Liv Gullaksen Strømsvåg

Alder:
  RSS

Om Liv Gullaksen

Følgere

Om å la følelser styre i homofilidebaten

Publisert over 5 år siden

Det nærmer seg april, måneden Kirkemøtet skal gå av stabelen, og det skal avgjøres om kirken skal gå inn for å utarbeide liturgi for likekjønnet ekteskapsinngåelse eller ikke.

 I den forbindelse håper jeg at kirken endelig kan ta konsekvensen av at vi faktisk har to syn, og at representanter for begge disse får mulighet til å praktisere ut ifra sin samvittighet.

Debatten har tilspisset seg etter at biskopene offentliggjorde sin innstilling i saken. Karsten Isachsen har ment at kirken burde be om unnskyldning for sin behandling av homofile, mens kirkerådsleder Lindø har ment at Isachsen burde holdt denne meningen for seg selv, i respekt for de som måtte være uenig med ham. Lindø mente at Isachsens uttalelser appellerte til emosjonell respons. Emosjoner, eller følelser, i homofilidebatten er visst farlig, det.

Jeg skal ærlig innrømme at emosjoner har spilt inn når jeg har tatt standpunkt i homofilispørsmålet. Det skulle da bare mangle at jeg ikke føler med alle de millioner mennesker i verden, og tusener i Norge, som lider av å bli trakassert og diskriminert på grunn av sin seksuelle legning. Denne følelsen heter empati, og jeg har ingen problemer med å argumentere for denne følelsen og dette engasjementet ut ifra Bibelen og det kristne evangelium. Når det gjelder mine meningsmotstandere, får jeg av og til inntrykk av at de mener seg helt og fullt styrt av saklige, teologiske argumenter og ikke flyktige, upålitelige følelser. Likevel sier min erfaring gjennom mitt 30-årige engasjement noe annet. Min erfaring er at motstanderne i minst like stor grad er styrt av følelser som forkjemperne for homofiles rettigheter.

Det er to typer følelser jeg har opplevd dominerende hos mennesker som argumenterer sterkt mot homofil praksis og samliv. Den ene følelsen er frykt, nærmere bestemt fremmedfrykt. Denne følelsen kommer gjerne frem etter at den saklige debatten, med Bibelen i hånd, er avsluttet. Da kommer det gjerne: «Jammen synes du ikke det er ekkelt, da, og unormalt?» Det som er annerledes, uvant og uvanlig, er ofte ekkelt og skremmende for mennesker. Dette må sies å være bortimot en psykologisk sannhet. Vi har sett dette opp gjennom hele historien, hvordan mennesker gradvis, generasjon etter generasjon, har vent seg til et stadig større mangfold av ulikheter i menneskelig samkvem og kultur. Flere og flere grupper har blitt inkludert i likeverdstanken. Vi har nå fått menneskerettighetserklæringen, og det er ikke lov til å diskriminere verken på grunn av kjønn, alder, hudfarge, etnisitet eller religiøs tilhørighet. Snart får vi håpe at sivilisasjonen kommer så langt at vi også tør å ta inn seksuell legning på denne listen.

Den andre følelsen jeg opplever som dominerende hos mennesker som har sterk homofilimotstand i seg, er homofobi. Denne kjenner jeg mest til blant ungdom, og aller mest hos unge gutter som nærmer seg, eller er i puberteten. Jeg har vært vitne til kraftige utbrudd fra de eldste i denne aldersgruppen, og en merkelig trend fra de yngste: «Homotesten». Den består i at de skraper seg til blods på armen, og hvis de ikke begynner å gråte, er det bevis på at de ikke er homofile. Hos noen oppstår det selvsagt betennelse i disse sårene og de må få antiseptisk behandling for denne typen selvskading. Stakkars, livredde gutter!

I tillegg til å problematisere følelsene fremmedfrykt og homofobi , vil jeg nå være så slem å trekke frem en tredje kategori av mine meningsmotstandere. Disse underkjenner seksuell legning som noe nedlagt i oss, noe enestående, energigivende og en drivkraft i både ens eget liv og i samfunnslivet. Seksuell legning blir sett på som valgfritt og seksuelt samliv som en pragmatisk ordning til hensikt kun for å produsere barn. Flere ledende kristenledere og andre har stått ærlig og redelig frem i det siste og argumentert i denne retningen. Espen Ottosen underkjente på Verdidebatt, 02.09.2013 homofil legning slik: «Min holdning er at kristen etikk ikke trenger å akseptere ideen om en særegen homofil orientering.» Halvor Nordhaug mente at ungdom må veiledes til å velge riktig legning i Vårt Land 13.03.2013 slik: «Den konservative argumentasjonsrekke om likekjønnet ekteskap sier da at man av hensyn til ungdom som er usikker på egen seksualitet, bør formidle «en forståelse av det heterofile samliv som det foretrukne både på skapelsesteologisk og allment grunnlag.» Sist ut på Verdidebatt, 19.03.2014, var Anne Tveter med sin klassiske folkelige appell som nettopp spiller på menneskets tilbøyelighet til å fordømmedet som er annerledes og underkjenne deres rett til seksualliv: «Våre kropper er skapt forskjellig av en hensikt, forplantning. Og da er det ikke ett fett om to mennesker av ulikt kjønn eller to mennesker av samme kjønn lever sammen seksuelt». I samme innlegg bruker hun til og med den stadig tilbakevendende homofobien i menneskeheten som argument for at det må være noe i det.

For meg bekrefter alle disse tilbøyelighetene som jeg ser hos motstanderne av homofilt samliv, at det er følelser mer enn ren og skjær Bibeltolkning som ligger bak deres sterke engasjement. Bibelen blir noe man bruker for å begrunne ens egne følelser. Derfor er min bønn til Kirkerådsdeltakerne: Gå i deg selv og finn ut av dine egne følelser i forhold til homofil praksis. Er du styrt av en redsel, og hva går i sa fall denne redselen ut på? Er du redd for noe du ikke forstår, noen følelser du ikke klarer å sette deg inn i? Er du redd for selv å oppdage en tiltrekning til ditt eget kjønn? Er du redd for fordømmelse og hva andre skal tro om deg? Er du redd for Guds straffedom? Er du redd for at homofil legning er noe man velger selv og som det er mulig å bli smittet av eller påvirket til å bli?

Jeg mener at først når man har stilt seg disse spørsmålene, kan man presentere et troverdig Bibelsyn i homofilispørsmålet. For eget vedkommende, har jeg innrømmet mine følelser i forhold til homofilispørsmålet, slik at jeg vet hva som styrer mine meninger. Mitt Bibelsyn går heldigvis ikke på tvers av mine følelser, men hadde de gjort det, er det også en ærlig sak. Jeg etterspør bare en ærlighet og en selvinnsikt i forhold til egne følelser og til hvilket homofilistandpunkt man tar.

Gå til innlegget

Biskop Nordhaug får for tiden skyts mot sitt samlivssyn fra både liberalt og konservativt hold i homofilidebatten. Kanskje de ulike sidene i debatten nå i hvert fall kunne være enige om at Nordhaug burde skifte standpunkt i homofilispørsmålet? Etter de teologiske utgreiingene han har presentert, virker det som om han av etiske grunner absolutt burde gjøre det. Det som jeg imidlertid trenger hjelp til å tolke og forstå, er ett avsnitt i innlegget hans i gårsdagens Vårt Land:

«Den konservative argumentasjonsrekke om likekjønnet ekteskap sier da at man av hensyn til ungdom som er usikker på egen seksualitet, bør formidle «en forståelse av det heterofile samliv som det foretrukne både på skapelsesteologisk og allment grunnlag».

Mener biskopen det jeg leser her, har det falt ut et viktig ord eller misforstår jeg? Hvor henter han sitatet fra? Er dette en vanlig tankegang innenfor kristne miljø? Jeg tenkte at verdidebattforumet var det rette til å få noen svar på disse spørsmålene.

Hvis det stemmer at Nordhaug mener dette, er det rystende etter mitt syn. Ungdomstiden kan være sårbar, spesielt rundt seksualitetsspørsmål. Mange, eller de fleste, er redd for at de ikke skal få kjæreste. Verst er det for dem som oppdager at deres seksualitet går i retning av personer av samme kjønn. Jeg tror de færreste, kanskje ingen, opplever dette uproblematisk. Grunner til det, er at selv i vårt individualistiske samfunn, vil ungdom være "som de fleste andre", de vil ikke ha oppmerksomhet rundt en «annerledeshet» på det seksuelle området, og de vet at fremdeles er det mange som ser på homofil seksuell legning som mindreverdig. Å oppleve fordømmelse på ting du gjør, er ikke greit, men å bli fordømt for det og den du er, det er helseskadelig. Hvordan kan så biskopen mene at kirken, og til og med i det de kaller ungdomsåret, skal møte ungdommen på denne måten som han formidler?

Den eneste forklaringen jeg har kunnet se, er at biskopen kan ha et annet syn enn meg på det han kaller «usikker på sin egen identitet». Jeg ser det som en liten mulighet at han kan mene at usikkerhet i forhold til sin seksualitet, dreier seg om hvilken seksuell legning de skalvelge.Er det mulig å forfekte et slikt syn? I så fall ville det kunne forklare hvorfor så mange kristne kan være så frimodige i sin fordømmelse av homofile mennesker. Tror de virkelig at seksualiteten, som styrer halve verden (det var en underdrivelse) kun er et resultat av et valg gjort på saklig, teologisk og etisk grunnlag?

 Menneskets seksualdrift er en enorm drivkraft i positiv forstand innenfor alle områder i vår verden. Den er med på å sørge for energi, framdrift og positivitet innenfor det meste mennesker driver med. Dessverre har driften også sine negative følger. Til og med presidenter i superstater har ofret sitt gode navn og rykte på grunn av sine seksuelle lyster. Mange havner med å begå kriminelle handlinger for å få tilfredsstilt lystene, ikke minst innenfor kirken. Dette skriver jeg for å eksemplifisere hvor sterk menneskets seksualitet er. Kan det være mulig at biskopen mener at den samme seksualdriften er resultat av saklige overveininger i en ungdomstid preget av usikkerhet?  

Gå til innlegget

Voldelige dataspill; hva gjør de med oss?

Publisert over 6 år siden

Ifølge professor i sosialt arbeid, Hans-Jørgen Wallin Weihe er det all grunn til å stille dette spørsmålet. I et leserinnlegg i Vårt Land 14.01.2013, tar han temaet opp etter at avisen hadde artikkel om at voldsspill er bra for evnen til læring, å resonnere og å fatte beslutninger. Ja, men hva så? Det høres jo flott ut, men…..

Finnes det ingen bivirkninger med disse spillene? Fra bruker-, produsent- og distributørhold, høres det ut som om der er noen bivirkninger, men disse rammer ytterst få personer. Disse personene er veldig spesielle ved at de har tilleggsproblemer som gjør at de ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Andre er ikke gamle nok i alder til å skjønne dette skillet eller idet hele tatt å tåle volden. Derfor har de satt aldersgrenser på spillene. Etter 22.juli 2011, skulle vi tro at foreldre har blitt mye mer bevisste på disse aldersgrensene. Min erfaring er at det har de ikke blitt, heller tvert imot. Jeg har lurt litt på hvorfor og stilt meg dette spørsmålet: Kan argumentene om at det kun er spesielle mennesker med tilleggsbelastninger som blir negativt påvirket av voldsspill, ha bidratt til at foreldre vegrer seg for å sette grenser for barna sine? Tankegangen blir da at nekter du barnet ditt å spille de voldspillene det vil, sier du samtidig at det er en potensiell massemorder. Jeg mener at dette kan ha blitt beklemmende for foreldre og en betent grensesetting etter 22.juli.

Er det et mål å kunne tåle å se mye vold? Mange tåler heller mindre og mindre av dette med årene, gjerne etter reelle erfaringer i livet og opparbeiding av mange identifikasjonskanaler som setter i gang følelser, gjerne kalt empati. Noen får bitre erfaringer. Jeg husker skytetragedien på fergekaien Vikebukt ved Romsdalsfjorden for ca. tjue år siden. En gymnasiast så vennen sin bli skutt da de ventet på fergen for å komme til skolen. Han var i den rette alderen for å like voldsfilmer, men uttalte etter hendelsen at han ikke ville orke å se en voldsfilm mer i sitt liv. Vi kan altså se at eldre mennesker søker mindre voldsunderholdning enn unge. Mange vil svare at det er på grunn av at unge søker spenningen. Likevel mener jeg at dersom det stemmer at med alder følger visdom, beviser det at å utvide tålegrensen sin for vold, ikke er en farbar vei til visdom.

Er det alltid en positiv egenskap å kunne skille mellom fantasi og virkelighet? Jeg vil si at forskjellen handler like mye om graden av empati som av å inneha denne egenskapen. Har du evne til å leve deg inn i andre menneskers situasjon, vil dette også gjelde i tilfeller som er symboliserte, for eksempel som i film og spill. Vi kan se dette fra barna er små. Dersom et barn sitter og stikker dukken sin i øynene med en nål, vil vi kalle dette dårlig utviklet empati, ikke stor evne til å skille fantasi og virkelighet. Eldre mennesker kan ha like store problemer med å skille fantasi og virkelighet som yngre. Jeg har hørt historier om eldre mennesker som lever seg så til de grader inn i såpeserier som Hotell Cæsar at de ikke kan gå glipp av en eneste episode. Fenomenet har kommet fram gjennom barn og barnebarn som forteller at besteforeldrene blir mer opptatt av rollefigurene i serien sitt ve og vel framfor sine reelle barn og barnebarns. Kanskje man altså med årene tåler mindre vold og skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet.I så fall skulle det blitt nye anbefalte grenser for voldsspillene. 

Kan tilgang til voldsspill sammenliknes med tilgang på alkohol, våpen og biler? Wallin Weihe gjør det i sitt innlegg i Vårt Land, som eksempel på ting som er positive når de ikke misbrukes. Jeg mener at denne forskjellen på positive og negative sider ikke finnes i voldsspill. Både alkohol, våpen og biler har alle tre enten nytelses- eller nyttefunksjoner når de ikke blir misbrukt. Alle tre kan nok ved vanlig bruk ha noen uheldige bivirkninger som helseskade, vådeskudd og forurensning, men ikke slike bivirkninger som voldsspill. Etter min mening er bivirkningene av voldsspillene at de har en dehumaniserende effekt på brukerne, også på helt «vanlige» barn. Men som jeg har villet vise med det jeg har skrevet, gjelder det ikke bare barn. Vi lar oss alle påvirke og dannes gjennom hele livet når det gjelder evnen til innlevelse og medfølelse i forhold til andre mennesker. Derfor blir lignende dehumaniseringseffektive spill og metoder brukt i militære sammenhenger.

Toril Søland skrev innlegg om dette på Verdidebatt for halvannet år siden, 23.august 2011. Der referer hun Dave Grossman, professori både militærvitenskap og psykologi, som har blitt tilkalt ved massedrap i USA, som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi. Søland skriver, litt fritt gjengitt: Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstandenog å oppøve ferdighetene i å ta liv. Militæret trener voksne soldater og har dennespesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse. Dave Grossman sier at dennekompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldelige spill.I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturensom det millitære bruker for å trene soldater til å bli “flinke” mordere.Soldater som ikke nøler, som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militærspisskompetanse. Det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirkernoen endringer i sinnet.»

Hva ønsker vi skal fremelskes, og kan vi fremelske noe? Jeg mener at vi har påvirkningsmuligheter. På lignende måte som det militære benytter seg av metoder for dehumanisering, vet vi at for eksempel mediene gjør det samme innenfor humanisering. De gjør det motsatte, nemlig ved å personifisere saker som de ønsker fokus på, selvfølgelig i den hensikt å selge aviser. Dette blir gjerne kalt «å gi en sak et ansikt». At forsvaret og mediene har benyttet påvirkningsmuligheten av dehumanisering og humanisering i årevis, mener jeg beviser at det er et område for store muligheter til påvirkning og holdningsdannelse i alle aldre.

Er målene om læring, resonnering og beslutningstaking så viktige for oss at de helliger midlene, nemlig voldsspillene? Jeg har kommet fram til at nytelsen ikke er verdt ulempene. Vi vet nok om bivirkningene nå!

Gå til innlegget

Jeg mener at å kjempe mot dehumaniserende tendenser blant barn og unge, må være hovedmålet for skole og barnehage, liksom målet om å redde liv er det i helsevesenet. Etter 22.juli, kom det fram i Gjørv-rapporten at norske etater og institusjoner har for mange mål å styre etter. Arbeidet blir altfor uoversiktlig, og for mye av tiden går med til å dokumentere planer og tiltak og å rapportere og kontrollere målresultat. I skolen er det overhodet ikke bedre, men det kommer ikke frem i en hverdag som mer eller mindre går av seg selv utensådramatiske avsløringer.

Etter 22.juli-tragedien ble det fremholdt i mange sammenhenger at også skoleverket måtte lære av tragedien, både når det gjaldt bakgrunnen for at det kunne skje, hjelpearbeidet underveis og tiltak i etterkant. Det jeg har hørt mest om i etterkant, er at hendelsen må inn i pensum og at elever må lære om demokrati og rasisme. Samtidig kommer det akkurat like mange rapporter om elever og foresatte som ikke føler seg hørt når de melder om mobbing og skoler som til og med på videregående nivå må ha egne vakter for å unngå mobbing blant elevene. Styringsideologien New Public Management styrer skolen som før gjennom sine juridiske avtaler, detaljerte skjemaer, mengder av planer og dokumenterte mål og kvalitetsvurderingssystemer. Kan man for eksempel vise til en mobbeplan, spiller det visst liten rolle om den korresponderer med det enkelteleven konkret opplever ute i skolegården. I det siste har vi også blitt formidlet at mange av mobbeprogrammene viser seg å ikke haden ønskede virkning.

Ut ifra disse, etter min mening, faktiske forholdene, mener jeg vi må gå mer drastisk til verks og jobbe mer på et holdningsetisk plan i skole og barnehage. Holdninger har plass innenfor selve menneskets disposisjoner og kan ikke henvises til skrivebordspapirer. Etikkprofessor Ivar Asheim sier at en etisk prosess inneholder holdninger på alle nivåer; fra forhåndsinnstillinger og etisk persepsjon, premisser for både teori og praksis, via holdninger i selve handlingen, som handling, og til premissleverandør for videre holdningsdannelse. Holdninger blir ikke bare dannet gjennom kunnskap, ved å lære om, men like mye gjennom følelser og identitet. Det er derfor vi må konsentrere oss om å lage sammenhenger for barna til å oppøve empati (følelser for andre) og identitet (tilhørighet). Det er vanskelig å mishandle og skade mennesker man identifiserer seg med. Dette kan oppnås gjennom bevisst fellesskapsbygging, relasjons- og dialogarbeid.

Dehumanisering er et fenomen, en holdning, som tydeligere har vist sitt ansikt, sitt potensiale og sitt resultat de siste par årene. Både 22.julimassakren, kriger og konflikter mellom folkegrupper og enkeltmenneskers overgrep mot hverandre, har etter min mening det til felles at dehumanisering har spilt en stor rolle for realiseringen av ugjerningene. Konsekvenser av dehumanisering ser vi mest av i hverdagslivet i form av mobbing og trakassering, fysisk og verbalt, ansikt til ansikt, men kanskje aller mest digitalt. Den eksplosjonsartede digitale utviklingen som har gjort mulighetene for dehumanisering mye større de siste årene, sier meg at tiden nå er inne for skolen til å gi dette høyeste prioritet.

Etater og institusjoner som har vært bevisst dehumaniseringens potensiale, er krigsskolene og mediene. De benytter i hvert fall disse menneskelige tilbøyelighetene, både positivt og negativt. Media har lang erfaring med å bevisst utnytte kunnskapen om menneskers evne til å reagere følelsesmessig på det de hører og ser om andre mennesker ut ifra graden av empati og identifikasjon. Avisene er avhengige av lesere for å få solgt aviser. Derfor må de jobbe mye med lesernes følelsesmessige tilknytning til historiene de vil formidle. De må formidle personene bak historiene de skriver om, gi sakene de ønsker å formidle et menneskelig ansikt for at de skal vekke interesse hos leserne.

Skolene som utdanner folk til krig, må benytte seg av effekter for å dehumanisere fienden slik at soldatene blir i stand til i neste omgang å kunne tilintetgjøre den. Her har jeg bevisst valgt å bruke ordet tilintetgjøre framfor drepe og fienden i istedenfor fiender. Det er for å illustrere den dehumaniseringsfremmende ordbruken. Man tilintetgjør en ting som ikke lever. Et levende menneske ville blitt drept, mens en av motstandernes soldater bare er en liten brikke, som i et puslespill, av Fienden, i bestemt form entall. 

Det er sannsynlig at Anders Behring Breivik brukte slikt vokabular om massakren han planla. Han brukte i hvert fall lang tid på å trene mentalt påå gjennomføre udåden blant annet ved bevisst dehumanisering av dem han hadde definert som fienden. Selv brukte han ordet avemosjonalisering, som sier noe om de følelsesmessige sidene i den tidligere omtalte holdningsetiske prosess. En av vår tids utfordringer, er at vi ikke lenger trenger gå på krigsskole for å få tilgang til dehumaniseringseffektene. Digitale spill får «trenings»-metodene rett inn på gutterommene i våre hjem.

På jenterommene er det de sosiale mediene som gjelder. Disse kan også fungere som dehumaniseringseffekter som innbyr til mobbing. Men noen ungdommer er selv bevisst dette fenomenet. To av dem har stilt disse interessante spørsmålene:«Er dehumanisering en naturlig eller patologisk psykologisk forsvarsmekanisme?»«Er twitterdekning av tragedier en invitt til dehumanisering?» Jeg kan ikke svare på noen av dem, men begge er interessante i forhold til det som skjedde etter 22.juli. Da ble Anders Behring Breivik selv utsatt for det samme som han hadde trent seg opp til, å se på fienden som ikke-mennesker. Det virket som om veldig mange trengte å distansere seg fra Breivik ved å kalle ham monster eller demon og å forlange dødsstraff. På nettet fortsatte en del polarisering med tydelige fiendebilder.

Jeg mener altså at dehumaniseringstendensene bør tas på alvor og minimaliseres i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag og fra første tegn. Det starter gjerne med klassifiseringer, kategoriseringer og symboliseringer. I skolen kan navn på grupper av mennesker bli brukt som skjellsord og enkeltpersoner bli utsatt for disse. Nulltoleranse for slike tendenser, tror jeg ville hatt like god virkning som mobbeprogrammer. Jeg hadde selv et barn hos en lærer som hadde nulltoleranse på det å kalle elever for annet enn sitt rette navn. Virkningen av denne nulltoleransen, mener jeg, smittet over på hele atmosfæren i elevgruppen. De behandlet hverandre med respekt. Selv pleier jeg å spørre elever hva deres mor kaller dem og holder meg så til disse navnene.

Jeg tror nemlig vi alle har lett for å gradere mennesker ut ifra hvem vi har mest medfølelse, empati med. For eksempel er det til tider en trend å kalle folk for du i stedet for navnet deres, eller «han der» eller «hun der». Fra en debatt på et dansk forum, har jeg klippet dette: «Samme prosess foregår også i hverdagslivet, hvor man opererer med begreper om hverandre, som kunder, klienter, pasienter, innsatte, utsatte, under- og overordnede, produsenter, forbrukere. Ja, alle de betegnelser som dehumaniserer, som tingliggjør. De gjør det lettere å sjuske, overse, tråkke på, utbytte, snyte, lyve, friste og lokke». En liten kuriositet blir det i sammenhengen at jeg ikke finner navnet på forfatteren, navnet som altså er vår største identitetsmarkør. Sånn kan det gå. Takk for meg!

Gå til innlegget

Etter eksorsismefilmen

Publisert nesten 7 år siden

Min agenda er altså at biskopene bør gå ut og offentlig be om unnskyldning for den skade Den norske kirke påførte unge mennesker med demonvirksomheten sin. Organisasjoner som Skolelaget f.eks. bør selvfølgelig gjøre det samme. Tenk på hvilke skjebner som kan ligge i kjølvannet etter virksomheten deres!

Ifølge Vårt Land hadde ikke Den Katolske kirken i Norge fått inn noen forespørsler om demonutdrivinger etter filmen om temaet som ble vist på NRK søndag kveld. Etter min mening er ikke dette særlig merkelig. Vi lever i år 2012 og har andre måter å forholde oss til våre eventuelle psykiske belastninger på enn å demonisere dem. Likevel tror jeg nok slike «befrielser» kan virke på liknende måte som en type mental teknikk der man manipulerer tankegangen sin til å bli kvitt fobier og manier etc. Men at virksomheten som vi så på filmen skal være i Guds regi, på samme måte som Jesus drev helbredelser av mennesker da han gikk på jorden, er heller vanskelig å bli fortrolig med.

Jeg så filmen på nettet mandag kveld og ble veldig opprørt etterpå. Men det var ikke filmen og innholdet i den som stod for provokasjonen. Filmen var etter mitt skjønn godt laget med nydelig filming både av natur og kultur fra flere steder i verden. Innholdet visste vi om fra før. Den Katolske kirke og norske misjonærer har lenge vært åpen på denne virksomhetens eksistens. Plagede mennesker i fattige deler av verden har fremdeles tradisjon for å demonisere uforståelige plager som det dessverre ikke finnes hjelp for i deres miljø. En demonutdriving er jo både gratis og kan kanskje ha tilstrekkelig mental virkning i et miljø der dette er akseptabelt og ikke tillagt noen skam å bli utsatt for. Den Katolske kirken mener også den plagede må gå en lang vei selv før det skal komme til en eksorsisme.

Det som imidlertid er mitt anliggende, hører verken hjemme innenfor Den katolske kirkens forordninger eller blant fortvilte, syke mennesker i fattige land, selv om det er ille nok. Mitt anliggende er hvordan demonutdrivinger har foregått, og kanskje foregår, i Norge, innenfor Den Norske kirke, frikirker og organisasjoner. Dette fenomenet har en mye større alvorsgrad enn det som ble vist på filmen og er det vi lettere kan gjøre noe med. Biskopene og andre kristne ledere må gå ut og beklage overfor de som tidligere har vært utsatt for slike overgrep og fordømme eventuell virksomhet som foregår i dag. De som ikke vil gjøre dette, bør stå mer åpent fram med at de går god for slik virksomhet og orientere om hvordan de går fram og hvilke prosedyrer de har.

Det som gjør den store forskjellen fra det vi så på filmen og på norsk virksomhet, er at de «besatte» i filmen hadde sterke helseplager, mente selv at de var besatt, oppsøkte eksorsistene meget aktivt og lever i et miljø der dette er mer naturlig og akseptert enn hos oss. Det de norske, friske ungdommene ble utsatt for på 70- og 80-tallet her hos oss, var av en helt annen kategori. De ble av voksne, kristne ledere fortalt at de var besatt av en eller flere demoner og ble utsatt for utdriving. Hva dette har gjort med resten av livet deres, kan man bare spekulere på. Jeg selv var ungdom på denne tiden, men i et miljø der jeg ikke vet om at noe slikt foregikk. Jeg vet imidlertid at hadde jeg blitt utsatt for noe slikt som demonutdriving, og ikke minst blitt fortalt at jeg var besatt av demoner, hadde dette preget og ødelagt mye i livet mitt.

Jeg har prøvd å få biskopen her jeg bor til å ta på alvor det som ofrene for demonpåstandene og -utdrivingene gikk gjennom i sine ungdomsår og konsekvenser for senere liv. Jeg har også prøvd å få ham til å ta ansvar for hvordan de samme har blitt behandlet i det kristne miljøet dersom de har brakt temaet opp på banen igjen. Jeg har ikke lyktes i mine bestrebelser. Han sendte riktignok noen Modumrådgivere for å snakke med partene hver for seg, men partene kom vel heller lenger fra hverandre etter den virksomheten. Min agenda er altså at biskopene bør gå ut og offentlig be om unnskyldning for den skade Den norske kirke påførte unge mennesker med demonvirksomheten sin. Organisasjoner som Skolelaget f.eks. bør selvfølgelig gjøre det samme. Tenk på hvilke skjebner som kan ligge i kjølvannet etter virksomheten deres!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1940 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1667 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1603 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1481 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 963 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere