Erling Birkedal

Alder: 65
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Paradoks om lokalkirken

Publisert over 4 år siden

Kirkemøtet har lagt til grunn at det skal være felles arbeidsgiveransvar for alle ansatte i soknet. Martin Enstads innlegg gjør meg usikker på om Presteforeningen aksepterer dette.

Martin Enstad, leder i Presteforeningen, skriver i (Vårt Land 28. mars) blant annet at jeg bagatelliserer statens finansieringsvilje av kirken, i mitt innlegg 26. mars

Mitt poeng er bare å vise til hvordan finansiering fungerer. Det er vanlig med statlige bevilgninger til virksomhet i lokalsamfunnet. Staten støtter også soknets virksomhet, ikke minst trosopplæringen.

Det er imidlertid ikke tradisjon for det motsatte – at kommuner finansierer virksomhet der statlige organer har arbeidsgiveransvar. Det er vanskelig å tenke seg at nåværende ansatte i soknet skal overføres til et organ som representerer det sentrale rettssubjekt.

Paradoks. Det er et paradoks når Presteforeningen er opptatt av å styrke soknet og at det ikke skal bli for sentralistisk, men samtidig vil styrke bispedømmenivået. Dersom bispedømmet imidlertid hadde fått sitt mandat fra soknet, og ikke vært del av det sentrale rettssubjektet, hadde det vært logisk.

Enstad fremhever samvirke mellom «embete» og «råd» som en god ordning. Jeg er enig. Presten har et spesielt ansvar og bør fortsatt være med i rådet. Men styring skjer ikke bare gjennom rådet, men kanskje enda mer gjennom daglig ledelse og samvirke ansatte imellom.
Presten må forholde seg til mange vigslede medarbeidere og andre ansatte. Problemet oppstår når de som skal samvirke, har ulike overordnede. Jeg ser ikke at prestens selvstendige ansvar og rolle må få direkte konsekvens for hvem som er arbeidsgiver. Dette reguleres i tjenesteordningen, og presten er uansett underlagt biskopens tilsyn.

Usikker. Det er to avgjørende premisser for Kirkerådets høringsdokument «Veivalg for fremtidig kirkeordning». 1. Endringene skjer i to faser. Det opprettes et nasjonalt rettssubjekt som overtar funksjoner fra staten, og tre år etter dette innføres kirkens interne organisering.
2. Kirkemøtet har lagt til grunn at det skal være felles arbeidsgiveransvar for alle ansatte i soknet. Siste del av Enstads innlegg gjør meg usikker på om Presteforeningen aksepterer dette.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT ANDS DEBATTSIDER 31. MARS 2015

Gå til innlegget

Det vil være viktig å ha et arbeidsgiveransvar i et organ som er så nær den lokale virkeligheten som ­mulig for å kunne vurdere tilsettinger i en slik lokal virkelighet.

Vi har fått bekreftet det igjen. Medarbeidere i menigheter kan oppleve seg alene. Dette er noe av det som blir avdekket i KIFOs rapport om trosopplæringen (Vårt Land 20. mars).

Tiden er inne for å gjøre noe med ledelsen i den lokale kirke. For noen tiår siden var det vanlig at soknet hadde en prest og noen hjelpestillinger for å støtte opp om prestens primæroppgaver. I enkelte lokalsamfunn er det fortsatt presten som er den eneste eller mest synlige kirkelige representant for folk.

Men det vanlige nå er kirkelige staber med flere personer, med variasjon av kompetanse og erfaringer. Trosopp­læringsreformen har de siste årene tilført mange nye medarbeidere. Det er ikke bare presten som har lang akademisk ­utdanning. Vi finner kateketer og diakoner og kantorer med mastergrad, og andre kompetente medarbeidere med variert utdanning og erfaring. Men det er et paradoks at presten er på siden av den lokale ledelsen.

Et ledelsesproblem. Et variert arbeidsfellesskap krever koordinering og ledelse. Vi har nå en todelt ledelse som skaper ulike ansvarsrelasjoner og manglende nærhet og samordning.
Prestene er ansatt av den sentrale kirke, ved bispedømme­rådet, og er ­under ledelse av prosten. Alle andre er ansatt av soknet, ved fellesrådet, og har kirkeverge/daglig leder som sin leder.

I tillegg til at det er to ulike­ strukturer er det også et ­dilemma at disse to lederne i praksis ofte har stor avstand til den praktiske virksomheten. Prosten kan vanskelig ha nærhet til alle prester og være daglig samtalepartner. Kirkevergen skal dekke alle saksfelt og vil ofte konsentrere seg om de administrative oppgavene og i liten grad ha mulighet til å gå inn i det kirkefaglige arbeidet.

Lokal kirkeleder. I mange lokale ­arbeidsfellesskap er det godt samarbeid. Men det skjer ikke på grunn av, men heller på tross av, strukturen. Når presten og de andre faglig ansatte har ulike overordnede, er det lett å gå i ulike retninger for å avklare relasjoner og samspill seg imellom.

Jeg tenker at menighetspresten er en for viktig og sentral medarbeider i den lokale kirke til ikke å tilhøre det lokale arbeidsfellesskapet på linje med de andre medarbeiderne. I en fremtidig kirkeordning må vi sikre at medarbeidere i samme enhet står i gjensidig relasjon til hverandre, og under en og samme helhetlige ledelse. En slik leder bør etter min mening være en person med kirkefaglig kompetanse. I mange tilfeller kan presten være den naturlige lederne.

Felles arbeidsgiver. Relasjonen mellom stat og kirke er endret. Vi får opprettet et nytt rettssubjekt, Den norske kirke, som overtar de fleste kirkelige oppgaver staten nå har. Vi har da to juridiske enheter, soknet (representert ved menighetsråd og fellesråd) og den sentrale kirken (­representert ved Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmerådene).

Kirken skal nå avklare den interne ­organisering. Kirkemøtet har som mål at det skal være et samlet arbeidsgiveransvar for alle som arbeider i den lokale kirken. Hvilke organ som skal ha dette ansvaret er noe som nå er til høring i «Veivalg for fremtidig kirkeordning».

Det er her egentlig to alternativer: enten et organ som opptrer på vegne av soknet (et justert fellesråd), eller et organ som opptrer på vegne av det sentrale­ rettssubjektet (bispedømme­rådet). Etter min oppfatning vil det første alternativet være det beste – her er jeg i mindretall i Kirkerådet.

Lokal virkelighet. Mine to ­argumenter er: For det første er det kommunen som har ansvar for finansiering av den lokale kirken, bortsett fra lønn til prestene. Det vil være vanskelig å argumentere overfor kommunen at den skal finansiere stillinger i et nasjonalt rettssubjekt. At staten bidrar til finansiering av den lokale virksomheten er det imidlertid tradisjon for.

For det andre vil det være viktig å ha et arbeidsgiveransvar i et organ som er så nær den lokale virkeligheten som ­mulig for å kunne vurdere tilsettinger i en ­lokal virkelighet. Det er også et poeng at det skal være lokale folkevalgte som har ­avgjørende innflytelse. Det er en del av det å være en åpen folkekirke.

Nå er muligheten til å uttrykke sine ­meninger om «Veivalg for fremtidig kirke­ordning», før avgjørende veivalg blir tatt av nytt Kirkemøtet i 2016.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. MARS 2015

Gå til innlegget

Helhetlig ledelse av kirken lokalt

Publisert rundt 6 år siden

Kirkeordning for Den norske kirke er på dagsorden. Jeg argumenterer for helhetlig ledelse av kirken lokalt og peker på mulige løsninger. Jeg foreslår å innføre "lokalt kirkestyre" som har ansvar for alle medarbeidere.

Helhetlig ledelse av kirken lokal

Et innsill til samtale om lokal kirkeordning for Den norske kirke

Lokal ledelse av kirken i dag

Det er generelt sett en uoversiktlig situasjon når det gjelder ledelse av den lokale kirke / menighet. Dette er til dels knyttet til at det er to ulike arbeidsgivere for lokale medarbeidere, menighetsråd/fellesråd og bispedømmeråd. Fra en side sett kommer prestene "utenfra", med tilsetting i et prosti og har ett eller flere sokn som sitt primære tjenesteområde, med prost som overordnet. Alle andre er tilsatt av soknet/soknene, med kirkeverge som overordnet. Denne situasjonen er i seg selv en utfordring, men jeg tror det uoversiktlige og manglende helhetlig ledelse av virksomheten i soknet også har noe med tradisjon og fokus for nåværende lederroller å gjøre. Daglig leder for fellesrådet (kirkevergen) har vanligvis fokus på de administrative og økonomiske oppgaver slik det er beskrevet i kirkeloven (§14 Kirkelig fellesråds oppgaver). Når stabene vokser med nye medarbeidere, som de siste årene spesielt er knyttet til trosopplæringsreformen, opptrer disse fagpersonene oftest som selvstendige medarbeidere uten vesentlig involvering fra en daglig leder. Hver for seg står medarbeidere i soknet vanligvis i meningsfulle og gode arbeidsprosesser som fremme kirkens målsetting. Men i praksis er det ofte ikke noen som har et utøvende helhetlig ansvar for virksomheten i soknet, med koordinering av den utadvendte virksomheten som utføres av både prester, kateket/menighetspedagog, diakon og musikere. Ledelse og samvirke mellom ansatte og frivillige er også et svakt punkt og blir gjerne overlatt til tilfeldige initiativ.

Denne uklarheten i ledelse av virksomheten oppleves også av medlemmer i de ulike organene for soknet, menighetsråd og fellesråd. Her er det imidlertid stor forskjell, avhengig av hvor mange sokn det er i én kommune/fellesrådsområde. I små sokn der det ikke er egne ansatte, eller ansatte som betjener flere sokn, kan det bli spesielt uklart. (Denne utfordringen for små sokn har en parallell i enkelte store sokn med mange kirker som har behov for å sikre en ledelse for enheter som er mindre enn soknet.) Menighetsrådet opplever seg ofte overlatt til seg selv, ved at det ikke er forankring mellom råd og ansatte, uten daglig leder for rådets ansvarsområder. Rådet blir lett isolert og kan oppleve å være en forening på siden av den virksomheten de ansatte står i. På den andre siden må ansatte i noen tilfeller forholde seg til flere menighetsråd, og kan ha vanskelighet med å vite hva rådene ønsker/vil. Noen i rådet vil naturlig se på presten som bindeledd til øvrige ansatte/stab og som utøvende leder, mens denne har en annen rolleforståelse (i tråd med retningslinjer og tradisjon). Denne manglende samvirke mellom råd og ansatte kan gjøre rådets arbeid vanskelig. For de som er vant til styrer i organisasjoner eller politiske organ kan dette manglende samvirke mellom råd og ansatte oppleves demotiverende og meningsløst. Det er et paradoks med et besluttende organ der det ikke er avklart hvem som har ansvar for tilretteleggelse og oppfølging.

Kanskje ikke alle kjenner seg igjen i denne situasjonsbeskrivelsen. Jeg håper ikke det. Noen ganger fungerer det rimelig bra, spesielt der det er passe størrelse på sokn og kommune og der det er kloke ledere som har god oversikt over den lokale virksomheten. Men det er problematisk når mange opplever at det i praksis er en tredelt ledelse av kirkens virksomhet lokalt (pastoral ledelse - prost, administrativ/daglig leder - kirkeverge, og demokratisk valgt ledelse av virksomheten - menighetsråd, som ofte dekker mindre område enn daglig leder).

Mål for lokal helhetlig ledelse

Når vi skal tegne en fremtidig kirkeordning legger jeg til grunn at soknet fortsatt er kirkens grunnenhet (jf også vedtak Kirkemøtet, KM 05/13). Organer på høyere nivå, slik som bispedømme og kirkeråd/kirkemøte har som sitt viktigste formål å tjene soknet/menigheten. Samtidig som soknet er grunnenheten må vi være åpne for at det i et samfunn i forandring kan være behov for å justere det geografiske område for soknet. Ut fra situasjonsbeskrivelsen ovenfor setter jeg opp følgende mål / anliggende for en ny lokal kirkeordning:

- Det må bli en helhetlig ledelse for virksomheten, der alle medarbeidere i et sokn har én felles leder, inkludert prestene. Felles ledelse gjelder også for samarbeidende sokn (se nedenfor). Dersom det er flere menigheter eller gudstjenestefeirende forsamlinger innen ett sokn må hver av disse også ha en ansvarlig leder for virksomheten.

- Det må være felles arbeidsgiveransvar for alle som arbeider i kirken lokalt (se tidligere KM- vedtak), som blant annet betyr at alle lokale medarbeidere tilsettes på samme nivå/av samme organ.

- Det må være en tjenlige og funksjonelle enhet for lokal ledelse, for å ivareta arbeidsgiveransvar og virksomhetsledelse. Hva som er tjenlig størrelse mener jeg primært må vurderes ut fra antall ansatte. Det må være stort nok for å få en profesjonell ledelse og lite nok til at det er en ledelse som ser de ansatte og virksomheten. Det er da ikke tjenlig ensidig å legge til grunn størrelse i andre strukturer, slik som nåværende kommune og prosti.

- Ledelsen for den lokale enheten må ha ansvar for at det er nødvendig betjening i alle sokn i enheten. Dette gjelder ikke bare prestetjeneste, slik prosten i dag har ansvar for. Det gjelder også de andre fagstillinger/fagområder med diakonal, pedagogisk og kirkemusikalsk betjening, samt de administrative og andre nødvendige tjenester.

- Man må sikre et godt samspill og tydelige ansvarsforhold mellom ansatte og demokratisk valgte organer. De valgte organer skal ha én daglig leder å forholde seg til som har utøvende ansvar på samme arbeidsområde og geografiske område som organet har.

- Daglig leder for den minste enheten (menighetsråd eller menighetsutvalg) har også ansvar for ledelse/koordinering av frivillige.

- Det bør være en enhetlig og oversiktlig økonomi, der de økonomiske rammer for virksomheten i den lokale enheten kan sees og drøftes i sammenheng.

Skisse for fremtidig lokal kirkeordning - kirkestyre

For å fremme disse målene vil jeg skissere en mulig fremtidig modell for en lokal kirkeordning. Det mest nyskapende i forhold til dagens ordning er at jeg vil etablere en enhet som er tjenlig og funksjonell for lokal helhetlig ledelse. Jeg tenker det skal være et besluttende organ - lokalt kirkestyre - som har det overordnede ansvar med en daglig leder som utøvende.Navnet «lokalt kirkestyre» indikerer at organet er tillagt myndighet som går ut over det som er tilfelle i dagens "råd". Kirkestyret opptrer på vegne av soknene innen enheten (slik som dagens fellesråd). Jeg mener man også kan vurdere et direkte demokratisk valg til dette kirkestyret. Dersom kirkestyret er sammenfallende med soknet, blir det eventuelt bare ett lokalt valg. Dersom det er flere sokn i samme enhet blir det da valg både til menighetsråd og kirkestyre. En av de vigslede ansatte bør ha fast på plass i de valgte organene.

Hva som kan være tjenlig nivå / størrelse for et lokalt kirkestyre mener jeg må vurderes ut fra hva som er tjenlig for helhetlig ledelse, slik jeg har beskrevet dette ovenfor. Jeg tenker at en enhet med 15-25 kirkelig ansatte kan være tjenlig. Det bør helst være en naturlig sosial enhet i samfunnet, der det er samhandling også på andre arenaer enn kirke, og på den måten også oppleves naturlig for folk flest. Det tas da hensyn til både geografisk størrelse og demografi/befolkningsgrunnlag. Det kan for eksempel være tilsvarende som normalt inntaksområde for en videregående skole eller flere ungdomsskoler.

Tjenlig nivå er altså ikke nødvendigvis identisk med nåværende kommune eller nåværende sokn eller prosti. Dagens ordning med et fellesråd på kommunenivå er naturligvis en fordel med nærhet til kommunen som har økonomisk ansvar for kirken. I noen tilfeller vil dette også passe godt sammen med en enhet for helhetlig ledelse, slik jeg har skissert. Men i mange tilfeller passer det ikke, og da vil jeg prioritere behovet for helhetlig kirkelig ledelse. I noen store kommuner kan det være flere enheter/kirkestyrer. Ett stort sokn med flere kirker kan for eksempel være en tjenlig størrelse, slik som nye store sokn i Oslo og Bergen.

I mange tilfeller vil den naturlige enheten for et kirkestyre være større enn en kommune eller nåværende fellesrådsområde, ut fra de kriteriene jeg har satt opp. I de tilfellene er det en utfordring hvordan man skal komme frem til den tjenlige enheten, da det forutsetter at flere sokn må inngå forpliktende samarbeid på tvers av kommunegrenser. Jeg tenker at det her må være en styrt prosess der soknene får en tidsfrist for selv å finne frem til egnet enhet, ut fra bestemte kriterier. Dersom soknene ikke selv komme frem til tjenlig organisering innen en gitt frist, kan bispedømmet eller et nasjonalt organ gis myndighet til å fastsette enhetens størrelse. Det må nødvendigvis være en overordnet myndighet som godkjenner enhetene slik at alle sokn blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. En vurdering av tjenlig størrelse for soknet vil i noen tilfeller også være naturlig. Jeg forutsetter at det må være minst ett sokn i hver kommune, blant annet på grunn av at man må sikre en kirkelig enhet også på kommunenivå når vi har en kommunal finansiering.

