Lars Jørgen Vik

Alder: 73
  RSS

Om Lars Jørgen

Sosiolog. Tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda.

Følgere

Den norske kirke 2037 – et scenario

Publisert 12 dager siden

2017 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Den norske kirken (Dnk). Da ble kirken skilt fra staten. I dag, 20 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

I år 2000 var 86 prosent av befolkningen medlemmer i Dnk. Ti år senere var prosentandelen 78. I 2019 var ca 70 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag er 50 prosent. Det kan være forskjellige forklaringer til denne sterke nedgangen, og i det følgende vil jeg komme inn på noen slike.

I 2017 kom det ut en bok med tittelen ‘Da Gud skiftet mening’. Forfatterne var en pensjonert prost, Trond Bakkevig og en journalist, Tomm Kristiansen. Boken gjorde rede for hvordan kirken i løpet av de siste femti årene fram til da hadde blitt forvandlet fra en institusjon som drev  med kristen forkynnelse til en politisk aktør et stykke ute på venstresiden i det partipolitiske spekteret. I parantes kan det nevnes at det året før boken kom ut, i 2016, ble tilsatt ny biskop i Sør Hålogaland. Fire av de fem kandidatane hadde vært eller var aktive kommunepolitikere for SV og Arbeiderpartiet. En tidligere arbeiderpartiordfører ble valgt.

I den ovenfor nevnte boken omtalte forfatterne blant annet ‘homofilispørsmålet’. Det siste tiåret før 2017 skapte dette mye uro i kirken. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av kirkelederne lot seg etter hvert overtale til å akseptere ‘homoekteskap’. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for dette på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2017, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av dette kunne reservere seg mot medvirke ved slike seremonier. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som ville utføre slike vielser, og fordi det ofte var vanskelig å skaffe erstattere. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet i 2028.

På 2020-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i det politiske miljøet, i dagspressen og kirken.  ‘Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?’, spurte lederen i organisasjonen Åpen folkekirke, og fortsatte: ‘Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare i én.’ En biskop hevdet at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Biskopen hevdet videre at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2034 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til fem personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette, og utarbeidet en liturgi for inngåelse av gruppeekteskap. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og to menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

I 2019 skapte abortspørsmålet en del strid. Fram til da hadde kirken på prinsipielt grunnlag vært motstander av selvbestemt abort. Men i februar 2019 sendte biskopene ut en enstemmig uttalelse der de forsvarte dette. (Men ikke alle biskopene forsto hva de skrev under på.) Det ble sagt at dette var et overmodent standpunkt, for det hadde lenge vært klart at et stort flertall av kirkens medlemmer var enige med biskopene. Men likevel, og ikke uventet, møtte dette sterk motstand og en del utmeldelser.

I dag er kirken sterkt kvinnedominert. Utviklingen i den retning begynte allerede tidlig på 2000-tallet. I 2019 var alle lederne og direktørene i kirkerådet, Kirkens arbeidsgiverforening og Mellomkirkelig råd kvinner. Slik er det også nå. Det er ingen mann i noen av disse stillingene i dag heller.  I 2019 var det sju kvinner og fem menn i bispekollegiet. Nå er det ti kvinnelige biskoper og to mannlige. 

Utover på 2020-tallet kom feminiseringen av kirken også til uttrykk i kirkens liturgi og teologi. Det ble etter hvert vanlig å omtale Gud med pronomenet ‘hun’, og i gudstjenestene i dag blir Gud oftere omtalt som mor enn som far. Før var Gud den allmektige fader høyt der oppe, men nå har han blitt en omsorgsfull mor. Før snakket prestene om synd og frelse og de to mulige utgangene på livet, men nå er presten en som generøst og med stor innfølingsevne gir kjærlig trøst og omsorg. Kirken har utviklet seg fra en ‘tale- og lærekirke’ til en ‘trøste- og bærekirke’.

I år 2000 var 86 % av innbyggerne medlemmer i Dnk. 20 år senere var den tilsvarende prosentandelen 71, og i dag er den godt under 50. Det er to hovedårsaker til denne sterkt reduserte oppslutningen, innvandring  fra katolske og muslimske land og utmeldinger.  En langt større andel av menn enn kvinner har meldt seg ut. Grunnen er, som flere vitenskapelige undersøkelser har vist, at mange menn føler seg fremmede i kirken. Den har blitt for feministisk. Også for 20 år siden var mennene i mindretall blant kirkegjengerne, men forskjellen på menns og kvinners deltakelse i kirkelige aktiviteter har blitt enda større i dag. Ved mange gudstjenester utgjør menn i dag bare 20 % av de tilstedeværende.

Hvor ble det av de utmeldte? Noen konverterte til Den katolske kirken. Andre gikk til Den evangelisk lutherske frikirke, men færre enn det denne kirkens ledelse håpet på. Det ble dannet mange ‘husmenigheter’ og små lokale forsamlinger der noen, men ikke alle, sto under Normisjons eller Norsk luthersk misjonssambands organisasjonsparaply. Noen få har også meldt seg inn i Humanetisk forbund eller blitt muslimer. Men enda flere står uten organisert religiøs eller livssynsmessig tilknytning.

Sykkylven, 10. mars 2037

Lars Jørgen Vik

Gå til innlegget

Verdimonolog

Publisert 3 måneder siden

Avskaffing av kommentarfeltet gjør Verdidebatt til Verdimonolog.

Sjefredaktør Gjøsund har lagt ut et innlegg her på Verdidebatt under tittelen ‘Grep mot mannedebatt’.  Han gjør der greie for to forhold som gjør at en nå har avskaffet kommentarfunksjonen til innleggene. Det har blitt et ‘manne-nettsted’, skriver han, og beklager at en ikke har klart å få til full likestilling på verdidebatt til tross for en del anstrengelser. Den andre grunnen til nedstengingen er at ‘[k]ommentarfeltet under innleggene var ofte så preget av avsporinger, usakligheter og krangling at de seriøse debattantene holdt seg unna.

Men hva er problemet med at menn har vært i flertall blant de som kommenterer innlegg, og hva er begrunnelsen for at en teksts kvalitet skal vurderes ut fra forfatterens kjønn, og ikke innholdet i teksten? Jeg vil minne om at mennene er i flertall også blant de som skriver innlegg. Blir det vurdert å legge ned hele Verdidebatt av den grunn? Hvis ‘nei’, hvorfor ikke? Den kjønnsubalansen en har i Verdidebatt er som i andre sosiale medier, for eksempel Youtube. Mennene er i flertall.

Jeg har skrevet 14 innlegg på Verdidebatt. Til noen av innleggene mine har det ikke kommet kommentarer, men på noen har det gjort det. Noen av kommentarene har vært dårlige og lite gjennomtenkte, mens andre har vært mer reflekterte og interessante. Gleden over de positive kommentarene oppveier mine negative følelser overfor de dårlige med god margin. Jeg har skrevet 179 kommentarer. Jeg vil ikke påstå at alle mine formuleringer har vært like godt kvalitetssikret og gjennomtenkt, men uansett har jeg opplevd dette som både lærerikt og interessant. Jeg tar meg den frihet å tro at mange av de andre debattantene her inne har de samme erfaringene.

Ja, noen av kommentarene i Verdidebatt har hatt en sjikanerende karakter, noen har vært ‘dumme’, og noen har vært avsporende og destruktive. Slik sett har kommentarene i Verdidebatt til en viss grad avspeilet de dagligdagse samtalers karakter, for hverdagslivets språk og uttrykksmåte følger ikke dannede journalisters språknormer. Når nå Verdidebatt blir stengt for kommentarer innebærer det at debattlystne lesere, også de som ikke er spesielt flinke til å uttrykke seg på siviliserte uttrykksmåter, vil finne andre medier for sine meninger, og Verdidebatt har blitt Verdimonolog.

Gå til innlegget

Frihetens skygge

Publisert 7 måneder siden

Vi er frie, men tvunget til å velge.

Samfunnsforskere har de siste tiårene arbeidet mye med begrepet «individualisering» for å beskrive sentrale utviklingstrekk og tilstander i vår del av verden. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ.

Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange politiske reformer blir begrunnet med at det vil styrke «individenes frie valg». På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal ha rett og mulighet til å velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, kjønn og seksuell orientering.

Innbyggerne er kunder. 

Denne ekstreme valgideologien er sterkt påvirket av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de styringsmekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må tas i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en skal legge forholdene til rette for at tilbuds- og etterspørselsmekanismene fungerer knirkefritt.

NPM-ideologene har hentet sine idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være fra varehandelen. Innbyggerne er kunder, og en kunde er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett. Kunden skal alltid møtes med velvilje, høflighet og underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som «brukerorientering».

Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Ubundet av tradisjoner. 

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.

Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke «han» eller «hun» om eller til barna, men «hen». Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de «skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.» Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en «fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.» De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.

Grensesetting. 

Human-Etisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: «La de små barn komme til seg selv.» Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken Uro: «Det blir psykiatri av slikt.» Psykisk sunnhet fremmes i og gjennom meningsfulle fellesskap og grensesetting.

Valgfrihetens sjefsideologer ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt og å velge, og som hele tiden rastløs søker sin identitet, blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Trykket i Vårt Land 5. september 2018.

Gå til innlegget

Meningen med livet.

Publisert 8 måneder siden

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella. 

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.

Gå til innlegget

Barmhjertighetens grense

Publisert 8 måneder siden

Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal være? Og bør vi alltid være barmhjertige?

Mange psykologer mener at barmhjertighet og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig. Men den danske filosofen, Knud E. Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt egenskap, så er det likevel en egenskap som kan utvikles, i positiv eller negativ retning.
Den kristne kulturen har alltid understreket betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt, dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde, stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig: Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller barmhjertighet.
Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei", og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.
Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.
Etter som sinnelagsetiske vurderinger har sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel: Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.
Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet, kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.
Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med hjertet og hjernen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere