Erling Birkedal

Alder: 65
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men de har det felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv. (VL 28. juni) Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke til å bli synlige.

Åpen folkekirke er ansvarlig for at det blir listevalg

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer blir det er forholdstallsvalg / listevalg. Åpen folkekirke har valgt en slik egen lite, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.  

Mangfold og åpenhet

Nominasjonskomiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside: www.nominasjonsliten.no – på facebook, og på kirkens offisielle valgside: https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkevalget

«Den lokale kirkes beste»

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikker nyanser i hvordan den enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjonskomite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (ev. tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: hva vil tjener menigheten /den lokale kirkes beste. Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, bl.a. ved tilsettinger.

Program eller person?

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF kirke står på et program og at det er enklere for velgerne, at de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅF sitt program er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken. Jeg tenker at de aller flest saker i Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valg er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene. Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Borg.      

Gå til innlegget

Kirkelandskapet er i endring. Det dannes mange nye menigheter og kristne fellesskap. Dette utfordrer folkekirken, både lokalt og sentralt. Hvilke holdning skal kirkeledere innta?

Et kirkelandskap i endring

Kirkelandskapet i de nordiske landene er i forandring. Det dannes nye misjonale menigheter eller forsamlinger i randsonene til de nasjonale folkekirkene. Også med samme lutherske bekjennelse som folkekirkene. Dannelse av nye menigheter skjer oftest ut fra et engasjement nedenfra, av mennesker som vil noe på sitt sted. Det starter gjerne med mennesker som «gjør kirke» ved å feire gudstjeneste og tjene mennesker og lokalsamfunnet. Dette skjer innen rammen av organisasjoner som tradisjonelt har forstått seg som del av folkekirkene. I tillegg er det etablert en mengde nye menigheter av nye landsmenn, såkalte migrantmenigheter, og også andre selvstendige forsamlinger og menigheter. Samtidig er det økende variasjon av typer gudstjenester og uttrykksformer innen de tradisjonelle soknemenigheter.

Mange av disse menighetene har ikke en formell tilknytning til et bestemt trossamfunn eller kirke i rettslig forstand. Tankegangen hos disse er at det lokale fellesskapet er viktigst og at de som er med er kalt til å delta i kirkens oppdrag i verden, som del av Guds misjon. Et slikt oppdrag er større enn å bygge kirke som institusjon. Å være del av Guds misjon innebærer også et kritisk perspektiv overfor de institusjonaliserte kirker. Kirkesamfunn er historiske sosiale konstruksjoner og det er legitimt å spørre om de til tider også kan være til hinder for Guds misjon, og ikke bare et redskap for denne. Det er derfor grunn til å drøfte på hvilke måter de store folkekirker best kan være del av Guds misjon.

 

Utfordringer for folkekirken

Utfordringen for folkekirken som institusjon blir tydelig når det dannes nye menigheter uavhengig av soknemenigheten, der storparten av deltakere fortsatt er medlemmer av majoritetskirken. Hvordan skal kirkens ledere tenke om dette fenomenet og håndtere det som i praksis skjer? Jeg ser her for meg tre ulike tilnærminger eller holdninger. For det første, selvstendighetslinjen, der soknemenigheten er den grunnleggende og eneste legitime lokale enhet i kirken. For det andre, den pragmatiske holdningen, der lokale ledere forholder seg til de alternative menigheter og fellesskap som måtte dukke opp, og forsøker eventuelt å finne lokale avtaler. For det tredje, et styrt og villet mangfold, der folkekirken betrakter seg som en «storfamilie» og viser forståelse og raushet om noen av dens medlemmer skulle ønske et annet fellesskap enn den vanlige soknemenigheten.

Den norske kirke har så langt ikke vært en offensiv folkekirke med tanke på å legge til rette for ulike typer kirkefellesskap, slik vi ser det i andre land. Det er nærliggende å tenke at denne norske tilbakeholdenheten har noe å gjøre med at de ytre rammebetingelser har vært og fortsatt er relativt stabile. I motsetning til Church of England, har vi i Norge hatt en stabil offentlig finansering av Den norske kirke. Kirkelig statistikk har også holdt seg relativt stabil, i alle fall i forhold til England og Sverige. Det synes ikke å være en kriseforståelse blant ledere i Den norske kirke, slik vi ser i andre land. Når det fra kirkens ledelse har vært lite debatt og handling om nye menighetsdannelser, er det også nærliggende å tenke at det henger sammen med store endringer i folkekirkens egen organisasjon. Det som skjer i kirkens randsone kommer i «en blindsone» når en nødvendigvis har måttet ha stort fokus på endret relasjon mellom stat og kirke og implementering av nye reformer som trosopplæring og gudstjenestereform, og ikke minst en ny kirkeordning.