Hvert kirkestyre må ha en daglig leder som har kirkefaglig kompetanse og egnethet til å lede. Dette kan gjerne være en prest. Denne lederen tilsettes av kirkestyret. Dersom organet/nivået blir sammenfallende med en kommune, vil daglig leder bli erstattet av nåværende kirkeverge. Jeg tenker at daglig leder også kan erstatte nåværende prost dersom enheten blir sammenfallende med et prosti. Mange prosti er imidlertid for store for en enhet som er tjenlig for god helhetlig ledelse, etter de kriterier jeg har satt opp. (Det er i dag vanligvis 10-15 prester i prostiet, og samlet 30-40 ansatte. Egnet enhet, men samlet 15-25 ansatte, vil da i mange tilfelle heller tilsvare et halvt prosti.)

Ansvarsområdet for kirkestyret vil inkludere samme oppgaver somfor dagene fellesråd. I tillegg vil kirkestyret ha ansvar for tilsettinger og være arbeidsgiver for alle medarbeidere i enheten, også menighetsprestene. Kirkestyret representerer soknet/soknene overfor andre instanser, for eksempel kommunen. Dersom kirkestyret dekker et større område enn én kommune skal kirkestyret oppnevne en stedlig representant/leder i hver kommune som representerer soknet/soknene overfor kommunen, i samråd med menighetsrådet. (Jeg forutsetter at de i slike tilfeller forhandles frem en fordelingsnøkkel mellom kommunene for finansiering av kirken, tilsvarende som man har i ulike interkommunale selskaper.) Dersom det er flere kirkestyrer i én kommune går jeg ut fra at hvert styre velger representant(er) som inngår i et utvalg som har som hovedoppgave å representere soknene overfor kommunen.

Menighetsråd, menighetsutvalg og frivillige

Dersom soknet er sammenfallende med en tjenlig enhet for helhetlig ledelse får det valgte organet for denne enheten navnet kirkestyre, og ikke menighetsråd. Der soknet har et vanlig menighetsråd som ikke er kirkestyre, tenker jeg at dette også skal ha en daglig leder for sin virksomhet. Disse daglige ledere har leder for kirkestyre-enheten som sin nærmeste overordnede. Dersom det er flere kirker og gudstjenestefellesskap i et sokn ser jeg for meg at menighetsrådet opprette menighetsutvalg knyttet til hvert gudstjenestefeirende sted / kirke. Forslag til sammensetning av slike utvalg må gjerne komme fra den gudstjenestefeirende menigheten/menighetsmøtet. En av de vigslede stillingene bør være fast medlem i menighetsutvalget, og en av de ansatte bør normalt også har oppgaven som daglig leder for virksomheten til utvalget. Jeg tenker at menighetsutvalget har mange av de samme oppgaver som dagens menighetsråd, med spesielt ansvar for menighetens virksomhet og utvikling. Samtidig er det et poeng at menighetsrådet/kirkestyret i sokn med flere kirker / utvalg også legger til rette for at det blir et godt samvirke i hele soknet. Mandat og oppgaver for utvalget må naturligvis koordineres med menighetsrådet/kirkestyret.

En av de ansatte må etter min oppfatning ha ansvar for samvirke med frivillige medarbeidere. Det bør skje på det nivået som er naturlig for frivillig engasjement i virksomheten, der man har ansvar for arbeid med barn/unge og gjennomføring av gudstjenester. En utfordring her er å legge til rette for kompetente frivillige medarbeidere og ikke bare å søke etter avlastning for oppgaver de ansatte ikke kan eller har tid til.

Jeg har her presentert en skisse for lokal kirkeordning, uten at dette er utfyllende drøftet og begrunnet. Det er mange spørsmål og utfordringer som ikke er berørt, eller som bare på en overfladisk måte er nevnt. Mange ser helt sikker problemer og utfordringer også knyttet til denne skissen. Jeg tenker at vi må erkjenne at det ikke finnes noen ideell ordning som kan ivareta alle variasjoner vi har i Den norske kirke. Meningen med dette innlegget er å peke på en mulig modell for å imøtekomme den lokale menighetens behov, med fokus på helhetlig ledelse. Den manglende helhetlige ledelse og manglende samvirke mellom valgte organer og ansatte i dag er etter min erfaring energitappende. Jeg tenker det vil være mest tjenlig med en sterkere lokal enhet, med lokalt kirkestyre som avløser dagens fellesråd, kombinert med menighetsråd/sokn og ev. menighetsutvalg. De forslag jeg har fremmet kan naturligvis utdypes og konkretiseres. Jeg inviterer med dette til videre refleksjon og drøfting for å komme frem til en beste mulig tjenlig og funksjonell kirkelig organisering lokalt.

PS: Se også artikkel i Luthersk kirketidende Nr. 14/2013, s. 393-397.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere