«Man er oppgitt og dødstrett av å måtte trenge inn i alt dette fremskrittet», sukket Ingeborg Moræus Hanssen i et innlegg i Aftenposten i januar. Kanskje er det hjelp underveis?

Som «aktiv samfunnsborger i en alder av 70 pluss» er Ingeborg Moræus Hanssen kjent for de fleste. Hun verken er eller har vært tapt bak en vogn, men er likevel – etter eget sigende – i ferd med å gi tapt, der hun ligger «på en brun sofa i stabilt sideleie». Bakgrunnen er julepresanger som krever teknisk innsikt og faglig bistand: Espressomaskin med kaffekapsler, DAB-radio med CD-spiller, flatskjerm med Get-boks, ny mobiltelefon.  I tillegg en PC i ferd med å knele. Så på sofaen kan hun ikke bli, såpass har hun skjønt.

En kan mene sitt om Ingeborgs julegaver, og det er heller ikke den rause gavehaugen hun klager over, men alt som følger med. Og hun er i selskap med mange. Følelsen av avmakt og sinne i møte med tekniske duppeditter er velkjent. Ikke før har vi lært én ting, så skal vi i gang med noe nytt. «Rykk tilbake til start», står det på spillebrettet, i ett sett. Her på huset har vi for eksempel tatt i bruk et nytt skrive-og publiseringsprogram, og plutselig er noe vi kan og har gjort hver eneste dag, forbundet med nye koder og teknikker. På forunderlig vis stopper det ikke bare fingrene, men også tanken, og når jeg i det hele tatt nevner det, er det fordi alle har tilsvarende erfaringer innenfor sine arbeidsområder.

Nå får imidlertid både Ingeborg og vi andre trøst, av en blogger ved navn Fraser Speirs. Han er åpenbart en mann av faget, og snakker om «oss teknologer» når han spør om det kanskje er sånn at «vi» liker å ha den makten som følger av å være «uerstattelige teknologiske shamaner». Utgangspunktet hans er kritikken som den nye Apple-vidunderet iPad er blitt møtt med blant enkelte fagfolk; du vet den datadingsen det har stått om i alle aviser selv om den ikke har landet i Norge ennå. Så vidt jeg har forstått er det en mellomting mellom den Macen jeg skriver på nå og den iPhonen mine nærmeste stadig fingrer med, og såpass har jeg skjønt, at er den bare halvparten så lett å håndtere som en iPhone, er suksessen sikret, selvforklarende og tilgjengelig som den er.

I bloggartikkelen som han har kalt «The Future Schock» - fremtidssjokket – leverer Fraser Speirs et solid forsvar for Ingeborg og alle som fomler med datateknologien. Den fører til en infantilisering av voksne, sier han. Kompetente mennesker blir kastet tilbake til barnestadiet og en middelaldersk tilstand der de tortureres av gremlins og mystiske vesener. Fra å ha kontroll over livet, blir vi avhengige av den lokale heksedoktoren – i Ingeborg Moræus Hanssens virkelighet heter han Bjørn «og snakker vanskelig». (Vi har alle ført samtaler med én av arten.)

Tenk på alle de millioner av timer som går med til å løse problemer som ikke har med folks kjernevirksomhet å gjøre, skriver Fraser Speirs. All tida som går med til å lære ting som ikke egentlig er en del av jobben. Vi lures til å tro at det er sånn virkeligheten er, men – minner han om - virkeligheten handler om å undervise barn, behandle syke, selge eller pusse opp huset, reparere bilen, organisere en fest. Eller – som i Ingeborgs tilfelle - «delta, prege, mene, synes høres». Altså, det vi er gode på og vil bruke livet til. Derfor representerer iPaden framtida, mener han, goterne står ved datarikets byport, og de kommer til å beseire de gamle makthaverne, spår han.

Har han rett, er jeg glad. For det er ikke lystelig å tenke på at de (forhåpentlig) kommende tiårene av mitt liv skal gå med til å lære enda mer av sånt som jeg aldri trodde jeg skulle befatte meg med - en tanke som virkelig kan få meg til å lengte etter en brun sofa. Mens datateknologi er vel egentlig ment som et verktøy som skal gjøre livet lettere? iPad eller ikke – kanskje er en ny æra underveis.

PS: Datafolkene i Vårt Land heter ikke Bjørn og snakker ikke vanskelig. Uten dem, var denne kommentaren ikke blitt til.

Kvinnedagen har vært feiret i hundre år, og neste år er det 50 år siden Den norske Kirke fikk sin første kvinnelige prest. Mens Harald Eia leter etter den lille forskjellen.

Det har vært Harald Eias uke. Siden programserien «Hjernevask» gikk av stabelen mandag kveld, med Eia som nysgjerrig ytterst-på-stolen-intervjuer, har debatten bølget: Finnes det medfødte forskjeller mellom kjønnene. Er kjønn skjebne eller simpelthen en sosial konstruksjon? Noen har vært rasende, andre lett nedlatende, mens atter andre prøver å roe gemyttene og minner om behovet for å la dogmatikken fare til fordel for et åpent sinn.

Det forbausende med debatten er i og for seg ikke at den dukker opp, men at Harald Eias høyst betimelige «ja, men...»-spørsmål så til de grader setter gemyttene i kok. Hvorfor er det så truende at enkelte forskere mener å ha belegg for det alle kan se med egne øyne? Nemlig at den lille forskjellen ikke så lett lar seg utrydde.

Vi trodde jo det en gang, vi som ble voksne og fikk barn på 1970-tallet. Beruset av vår nye frihet, og - for kvinnenes vedkommende - avkledd hofteholder og behå, skulle vi oppdra våre barn etter unisex-modellen. Slutt på rosa for jenter og lyseblått for gutter, inn med babytøy i orange og brunt. Slutt på kjønnssegregert leketøy og ulik sveis for gutter og jenter. På med snekkerbuksa for store og små av begge kjønn. Sovedokker og dokkehus for jentene? Nei, takk. Våpen og cowboyleker for gutta? Ikke tale om.

Så gikk årene, og med dem kom sjokkene. For unisexgutta ville ha våpen, samme hva. Når de ikke fikk kjøpe leketøyspistoler, lagde de dem selv. Pinner og legoklosser ble smidd til våpen, selv en knekkebrødskive kunne med enkle innhugg gjøre tjeneste som revolver. I potteplantene kriget plastsoldatene. For jentenes del var det Barbiedokker som gjaldt, og rosa tyll inntok gradvis de mest likestilte hjem. Slik gikk verden sin gang, i dag er sekstiåtterbarna voksne, og se hva som skjer! De unge kvinnene som vokste opp i overalls, kler seg i nette små kjoler og kappes om de høyeste hælene. Små håndholdte vesker topper antrekket. Mens mennene som har tviholdt på guttemoten med parkas og strikkelue, stadig oftere dukker opp som 60-tallskloninger med Brylsveis og hornbriller. I lys av dette er det kanskje ikke så underlig at nettopp Harald Eia reiser gamle spørsmål på nytt, har tilhører nettopp den aldersgruppen som er oppvokst under likhetsparaplyen.

Selvsagt er dette løse betraktninger og ikke vitenskapelig bevis for noe som helst. Og selvsagt har mye skjedd på likestillingsfronten. Utrolig mye, når en tenker på hvordan det var for bare en damealder siden. Faren min hadde fem barn og skiftet aldri en bleie. Sønnene mine kan alt om bleieskift, klesvask og dagliglivets små detaljer. Kvinnene er selvsagte på arbeidsmarkedet. Og likevel, altså, den superkvinnelige moten, og menn som vil se ut som menn. Det er som om naturen krever sin rett, og bølgen slår tilbake etter likhetsidealene som preget min generasjon. Mote er kropp, kjønn og kultur, den spiller på våre drømmer og sier mer enn mange innviklede teorier om hvem vi vil være og hvordan vi tolker vår plass i verden.

Mens tidene skifter, går Den internasjonale Kvinnedagen sin gang. I år feirer den hundreårsjubileum, og heller ikke i år skal jeg gå i tog. Dels henger det sammen med min personlige og helt konkrete aversjon mot å gå i flokk, dels at jeg alltid har savnet muligheten for «ja, men...»-spørsmål under kvinnekampens faner. Likestillingskampen har vært viktig og er det fortsatt, bannere og slagord skal ha sin plass. Men i spørsmålet om menns og kvinners ulike plassering i verden, må det alltid være et stort, åpent rom for alt vi ikke vet og skjønner, men som tyter ut på uventede og overraskende steder om det ikke får sin rettmessige plass i kulturen.

Det samme ubehaget kan jeg føle overfor den rørende enigheten om hvor bra det er for Den norske Kirke med kvinnelige prester. Ikke fordi jeg er motstander av kvinner i prestetjeneste, ikke på noen måte. Men «ja, men...»- spørsmålene om hva det egentlig har betydd for oss som kirke, blir betraktet som et slags svik. Neste år er det 50 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert, og Norsk kvinnelig teologforening planlegger jubileum - med rette. En verdig måte å minnes henne på, ville være en åpen, udogmatisk og ikke-ideologisk samtale om hva som er skjedd med Den norske kirke på vei fra maskulin til feminin dominans. I dag smiler vi overbærende av dem som mente at kvinner med sin naturgitte omsorgsevne til nød kunne være institusjonsprester. Men er det ikke sammenheng mellom antallet kvinnelige prester og dreiningen fra makt-og-ære-kirken til trøste-og-bære-kirken? Har Harald Eia og kollegene hans rett og slett et poeng når de minner om den lille forskjellen?

Jeg bare spør.

Dette skal ikke bare handle om nakne damer. Men vi kan starte der.

I januar var det Oslopremiere på «Kalenderpikene», et teaterstykke basert på en sann historie om en gruppe engelske kvinner som strippet for en god sak: De ville samle inn penger til sofa på sykehuset der mannen til en av medlemmene i gruppa var innlagt med kreft. Kalenderen ble en suksess og historien filmet, og nå er altså teaterversjonen å se på Centralteatret i Oslo. Det spesielle med denne historien er at kvinnene som kler av seg ikke er fotomodeller, men alminnelige voksne damer. I virkeligheten som på teaterscenen. Siden skuespillerne fra Oslo Nye Teater er en flokk grepa damer med tilløp til cellulliter, er det blitt en forestilling som understreker nettopp det alminnelige i det ualminnelige.

Scenen der damene poserer nakne, dandert med hveteboller og drueklaser, er fort sett og fort glemt. Men både lanseringen og pressematerialet gjorde mye ut av nakenheten, og også her i avisa brukte vi bilder av avkledde skuespillere. Det måtte til. Uten naken hud, ingen kalenderpiker og intet teaterstykke. Det bemerkelsesverdige var likevel at kalenderen vakte slik oppsikt, både i virkeligheten og på scenen. Grunnen er enkel: Damene bryter et tabu som sier at nakenhet er forbehold de unge, glatte og perfekte. Som sådan er stykket viktig, og «Kalenderpikene» et slags opprør.

Noen av Vårt Lands lesere reagerte på bildene av skuespillerne fra Oslo Nye. Det var langt fra noen leserstorm, men likevel nok til å stusse: Hvilken verden lever folk i, når de danderte og tekkelige «naken»bildene vekker reaksjoner? Burde vi ikke heller være glade for alt som bidrar til at vi aksepterer oss selv med den kroppen vi har? At kvinner flest er misfornøyd med kroppen sin, er et dystert faktum, og den innsatsen Kalenderpikene - både de virkelige og de på scenen - har gjort for å endre på det, er kanskje viktigere enn pengene til kreftsaken.

Nå ville tilfeldighetene at det ble mer sex og kropp på scenen i ukene som kom. Først «Spring Awakening» på Hovedscenen på Oslo Nye Teater, så «Sangen om den røde rubin» på Riksteatret. Begge stykkene handler om ungdommens gryende opplevelse av kjønn, drift og begjær, og i begge tilfelle var det grunn til å frykte det vulgære og påtrengende. I stedet fikk vi to forestillinger som fremhevet det livsbejaende, men samtidig kompliserte kjønnslivet.

Siden Spring Awakening handler om en gruppe ungdommer i en landsby på slutten av 1800-tallet, blir problemstillingene satt på spissen. Spanskrør og strikkepinneaborter er en saga blott, men fokus på  kvinners dyd og familiens ære har fått fornyet aktualitet. Og spørsmålet om hvordan unge mennesker forvalter sin seksualitet blir aldri uaktuelt. I «Sangen om den røde rubin» er det forholdet mellom sex og kjærlighet det handler om, ettersom tiden har gått, er det lettere å få øye på denne siden av Agnar Mykles roman.

Både «Spring Awakening» og «Sangen om den røde rubin» er forestillinger jeg gjerne skulle ha sett mens jeg var ung. I det kristne miljøet jeg var en del av, ble vi derimot hentet inn for å høre lederne våre snakke om «forholdet gutt/jente». De som snakket var uten unntak menn, og de snakket i all hovedsak til oss jentene. Vi fikk formaninger om anstendig påkledning og sømmelig atferd, overskriften var advarsler og fortsettelsen skam. I ettertid skjønner jeg at de invaderte oss, og for meg gjorde denne formen for «forkynnelse» langt større skade enn det jeg hørte om helvete og evig dom (som bare prellet av).

Men nå er muligheten her til å ta med en ungdom du er glad i - eller din egen indre tenåring - for å se teater som viser fram livets mangfoldighet i stedet for å pådytte oss en mening om det. «Kalenderpikene» er nok mer av en døgnflue, men som godt voksen kvinne synes jeg likevel det er deilig å se at heller ikke andre har en perfekt kropp.

Hvor mye lykke går tapt for hvert funksjonshemmet barn som ikke blir født?

– Jeg vet jo at folk som ikke kjenner handicappede, tenker at et handicappet barn ikke har noen glede av livet, sa Karine Sperre da hun stilte opp til intervju med A-magasinet sist fredag. Der fortalte hun om broren som hverken kan gå, snakke eller se, men som altså har en søster som sier:  – I mine øyne er han perfekt. Han har mye glede av livet sitt. Han bare lever, han.

Karine Sperre er selv bærer av genet som har gjort broren handicappet. Da hun ble gravid, valgte hun likevel å avslå tilbudet om fosterdiagnostikk. - Jeg følte jo helt fra starten at fosteret inni meg var barnet mitt, sier hun. – Og så satt det folk jeg kjente i fullt alvor og mente at jeg burde vurdere å drepe det hvis det ikke var bra nok.

Reportasjen der også andre fortalte sin historie, er et sterkt vitnesbyrd om hvordan tøft det kan være å gå motstrøms. Likevel snakker Karine Sperre om livsgleden, og spørsmålet melder seg: Hvor mye lykke risikerer vi å miste for hvert handicappet barn som ikke får komme til verden?

Siden det av forskjellige grunner er Downsbarna som ligger mitt hjerte nær, er det dem jeg først tenker på, og her er noen bilder fra året som gikk:

- Det er romjulsstemning i Frognerparken. Blide voksne og glade barn i vinterkulda. Ett av barna vi passerer, er likevel oppsiktsvekkende lykkelig. Hun er halvannet år kanskje, har rosa bobledress, ny kjelke, og et smil som for folk til å snu seg etter henne. Hun har Downs syndrom.

- Folk går tur, sparker fotball og bygger sandslott på stranda i Agadir. Bare de barskeste våger seg i vannet, for Atlanterhavet velter inn i tunge tak. Blant dem som likevel er uti, er en ung jente med smekker kropp, lekker bikini og en glede som får folk til å stanse opp. Hun har Downs syndrom.

- Det er surt og kaldt ved svømmebassenget på hurtigruteskipet Finnmarken. Men vannet er varmt, og med utsikt til Ishavet og boblebad til dessert er det en daglig nytelse. Dessuten møter jeg Christina der, og det øker fornøyelsen. Hun er en bereist og oppvakt dame på 40 pluss, og til boblebadets brus forteller hun om lykken ved å reise. Hun har vært verden rundt, hun har vært på cruise i Karibien. Hun har Downs syndrom.

- Og så er det naturligvis Karl Andreas, fadderbarnet mitt, som aldri slutter å overraske meg med sin spontane glede over livet. Å feire nyttårsaften med ham er en lykke mange burde få oppleve. Når rakettene går til værs, gjør Karl Andreas det også, det nytter ikke å være nedtrykt da. Han har Downs syndrom.

Nå kjenner jeg både ham og familien hans godt nok til å vite at det ikke alltid er solskinn og søndagshumør der i gården. Han kan være nedfor, passiv og mutt. I årenes løp har jeg også fått en anelse om hva det koster av innsats og tålmodighet å få ham gjennom dagene, for han trenger støtte og drahjelp med mye. Men gleden, når den er der, den bobler spontant og smittende.

Christina var født i en tid da foreldre ble rådet til å plassere Downsbarn på institusjon. De kom uansett ikke til å få noe liv, ble det sagt. Til alt hell hadde foreldrene hennes trosset fagfolkenes råd, så her var hun, full av livsglede. For Karl Andreas' generasjon var institusjon aldri noe alternativ. Derfor har han vokst opp med skolegang og aktivitetstilbud, og er blitt en sprek ung mann som trener, sparker fotball, danser, svømmer og går på jobb. Til jul fikk jeg en cd med bilder av venneflokken hans, spreke, særpregede og vakre ungdommer - med Downs syndrom.

Og alt dette skjer altså samtidig med som at stadig færre Downsbarn slipper gjennom nåløyet. Det skyldes medisinske teknikker, det skyldes holdninger i samfunnet og den enkeltes valg, og mye kan sies om det alt sammen. Men kanskje vi i tillegg til de tunge samtalene skulle begynne snakke om gleden vi snyter oss for? Og spørre oss selv om vi har råd til så mye tapt lykke.

Det lakker mot jul, og snart jeg ta fatt på Det gamle Testamentet igjen. I en glossy utgave som jeg har kjøpt på Designtorget.

Den ligner ikke på andre bibler jeg har sett. «Bible Illuminated The Book», utgitt av forlaget Illuminated Sweden, er ikke det vi vanligvis forbinder med en illustrert bibelutgave, med naturalistiske tegninger av Bibelens persongalleri iført sandaler og bølgende kjortler - eller med sukkersøte blomsterbilder som illustrasjon til Salme 23. Denne ser ut som et glanset magasin av typen Vanity Fair, med teksten satt uten kapittel- og versinndeling, og fotografiene valgt med en miks av reportasje-, mote- og kunstfotografi fra de store internasjonale byråene,. Salme 23 får tale for seg selv, men er, i likhet med andre sentrale tekstutsnitt, merket med gul tusj.

Det er en deilig bok å lese. Den har åpnet Bibelen for meg på ny. Den elegante sideutformingen med fortløpende tekst, og den like utsøkte som overraskende bruken av bilder, løfter de bibelske beretningene ut av sine vante rammer. Teksten er den gode gamle, hentet fra det svenske Bibelselskapets utgave fra år 2000, men innrammingen og presentasjonsformen har di aldri sett maken til. Dag Söderberg som står bak utgivelsen, har bakgrunn som reklamemann og designer, og har alliert seg med kolleger fra bransjen or å realisere prosjektet. Når jeg fant den i en av butikkene som tilhører den svenske kjeden Designtorget (som også finnes i Norge), er det fordi de er en av samarbeidspartnerne i prosjektet. Sannsynligvis har både utforming og utsalgssted gjort sitt til at det svenske bibelsalget har økt med 50 % etter at «The Book» kom på markedet i 2007 og 2008.

Det er naturligvis en fabelaktig bok rent innholdsmessig også. De ulike tekstene som til sammen utgjør Det gamle Testamentet, er en boksamling som kan holde en i ånde livet ut, uavhengig av tro og livssyn. Å presentere Bibelen for et sekulært publikum var det viktigste motivet for utgiverne, målet var å lage en bok som folk kan lese på T-banen. For - som Dag Söderberg sier på en snutt på YouTube, der han naturligvis er - «teksten er vår historie, den er vår tradisjon». I tillegg er den religiøst felleseie, et faktum som er understreket ved at en erkebiskop, en rabbiner og en imam har signert et felles forord i GT-utgaven. «I dessa ord speglas livets frågor och våra kulturers gemensamma rötter», skriver Anders Wejryd, Morton Narrowe og Abd al Haqq Kielan.

Så jeg gleder meg til å ta fatt på lesningen igjen, etter en av de pausene som må til for den som vil lese Bibelen i sin helhet. Og jeg gleder meg over en utgivelse som løfter tekstene ut av gullrammer og teologisk eiendomsrett. Jeg vet ikke hva GT-ekspertene underviser i på våre teologiske fakulteter, men jeg håper at både de og religionshistorikerne lar de voldsomme motsetningene, de ømme skildringene, de poetiske øyeblikkene og de visjonære ubegripelighetene få tale for seg selv. Og jeg beklager at mange som har slitt bedehusbenkene har fått dem presentert på en måte som har låst dem i stedet for å åpne dem - slik for eksempel Margaret Skjellbred forteller om det i romanen «Mors bok». For henne er Gud blitt en streng og retthaversk herremann som dreper for fote og straffer uskyldige barn, fremdeles blir hun rasende over det hun leser i stedet for å spørre seg hva dette egentlig innebærer - for dem det gjaldt, den gang, og for oss det gjelder, nå. De grufulle og uforståelige tingene, hvorfor har de fått stå der? Alle kontrastene, hvorfor er de ikke tonet ned?

«Jo mer du kan, desto mer kan du tycka», heter det i reklameteksten til Bible Illuminated, som også anbefaler oss å kjøpe to: «One to have - One to give». For som de sier: Du burde kanskje ha lest den. Du tror at andre har lest den. Les den. Spør så om dine venner har lest den. Hvis ikke, la dem lese.

Amen.

Da den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich fikk brystkreft, ble hun redd og sint. Tenk positivt, var svaret hun fikk.

- Det var smil eller dø, har hun sagt i ettertid. Men Barbara Ehrenreich gjorde ingen av delene - derimot skrev hun bok. «Bright-Sided: How the Relentless Promotion of Positive Thinking Has Undermined America» er en kritisk analyse av hva som kan skje hvis en smiler bort en problematisk virkelighet. Det er en sammenheng mellom smilekampanjer mot brystkreft og den økonomiske krisen som har rammet verden, er hennes påstand.

Barbara Ehrenreich er ingen hvemsomhelst i amerikanske offentlighet. Hun har deltatt i samfunnsdebatten gjennom flere tiår, og skrevet et snes bøker om sosiale forhold. Hun har fått internasjonal oppmerksomhet for boka «Nickeled and Dimed: On not Getting by in America», der hun fortalte hun om hvordan hun gjennom et år tok lavtlønnsjobber som det simpelthen var umulig å leve av.

For åtte år siden fikk hun brystkreft. Og i de utallige intervjuene hun har gjort på amerikansk tv etter bokutgivelsen, forteller hun om opplevelsen. – Jeg ble redd og sint, sier hun. Som naturlig var, forsøkte hun å finne informasjon og støtte, men det hun fant på brystkreftorganisasjonenes nettsider, var smilefjes og oppmuntrende sitater. – Budskapet var at dersom jeg sendte feil signaler til universet, ville jeg ikke overleve sykdommen. Det er en brutal ting å si til folk som er syke, sier hun. I tillegg til å takle sykdommen, skal en også ha riktig holdning til den, og lures til å tro at problemet egentlig er i hodet ditt. Kanskje skulle du heller være sint, spør hun. - Det finnes et sted i verden for denslags.

Som tittelen på boka forteller, hevder hun at den ensidige fokuseringen på positiv tenkning har underminert det amerikanske samfunnet. Folk lures til å tro at det er dem det er noe galt med når de mister jobbene sine eller må selge huset. Positiv tenkning erstatter rasjonelle tilnærming; det som trengs når livet er vanskelig er analyse, planlegging og handling i fellesskap. I virkeligheten fører tenk positivt-bølgen til at vi unnlater å forholde oss til sykdom og smerte, den er uttrykk for en mangel på empati i samfunnet, påpeker hun.

Barbara Ehrenreich snakker fra en amerikanske virkelighet som nok er mer rosafarget enn vår norske. Men også her til lands kjenner vi arten; folk som for god betaling reiser rundt med «endelig mandag»-budskap til ansatte som kanskje har reell grunn til å være slitne og nedtrykt, eller som tilbyr healing på varm luft. Spesielt der oppfordringene ut til å rette seg mot dem som får kreft, se bare på avisnekrologer der han eller hun «tapte kampen mot kreften» - som om det var mangel på personlig innsats som gjorde at de døde. Mens noen altså «vinner» denne kampen, med krigsmetaforer og gjerne på forsiden av Se og Hør.

For min egen del har jeg møtt denne typen gladmeldinger som psykiatrisk pasient. Ikke fra behandlere, takk og pris, men i form av oppslag på behandlings- og grupperom: «Du er enestående» - hilsen Virginia Satir. Dandert med blomsterranker og blandet opp med en dose Bjørn Eidsvåg («Eg ser»), kunne de krampaktige oppmuntringene ødelegge selv de dagene da en øynet en smule håp. Jeg opplevde dem som en hån både mot meg selv og mine medpasienter (som kanskje til og med hadde hengt dem opp?)

Barbara Ehrenreich er ingen gretten pessimist. – I am really very nice, ler hun når hun blir intervjuet. Med sine 68 år og sin grånende manke fremstår hun som barsk, men glad, hennes forrige bok het «Dancing in the Streets», handlet om religiøse fester og ble karakterisert som oppmuntrende og dypt optimistisk. Poenget hennes er ganske enkelt at det bare er ved å kalle ting ved sitt rette navn at vi kan forholde oss til dem på en konstruktiv måte. Let henne opp på internett og hør henne snakke, så skal du se hvor glad du blir.

Livet mitt har utspilt seg på kristelige adresser. Nå har jeg tatt farvel med en av dem.

Egentlig er det en privat avskjed. Ikke har jeg vært ansatt i Indremisjonen, og ikke har jeg gått på Bibelskolen som nå er blitt Høyskolen i Staffeldtsgate. Men den lille gatestumpen som i alle år var hovedsenter for Det Norsk Lutherske Indremisjonsselskap, har vært en del av min geografi så lenge jeg kan huske. Faktisk var det nærmere 90 års sammenhengende familiehistorie som ble avsluttet da mors leieforhold gikk ut på sensommeren. Og dermed også et stykke Indremisjonshistorie som rullet opp på min indre film da jeg tok farvel med stedet.

Det begynte rundt 1920 en gang, da min farfar var forstander på Bibelskolen og bodde i den staselige Tregården som var en del av Indremisjonskvartalet. En elegant sveitservilla, opprinnelig tegnet og bebodd av arkitekt Linstow, som også tegnet Slottet. Her trådte far sine barnesko, og slik han siden skrev og fortalte om livet i Staffeldtsgate, var det høyt under taket både sånn og slik. Et sted som sydet av liv og aktivitet, stevner, påskemøter, reisepredikanter, bibelskoleelever og ansatte på hovedkontoret. Som barn likte jeg å se på bilder fra denne perioden, der folk hadde stilt opp under en eller annen storsamling, på den store Bibelskoletrappa som fortsatt preger gårdsrommet. Med en Wisløff eller Hallesby i front, rettet de selvsikre blikk mot kamera. De var mange, de skulle vinne Norge for Kristus.

Far beholdt forbindelsen til Staffeldtsgate også som voksen, og «brødrene i Staffeldtsgate» var start- og landingspunkt mens han reiste som predikant. Her ble strategiene lagt og den teologiske retningen staket ut; det luktet Staffeldtsgate av veska hans når han kom hjem. Så gikk det ikke verre enn at han flyttet tilbake dit midt på 1960-tallet, til leiligheten i andre etasje i Tregården, der han fikk bo på grunn av sin tallrike familie. Dermed kunne vi flotte oss i restene av arkitekt Linstows herskapelighet, fråtse i stuer med eikeparkett, og senke oss i husets badekar med løveføtter. Siden huset hadde direkte forbindelse til både Indremisjonshotellet og stuene på Bibelskolen, hadde vi lokaler når konfirmasjoner, brylluper og runde dager skulle feires. Hit kom også folk på gjennomreise i Oslo, Staffeldtsgate 4 var ikke bare en adresse, det var et Sted. For oss, og for alle som sognet til organisasjonen.

Det som slår en i ettertid, er hvor selvbevisste de var i valg av adresser, de gamle kristenlederne. Og hvor stilbevisst de bygde sine hus. Staffeldtsgate ligger midt i byen, og da de kristne organisasjonene bygde Oslo Lærerskole i 1912, var det på hjørnet ved Slottsparken; i bygningen der Litteraturhuset holder til nå. Norges Kristelige Ungdomsforbund bygde hovedkontor med et tilliggende og høyreist hotell på Holbergs plass, Misjonssambandet det samme i Grensen 19. Misjonssalen, der de fortsatt har sin storstue, ligger også i byens smørøye; eksemplene er mange, både i og utenfor Oslo.

Siden er det blitt annerledes. Lekmannsbevegelsen er på retur, selvforståelse og organisasjonsform en annen - og på en besynderlig måte nedfeller det seg i bygningsmassen. Da Tregården ble revet en gang på 1980-tallet og erstattet med en leiegård, var det uten å snev av den arkitektoniske bevisstheten som i sin tid førte til at Ove Bang, en av Norges mest fremtredende arkitekter, ble hyret til å tegne Indremisjonshotellet og Storsalen. Ingen skal noengang stå foran den åtte etasjers bygården og tenke på tidligere generasjoners drømmer og håp. Eller erindre den for sitt staselige inngangsparti og sine vakre rom.

Det er trist, men sånn er det. Likevel - Staffeldtsgate består, med og uten stilsans. Og hvis de nåværende eierne vet å ta vare på Høyskolen, (forøvrig fornemt utbygd), og Storsalsbygget som kneiser i Oslogryta, er det håp - tror nå jeg.

Vinneren av årets internasjonale Ibsenpris har aldri satt opp Ibsen på teateret sitt. «Fram til nå har det ikke vært tvingende nødvendig for oss», sa Ariane Mnouchkine da hun nylig mottok prisen i Oslo.

Den franske teaterlegenden har forlengst reist tilbake til hjemlandet. Men vi som fikk oppleve henne da hun sammen med en flokk skuespillere fra truppen sin mottok «The International Ibsen Award», glemmer henne ikke så lett. Her snakket en ildsjel og en praktiker, en visjonær og en arbeidsmaur. Og et grepa kvinnfolk, med vilter, grå hårmanke og praktiske klær, ujålete, direkte og engasjert. Prisen fikk hun vite om på sin 70-årsdag i mars, da Liv Ullmann, som er formann i juryen for den regjeringsoppnevnte prisen, ringte henne. «Det kjentes som å få telefon fra en rik søster», sa Mnouchkine. Og la ikke skjul på hvor mye prisen på 2.5 millioner norske kroner betydde for teateret. «Det var manna fra himmelen. Kunstnere trenger anerkjennelse, men også penger for å fortsette arbeidet».    

Ariane Mnouchkine har gjennom 45 år ledet teatergruppen Théâtre du Soleil. Der har hun satt opp forestillinger som er blitt legendariske, selv for oss som aldri har besøkt teaterhuset hennes i utkanten av Paris. Forestillingene hennes skaper «noe som er større enn livet og samtidig handler om livet», heter det i juryens begrunnelse. Vil en danne seg et inntrykk av virksomheten, kan lete seg fram til videosnutter på nettet - eller få tak i filmen «Molière» fra 1977, regissert av Mnouchkine og med skuespillere fra Théâtre du Soleil i rollene. Hun har satt opp klassikerne så vel som moderne tekster, og gjennom hele sitt virke vært opptatt av å visjonen fra oppstarten levende: «Vi ville skape det vakreste teater i verden, og vi ville være lykkelige».

Men Ibsens teaterstykker har hun aldri satt opp - og ikke lovet hun å gjøre det heller. Her viste hun seg fra den siden som kanskje har holdt den frie teatergruppen i live gjennom snart et halvt århundre. Det de gjør må kjennes tvingende nødvendig. Riktignok rødmet hun litt da hun fikk spørsmål om hvorfor hun aldri hadde satt opp Ibsen, men derfra til å love å være snill pike nå som hun hadde fått en pris i Ibsens navn? Ikke tale om. «Jeg har den største beundring for ham. Men tror ikke jeg er nær hans form».

Likevel tror jeg Henrik Ibsen ville ha nikket anerkjennende til prisutdelingen. Å snakke om det som er tvingende nødvendig, er ibsensk så godt som noe. Synet på teateret likeså: «Skuespillernes oppgave er å gi form til en følelse slik at den kan transporteres til tilskuernes følelser». Nå er nok Ariane Mnouchkine atskillig mer kollektivt anlagt enn einstøingen Ibsen, og hun la vekt på truppens preg av stammefellesskap.  Og mens Ibsen boret seg inn i det vrange og skakke, vil Mnouchkine skape håp og glede. «Vi er ikke betalt for å være håpløse». Det betyr ikke at hun lar samfunnsproblemene ligge, hun er midt i verden både tematisk og geografisk. Men som hun sa: «Å skape håp er en krevende oppgave. Det hadde ikke vært vanskelig å være full av glede hvis verden var god og håpefull.»

Hun snakket så vakkert om publikum. Araine Mnouchkine er til stede på hver eneste forestilling på Théâtre du Soleil, og hver kveld, fortalte hun, går hun ut for å åpne porten. «Da står jeg der og hører summingen av menneskestemmer og tenker ‹for et mirakel at de kommer›! Her har de vært på jobb, og etterpå har de måttet reise langt og tungvint for å komme til teaterhuset vårt.» Det faktum at de kommer, betyr at folk håper, sa hun, «…at de har appetitt for det vakre og det spirituelle og vil delta i den homeriske bankett.»

Tvingende nødvendig, vil mange av oss mene.

Noen hater det som pesten. Andre får ikke nok. De tilhører strandfolket

Du ser dem overalt der land møter hav. Folk i lette og fargerike klær, tett i tett eller i spredte ansamlinger, men med samme drift og trang: Å få sol på kroppen, salt på øyet og varme i sjelen. Ved våre hjemlige strender i uorganisert orden, andre steder i verden i regulerte former, med utleie av plass og parasoll. Men overalt med den samme bedagelige, men likevel livlige væremåten.

Som gruppe er strandfolket nedvurdert. I vår målbevisste kulter regnes det som bortkastet tid å tilbringe dagene på stranda, og å reise på badeferie betraktes som litt harry. I den norske væremåten er det fjellvanding som gjelder, og til tross for at nordmenn flest er nærmest hysterisk glade i å sole seg, er det som om strandlivet ikke teller på vår nasjonale poengskala. Likevel vet vi som tilhører strandfolket at det å ligge på stranda handler om mer enn å synke inn i daff passivitet - som forøvrig kan kaste det utroligste av seg på lengre sikt. Det handler om å lytte, se og sanse, i strandlivets next-to-nothing-tilværelse slipper vi naturen innpå oss så vi nesten går i ett med den, og etter lange badesomre nyter vi følelsen av å være impregnert, gjennomtrukket og nedsaltet.

Strandfolket er internasjonalt. Selv om det finnes lokale variasjoner i måten å ordne seg på, er de grunnleggende elementene felles. Vi som tilhører strandfolket vet at vi kan reise nesten hvor som helst i verden og kjenne oss hjemme, bare det finnes en strand der. Googler du på Beach People, finner du fotografier av strandfolket verden rundt, med leve- og væremåter som strandfolket umiddelbart kan gjenkjenne, selv på steder de aldri har vært og kanskje aldri kommer.

Historisk sett er strandfolket av nyere opprinnelse. Å bade i havet var betraktet som farlig, i vår kultur var det først mot slutten av 1800-tallet at havsbadet kom på moten. I Sverige, der de fortsatt nyter godt av sine tradisjonsrike Kallbadhus, var kongehuset og adelen pionerer når det gjaldt den dristige øvelsen å dyppe seg i havet - men kun under kontrollerte forhold. Kong Oscar II var kjent som en ivrig bruker av badehusene, og jeg har vanskelig for å tilgi ham at han ikke tok med seg den kongelige idé til Norge, så også vi hadde hatt et Kallbadhus eller fler, med mulighet for den uslåelige kombinasjonen av badstu og helårsdbading.

Ideen om at salt havvann hadde helsebringende effekt hadde spredt seg fra England til svenskekysten, der den svenske badelegen Carl Curman mot slutten av 1800-tallet ble en ivrig talsmann for havsbadets livgivende virkning. Men også han advarte mot lettsindig omgang med det våte element, og folk må ha hørt på fagfolkene, for av mine fire besteforeldre var det bare farfar som badet i havet. Et særsyn, ikke bare på grunn av hans badedrakt i hjemmestrikket ull.

Min egen badeglede har jeg faren min å takke for. Det var han som fikk oss på sommerferie ved sjøen selv om vi hverken hadde penger eller hytte. På finurlig vis skaffet han oss tak over hodet og vann under beina, og på én sommer nær har jeg gjennom hele mitt liv krøpet i fjæresteinene eller vandret på sandstrender. Det var nok derfor jeg som barn forelsket meg pladask i fortellingen om da Jesus møtte disiplene på stranda ved Tiberias-sjøen, og fortsatt har den som min bibelske yndlingsfortelling. Jesus som de trodde var død og borte, og så satt han der, på stranda! - og ventet dem med fisk og brød fra bålet.

«Vandrer mot en annen strand», var tittelen Ferdinand Finne valgte på en av bøkene sine. Selv om billed- og livskunstneren skrev om strendene langs de greske øyer, lå det en dobbelthet i tittelen som førte tankene mot dødens strand. Å lande der må være som å komme hjem - for oss som tilhører strandfolket.