Erling Birkedal

Alder: 65
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Kirkelandskapet er i endring. Det dannes mange nye menigheter og kristne fellesskap. Dette utfordrer folkekirken, både lokalt og sentralt. Hvilke holdning skal kirkeledere innta?

Et kirkelandskap i endring

Kirkelandskapet i de nordiske landene er i forandring. Det dannes nye misjonale menigheter eller forsamlinger i randsonene til de nasjonale folkekirkene. Også med samme lutherske bekjennelse som folkekirkene. Dannelse av nye menigheter skjer oftest ut fra et engasjement nedenfra, av mennesker som vil noe på sitt sted. Det starter gjerne med mennesker som «gjør kirke» ved å feire gudstjeneste og tjene mennesker og lokalsamfunnet. Dette skjer innen rammen av organisasjoner som tradisjonelt har forstått seg som del av folkekirkene. I tillegg er det etablert en mengde nye menigheter av nye landsmenn, såkalte migrantmenigheter, og også andre selvstendige forsamlinger og menigheter. Samtidig er det økende variasjon av typer gudstjenester og uttrykksformer innen de tradisjonelle soknemenigheter.

Mange av disse menighetene har ikke en formell tilknytning til et bestemt trossamfunn eller kirke i rettslig forstand. Tankegangen hos disse er at det lokale fellesskapet er viktigst og at de som er med er kalt til å delta i kirkens oppdrag i verden, som del av Guds misjon. Et slikt oppdrag er større enn å bygge kirke som institusjon. Å være del av Guds misjon innebærer også et kritisk perspektiv overfor de institusjonaliserte kirker. Kirkesamfunn er historiske sosiale konstruksjoner og det er legitimt å spørre om de til tider også kan være til hinder for Guds misjon, og ikke bare et redskap for denne. Det er derfor grunn til å drøfte på hvilke måter de store folkekirker best kan være del av Guds misjon.

 

Utfordringer for folkekirken

Utfordringen for folkekirken som institusjon blir tydelig når det dannes nye menigheter uavhengig av soknemenigheten, der storparten av deltakere fortsatt er medlemmer av majoritetskirken. Hvordan skal kirkens ledere tenke om dette fenomenet og håndtere det som i praksis skjer? Jeg ser her for meg tre ulike tilnærminger eller holdninger. For det første, selvstendighetslinjen, der soknemenigheten er den grunnleggende og eneste legitime lokale enhet i kirken. For det andre, den pragmatiske holdningen, der lokale ledere forholder seg til de alternative menigheter og fellesskap som måtte dukke opp, og forsøker eventuelt å finne lokale avtaler. For det tredje, et styrt og villet mangfold, der folkekirken betrakter seg som en «storfamilie» og viser forståelse og raushet om noen av dens medlemmer skulle ønske et annet fellesskap enn den vanlige soknemenigheten.

Den norske kirke har så langt ikke vært en offensiv folkekirke med tanke på å legge til rette for ulike typer kirkefellesskap, slik vi ser det i andre land. Det er nærliggende å tenke at denne norske tilbakeholdenheten har noe å gjøre med at de ytre rammebetingelser har vært og fortsatt er relativt stabile. I motsetning til Church of England, har vi i Norge hatt en stabil offentlig finansering av Den norske kirke. Kirkelig statistikk har også holdt seg relativt stabil, i alle fall i forhold til England og Sverige. Det synes ikke å være en kriseforståelse blant ledere i Den norske kirke, slik vi ser i andre land. Når det fra kirkens ledelse har vært lite debatt og handling om nye menighetsdannelser, er det også nærliggende å tenke at det henger sammen med store endringer i folkekirkens egen organisasjon. Det som skjer i kirkens randsone kommer i «en blindsone» når en nødvendigvis har måttet ha stort fokus på endret relasjon mellom stat og kirke og implementering av nye reformer som trosopplæring og gudstjenestereform, og ikke minst en ny kirkeordning.

 

Folk velger det de finner tjenlig

Vi lever i valgfrihetens tidsalder, der folk gjør valg ut fra hva de selv finner mest tjenlig, ikke ut fra tradisjon eller hva autoriteter måtte mene eller legge til rette for. Kirkeledere kan ikke hindre eller regulere en fornyelse nedenfra. Det er ikke kultur for den type myndighetsutøvelse i vårt samfunn. Kirkeledere kan imidlertid bestemme over egen holdning og strategi overfor nydannelser. De kan vedta regelverk for hvordan lokale ledere i et eget trossamfunn kan håndtere og samvirke med nye menigheter. På det grunnlag kan en inngå i dialog og samarbeid.

Mer himmel på jord 

I en drøfting av ny kirkeordning for Den norske kirke må en naturligvis tenke på hva som er tjenlig for eget trossamfunn. Men enda viktigere vil være å spørre hva som tjener kirkene og kristendommen samlet i vårt samfunn. Hva er det som vil skape «Mer himmel på jord», for å sitere Den norske kirkes visjon. Spørsmålet er hva som tjener Guds misjon i verden. Ikke hva som på kort sikt passer kirkens interesser som institusjon, for ikke å si enkeltgrupper innen kirken sine interesser. Er det da tjenlig å lage ordninger som i større grad legger til rette for og tar vare på det varierte kirkelige engasjement som vokser frem? Skal nye enheter finne sin egen vei uavhengig av kirken eller vil det være tjenlig for alle om det skjer i avtalt relasjon? Kirkens ledere må naturligvis vurdere hva som er mulige konsekvenser av deres holdning, uansett om en gjør noe aktivt eller ikke. Det ville være et paradoks om man i en tid der man tilstreber økumenisk samarbeid og tilnærming mellom kristne trossamfunn, skulle ende opp med en splittelse i flere lutherske trossamfunn i vårt relativt lille land.

Et bilde på en fleksibel kirke kunne være en storfamilie. Der er det vanligvis slik at personer og kjernefamilier har ulike behov for fellesskap og engasjement til ulike tider, samtidig som en har en noe grunnleggende felles og alltid er velkommen i stor-fellesskapet. Jeg tenker at en majoritetskirke har et spesielt ansvar for å søke etter enhet i mangfold. Det kan være ved at kirkens ledere viser raushet for variasjon i praktisk kirkeliv, og samtidig viser kjærlighet, omsorg og stående invitasjon til storfelleskapet. En slik mangfoldig folkekirke kan være et bidrag for å fremme kristen enhet, og samtidig stimulere til kirkelig nærvær og fellesskap for flest mulig.

PS: Innlegget er en forkortet utgave av leder i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 1/2019. Hele lederen og andre artikler kan lastes gratis ned her; https://www.egede.no/tidsskrift

Gå til innlegget

Det er uklar ledelse i mange menigheter. Det er på tide å få en helhetlig ledelse for alle som arbeider i den lokale kirke. Et virkemiddel for dette er at alle får samme arbeidsgiver.

«Ledelse savnet i kirken» sier Astrid Sætrang Morvik (VL17. feb.) Det er en «forvirrende ledelse» i menigheter i Den norske kirke, sier Magne Lerø (VL15. feb.)  Takk til begge for å sette ord på denne utfordringen. Jeg har arbeidet med menighetsutvikling i 40-50 menigheter de siste årene. Min erfaring er tilsvarende. Det er i mange menigheter en uklar ledelse. Jeg opplever at det er mye energi som går tapt, og manglende handlekraft ved usikkerhet, uklare ansvarsforhold og manglende helhetlig ledelse. Det er et paradoks at presten som menighetens identitetsbærer ofte blir «på siden».

Langsom organisasjon

Kirken er en langsom organisasjon, med tunge tradisjoner og vanskelig å endre. Tradisjonelt har presten i praksis vært menighetens leder. Kirkeloven opprettholder imidlertid en todelt arbeidsgiverlinje, mellom prestene og de andre. Denne todelingen blir spesielt utfordrende når det blir stor økning av ansatte. Det er slutt på den tiden da presten er den eneste ansatte med akademisk utdanning. Det er oftest mange kompetente medarbeidere, flere med tilsvarende utdanningsnivå som presten. Denne situasjonen roper etter behov for en kompetent, helhetlig leder.

Ulik forståelse av menigheten

Det er sprikende oppfatninger og praksiser i ledelse av menigheter. Jeg tror dette henger sammen med ulike forståelse av hva slags organisasjon en menighet er. Jeg tenker vi grovt sett står overfor to måter å tenke på:

a)      a) En funksjonell og teknisk organisasjonsforståelse. Her er en opptatt av faste regler, roller og strukturer. En er opptatt av fast kompetanse, relativt detaljerte stillingsbeskrivelser og grenseoppgangen mellom ulike roller. Lederens oppgave blir i stor grad å tolke og følge regelverket, og påse at alle gjør sitt selvstendige arbeid.

b)      b) En organisk organisasjonsforståelse. Her settes den individuelle medarbeider i sentrum, og en er opptatt av samspillet disse imellom. Relasjoner og relasjonsledelse blir stikkord for en slik organisasjon. Ledelsen er opptatt av å oppmuntre medarbeidere, vurdere samspill dem imellom og fordele oppgaver etter utfordringer og realkompetanse.

En kirke i endring krever dynamisk ledelse

Jeg er ikke tilhenger av å forkaste alle regler og strukturer, men vi må ha et regelverk som er romslig og dynamisk nok. I en endringstid er det behov for ledere som kan håndtere utvikling, omstilling og tilpasning. Da er det begrenset hvor langt en rekker med generelle regelverk alene. Vi trenger ledere som er i «øyenhøyde» med sine medarbeidere. Menighetens viktigste ressurser er mennesker, både ansatte og frivillige. Lederens viktigste oppgave er å ta vare på, oppmuntre og videreutvikle denne ressursen for å fremme kirkens mål. Jeg tror, i likhet med Morvik og Lerø, at det ofte vil være presten som er best egnet til å gå inn i en slik rolle.

 Felles arbeidsgiver på lavest mulig nivå

Det største hinder for at presten kan være daglig leder, ligger i dag i den todelte organisering av kirken. For at presten skal ha legitimitet som leder overfor alle ansatte, må både leder og de som skal ledes være en del av den samme organisasjon. Alle som arbeider i menigheten må etter min mening ha felles arbeidsgiver og være ansvarlig overfor samme leder og samme demokratiske organ. Om en skulle velge bispedømmet som felles arbeidsgiver, slik Lerø antyder, fører det til nye utfordringer. Jeg er redd det også vil bygge opp om en funksjonell og teknisk organisasjonsforståelse, med regelstyrt ledelse. Det er ikke det kirken trenger mer av i dag. Menigheten trenger helhetlig ledelse, der lederen ser sine medarbeidere og utøver en kompetent, dynamisk ledelse. 

Gå til innlegget

Veivalg og Åpen folkekirke

Publisert over 3 år siden

Kan vi stole på Åpen folkekirkes valgprogram?

Jeg leser i VL i dag (10.02.15) at Åpen folkekirke ikke tar stilling i den såkalte «veivalgsaken».  Leder Gard Sandaker-Nielsen sier at veivalgsaken er stor og kompleks, og «skillelinjene går på kryss og tvers, også blant våre valgte representanter.»

Samtidig påpeker ÅFs leder at «Vi er valgt på Åpen folkekirkes plattform.»

Jeg tar ÅF på alvor og har lest hva som er sagt til velgerne. I ÅFs valgprogram for perioden 2016-19 står det at «Alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver».

Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at et delt arbeidsgiveransvar, slik vi har det i dag, her er utelukket. Kan leder Gard Sandaker-Nielsen bekrefte at denne delen av valgprogrammet fortsatt gjelder, og at ÅF går imot flertallet i Kirkerådet som har anbefalt et fortsatt delt arbeidsgiveransvar? 

Gå til innlegget

Lokalkirken det viktigste

Publisert rundt 4 år siden

Etter avvikling av statens kirkestyre må kirken gjøre noen veivalg som også får konsekvenser for den enkelte menighet. Jeg ønsker å gjøre endringer som styrker den lokale kirken / menigheten.

Kirkevalget 13.-14. september gjelder valg av medlemmer til Bispedømmeråd og Kirkemøte, i tillegg til menighetsråd. Etter at relasjonen mellom staten og kirken er endret vil kirken få større selvstendighet til å organisere og prioritere sin egen virksomhet. Kirkemøtet vil gjøre veivalg som også får konsekvenser for den enkelte menighet. Jeg ønsker å gjøre endringer som styrker den lokale kirken / menigheten.

Lokal, regional og sentral kirke

Et viktig spørsmål i fremtid kirkeordning er om man vil ha en kirke med mer lokal myndighet og styring, eller en kirke som vil ha sterk sentral og regional styring.

Det er ikke en selvfølge at den myndighet som tidligere har vært (og til dels enda er) hos staten skal overføres direkte til det sentrale Kirkemøtet. Det er mulig også å overføre mer myndighet til den regionale eller lokale kirke. Spørsmålet er blant annet om medarbeidere i menigheten skal tilsette lokalt eller regionalt, og om hvilken finansieringsordning vi skal ha i fremtiden.

Komplisert styringsstruktur i lokalkirken

I dag er det en komplisert styringsstruktur for de som arbeider i den lokale kirke. De fleste er ansatt av det kirkelige fellesråd, mens prestene er tilsatt av bispedømmerådet. Presten har prosten som nærmeste overordnet, mens de andre har kirkevergen. Det er menighetsrådet som har ansvar for virksomhetsplaner, mens fellesrådet tilsetter og har myndighet over økonomien og bygninger i den lokale kirke. Der det er ett menighetsråd i en kommune er dette uproblematisk, men der det er mange menigheter og menighetsråd i samme kommune er det langt mer utfordrende. For de som er engasjert i menighetsråd og i frivillig arbeid i kirken kan det være utfordrende at det ofte ikke er tydelig hvem som har ledelsen i menigheten. Det er med andre ord behov for å organisere den lokale kirken på en mer oversiktlig og forutsigbar måte. Dette arbeidet må få en avklaring i kommende fireårsperiode.

Større myndighet til den lokale kirke

Jeg vil styrke den lokale kirke og det kirkelige demokrati ved å arbeide for blant annet:

-          - Alle som arbeider i den lokale kirke, og prestene, skal ha samme arbeidsgiver.

-          - Det skal være en enhetlig ledelse i den lokale kirke, som alle medarbeidere kan forholde seg til. 

-         - Det skal være et demokratisk valgt organ som har myndighet i samme geografiske området som arbeidsområde for de ansatte.

-         - En av de ansatte bør ha et koordineringsansvar for frivillige medarbeidere, for at alle skal oppleve seg sett og ivaretatt.

-         -  Fortsatt kommunal finansiering av kirkens arbeid lokalt er et godt grunnlag for gode relasjoner til lokale politikere.

En lokal tilsetting av prester og økt myndighet til det lokale demokrati, må kombineres med stor grad av faglig selvstendighet til de ansatte. De vigslede medarbeidere (prester, diakoner, kateketer og kantorer) får tjenesteordninger vedtatt av Kirkemøtet, som sikrer dem faglig selvstendighet.  

Erling Birkedal, førstekandidat til Borg bispedømmeråd, Mangfoldig folkekirke – nominasjonskomiteens liste.

Gå til innlegget

Bruk innestemmen i samlivsdebatten!

Publisert rundt 4 år siden

Det er blitt mye "utestemme" i debatten om likekjønnet ekteskap. La oss nå trene oss på en lyttende «innestemme» og ikke bruke en støyende «utestemme».

Bruk innestemme, sier barnebarna til meg når vi skal snakke litt rolig og lytte til hverandre. I barnehagen har de lært å skjelne mellom inne-stemme og ute-stemme, der man roper til hverandre. 

Jeg opplever at det er blitt mye «utestemme» i debatten om likekjønnet ekteskap. Jeg har registrert ord som minner mer om å rope og markere, enn å samtale for å skape innsikt og forståelse. Jeg hører ord som diskriminering og å gjøre forskjell på folk, brudd på menneskeverdet, og manglende bibeltroskap og brudd på skaperordningen.  

Det er mange grunner til at dette er uheldig. Det er mennesker som er personlig berørt og som opplever å være i «skuddlinjen» og gjør livet deres enda mer vanskelig. Et hardt debattklima er med på å bygge opp fronter i kirken. Jeg spør hva det vil gjøre med klimaet og samarbeidet i Kirkemøtet de neste fire årene. En slik skarp debatt tar også fokus bort fra andre store saker som skal avgjøres i kommende periode. Det gjelder nå spesielt hvordan kirken skal organiseres og forvalte sine ressurser etter fristilling fra staten.   

Ingen folkeavstemning

Kirkevalget i høst er ingen direkte folkeavstemning om vigsel av homofile, slik noen synes å tro. Det er en lang prosess før denne saken kan finne sin avklaring i kirken. Et flertall av biskopene må ville en slik endring, og det vil være behov for flere utredninger og avklaringer, og vedtak i flere omganger. Om det blir flertall for å innføre en ny vigselsliturgi tar det sannsynligvis et par år før det er på plass. Nå gjelder det å velge medlemmer til de kirkelige organer som skal være med og gjøre veivalg i denne og alle de andre sakene.

Kirkens enhet

Det blir ikke ro i kirken etter en kampvotering i Kirkemøtet om denne saken, uansett hvem som vinner. Ved økende konfliktnivå er jeg urolig for de langsiktige virkningene for kirken.

Jeg opplever, likedan som andre - blant annet Geir Gundersen i VL - at det er biskopene som har et spesielt ansvar for å ivareta kirkens enhet. Jeg skulle håpe at de kunne vise vilje til å finne løsninger som alle kan leve med. Det var antydninger til dette i forarbeidene til Kirkemøtet i 2014. Men så har det skjedd en markering på ytterfløyene. Senere er også Åpen folkekirke og Levende folkekirke etablert som kamporganisasjoner. Jeg har som medlem i Kirkerådet forsøkt å få saken opp på nytt i Kirkemøtet i denne perioden, men flertallet i Kirkerådet og Bispemøtet har ikke villet det. Jeg er i tvil om biskopene har vilje til å forsøke en samordnet løsning.

Kampanje med «ute-stemme» eller dialog «med inne-stemme»

Jeg ber dere som har gjort denne saken til en kampanje i kirkevalget om å vurdere hvordan dere kommuniserer. De som blir valgt inn i det nye Kirkemøtet får et stort ansvar med å håndtere denne saken på en måte som kan være tjenlig for kirken som helhet. Det er flere kandidater som ikke er skråsikre på hva som er beste løsning. La oss nå trene oss på en lyttende «inne-stemme» og ikke bruke en støyende «ute-stemme».

Erling Birkedal, førstekandidat Borg Bispedømme, Mangfoldig folkekirke- nominasjonskomiteens liste

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.6.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere