Lisa Winther

Alder: 37
  RSS

Om Lisa

Menneskerettighetsrådgiver, Stefanusalliansen.

Følgere

Ja, sier en ny rapport skrevet av NOAS, Stefanusalliansen, Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig Råd og Bispemøtet. Dagens praksis medfører at konvertitter risikerer å returneres til Iran, til tross for fare for forfølgelse og strenge begrensninger på deres rett til tros- og livssynsfrihet.

Direktør Ingunn-Sofie Aursnes i Utlendingsnemnda (UNE) uttalte i Dagsnytt Atten 24. juli at:

«Det er fullt mulig å praktisere sin tro og dele sin tro i Iran. Det går en grense et sted som dreier seg om misjonering […] og rekruttering til menighet.»

Seksjonssjef i UNE, Lars Erik Andersen skrev i Aftenposten 18. juli 2017:

«Like lite som vi ber politiske dissidenter om å unngå politisk aktivitet eller homofile om å holde sin legning skjult, ber vi konvertitter om å skjule sin tro. Vi returnerer altså ikke iranske konvertitter under forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære.»[1]

Dette bildet utfordres av rapporten «Tro, Håp og Forfølgelse II», som ble lansert i går, tirsdag 26. september. Det er en oppfølgning av NOAS rapport fra 2014 om risiko ved retur for iranske asylsøkere som har konvertert til kristendom fra islam.

Norsk praksis har dessverre ikke endret seg siden den gang. Derfor tok NOAS initiativ til en oppfølging, i samarbeid med flere andre aktører involvert i tematikken. Den nye rapporten bygger på allerede kjent materiale, samt en rekke intervjuer med konvertitter som nylig har flyktet fra Iran og med organisasjoner med inngående kjennskap til den nåværende situasjonen i Iran. Rapporten inneholder en gjennomgang av forståelsen av konvertering og hva dette medfører av trosidentitet og trosutøvelse. Domstolsavgjørelser fra Norge, Danmark, England og den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) de siste tre årene er gjennomgått for å sammenligne praksis og vurderinger i domstolene.

UNE og domstolen har laget et skille mellom ordinære medlemmer av husmenigheter og ledere/ pastorer, hvor det kun er profilerte ledere og pastorer som anses å være i risiko for forfølgelse. Våre funn viser at iranske myndigheter ikke operer med slike skiller som for oss – ut ifra vår egen sosiokulturelle bakgrunn - kan synes logiske.

Rapportens landinformasjon slår fast at det ikke bare er kristne ledere som er utsatt for forfølgelse.  De etablerte og anerkjente kirkene i Iran, som er forbeholdt etnisk assyriske og armenske kristne, kan ikke inkludere kristne konvertitter. Siden konvertitter ikke kan praktisere sin tro i de etablerte kirken er de henvist til husmenighetsfellesskap som iranske myndigheter per definisjon ser på som ulovlige. I slike små fellesskap har alle en eller annen ansvarsoppgave, også de som ikke er ledere for nettverk av flere små menigheter. I disse fellesskapene er det å dele troen med andre en sentral del av trosutøvelsen og den enkeltes trosidentitet.

Konvertitter som utøver troen i fellesskap med andre risikerer raskt å havne i myndighetenes søkelys gjennom overvåking og angivere. Konsekvensen er ofte fengsling, fysisk vold, isolat, store kausjoner for å slippe ut av fengsel, tap av arbeid, utdanningsplasser og samfunnssosiale strukturer.  Mange husmenigheter blir raidet av myndighetene og alle medlemmene registrert og tatt inn til avhør. De som blir løslatt etter kort tid, blir ofte tvunget til å signere på papirer der man lover å ikke fortsette slike aktiviteter. Blir personer som har signert slike papirer tatt under et nytt raid, er risikoen stor for svært alvorlige konsekvenser.

Ofte brukes politiske anklager mot konvertitter som f.eks. propaganda mot regimet eller at man utgjør en trussel mot rikets sikkerhet. I løpet av to sommermåneder i år dømte en dommer i Teherans revolusjonsdomstol 11 konvertitter til lange fengselsstraffer. Den lengste dommen er på 15 år![2]

Kristne konvertitter kan ikke gifte seg utenom de muslimske institusjonene og kan ikke bli begravet i henhold til egen tradisjon. De løper en betydelig «livsløpsrisiko» - en risiko for å bli avslørt og forfulgt, samtidig som de er diskriminert i alle livsfaser, rettighetsløse, utstøtte og etter iranske myndigheters syn en trussel for Irans sikkerhet.

Etter en gjennomgang av praksis hos UNE og domstolen mener vi at iranske konvertitter i realiteten blir pålagt diskresjonskrav ved retur til Iran for å unngå forfølgelse, dvs. at søkeren må avstår fra visse trosuttrykk, som for eksempel å dele troen med andre. Vedtakene har ofte formuleringer av denne typen:

«De sosiokulturelle rammene vil til en viss grad kunne begrense måten hun kan utøve sin tro på, men ikke i en slik grad at det kan anses som forfølgelse. Begrensninger vil først og fremst gjelde muligheten til å misjonere overfor muslimer og nødvendigheten av å være noe tilbakeholden med å fremvise kristne symboler i det offentlige rom.»

På bakgrunn av våre funn anbefaler vi norske myndigheter å:

1.       Gi beskyttelse til konvertitter som utøver sin tro i felleskap med andre i en husmenighet, da den oppdaterte landinformasjonen viser at ikke bare ledere og pastorer er i en reell risiko for forfølgelse.

2.       Foreta en kumulativ risikovurdering, der også diskrimineringen og «livsløpsrisikoen» som konvertitter står ovenfor ved en retur til Iran inkluderes.

3.       Følge prinsippene i EU-domstolens avgjørelse i Y og Z mot Tyskland av 5. september 2012 og UNHCR anbefalinger. Disse slår fast at staten ikke kan forvente at asylsøkeren begrenser sin trosutøvelse eller skjuler sin tro for å unngå forfølgelse, så lenge den trosaktiviteten er sentral for klagers trosidentitet. Dette gjelder både i det private og offentlige rom. Norsk praksis har etter vårt syn fremdeles elementer av diskresjonskrav for å unngå forfølgelse.

Norske myndigheters praksis og vurderingen av risiko ved retur skiller seg ut i europeisk sammenheng. I våre naboland Danmark og England får alle iranske konvertitter som ansees som troverdige opphold på grunnlag av vurderingen av risiko ved retur.

Vårt håp er at rapporten kan føre til en praksis som samsvarer med EU-domstolens og UNHCRs anbefalinger, og at vi dermed ikke sender konvertitter tilbake til Iran til valget mellom forfølgelse eller å skjule sin tro.

 

KRONIKKEN STO PÅ TRYKK I VÅRT LAND 27.09.2017

Forfattere til kronikken er:

Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus og representant for Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk)

Lisa Winther, seniorrådgiver i menneskerettigheter i Stefanusalliansen

Lemma Desta, prosjektleder Flerkulturelt kirkelig nettverk, Norges Kristne Råd (NKR)

Steinar Ims, seniorrådgiver i Mellomkirkelig råd (MKR) for Den norske kirke.

[1] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/oqxJ0/Nei_-vi-palegger-ingen-a-skjule-sin-tro--Lars-Erik-Andersen
[2] https://www.iranhumanrights.org/2017/07/11-christian-converts-issued-long-prison-sentences-in-iran-in-less-than-two-months/

Gå til innlegget

Svarer nesten aldri med vold

Publisert 6 måneder siden - 321 visninger

I de aller fleste tilfellene svarer forfulgte og undertrykte kristne med helt andre middel enn vold, viser fersk forskningsrapport.

En enke etter en av de drepte i de to bombene som IS sprengte i egyptiske kirker palmesøndag, overrasket ikke minst mange muslimer med at hun valgte tilgivelsen og ikke hatet.

Da 20 koptiske kristne i februar 2015 ble halshugd på en strand av IS-medlemmer, var to av de drepte brødre. Deres gjenlevende bror svarte med å tilgi drapsmennene.

Nå har en forskergruppe studert hvordan kristne i 25 land svarer på forfølgelse. Forskningsprosjektet «Under Cæsars sverd» («Under Caesar´s Sword) har vært ledet av tre fremstående internasjonale forskere fra blant annet University of Notre Dame og Berkley Center of Religion.

 

Ulike valg

De har funnet at i 43 prosent av tilfellene svarer de forfulgte kristne med en strategi for overlevelse. De går enten under jorden, flykter eller tidvis støtter undertrykkende regimer. Forskerne finner ikke dette overraskende. Delvis handler det om å overleve, delvis føler kirkene at de knapt har noe valg. De kristne som ikke har forlatt Syria og ikke minst Irak, har stått i en farlig skvis: for det meste har de valgt å støtte meget hardhendte regimer fremfor å lene seg på voldelige islamistiske grupper eller andre opprørsgrupper.

Nesten like vanlig som den rene overlevelsesstrategien er å svare med å knytte bånd til andre – det skjer i 38 prosent av tilfellene. Det etableres forbindelser med andre kirker, ikke-kristne religioner og sekulære aktører, for å unngå isolasjon. De har et aktivt samfunnsengasjement gjennom å tilby sosialt arbeid og arbeide for forandring på mange plan.

I Indonesia, for eksempel, har båndene til store muslimske organisasjoner vært en viktig strategi for å stå imot islamistene i et land som offisielt er bygget på flerreligiøst grunnlag. I Egypt har koptiske kristne både i 2011 og senere opplevd muslimer som har slått ring om dem mot islamistenes grufulle fremferd.

 

Konfrontasjon

Bare i 19 prosent av tilfellene svarer de forfulgte og diskriminerte kristne med konfrontasjon: demonstrasjoner, dokumentering av menneskerettsbrudd, åpen kritikk av myndighetene eller initiativ for å ta saker til retten. I seks tilfeller – i Syria, Irak, Nigeria, Kenya, Indonesia og India – har forskerne funnet eksempler på at kristne har grepet til våpen, ikke mot regimene, men mot militante grupper som regimene har sviktet i beskyttelsen mot.

I noen tilfeller skjer konfrontasjonen i full visshet om at døden kan være utfallet. Vi har sett tilfeller av martyrer – mennesker som i åpen konfrontasjon mister livet for sin tro.

Det kristne svaret på forfølgelsen er nesten alltid ikke-voldelig, slår rapporten fast. Som svake minoriteter kunne forfulgte kristne valgt de svakes våpen – terrorismen, men de gjør det meget sjelden. Massakre av muslimer på Maluku i Indonesia i en kompleks konflikt mellom 1999 og 2003 er et sjeldent eksempel, påpekes det i rapporten. Kristne militser i Irak i kampen mot IS er ett eksempel på voldsmiddel i rent selvforsvar.

At kristne avstår fra vold skyldes ifølge forskerne blant annet teologi og vektleggelse av ideen om rettferdig krig og et sterkt ønske om ikke å ramme uskyldige sivile.

 

Søk allianser

Forskerne har en lengre liste med tiltak som de anbefaler for forfulgte kristne samfunn. De mener at forfulgte kirker så langt mulig må delta i samfunnet, søke kontakt med andre religiøse grupper – ikke bare kristne – og ikke isolere seg. Det kan vise myndighetene at de ved sitt nærvær og sine handlinger kjemper for fredelig sameksistens og at de ikke er farlige «femtekolonner».

De pressede kirker bør, heter det, gå sammen med andre religiøse grupper for å arbeide sosialt og bekjempe fattigdom og marginalisering, ikke minst i områder der mangel på utvikling gir grobunn for islamistisk rekruttering.

De bør også feire sine høytidsdager sammen med andre trossamfunn og søke å gjennomføre felles prosjekter for å fremme fred og sosial utvikling.

 

Stort ansvar

Forskerne minner kirker og kristne organisasjoner i andre deler av verden om deres store ansvar for de forfulgte kristne. De løfter fram at det er viktig å arbeide for alles trosfrihet, ikke bare de kristnes. Det er det bibelsk mandat for. Og arbeid for menneskerettigheter som helhet, vil i sin tur styrke trosfriheten.

De ber kirkeledere samle kristne kirker i innsatsen for dem som lever i fare på grunn av sin tro.  Ikke minst anbefaler forskerne at det bygges broer mellom på den ene siden ortodokse, katolske og protestantiske kirker, og på den andre sider evangelikale kirker og pinsemenigheter.

Det er i flere land sterke motsetninger mellom for eksempel ortodokse kirker og andre kirker. Forskerne anbefaler at det globalt inviteres til felleskirkelige samtaler og til akademiske fora der representanter for ortodokse kirker møter mindre kirker. Slik kan en styrke og oppmuntre de representanter for ortodokse kirker som støtter religionsfriheten og beskyttelsen av mindre kirkesamfunn. Forskerne nevner et land som Russland. Etiopia kunne også vært nevnt som et eksempel der den ortodokse kirke ikke kjemper for andre kirkers frihet.

Kristne ledere i Vesten bes om å forkynne en økumenisk teologi som fremhever kirkene i Midtøstens store bidrag både til den globale kirker og til sine egne samfunn. I dag er denne påminnelsen livsviktig.

 

Sentralt

Stefanusalliansen som i år feirer 50 år, støtter bevisst partnere som har valgt ulike strategier. Vi hjelper dem til å svare på utfordringene de møter i tråd med mange av de anbefalingene denne rapporten gir.

I land som Pakistan og Myanmar har vi partnere som grundig og seriøst dokumenterer brudd på religionsfriheten. Vår partner Human Friends Organization (HFO) i Pakistan hjelper ofre for terror, tvangsgifting, tvangskonvertering og falske blasfemianklager. HFO gir rettshjelp, traumehjelp og sosial hjelp – og har deltatt aktivt i dialog med muslimske ledere etter terroren mot to kirker i 2015 og den tragiske situasjonen etterpå da to mistenkte ble lynsjet til døde.

Noen av våre partnere har som sin strategi valgt å aktivt dele sin tro og bygge menigheter. I Egypt har vi partnere både innen utdanning og praktisk omsorg. Den sosiale hjelpen når ikke bare kristne, men også mange muslimer – i land som Libanon, Irak og Egypt.

Trosfriheten er helt sentral i menneskerettighetene. Den kristne kirke har selvfølgelig et særlig ansvar for den forfulgte kirke. Men innsatsen blir ikke troverdig dersom ikke vi ser andres lidelser også. Og vi må fortsatt hjelpe forfulgte til å kjempe med andre midler enn vold.

 

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 19. MAI 2017

Gå til innlegget

Skal Egypts kristne noensinne bli trygge?

Publisert 7 måneder siden - 846 visninger

Over 80 koptere har mistet livet i terrorangrep i Egypt siden desember. I altfor lang tid har staten ikke bare lukket øynene for, men også i noen tilfeller aktivt bidratt til, diskriminering og vold mot Egypts religiøse minoriteter.

For en drøy uke siden var Egypts koptere samlet for å feire palmesøndag. Feiringen endte med blodbad for de som var samlet i St. George kirken i Tanta og St. Markus kirken i Alexandria. 49 ble drept og 110 ble skadet. IS har tatt på seg ansvaret for dobbeltangrepet. I februar ble sju koptere drept i byen Al-Arish på Sinai. Den samme måneden publiserte IS en propagandafilm der de sier at de vil renske Egypt for kristne og advarer mot flere angrep. De to siste hendelsene førte til at flere hundre kristne flyktet fra Al-Arish til andre deler av Egypt. Dette skjedde bare et par måneder etter IS sitt selvmordsangrep mot en katedral i Kairo der 29 kirkegjengere ble drept. Siden desember har totalt 80 koptere mistet livet.

Til tross for at president Al-Sisi gjentatte ganger har lovet å beskytte kopterne i Egypt og til tross for at det økte trusselbildet mot koptere var allment kjent, klarte myndighetene altså ikke å forhindre dobbeltangrepet på palmesøndag. Reuters skal ha blitt fortalt at en bombe ble oppdaget og uskadeliggjort i nærheten av kirken i Tanta cirka en uke før angrepet. Likevel rapporteres det at sikkerhetstiltakene i Tanta nærmest var ikke-eksisterende den skjebnesvangre palmesøndagen. Andre steder har politibeskyttelse, men mange koptere hevder at sikkerhetsfolk som er utplassert ved kirkene ikke er motivert til å gjøre jobben sin ordentlig.

Etter dobbeltangrepet svarte Al-Sisi med å erklære tre måneders unntakstilstand. Det er ingen som benekter at det er svært krevende og utfordrende å bekjempe terrorisme, men spørsmålet er om dette grepet vil gjøre situasjonen bedre. The Arabic Network for Human Rights Information, ANHRI, advarer mot at unntakstilstanden kommer til å føre til økt vold og terrorisme.  Det gir myndighetene mer makt til å ytterligere innskrenke de allerede sterkt begrensede menneskerettighetene i Egypt. ANHRI hevder at sikkerhet kun kan oppnås gjennom en fungerende rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Egypterne er vant til å leve med begrensninger på deres frihet og rettigheter. Siden 1914 har egypterne levd med unntakstilstand i drøyt 83 år. Når den siste perioden ble opphevet i 2012, hadde den vart i over 40 år under Mubaraks jernhånd uten at man klarte å få slutt på angrep mot minoriteter.

Presidentens retorikk etter terrorangrep er ofte medfølende overfor kopterne og full av løfter om bedring, men tilliten blant kopterne begynner å bli tynnslitt. Sinnet og skuffelsen vokser blant de mange som ga ham sin støtte når han tok makten i 2013 og så på ham som den som skulle redde dem fra det muslimske brorskapets islamiseringsprosjekt.

Den egyptiske skribenten og forskeren Mariam Kirollos, skrev nylig i en kronikk i VG at dagens svært sårbare situasjon for Egypts kristne er et resultat av både voldelig ekstremisme og dårlig politisk styring. Problemet stikker dypere enn «trosbasert hat, uvitenhet og terroristers forsøk på å splitte Egypts befolkning». I altfor lang tid har staten ikke bare lukket øynene for, men også i noen tilfeller aktivt bidratt til, diskriminering og vold mot Egypts religiøse minoriteter. Kopterne er ikke de eneste som lider. Også Egypts sjiamuslimer opplever hatefulle ytringer, vold og diskriminering både fra salafister, media og staten. Ateister likeså.

Egypts myndigheter må angripe problemet ved roten. Koptere og andre religiøse minoriteter må få tilbake tilliten til myndighetene. Myndighetene må vise at de medfølende ordene følges opp med handling. Diskriminerende lovverk, som blant annet gjelder bygging og reparasjon av andre gudshus enn moskeer, blasfemilover og religiøs tilhørighet på ID-kort må forandres. Praksisen av tvungne forsoningsmøter etter mobbevold mot koptere på landsbygden må forandres og den påfølgende straffefrihet må ta slutt. Altfor ofte har koptere og andre minoriteter opplevd at politiet ikke kommer tids nok eller ikke griper inn når deres liv, sikkerhet og eiendom trues. Altfor mange ganger har angriperne sluppet straff, til tross for tydelige bevis. Myndighetene må slutte å se gjennom fingrene med forskjellsbehandling i skolesystemet og arbeidslivet. Koptere holdes som regel utenfor viktige offentlige stillinger og nektes stillinger i statlig sikkerhet- og etterretningstjenester. Myndighetene må ta tak i hvordan islamske ledere svartmaler minoriteter og nærer opp under religiøst motivert hat. På sikt må Egypt få på plass et utdanningssystem som bygger bro over den religiøse polariseringen i landet og bidrar til respekt for et religiøst mangfold.

Det Egypt likevel mest av alt trenger er rettferdige og velfungerende myndigheter som tar sitt ansvar for å sikre minoriteter like rettigheter og gi dem mulighet til å leve trygt i sitt eget land. De trenger et rettferdig rettsvesen. For å låne Kirollos ord enda en gang: «Vi trenger myndigheter som kan hindre at sekterisk vold finner sted, som kan dømme de som står bak volden, og som kan gi oppreisning til ofrene.»

Rett før påske lovet Børge Brende i forbindelse med utenriksdepartementets nye stortingsmelding om utviklingspolitikk at støtten til religiøse minoriteter skal dobles. I meldingen lover regjeringen å jobbe for økt beskyttelse av religiøse minoriteter og utvikling av rettsstatsprinsipper. Timingen kunne ikke være bedre. Dobbeltangrepet palmesøndag viser et brennende behov for dette i Egypt! Stefanusalliansen utfordrer norske myndigheter til å finne måter å møte dette behovet. Her er en mulighet til å vise at løftene i stortingsmeldingen følges opp med handling. Egypts kristne, sjiamuslimer og andre religiøse minoriteter har ventet lenge nok! De har rett til å være trygge i eget land!


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.04.2017

Gå til innlegget

Kristne må forsvare andres trosfrihet

Publisert over 2 år siden - 553 visninger

Over tre fjerdedeler av verdens befolkning lever i land hvor tros-friheten er sterkt begrenset. Det kan vi som kristne ikke lukke øynene for.

Trosfrihet er under angrep. Flere og flere mennesker opplever diskriminering, undertrykkelse, vold og til og med død på grunn av sin tro – eller mangel på tro. Det skjer på alle kontinenter, og mennesker fra alle trosretninger rammes.

Kristne burde stå i frontlinjen i kampen for større trosfrihet for alle – både kristne og de som tror på noe annet eller ikke har noen tro.

Av og til får vi spørsmål om hvorfor vi som kristne også skal bry oss om trosfrihet for muslimer, hinduister og mennesker som tilhører andre religioner. Skal vi ikke bry oss om våre egne først?
Gjelder alle. Selvfølgelig trenger vi som kristne mer kjennskap til situasjonen for våre trossøsken og et større engasjement for deres sak. Ofte går deres store lidelser ubemerket forbi oss.

Det er ikke så ofte den vanlige kirkegjengeren er klar over at hindunasjonalister daglig ­angriper kristne i India; at pinse­venner i Eritrea sitter fengslet i containere ute i ørkenen; at over 400 kristne er blitt arrestert i Iran de siste fire årene. Altfor få klarer å ta inn over seg alvoret i situasjonen for kristne i Midt­østen. Naturligvis er det viktig og riktig av oss som kristne å reagere­ på dette.

Men vårt engasjement bør ­altså ikke stoppe ved våre egne. I tillegg til å lide med de lemmene i Kristi kropp som lider, er vi også kalt til å elske vår neste – uansett tro eller livssyn. Lignelsen om den gode samaritaner, illustrerer Jesus tanker om dette. Samaritaner var på Jesu tid det ytterste eksemplet på den religiøse og etniske «andre». Hatet mellom jøder og samaritaner var så sterkt at de kunne gå lange omveier for å unngå hverandre. Likevel bruker Jesus en samaritaner som helt når han skal illustrere hvordan vi skal elske de fremmede, utsatte og lidende, med en praktisk kjærlighet.

Skapt i Guds bilde. Selv om B­ibelen ikke argumenterer ut fra moderne menneskerettighetstenkning, er den full av oppford­ringer til å elske våre medmennesker og kjempe for rettferdighet for alle.

Når vi proklamerer Guds rike og forkynner evangeliet, må vi også ta alles menneskeverd på alvor. Ord må følges av handling. Profetene i Det gamle testamente­ sto modig på barrikadene for å tale makten imot når israels­folket og dets konger krenket de svake – eller taust aksepterte at det skjedde. Profetene understreket at det var ekstra viktig at Israel som gudsfolk tok vare på utsatte grupper som farløse, enker, fremmede og innflyttere. En fremmed er som oftest en som er annerledes enn deg og meg, kanskje til og med i tro og skikk.

Gud har skapt alle i sitt bilde og alle, uansett kjønn, rase, alder­ eller tro, har derfor et ukrenkelig­ menneskeverd. I ­diakoni og i nød- og utviklingshjelp for ­fattige og marginaliserte, tar kirken­ menneskeverdet på ­alvor og forskjellsbehandler ikke på grunn av tro. Den sultende får mat – uavhengig om personen er kristen, muslim eller buddhist. Det samme burde gjelde i arbeidet for menneskerettigheter og trosfrihet.

Forsvare, ikke akseptere. Der kristne lider, lider de sjelden­ alene. Myndigheter og ekstreme grupper som forfølger og diskriminerer på grunn av tro, er som regel ute etter alle som de definerer som «den religiøse andre». Noen ganger er andre grupper mer utsatte enn kristne.
I Iran er bahaiene per definisjon frafalne fra islam og er sterkt undertrykt på alle områder. Sommeren 2014 satt det ifølge FNs spesialrapportør tre ganger så mange bahaier fengslet som protestantiske kristne.

Rohingya-muslimer i Myanmar blir ofte kategorisert som verdens mest forfulgte folkegruppe. Dersom trosfriheten blir styrket og menneskerettigheter blir etterfulgt på disse stedene, vil det komme alle tros- og livssynsgrupper til gode – også kristne.

Kirken trenger å ta sitt kall til å kjempe for de svake og undertryktes rett på alvor, også når vi ikke deler deres tro. Alle som forfølges, trenger at noen tør å reise seg opp og forsvare deres sak. Når vi tør å lede an arbeidet for trosfrihet for alle, også for de som ikke tror det samme som oss, er det et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds kjærlighet vi kan gi verden.

Det betyr ikke at vi likestiller ulike religioner. Som Lausannebevegelsen slo fast i Cape Town i 2010: «Vi må skjelne mellom det å kjempe for rettighetene til mennesker med en annen tro, og det å godta sannheten i det de tror på. Vi kan forsvare andres frihet til å tro og praktisere sin religion uten å akseptere deres religion som sann.» Erklæringen avsluttes med: «Midt i alt vårt ­legitime arbeid for religiøs frihet for alle mennesker er det fremdeles våre hjerters dypeste lengsel at alle mennesker skal lære å kjenne Herren Jesus Kristus, fritt sette sin lit til Ham og bli frelst og komme inn i Guds rike.»

Viser Guds kjærlighet. Trosfrihet innebærer retten til å søke svar på de store spørsmålene, frihet til å tro på det du vil – eller­ å velge å ikke ha noen tro – og til å kunne utøve den troen fritt og uten frykt. Denne retten, sterkt beskyttet i internasjonal menneskerett, er et anliggende for alle.

Vi ønsker å oppfordre og utfordre norske menigheter til å stå sammen med oss i fronten for arbeidet for trosfrihet for alle – både våre trossøsken og de som har en tro som er forskjellig fra vår.

Vi er kalt til å tjene vår neste, uten forbehold om at de deler vår tro. Vår troverdighet som kristne er avhengig av at vi ikke overser lidelsen og forfølgelsen som andre medmennesker også blir utsatt for. Klarer vi det, er det et sterkt vitnesbyrd om Guds kjærlighet.

Først publisert som kronikk i Vårt Land 15. juni 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
8 minutter siden / 2664 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
23 minutter siden / 1384 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1384 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 675 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1516 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 581 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 7 timer siden / 675 visninger
Les flere