Erling Birkedal

Alder: 65
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Jeg har forsøkt å finne ut hva Åpen folkekirke (ÅF) sier i sitt valgprogram om ulike sider ved kirkeordningen. Jeg ser ikke at velgere kan vite hva de her får ved å stemme på ÅF.

Takk til Karin-Elin Berg og Halvor Moxnes som kommenterer mitt innlegg om kirkevalget i VL 10.07. Det gir meg mulighet for å presisere og samtidig stille nye spørsmål.

Jeg vil at kirken skal være åpen og inkluderende for alle, slik Moxnes påpeker. ÅF har vært til hjelp for å sette fokus på holdninger til LHBT-personer. Når jeg omtaler likekjønnet ekteskap som en «sak» omtaler jeg ikke LHBT-personer som «saker», slik Moxnes tillegger meg. Jeg refererer til at dette har vært en sak med tilhørende saksnummer i Kirkemøtet. Kirken trenger fortsatt å arbeide med holdninger og praksis knyttet til LHBT-personer.  

Berg og jeg er enige om mye, og vi har et godt kollegaforhold i Borg bispedømmeråd. Det er sjelden jeg tenker på hvilke list de ulike representanter er valgt på. Berg mener at hun eller andre representanter for ÅF har argumentert ut fra det programmet de er valgt inn på også i andre saker enn likekjønnet ekteskap. Det vil jeg ikke benekte. Mitt poeng er at det i praksis ikke skjer som samlet gruppe, og at det ikke er klare skillelinjer mellom personer fra de to listene. Når det gjelder kirkeordning er det i Borg faktisk personer fra ÅF sin liste som står lengst fra hverandre i sine forslag.

 

Kirkeordning, hvordan kirken skal organiseres i en fri stilling til staten, blir en hovedsak i neste valgperiode. Jeg har derfor forsøkt å finne ut av hva ÅF sier om dette i sitt valgprogram for 2020-23. Jeg har da tatt utgangspunkt i de sakene Karin-Elin Berg refererer til med referanse til deres program: kirkeordning, valgordning og ordning for tilsetting av biskop.

 

Kirken som arbeidsgiver for de som arbeider i kirken lokalt, er det mest sentrale og vanskelige spørsmålet som må løses i kirkeordningen. Nå er bispedømmet arbeidsgiver for prestene mens de andre ansatte har soknet (ved kirkelig fellesråd) som arbeidsgiver. ÅF sier i sitt program at en vil at «alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver.» Dette er noe kirkemøtet allerede har vedtatt flere ganger, som jeg har støttet. Videre sier ÅF at tilsetting skal skje «i de organer som best kan sikre respekt for stillingenes særpreg, og best mulig samspill og samarbeid mellom alle kirkelige ansatte.» Det er gode anliggende, men hva betyr det? Jeg forstår ikke hva ÅF mener om det mest brennbare dilemma: skal alle ha det nasjonale rettssubjektet (bispedømmet) som arbeidsgiver, eller er det et organ på vegne av det lokale rettssubjektet? Vil en ha et organ på prostinivå / stor-fellesråd? Hvor skal eventuelt et slikt organ hente sitt mandat fra? – den lokale kirke eller nasjonalkirken?

Jeg mener vi bør ha ett arbeidsgiverorgan for alle som arbeider lokalt og som henter sitt mandat fra den lokale kirke. Samtidig må dette skje på en slik måte at det biskoppelige tilsyn blir ivaretatt. Er ÅF enig i dette?

Valgordning: Jeg leser i ÅF sitt program at en vil utvikle «en demokratisk kultur» og at «valgordningen blir forenklet, slik at alternativene blir synlige og tydelige». Jeg forstår det slik at en ønsker et permanent listevalg og vil avvikle nominasjonskomiteens lister. Jeg spør hvor en slik permanent «parti-dannelse» vil føre oss. Vil det gå i retning av en modell, der også prester og andre ansatte må velge et parti/gruppering for å bli valgt til kirkemøtet, eller få innflytelse i kirkepolitikken? Hva vil det eventuelt gjøre med den norske modellen, der vi har et samspill mellom prest/biskop og valgte kirkemedlemmer (ofte omtalt som samspill mellom embete og råd). Her skal prest/biskop opptre ut fra sin ordinasjon, og ikke som representant for ansatte og i enda mindre grad fra en gruppering i kirken.

Jeg tenker at den norske modellen bør beholdes, der prester får opptre ut fra stillingens særpreg. En kirke er i seg selv en verdibasert institusjon og bevegelse, der det vil være unaturlig å splitte opp i permanente grupperinger / partier. Det vil ikke fremme enheten i kirken. Samtidig må det være rom for stor bredde og engasjement og gjerne egne lister fra grupperinger i de situasjoner der man opplever det avgjørende viktig.

Tilsetting av biskop. Jeg finner ikke noe om tilsetting av biskop i ÅF sitt program (?!?) Erfaringen fra siste periode tyder på at ÅF ønsker å fortsette praksis fra tidligere  statskirke-ordning. Nemlig at øverste organ i kirken (tidligere departement og nå Kirkerådet) står fritt til å tilsette en av de tre som har fått flest stemmer i en innledende avstemningsrunde. Andre alternativer som har vært utredet og drøftet er: enten å ha en bred avstemning som blir endelig, eller ha et eget tilsettingsorgan der det gjeldende bispedømme også har en innflytelse.

Jeg mener at det i en selvstendig, åpen og demokratisk folkekirke vil være mest naturlig at det er en valgordning der en avstemning blir endelig. Hvem som har stemmerett og hvordan stemmer skal vektes må naturligvis drøftes. Men det er viktig at de som deltar i en avstemningsprosess opplever at deres mening har reell betydning. Det er vanlig i demokratiske prosesser i samfunnet ellers. Vil ikke det være «en demokratisk kultur», slik ÅF ønsker?

Gå til innlegget

Jeg oppfatter at den største uenigheten mellom meg og Åpen folkekirke i dette kirkevalget er knyttet til selve valgordningen. Likevel sier de lite eller ingenting om dette i sitt program.

Gard Realf Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke har et nytt innlegg (Verdidebatt 4.7.19 og VL 5.7.19) der han kritiserer nominasjonskomiteens lister, og hvordan vi informerer om oss selv. Indirekte tillegger han meg meninger jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg tror ikke vi er så uenige i mange kirkepoliske saker, slik det kan skapes inntrykk av. Jeg vil også ha en åpen og demokratisk kirke, for alle som vil. Jeg erkjenner også at Sandaker-Nielsen og andre personer på ulike lister, vil det beste for kirken. Spørsmålet er hel tiden hva som er det beste. Han kritiserer meg for å ha omtalt ÅF som en interessegruppe og også «marginal» interessegruppe. Det siste er ikke riktig. Men jeg håper da virkelig at ÅF vil være en interessegruppe, i den forstand at man vil noe for kirken. Ellers hadde en vel ikke stilt egne lister.

Listevalg 

Sandaker-Nielsen viser til kirkemøtets vedtak om valgregler. Han kom i mindretall. Kirkemøtets flertall vil ha nominasjonskomiteens liste. Selv om ÅF «vant kirkevalget» i 2015 har de ikke flertall i Kirkemøtet. Ca. 30 % av medlemmene er ansatte representanter (biskoper, prester og andre tilsatte). Kirkemøtet ønsket en liste med mangfold av kandidater, foreslått av menighetene. Slik har det vært helt siden Kirkemøtet ble etablert tidlig på 1980-tallet. Når ÅF og andre allikevel velger å stille lister er det dem som gjøre det til et listevalg, at lister settes opp mot hverandre. Da må nominasjonskomiteens lister ta ansvar i den rollen vi får. Vi må synliggjør listen, samtidig som den enkelte kandidat presenterer seg selv.

Lokalkirken og nasjonalkirken

Kirkemøtet opptrer på to ulike måter. Møtet er på den ene side øverste organ for nasjonalkirken (rettssubjekt Den norske kirke), og på den annen siden opptrer møtet som det representative organ for menighetene (trossamfunnet Den norske kirke). Helt fra etablering av Kirkemøtet har menighetene hatt en sentral rolle i valg av medlemmer. Inntil for få år siden har det vært indirekte valg – der de enkelte medlemmene i rådet har hatt stemmerett. De siste årene har det utviklet seg i retning av direkte valg – der alle kirkemedlemmer har stemmerett. Men kandidater er fortsatt foreslått av menigheter, og prioritert av felles nominasjonskomite. Åpen folkekirke bryter denne tradisjonen når de ønsker bare lister fra grupperinger / interessegrupper til bispedømme/kirkemøte. Jeg har ikke registrert at ÅF stiller noen lister til menighetsråd. De bryter den formelle demokratiske koplingen mellom menighet / lokalkirken og den nasjonale kirke. Her er vi uenige. Jeg vil at menigheten fortsatt skal ha en rolle i valg til kirkemøtet, det organet som også har som formål å ivareta menighetenes beste.   

Skuffet og beroliget

Sandaker-Nielsen gjentar til stadighet at ÅF er tydelig på hva en vil, og at det er enklere for velgerne å stemme når en kan velge en liste med et program. Velgerne vet hva en får, heter det. Jeg blir både skuffet og beroliget når jeg leser ÅF sitt program. Jeg blir skuffet over ikke å finne klare svar på aktuelle kirkepolitiske saker. Jeg vet ikke hva velgerne får på de fleste saksfelt, om en stemmer på ÅF. Jeg blir beroliget på den måten at det meste av programmet er allment akseptert kirkepolitikk. ÅF sine kandidater må forholde seg til ulike saker i en dialogisk form. Min erfaring siste periode bekrefter også at det er slik. Jeg kan ikke huske at ÅF sine representanter i mitt bispedømme har henvist til at de stemmer ut fra sitt program, annet enn i likekjønnet ekteskap. Vi er et kollegium på ti medlemmer som drøfter og søker å komme frem til gode løsninger for kirken. Hvem som er valgt på hvilken liste er i praksis ikke synlig. Avstemninger følger nesten aldri slike skillelinjer. Det er under konstituering og valg av posisjoner det blir tydelig. Da er det naturlig at «flertallet rår».

Uklart prosjekt

Det er vanskelig å forstå at «velgerne vet hva en får» ved å stemme på ÅF i år. For fire år var spørsmålet om likekjønnet ekteskap på dagsorden. Den saken har funnet sin kirkepolitiske løsning. Jeg kjenner ingen fra nominasjonskomiteens liste som vil ha omkamp om dette nå. Det er vanskelig å se hva som er prosjektet til ÅF i år, annet enn selve valgordningen.

Erling Birkedal, 1. kandidat nominasjonskomiteens liste, Borg

Gå til innlegget

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men vi har til felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv (VL 28.06). Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke (AF) til å bli synlige.

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer, blir det et forholdstallsvalg/listevalg. Åpen folke­kirke har valgt en slik egen liste, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg, blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.

Mangfoldig liste 

Nominasjons­komiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til, bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside, på Facebook, og på kirkens offisielle valgside.

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den ­lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikkert nyanser i hvordan den ­enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av ­menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjons­komite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (eventuelt tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: Hva vil ­tjene menigheten ­eller den ­lokale kirkes beste? Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, blant annet ved tilsettinger.

Én hovedsak 

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF står på et program og at det er enklere for velgerne – de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅFs program, er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken.

Jeg tenker at de aller flest saker i ­Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-­Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valgt, er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene?

Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Gå til innlegget

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men de har det felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv. (VL 28. juni) Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke til å bli synlige.

Åpen folkekirke er ansvarlig for at det blir listevalg

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer blir det er forholdstallsvalg / listevalg. Åpen folkekirke har valgt en slik egen lite, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.  

Mangfold og åpenhet

Nominasjonskomiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside: www.nominasjonsliten.no – på facebook, og på kirkens offisielle valgside: https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkevalget

«Den lokale kirkes beste»

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikker nyanser i hvordan den enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjonskomite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (ev. tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: hva vil tjener menigheten /den lokale kirkes beste. Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, bl.a. ved tilsettinger.

Program eller person?

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF kirke står på et program og at det er enklere for velgerne, at de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅF sitt program er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken. Jeg tenker at de aller flest saker i Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valg er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene. Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Borg.      

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere