Lise Tørnby

Alder:
  RSS

Om Lise

Følgere

Den farlige aborten

Publisert 10 måneder siden

Det kan oppleves «farlig» å snakke om abort i Norge, men vi må ikke glemme at for kvinner i store deler av verden er spørsmålet om abort knyttet til reell livsfare.

I mange av NMS (Det Norske Misjonsselskap) sine samarbeidsland utgjør illegale aborter en stor helserisiko. På Madagaskar blir en tredjedel av unge jenter i alderen 15 til 19 år gravide. De viktigste årsakene er tidlige ekteskap, prostitusjon, fattigdom og voldtekter. Uønskede svangerskap setter både morens og barnets liv i fare, spesielt når mor er et barn selv. Verdens helseorganisasjon estimerer at 21,6 millioner kvinner på verdensbasis gjennomfører utrygge aborter hvert år, og at 47 000 kvinner dør som følge av dette.

NMS verdsetter biskopenes initiativ til en fornyet samtale om abort og de ulike moralske og etiske dilemmaene knyttet til det. Men vi må ikke glemme det internasjonale perspektivet.

Spørsmålet om abort er stort. Det er større enn uttalelsen fra biskopene i Den norske kirke (Dnk). Det handler om liv og død, om livets begynnelse og slutt – og hvem som har rett til å bestemme over det.

NMS og Dnk er begge aktører i et internasjonalt kirkelig landskap. Vi samhandler aktivt med våre søsterkirker i den verdensvide kirke om ulike prosjekt, tema og problemstillinger. Vi står sammen i kampen mot fattigdom og urett, og i arbeidet om å bringe det glade budskap videre til det enkelte menneske over hele jorden. Å være en internasjonal kirkelig aktør forplikter.

Vi oppfatter biskopenes utsagn om at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», som helt grunnleggende i denne debatten. Det samsvarer med NMS sitt policydokument om kjønn der det står at «NMS regner ikke fosteret som en del av kvinnens kropp, men som et eget individ med egne rettigheter».

Spørsmålet om abort må imidlertid også ses i sammenheng med kvinners levekår. Av all inntekt i verden tjener kvinner kun en tidel og eier kun én prosent av all eiendom i verden. Kvinnekonvensjonen slår fast at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp, men millioner av kvinner mangler muligheten til prevensjon. Dette, sammen med problemer som voldtekt, prostitusjon og tvangsekteskap, viser at kvinners rett til å bestemme over egen kropp ofte er svært begrenset. Derfor er fattigdomsbekjempelse og arbeid med kvinners rettigheter viktig for å få ned aborttallene i verden.

Det er utfordrende å finne fullgode alternativ til dagens abortlov. Det måtte i så fall være en ordning med obligatorisk rådgivning mellom kvinnen og en autorisert fagperson. Utfordringen i Norge er også at abort fremdeles er vanskelig å snakke om.

Kanskje vi i kirken må bli flinkere til å snakke om de grunnleggende strukturelle problemene som fører kvinner inn i en vanskelig situasjon? Vi tror også at samtalen om abort med fordel kunne vært mer nyansert og kunnskapsbasert. Møtet med aidsepidemien i de afrikanske kirkene har gitt dem erfaringer i å snakke om seksualitet og skam i kirkelig sammenheng som vi i Norge med fordel kunne lære av. Kanskje kan økt åpenhet om abort føre til at kvinner opplever seg ivaretatt i kirke og samfunn på en slik måte at de velger å bære fram barnet sitt?

De fleste er enige om at aborttallene må ned. Veien dit er det delte meninger om. Det viktigste vi kan gjøre, er å snakke om temaet og på den måten bryte tabuet og tausheten. I samtalene som oppstår må vi – spesielt mennene – våge å lytte til kvinners fortellinger og bidra til å bryte ned skammen og fremme forsoning. Som kirke og kristne organisasjoner har vi et ansvar for å forkynne forsoning og nåde. Jesus forsoner oss med Gud, hverandre og oss selv - det gjelder også abort og alle de feilgrep som er gjort i den forbindelse.


Generalsekretær i NMS, Jeffrey Huseby

Ass. generalsekretær i NMS, Lise Tørnby

Gå til innlegget

Å lede det er å lære

Publisert 10 måneder siden

Vi er lei oss for den støy som er skapt i og rundt NMS ved inngangen til 2019. Vi ser samtidig verdien av kritikken som er kommet og den kjærlighet som vi leser inn i den.

I forbindelse med all uro i NMS og NMS Eiendommer AS ved inngangen til 2019 har det vært skrevet mye i kristen dagspresse. Journalistene har gjort jobben sin og pekt på kritikkverdige forhold. I tillegg har flere kommentatorer og samfunnsaktører vært på banen og gitt sine analyser.

Åste Dokka i Vårt Land peker på utfordringen mellom markedskrefter og misjon. Høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, Gunnar A. Nordby understreker at endringsprosesser i menighet og misjon ikke kan gjennomføres på samme måte som i en bedrift. «Å involvere medlemmene slik at de har reell innflytelse er avgjørende for å lykkes», sier han.


Nye generasjoner må engasjeres

Slik vi leser deres kommentarer er de begge skrevet i kjærlighet til NMS og den store utfordringen norsk misjon står overfor. Misjon er ikke lenger en folkebevegelse, og NMS har ikke lenger en forening i hver skolekrets. Likevel er det fortsatt slik at veldig mange har en bestemor, mor eller tante med et brennende misjonshjerte og strikkende hender som ber for misjonen.

De mange gjenbruksbutikkene til NMS over hele landet, har fått en stor plass i våre hjerter. Det samme tror vi at ønsket om å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet har. Vi er glade for å se at stadig flere ungdommer lar seg engasjere via Hald Internasjonale Senter og via ettåringstjenesten. Men vi trenger flere og nye former for deltakelse. Nye generasjoner må utfordres og engasjeres, slik at misjonsflammen til de første ildsjelene bæres videre.


Nødvendig med endring

I 2013 gjorde Agnes Aboum, leder av Kirkenes Verdensråd en studie for NMS hvor hun nettopp så på misjon og misjonærrollen i en ny tid. Hun understreker at dersom NMS ikke gjør radikale grep og endrer sin misjonsforståelse og praksis betydelig, står organisasjonen overfor et potensielt stup. Kilden og kraften til å gjøre nødvendige endringer må NMS finne i den verdensvide kirke – ikke minst hos våre søsterkirker i det globale sør.

Siden den gang har NMS langt på vei vært i endring. I det globale arbeidet er vi bevisste på at all misjon starter med Jesus og eget trosliv. Og så sier vi at NMS ønsker å bidra til å skape en ny misjonsforståelse. Vi ser ikke lenger misjon som bevegelse fra nord til sør, men som bevegelser på tvers i den verdensvide kirke der alle har noe å gi og noe å få. Endringene i utenlandsarbeidet til NMS har de to siste årene vært radikale, men nødvendige. Vi ser at vi nå jobber på nye måter, måter som i større grad involverer og engasjerer våre partnerkirker over hele verden. Vi gir fra oss makt og innflytelse. Vi søker dialog og samspill. Det gir ringer i vann av gode resultat.

Omstilling og endring må til for å børste støv av misjonstanken. Å endre er ingen enkel sak, i alle fall ikke om man ønsker å endre handlinger og organisasjonskultur. Det tar tid og det krever forstand. Det må skapes forståelse for endring, – og en må tilrettelegge for gode prosesser.


Nedskjæring

Midt i denne prosessen er NMS dessverre kommet i en situasjon der en nedbemanning var umulig å unngå. Svikt i testamentarisk gaver i 2018 førte til at 11 personer har mistet hele eller deler av sin stilling. Det er smertefullt og trist å miste gode medarbeidere. Denne gangen har det gått utover medarbeidere i oppfølgingsarbeidet i regionene, og noen teknisk/administrative stillinger ved hovedkontoret. Det vil bli en krevende tid fremover, og vi må nå arbeide og legge til rette for at frivillige tar et enda større ansvar.

Når endringene i NMS og NMS Eiendommer skaper støy, kommer vi tettere på medlemmene i organisasjonen og de demokratiske strukturene som vår organisasjon bygger på. Særlig utfordrende har det vært å etablere et nytt eiendomsselskap, som nødvendigvis må få spillerom til å utføre oppdraget om å skape inntekter for NMS.

Men de grunnleggende verdiene som NMS er tuftet på, må ikke glemmes. Vi er lei oss for den støy som er skapt i og rundt NMS ved inngangen til 2019. Vi ser samtidig verdien av kritikken som er kommet og den kjærlighet som vi leser inn i den. Det gir oss mulighet til å se på organisasjonen med et «utenfra-blikk». Det gir også mulighet for erfaringslæring. Vi ønsker å være en organisasjon som tar tid til tilbakeblikk. I tilbakeblikket blir erfaringen ny. Det gir oss mulighet for å gjøre ting annerledes ved neste korsvei.

Gå til innlegget

Når Gud blir syndebukk

Publisert over 1 år siden

Religion som forklaringsvariabel står i fare for å forenkle og kaste skygge over de egentlige skillelinjene.

Religion og politikk er uløselig knyttet sammen. Samtidig er det viktig ikke å blande kortene. I vår tid er det en økende tendens til å forstå politiske hendelser og konflikter i lys av religion. Som bistandsaktører og misjonsorganisasjoner har vi et særlig ansvar for ikke å bli endimensjonale i vårt ønske om å forstå og hjelpe. Vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt. 

Særlig når vi skal forsøke å forstå og fortolke hendelser på det afrikanske kontinent, hvor konfliktlinjene er særlig sammensatte med hensyn til geografi, religion og etnisitet. 

Ikke et enten/eller. 

I en kronikk i Vårt Land 2. juni skriver Johannes Morken i Stefanusalliansen om konflikter mellom fastboende bønder (kristne) i Nigeria og fulaninomader (muslimer). Han forstår og fortolker konflikten primært som en religionskonflikt. Det er i beste fall mangelfullt. 

I verste fall bidrar det til å støtte opp under allerede eksisterende stereotype oppfatninger av «vi» og «de andre», av «kristne» mot «muslimer» og kampen mellom «det gode» og «det onde». Et slikt enten/eller er ingen tjent med. Særlig ikke kristne misjonsorganisasjoner som ønsker å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler.

Kamp om naturressurser. 

Den norske leser må få vite at konflikten ikke hovedsakelig er en krig mellom religioner. Det er en kamp om naturressurser som går langt utover Nigerias grenser, gjennom hele Sahel-området, gjennom 19 land fra Atlanterhavet i vest og helt til Etiopia i øst. 

Fulanifolket i Vest-Afrika er ikke en liten urfolksgruppe, men en gruppe som teller et sted mellom 20-40 millioner alt ettersom man teller. En stor andel er fastboende eller delvis fastboende. De som fortsatt lever som nomader, er et kvegfolk på vandring som snart ikke lenger har steder å være. De presses fra alle kanter. Der dyrene før kunne beite fritt, dyrkes jorda nå i langt større grad av fastboende bønder. Det er befolkningsvekst i området, og fastboende fulaniere etablerer nå rancher for kvegoppdrett. 

Konflikten forverres dessuten av tørke og mangel på vann. Den norske leser må også få vite at majoriteten av fulanierne, de bofaste, lever i fredelig sameksistens med sine naboer.

Bildet er komplisert. 

Det er også betimelig å minne om at muslimer også utsettes for angrep fra kristne. Disse, større eller mindre angrepene, går ofte under «radaren» for dekningen av det afrikanske kontinent, i alle fall i norske medier. Sist uke døde 13 mennesker i byen Baki Kogi, nord i Nigeria. Bakgrunnen for massakren var unge kristne menn som gikk til angrep på muslimske menn som hadde kristne kjærester. En slik sammenblanding ville de ha seg frabedt. Kanskje er det også her bakenforliggende variabler vi ikke kjenner til. 

Poenget er å illustrere at bildet er komplisert, konfliktlinjene mange og at religion ikke forklarer alt. Religion som forklaringsvariabel står i fare for å forenkle og kaste skygge over de egentlige skillelinjene, som opprettholder fattigdom og bidrar til urettferdighet. Den kristne tro holder frem en Gud som elsker alle, liten og stor, fastboende og nomader, kristne og muslimer.

Trykket i Vårt land 8. juni 2018

Gå til innlegget

Dialog er viktig - også i misjon

Publisert nesten 3 år siden

Vi trenger god dialog for å møte vår tids mangfold av ulike kulturer og livssyn.

Misjonens vesen er å vise mennesker veien til den kristne tro. Dialog handler om å forstå vår samtalepartner, uten å prøve å endre den andres standpunkt. Er det mulig for en misjonsorganisasjon, som NMS (Det Norske Misjonsselskap) å gjøre begge deler? Hvor går grensen mellom dialog og evangelisering?

Procmura er en organisasjon som har et mål om god sameksistens mellom kristne og muslimer i Afrika. Kommende helg møter de europeiske partnerne lederne i organisasjonen på en konferanse i Stavanger. NMS er eneste norske misjonsorganisasjon som deltar i konferansen. Man kan spørre seg om dialog er en legitim oppgave for en misjonsorganisasjon.


To sider

I NMS mener vi det er fullt mulig og ønskelig at misjon både har dialogiske og evangeliserende sider. Slik vi forstår Jesus var han både dialogisk og evangeliserende i sitt virke. I møte med folkemengder var Jesus tydelig på hvem han var og forkynte:

«Jeg er veien sannheten og livet».

I samtaler med enkeltmennesker og disiplene hadde han imidlertid en tilnærming som ligger nærmere den dialogiske. «Hvem sier dere at jeg er», spør Jesus de tolv (Matt 16,15), så fortsetter samtalen.

I noen sammenhenger kunne han møte mennesker på en evangeliserende måte, som da han slo følge med to disipler på vei til Emmaus og åpnet deres forståelse av skriftene, og avsluttet med måltidsfellesskap sammen med dem (Luk 24,25ff).


Guds misjon, vår misjon

Proklamasjon er å forkynne, eller hevde en mening offentlig. Proklamasjon som metode for misjon har gitt mange gode resultater igjennom historien. Men dersom proklamasjonen blir den eneste metoden som brukes i misjon, blir det oss mennesker som er handlende subjekter. Da blir Gud redusert til en som hjelper og utruster oss i vårt arbeid. Dermed er det ikke lenger snakk om Guds misjon, men vår misjon. Proklamasjon vil passe best i forsamlinger der en forkynner i en monologisk form.

Evangelisering er et langt videre begrep enn proklamasjon og vanskeligere å avgrense. Evangelisering springer ut i fra ønsket om å gi det beste som vi har fått, videre til andre mennesker. Den gassisk lutherske kirken på Madagaskar er av de hurtigst voksende kirkene på det afrikanske kontinent. I forkant av kirkens generalsynode høsten 2016 spurte vi avtroppende kirkepresident, Endor Modeste, om hvorfor den gassiske kirke lykkes så godt med evangelisering og vi i Norge ikke gjør det. Han svarte da at de er lei av ord og at de bærer hverandres byrder. Vi vil derfor si at evangelisering hører best hjemme som levd liv, med en diakonal tilnærming til sine medmennesker, og der en samtidig deler av sin erfaring med den treenige Gud.


Gi videre

Misjon springer ut i fra ønske om å gi det beste vi har fått videre til andre mennesker. Det handler om å krysse grenser for å dele det gode Jesus Kristus har å gi. For NMS representerer misjon det grenseoverskridende drivet som ligger i selve budskapet og i selve kirkens vesen. Evangeliet skal formidles til nye steder, i nye tider, til nye mennesker, til nye generasjoner og inn i nye kulturelle sammenhenger. NMS sitt nyformulerte mål for misjon er: «å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet». Dette er aktive uttrykk, som viser at troen på Jesus skal sette spor der vi går – vi ønsker en varig endring.

Dialog er noe annet enn monolog og debatt. Det finnes imidlertid ingen enhetlig, felles oppfatning av hva dialog er. Dette til tross for at stadig flere innser at vi trenger god dialog for å møte vår tids mangfold av ulike kulturer og livssyn. Mens deltagerne i en debatt søker å vinne over hverandre, ofte ved hjelp av retoriske knep, preges gjerne dialogen av respekt, åpenhet og samarbeid. Noen dialogteorietikere fokuserer på dialogens form og struktur, mens andre i større grad er opptatt av dialogens hensikt.


Tros- og livssynsdialog

En dialog som nettopp føres ut fra en spesiell hensikt er den etablerte tros- og livssynsdialogen både i Norge og internasjonalt. Trosdialogen skiller seg fra andre former for livssynsmøter ved at den ikke søker å overbevise den andre eller å få vedkommende til å skifte trosstandpunkt. Evangeliserende virksomhet hører med andre ord ikke hjemme i disse fora. Rundt dialogens bord er følgende en forutsetning: Vilje til å lytte, ønske om å forstå og åpenhet for selv å forandres.

På Global Leadership Summit i høst hadde Per Christian Lunde, (Euro Business School og styremedlem i Willow Creek Norge, blant annet) et innlegg som ble kalt «Innflytelsesrike liv». I dette innlegg snakket Lunde blant annet om at den treenige Gud er allestedsnærværende. Det er ikke kirken og misjonen som først bringer Gud til de ikke-kristne kulturene. Gud er der allerede. Dermed er det kirkens oppgave å tyde hans nærvær over alt hvor vi kommer.


Respekt

Hva er så grensen mellom evangelisering og dialog? Noen vil hevde at det handler om respekt. Vi vil hevde at i misjonsarbeid er respekt et grunnleggende element for alle tilnærmingsmåtene til mennesker av en annen tro. Vi har presentert noen trekk ved dialog og evangelisering. Kanskje er det ikke så viktig å trekke grensen mellom dem. Det er mulig å ha en dialogisk tilnærming ved evangelisering, og på den andre siden kan man ha et indre ønske om at sin samtalepartner ved dialogens bord skal komme til tro på Jesus som Guds sønn og verdens frelser.

Misjonsorganisasjoner og kirker har et grunnleggende ønske om å lede mennesker til tro. Det er ingen grunn til at dette ikke kan skje i full respekt i alle møter mellom mennesker. Vi kan både være lyttende til våre samtalepartnere og tydelige på vårt ståsted. Vår oppgave er å utforske hva Gud allerede gjør i de mennesker og samfunn vi møter. Dernest må vi tilpasse samtalen etter sammenhengen vi trår inn i.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 26.01.2017

Gå til innlegget

Regjeringsskiftet aktualiserer miljø- og klimaproblematikken, og for første gang har et samlet livssyns-Norge utarbeidet en felles miljødeklarasjon.

Norske sikher, muslimer, human-etikere, jøder, bahá’íer, kristne, hinduer, holister, buddhister og katolikker sendte i dag et åpent brev til klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft og kulturminister Thorhild Widvey. Deklarasjonen er et resultat av møter i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Sammen for kommende generasjoner

Jorden er sårbar, og vi står som menneskehet ovenfor viktige veivalg. Vi trenger politikere som kan tenke langsiktig og ta kloke valg for vår felles framtid. Vi har alle et ansvar for å leve bærekraftig og gi jorden videre slik at også generasjonene som kommer etter oss kan leve godt på den. Ut i fra egne begrunnelser er vi alle opptatt av å ta vare på og verne om naturen og klimaet på vår felles jord.

Vi uttrykker en felles bekymring for den stadig stigende konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Dette gjør levekårene vanskeligere særlig i fattige og sårbare land. Fra tros- og livssynssamfunnene sin side vil vi bidra til en sterkere etisk stemme og bygge en felles vilje til å bry oss om kloden og fremtidige generasjoner.

På vegne av STLs 14 medlemssamfunn:

Bahá'í-samfunnet i Norge
Buddhistforbundet
Den norske kirke v/ Mellomkirkelig råd
Det Mosaiske Trossamfund i Oslo
Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji
Holistisk Forbund
Human-Etisk Forbund
Islamsk Råd Norge
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
Kristensamfunnet i Norge
Norges Hindu Kultursenter
Norges Kristne Råd
Oslo Katolske Bispedømme
Sanatan Mandir Sabha, Norway

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5572 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1345 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1239 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1206 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1114 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1113 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1101 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere