikle Norge til et flerkulturelt samfunn. Flere stortingsmeldinger tok til orde for at innvandrere skulle ha full valgfrihet og reell mulighet til opprettholde sin kulturelle og religiøse egenart, og slo fast at det var statens oppgave å legge forholdene slik til rette at de kunne realisere sine valg. Andre utredninger på 90-tallet avskrev helt norske og vestlige verdier. De eksisterer ikke, og hvis de eksisterer så er de importert fra andre land og kulturer. NOU 2011:14, med tittelen "Bedre integrering", som hadde til formål å komme med forslag om hvilke verdier som skulle ligge til grunn for den videre utviklingen av det norske samfunnet, konkluderte slik: "Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier."

Islam i Norge. På 1920-tallet var det én muslim i Norge. 20 år senere var det to, og i 2015 250 000. Nå er islam etablert som en nasjonal, norsk religion med moskéer over hele landet. Fra første stund var Den norske kirke innstilt på imøtekommende dialog med muslimene og deres imamer, og var tause om forfølgelsen av de kristne i muslimske land. Dagspressen, politikerne og kirken bagatelliserte systematisk de negative og destruktive sidene ved Islam, og nektet å innse sammenhengen mellom islam og voldelig islamisme, skriver Tvedt.

Tvedt har skrevet en tankevekkende, innsiktsgivende og grundig bok om en viktig periode i landet vårt, den perioden da Norge utviklet seg fra å være et homogent etnisk og kulturelt samfunn til en multikulturell stat. Den røsker godt opp i en del myter og vrangforestillinger om norsk politikk. Det har vi godt av.

 

Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyers forlag, Oslo 2017

Gå til innlegget

Snillhetens styrke og svakhet

Publisert rundt 1 år siden - 500 visninger

Snillhet er utilstrekkelig for å skape gode samfunn.

 

Sist sommer, den 16. juli, skrev Per Fuggelli en kronikk i Aftenposten med tittelen Snillheten i Norge er truet. I artikkelen nevnte han fire forskjellige trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen. I 2016 kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?

 

Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. "Den gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: "Hva er godt", "Hva er det rette", "Hvordan bør en oppføre seg". Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

 

Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

 

Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Snillhet er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette er snillhetens styrke.

 

Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.

 

Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste  forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er. Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et  tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket. Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. En "snill" og ukontrollert politikk på dette området kan ha sterkt negative konsekvenser for våre velferdsstatlige ordninger.

 

Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt og perspektivløs, og dette er dens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og offentlig administrasjon.

 

Norge er et av verdens rikeste land, og vi kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men staten er ikke snill. Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten  gir lover og håndhever dem. Den gir påbud og forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og støttetiltak. På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.

 

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere gjør. For mens den jevne kvinne og mann kan la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Det virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Velferdsstatens framtid

Publisert over 1 år siden - 581 visninger

Et høyt tillitsnivå i samfunnet er det verdimessige fundamentet for velferdsstaten.

Det dominerende temaet i den offentlige debatten i Europa i 2015 var flyktningekrisen og masseinnvandringen til Europa.Som følge av at innvandringen, nå i 2016, har blitt sterkt redusert, har intensiteten i ordskiftet blitt noe roligere. Men en del prognoser peker likevel i retning av at tilstrømmingpresset mot Europa, og også Norge, kan bli betydelig større i åra framover. Spørsmålet er hva slags effekter og konsekvenser dette vil ha for det norske samfunnet. Dette innlegget har fokus på ett aspekt av dette, nemlig den grunnleggende forutsetningen for våre velferdsordninger.

Et karakteristisk trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette begrepet menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Et lands sosiale kapital blir vanligvis målt ved graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at representative utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Stor sosial kapital, dvs høyt tillitsnivå, i et land er "lønnsomt", lønnsomt fordi det letter kommunikasjonen mellom innbyggerne og innbyggernes forhold til myndighetene. Alternativet til tillitsfull kommunikasjon er ofte formelle avtaler, papirer, kontrakter, kontroll, politi og byråkrati. Tillit er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og et fundament og drivkraft for politisk og økonomisk styring av et land eller landområde.

Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter i USA fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle av alle innvandrergrupper, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder generell tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som ligger helt nederst blant alle land på tillitsskalaen. Andreas Bergh og Christian Bjørnskov har gjennom sin forskning kommet til liknende konklusjoner.

En viktig årsak til det høye tillitsnivået i Skandinavia er av historisk karakter. Sammenliknet med de fleste andre land i verden har det vært lite krig og ufred her, og de sosiale og økonomiske motsetningene har vært av beskjeden karakter. Sammenliknet med andre land har de skandinaviske landene også vært svært homogene kulturelt sett, og det har trukket i samme retning.

Det høye tillitsnivået i Skandinavia har ikke bare historiske årsaker. Disse landenes velferds- og sosialpolitikk bidrar også til dette. I Skandinavia omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Ikke bare de som har dårlig råd får sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt kunne klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. Dette blir kalt "universelle ytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

I land der universelle ytelser er vanlige blir de rike hardere skattlagt enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir de grunnlag for realistiske oppfatninger om at alle har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Dette er igjen forutsetninger for en effektiv trygde- og velferdspolitikk, for uten en høy grad av generell samfunnsmessig tillit vil velferdssystemer bli lite effektive. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er preget av mistro og mistillit vil det både blant folk flest og politikerne være svak motivasjon for og liten vilje til å etablere universialistiske velferds- og trygdeordninger. Slik sett er det god grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land med svak generell tillit vil svekke grunnlaget for den norske velferdsstaten.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske, økonomiske og sosiale prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som avspegler seg i begrepene "sosial kapital" og "likhet". Men det er dessverre grunn til å frykte at den store innvandringen til landet vil gjøre at det blir vanskeligere enn det har vært til nå.

Gå til innlegget

Ny vei gjennom Utgrenda – en parabel

Publisert rundt 2 år siden - 1151 visninger

Veien gjennom Utgrenda hadde lenge vært i en miserabel forfatning. Den var smal og svingete og asfalten hadde store sprekker og var i ferd med å gå i oppløsning. På grunn av dette var fartsgrensa på veien 50 km/t. Men så bestemte myndighetene seg for å bygge ny vei gjennom grenda. "Det var jamen på tide", sa innbyggerne.

Den nye veien gikk rett fram gjennom grenda, de skarpe kurvene ble rettet ut og en fikk asfalt med hvite striper på kantene. Den ble bygget så bred at to biler kunne møtes uten å sette farten ned. Nå når veien hadde blitt så fin burde en heve fartsgrensen til 80 km/t, mente mange. Det ble arrangert et folkemøte på grendahuset om saken, og der sto synspunktene steilt mot hverandre. Noen ville ha en fartsgrense på 50 fordi dette ville være sikrere for fotgjengerne og redusere risikoen for trafikkulykker, men mange ville heve fartsgrensen til 80. "Det å tvinge oss til å kjøre i bare 50 km/t på en så fin vei er grov diskriminering", ble det sagt. Meningene sto så skarpt mot hverandre at det en stund så ut som om møtet kunne ende i slåsskamp. To grupper sto mot hverandre, "80folket" og "50folket".

I dagene etter folkemøtet ble frontene enda tydeligere mellom disse to grupperingene. Det som hadde vært et idyllisk og fredelig bygdemiljø, preget av samhold og vennskap, sto i fare for å gå i oppløsning.

I mellomtiden hadde Fartsdirektoratet innført en prøveordning som innebar at lokalbefolkningen selv kunne fastsette fartsgrensene for sine områder. Så nå skulle altså innbyggerne i Utgrenda selv få fastsette fartsgrensa på den nye veien. Lederne i de to grupperingene vurderte hvordan en skulle gå fram videre. De innså at noe måtte gjøres for å dempe motsetningene, og at en måtte komme fram til et vedtak som  kunne tilfredsstille begge gruppene. Lederne for 80folket holdt på sitt prinsipale standpunkt og tilbød 50folket et kompromiss: Veien skulle ha 80 km/t-grense, men 50folket kunne få reservasjonsrett. De kunne få lov til å kjøre i 50 km/t. Lederne for 50folket var skeptiske til dette. Dette ville innebære at det ene standpunktet, 80 km/t, fikk en overordnet status i forhold til det andre, 50 km/t. De krevde derfor at standpunktene måtte likestilles. En måtte ha to likeverdige fartsgrenser på veien, en på 50 km/t og en på 80 km/t. Dette gikk lederne for 80folket med på umiddelbart, og dette fikk solid og massiv støtte blant deres tilhengere. 50folkets ledere hadde imidlertid større problemer. De forsvarte sin ettergivenhet med at de hadde blitt "realitetsorientert", men ingen forsto hva de mente.

Fartsdirektoratet tok folkemeningen på alvor. Det ble både 80- og 50-fartsgrense på veien.

Den første tiden etter at skiltene hadde blitt satt opp var det fred og fordragelighet langs den nye veien og i lokalmiljøet. 80folket kjørte i 80, 50folket i 50 og krøtter og fotfolk trasket av gårde i sitt eget tempo, og alle var tolerante og snille med hverandre. Men etter hvert ble det noe ugreie. Mange av 80folket mente at 50folket kjørte for sakte. De hindret framkommeligheten og skapte farlige situasjoner, og de avskar 80folkets rettigheter til å kjøre "i et anstendig tempo". Lederne for 80folket sendte et brev til Fartsdirektoratet og klaget sin nød. Direktoratet ga dem medhold. Det var urimelig at lusekjørerne hindret framkommeligheten og krenket 80folkets rettigheter, skrev saksbehandleren i direktoratet.

Etter kort tid ble 50-skiltet tatt bort. 80-fartsgrensa skulle være den eneste gyldige.

Den økte farten og den derav følgende trafikkstøyen gjorde at mange syntes det hadde blitt utrivelig i grenda, så utrivelig at de flyttet. Men mange trosset plagene og ble værende. "Det er her vi har vokst opp. Det er her vårt hjem er. Vi er glad i dette stedet, tross alt", sa de.

De som mener at denne artikkelen handler om noe annet enn veibygging har forstått poenget.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
14 minutter siden / 2525 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å filme eit nasjonalt traume
26 minutter siden / 26 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam
44 minutter siden / 219 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 7 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 8 timer siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 9 timer siden / 292 visninger
Jeanine Horntvedt kommenterte på
Ernas lukkede kultur
rundt 9 timer siden / 5204 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Avisdødaren som elsker mediene
rundt 9 timer siden / 321 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 10 timer siden / 2101 visninger
Les flere