 

Folk velger det de finner tjenlig

Vi lever i valgfrihetens tidsalder, der folk gjør valg ut fra hva de selv finner mest tjenlig, ikke ut fra tradisjon eller hva autoriteter måtte mene eller legge til rette for. Kirkeledere kan ikke hindre eller regulere en fornyelse nedenfra. Det er ikke kultur for den type myndighetsutøvelse i vårt samfunn. Kirkeledere kan imidlertid bestemme over egen holdning og strategi overfor nydannelser. De kan vedta regelverk for hvordan lokale ledere i et eget trossamfunn kan håndtere og samvirke med nye menigheter. På det grunnlag kan en inngå i dialog og samarbeid.

Mer himmel på jord 

I en drøfting av ny kirkeordning for Den norske kirke må en naturligvis tenke på hva som er tjenlig for eget trossamfunn. Men enda viktigere vil være å spørre hva som tjener kirkene og kristendommen samlet i vårt samfunn. Hva er det som vil skape «Mer himmel på jord», for å sitere Den norske kirkes visjon. Spørsmålet er hva som tjener Guds misjon i verden. Ikke hva som på kort sikt passer kirkens interesser som institusjon, for ikke å si enkeltgrupper innen kirken sine interesser. Er det da tjenlig å lage ordninger som i større grad legger til rette for og tar vare på det varierte kirkelige engasjement som vokser frem? Skal nye enheter finne sin egen vei uavhengig av kirken eller vil det være tjenlig for alle om det skjer i avtalt relasjon? Kirkens ledere må naturligvis vurdere hva som er mulige konsekvenser av deres holdning, uansett om en gjør noe aktivt eller ikke. Det ville være et paradoks om man i en tid der man tilstreber økumenisk samarbeid og tilnærming mellom kristne trossamfunn, skulle ende opp med en splittelse i flere lutherske trossamfunn i vårt relativt lille land.

Et bilde på en fleksibel kirke kunne være en storfamilie. Der er det vanligvis slik at personer og kjernefamilier har ulike behov for fellesskap og engasjement til ulike tider, samtidig som en har en noe grunnleggende felles og alltid er velkommen i stor-fellesskapet. Jeg tenker at en majoritetskirke har et spesielt ansvar for å søke etter enhet i mangfold. Det kan være ved at kirkens ledere viser raushet for variasjon i praktisk kirkeliv, og samtidig viser kjærlighet, omsorg og stående invitasjon til storfelleskapet. En slik mangfoldig folkekirke kan være et bidrag for å fremme kristen enhet, og samtidig stimulere til kirkelig nærvær og fellesskap for flest mulig.

PS: Innlegget er en forkortet utgave av leder i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 1/2019. Hele lederen og andre artikler kan lastes gratis ned her; https://www.egede.no/tidsskrift

Gå til innlegget

Det er uklar ledelse i mange menigheter. Det er på tide å få en helhetlig ledelse for alle som arbeider i den lokale kirke. Et virkemiddel for dette er at alle får samme arbeidsgiver.

«Ledelse savnet i kirken» sier Astrid Sætrang Morvik (VL17. feb.) Det er en «forvirrende ledelse» i menigheter i Den norske kirke, sier Magne Lerø (VL15. feb.)  Takk til begge for å sette ord på denne utfordringen. Jeg har arbeidet med menighetsutvikling i 40-50 menigheter de siste årene. Min erfaring er tilsvarende. Det er i mange menigheter en uklar ledelse. Jeg opplever at det er mye energi som går tapt, og manglende handlekraft ved usikkerhet, uklare ansvarsforhold og manglende helhetlig ledelse. Det er et paradoks at presten som menighetens identitetsbærer ofte blir «på siden».

Langsom organisasjon

Kirken er en langsom organisasjon, med tunge tradisjoner og vanskelig å endre. Tradisjonelt har presten i praksis vært menighetens leder. Kirkeloven opprettholder imidlertid en todelt arbeidsgiverlinje, mellom prestene og de andre. Denne todelingen blir spesielt utfordrende når det blir stor økning av ansatte. Det er slutt på den tiden da presten er den eneste ansatte med akademisk utdanning. Det er oftest mange kompetente medarbeidere, flere med tilsvarende utdanningsnivå som presten. Denne situasjonen roper etter behov for en kompetent, helhetlig leder.

Ulik forståelse av menigheten

Det er sprikende oppfatninger og praksiser i ledelse av menigheter. Jeg tror dette henger sammen med ulike forståelse av hva slags organisasjon en menighet er. Jeg tenker vi grovt sett står overfor to måter å tenke på:

a)      a) En funksjonell og teknisk organisasjonsforståelse. Her er en opptatt av faste regler, roller og strukturer. En er opptatt av fast kompetanse, relativt detaljerte stillingsbeskrivelser og grenseoppgangen mellom ulike roller. Lederens oppgave blir i stor grad å tolke og følge regelverket, og påse at alle gjør sitt selvstendige arbeid.

b)      b) En organisk organisasjonsforståelse. Her settes den individuelle medarbeider i sentrum, og en er opptatt av samspillet disse imellom. Relasjoner og relasjonsledelse blir stikkord for en slik organisasjon. Ledelsen er opptatt av å oppmuntre medarbeidere, vurdere samspill dem imellom og fordele oppgaver etter utfordringer og realkompetanse.

En kirke i endring krever dynamisk ledelse

Jeg er ikke tilhenger av å forkaste alle regler og strukturer, men vi må ha et regelverk som er romslig og dynamisk nok. I en endringstid er det behov for ledere som kan håndtere utvikling, omstilling og tilpasning. Da er det begrenset hvor langt en rekker med generelle regelverk alene. Vi trenger ledere som er i «øyenhøyde» med sine medarbeidere. Menighetens viktigste ressurser er mennesker, både ansatte og frivillige. Lederens viktigste oppgave er å ta vare på, oppmuntre og videreutvikle denne ressursen for å fremme kirkens mål. Jeg tror, i likhet med Morvik og Lerø, at det ofte vil være presten som er best egnet til å gå inn i en slik rolle.

 Felles arbeidsgiver på lavest mulig nivå

Det største hinder for at presten kan være daglig leder, ligger i dag i den todelte organisering av kirken. For at presten skal ha legitimitet som leder overfor alle ansatte, må både leder og de som skal ledes være en del av den samme organisasjon. Alle som arbeider i menigheten må etter min mening ha felles arbeidsgiver og være ansvarlig overfor samme leder og samme demokratiske organ. Om en skulle velge bispedømmet som felles arbeidsgiver, slik Lerø antyder, fører det til nye utfordringer. Jeg er redd det også vil bygge opp om en funksjonell og teknisk organisasjonsforståelse, med regelstyrt ledelse. Det er ikke det kirken trenger mer av i dag. Menigheten trenger helhetlig ledelse, der lederen ser sine medarbeidere og utøver en kompetent, dynamisk ledelse. 

Gå til innlegget

Veivalg og Åpen folkekirke

Publisert over 4 år siden

Kan vi stole på Åpen folkekirkes valgprogram?

Jeg leser i VL i dag (10.02.15) at Åpen folkekirke ikke tar stilling i den såkalte «veivalgsaken».  Leder Gard Sandaker-Nielsen sier at veivalgsaken er stor og kompleks, og «skillelinjene går på kryss og tvers, også blant våre valgte representanter.»

Samtidig påpeker ÅFs leder at «Vi er valgt på Åpen folkekirkes plattform.»

Jeg tar ÅF på alvor og har lest hva som er sagt til velgerne. I ÅFs valgprogram for perioden 2016-19 står det at «Alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver».

Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at et delt arbeidsgiveransvar, slik vi har det i dag, her er utelukket. Kan leder Gard Sandaker-Nielsen bekrefte at denne delen av valgprogrammet fortsatt gjelder, og at ÅF går imot flertallet i Kirkerådet som har anbefalt et fortsatt delt arbeidsgiveransvar? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 2872 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
26 dager siden / 2022 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
8 dager siden / 1088 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
22 dager siden / 605 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
7 dager siden / 555 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 444 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere