Erling Birkedal

Alder: 65
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Karl Øyvind Jordell gir et nytt bidrag til debatten om kirkens demokrati, verdidebatt 26.06.20, som kommentar på mitt innlegg fra et par dager tidligere. Han argumenterer for et konsekvent parti-demokrati for valg til bispedømmeråd/kirkemøte. Jeg er fortsatt i den fasen at jeg «tenker høyt». Mitt ønske er å finne en demokrati-løsning som best mulig samsvarer med kirkens egenart.

Jordell ønsker flere lister som er parallelle partier, slik en kjenner fra demokratiske valg i samfunnet. Han legger som et premiss at det allerede er to etablerte partier som vil fortsette, Åpen folkekirke og Bønnelisten. Han stiller spørsmål ved ansattes representasjon i kirkelige demokratisk valgte organ (stenderforsamling). Til slutt tar han til orde for en vurdering av omfordeling av antall representanter i tråd med bispedømmenes størrelse. Hans tenkning er logisk ut fra partidemokrati slik vi kjenner det i samfunnet. Det ville være interessant å vite hva de grupperinger(partier) som nå har stilt til valg mener om dette. Mens vi venter har jeg noen spørsmål og kommentarer.

Listevalg med tydelige alternativer?

Prinsippet med alternative lister tenker jeg er en god ordning for å avveie ulike interessemotsetninger og verdier. Det forutsetter imidlertid at det er slike permanente interessemotsetninger eller ulike visjoner for kirken, som lett kan kommuniseres til velgerne. Her er jeg usikker.  

For det først, vil det gi god mening å lage flere alternative helhetlige partiprogram, uten at en konstruerer større uenighet en det reelt er? For et levende demokrati med slike program, tenker jeg det bør være minst tre partier. Vil det være saker med stor uenighet og som samtidig er av allmenn interesse og engasjerer velgere (slik det ble gjort i 2015)?

For det andre, vil et partisystem skape mening for folk flest, om det ikke er gjennomført og gjennomgående på alle nivå i kirken? I samfunnet ellers er det vanlig med tilsvarende parti i valg både lokalt, regionalt og sentralt. Jeg har ikke registrert at noen partier/gruppering har stilt til valg til menighetsråd, eller at det er noen lokal grupper som arbeider for det. 

For det tredje, ønsker vi å ha et system som setter fokus på det vi er uenige om og skaper skiller? Jeg opplever det som utfordrende i en kirke som har som mål å arbeide for enhet og fred. Ville det ikke være bedre å støtte de personer som har engasjement og evne til å fremme kirkens visjoner og mål? Et valg skjer hvert fjerde år, mens de som blir valg skal arbeide «daglig» i fire år med hele bredden av kirkens virksomhet. Et konsekvent partisystem vil nødvendigvis få konsekvenser for arbeidsmåter i de demokratiske arbeidsprosesser.    

To etablerte lister bør bli flere?

Jordell mener vi bør bygge videre på det som allerede er etablert, to permanente partier. Jeg vet imidlertid ikke om det finnes to etablerte partier som «murer» å bygge videre på. Vi vet grunner til at Åpen folkekirke ble etablert, og forstår det engasjement som ble skapt ved debatt om ekteskapsloven. Bønnelisten kan forstås som en reaksjon på ÅF. Men er dette tilstrekkelig til å være permanente folkelige «parti-bevegelser» innen kirken? Jeg har ikke registrert at det er store medlemsmasser eller engasjerte «partigrupper», hverken på bispedømme- eller menighetsnivå hos noen av disse gruppene. Hvilke folkelige basis har de da – bortsett fra selve valget? Hvis vi skal ha en levende «folke-kirke» tenker jeg at det må være folk som engasjerer seg. Jeg er usikker på om kirkens medlemmer vil bruke sitt engasjement til «parti-arbeid».

Det vi vet er at det er mange folk engasjert i menighetenes arbeid, i den lokale kirke. For meg er det fortsatt underlig om vi ikke skal spørre menighetenes organer om råd når vi skal velge representanter til bispedømmeråd/kirkemøte. Et organisasjons-demokrati lokalt og et parti-demokrati regionalt/sentral synes ikke å være en god ordning for en enhetlig kirke.

Ansattes rolle i kirkelige valgte organer.

Jeg er enig med Jordell i at et parti-demokrati vil få konsekvenser for de ansattes rolle. Det kirkelige demokrati har utviklet seg parallelt med en «embets-kirke» der det har vært en selvfølge med prest/biskop som deltaker i de demokratiske valgte organer. Dette er et uttrykk for kirkens særpreg og verdigrunnlag. Slik har kirken i hele sin historie bekreftet at den er noe annet enn et samfunn med interessemotsetninger. Det er ikke alt som kan eller skal stemmes over. Hvordan skal relasjonen bli mellom Bispemøtet og Kirkemøtet om Kirkemøtet ikke har med prester og biskoper med fulle rettigheter?

For å unngå en «stender-ordning» og samtidig ivareta kontinuitet med presters deltakelse, er det andre alternativer enn dagens valg. I stedet for at ansatte velges av sine kolleger, kunne kirkens medlemmer også stemme inn ansatte til de kirkelige organ. Det kunne skje som personvalg på egne lister som i dag. Hvis det er partisystem kunne de stille på partiers lister, og da gjøre det tydelige hvilke parti-gruppe de ville arbeide sammen med.  

Jordell sitt spørsmål om representasjon fra bispedømmene ut fra størrelse er interessant. Som representant for det største bispedømme er dette krevende å gå inn i, og jeg lar det ligge nå.

Kirkemøtet må i sine videre valg tenke langsiktig på hva slags kirke en vil ha, og på det grunnlag spørre hvilke type demokrati som best støtter opp om dette.

Gå til innlegget

Det er snart et år siden kirkevalg i Den norsk kirke i 2019, og KIFO har levert sin evalueringsrapport. Her er mye nyttig dokumentasjon omkring valget når Kirkemøtet skal stake ut veien videre. Takk til Vårt Land som tar debatt om ulike sider ved kirkedemokratiet. Så langt har debatten dreid seg om oppslutning om valget og hvem som stemmer. Jeg vil løfte frem noen dilemma ved kirke-demokratiet, sammenhengen mellom sentralt og lokalt nivå og forholdet mellom ansatte og ikke-ansatte medlemmer.

To typer demokrati

KIFOs evalueringsrapport nyanserer mellom to typer valg og dermed to måter å forstå kirken på. Den ene er å tenke kirken som et «samfunn» med politiske valg (med grupperinger/ partier). Den andre er å tenke om kirken som en organisasjon, med personvalg. Jeg er enig med KIFOs forskere som plasserer Den norske kirken i en mellomposisjon. Da Kirkemøtet ble etablert var det et «organisasjons-demokrati». I 2019 ble alle leke representanter (ikke-ansatte) valgt ved direkte valg, fra tre lister, men på ulike premisser. De ansatte ble fortsatt valgt av sine egne grupper, som personvalg. 7 av 10/11 medlemmer ble altså valg etter tilnærmet politisk valg-modell, mens resten ble valgt ut fra en organisasjonsmodell.  En slik hybrid-løsning skaper noen dilemma som jeg vil utdype.

Sammenheng mellom lokalt og sentralt nivå

Kirken har nå to juridiske nivå (rettssubjekt), soknet og den sentrale kirke. De to grupperinger som stilte til valg i 2019, i tillegg til nominasjonskomiteens liste, hadde bare lister til den sentrale kirke og ikke til sokn/menighetsråd. Åpen folkekirke (ÅF) og Bønnelista er ingen landsdekkende bevegelse med lokale enheter som stiller til lokale valg eller velger kandidater til nominasjonsmøter (slik der er vanlig i politiske valg i samfunnet ellers.)  

Er det tjenlig for kirken å ha et valgsystem der det ikke er en direkte kopling mellom det lokale og sentral nivå? Dersom en rendyrker partisystemet for sentrale valg, uavhengig av det lokale, kan en i prinsippet velge representanter til det sentrale nivå som ikke har en relasjon til den lokale kirke. De som stiller til valg på slike lister har naturlig sin lojalitet til sin gruppering (parti) og program. Nå sier jeg ikke at de som er valg på disse listene i 2019 ikke har tilknytning til en menighet. Spørsmålet er om vi vil utvikle et system som gjør valg til det sentrale rettssubjekt uavhengig av lokalkirken. Dette er utfordrende når et vesentlig formål med de regionale og sentrale organer er å styrke «det kristelige liv i soknet». Det ville være problematisk om det utvikler seg to kulturer i kirken med liten tillit mellom lokalt og sentralt nivå. I samfunnslivet ellers er det tette bånd mellom lokalt og sentralt nivå gjennom de ulike partier. Utviklingen i kirken er nå i en annen retning.

Samspill mellom ulike representanter i det kirkelige demokrati

Hvordan skal de ansatte forholde seg til flertallet av representanter hvis disse velges og organiseres ut fra et partisystem? Erfaringen så langt har vist at det er vanskelig å holde «parti-lister» for leke medlemmer og ansatte hver for seg. ÅF har medlemmer fra ansatte, og mange ansatte har engasjert seg sterkt i deres program og valg av leke medlemmer. ÅF har kontaktmøter (bl.a. på Kirkemøtet) der også ansattes representanter er invitert. Det er forståelig. Men ÅF fremstår da som en ideologisk interessegruppe for både ansatte og leke medlemmer. Hva andre grupperinger fra valget i 2019 vil gjøre, gjenstår å se.

Dynamikken i et vanlig partipolitisk arbeid er at partier arbeider for mest mulig av sitt program og interne standpunkter, gjennom valg og forhandlinger med andre. I en slik politisk prosess vil det i dagens kirkemøte være noen som tilhører «parti-grupper» og noen faller utenfor. Dersom det kirkepolitiske arbeidet videreutvikles ut fra parti-systemet, blir de som ikke er valgt på «parti-liste» utfordret til å måtte ta stilling til hvilke gruppering de vil forholde seg til. Det gjelder å holde seg inne med de grupperinger som har makt. En slik praksis er legger nye premisser enn det som ligger til grunn for sammensetning av dagens kirkemøte. Tradisjonen er at alle kirkelige råd skal bestå av både vanlige medlemmer (ikke ansatte) og representant(er) fra de geistlige. Prest og biskop har som ordinerte en egen rolle, ved å ivareta de lange linjer og kirkens lære. Ved å måtte forholde seg til et partisystem blir disse del av en maktkamp, der «partiene» legger premissene. Alternativet kan bli at en er «på siden», utenom de prosesser der de reelle avgjørelser tas. 

Veien videre?

Det kirkelige demokrati er fortsatt i utvikling. Kirkemøtet må ta stilling til flere saker de nærmeste årene om veien videre. Skal vi fortsette med ulike former for hybride løsninger, eller skal vi heve blikket og spørre hvilke mål og retning vi vil arbeide mot. Jeg ser for meg to alternative modeller:

a) Kirken som en verdibasert, sammenhengende bevegelse, med den lokale kirke som grunnenhet.

Dette likner det som er i andre store folkelige bevegelser. En vil her legge vekt på at en har et felles verdigrunnlag og vil fremme en felles kultur og tillit mellom de ulike nivå i organisasjonen. Nominering /valg av kandidater til regionalt/sentralt nivå må da forankres lokalt. Dersom det normalt er én liste med personvalg vil det være logisk med eget valg for ansatte.

b) Kirken som et «samfunn» med interessemotsetninger, med valg som skal avveie interesser, uavhengig av menighetene. 

Her legger en til grunn at det er stabile interessemotsetninger, tilsvarende som det fungerte i tidligere statskirke-system. Det må da være ulike grupperinger/parti som stille til valg. For at dette skal bli konsekvent og tydelig, ville det være logisk at alle (også prester og andre ansatte) stiller på listen til et av «partiene», og at det også er slike lister ved lokale valg (slik som i Svenska kyrkan).

Jeg vil ikke her argumentere ytterligere for den ene eller andre løsning. Men jeg kan heller ikke legge skjul på at jeg er skeptisk til utvikling i retning av den siste løsningen, noe også mitt engasjement ved siste valg har vist.

Erling Birkedal, medlem Borg bispedømmeråd / Kirkemøtet

Gå til innlegget

Jeg har forsøkt å finne ut hva Åpen folkekirke (ÅF) sier i sitt valgprogram om ulike sider ved kirkeordningen. Jeg ser ikke at velgere kan vite hva de her får ved å stemme på ÅF.

Takk til Karin-Elin Berg og Halvor Moxnes som kommenterer mitt innlegg om kirkevalget i VL 10.07. Det gir meg mulighet for å presisere og samtidig stille nye spørsmål.

Jeg vil at kirken skal være åpen og inkluderende for alle, slik Moxnes påpeker. ÅF har vært til hjelp for å sette fokus på holdninger til LHBT-personer. Når jeg omtaler likekjønnet ekteskap som en «sak» omtaler jeg ikke LHBT-personer som «saker», slik Moxnes tillegger meg. Jeg refererer til at dette har vært en sak med tilhørende saksnummer i Kirkemøtet. Kirken trenger fortsatt å arbeide med holdninger og praksis knyttet til LHBT-personer.  

Berg og jeg er enige om mye, og vi har et godt kollegaforhold i Borg bispedømmeråd. Det er sjelden jeg tenker på hvilke list de ulike representanter er valgt på. Berg mener at hun eller andre representanter for ÅF har argumentert ut fra det programmet de er valgt inn på også i andre saker enn likekjønnet ekteskap. Det vil jeg ikke benekte. Mitt poeng er at det i praksis ikke skjer som samlet gruppe, og at det ikke er klare skillelinjer mellom personer fra de to listene. Når det gjelder kirkeordning er det i Borg faktisk personer fra ÅF sin liste som står lengst fra hverandre i sine forslag.

 

Kirkeordning, hvordan kirken skal organiseres i en fri stilling til staten, blir en hovedsak i neste valgperiode. Jeg har derfor forsøkt å finne ut av hva ÅF sier om dette i sitt valgprogram for 2020-23. Jeg har da tatt utgangspunkt i de sakene Karin-Elin Berg refererer til med referanse til deres program: kirkeordning, valgordning og ordning for tilsetting av biskop.

 

Kirken som arbeidsgiver for de som arbeider i kirken lokalt, er det mest sentrale og vanskelige spørsmålet som må løses i kirkeordningen. Nå er bispedømmet arbeidsgiver for prestene mens de andre ansatte har soknet (ved kirkelig fellesråd) som arbeidsgiver. ÅF sier i sitt program at en vil at «alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver.» Dette er noe kirkemøtet allerede har vedtatt flere ganger, som jeg har støttet. Videre sier ÅF at tilsetting skal skje «i de organer som best kan sikre respekt for stillingenes særpreg, og best mulig samspill og samarbeid mellom alle kirkelige ansatte.» Det er gode anliggende, men hva betyr det? Jeg forstår ikke hva ÅF mener om det mest brennbare dilemma: skal alle ha det nasjonale rettssubjektet (bispedømmet) som arbeidsgiver, eller er det et organ på vegne av det lokale rettssubjektet? Vil en ha et organ på prostinivå / stor-fellesråd? Hvor skal eventuelt et slikt organ hente sitt mandat fra? – den lokale kirke eller nasjonalkirken?

Jeg mener vi bør ha ett arbeidsgiverorgan for alle som arbeider lokalt og som henter sitt mandat fra den lokale kirke. Samtidig må dette skje på en slik måte at det biskoppelige tilsyn blir ivaretatt. Er ÅF enig i dette?

Valgordning: Jeg leser i ÅF sitt program at en vil utvikle «en demokratisk kultur» og at «valgordningen blir forenklet, slik at alternativene blir synlige og tydelige». Jeg forstår det slik at en ønsker et permanent listevalg og vil avvikle nominasjonskomiteens lister. Jeg spør hvor en slik permanent «parti-dannelse» vil føre oss. Vil det gå i retning av en modell, der også prester og andre ansatte må velge et parti/gruppering for å bli valgt til kirkemøtet, eller få innflytelse i kirkepolitikken? Hva vil det eventuelt gjøre med den norske modellen, der vi har et samspill mellom prest/biskop og valgte kirkemedlemmer (ofte omtalt som samspill mellom embete og råd). Her skal prest/biskop opptre ut fra sin ordinasjon, og ikke som representant for ansatte og i enda mindre grad fra en gruppering i kirken.

Jeg tenker at den norske modellen bør beholdes, der prester får opptre ut fra stillingens særpreg. En kirke er i seg selv en verdibasert institusjon og bevegelse, der det vil være unaturlig å splitte opp i permanente grupperinger / partier. Det vil ikke fremme enheten i kirken. Samtidig må det være rom for stor bredde og engasjement og gjerne egne lister fra grupperinger i de situasjoner der man opplever det avgjørende viktig.

Tilsetting av biskop. Jeg finner ikke noe om tilsetting av biskop i ÅF sitt program (?!?) Erfaringen fra siste periode tyder på at ÅF ønsker å fortsette praksis fra tidligere  statskirke-ordning. Nemlig at øverste organ i kirken (tidligere departement og nå Kirkerådet) står fritt til å tilsette en av de tre som har fått flest stemmer i en innledende avstemningsrunde. Andre alternativer som har vært utredet og drøftet er: enten å ha en bred avstemning som blir endelig, eller ha et eget tilsettingsorgan der det gjeldende bispedømme også har en innflytelse.

Jeg mener at det i en selvstendig, åpen og demokratisk folkekirke vil være mest naturlig at det er en valgordning der en avstemning blir endelig. Hvem som har stemmerett og hvordan stemmer skal vektes må naturligvis drøftes. Men det er viktig at de som deltar i en avstemningsprosess opplever at deres mening har reell betydning. Det er vanlig i demokratiske prosesser i samfunnet ellers. Vil ikke det være «en demokratisk kultur», slik ÅF ønsker?

Gå til innlegget

Jeg oppfatter at den største uenigheten mellom meg og Åpen folkekirke i dette kirkevalget er knyttet til selve valgordningen. Likevel sier de lite eller ingenting om dette i sitt program.

Gard Realf Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke har et nytt innlegg (Verdidebatt 4.7.19 og VL 5.7.19) der han kritiserer nominasjonskomiteens lister, og hvordan vi informerer om oss selv. Indirekte tillegger han meg meninger jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg tror ikke vi er så uenige i mange kirkepoliske saker, slik det kan skapes inntrykk av. Jeg vil også ha en åpen og demokratisk kirke, for alle som vil. Jeg erkjenner også at Sandaker-Nielsen og andre personer på ulike lister, vil det beste for kirken. Spørsmålet er hel tiden hva som er det beste. Han kritiserer meg for å ha omtalt ÅF som en interessegruppe og også «marginal» interessegruppe. Det siste er ikke riktig. Men jeg håper da virkelig at ÅF vil være en interessegruppe, i den forstand at man vil noe for kirken. Ellers hadde en vel ikke stilt egne lister.

Listevalg 

Sandaker-Nielsen viser til kirkemøtets vedtak om valgregler. Han kom i mindretall. Kirkemøtets flertall vil ha nominasjonskomiteens liste. Selv om ÅF «vant kirkevalget» i 2015 har de ikke flertall i Kirkemøtet. Ca. 30 % av medlemmene er ansatte representanter (biskoper, prester og andre tilsatte). Kirkemøtet ønsket en liste med mangfold av kandidater, foreslått av menighetene. Slik har det vært helt siden Kirkemøtet ble etablert tidlig på 1980-tallet. Når ÅF og andre allikevel velger å stille lister er det dem som gjøre det til et listevalg, at lister settes opp mot hverandre. Da må nominasjonskomiteens lister ta ansvar i den rollen vi får. Vi må synliggjør listen, samtidig som den enkelte kandidat presenterer seg selv.

Lokalkirken og nasjonalkirken

Kirkemøtet opptrer på to ulike måter. Møtet er på den ene side øverste organ for nasjonalkirken (rettssubjekt Den norske kirke), og på den annen siden opptrer møtet som det representative organ for menighetene (trossamfunnet Den norske kirke). Helt fra etablering av Kirkemøtet har menighetene hatt en sentral rolle i valg av medlemmer. Inntil for få år siden har det vært indirekte valg – der de enkelte medlemmene i rådet har hatt stemmerett. De siste årene har det utviklet seg i retning av direkte valg – der alle kirkemedlemmer har stemmerett. Men kandidater er fortsatt foreslått av menigheter, og prioritert av felles nominasjonskomite. Åpen folkekirke bryter denne tradisjonen når de ønsker bare lister fra grupperinger / interessegrupper til bispedømme/kirkemøte. Jeg har ikke registrert at ÅF stiller noen lister til menighetsråd. De bryter den formelle demokratiske koplingen mellom menighet / lokalkirken og den nasjonale kirke. Her er vi uenige. Jeg vil at menigheten fortsatt skal ha en rolle i valg til kirkemøtet, det organet som også har som formål å ivareta menighetenes beste.   

Skuffet og beroliget

Sandaker-Nielsen gjentar til stadighet at ÅF er tydelig på hva en vil, og at det er enklere for velgerne å stemme når en kan velge en liste med et program. Velgerne vet hva en får, heter det. Jeg blir både skuffet og beroliget når jeg leser ÅF sitt program. Jeg blir skuffet over ikke å finne klare svar på aktuelle kirkepolitiske saker. Jeg vet ikke hva velgerne får på de fleste saksfelt, om en stemmer på ÅF. Jeg blir beroliget på den måten at det meste av programmet er allment akseptert kirkepolitikk. ÅF sine kandidater må forholde seg til ulike saker i en dialogisk form. Min erfaring siste periode bekrefter også at det er slik. Jeg kan ikke huske at ÅF sine representanter i mitt bispedømme har henvist til at de stemmer ut fra sitt program, annet enn i likekjønnet ekteskap. Vi er et kollegium på ti medlemmer som drøfter og søker å komme frem til gode løsninger for kirken. Hvem som er valgt på hvilken liste er i praksis ikke synlig. Avstemninger følger nesten aldri slike skillelinjer. Det er under konstituering og valg av posisjoner det blir tydelig. Da er det naturlig at «flertallet rår».

Uklart prosjekt

Det er vanskelig å forstå at «velgerne vet hva en får» ved å stemme på ÅF i år. For fire år var spørsmålet om likekjønnet ekteskap på dagsorden. Den saken har funnet sin kirkepolitiske løsning. Jeg kjenner ingen fra nominasjonskomiteens liste som vil ha omkamp om dette nå. Det er vanskelig å se hva som er prosjektet til ÅF i år, annet enn selve valgordningen.

Erling Birkedal, 1. kandidat nominasjonskomiteens liste, Borg

Gå til innlegget

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men vi har til felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv (VL 28.06). Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke (AF) til å bli synlige.

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer, blir det et forholdstallsvalg/listevalg. Åpen folke­kirke har valgt en slik egen liste, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg, blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.

Mangfoldig liste 

Nominasjons­komiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til, bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside, på Facebook, og på kirkens offisielle valgside.

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den ­lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikkert nyanser i hvordan den ­enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av ­menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjons­komite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (eventuelt tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: Hva vil ­tjene menigheten ­eller den ­lokale kirkes beste? Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, blant annet ved tilsettinger.

Én hovedsak 

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF står på et program og at det er enklere for velgerne – de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅFs program, er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken.

Jeg tenker at de aller flest saker i ­Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-­Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valgt, er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene?

Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 1490 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1122 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
13 dager siden / 1080 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
9 dager siden / 971 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 544 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
18 dager siden / 445 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere