Lars Jørgen Vik

Alder: 72
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Frihetens skygge

Publisert 2 måneder siden - 313 visninger

Vi er frie, men tvunget til å velge.

Samfunnsforskere har de siste tiårene arbeidet mye med begrepet «individualisering» for å beskrive sentrale utviklingstrekk og tilstander i vår del av verden. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ.

Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange politiske reformer blir begrunnet med at det vil styrke «individenes frie valg». På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal ha rett og mulighet til å velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, kjønn og seksuell orientering.

Innbyggerne er kunder. 

Denne ekstreme valgideologien er sterkt påvirket av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de styringsmekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må tas i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en skal legge forholdene til rette for at tilbuds- og etterspørselsmekanismene fungerer knirkefritt.

NPM-ideologene har hentet sine idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være fra varehandelen. Innbyggerne er kunder, og en kunde er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett. Kunden skal alltid møtes med velvilje, høflighet og underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som «brukerorientering».

Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Ubundet av tradisjoner. 

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.

Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke «han» eller «hun» om eller til barna, men «hen». Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de «skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.» Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en «fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.» De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.

Grensesetting. 

Human-Etisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: «La de små barn komme til seg selv.» Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken Uro: «Det blir psykiatri av slikt.» Psykisk sunnhet fremmes i og gjennom meningsfulle fellesskap og grensesetting.

Valgfrihetens sjefsideologer ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt og å velge, og som hele tiden rastløs søker sin identitet, blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Trykket i Vårt Land 5. september 2018.

Gå til innlegget

Meningen med livet.

Publisert 4 måneder siden - 155 visninger

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella. 

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.

Gå til innlegget

Barmhjertighetens grense

Publisert 4 måneder siden - 142 visninger

Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal være? Og bør vi alltid være barmhjertige?

Mange psykologer mener at barmhjertighet og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig. Men den danske filosofen, Knud E. Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt egenskap, så er det likevel en egenskap som kan utvikles, i positiv eller negativ retning.
Den kristne kulturen har alltid understreket betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt, dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde, stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig: Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller barmhjertighet.
Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei", og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.
Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.
Etter som sinnelagsetiske vurderinger har sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel: Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.
Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet, kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.
Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med hjertet og hjernen.

Gå til innlegget

Den norske kyrkja og dei raudgrøne

Publisert 5 måneder siden - 208 visninger

Nestleiarane i dei raudgrøne partia har kome med nye tonar om Den norske kyrkja. Dei ville ha prioritert DNK sterkare dersom dei hadde regjeringsmakt enn det den noverande regjeringa gjer. Kvifor?

Den 25. mai kunne Vårt Land fortelje at Hadia Tajik, Anne Beate Tvinnereim og Kirsti Bergstø, nestleiarane i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ikkje var nøgde med regjeringas politikk overfor Den norske kyrkja. Dei frykta for at regjeringa ville svikte «når ny finansieringsordning skal utmeisles». Hadia Tajik: «Regjeringen har ikke gått langt nok i å si at kirken skal ha en særstilling også i fremtiden.» Dei tre nestleiarane meinte at omtalen av den kristne kulturarven ville ha fått langt større merksemd og omtale i ei eventuell raudgrøn regjeringserklæring enn det som er tilffelle i det ideologiske grunnlaget for dagens regjering.


Journalisten spurde om dette kunne tolkast som eit KrF-frieri, men fekk ikkje noko klart svar på spørsmålet. Men det er nok ikkje omsynet til KrF som er den viktigaste årsaka til desse nye tonane frå dei raudgrøne. Poenget er at Statskyrkja i løpet av dei siste åra i sterkare grad enn før har vorte dei raudgrøne partias kyrkje. Eg minner om at fire av dei fem bispekandidatane ved det siste bispevalet i Sør Hålogaland hadde vore/var aktive kommunepolitikarar for SV og Arbeiderpartiet. Kommunepolitikaren Ann-Helen Fjeldstad Jusnes (AP) vart vald. Den nye biskopen i Oslo, Kari Veiteberg, er bekjennande SV-ar.


I denne samanhengen må vi også trekke inn feminismedimensjonen. Når dei tre ovanfor nemnde kvinnene no ser ut til å ville vere endå rausare overfor Den norske kyrkja enn det regjeringa er, har det mellom anna samanheng med at heile toppleiinga i kyrkja no består av kvinner. Både leiar og direktør i Kyrkjerådet er kvinner. Det same i Mellomkyrkjeleg råd. Erkebiskopen er også kvinne, i likskap med dei tre siste tilsette biskopane.

Gå til innlegget

Regjeringskrise tirsdag?

Publisert 8 måneder siden - 524 visninger

Ingen av stortingspartiene er interessert i regjeringskrise. Ikke Sylvi Listhaug heller.

Slik situasjonen er nå, lørdag, kl 18, er det vanskelig å vite om regjeringen vil overleve et eventuelt mistillitsvotum til justisministeren, og om det blir et slikt votum med etterfølgende regjeringskrise. Hvilken situasjon står vi i da? Det kan kanskje være nyttig å tenke i alternativer, scenarier.
Scenarie 1. På møte mandag den 19. bestemmer KrF seg for å stemme sammen med de andre opposisjonspartiene for RVs mistillitsforslag mot Sylv Listhaug, og regjeringen går av, i samsvar med norsk sedvane: Dersom én statsråd får mistillit, går hele regjeringen. Og hva slags regjering får vi da? Det er to minst to muligheter:
a. En mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre.
b. En rød/grønn mindretallsregjering.
KrF har til nå avslått invitasjonene til å gå inn i regjeringen, men dersom de er med på å felle den, vil de nok føle et stort ansvar for å bidra til å få på beina en ny regjering, og selv delta i den. Dersom Gahr Støre får statsministeroppdraget blir det en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Scenarie 2. Både KrF, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå klart sagt at de kan akseptere at Listhaug fortsetter i regjeringen, men ikke som justis-/innvandringsminister. Dersom FrP og statsministeren aksepterer dette blir det ikke regjeringskrise.
Scenarie 2 er nå det mest sannsynlige utfallet. Men Listhaug kan ikke plasseres hvor som helst i regjeringen. Hennes sterke posisjon innad i FrP og hennes popularitet gjør at hun må ha et viktig departement. Samferdsel har vært en fanesak for FrP, og det er tradisjon for at lederen i Samferdselsdepartementet er tydelig og veldig synlig, og Listhaug vil helt sikkert kunne gjøre en god jobb i der. Kjetil Solvik Olsen, som i dag er samferdselsminister, er respektert i alle politiske leire, og vil helt sikkert kunne bli en god justisminister. En mulig tanke kunne være å la Jon Georg Dale og Listhaug bytte departement, men det er urealistisk og lite ønskelig sett fra FrPs side. Det var riktig nok der Listhaug begynte i regjeringen, men hennes status i sitt egtet parti og det politiske miljøet gjør at dette alternativet blir for puslete for henne. Jon Georg Dale er nok dessuten for uerfaren til å bekle rollen som justis-/innvandringsminister.
Denne løsningen, scenarie 2, vil kanskje være den beste for alle parter, trolig også for FrP. Også der er det nok en del som tenker at justisdepartementet ikke er det riktige for Sylvi Listhaug. Hennes lederstil og offensive personlighet ville nok ha vært langt mer nyttig og relevant i et annet departement, f.eks. Samferdselsdepartementet. Jeg ser ikke bort fra at Listhaug selv innser dette.
Sett fra opposisjonspartiene bør det være gunstig at Listhaug er statsråd, for Regjeringen er (ideelt sett og som regel) et sammensveiset team der alle statsrådene, og ikke minst statsministeren, påvirker og influerer og kontrollerer hverandre. Ja, til og med Listhaug blir til en viss grad styrt. Dersom Listhaug etter mistillitsvotum og regjeringskrise må gå tilbake til Stortinget, vil nok både den nye regjeringen og de andre opposisjonspartiene angre på at de tvang Listhaug ut i fri dressur i Stortinget. Hun ble denne uken utsatt for en sterkt ydmykende behandling i Stortinget, som delvis var selvforskyldt, og personer som blir utsatt for slikt vil i ettertid ikke alltid være lette å ha med å gjøre. Dette vet representantene i opposisjonspartiene godt, og det er selvsagt derfor de ønsker at hun fortsetter i regjeringen, men ikke som  justis-/innvandringsminister. Men hvordan dette ender er opp til FrP å avgjøre. Dersom de insisterer på at Listhaug skal fortsette som sjef i justis-/innvandringsdepartementet blir det regjeringskrise, og da får vi enten en Høyre/Venstre/KrF-regjering eller en rød/grønn regjering, slik som beskrevet ovenfor i «scenarie 1».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 979 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6719 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1193 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1193 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6719 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6719 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6719 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1193 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6719 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1193 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1193 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1193 visninger
Les flere