Erling Birkedal

Alder: 64
  RSS

Om Erling

Medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet (2011-15) og Borg bispedømmeråd. Førstemann på nominasjonskomiteens liste til Borg bispedømmeråd og kirkemøtet for kirkevalget 2015 og 2019

Følgere

Jeg oppfatter at den største uenigheten mellom meg og Åpen folkekirke i dette kirkevalget er knyttet til selve valgordningen. Likevel sier de lite eller ingenting om dette i sitt program.

Gard Realf Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke har et nytt innlegg (Verdidebatt 4.7.19 og VL 5.7.19) der han kritiserer nominasjonskomiteens lister, og hvordan vi informerer om oss selv. Indirekte tillegger han meg meninger jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg tror ikke vi er så uenige i mange kirkepoliske saker, slik det kan skapes inntrykk av. Jeg vil også ha en åpen og demokratisk kirke, for alle som vil. Jeg erkjenner også at Sandaker-Nielsen og andre personer på ulike lister, vil det beste for kirken. Spørsmålet er hel tiden hva som er det beste. Han kritiserer meg for å ha omtalt ÅF som en interessegruppe og også «marginal» interessegruppe. Det siste er ikke riktig. Men jeg håper da virkelig at ÅF vil være en interessegruppe, i den forstand at man vil noe for kirken. Ellers hadde en vel ikke stilt egne lister.

Listevalg 

Sandaker-Nielsen viser til kirkemøtets vedtak om valgregler. Han kom i mindretall. Kirkemøtets flertall vil ha nominasjonskomiteens liste. Selv om ÅF «vant kirkevalget» i 2015 har de ikke flertall i Kirkemøtet. Ca. 30 % av medlemmene er ansatte representanter (biskoper, prester og andre tilsatte). Kirkemøtet ønsket en liste med mangfold av kandidater, foreslått av menighetene. Slik har det vært helt siden Kirkemøtet ble etablert tidlig på 1980-tallet. Når ÅF og andre allikevel velger å stille lister er det dem som gjøre det til et listevalg, at lister settes opp mot hverandre. Da må nominasjonskomiteens lister ta ansvar i den rollen vi får. Vi må synliggjør listen, samtidig som den enkelte kandidat presenterer seg selv.

Lokalkirken og nasjonalkirken

Kirkemøtet opptrer på to ulike måter. Møtet er på den ene side øverste organ for nasjonalkirken (rettssubjekt Den norske kirke), og på den annen siden opptrer møtet som det representative organ for menighetene (trossamfunnet Den norske kirke). Helt fra etablering av Kirkemøtet har menighetene hatt en sentral rolle i valg av medlemmer. Inntil for få år siden har det vært indirekte valg – der de enkelte medlemmene i rådet har hatt stemmerett. De siste årene har det utviklet seg i retning av direkte valg – der alle kirkemedlemmer har stemmerett. Men kandidater er fortsatt foreslått av menigheter, og prioritert av felles nominasjonskomite. Åpen folkekirke bryter denne tradisjonen når de ønsker bare lister fra grupperinger / interessegrupper til bispedømme/kirkemøte. Jeg har ikke registrert at ÅF stiller noen lister til menighetsråd. De bryter den formelle demokratiske koplingen mellom menighet / lokalkirken og den nasjonale kirke. Her er vi uenige. Jeg vil at menigheten fortsatt skal ha en rolle i valg til kirkemøtet, det organet som også har som formål å ivareta menighetenes beste.   

Skuffet og beroliget

Sandaker-Nielsen gjentar til stadighet at ÅF er tydelig på hva en vil, og at det er enklere for velgerne å stemme når en kan velge en liste med et program. Velgerne vet hva en får, heter det. Jeg blir både skuffet og beroliget når jeg leser ÅF sitt program. Jeg blir skuffet over ikke å finne klare svar på aktuelle kirkepolitiske saker. Jeg vet ikke hva velgerne får på de fleste saksfelt, om en stemmer på ÅF. Jeg blir beroliget på den måten at det meste av programmet er allment akseptert kirkepolitikk. ÅF sine kandidater må forholde seg til ulike saker i en dialogisk form. Min erfaring siste periode bekrefter også at det er slik. Jeg kan ikke huske at ÅF sine representanter i mitt bispedømme har henvist til at de stemmer ut fra sitt program, annet enn i likekjønnet ekteskap. Vi er et kollegium på ti medlemmer som drøfter og søker å komme frem til gode løsninger for kirken. Hvem som er valgt på hvilken liste er i praksis ikke synlig. Avstemninger følger nesten aldri slike skillelinjer. Det er under konstituering og valg av posisjoner det blir tydelig. Da er det naturlig at «flertallet rår».

Uklart prosjekt

Det er vanskelig å forstå at «velgerne vet hva en får» ved å stemme på ÅF i år. For fire år var spørsmålet om likekjønnet ekteskap på dagsorden. Den saken har funnet sin kirkepolitiske løsning. Jeg kjenner ingen fra nominasjonskomiteens liste som vil ha omkamp om dette nå. Det er vanskelig å se hva som er prosjektet til ÅF i år, annet enn selve valgordningen.

Erling Birkedal, 1. kandidat nominasjonskomiteens liste, Borg

Gå til innlegget

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men vi har til felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv (VL 28.06). Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke (AF) til å bli synlige.

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer, blir det et forholdstallsvalg/listevalg. Åpen folke­kirke har valgt en slik egen liste, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg, blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.

Mangfoldig liste 

Nominasjons­komiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til, bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside, på Facebook, og på kirkens offisielle valgside.

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den ­lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikkert nyanser i hvordan den ­enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av ­menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjons­komite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (eventuelt tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: Hva vil ­tjene menigheten ­eller den ­lokale kirkes beste? Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, blant annet ved tilsettinger.

Én hovedsak 

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF står på et program og at det er enklere for velgerne – de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅFs program, er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken.

Jeg tenker at de aller flest saker i ­Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-­Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valgt, er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene?

Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Gå til innlegget

Kandidatene på nominasjonskomiteens lister er mangfoldige. Men de har det felles at vi er nominert av menigheter, og ingen interessegruppe.

Gard Sandaker-Nielsen har kritiske merknader til hvordan nominasjonskomiteens lister iscenesetter seg selv. (VL 28. juni) Det er bra med kritiske blikk. Men her opplever jeg at det er overdrevet kritikk og bekymringer. Vi som står på nominasjonskomiteens lister blir utfordret nettopp av Åpen folkekirke til å bli synlige.

Åpen folkekirke er ansvarlig for at det blir listevalg

Kirkemøtet har vedtatt at det skal være Nominasjonskomiteens liste i hvert bispedømme. I tillegg til denne listen gir regelverket mulighet for at det kan fremmes også lister fra grupperinger. Hvis det skjer blir det er forholdstallsvalg / listevalg. Åpen folkekirke har valgt en slik egen lite, og ikke å fremme kandidater til bispedømmets nominasjonskomite. Dette har endret premissene for hvordan også vi som er kandidater på nominasjonskomiteens lister må opptre. Når det er et listevalg blir den grunnleggende utfordringen for alle å få velgerne til å velge den listen man står på.  

Mangfold og åpenhet

Nominasjonskomiteens liste har satt sammen en liste som er mangfoldig, slik regelverket tilsier. Vi har ikke et felles program, når det gjelder kirkepolitiske saker. Det er kandidater med ulike oppfatninger. Dette informerer vi naturligvis om. Derfor er den annonsen Sandaker-Nielsen viser til bare ett av flere tiltak. Informasjon om de enkelte kandidater finnes på felles nettside: www.nominasjonsliten.no – på facebook, og på kirkens offisielle valgside: https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkevalget

«Den lokale kirkes beste»

Det kritiseres at alle kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke er et fellesskap med listeidentitet, og at vi vanskelig kan stå sammen om formuleringen «vi vil arbeide for den lokale kirkes beste». Alle kandidater har fått være med på å bestemme og står bak denne formuleringen. Samtidig er det helt sikker nyanser i hvordan den enkelte kandidat vil konkretisere dette. For meg sier det noe om både hvem jeg har som referanse for mitt kirkelige verv, og om noe av det jeg vil arbeide for. Jeg er foreslått av menigheter i kirken, og prioritert av menighetens felles nominasjonskomite. Jeg oppfatter meg som tillitsperson (ev. tillitsvalgt) på vegne av menigheter. I utøvelse av et kirkelig verv er mitt grunnleggende spørsmål: hva vil tjener menigheten /den lokale kirkes beste. Lojaliteten er ikke til en bestemt organisasjon eller interessegruppe. Jeg vil arbeide for at den lokale kirke skal ha større myndighet i kirken, bl.a. ved tilsettinger.

Program eller person?

Sandaker-Nielsen gjør et poeng av at kandidater på ÅF kirke står på et program og at det er enklere for velgerne, at de får et tydelig alternativ. Kanskje det blir enklere for noen. Men jeg må da spørre hvor tydelig et slikt program er for det kirkepolitiske arbeidet. Så langt jeg kan lese ÅF sitt program er det én hovedsak som skiller seg ut og blir tydelig; at en skal fremme og sikre likekjønnet ekteskap. Det sies lite eller ingenting om de saker som vi vet er på dagsorden i kommende periode, nemlig hvordan kirken skal organisere seg, og maktfordeling internt i kirken. Jeg tenker at de aller flest saker i Kirkemøtet og bispedømmerådet ikke er fanget opp av et slikt generelt program. Det er noe også Sandaker-Nielsen har nevnt i tidligere innlegg. Vi som måtte bli valg er folkevalgte tillitspersoner som må avveie ulike hensyn og forsøke å finne de beste løsninger i hver sak. I den prosessen er det imidlertid avgjørende hvem en har som sin referanse og lytter til. Er det én gruppering i kirken, eller er det de lokale, mangfoldige menighetene. Jeg tenker det er ryddig for velgerne at den enkelte kandidat klargjør sine referanser og sier noe om hva en selv vil arbeide for. Godt valg.

Erling Birkedal, 1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Borg.      

Gå til innlegget

Kirkelandskapet er i endring. Det dannes mange nye menigheter og kristne fellesskap. Dette utfordrer folkekirken, både lokalt og sentralt. Hvilke holdning skal kirkeledere innta?

Et kirkelandskap i endring

Kirkelandskapet i de nordiske landene er i forandring. Det dannes nye misjonale menigheter eller forsamlinger i randsonene til de nasjonale folkekirkene. Også med samme lutherske bekjennelse som folkekirkene. Dannelse av nye menigheter skjer oftest ut fra et engasjement nedenfra, av mennesker som vil noe på sitt sted. Det starter gjerne med mennesker som «gjør kirke» ved å feire gudstjeneste og tjene mennesker og lokalsamfunnet. Dette skjer innen rammen av organisasjoner som tradisjonelt har forstått seg som del av folkekirkene. I tillegg er det etablert en mengde nye menigheter av nye landsmenn, såkalte migrantmenigheter, og også andre selvstendige forsamlinger og menigheter. Samtidig er det økende variasjon av typer gudstjenester og uttrykksformer innen de tradisjonelle soknemenigheter.

Mange av disse menighetene har ikke en formell tilknytning til et bestemt trossamfunn eller kirke i rettslig forstand. Tankegangen hos disse er at det lokale fellesskapet er viktigst og at de som er med er kalt til å delta i kirkens oppdrag i verden, som del av Guds misjon. Et slikt oppdrag er større enn å bygge kirke som institusjon. Å være del av Guds misjon innebærer også et kritisk perspektiv overfor de institusjonaliserte kirker. Kirkesamfunn er historiske sosiale konstruksjoner og det er legitimt å spørre om de til tider også kan være til hinder for Guds misjon, og ikke bare et redskap for denne. Det er derfor grunn til å drøfte på hvilke måter de store folkekirker best kan være del av Guds misjon.

 

Utfordringer for folkekirken

Utfordringen for folkekirken som institusjon blir tydelig når det dannes nye menigheter uavhengig av soknemenigheten, der storparten av deltakere fortsatt er medlemmer av majoritetskirken. Hvordan skal kirkens ledere tenke om dette fenomenet og håndtere det som i praksis skjer? Jeg ser her for meg tre ulike tilnærminger eller holdninger. For det første, selvstendighetslinjen, der soknemenigheten er den grunnleggende og eneste legitime lokale enhet i kirken. For det andre, den pragmatiske holdningen, der lokale ledere forholder seg til de alternative menigheter og fellesskap som måtte dukke opp, og forsøker eventuelt å finne lokale avtaler. For det tredje, et styrt og villet mangfold, der folkekirken betrakter seg som en «storfamilie» og viser forståelse og raushet om noen av dens medlemmer skulle ønske et annet fellesskap enn den vanlige soknemenigheten.

Den norske kirke har så langt ikke vært en offensiv folkekirke med tanke på å legge til rette for ulike typer kirkefellesskap, slik vi ser det i andre land. Det er nærliggende å tenke at denne norske tilbakeholdenheten har noe å gjøre med at de ytre rammebetingelser har vært og fortsatt er relativt stabile. I motsetning til Church of England, har vi i Norge hatt en stabil offentlig finansering av Den norske kirke. Kirkelig statistikk har også holdt seg relativt stabil, i alle fall i forhold til England og Sverige. Det synes ikke å være en kriseforståelse blant ledere i Den norske kirke, slik vi ser i andre land. Når det fra kirkens ledelse har vært lite debatt og handling om nye menighetsdannelser, er det også nærliggende å tenke at det henger sammen med store endringer i folkekirkens egen organisasjon. Det som skjer i kirkens randsone kommer i «en blindsone» når en nødvendigvis har måttet ha stort fokus på endret relasjon mellom stat og kirke og implementering av nye reformer som trosopplæring og gudstjenestereform, og ikke minst en ny kirkeordning.

 

Folk velger det de finner tjenlig

Vi lever i valgfrihetens tidsalder, der folk gjør valg ut fra hva de selv finner mest tjenlig, ikke ut fra tradisjon eller hva autoriteter måtte mene eller legge til rette for. Kirkeledere kan ikke hindre eller regulere en fornyelse nedenfra. Det er ikke kultur for den type myndighetsutøvelse i vårt samfunn. Kirkeledere kan imidlertid bestemme over egen holdning og strategi overfor nydannelser. De kan vedta regelverk for hvordan lokale ledere i et eget trossamfunn kan håndtere og samvirke med nye menigheter. På det grunnlag kan en inngå i dialog og samarbeid.

Mer himmel på jord 

I en drøfting av ny kirkeordning for Den norske kirke må en naturligvis tenke på hva som er tjenlig for eget trossamfunn. Men enda viktigere vil være å spørre hva som tjener kirkene og kristendommen samlet i vårt samfunn. Hva er det som vil skape «Mer himmel på jord», for å sitere Den norske kirkes visjon. Spørsmålet er hva som tjener Guds misjon i verden. Ikke hva som på kort sikt passer kirkens interesser som institusjon, for ikke å si enkeltgrupper innen kirken sine interesser. Er det da tjenlig å lage ordninger som i større grad legger til rette for og tar vare på det varierte kirkelige engasjement som vokser frem? Skal nye enheter finne sin egen vei uavhengig av kirken eller vil det være tjenlig for alle om det skjer i avtalt relasjon? Kirkens ledere må naturligvis vurdere hva som er mulige konsekvenser av deres holdning, uansett om en gjør noe aktivt eller ikke. Det ville være et paradoks om man i en tid der man tilstreber økumenisk samarbeid og tilnærming mellom kristne trossamfunn, skulle ende opp med en splittelse i flere lutherske trossamfunn i vårt relativt lille land.

Et bilde på en fleksibel kirke kunne være en storfamilie. Der er det vanligvis slik at personer og kjernefamilier har ulike behov for fellesskap og engasjement til ulike tider, samtidig som en har en noe grunnleggende felles og alltid er velkommen i stor-fellesskapet. Jeg tenker at en majoritetskirke har et spesielt ansvar for å søke etter enhet i mangfold. Det kan være ved at kirkens ledere viser raushet for variasjon i praktisk kirkeliv, og samtidig viser kjærlighet, omsorg og stående invitasjon til storfelleskapet. En slik mangfoldig folkekirke kan være et bidrag for å fremme kristen enhet, og samtidig stimulere til kirkelig nærvær og fellesskap for flest mulig.

PS: Innlegget er en forkortet utgave av leder i Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 1/2019. Hele lederen og andre artikler kan lastes gratis ned her; https://www.egede.no/tidsskrift

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
22 dager siden / 8276 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 6230 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
17 dager siden / 3343 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
12 dager siden / 2601 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 2139 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1920 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
10 dager siden / 1694 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
6 dager siden / 1641 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 1521 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere