Lise Tostrup Setek

Alder: 71
  RSS

Om Lise Tostrup

Prostiprest i Den norske kirke i Oslo domprosti. Sosialdemokrat

Følgere

Forfatteren Edvard Hoem er som kommandør av St. Olavs orden blitt intervjuet av Ole Torp i NRK TV. Hoem viser sin evne til selvstendig tenkning; heldigvis.

Hva er viktigst i livet? Edvard Hoem med sine 100 reisedager rundt til småsteder i Norge, får kontakt med hva som er avgjørende i livet: å ha et arbeid å gå til, å kunne transporteres raskt til sykehus om det skulle trengs, å ha råd til ferge og flyreiser når avstanden til arbeidsplassen er lang. Slik besvarer Edvard Hoem Ole Torps utspill om hva som er viktigst. Edvard Hoem er velsignet jordnær. Han løfter vekk de luftige frasene, men tunge for enkeltindivider om hvordan man bør ha  fly-skam, at alle må kreve at oljekranene skal stenges pr. omgående; uten å tenke på hva verdens rustningsindustri bidrar med i luftforurensning og hvordan andre oljeland vil tjene seg rike på langt mer "skitten" olje og gass enn den norske. Han gir rom for tvil innfor vår tids vanskelige problemstillinger.

(Hoem redegjorde klart hos Ole Torp for at han for lengst har tatt avstand fra sin tid i AKP-ml som ungdom, hvor hans utgangspunkt var motstanden mot U.S.As rolle i Vietnam- krigen og motstand mot ECC/EU.) 

Det gjør godt å lytte til en på venstresiden som våger å være litt ukorrekt politisk også i de store problemstillinger vi baler med i dag. For nytenkning uten overforenklede slagord trengs. Her trengs mer rolig, eftertenksom samtale både i det offentlige rom og i de politiske tankesmier.

Romanene om slekt og utvandring føyer Hoem inn det det allmenne perspektiv: slekters gang. Med en far som var emissær, fikk Edvard i oppveksten når far kom hjem, krøpet opp på fars fang. Edvard kunne spørre og grave om hva faren visste, bl. a. om slekten.  

Samtidig vedstår den voksne forfatteren seg at møtet med radikale prester i Nicaragua åpnet en form for kristendom for ham som var til å leve med. I salmetekstene til Hoem: 11 stykker i Norsk Salmebok 2013 tegnes bl. a. fra den teksten han skrev i 1983: "Eit lite barn voks opp til mann og sa at han var Gud. Han levde slik som andre, han, og såg heilt vanleg ut" ( nr. 740) et bilde av Gud nedenifra. I andre salmer er dette sammenknyttet med lovprisningen av natur og klima her i nord, som Gud har gitt.  

Mot slutten av intervjuet fremsatte Edvard Hoem, i tilslutning til Bjørnstjerne Bjørnson som han har skrevet 4 bind om, en visjon om et fortsatt demokratisk Norge, tuftet på det beste fra den franske revolusjon og med en litteratur smidd i et moderne nynorsk, slik han selv så utmerket har mestret.


Gå til innlegget

Professor Marius Mjaaland og flere har hatt innspill til dokumentet om dåp som bispemøtet ønsket at prestene skulle lese opp i kirkene i forbindelse med en gudstjeneste.Siden den enkelte prest primært er forpliktet på sitt ordinasjonsløfte, slik Roald Iversen hevder, bør man hilse velkommen en offentlig samtale om dåpens relevans i menneskers liv i dag.

Dåpen er selve den handling og livshendelse som er grunnleggende for kristent liv. Det er en handling der Gud lar sin Hellige Ånd forene seg med vannet som helles i døpefonten, slik at den som døpes forenes med Jesu død og reises opp til liv og håp i kraft av Jesu Kristi seierrike oppstandelse. 

Professor Marius Mjaaland fikk i sitt innlegg klart frem dåpens avgjørende og dramatiske karakter og kjærlighetskraften som er sterkere enn døden. 

Det blir tydeligere og tydeligere for meg at mennesker som søker hen til Den norske kirke, har en lengsel henimot et møte fylt av hellig alvor. Man bommer i den offentlige drøftelse av kristendom om den blir preget av tilstivnet ordvalg, flisespikkeri eller bruk av ord og uttrykk som bare noen få kan begripe. Det er ikke stilling og status som teller, men saksinnholdet  det gjelder!

Siden Den norske kirke er frakoblet den norske stat siden januar 2017, og samtidig fortsatt er en folkekirke, er det særdeles viktig at samtalen om hvordan man tilbyr tilhørighet på forskjellige måter blir åpen og lyttende.

I denne sammenheng bør bidrag både fra leg og lærd ønskes velkommen.





Gå til innlegget

Støtt opp om presten!

Publisert rundt 1 år siden

Slitasje på presten i Den norske kirke er velkjent. Mange har "møtt veggen." Anne-Inger Lunner beskriver sitt dilemma med å prioritere presist. Hvordan skal menighetsråd, proster og biskoper tilrettelegge så prester kan leve livslangt i det løfte de gav i ordinasjonen på å skulle" forkynne Ordet og forvalte ­sakramentene etter den nåde Gud vil gi meg"?

Svar til Anne-Inger Lunner sitt innleg Slitasje på presten

Hvis de som er ansvarlige for personalpolitikken i Den norske kirke kan være villige til nytenkning, kan muligheter åpne seg. "Å forkynne Ordet" er naturligvis prestens primæroppgave, men det behøver ikke å bety at presten alltid skal gjøre det alene. De aller fleste menighetsråd bør kunne sørge for at mint 3-4 personer danner en gruppe rundt presten. I en av de første ukedagene settes det av en times tid, hvor man uformelt samtaler om søndagens prekentekst. Det er meget sunt for enhver prest å få innspill på hvordan andre oppfatter søndagens tekster og kan kanskje til og med få tips til salmer. 

Dernest burde det ikke være slik at presten må og skal preke ved hver bidige gudstjeneste presten har ansvar for. I svært mange områder i Norge finnes det personer som har solide røtter i kristen kunnskap og som er rike på troserfaringer. De kan være deltagere i en type samtale-preken. Da bør  det settes av litt tid til å prøve seg frem i begynnelsen, og sjekke at høytaler osv. fungerer.  Eller man lar simplthen en legperson preke. Hvis man benytter seg av en slik mulighet f. eks. 2 -3 ganger i halvåret, ville man kunne gi presten litt "prekenhvile", selv om presten er liturg. Dessuten vil presten få oppleve å være i et fellesskap, som kan gi inspirasjon og åpne muligheter for å formidle kristendom i andre sammenhenger enn de tradisjonelle. Det er mange utfordinger for prestene; slik Anne-Inger Lunner, skriver. Mange savner å lese solid teologi på digitale plattformer. Andre: ungdom som gamle, vil bli svært glade for å samtale med en prest som tar seg tid til å lytte, være nær. Når presten har overskudd og tid til å delta litt i det lokale forenings- og kulturliv, åpner det seg nye dører hvor fornyelsens vinder kan blåse. 

Gå til innlegget

Møte med brente barn

Publisert rundt 4 år siden

Den kjærligheten som er sterkere enn døden, vil i visse situasjoner kunne strekke seg og måtte bryte regler og grenser, for Guds nådes skyld.

Et ordtak lyder: «Brent barn skyr ilden». Noen mennesker kan oppfatte­ visse (også sentrale) kristne ord som klissete kristelige på grunn av erfaringer som er gjort. De er blitt religiøst forbrent i sin fortid.

Når det skal arrangeres gravferd kan dette bli særlig problematisk, siden det er en situasjon hvor de fleste oss er spesielt sårbare. Det er min erfaring etter 
38 års tjeneste i Oslo bispe­dømme med svært mange gravferder.

Møte mennesker. Jeg leser intervjuet med kollega Arvid Steinum, ordinert prest og daglig leder av Alpha gravferdsbyrå (Vårt Land 5. mars). Jeg opplever at han søker å komme mennesker i møte i en tid og på en slik måte at Den norske kirke forblir en folkekirke.

Steinum er opptatt av «at Den norske kirke må bli bedre på å møte mennesker på nye arenaer­ og på den måten nå ut med det kristne budskapet». Akkurat hva vi er ordinert til. Bispe-
møtet har drøftet visse aspekter på sitt møte i februar.

Påfallende er det at Vårt Land benytter betegnelsen «såkalt» foran privat prestetjeneste. Det gir en nedsettende assosiasjon. I Bispemøtets sak 2/16 står det kun privat prestetjeneste.

Høyt ut. Kollega Sunniva Gylver går høyt (for høyt?) ut i sitt innlegg (Vårt Land 9. mars «Da svikter vi, Steinum». Hun «forstår og deler hans motivasjon»...men sier at hun er «dypt uenig» med ham.

Hun mener at i et sekulært samfunn vil vi som prester ­«indirekte kommunisere et ­annet budskap» enn det kristne. I et sekulært samfunn vil vi da kunne oppleves å legitimere at kirken ikke har noe å si som skiller seg fra det andre ville kunne si. «Men det har vi.» Ja, det har vi, men argumenterer Gylver her mot en stråmann?

Steinum vikler seg dessverre inn i et vanskelig felt ved å bruke­ betegnelsen livssynsnøytrale sermonier, i stedet for departementets betegnelse: livssynåpne. Jeg prøver å lese Steinum velvillig og tenker at han uttaler seg fra sin posisjon i Stavanger, for han sier at «Vi er alle medlemmer av den samme kirkefamilien. Men jeg kan selvfølgelig ikke proklamere et annet religiøst budskap enn det kristne,» understreker han.

Dette viser hvilken anner­ledes setting og horisont Steinum tenker i enn den som Sunniva Gylver og jeg i bydel Gamle Oslo har bred erfaring fra. Vi kan ikke overse at dette vil bety ulik pastoral-teologisk refleksjon og strategi.

LES OM biskopen som kaller Steinum inn på teppet

Påfallende. Påfallende er det at Vårt Land feller en dom over Steinum: biskopene deler ikke hans oppfatning. Har biskopen i Stavanger samtalt på en slik måte med Steinum at han har gått ut med et offentlig votum i saken? Jeg trodde at den slags fryktskapende gapestokk ikke lenger var Vårt Lands linje.

Når det gjelder spørsmålet 
om gravferdens form og innhold, er ordbruken vesentlig. Ordet 
seremoni kan lett gi assosia­sjoner til det rent formelle: noe som blir utført på rett måte, og så ferdig med det.

Den liturgiske boken heter Gravferd, en meget velvalgt ­betegnelse. Bokens innhold ­viser hvordan vi i den kristne-humanistiske, luthersk evangeliske kulturtradisjon utfører «rite de passage» (overgangsrite) ved et menneskes bortgang.

Presten er hovedliturg, og de tilstedeværende kan hvile i gangen i det hele. Det utføres en ­liturgi – folkets gjerninger i visshet om Guds nærvær. Faste ledd gir forutsigbarhet, trygghet og rommer slitesterke formuleringer.

Derfor bør nok gravferdsliturgien være nasjonalt fastsatt, og være lik for «kong Salomo og Jørgen Hattemaker».

Sang. Personlig oppfatter jeg alle kirkelige handlinger som gudstjenestelige. Det vil være ønskelig om gravferdsliturgien fikk et liturgisk, mulig sangbart enkeltledd mellom prest og 
menighet. Da ville gravferds­liturgien peke tydeligere inn mot høymessen.

Gudstjeneste er for meg hjerte­t i kirkelegemet, som pumper friskt blod! La oss bevare hjertet (Ordspråkene 4, 23) og sørge for en god hjertehelse i Den norske kirke.

Samtidig vil alltid den kjær-ligheten som er sterkere enn ­døden, i visse situasjoner kunne­ strekke­ seg og måtte bryte ­regler og grenser, for Guds nådes 
skyld.

 FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. MARS 2016

Gå til innlegget

Oppfatning av seksualitet

Publisert nesten 10 år siden

Allerede på 300-tallet e. Kr. begynte kirken rundt Middelhavet  å operere med at det var bedre med uskyld (virginitet) både for menn og kvinner. Denne uskyld sprang ut av forskjellige kilder i antikken, bl. a. fordi greske, frie menn foretrakk seksuelt samkvem med menn, mens samleie med kvinnen man gifte seg med hadde den hensikt å sikre en arving for eiendom (enten gods på landet eller stor bolig i byen). Denne praksis avspeiles i Symposion, og lot seg ikke utrydde så lett. Dessuten hadde man fra Egypt og den syriske ørken ørkenmødre og fedre som bedrev en type ekstrem kroppsdisiplinering som står i kontrast til den jødisk-kristne arv hvor seksualliv, kvinners graviditet og barnefødsler ble priset. Den tidlige kirke regnet kroppen som tempel for Guds hellige ånd, og at seksuallivet også ble helliget ved Guds ord og bønn; som en stor gave, slik etterkommere var vel ansett (dog særlig gutter, som hadde arveretten). Man var en liten gruppe, trengte å bli mangfoldige.

Kvinners virginitet hadde naturligvis med menns usikkerhet i forhold til farsskap å gjøre. De fleste kontrollmekanismer fra menns forhold til kvinner stammer fra dette opplagte faktum.

Med den banebrytende nye erkjennelse som kvinners reproduktive autonomi skaper, vil kultur og religiøse uttrykk etterhvert måtte finne nye metaforer som er sakssvarende.

Vi lever på en klode hvor overbefolkning truer og millioner lever i ekstrem fattigdom. Dette bør alle mmenesker av god vilje ha for øye så vi kan søke å fremme en ansvarlig etikk, også  en seksualetikk som er både realistisk og adekvat for vår globale situasjon. 

Mot et slikt bakteppe blir det både trist og skremmende at Den katolske kirke har systematisert en type seksualforakt som kan lede til dobbelmoral og kriminelle akter i et hermetisk lukket rom.

Vi venter fortsatt på enda mer radikal utlufting og offentlig debatt fra Den katolske kirkes lederskap, slik at det gode økumeniske samarbeid vi har i Norge ikke tar skade av dagens meget triste tilstand i vår "storesøster"kirke. 

Lise Tostrup Setek

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere