Linn Beate Kaald Thoresen

Alder: 48
  RSS

Om Linn Beate

Lektor i Oslo-skolen

Følgere

Å straffeforfølge krigsforbrytere og andre som begår overgrep mot sivile bidrar til fred og forsoning og en opplevelse av rettferdighet for mange. Nettopp derfor er det viktig å forsøke å få på plass krigsforbrytertribunaler for Syria, Jemen og Libya. Men vi må også kreve at USA, Russland og Israel blir medlemmer av den permanente internasjonale straffedomstolen i Haag. Det vil styrke den internasjonale rettsorden.

Rapportene om grusomme overgrep mot sivile fra krigene i Syria, Libya og Jemen er omfattende. De kommer samtidig som flere politiske ledere minnes folkemordet i Bosnia-Hercegovina i 1992 – 95, skriver Vårt Land søndag 19. juli. Krigsforbrytelsene i det tidligere Jugoslavia ble ført for retten i en spesialopprettet domstol, akkurat som krigsforbryterdomstolene for Rwanda og Nürnberg-prosessene og Tokyo-prosessene etter andre verdenskrig. Vårt Land skriver søndag 19. juli at dommer og menneskerettighetsjurist Hanne Sophie Greve mener at det bør opprettes krigsforbryterdomstoler for Syria, Jemen og Libya. Hun mener at Norge bør sette slike domstoler på dagsorden i FNs sikkerhetsråd når vi trer inn i januar 2021. Det vil være utfordrende å få alle de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd med på dette, men det vil ha stor betydning. 

 Hanne Sophie Greve mener et varsel om at en domstol kan bli opprettet kan bidra til å dempe overgrep i en pågående konflikt. Samtidig er det avgjørende at de som begår krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten kan straffeforfølges og dømmes. Etter en opprivende og kompleks konflikt i et land eller på tvers av landegrenser er det sjelden landene greier å straffeforfølge krigsforbrytere på egen hånd. I en verden hvor mennesker utsettes for grusomme krenkelser og blir drept av sitt eget lands militære eller ekstremister, ofte fordi de tilhører en bestemt etnisk eller religiøs gruppe, kan det virke som det er lovløsheten som har fått overtaket. Verdenssamfunnet må gjøre det klart at slik er det ikke. Det er menneskerettighetene og folkeretten som gjelder. Internasjonale domstoler skal bidra til å sette en rettsorden og dermed også kunne bidra til fred og forsoning.

I dag har vi en permanent internasjonal straffedomstol i Haag. Den ble etablert i 2002. Det er noen land som ikke anerkjenner den, blant annet USA, Russland, Israel og Burundi. Alle land med kanskje åpenbare grunner til ikke å ville være med. Det er et problem at blant annet USA og Russland ikke anerkjenner denne domstolen, og det er én grunn til at Norge må foreslå egne domstoler for Syria, Libya og Jemen. Det er disse tre landene det har kommet rapporter fra, i følge i artikkelen i Vårt Land. Samtidig skjer det eller har skjedd overgrep, mot sivile i svært mange land, hvorav noen er i områder med definert krig, andre ikke. Disse forbrytelsene må, etter mitt syn, også kunne straffeforfølges.

Det kan hende forbrytelsene mot og folkemordet på jesidiene vil kunne straffeforfølges i en domstol som omhandler Syria-krigen, fordi alt som skjedde i Nord-Irak var en del av den. Boko Harams forbrytelser og Al-Shabaabs overgrep må kunne straffeforfølges. Å kunne straffeforfølge enkeltindivider for de overgrepene som skjer mot uigurer i Kina må kunne løftes høyere på dagsorden i en rettferdig verden. 

 Fordi det skjer så mange forbrytelser mot mennesker som er brudd på Genèvekonvensjonene og folkeretten hver eneste dag så burde den internasjonale straffedomstolen ha legitimitet også hos store nasjoner i det internasjonale samfunnet, som USA og Russland. De internasjonale domstolene blir sett på som politiske aktører, og det kan gagne statene, men aldri individene. De som straffeforfølges kan peke på domstolen og si at den er partisk og vende ryggen til verden. De landene som er medlem av domstolen og anerkjenner den kan kanskje smykke seg med god moral, men de må følge opp forpliktelsene sine. Der hvor nasjonale domstoler får ansvar for å straffeforfølge krigsforbrytere vil i mange tilfeller domstolen bli brukt som et politisk maktmiddel og gjennom det påføre nye overgrep på opprørere, regimemotstandere og definerte utsatte grupper.

Fordi det vil være svært krevende å få på plass ny krigsforbrytertribunaler og få Russland og USA til å bli medlem av den internasjonale straffedomstolen slik verden ser ut i dag, så kan Norge innføre sanksjoner mot enkeltpersoner man vet er en del av undertrykkingsapparatet i land med store menneskerettighetsbrudd, som blant annet Kina. Emil André Erstad i Helsingforskomiteen skriver også i Vårt Land 22. juli at det er mulig å føre krigsforbryterrettsaker i Norge gjennom universell jurisdiksjon. Dette er en god idé, fordi vi må bruke alle virkemidler og jobbe på flere måter. 

For enkeltmenneskene i verden er handling det viktige; at folkeretten gjennomføres. Det er en viktig oppgave å få USA, Russland og også blant annet Israel til å anerkjenne og bli medlem av den internasjonale straffedomstolen. Når det skjer vil det styrke den internasjonale rettsorden og gjøre verden litt tryggere og mer rettferdig for alle mennesker.  

Gå til innlegget

Å velge hverdagen i korona

Publisert rundt 2 måneder siden

Korona kastet Norge ut i en nasjonal krise og mange av oss inn i et møte med oss selv da landet stengte 13. mars.

Den første uken eller mer bare pustet jeg. Mer sjokkert enn redd for pandemien. Så begynte den nye hverdagen å ta form og etterhvert ble det nye det vanlige. Den merkelige tiden, som folk snakker om, var ikke merkelig, men et sett med nye vaner som la seg som et slør over livet.

Jeg jobber som lærer i videregående og kunne ikke treffe elevene og kollegaene mine fysisk på to måneder. Å være isolert fra det fysiske, sosiale skolefellesskapet med rutiner, alminnelige krav og naturlige treff har vært en påkjenning for mange. Jeg uroet meg stadig mer over noen av elevene mine som ikke fant seg til rette i den digitale kommunikasjonen. Skjermen kan binde folk sammen, men bare til et visst punkt. En blank skjerm skaper ikke nærhet og virkeligheten er ikke virtuell. Lyd i et rom, dimensjonene av fysiske mennesker, lukt og bevegelser som ikke forsvinner i klikk. Gjennom vinduene mine hører jeg måkene. Jeg kan ikke klikke dem bort. 

Det er det vanskelig å si at pandemien, som andre kriser, fører noe godt med seg. Covid 19-viruset har i slutten av juni ført til over 450 000 dødsfall rundt omkring i verden, arbeidsledighet og sosial elendighet. Her i Norge har i slutten av juni 244 mennesker dødd av korona, over 8700 blitt syke og svært mange vært i karantene eller isolert seg fra andre enn familien og noen få venner. For mange voksne var det slik, og for mange barn og ungdommer. Mange skoleelever i Norge var lite ute og så kun familien og kanskje et par venner i de ukene skolen hold helt stengt. Flere jobbet godt med skolen i ro hjemme. Andre meldte seg ut, både faglig og sosialt.

Pandemien, som andre kriser, rev bort det kjente og snudde om på tilværelsen slik vi kjente den. Jeg husker jeg lurte på hvilket Norge vi skulle våkne til. Nå ser jeg at vi skritt for skritt beveger oss inn i det kjente landskapet vårt igjen og mye er det samme. Klasserommene mine er der, riktignok med håndsprit på lærerpulten. Men vi er heldige. «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve», skriver Sarah Zahid i et av sine dikt fra 2018. Dette leste jeg like etter at skolene ble stengt og jeg savnet elevene mine. Det kjentes eksistensielt å bli adskilt, så det var godt å komme tilbake i mai.

Ingenting erstatter fellesskapet og spontaniteten som finnes i de fysiske møtene i klasserommet. Kommunikasjonen er bredere og mer fargerik enn i de digitale plattformene. Klasserommet er en diamant, fordi det er her vi kan kommunisere med hele oss selv, fange opp nyansene, improvisere til fulle, se alle, også dem i krokene og snakke med hele kroppen. Den digitale skolehverdagen har likevel gitt oss nye måter å kommunisere og bygge relasjoner på som vil utvide forståelsen av læringsfellesskapet.   

Pandemien tvang oss til adskillelse. Både ensomheten og det å bare være hjemme med familien har vært vanskelig for mange. Isolasjon er problematisk å glorifisere. Men å være alene og kjenne sin egen pust og berøre livsnerven sin er viktig i menneskers liv. 

Den eksistensielle verdien av adskillelse fra andre i perioder er kjent. I den bibelske fortellingen levde Jesus alene i ødemarken alene i 40 dager før han begynte sitt virke. I den perioden ble han satt på eksistensielle prøver. Siddharta Gautama, Buddha, forlot et liv i overflod, ble asket og mediterte senere under et fikentre i ensomhet for å finne svarene på eksistensielle spørsmål. I vår egen tid er det mange som oppsøker naturen, ikke bare for dens skjønnhet og renhet, men også for å finne ro til å vandre innover i seg selv og finne svar på livets store spørsmål. Lars Monsen har pekt på verdien av stillheten i naturen.

Det finnes eksempler hvor til og med fengsel og kidnapping har gitt en innsikt og styrke som ikke ville skjedd uten denne erfaringen. Nelson Mandel satt i fengsel i 27 år. ANC-fangene ble holdt ganske isolert på Robben Island, men de greide å holde fast ved seg selv, fellesskapet og kampen for et demokratisk Sør-Afrika. Ingrid Betancourt, en colombiansk politiker for De Grønne, ble i 2002 kidnappet av Farc-geriljaen.  I fangenskap fant hun ut at hun, tross ydmykelsene og alt hun var fratatt, fortsatt hadde den meste verdifulle friheten av alle: Friheten til å bestemme hvem hun ville være.

Hva møter vi egentlig alene, uten det fysiske samværet? Langt ifra ørkenen, jungelen eller fengselet, men vandringen fra en trygg hverdag til å leve livet mer alene og nesten bare hjemme i et land i krise tok pusten fra meg og mange andre. Nå som hverdagen kommer tilbake begynner konturene av det som betyr noe, det viktige i hverdagen og det som vi kan endre, å tre frem i lyset. Konturene av fellesskapet i klasserommet og forholdet til elevene har fått sterkere farge for meg som lærer. Pandemien har gitt de fleste et nytt blikk på verden. 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere