Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen

Alder: 57
  RSS

Om Liv Kjersti

Følgere

KrFUs abort-floke

Publisert nesten 3 år siden

Formuleringen i programmet om at KrFU er «prinsipielt imot abort» er på kollisjonskurs med det nye vedtaket om at kvinnen har det siste ord.

Denne helgen vedtok ungdomspartiet KrFU, med knappe to stemmer­, at kvinnen skal ha det siste ordet i valget om abort. Oppmykningen av partiets gjeldende­ vedtak, skjer etter­ en lengre prosess der KrFU har sett seg nødt til å være med på en «moderniseringsbølge». Fylkeslederen i Akershus, Julia Sandstø, sto i spissen for den knappe seieren­, og kommenterte­ hendelsen slik til Vårt Land: «Dette er et betydelig steg i en retning der vi gjør KrFU til et ungdomsparti som kjemper for moderne saker.»

• Les også Olaug Bollestad: Ingen endring i KrFs abortsyn

Ved å ta dette steget gjør partiet­ det vanskelig for seg selv.

Ønsker KrFU å være moderne­, må de omfavne den medisinske­ utviklingen og fremme en politikk­ som tar hensyn til oppdatert forskning om fosteret. Siden­ loven om selvbestemt abort ble vedtatt for nesten 40 år siden, er det mye som har skjedd innen den medisinsk-teknologiske­ utviklingen. Vi vet at fosteret er så mye mer enn en celleklump. Hjertet slår etter 21 dager. Alle organer er på plass og i funksjon ved 12. uke.

Tilpasset. På alle andre samfunnsområder justerer vi lovgivningen slik at den er tilpasset vår tid. Det er derfor merkelig at loven­ om svangerskapsavbrudd er uendret og ikke har tatt inn over seg alle de nye oppdagelsene som er gjort i løpet av disse tiårene.

Det er flere grunner til at denne­ loven er utdatert. I 2014 ble det presisert at kvinner ikke kan ta abort etter 21 uker pluss seks dager­. Med den rivende­ teknologiske utviklingen­ mener­ vi grensen fortsatt er for 
høy.

Tvillingabortsaken er også et konkret eksempel på at loven­ trenger en overhaling. Det bør tydeliggjøres i abortloven at en graviditet handler om to fullferdige­ liv – kvinnen og fosteret­.

Vi i Menneskeverd er glad for at KrFU ønsker å satse på abortforebyggende tiltak som informasjon og veiledning til gravide som vurderer abort. I tillegg vil partiet jobbe for å bedre de økonomiske støtteordninger slik at flere og spesielt unge kvinner kan velge å beholde barnet­ de bærer. Dette jobber vi i Menneskeverd­ også for.

Når dette er sagt, er vi bekymret­ for ungdomspartiets­ overordede­ politiske linje på dette feltet­ når vi registrerer landsmøtets konklusjon. Formuleringen i partiprogrammet om at KrFU er «prinsipielt imot abort» er på kollisjonskurs med det nye vedtaket om at kvinnen har siste ord.

Hvordan kan disse to motstridende bestemmelsene stå side om side? Nå ser det nemlig ut som om KrFU anerkjenner dagen­s abortlovgivning. I dag har kvinnen det siste ordet i spørsmålet om abort før 12. uke.

Holdninger. Lover former holdninger. Noe som er lovlig blir fort moralsk akseptabelt. KrFU skaper problemer for seg selv når de nå programfester at kvinnen skal ha det siste­ ordet i spørsmålet om abort. Det er greit å innrømme at det er politisk­ umulig å endre abortloven slik situasjonen er i dag – men det er noe helt annet å legitimere en lov som strider mot det en alltid har stått for. Vi oppfordrer ungdomspartiet til fortsatt tydelig å tale fosterets sak. Det er ikke umoderne å mene noe annet­ enn majoriteten. Det er veldig nødvendig og modig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.09.2016

Gå til innlegget

Spørsmålet om aktiv dødshjelp fortjener en mer seriøs, balansert og virkelighetsorientert vinkling enn hva filmen Et helt halvt år byr på.

Filmatiseringen av den bestselgende romanen ”Et helt halvt år” av Jojo Moyes vises på norske kinoer. Nå ønsker flere aktører å sette søkelys på eksistensielle problemer som oppstår når mennesker ber om aktiv dødshjelp.

Romanen skildrer en tragisk, men romantisk kjærlighetshistorie mellom bygdejenta Louisa Clark (27) og rikmannen William Traynor (35). I 2007 skulle livet hans forandre seg totalt da han en morgen blir påkjørt av en motorsykkel på vei til jobb og pådrar seg en ryggmargsskade så han blir lam fra halsen og ned. Etter mislykket selvmordsforsøk bestemmer Will seg omsider for å kontakte selvmords-klinikken Dignitas i Sveits. I et desperat forsøk på å endre sønnens mening, ansetter foreldrene den fargerike og sprudlende hjelpepleieren Louisa, som uvitende om de tragiske omstendighetene, takker ja til et seks måneders vikariat. Man håper hele tiden at Will vil ombestemme seg, til tross for at han lever et svært begrenset liv med mye smerter og plager, men det gjør han altså ikke. 

Stimulere til debatt

”Et helt halvt år” tar opp et viktig tema og kommer trolig til å bli en mye besøkt kinofilm denne sommeren. Den vil etter all sannsynlighet trekke både kvinner og menn til kinosalene. Bare boken har blitt lest av våre seks millioner på verdensbasis. Her i Norge er den lest av over 600 000. Oppskriften for en vellykket kjærlighetsfilm er fulgt til punkt og prikke. Pene mennesker, sorg, kjærlighet, lykke og død. Med andre ord er pathos-faktoren høy. Likevel er det grunn til å sette søkelys på budskapet som ligger som en mørk undertone. For bak den fremskridende kjærlighetsrelasjonen mellom Will og Louisa lurer temaet aktiv dødshjelp. Er det greit å forkle en særdeles vanskelig tematikk med følelsesladde kjærlighetsscener uten at publikum får delta i en refleksjonsrunde? 

Verken Menneskeverd eller Ødegård ønsker å gå til angrep på verken forfatter eller regissør, men ønsker å sette fokus på budskapet i filmen og stimulere til etisk refleksjon, debatt og opplysning. Hvilke signaler sender denne filmen til trafikkskadde, funksjonshemmede og alvorlig syke mennesker som sliter med selvmordstanker? 

Ifølge Verdens Helseorganisasjon utgjør funksjonshemmede rundt 15 prosent av befolkningen. Det er med andre ord en stor gruppe av befolkningen. Å knytte dem tett opp mot et budskap som signaliserer at selvvalgt død er best for alle berørte parter – slik filmen kommuniserer, er det stikk motsatte av de holdninger vi ønsker å signalisere. Å fremme tanken om likeverd og inkludering kan aldri gjøres med et budskap som etterlater et sterkt inntrykk av at funksjonshemmede er en byrde for samfunnet. 

Er det modig å be om aktiv dødshjelp? 

Da filmen ble vist på kino forrige uke i Storbritannia, demonsterte organisasjonen ”Not dead yet” utenfor lokalene. De pekte på at filmen signaliserer tydelig at funksjonshemmede kan bli en byrde for samfunnet og at man ikke lenger har noe å leve for, hvis man opplever å bli frarøvet fysiske funksjoner. Under emneknaggen #liveBoldly har det florert av twitter-meldinger der mange funksjonshemmede har imøtegått budskapet om at det ville vært mer modig av dem å avslutte livet sitt enn å leve det fullt ut. En skriver følgende: ”Is beeing dependent on others really so bad that the only viable solution is death?” Det er tankevekkende tale fra noen som vet hvordan det er å leve med en funksjonsnedsettelse, men som fastholder at livet likevel er meningsfylt og givende. 

Menneskeverd og Handikapforbundet har nå lansert en Facebook-kampanje som heter ”Et helt halvt år” - Er dødshjelp et modig valg? Her oppfordrer vi kinogjengere og interesserte til å delta i en viktig debatt om hvordan populærkulturelle filmer som ”Et helt halvt år” bidrar til å forenkle tunge etiske problemstillinger som aktiv dødshjelp. Både funksjonshemmede som gruppe og enkeltindivider, og ikke minst spørsmålet om aktiv dødshjelp fortjener en mer seriøs, balansert og virkelighetsorientert vinkling enn hva denne filmen byr på.

 

Teksten er skrevet i samarbeid med Lars Ødegård, tidligere generalsekretær i Norges Handikapforbund, markant forkjemper i kampen for funksjonshemmedes rettigheter, og rullestolbruker. Først publisert i Dagbladet 8. juni. 

Gå til innlegget

Vi er faktisk for kvinners helse!

Publisert over 3 år siden

Som jordmor av yrke er jeg opptatt av hvordan vi på best mulig måte kan styrke kvinner og barns helsesituasjon i utviklingsland der dessverre altfor mange dør under graviditet og fødsel.

Gro Lindstad, leder for FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål), beskylder meg i et innlegg på Verdidebatt (19. mai) for å være kritisk til at blant annet Norge bedriver ”abortmisjon” i land der mødredødeligheten er høy, og at dette er sammenfallende med å svekke rettighetene til kvinner. Det er viktig å presisere at jeg for det første ikke brukte dette begrepet. Ønsker Lindstad å kritisere mine uttalelser, er det viktig å ikke tillegge andre begreper eller ord som faktisk ikke ble sagt. At jeg blir satt i bås med konservative og religiøse krefter som ønsker å hindre kvinners kontroll over egen kropp, er heller ikke en ”fair” betegnelse. Det er en beskrivelse vi ikke kjenner oss igjen i. Menneskeverd er opptatt av bioetiske problemstillinger og er ingen religiøs organisasjon. Vi argumenterer allmenetisk i det daglige informasjonsarbeidet vårt.

Som jordmor av yrke er jeg opptatt av hvordan vi på best mulig måte kan styrke kvinner og barns helsesituasjon i utviklingsland der dessverre altfor mange dør under graviditet og fødsel. Verdens helseorganisasjon (WHO) opplyser at hver dag, året rundt, dør om lag 830 kvinner, enten på tampen av graviditeten eller etter fødselen. 99 prosent av dødsfallene finner sted i utviklingsland. Hvordan tar vi tak i dette problemet på best mulig måte?

Jeg tror både satsning på utdanning for kvinner, større tilgang til prevensjon og økt helsehjelp i svangerskapet, samt fokus på å redusere barseldød, bør være viktige prioriteringsområder for oss som givernasjon. Løsningen på lang sikt bør være å fortsette med det gode forebyggende arbeidet, slik at kvinner virkelig får økte rettigheter og kontroll over egen kropp, som Lindstad beskylder meg og andre for å være mot.

Gå til innlegget

Stengt dør hos Høie

Publisert over 3 år siden

Vi ville overlevere 20.000 underskrifter mot fosterreduksjon. Aldri før er vi blitt nektet et møte med en helseminister. Det kan virke som åpenheten testes når sakene oppleves ubehagelige.

Nærmere 20.000 mennesker har signert oppropet «Nei til fosterreduksjon», en underskriftsaksjo som Menneskeverd dro i gang tidligere i vår, men helse- og omsorgsminister Bent Høie vil ikke møte oss for å ta imot underskriftene. «Send dem i posten», er beskjeden vi får.

Aldri før har vi blitt nektet et møte med en helseminister. ­Demokratiet og den nære forbindelsen det norske folk har til våre folkevalgte er et gode – men det kan virke som åpenheten testes når sakene oppleves vanskelige eller ubehagelige.

Til Stortinget. Menneskeverd startet oppropet mot fosterreduksjon i begynnelsen av mars, etter at lovavdelingen i Justisdepartementet slo fast at abort av friske tvillinger før 12. uke i svangerskapet er innenfor dagens lovverk.

Målet med oppropet var å få helse- og omsorgsministeren til å sende saken til grundig ­behandling i Stortinget, i likhet med ­andre saker av tilsvarende etiske dimensjon.

Da abortloven ble formet for 40 år siden, var ikke foster-
reduksjon medisinsk mulig. Det er svært spesielt at loven nå skal romme en prosedyre som ikke var teknisk mulig da loven ble vedtatt, uten å behandle saken slik man vanligvis gjør med endringer i lover. En slik sak krever god medisinsk utredning og ­alvorlighetsgraden tilsier at den fortjener bedre enn å bli behandlet av jurister alene.

Nær 20.000. På syv uker har oppropet fått i underkant av 20.000 signaturer fra hele landet, både digitalt og på papir og det har vært stort engasjement i sosiale medier. En slik respons fra grasrota viser at mange ­reagerer sterkt på at foster­reduksjon nå tillates i Norge.
Oppropet har fått støtte både fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, samt medisinetikere og forskere. Barnelege og medisinsk forsker, Ola Didrik Saugstad, skrev følgende i en kronikk i Morgenbladet 26. februar:

«Er fosterreduksjon forenlig med en medmenneskelig og bære­kraftig kultur? (…) Reduksjon av tvillinger til ett foster gir ingen medisinske gevinster for det gjenlevende fosteret. I noen tilfeller kan metoden utløse svært for tidlig fødsel hos det gjenlevende fosteret. Det er en stor tragedie når det gjenlevende barnet fødes for tidlig og utvikler skader på grunn av inngrepet.»

Ikke mulighet. Menneskeverd tok kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet allerede før påske med forespørsel om å få overlevere alle underskriftene til helseminister Bent Høie personlig.

Etter en god stund fikk vi svar at ingen i politisk ledelse hadde mulighet til å møte oss, på tross av at et slikt møte ikke behøvde å ta mer enn cirka ti minutter. Per telefon fikk vi beskjed om at de ønsket å få underskriftene sendt i posten.

I forrige uke fikk vi følgende beskjed på SMS fra helseminister Bent Høies politiske rådgiver, Fredrik W. Gierløff: «Vurderer det slik at å imøtekomme intensjonen deres vil kreve endringer i abortloven. Det er det ikke aktuelt for regjeringen å foreslå. Rett adressat for underskriftene deres mener jeg derfor er Stortinget.»

Ansvaret skyves altså over fra helseministeren til helse- og omsorgskomiteen i Stortinget.
Vi mener at helseministeren må ta ansvar for de vurderingene som han ba lovavdelingen i Justisdepartementet om å gjøre i denne saken. Vi hadde forventet en tøffere helseminister som våger å ta en slik drøftelse høyt og i det åpne rom – av respekt for sakens kompleksitet.

Politikere er valgt for å drøfte de mindre populære sakene like mye som de som gir politisk symbolgevinst.

Skuffende. Det er skuffende at man ikke skal få gehør fra politisk ledelse i HOD for å ytre sin mening om fosterreduksjon. At nesten 20.000 mennesker ­heller skal møte en stengt dør ligner ikke den imøtekommende helse­ministeren vi har truffet ­tidligere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.4.2016

Gå til innlegget

Justisdepartementet har klarert for helse- og omsorgsminister Bent Høie at fosterreduksjon er innenfor dagens lovverk. Nå setter Menneskeverd i gang et opprop som skal få helseministeren til å endre kurs.

I 2014 fortalte NRK at abortlovgivningen var uklar om hvorvidt det var tillatt å abortere en frisk tvilling eller ikke. Bakgrunnen for denne forvirringen var at det kom frem at flere kvinner reiste til utlandet for å gjennomføre en såkalt fosterreduksjon. I tillegg kom det frem at praksisen også forekom i Norge. Fra 2002 til 2014 ble det utført 39 fosterreduksjoner her i landet. Da saken kom opp, lovte Helse- og omsorgsminister, Bent Høie, å ta dette videre. Nå, to år senere har lovavdelingen i Justisdepartementet vurdert at lovgivningen åpner opp for en slik praksis også før 12. uke i svangerskapet.

Flere leger og helsepersonell er skeptiske til praksisen. Overlege ved St. Olavs Hospital, Birgitte Heiberg, har tidligere uttalt at hun er skeptisk til prosedyren fordi man ikke kan se noen medisinsk gevinst av dette. Tvert i mot utsetter man det gjenværende barnet i magen for fare ved at abortrisikoen øker, mener hun. Til NRK sier hun at: – Vi kan vanskelig anbefale noe som ikke har medisinsk gevinst. Inngrepet medfører en risiko på 15 prosent for at det gjenværende fosteret blir spontanabortert. Det er et tungtveiende argument mot selve praksisen.

Et annet viktig moment er at slike svangerskap som dette i utgangspunktet er planlagt, man ønsker jo å beholde den ene.  Det som var intensjonen til abortloven da den kom i 1975 – har blitt helt fordreid da det ikke var teknisk mulig å gjennomføre en slik prosedyre uten å skade det ene fosteret. Fra å velge abort i en nødvergesituasjon, har man nå endt opp med å velge bort et barn på grunn av bekvemmelighetshensyn. Her har lovavdelingen tatt et altfor stort sprang. Når vi i tillegg vet om den reelle faren for det andre fosteret, må vi spørre oss selv om det er etisk forsvarlig å sette livet på spill for ett eller flere i utgangspunktet friske foster for å lette på arbeidsmengden?

Menneskeverd mener at flere enn jurister og politikere nå på banen i denne saken, og ber om at medisinskfaglige instanser blir inkludert. I tillegg bør en slik sak, som i utgangspunktet er en dypt etisk kompleks sak, utredes i Stortinget, som andre saker med samme karakter. Derfor har vi satt i gang et opprop som har som siktemål å samle inn underskrifter som skal gi økt oppmerksomhet på den forenklede formen for behandling som saken hittil har fått.Hvordan kan helseministeren godta en slik forenklet behandling og dermed la denne uhyggelige praksisen bli et tilbud?

Ettersom samfunnet og den medisinske utviklingen går fremover, er vi nødt til å ha et lovverk som følger tiden slik at ikke godtar utilsiktede prosedyrer som kan lede oss på gale veier.

Bli med og signer på oppropet du også – og la oss få helseministeren til å endre kurs.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5188 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3173 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2338 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1780 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1757 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1740 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1676 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere